20. desember 2006

Maria og Josef må finne et sted for fødselen (det er like før nå)


«Da var det at snekkeren mannet seg opp og med høy stemme spurte i det ene og det andre huset, Om noen hører meg, skulle det være noen som i Guds den allvitendes navn kunne gi husly til hans kone, som ventet barn, det måtte da være en skjermet krok et sted, for sovematter hadde han med seg selv, Og hvor i denne landsbyen kan jeg finne en jordmor som kan hjelpe til med fødselen, den stakkars Josef sa skamfull disse uhyrlige og intime tingene, og enda større ble hans skam da han merket at han rødmet når han sa dem. Den slavinnen som kom og lukket opp, gikk inn med beskjeden, bønnen og erklæringen, gav seg god tid og kom ut igjen med det svaret at de ikke kunne bli der, de fikk spørre i et annet hus, men de måtte ikke gjøre regning med noe, og fruen hadde også bedt henne si at det beste kanskje var om de søkte ly i en av hulene oppe i de bratte bakkene, Men jordmoren da, spurte Josef, og slavinnen svarte at om herskapet tillot det og han gikk med på det, kunne hun godt hjelpe til, for i alle de årene hun hadde vært der i huset, hadde det vært nok av anledninger til å se og lære. Sannelig, dette er hårde tider, og nå ble det ytterligere bekreftet, i og med at en kvinne kommer og banker på hos oss og sier at hun skal føde, og vi nekter henne adgang til skuret ute i gården og sender henne opp i en hule, som en binne eller ulvinne. Men så var det at vi kjente et stikk i samvittigheten, og vi reiste oss og gikk ut i porten for å se hva det var for noen som søkte husly av så påtrengende og uvanlige grunner, og da vi så det forpinte uttrykket i ansiktet på den ulykkelige skapningen, forbarmet vårt kvinnehjerte seg, og med noen velvalgte ord begrunnet vi avvisningen med at vi hadde huset fullt, Det er så mange sønner og døtre her i huset, med barnebarn, med svogere og svigerinner, og derfor er det ikke plass til dere her, men slavinnen skal vise dere vei til en grotte som tilhører oss, og som har vært brukt til stall, og der kan dere innrette dere, det er ingen dyr der nå, og da det var sagt, og vi hadde hørt de stakkars menneskenes takksigelser, trakk vi oss tilbake til vårt eget lune hjem, og på dypet av vår sjel følte vi da det usigelige velværet som følger med en god samvittighet.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet.
Oversatt av Kjell Risvik.
Det første utdraget fra denne boken finner du her eller hvis du trykker på temaene JUL eller SARAMAGO under.

Ingen kommentarer:

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...