9. desember 2006

"Jeg legger meg i sengen og leser ..."


Tomas Espedal leser ikke bøker, han skriver dem (se innlegget nedenfor). Uttalelsen står på trykk i siste nummer av Morgenbladet der Tomas Espedal blir interjuvet som Ukens navn fordi han er nominert til Nordisk Råds litteraturpris for boken Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv.
Hvorfor sier Tomas Espedal noe så dumt og arrogant? undrer jeg. Ingen leser så mye som skrivende mennesker. De to aktivitetene er nærmest uadskillelige. Det gjelder selvfølgelig også for Tomas Espedal. Jeg har endt opp med to mulige forklaringer: 1)Tomas Espedal sier det fordi han synes det er jævla tøft å si det, 2)Han sier det fordi han ikke leser for moro skyld, men fordi alt han leser på en eller annen måte er relatert til forfatterjobben.
Samme kan det egentlig være: Tomas Espedal leser selvfølgelig mye. Det er nok å gå til hans egne bøker for å finne ut det, så i går gikk jeg til bokhylla og fant frem Gyldendal-pocketen hvor Espedals tre bøker Biografi, Dagbok og Brev er samlet i ett bind.
Det første jeg støtte på, var et sitat av Pessoa, som også er en av mine yndlingsforfattere, og som uttrykker seg uhyre siterbart. Jeg går ut fra at Pessoa også betyr noe for Espedal, siden han siterer ham. Egentlig trengte jeg da ikke lese videre, for hvor får man et sitat fra, om ikke fra det man har lest? Altså et bevis på at Espedal leser. Og Pessoa-sitatet er ikke det eneste sitatet i boka.
Men jeg ble jo sittende og lese Espedal, og ganske riktig -- han skriver så vakkert også om det å lese. Se bare her:

«Hvor viktig det er å lese de rette bøkene på de rette stedene! Å velge den rette årstiden, tiden på døgnet, morgen eller kveld, det er ikke likegyldig. Å velge det rette stedet for akkurat den boken, er nesten viktigere enn selve boken.»

Sånn skriver bare et menneske som har et så nært forhold til det å lese at det utgjør en stor og viktig del av livet. Og se her:

«Jeg elsker å forsvinne. Idet jeg åpner en bok, er jeg tilbake i barnet; jeg visste ingenting bedre enn å gjemme meg, sette meg bak døren, krype inn i klesskapet, klatre opp i trærne og sitte helt stille til det ikke lenger er mulig å skille denne lengselen fra naturens egen. Eller opphøre bak døren, forsvinne i triangelet av dørkarm, linoleum og skygge. Vi sier: han forsvant i en bok, ble oppslukt av historien. Men like bedøvende som det å forsvinne, er ritualene som er forbundet med det å lese. Du setter deg i stolen, tenner lyset og forsvinner. Du legger deg i sofaen, åpner boken, kjenner lukten av papir og forsvinner.»

«Hva er det jeg leser? Jeg leser i Bibelen. Romaner leser jeg ikke. Etter at jeg fikk briller har jeg mistet interessen for romaner. Jeg leser dikt. Jeg leser alt av Kristian Lundberg. Jeg leser Morten Søndergaard. Jeg leser Klaus Høeck, det må være en av mine aller største leseropplevelser: In Nomine. Jeg leser Ann Jäderlund. Jeg må være forsiktig med Ann Jäderlund. Jeg må i det hele tatt være forsiktig med hva jeg leser. Det minner meg om at jeg må være mer uforsiktig med hva jeg skriver.»

Sterkt, av en som ikke leser. Jeg skal lese mer Tomas Espedal.
Hvis noen fortsatt er i tvil om at Tomas Espedal er et lesende menneske, anbefales dette intervjuet.

Ingen kommentarer:

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...