31. desember 2007

To sympatiske herrer





To bøker som skiller seg ut av alle dem jeg har vært i befatning med i 2007, er essaysamlingene Månen over Porten av Per Petterson og Gnostiske essays av Jon Fosse. Jeg kjøpte dem like før jul og har bare så vidt begynt å gjøre meg kjent med dem. Som essaysamlinger er de lette å gå til og fra. Men jeg opplever dem allerede nå som veritable skattkister, som garantert kommer til å gi meg mange lesegleder utover i 2008.
Det som slår meg med begge disse forfatterne, som jo trygt må kunne kalles betydelige litterære størrelser, er hvor ydmyke og uforstilte de er. Jon Fosse skriver for eksempel i forordet: «I det tiåret som har gått sidan førre essaysamling blei ut gitt har eg skrive ganske mange sider essayistisk prosa og noko av det som gav meg størst glede under redigeringa av denne boka var å forkaste det eine etter det andre, for mykje synest eg no er både pinleg og dumt skrive, ikke minst det som har tilhørt ein eller annan polemisk kontekst. [...] Eg gir ut mi andre samling essay, og sit og tenkjer at det i framtida nok ikkje burde komme så mykje essayistisk skrift frå meg, det vesle eg veit kan seiast betre i andre språk.»
Og Per Petterson har den samme upretensiøse innstillingen i sitt forord: «Når jeg nå har gått gjennom disse tekstene på nytt med tanke på at de skal publiseres i bok, og dét etter hverandre som om de hørte sammen, så er det lett å se at det er det de gjør; hører sammen. Det er kanskje litt ubevisst og naivt fra min side, men det overraska meg noe, og det sjokkerte meg også litt å se hvor sterkt den subjektive, eller kanskje heller den biografiske styringa har vært når jeg har skrevet tekster til og med om andre forfatterskap, nesten som om de ikke kunne ha eksistert uten akkurat meg som leser, knytta direkte til mitt liv, der og da. Ikke alle forholder seg til litteratur på den måten, men sånn har det alltid vært for meg, og jeg har heller aldri hatt noen ambisjoner om å være akademisk vurderende. Det er så mange andre som er mye flinkere enn meg til det.»

29. desember 2007

Gode naboer






Vintermorgen ved det lille røde huset i skogen.




Det lille røde huset i skogen ligger for seg selv, men er ikke helt uten kontakt med omverdenen. Det er gårder rundt om, bak skogen. For noen dager siden ringte den nærmeste naboen og fortalte at sønnen hadde brøytet veien, og at alt var vel på «bruket» vårt. De holder øye med det når de går tur.
Da vi kom i dag, var den nybrøytede veien imidlertid så glatt at vi ikke torde å kjøre på den. Mannen med brøytetraktoren hadde ikke strøapparat, men vi fikk vite at fetteren hans hadde. Altså kjørte vi til fetteren, på en stor gård en kilometers vei unna. Han var ute og strødde for kommunen, men kona ga meg mobilnummeret. Før jeg ringte, ville jeg inspisere veien med egne øyne, så vi kjørte til den andre enden av veien vår, hvor det er gå-avstand ned til bruket (men for bratt å kjøre), parkerte bilen der, og bar tingene ned. Ikke før hadde jeg begynt å gå bortover kjøreveien for å se den an, før en diger traktor kom durende med sanden sprutende fra strøapparatet bak. Jeg hadde jo ikke engang rukket å ringe, så kona måtte ha gitt ham beskjed om at vi hadde vært der. Fort gjort, ikke ville han ha betaling heller (han hadde tilfeldigvis litt sand til overs, som han sa). Men datteren hans, som var med på traktoren, fikk en bok av meg.
Sånn er det her. Snille naboer. Det er så utrolig deilig med hjelpsomme mennesker.

28. desember 2007

Tilbake til bøkene






Jul eller ikke jul; jeg har vendt tilbake til bøkene. Skjønt bøkene har jo selvsagt gjort seg gjeldende i julen også, ikke minst i gavehaugen under treet. I år konstaterte jeg at boknissen ikke ga bort en eneste skjønnlitterær bok, bare «nyttebøker» (anførselstegn fordi skjønnlitteratur i mine øyne også er nyttig, om enn på en annen måte). Som boknissens nærmeste rådgiver og medhjelper må jeg ta dette opp med ham før neste jul. Til gjengjeld traff han, slik han stort sett gjør, blink med de bøkene han hadde valgt ut.
I en kommentar til innlegget under sier cox at han synes det er flott at jeg har beholdt entusiasmen og leselysten. Jeg må kanskje innrømme at det av og til blir veldig mye bøker i tilværelsen - de er tross alt både jobb og hobby - men jeg håper og tror at jeg aldri kommer til å miste lysten og gleden ved bøkene. Eller nysgjerrigheten, ikke minst.
Dette er jo et tidspunkt på året hvor man gjerne blir litt tilbakeskuende. Jeg har ikke tenkt å sette opp noen liste over hva jeg har lest (eller ikke lest!), men jeg konstaterer med en viss tilfredshet at jeg har fått litt mer oversikt over norsk samtidslitteratur enn jeg hadde fra før. Marta Norheims røffe guide til samtidslitteraturen kan varmt anbefales, ikke minst fordi Marta Norheim selv skriver så godt og tilgjengelig og med åpent sinn. Torgrim Eggen, Vigdis Hjorth, Edmund Austigard, Johan Harstad, Helene Uri, Aasne Linnestå og Trude Marstein er vel dem jeg har gått mer seriøst til verks med, det vil si mer enn bare å lese smakebiter. Men jeg registrerer jo at det er mange andre som pirrer min nysgjerrighet når jeg leser om dem, og jeg jobber nå litt med en liste over nyere norske forfattere som jeg skal se nærmere på i 2008.
En milepæl for meg som leser i året som gikk, var selvsagt å lese James Joyces Ulysses i sin helhet for første gang. Det var et leseprosjekt og en stor opplevelse. Lettlest kan den jo ikke kalles, men jeg opplevde at den ga lønn for strevet. Og mens jeg tidligere har ment at det ikke finnes bøker man «bør» ha lest, gikk jeg i løpet av 2007 over til å mene at det gjør det faktisk, hvis man vil regne seg som et belest menneske. Men tiden er begrenset, den er det. Det er et faktum alle ivrige lesere før eller siden må forholde seg til, ikke minst når man er «godt voksen», som jeg. Nettopp alderen tatt i betraktning (57) er det kanskje et paradoks at jeg er mer opptatt av ny litteratur enn av gammel. Det henger nok sammen med at jeg som forfatter og oversetter må holde kreativiteten levende, og det gjør jeg ikke minst ved å lese. Jeg elsker klassikerne, men det er de unge og nyskapende som så å si driver språket videre, tøyer grensene og forbløffer og overrasker ved å vise hvilket fantastisk kunstnerisk uttrykksmiddel språket er.
Et nyttårsforsett kan det vel ikke akkurat kalles, men jeg ser frem til et nytt år med forhåpentligvis utallige lesegleder og ikke minst mange nye spennende litterære bekjentskaper.

27. desember 2007

Dagens bokkjøp






Jeg var en rask tur innom biblioteket i dag for å levere noen filmer. Som vanlig stoppet jeg opp ved hylla for nye bøker for å se om det var noe interessant. Det var det selvsagt, men denne gangen klarte jeg heldigvis å ta meg selv i nakken og si: Ikke låne mer nå! Hvor mange bøker har du tenkt å begynne på?
Og så klarte jeg å kvele den impulsen.
Neste hinder før utgangen var stativet med bøker til salgs. Her oppdaget jeg nemlig straks Alfred Döblins Berlin Alexanderplatz, en moderne klassiker jeg lenge har ment at min boksamling ikke burde være foruten.
Like ved fant jeg Sjø av Jean Echenoz. Ikke hørt om ham? Det hadde ikke jeg heller før jeg nylig hørte et lite foredrag om ham i Oversetterforeningen av hans norske oversetter Tom Lotherington. Echenoz er Frankrikes kanskje mest kjente nåtidsforfatter og absolutt et bekjentskap verd. Morsom og absurd. Beckett-inspirert.
Kjell Arild Pollestad samler jeg på, og tok derfor med meg hans Humørpiller. Jeg har ennå ikke fått sjekket om jeg allerede har den.
Til slutt En stille tilintetgjørelse av Hugo Claus, den formodentlig viktigste nederlandskspråklige forfatteren i dag, så dermed er han også representert i mine hyller.
Prisen for disse fire bøkene var beskjedne ti kroner til sammen.

Litt om å oversette





I Månen over Porten sier Per Petterson et sted at han har hørt at oversettere kan føre timelange og lystige diskusjoner om plasseringen av et komma, og at det er i en sånn situasjon de virkelig er i sitt ess. Tja, jeg vet nå ikke om sånt flisespikkeri er så representativt for vår yrkesgruppe. Vi bruker nok atskillig mer tid på finne det rette ordet, den rette betegnelsen, den rette formuleringen, den rette nyansen.
Et stadig tilbakevendende problem for oss oversettere, er hva ting heter på norsk. Det er ikke så enkelt som man skulle tro. For selv om vi skjønner hva som står i en fremmed tekst (og oversetteren må skjønne alt!), er det ikke sikkert vi vet hva det samme heter på norsk. Da tenker jeg særlig på spesielle terminologier. Hva med ordbøker? tenker du kanskje. Jo, en oversetter ville ikke klart seg uten ordbøker, men de som tror at oversettelse er så enkelt som å slå opp i ordbøker, kan ikke ta mer feil. Ingen kjenner ordbøkenes velsignelse så godt som oversettere, men det er heller ingen som bedre kjenner ordbøkenes begrensninger. Og når ordbøkene ikke gir svar, må man snakke med mennesker som vet. Nylig oversatte jeg en bok med litt sjargong angående helikopterflyging. Da ringte jeg helikopterskvadronen på Rygge og fikk snakke med en helikopterpilot som ga meg det jeg trengte. I samme bok var det snakk om behandling av farlige sprøytemidler. Da ringte jeg Oslo Brannvesen og fikk snakke med rette vedkommende, som blant annet kunne opplyse meg om at brannvesenet har tre typer dykkere, nemlig vanndykkere, røykdykkere og kjemikaliedykkere. Og det var den siste betegnelsen jeg var ute etter. Ordbøker kunne ikke hjelpe meg i noen av disse tilfellene. Man er nødt til å snakke med mennesker som vet, som bruker terminologien til daglig - som vet hva ting heter på norsk. En oversetter kan ikke gjette, ikke ta sjansen på å oversette direkte, ikke tro at ting heter dét og dét. Man er nødt til å vite. Hvis forfatteren har gjort research, må oversetteren også gjøre det. Noen ganger har forfatteren gjort research i den grad at det nærmest står «OBS! Research!» med usynlig skrift i margen. Utenpåklistret, unødig fagterminologi eller overdrevne forklaringer som enten skal fortelle hvor flink forfatteren har vært, eller som røper at vedkommende har fått et kick på akkurat dette feltet. Andre ganger inngår forfatterens faktakunnskaper som en mer naturlig del av helheten. Uansett må oversetteren pent følge med.
Den boka jeg straks skal levere nå, inneholder en del frisørterminologi, så i dag skal jeg ha en arbeidslunsj med en frisør som også er frisørlærer. Dermed kommer frisøren i romanen forhåpentligvis til å bruke de riktige faguttrykkene i min norske oversettelse.

26. desember 2007

Et juleselskap









Det er lenge siden jeg har hatt et innlegg i serien litterære måltider, men hva kan vel passe bedre nettopp nå enn en scene fra juleselskapet i «De døde», hovednovellen i Joyces gjennombruddsbok, novellesamlingen Dublinere (1914). Også den (i likhet med Ulysses) oversatt av Olav Angell.

’I det samme kom tante Kate trippende ut fra spisestuen og nærmest vred hendene av fortvilelse.
«Hvor er Gabriel?» spurte hun. «Hvor i all verden er Gabriel? Her sitter alle og venter, og så er det ingen som kan skjære opp gåsen.»
«Her er jeg, tante Kate,» ropte Gabriel med plutselig munterhet. «Klar til å skjære opp en hel flokk med gjess, om det skulle være nødvendig.»
En fet brun gås lå klar ved enden av bordet, og på den andre enden lå en stor skinke, med svoret avskåret og drysset med strøkavring, på en seng av rynket papir pyntet med persilledusker og med en papirmansjett om knoken, og rundt den lå en ring med krydderstek. Mellom disse ytterpunktene var det dekket opp med småretter - to små skåler med gelé, den ene rød og den andre gul, et flatt fat med terninger av mandelfromasj og rødt syltetøy, et stort bladformet grønt fat med stilkformet håndtak fylt med hauger av blårøde rosiner og skåldede mandler, et tilsvarende fat med en solid firkant med smyrnafiken, en skål vaniljesaus drysset med malt muskatnøtt, en liten bolle med sjokolade og konfekt svøpt i gullpapir og sølvpapir, og en glassvase med lang stangselleri. Midt på bordet sto to gamle solide krystallkarafler som skiltvakter på hver sin side av en fruktoppsats med en pyramide av appelsiner og amerikanske epler. Den ene karaffelen med portvin og den andre med mørk sherry. På lokket av pianoet sto en pudding på et enormt gult fat til tjeneste, og bak den igjen tre bataljoner med flasker, lyst og mørkt øl og mineralvann, oppstilt etter farven på uniformen, de to første sorte og brune med røde etiketter, den tredje og minste hvit med vannrette grønne bånd.
Gabriel gikk bestemt bort til sin plass ved bordenden og etter å ha kastet et blikk på eggen av forskjærkniven, stakk han gaffelen bestemt i gåsen. Han følte seg helt avslappet nå, for han var en mester i å skjære opp, og det var ingenting han likte bedre enn å presidere for enden av et veldekket bord.
«Frøken Furlong, hva skal jeg få gi Dem?» spurte han. «Et vingestykke eller en skive av brystet?»
«Bare en liten skive av brystet, takk.»
«Frøken Higgins, hva vil De ha?»
«Å takk, hva som helst, herr Conroy.»
Mens Gabriel og frøken Daly sendte rundt tallerkener med gås og med skinke og med krydderstek, gikk Lily langs raden av gjester med et fat varme poteter i en hvit serviett. Det var Mary Janes idé, og hun hadde også foreslått eplemos til gåsen. Men tante Kate hadde svart at helstekt gås uten eplemos alltid hadde vært godt nok for henne, og hun håpet at hun aldri skulle få oppleve å spise noe annet. Mary Jane serverte elevene sine og sørget for at de fikk av de beste stykkene. Tante Kate og tante Julia åpnet flasker og brakte dem fra pianoet, øl til herrene og mineralvann til damene. Det hersket en stund atskillig munter forvirring av støy og latter, beskjeder fra folk som sa hva de ville ha og som ombestemte seg, lyden av kniver og gafler som klirret mot tallerkener og korker som ble trukket opp. Gabriel begynte å skjære opp nye porsjoner så snart han var ferdig med første omgang, uten at han hadde servert noe til seg selv. Alle protesterte høylytt, og han møtte dem på halvveien ved å ta en stor slurk av ølglasset, for arbeidet med skjæringen hadde gjort ham varm og het. Mary Jane satte seg stillferdig ned for å spise, men tante Kate og tante Julia vimset fremdeles rundt bordet, tråkket i hælene på hverandre og gikk i veien for hverandre og ga hverandre beskjeder som ingen av dem hørte. Browne tryglet dem om å sette seg ned og spise, og det samme gjorde Gabriel, men de sa at det ikke hastet, og til slutt reiste Freddy Malins seg, grep tak i tante Kate og trykket henne ned i stolen under alminnelig jubel.
Da alle var vel forsynte, sa Gabriel med et smil:
«Vel, hvis det nå er noen som vil ha mer av det udannede mennesker kaller fyll, så la da bare hun eller han si ifra.»
Et kor av stemmer forlangte at han skulle begynne å spise selv, og Lily kom bort med tre poteter som hun hadde holdt av til ham.
«Vel, vel,» sa Gabriel vennlig idet han tok en ny slurk øl. «Og vennligst glem mitt nærvær, mine damer og herrer, i noen minutter.»’

24. desember 2007

God jul!





Med dette bildet, som jeg tok i kirken i dag, ønsker jeg god jul til alle besøkende på denne bloggen.

23. desember 2007

Katolisisme for dummies





Slik ser min katolske sognekirke ut, en liten "stavkirke-kloning" i såkalt dragestil. Bak skimtes det tidligere katolske sykehuset.


Dagens høymesse markerte slutten på adventstiden. Dagens evangelietekst var en forløper for juleevangeliet, som selvsagt er teksten for morgendagens midnattsgudtjeneste.
Jeg har lenge lovet å skrive et innlegg som er en slags guide for ikke-katolikker til den katolske messen. Det er beregnet på ikke-katolikker, og for den saks skyld gjerne også ikke-troende, som av ren nysgjerrighet har lyst til å overvære en katolsk messe. Tidspunktet er ikke tilfeldig valgt, for midnattsmessene julenatt og påskenatt er nok de anledningene hvor flest ikke-katolikker oppsøker en katolsk kirke. Mange fordi «det er så stemningsfullt hos katolikkene», og det kan jo være en like god grunn som enhver annen.

Mange nordmenn har en del fordommer/forutinntatte holdninger til den katolske messen. Litt forenklet kan man si at ingen av disse stemmer med virkeligheten. Ikke-katolske nordmenn har nemlig svært lite reell kunnskap om det katolske. Denne lille guiden kan kanskje bøte på noe av dette.

Men altså - du har bestemt deg for å overvære en katolsk messe, kanskje for første gang. Du aner ikke hva du går til, men du har en vag fornemmelse av at det er noe svært eksotisk og høytidelig hvor det foregår mye «rart». Noe er da også annerledes enn i en gudstjeneste i statskirken, men kanskje ikke så mye som du tror. (I Oslo kan du overvære messen i St. Hallvard kirke på Tøyen, i St. Olav kirke i Akersveien eller i St. Dominikus kirke i Neuberggt. på Majorstua.)

La meg skyte inn at ritualet du skal overvære, er et av de eldste kulturritualer i verden. Det er enorme dimensjoner over den katolske kirke, både vertikalt og horisontalt. Vertikalt ved at Kirken representerer, som det eneste kirkesamfunn i verden (derav dens autoritet), en ubrutt tradisjon fra Kristus og apostlene som historiske, levende personer og frem til i dag. Horisontalt ved at den med sine over 1 milliard medlemmer er verdens største medlemsorganisasjon, og at det hver eneste time i døgnet feires utallige messer verden over, fra et blikkskur på en høyslette i Latin-Amerika til den mest storslåtte europeiske katedral.

Som «utenforstående» besøkende er du kanskje redd for at du må være med på og foreta deg underlige ting i en katolsk messe. Da kan jeg straks berolige deg med at det trenger du ikke. For det første er messen som sagt kanskje ikke så eksotisk og merkelig som du frykter, og den gode nyheten er at du trenger ikke gjøre annet enn å komme inn, sette deg der du vil, bli sittende, og gå når det er ferdig. Eller gå når som helst, hvis du ikke gidder å være der lenger. Det er det hele. Så enkelt er det.

Et gammelt ordtak sier at i Roma skal man gjøre som romerne, men du bør ikke prøve å late som du er katolikk. Allerede i det øyeblikket du kommer inn i kirken, vil nemlig kroppsspråket ditt røpe at du ikke er katolikk. For eksempel vet du hverken hvordan man gjør korsets tegn eller når man gjør det. Men som sagt: Ingen forventer at du skal delta i eller gjøre noe som helst. Dessuten er vi vant til at det er ikke-katolikker i kirkene våre - folk som kjenner eller er i familie med katolikker, eller som bare er nysgjerrige.

Derimot kan du jo bruke tiden til å observere hva vi katolikker gjør. Når vi kommer inn i kirken, ser vi mot alteret, kneler og gjør korsets tegn før vi setter oss. Når vi har satt oss, er det mange som kneler og ber (det er kneleskamler foran alle benkene), og noen tenner kanskje lys ved et av sidealtrene. Kirkerommet er ikke spesielt annerledes enn du er vant til, bortsett fra et Josef-alter og et Maria-alter på hver sin side av hovedalteret. Det er ingen prekestol i en katolsk kirke, men en lesepult. Og så er det en skriftestol (eller flere), ofte bakerst i kirken, som ikke er i bruk under messen.

Noen av forestillingene folk har om katolske kirker, er at de er fulle av helgenbilder og gull og prakt. Det må du nok til utlandet for å finne, men slike interiører er ikke spesielt vanlige der heller.

Noen form for «helgendyrkelse» kommer du ikke til å se under en katolsk høymesse, det er bare en myte. Alle bønner er rettet direkte til Gud eller Kristus, bortsett fra en bønn til Maria under syndsbekjennelsen.

Men la oss nå se på hvordan messen forløper. Du har altså kommet inn, du har satt deg, og der sitter du og ser hvordan kirken fylles (og den blir virkelig full!), du ser på katolikkene som kommer inn og kneler og korser seg og setter seg. Noe av det du kanskje legger merke til, er at det er svært mange utlendinger. «Et fargerikt fellesskap» er en realitet for katolikker. Kirken er universell, og en norsk katolsk menighet består av mange titalls nasjonaliteter, i min egen menighet er hele 70 land representert! Enkelte grupper er er ganske markante, som for eksempel vietnamesere, filippinere og polakker. I tillegg til dem du kan se er utlendinger, er det selvsagt mange du ikke kan se det på, og det er stor mulighet for at du hører fremmede tungemål rundt deg. Også presten kan være utlending og snakke mer eller mindre gebrokkent norsk.
Det er sannsynligvis også ganske mange barn i kirken, som av og til kan gjøre mye av seg, uten at det affiserer noen.

Messen foregår på norsk, men ofte med enkelte innslag på latin, som f.eks. trosbekjennelsen. Også i en katolsk kirke er det orgel og salmesang (men siden det er så mange utlendinger blant oss, er det ikke alltid så mye fres over salmesangen ...) Enkelte ledd i messen synges.

Røkelse brukes bare på festdager, ikke på vanlige søndager i kirkeåret, så her er det mulig at du blir skuffet.

Når messen begynner, kommer presten inn, enten fra sakristiet eller inn hovedinngangen og opp midtgangen i prosesjon med medhjelperne sine. Da reiser alle seg. (Som sagt trenger du ikke gjøre noe som helst under messen, bare sitte der. Men akkurat når det gjelder det å reise seg, som skjer noen ganger i løpet av messen, vil du kanskje føle det naturlig å gjøre som alle andre.)

En katolsk prest er sjelden alene, aller minst under en høymesse. Han har som regel andre prester med seg, pluss en flokk med ministranter, gutter eller jenter i skolealderen som assisterer under messen. Det kan bli ganske folksomt rundt alteret også.

Messen består av to hoveddeler; ordets liturgi og nattverdens liturgi. Den første delen består, foruten syndsbekjennelsen, hovedsakelig av skriftlesninger og avsluttes med preken. En av de norske mytene om den katolske kirke, er at den ikke har noe forhold til Bibelen. Utenforstående kan derfor bli litt overrasket over at det er så mye bibellesning i første del av messen.

En katolsk preken er relativt kort (bør i hvert fall være det), og til forskjell fra i statskirken bruker ikke en katolsk prest prekenen til å misjonere. En katolsk prest går ut fra at de menneskene som befinner seg i kirken, er troende.

Den andre delen av messen består av nattverden og forberedelsene til den (eller kommunionen, som mange katolikker foretrekker å kalle nattverden). Nattverden er det viktigste elementet i en katolsk messe. En katolsk messe kan være uten preken, men den kan aldri være uten nattverd. Da er det ikke en messe. Mens prekenen er høydepunktet i statskirken, er det nattverden som er høydepunktet i den katolske kirke. Nattverden er messen, for å sette det litt på spissen.

Etter prekenen kommer et slags «mellomspill» hvor det blant annet innsamles kollekt. Det gjøres ved at det sendes noen kurver langs benkene, eller at noen går med en pose på en stang som man rekker innover benkene. Hvorfor kollekt? I motsetning til statskirken, som får alt betalt av staten, må den katolske kirke finansiere seg selv, og den er absolutt ikke "rik", slik myten vil ha det til. Kollekten er derfor et viktig bidrag til menighetens finanser. Men du trenger ikke legge noen penger i kurven eller posen. Det er mange andre enn deg som heller ikke gjør det. Du trenger overhodet ikke føle noe "betalingspress". Man betaler ikke for å gå i kirken.

Så kommer nattverdens liturgi. Den består bl.a. av to «knele-seanser». Igjen velger du om du vil bli sittende eller følge omgivelsene. Hvis du blir sittende, er du ikke alene om det. Men et flertall av de tilstedeværende kneler, enten de sitter eller står på forhånd. Å stå og å knele er for øvrig "likeverdige" gester, men mange troende katolikker vil absolutt knele uansett. Du gjør som sagt hva du vil.

Etter den første knele-seansen reiser menigheten seg og synger Fadervår i vekselsang med presten. Dette avsluttes med at presten sier: «Hils hverandre med fredens tegn.» Da tar alle hverandre i hånden og ønsker hverandre Guds fred. Her vil jeg anbefale at du tar imot og trykker de hendene som strekkes mot deg. Å ikke ta imot en fremstrakt hånd, er ikke særlig høflig uansett sammenheng. Det man sier når man håndhilser, er «Guds fred», men du trenger ikke si det hvis du ikke vil, bare håndhilse.

Etter fredshilsenen kneles det igjen, og så er det nattverd. Denne kan du som ikke-katolikk ikke motta. Ikke fordi Kirken ekskluderer noen, men fordi du selv, ved å være ikke-katolikk, har valgt å stå utenfor det som kalles «Kirkens fulle fellesskap», det vil si nattverdsfellesskapet.

Etter nattverden kommer presten ev. med noen kunngjøringer før han erklærer at «messen er til ende». Deretter forlater presten kirken på samme måte som han kom, enten til sakristiet eller i prosesjon nedover midtgangen med medhjelperne sine.
Når katolikker forlater kirken, korser de seg i pannen med vievann og snur seg mot alteret.

Hvis det er kirkekaffe, som det som regel er etter en høymesse, kan du gjerne delta i denne.
 


I DETTE innlegget på bloggen «Livet leker» kan du lese et personlig minne om hvordan det er å vokse opp med den katolske kirke i nærmiljøet i en norsk småby. Det kunne like gjerne vært fra min egen hjemby.

Om å lese, sett i et spesielt lys










I Månen over porten skriver Per Petterson om et spesielt punkt i livet, årene før han fylte tyve, dvs. mellom 1968 og 1972, da han leste svært mye. «Det var som om alle bøkene var skrevet direkte for meg, og jeg var den eneste leser, fordi jeg trengte dem, fordi jeg var kommet til det punktet i det korte livet mitt da nettopp de bøkene jeg valgte ut (tilsynelatende tilfeldig) var helt nødvendige, og uten dem ville jeg ikke ha greid meg. Jeg var den perfekte ’solitary reader’ som de amerikanske kritikerne Alfred Kazin og Harold Bloom snakker om; ikke leseren i sin ensomhet, sjøl om jeg helt sikkert var det også, men leseren i sin ’enkelthet’, i sin ’fraskilthet’, som med fullstendig distanse til alle omkring seg, fjernt fra alt som het eksamen og pensum, fra kravet til prestasjon og sosiale ferdigheter, leste for å berge seg sjøl og for å forberede store forandringer i nær framtid; det sto om livet, kjentes det som, og det gjorde det jo også.»

Ja, hvem kjenner seg ikke igjen i det? I hvordan litteraturen åpnet livet, åpnet verden i akkurat de årene, hvordan visse forfattere og bøker kunne være som åpenbaringer som ikke minst også fortalte en hvem man selv var. Jeg hang meg litt opp i parentesen hans i det siterte avsnittet over: «(tilsynelatende tilfeldig)». Det oppfatter jeg sånn at Per Petterson, i likhet med meg selv, tenker at det kanskje ikke er tilfeldig hvilke bøker og forfattere som kommer til oss. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det for min egen del, og om jeg er aldri så mye katolikk, prøver jeg å ikke mystifisere ting mer enn høyst nødvendig. Men siden jeg tror på en «skjult styring» i mange sammenhenger i livet, er det ikke fjernt for meg også å tro det når det gjelder lesing. Min fundering over tilfeldigheter/synkronitet henger sammen med dette.

Et ferskt eksempel: For meg har Jon Fosse hittil bare vært et navn. På vei hjem fra Gyldendalhuset sist onsdag, stakk jeg innom et annet litterært hus, nemlig Litteraturhuset, som jeg hittil ikke har fått sett ordentlig på. Det fikk jeg ikke denne gangen heller, mitt egentlige formål var å spise, men det var fullt i restauranten, og jeg drøyde litt i bokhandelen for å vente på om det ble noe ledig bord, men det ble det ikke. En av bøkene jeg tok frem og bladde litt i, var Jon Fosses Gnostiske essays. Det tok meg ikke lang tid å fastslå at det var en bok jeg kunne ha nytte og glede av, så jeg kjøpte den i kontantsalget hos Norli dagen etter.

Da jeg spiste frokost i dag, var det en opplesing av en nynorsk tekst i radio som jeg ble sittende å høre på. Da den var ferdig, fikk jeg vite at det var fra Jon Fosses Andvake. Den omtales av forlaget slik:
«Alida og Asle er komne til Bjørgvin for å finne arbeid og ein stad å bu. Alida er høggravid, men ingen vil gi henne og kjærasten rom. Dei blir meir og meir motlause der dei går omkring i regnet.
Med seg har dei minna om ei lykkelegare tid, då dei to møttest og straks skjønte at dei var meinte for kvarandre. Men vonde minne blandar seg også inn, og ekkoet frå bibelhistoria er sterkt heile vegen.
Andvake er ei tvitydig historie, ei vakker og trist forteljing som blir til ei uhyggeleg legende. Historia peiker langt ut over seg sjølv og den enkle handlinga. Det er ei lysande vakker skildring av kjærleiken mellom dei to unge, og ein roman støypt i ei stram og unik form, der alt er enkelt og storslått på same tid.»

Og det var virkelig vakkert. Mens jeg satt der i skumringen og nøt en stille frokost med alle fire adventslysene tent, lurte jeg på hvem som hadde skrevet det. Og så var det altså Jon Fosse. En naturlig tanke for meg er da: Var det tilfeldig at jeg fikk høre Jon Fosse i radioen akkurat i dag, bare få dager etter at jeg hadde kjøpt min første bok av ham og Jon Fosse er blitt noe mer enn bare et navn i min bevissthet? Eller var det et utslag av det man kaller synkronitet? Jeg er jo sterkt tilbøyelig til å mene det siste. Jeg opplever det ganske ofte, også i forbindelse med lesing.

Når lesingen min, som jeg har omtalt tidligere, rett som det er går sine egne veier, det vil si at bøker jeg knapt har hørt om og ikke har planlagt å lese, plutselig «kommer til meg», tror jeg heller ikke det er snakk om tilfeldigheter. Det kan være at disse bøkene på en eller annen måte har festet seg i underbevisstheten, kanskje ved at jeg har lest en anmeldelse som jeg så har glemt igjen, men det er i hvert fall ikke alltid forklaringen. Nå trenger jeg ikke nødvendigvis å ha noen forklaring på dette fenomenet heller, eller å trekke noen bastant konklusjon, jeg kan godt nøye meg med å registrere fenomenet og undre meg over det.

Men på den annen side, som troende katolikk er jeg selvfølgelig troende til å tro på det meste. Nei, det var et ikke helt heldig forsøk på å være selvironisk. Det er i praksis nemlig ingen motsetning mellom å være troende katolikk og samtidig tenke meget rasjonelt, det er bare tilsynelatende et paradoks. Men det jeg skal frem til, er dette: Siden det å ha en skytsengel er en del av min virkelighet, er det heller ikke noen fjern tanke at denne skytsengelen, eller kanskje en spesiell «lese-skytsengel», påvirker lesingen. Det er i hvert fall en nydelig tanke, som jeg tillater meg å tenke.

22. desember 2007

God jul med Gertrude Stein











'Med Gertrude Stein er det som med jazzmusikere, deres egenart kommer vel så bra fram ved anekdoter. Vi tar en siste, denne gang fra 1934, da dikterinnen er i hjemlandet for første gang på over tredve år. Hun skal på foredragsturné. Og sammenkaller til pressekonferanse i New York.
«Sett at det ikke var noen spørsmål, hva skulle så svaret bli?» innleder hun med å spørre, før hun godmodig gir seg til å besvare alt.
Hennes tilforlatelige forklaringer forbløffet en av de fremmøtte journalistene, som spør: «Hvorfor skriver De ikke som De snakker?»
Dikterinnen tilbake: «Hvorfor leser De ikke som jeg skriver?»'

Fra Jan Erik Vold: God jul med Gertrude Stein og andre essays. Gyldendal 2005.

21. desember 2007

Nye bøker






Her er bøkene jeg hadde med meg hjem fra hovedstaden denne gangen. Nederst en bok om italiensk grammatikk og en lærebok i italienske verb. Italienere blir, i likhet med tyskere, veldig smigret når man snakker språket deres, og det trenger vel å merke absolutt ikke å være perfekt. I motsetning til tyskere snakker italienere heller ikke engelsk. Italiensk er et relativt lett språk å lære på et elementært nivå, og spennende å gi seg i kast med fordi det er det av de romanske språk som har de tydeligste røttene tilbake til latin.
Dernest en bok om det nye Gyldendalhuset, som jeg fikk på julesammenkomsten samme sted. Jan Erik Volds God jul med Gertrude Stein og andre essays var nedsatt hos Tronsmo og fanget interessen pga tittelen, men Vold er alltid lesverdig, selv om han gjentar seg selv litt her. Men essayet om Gertrude Stein var verd prisen alene.
Så følger fire Shakespeare-bøker som var på salg hos Norli. Jeg abonnerte i sin tid på denne serien i bokklubben, men sa opp etter en stund, og har angret siden. Nå må jeg prøve å komplettere som best jeg kan og har omsider kommet opp i 27 bøker. Jeg er ikke sikker på hvor mange det er totalt.
J.M. Coetzee er en fin forfatter, synes jeg, og Elizabeth Costello har lenge stått på ønskelista. Husker ikke helt hvorfor, men en eller annen gang må det ha vært noe som har gjort at jeg har merket meg denne boka.
Kyrre Andreassens Svendsens catering ble anbefalt meg her i bloggen en gang, og Hermanas av Torgrim Eggen har jeg jo lovet forfatteren å lese. Per Pettersons Månen over porten har også lenge stått på lista, en samling litterære og personlige tekster om det å lese og det å bli og være forfatter. Jon Fosses Gnostiske essays er litt i samme sjanger.
Mye godt å ta fatt på her, med andre ord.

20. desember 2007

Rapport fra Bogstadveien









Jeg spiser lunsj i kaffebaren i en av Norli-butikkene i Bogstadveien. Det står en del bøker på disken der, som man kan lese i, og jeg velger meg Uranophilia av Thure Erik Lund og siste nummer av Samtiden. Jeg får lest nok i begge til å merke meg en veldig interessant artikkel av Zadie Smith om det å skrive, og til å registrere at Thure Erik Lund er en forfatter som vekker nyfikenheten hos meg.

Men i den timen jeg sitter der, bruker jeg aller mest tid på å betrakte det virkelighetens teater som utspiller seg på den andre siden av vinduet, den hektiske trafikken i Bogstadveien, ekstra hektisk nå like før jul. Jeg blir fullstendig fjetret av alt jeg ser, og plutselig begynner jeg å legge merke til alt hva folk foretar seg idet de passerer: romsterer i veskene sine, fingrer med iPoden, snakker i mobiltelefon, snakker med andre, tar på leppestift, spytter, løper, spiser, bærer på kaffebegre, klør seg i øyet, drar hette over hodet, bretter opp jakkekrage, peker, triller barnevogn, snur seg og ser i motsatt retning, tar på seg hansker, går med hund i bånd, beveger leppene (nynner eller snakker for seg selv), tenner røyk, røyker, skifter veske fra den ene hånden til den andre, gnir seg i hendene, bærer et barn i armene, retter på hodeplagg, leier en annen. For ikke å snakke hva folk har på seg, hvordan de går, hvordan de ser ut og ikke minst alle ansiktsuttrykkene. Til slutt må jeg bare legge bladet og boken fra meg. Det er dette som kalles «å se på livet».

Budskapet til Jaqueline





Mediet er iskaldt, men budskapet hett: En ung mann har erklært sin kjærlighet til Jaqueline på to frosne bilvinduer i Gjørstads gate på Majorstua. Budskapet er så tydelig som det kan få blitt: Jaqueline, jeg elsker og begjærer deg. Og drømmer om deg, kan vi kanskje legge til, for kanskje tør han bare si dette på et tilfeldig bilvindu på vei hjem i nattemørket, skjønt jeg tipper at Jaqueline vet hvem han er. Trangen til å uttrykke hva han føler for Jaqueline, er uansett sterk, og selv om akkurat dette budskapet kan knyttes til tid og sted, er det i sin natur evig aktuelt og kunne like gjerne vært risset på en vegg i Pompeii for to tusen år siden. I noen tilfeller blir det litteratur av sånt, jfr. min teori om at all litteratur dypest sett handler om kjærlighet.
Budskapet til Jaqueline blir snart fjernet av en isskrape eller et væromslag, og kanskje er kjærligheten og begjæret like kortvarig i dette tilfellet, tenk bare på Rudolf Nilsens ord om at ”intet er mer som skrift i sand enn løfter om kjærlighet”. Eller i rimfrost, som her. Men budskapet til Jaqueline kan også være innledningen til en lang og vakker kjærlighetshistorie, det er ikke godt å vite. En historie blir i hvert fall fortalt på disse tilrimede vinduene.

19. desember 2007

Filmvarsel


Et lite filmvarsel på morgenkvisten: Svensk TV1 sender Grand Hotel klokken 13.40 i dag, med Greta Garbo, Joan Crawford, John Barrymore og Lionel Barrymore. En skikkelig nostalgisk godbit som man ikke ser ofte (Oscar-belønnet for beste film), og som jeg har ventet i årevis skal komme på tv så jeg kan få tatt den opp. Riktignok er jeg bortreist i dag, men jeg har sørget for opptak.
Filmen er basert på Vicki Baums bok Menschen im Hotel. Et innlegg om henne på denne bloggen kan du finne HER . Her finner du også en lenke til denne filmen på imdb.

18. desember 2007

God jul til danske lesere


Det er av en eller annen grunn så mange danske besøkende på bloggen min i dag at jeg sender dem en spesiell julehilsen med denne tegningen av Storm P.
Ikke spis for mange æbleskiver nu før jul, og husk at give lænkehunden dobbelt sul. Ha, ha, det rimede jo!

Skjønnheten i det nære






Utsikt fra kontoret mitt ved tretiden i dag. Det begynner å skumre. Min egen hage i forgrunnen. Den japanske delen bak hekken til venstre.







Parti fra den japanske hagen i dag formiddag. Naturen og jeg har i fellesskap sørget for grafikken.









Rimfrosten gjør ikke den japanske hagen mindre vakker. Den funker året rundt, så sant den ikke forsvinner under altfor mye snø. Lav desembersol i bakgrunnen.


Årets mørkeste tid, men dagene er forunderlig lyse, i hvert fall på mine kanter. Det er bare litt snø her, akkurat nok til å dekke bakken, men den er til gjengjeld blitt liggende fordi det er så kaldt. I tillegg har kulda skapt en praktfull rimfrost overalt, som sammen med snøen får omgivelsene til å fortone seg som et eneste stort julekort. Mørketiden merkes likevel godt på at dagslyset varer så kort; allerede ved tretiden begynner det å skumre. Men som vi vet: Nå er det like før det snur og dagene langsomt blir lysere.

17. desember 2007

Ronny har vært her







Sikkerhetskontrollert av Ronny


Ronny har vært her. Ronny er feieren vår. Vi hadde fått lapp i postkassa om at feiervesenet skulle foreta en sikkerhetskontroll av boligen. Denne kontrollen var frivillig, ble det opplyst, så vi trengte ikke slippe dem inn hvis ikke vi ville. Men jeg synes alltid det er hyggelig når Ronny stikker innom, enten han skal feie eller kontrollere eller hva han skal. Riktignok finner Ronny ofte noe galt, men det er jo litt av poenget, ikke sant? Dessuten kunne det jo være betryggende med en sjekk før jul.

Da Ronny ringte på, hadde jeg nettopp tilberedt dagens lunsj, inkludert dagens viktigste tekopp, som jeg gjerne vil nyte mens den er varm. Lunsj-teen er en nærmest livsviktig stimulans som gir meg fornyede krefter til å jobbe videre utover ettermiddagen. Jeg forklarte situasjonen for Ronny og spurte om han kunne komme tilbake litt senere, og det kunne han. Gjennom kjøkkenvinduet så jeg at han gikk til den nærmeste naboen, hvor ingen svarte, og deretter videre til neste nabo.

En time senere var Ronny tilbake igjen, og da var jeg klar. Det første Ronny gjorde, var å gi meg en fin kalender fra «aksjon Boligbrann». Der sto det alt en bør tenke på, for eksempel å avtale «et fast møtested utenfor boligen som er enkelt å huske» i tilfelle man må rømme huset på grunn av brann. Visste du forresten at 1. desember er «røykvarslernes dag»? Det har gått meg helt hus forbi, må jeg innrømme. På denne dagen skal man sjekke røykvarslerne og skifte batteri. Alt dette står i kalenderen, pluss sånne ting som at «vedfyring gir god varme og mye kos, men at det kan være lett å glemme at man da faktisk har et bål midt i stua».

Da kalenderen var overbrakt, fant Ronny frem skjemaet for kontrollen, hvor han kunne krysse av for «OK», «Ikke OK» og «Ikke aktuelt», og vi gikk i gang. Har du nødnummer i nærheten av telefonen? var Ronnys første spørsmål. Og mitt første svar var nei. Dermed måtte Ronny krysse av for «Ikke OK» på dette punktet. Heldigvis lå det en klistrelapp med nødnummer inni kalenderen, så det kunne rettes opp med en gang.

Røykvarslerne var neste post på lista. Siden vi har stort hus (100 kvm grunnflate x 4: kjeller, 2 etasjer og loft) har vi seriekoblede røykvarslere. Det vil si at hvis én av dem blir utløst, piper alle. Det er i hvert fall meningen at de skal det. Jeg gikk ned til røykvarsleren i kjelleren og trykket lenge på testknappen. Imens sto Ronny oppe i første etasje og hørte at det peip der og videre oppover. En veritabel kakofoni av uling og piping. Ronny var veldig fornøyd. Dermed fulgte en hel stripe X i «OK»-feltet: minst én fungerende røykvarsler (påbudt), riktig montert røykvarsler (påbudt), sammenkoplede røykvarslere (hvis montert). Ikke dårlig.

Så var det brannslukkingsapparatet. Hvor er det? spurte Ronny. Her, sa jeg og dro det fram fra bak paraplystativet i yttergangen. Et seks kilos pulverapparat. Veldig støvete. Hm, sa Ronny og så skeptisk på det. Da han spurte om det var lenge siden det var blitt ettersett, traff han meg på et ømt punkt. Jeg trengte ikke å svare engang, for datomerkingen fortalte alt. Dermed måtte Ronny krysse av for «Ikke OK» i feltet for «Slokkeutstyr i orden (påbudt)».
Dessuten skal du ha brannslukningsapparatet på soverommet, sa Ronny. Enda et kryss i rubrikken «Ikke OK» for punktet «Slokkeutstyr hensiktsmessig plassert (påbudt)».
Jammen er det mye å tenke på!

Sånn gikk vi gjennom det ene punktet etter det andre. I det store og hele sto det ikke så verst til. Til slutt fortalte Ronny meg hvor jeg kunne få service på brannslukningsapparatet, og så gikk han videre til neste hus.

Da jeg kom ned på kjøkkenet for å spise lunsj dagen etter at Ronny hadde vært her, sto kaffetrakteren på. Det vil si at den hadde stått på siden frokost. En typisk potensiell brannfelle. De fleste branner oppstår som kjent i elektriske apparater. Vi er bare to mennesker i huset, og bare én som drikker kaffe, og det er ikke meg. Skyldspørsmålet var derfor udiskutabelt. Uff da, sa gjerningskvinnen da jeg ringte henne og konfronterte henne med saken.

Dette ville ikke Ronny likt, sa jeg.

Julebrev






Morgenturen i dag var som å begi seg inn i et julekort. De firbeinte turkameratene mine skimtes langt borte i veien.


Noe av det som stresser meg mest før jul, er å skrive julebrev. Jeg vet ikke helt hvorfor. Én ting er at det var lettere med barn i huset, for da hadde hverdagen litt flere begivenheter å ta utgangspunkt i. En annen ting er at julebrev skal liksom være så morsomme og så ... ja, jeg vet ikke helt hva de skal, men jeg erfarer i hvert fall at prestasjonsangsten lett kommer snikende.
I går, søndag, klarte jeg likevel på mirakuløst vis å få skrevet de brevene jeg skulle, og i dag ble de sendt.
Hva julebrev skal eller ikke skal være, eller kanskje rettere sagt hva de er eller ikke er, kan du kanskje bli litt klokere på ved å lese DENNE artikkelen.
Forskeren som blir intervjuet er en god venninne av meg som er filolog og førstelektor på høyskolen i Oslo. Hun spurte meg om hun kunne sitere fra noen av mine brev (anonymt, selvsagt) da hun skrev artikkelen med forskningsresultatet sitt, men jeg ville ikke det. Privat er privat. Men jeg skrev visst ganske morsomme julebrev en gang. De er blitt kjedeligere og kortere etter hvert.

16. desember 2007

Julestresset har nådd bloggverdenen










Ill.: Storm P.

Julestresset har nådd bloggverdenen. Det er helt tydelig. Opptil flere blogger i min blogg-bekjentskapskrets viser tegn til påfallende liten aktivitet, noe jeg tolker som at de har mer enn nok med juleforberedelser. Noen av dem innrømmer det åpent («rammet av desember-stress», «har ikke tid til å blogge» etc.), og jeg må jo si at det er en ærlig sak. Jeg registrerer også at besøket på min egen blogg er usedvanlig lavt denne helgen, noe som tyder på at folk er opptatt av helt andre ting enn å blogge og lese andres blogger.
Jeg vil tro at akkurat denne helgen danner et slags klimaks for førjulstidens julebords- og selskapsaktivitet. Vi som da likevel sitter her med bloggene våre, er nærmest for en slags tapere å regne, siden vi tydeligvis ikke er invitert noe sted. Selv styrer jeg bevisst unna førjulsstresset, så jeg har ikke noe å klage over. For eksempel lot jeg være å gå på julemiddagen i Norsk Oversetterforening nylig, det nærmeste jeg som frilanser kommer «julebord på jobben». Derimot skal jeg til Gyldendal på onsdag. Og for bare å minne om det: Det er et liv etter jul også. Lysere dager, salg i butikkene, et nytt og ubrukt år fullt av muligheter. Og utallige lesegleder.

15. desember 2007

Nothing sucks like an Electrolux









Kjent svenske. Vær så snill og tro meg når jeg bedyrer at bildet er tilfeldig valgt. Jeg mener ikke nødvendigvis at akkurat denne berømte svensken har større fortrinn enn andre berømte svensker.

Jeg tok DENNE testen i Aftenposten (test av svensk-kunnskaper). Resultat: «Du fikk 11 rette av 11 mulige. Supert! Er du svensk selv?» Nei, men jeg er oversetter. Det er jobben min å vite dette (det er forresten ikke den mest utfordrende testen jeg har vært borti). Det er jobben min å vite at «kjol» er «skjørt», at «klänning» er «kjole», at «kasse» er «bærepose», at «le» er «smile», at «skratta» er «le», at «byggtrafik» er «anleggstrafikk», at «by» er et «tettsted», at «stad» er «by», at «kvinna» som oftest er «dame», at en «kusin» godt kan være en «fetter», at «ökänd» er «beryktet» og ikke «ukjent», at «barr» ikke er «granbar» men «barnåler», at en «kombi» er en «stasjonsvogn». Alt dette - og uendelig mye mer - må jeg vite fordi jeg er oversetter. Fordi det er jobben min å vite det. (Som oversetter vet jeg selvfølgelig også at «söta bror» er en grammatikalsk misforståelse. Fordi «bror» er hankjønn, heter det «söte bror» på svensk. Men det høres ikke svensk ut for nordmenn ...)
HER finner du omtale av en bok som hetser svensker noe helt forferdelig (via en lenke kan du se en del av innholdet). Og for å betro deg en hemmelighet: Så vel forord som etterord (og en god del mer) i denne boken, er forfattet av meg. For å betro deg en ting til: Senest i forrige uke var en person som står meg meget nær på harrytur til Strömstad og vendte tilbake med atskillige godsaker til jul, både tørt og vått. Sverige er ikke bare en transportetappe til dejlige Danmark!
Og selv står jeg faktisk i begrep om å melde meg på en stor internasjonal forfatter- og oversetterkongress i Stockholm til sommeren (WALTIC 2008).
Skal vi, tross alt, utbringe et lite hurra for broderfolket?

Kunstnerliv i desember





En reprise fra desember i fjor, til glede (får vi håpe) for nye lesere. Samtidig også quiz nr. 4: Hvem har skrevet dette?



Folk lå så meget før i tiden. De lå ved universitetet, de lå på landet om sommeren ... og noen kom seg aldri på bena igjen. Og malerne -- ja, de lå og malte, i Telemark og på Fleskum og hvor det nå var.
Skredsvig, Krogh, Kittelsen og andre i kretsen rundt dem lå i en årrekke oppe ved Stange mølle og malte om vintrene. Ja, de malte ikke korn, selvfølgelig, men bilder. Mølleren der, Ole Pastosen, var nemlig meget kunstinteressert og elsket å ha de store mestere boende hos seg.

Ikke før hadde sneen lagt seg i desember, så strømmet kunstnerne ut fra innestengte atelierer og røykfylte vinstuer. Nå var tiden inne for å dra opp til Pastosen på Stange! Og så bar det i vei med hest og slede oppover Trondheimsveien så det gnistret fra meiene. De var gjerne en tre--fire hestespann i følge, og sledene var fylt til randen av de reisekledde malerne og alt utstyret deres. Skredsvig og Krogh satt alltid i den første sleden, staute og imponerende som de var, innhyllet i store saueskinnspelser og med det lange kunstnerhåret flagrende i vinden.
Med latter og leven kjørte de frem, og god niste hadde de med. Brennevinskaggen ble kastet fra slede til slede, og hver og en tok dyktig for seg av innholdet. Etter hvert som det bar oppover flatbygdene, ble de naturligvis mindre treffsikre, og det hendte seg mer enn en gang at kaggen havnet langt ute i snefonnene. Da ble hestene stanset under megen jubel og halloi, og så var det gjerne Kittelsen som måtte bykse seg frem i sneen for å finne kaggen igjen. Han var så aldeles forlibt i sneen, Kittelsen, og best som han kavet og lette der ute i drivene, så malte han et snelandskap eller to, det kunne være seg en underlig snetung gran eller en liten snedekt kirke.
Så fant han brennevinskaggen og kravlet seg opp i sleden igjen, og så gikk den lystige ferden videre.

Det var nesten som et eventyr da de sent på kvelden kjørte inn i tunet på Møllegården, hvor lyset strømmet fra alle vinduer og liflige dufter sivet ut fra kjøkkenet. I svalen sto Ole Pastosen og tok imot, mens tjenestefolkene flokket seg nysgjerrig i døråpningen. De ville jo gjerne se storfolkene som skulle komme til gårds, som ventelig kan være. Ikke før hadde sledene stanset på gårdsplassen, så røk flere av de yngre kunstnerne overende i nærmeste snødrive, utmattet og drukne etter den livlige ferden opp gjennom bygdene. Skredsvig og Krogh stablet dem på bena igjen og hadde mye moro med dette. Etterpå benket de seg rundt langbordet på Møllegården, og der manglet det ikke på mat og drikke, må vite. Det varte ikke lenge før stemningen var høy og prismer og paradokser svirret i luften. Særlig Skredsvig var så kroket i ord at de andre mest måtte gi seg over, men også han far sjøl på garden bidro med saftige historier. Han likte å smøre tykt på, Pastosen.

Ett år undret Skredsvig seg over hvor Pastosens halvvoksne datter Hedevig var blitt av, siden hun ikke var å se noe sted. Da Ole Pastosen fortalte at hun lå ovenpå og var syk av tæring, ble det en voldsom oppstandelse. «Syk pike!» ropte Krogh ekstatisk. «Dette er et motiv vi har ventet på, mine venner!» Og så føk han opp fra bordet, så flasker og glass hoppet, og de andre var ikke sene om å følge etter. Opp trappen bar det, og inn på Hedevigs værelse. Krogh var først oppe med staffeliet, og satte i gang med å male den syke piken så oljefargene sprutet. Det ble en del disputt blant de andre om hvem som skulle ha de beste plassene, særlig den unge Munch gjorde sitt beste for å trenge seg frem, men snart var alle i gang. Det ble ganske overfylt i det lille rommet etter hvert, og snart var luften tykk av terpentindunst og tobakksrøk. Det var slett ikke bra for den lille syke Hedevig, som lå der i sengen, støttet opp av puter, og stirret lengselsfullt ut gjennom vinduet ... (fortsettes ... kanskje ... jeg mener, Hedevig dør formodentlig ... ja ,ikke bare formodentlig, men ganske sikkert ... og det er jo så trist ... så jeg vet ikke om jeg klarer å skrive mer ...)

14. desember 2007

Krakow






Besserwisser spør, i en kommentar til innlegget under, om hva Aasne Linnestås roman Krakow egentlig handler om. Jeg siterer fra baksideteksten: "Krakow er en roman om kampen for å komme seg gjennom en stor sorg: etter å ha mistet barnet sitt få timer etter fødselen, reiser Viel til Krakow, byen hun en gang studerte i. Krakow er også en roman om steder og situasjoner mennesker oppsøker, når livet ikke lenger kan leves som før."

Baksideteksten omfatter også denne lille smaksprøven på innholdet:

"Sommeren var rett rundt hjørnet. Alt ville bli lysere. Jeg snakket knapt med folk disse ukene, strengt tatt hadde jeg ikke snakket med særlig mange i ukene og månedene før fødselen heller. Stillheten beskyttet meg, jeg kjente det sånn. Det ble ingen flere telefoner i ukene som fulgte. De få som kom innom forsøkte så godt de kunne å nå frem med ordene sine, men det fantes ikke språk for det som hadde skjedd. Aldri, tenkte jeg, finnes et språk som strekker til nå, mellom dem der utenfor, og meg."

La meg bare legge til, som min personlige oppfatning etter å ha lest relativt få sider, at dette ikke er en "problemroman" i den forstand at forfatteren har som påtrengende intensjon å fortelle om hvordan det er å miste et barn under disse omstendigheter og sorgen over det. Likevel er det nettopp det hun gjør, men i en kunsterisk bearbeidet form (meget vellykket sådan, etter min mening) som på en måte gjør dette grunntemaet både vesentlig og uvesentlig på samme tid. Og, sannsynligvis, på en måte som gjør sterkere inntrykk på leseren enn en tilsvarende sakprosatekst ville gjort. Linnestå formidler hovedpersonens smerte gjennom et kunstnerisk uttrykk som er klart som glass og nakent som livet selv. Vondt og klart og aldeles nydelig.

13. desember 2007

Leserapport


Jeg begynte på to nye bøker i går, Johan Harstads Hässelby og Aasne Linnestås Krakow.
Før jeg begynte å lese, slo jeg vilkårlig opp i Hässelby, og det første blikket falt på, var denne setningen: «Så kom lørdagen. Den kom plutselig, som om noen hadde fjernet torsdagen og fredagen i siste liten og gått rett på.» Den likte jeg. Inntrykket ble forsterket da jeg begynte å lese boka. Jeg likte språket til Harstad (jeg har aldri lest noe av ham før). Det er enkelt og direkte, men samtidig innholdsrikt. Jeg har inntrykk av at denne boka er litt vond på en god måte. Jeg har bare så vidt begynt på den.

Den andre boka var Krakow av Aasne Linnestå. Jeg har knapt hørt om henne før, med andre ord har jeg heller ikke lest noe av henne. Språket hennes er en estetisk nytelse, men ikke sånn at estetikken forkludrer innholdet, snarere tvert imot. Det er som om innhold og form går opp i en høyere og vellykket enhet. Også denne boka handler om noe vondt, og den er mer naken enn Harstads. Men begge disse bøkene har noen spesielle språklige kvaliteter som traff meg.
Jeg måtte vite noe om Aasne Linnestå og fant DETTE dette intervjuet på nettet.

Fredrik Stabel






To av mine velleste Stabel-bøker
Jeg har også hans Malebok for voksne



Svaret på gårsdagens quiz var Fredrik Stabel. Det er ikke sikkert yngre generasjoner vet hvem han er. En kort Wikipedia-artikkel om ham finnes HER . Stabel er trolig en av de morsomste skribenter og tegnere som noen gang har eksistert i Norge. Hans daglige spalte i Dagbladet var ekstremt populær. Gjennom det fiktive Norsk Dusteforbund og dets avskrivningsbyrå latterliggjorde han dumheten slik den kom til uttrykk i alt fra leserinnlegg til offentlige rundskriv. Halve moroa med Dusteforbundet var Stabels egne betraktninger og hans besynderlige persongalleri. Og absolutt ikke minst: tegningene.
Gårsdagens quiz var et utdrag fra «Pornografinovelle av Diderik From jr., forfatter» hentet fra boken Bevare meg vel (1968). Boken inneholder et variert utvalg av Stabels spalte i Dagbladet. Mange av Stabels formuleringer er blitt klassiske sitater, som denne, lagt i munnen på Dusteforbundets president, Darwin P. Erlandsen: «I og for seg har jeg ingenting i mot å stå opp. Det er det at man skal begynne dagen med det - som jeg synes er så urimelig.»

Quiz (3)






Svaret på forrige nøtt var Fredrik Stabel (mer om ham senere i dag). Her er en ny nøtt fra cox:

"Har du sett de pikene der borte?"
Jeg gløttet mot et leende selskap i nærheten, en kvinneflokk i liggestoler. Midtpunktet i denne drinkende gjengen av nesten nakne unge damer var en halvgammel gentleman. Ham gjenkjente jeg, men hva var navnet? En entertainer som jeg ofte hadde sett på skjermen over halve verden, han opptrådte alltid i rutet jakke og hadde overtenner som minnet om en melonskive puttet inn under leppen. Som vanlig lo han også nå med bakoverkastet sølvlatter og hadde diamantlenker rundt begge håndleddene.
Badepikene rundt ham mjauet. Antagelig jobbet de med TV de også. Sminkøser, kostymedamer og slikt, sånne hvis høyeste mål i livet er å få navnet sitt på rulleteksten efter et show.
Mr. Iporyk betraktet dem øgleaktig mens han heiste på den røde badebuksen, han glippet med reptiløynene, helt uten smil.
"Jeg har lyst til å pule dem", sa han.
"Sier du dét, Henry?"
"Men jeg kan ikke. Jeg er 91 år."

12. desember 2007

Dagsrapport






Hva skulle vi gjort uten biblioteket?


En snartur innom biblioteket i dag, siden jeg måtte til byen likevel. Nye oliven måtte kjøpes i asiamatbutikken - jeg er olivengal og må ha skikkelige oliven med stein, ikke sånne pingleoliven som man får kjøpt i vanlige butikker. Dessuten måtte jeg ha ingredienser til dagens ratatouille, som det er jeg som lager. Men altså - biblioteket. Jeg må innrømme at hovedgrunnen til at jeg stakk innom biblioteket i dag, ikke primært var å få Helene Uris De beste blant oss fortest mulig ut av huset, som noen selvfølgelig vil tro, men derimot å låne Hässelby av Johan Harstad, sterkt inspirert av DETTE innlegget hos leselama. En annen bok ble plukket med samtidig, nemlig Aasne Linnestås Krakow. Jeg aner ikke hvorfor, og nå kan du godt le, men denne boka har flere ganger formelig tryglet om min oppmerksomhet. Av en eller annen grunn har denne boka festet seg i min oppmerksomhet, gjennom omtaler, annonser, gudene vet hva. Og når den nå sto i hylla for nye bøker på biblioteket, formelig falt den i hendene på meg.
Deretter fulgte en liten titt i filmhylla, bare for å se om noe falt meg i øynene. Og det gjorde det, Frokost på Tiffanys med Audrey Hepburn. Et kjent ansikt. Ja, selvfølgelig er Audrey Hepburn et kjent ansikt, men her var jeg nok påvirket av Norges beste blogg, The Glamourous Librarian, som du finner HER (eller i blogglisten til venstre).
Pussig nok har ikke Glamourbibliotekaren Audrey Hepburn som eget emne, la jeg merke til i dag. Men Audrey går jo som en rød tråd gjennom glamourbloggen, foruten å pryde headingen. Jeg tror faktisk aldri jeg har sett en film med Audrey Hepbrun, så nå får jeg gjort i hvert fall litt bot for mine unnlatelsessynder på dette området.
Også i dag hadde biblioteket en av mine bøker utstilt, nemlig ”Bokelskere går aldri til sengs alene”, en av tre sitatbøker jeg har utgitt i år. (De to andre er ”Jeg spiser aldri på tom mage” (sitater om mat og drikke) og ”Bare elsk meg, ikke prøv å forstå meg” (sitater om kjærlighet). Bøker, mat, vin og kjærlighet ... da skulle vel de fleste behov være dekket? (Rekkefølgen er tilfeldig ...)

Andre gledelige momenter i dag:
1) Solen sto opp som en praktfull, rød kule da jeg var i skogen med bikkjene tidlig i dag morges, og forgyllet landskapet med en aldeles nydelig fargeprakt. Dessverre hadde jeg for en gangs skyld ikke kameraet med meg (i tillegg til speilrefleksen har jeg anskaffet et Canon Ixus 900Ti kompaktkamera, som er lett å ha med overalt). Men man er ikke nødt til å fotografere alt mulig! Opplevelsen er det viktigste.
2) Jeg er kommet gjennom oversettelsen jeg holder på med. Nå gjenstår bare finpussen, og deretter kan jeg faktisk unne meg flere uker uten å være bundet til skrivebordet dagen lang. Det vil si at jeg, foruten å ta meg litt fri, også får tid til å se litt på egne bokideer med tanke på utgivelse i 2008. Jeg har nettopp lest siste korrektur på boka som skal være hovedbok i Bokklubben Barn i mars, så den er i boks. Men det gjelder å ha nye ting i arbeid hele tiden.
3) Antall besøkende på denne bloggen rundet nylig 20 000, et helt utrolig tall i mine øyne. For et par uker siden steg antall besøkende per dag til over 100, uvisst av hvilken grunn, og har holdt seg der siden.

11. desember 2007

Ny quiz

Cox trår til med en ny nøtt, denne gang om en refusert forfatter. Spørsmålet er vel hvem som har skildret ham. (Svaret på forrige spørsmål var Kvalmen av Jean Paul Sartre, oversatt av Brikt Jensen.)


" - Phyllis, sa han, jeg tror ikke at jeg kommer til å bli noen rik mann likevel. Forlagsdirektør Bjærkmann ville ikke ha "Utukt er vertens lønn", han trodde ikke den ville slå an, sa han. Fru Vom var for gammel, og megler Smekk var for liten - hah! - som om det er størrelsen det kommer an på. Og jeg som hadde gledet meg sånn til å gå på Theatercafeen. Hagbarth rugget fram og tilbake på stolen mens han skjulte ansiktet i hendene.
- Hva skal jeg gjøre, Phyll, stønnet han, - hva skal jeg gjøre...
- Ikke tenk på det, avbrøt Phyllis. - Jeg elsker deg, og penger betyr ikke noe for meg. Jeg skulle ønske du tjente mindre. Kan du ikke prøve å tjene mindre, Hagbarth. For min skyld, gjør det, Hagbarth - for min skyld. Phyllis' øyne var sløret av tårer.
Hagbarth tok manuskriptet opp av lommen og rev det i tusen biter.
- Jeg skal prøve, sa han, - jeg skal prøve."

10. desember 2007

Etterlysning






Er det noen som kan si om denne filmen (Peter's Friends/Peters venner) er å få kjøpt på norsk, dvs. med norske undertekster, på DVD eller VHS?

Amazon Kindle ikke for deg og meg ... ennå

Jeg nevnte at jeg hadde mailet amazon.com og spurt om den trådløse forbindelsen til Amazon Kindle virket her i Norge. Her er svaret jeg fikk:

Hello from Amazon.com.

Thank you for writing to us about the availability of Amazon Kindle and purchasing content from the Amazon Kindle Store internationally.

At this time, we are unable to offer the Amazon Kindle and associated digital content from the Kindle Store to our international customers due to import/export laws and other restrictions.

Currently we do not have any information about if or when the Amazon Kindle will be available for international customers, but we do recommend that you continue to check the website for future international availability.

To successfully purchase digital content from the Amazon Kindle Store, the 1-Click payment method listed on the Manage Your Kindle page must have a United States billing address.

When you place your order for an Amazon Kindle, both the billing address for the payment method and the shipping address for the delivery must be recognized by our systems as valid United States addresses.

We apologize for any inconvenience this may cause. We value our international customers and hope to make content available in your location in the future. Please continue to check our website for additional information on supported locations.

Thank you for your interest in Amazon Kindle.

Quiz






Cox, en av mine mest trofaste lesere, har foreslått at jeg skal ha en litterær quiz i disse førjulstider. Det har jeg ikke hatt tid til ennå, og siden jeg er i innspurten på en stor oversettelse, vet jeg ikke om jeg får tid heller. Men cox bidrar selv med følgende: Hvem har skrevet dette?

"Da Autodidakten kom for å hilse på meg på biblioteket imorges, tok det meg tid å kjenne ham igjen. Jeg så et ukjent ansikt, knapt nok et ansikt. Og hånden hans lå som en stor hvit mark i min. Jeg slapp den øyeblikkelig, og armen falt kraftløs tilbake.
I gatene henger der fordektige lyder.
Altså er der foregått en forandring, som ikke er knyttet til noe bestemt. Er det meg som er forandret? Hvis det ikke er meg, må det være rommet, byen, naturen; så kan man velge..."

Ting





Interessant kommentar i Kulturdelen av Aftenposten i dag om Amazon Kindle, et digitalt lesebrett, som tydeligvis er noe helt annet enn de klossete ebøkene som ble forsøkt lansert for noen år siden. Amazons egen Kindle-side finner du
> HER. Jeg har sendt en mail til amazon i dag og spurt om den trådløse forbindelsen virker her, hvilket jeg går ut fra at den ikke gjør. Men Kindle kan være interessant likevel, og jeg lurer på om jeg skal bestille en.


Det er et poeng for meg å være mobil, det vil si å kunne jobbe hvor som helst. Med bærbar PC og Telenor Mobilt Kontor er det mulig. Mobilt Kontor håper jeg å kunne skifte ut med mye raskere mobilt bredbånd i løpet av 2008. Jeg har lenge savnet en liten, kompakt skriver som er enkel å ta med, og i dag kjøpte jeg en Canon Pixma på Binders. Litt dyr (ca. 2500) men akkurat den størrelsen jeg har vært ute etter, omtrent som et bind i Store norske leksikon, bare litt høyere og tynnere. Og lettere. På bildet har jeg plassert den oppå tastaturet på PC-en, så det tydelig fremgår hvor liten den er.

Ord for dagen


"Jeg er veldig glad i julen, det er bare all handlingen jeg ikke kan fordra."


Mikke Mus, i siste nummer av Donald Duck & Co (nr. 49 - 2007)

Turrapport







Hver morgen etter frokost spør jeg bikkjene: Nå, jenter, skal vi ut en tur? Og hver gang blir de like hoppende glade, bokstavelig talt. Og så går vi ut på jordene eller i skogen. I dag var vi i skogen, på en ås på 325 meter. Gårsdagens snøfall hadde forvandlet landskapet til vakker svart-hvit grafikk. Estetikken i terrenget er ikke uvesentlig for meg. På det første bildet er vi på vei oppover, det vil si bikkjene tar en liten sving nedover igjen for å se hvorfor jeg har stoppet. Den fremste er Joy, border collie i langvarig pensjon, den andre er vår egen Billie av rasen "vestlandsk gårdsblanding". Billie (oppkalt etter Billie Holiday) er nå blitt tre kvart år.


På det andre bildet er vi på toppen, med vid utsikt. Billie til venstre, Joy til høyre. Og så er det hjem til dusjen og skrivebordet etterpå, i hvertfall for den ene turdeltagerens vedkommende.





9. desember 2007

Jeg orker ikke mer

Jeg orker ikke mer av Helene Uris De beste blant oss. Jeg orker ikke mer av klisjéaktige karakterer, av forutsigbar handling, av endeløse banale beskrivelser. Og jeg orker definitivt ikke flere erotiske skildringer av typen «hun glinser og dufter som den mildeste, deiligste røkelaks» og «brystknoppene så smilende opp på ham».
Som en av kommentatorene til det innledende innlegget mitt om denne boka bemerket, finnes det bedre ting å bruke tiden på, og i dette tilfellet velger jeg å ikke lese boka ferdig, å si at nok er nok. Dette er ikke en gjentagelse av min altfor hastige og dårlig funderte kritikk av Hermanas i sin tid - i dette tilfellet avslutter jeg lesingen på side 279 av 438, så jeg synes jeg har gitt Helene Uri en fair sjanse. Men mer av min tid får hun ikke.
Jeg kan ikke la være å undre meg på hva som har foregått i hodet på forfatteren når hun har skrevet denne boka. Har intensjonen virkelig vært å skrive en seriøs nøkkelroman om et spesielt universitetsmiljø? Eller har Uris prosjekt i virkeligheten gått ut på å ta rotta på oss alle sammen - rett og slett se hva man kan slippe unna med (og tjene fett på)? Jeg vet ikke. Hvis det første er tilfelle, skjønner jeg ikke at hun ikke har hatt såpass med selvkritikk at hun selv har sett hvor dårlig dette er. Hvis det siste er tilfelle, er hun utilgivelig kynisk.
Uansett hva forklaringen er, har boka ganske sikkert fungert glimrende som et ledd i markedsføringen av merkevaren Helene Uri.

Ord for dagen





"Kjenner du Marcel Proust? Fransk forfatter. En skikkelig taper. Hadde aldri noen ordentlig jobb. Ugjengjeldte kjærlighetshistorier. Homofil. Brukte 20 år på en bok nesten ingen leser. Men antagelig også den største forfatter siden Shakespeare. Mot slutten av sitt liv skuer han tilbake og forstår at lidelsesårene hans var de beste i hans liv fordi de gjorde ham til den han var. De årene han var lykkelig, var bortkastet. Lærte ingenting. Så hvis du sover til du er 18 ... Tenk på alle lidelsene du går glipp av. High school? Det er de beste lidelsesårene dine. Du får ikke bedre lidelser."


Onkel Frank (Steve Carell) - homofil og ulykkelig Proust-kjenner - til nevøen Dwayne (Paul Dano) - som gjennomgår en krise og fantaserer om å unnslippe problemene ved å sove til han blir 18 - i filmen Little Miss Sunshine.


Oscarbelønt amerikansk film om en spesiell familie. Høyst severdig om det vanskelige vi kaller livet, om drømmer og mål ... og virkeligheten. Inneholder bl.a. en skarp kritikk av missekonkurranser for småjenter. Befriende "uamerikansk" i formen. Anbefales.

8. desember 2007

Jeg innrømmer det






Jeg innrømmer det: Av og til - riktig nok bare en sjelden gang - kjøper jeg Donald. Donald var tross alt min første leseopplevelse (slik tilfellet er for mange i min generasjon). Historiene var selvfølgelig bedre før, men jeg er ingen donaldist, ingen purist, ingen kjenner i den forstand. Jeg kjøpte forresten nyutgaven av Jon Gisles bok Donaldismen - En muntert-vitenskapelig studie over Donald Duck og hans verden i fjor, men den har jeg ikke åpnet en gang. Den var mye omtalt da den kom første gang i 1973, husker jeg. Jeg har forresten en bok eller to med noen av de gamle, gode historiene. Carls Barks og sånn. Kanskje jeg burde finne frem dem og kose meg med nå i jula. Ja, det tror jeg faktisk. Og ta en titt på Donaldismen også.
PS. Da jeg tok frem Donaldismen for å sjekke at jeg virkelig hadde den, fant jeg opptil flere bøker som jeg ikke visste at jeg hadde, blant annet en interessant bok om norsk slang. Ting jeg kjøpt før jul i fjor, husker jeg nå, og som siden bare har stått der i hylla for språk og litteratur. Kanskje jeg skulle ta en titt på både det ene og det andre.

7. desember 2007

Filmvarsel





Collateral
(2004), amerikansk dramathriller om drosjesjåføren Max (Jamie Foxx), som blir tvunget til å kjøre den kaldblodige leiemorderen Vincent (Tom Cruise) fra sted til sted mens han eliminerer ofrene sine. En slags moderne film noir, meget velspilt og velregissert. Se omtale på imdb HER. Jeg liker filmer hvor det forekommer drosjer, og drosjesjåføren i denne filmen er realistisk og godt tegnet. Jeg mener - situasjonen han kommer opp i etter hvert er selvfølgelig noe spesiell, men måten drosjesjåføren og hans arbeidssituasjon generelt er skildret på, er god. I prinsippet er det ingen forskjell på å kjøre drosje i Oslo og enhver annen vestlig storby.
Men først og fremst er dette en drivende god film, velspilt og velregissert som sagt, og uten dødpunkter. Et utmerket valg en fredagskveld. På TV 2 Zebra kl. 21.05.

6. desember 2007

En historie fra virkeligheten






«Grøftetildragelsesmysteriet»
En beretning fra virkeligheten med tittel lånt fra en norsk samtidsroman


Kveldstur med bikkjene en fuktig og mørk fredagskveld i begynnelsen av desember. Vi går på en stille vei kranset av store trær som ruver over oss med svarte, sprikende greiner. På den ene siden ligger det en kirke, og på den andre en avrusningsklinikk. Og så noen tilbaketrukne eneboliger rundt omkring. Jeg går fort som vanlig, bikkjene svinser i strekksnorene sine. En av dem snuser på noe i det høye, visne gresset på oversiden av gangveien. Jeg kaster et fort skråblikk og er allerede på vei videre før hjernen min registrerer hva bikkja har snust på: Det ligger et menneske der. Jeg stopper opp, går tilbake. En dame i tretti-førti-årene, spread-eagled som det heter på engelsk, det vil si liggende på ryggen, med sprikende armer og ben. Normalt påkledd. Jeg rusker i henne, ingen reaksjon. Siden gangveien er litt hevet i forhold til veien, og skråningen hvor hun ligger befinner seg enda høyere, kan hun ikke være påkjørt. Hun har da heller ingen synlige skader, og jeg ser at hun ikke er død. Altså er hun ruset, og siden hun ikke bærer preg av å være narkoman, er det trolig snakk om god, gammeldags fyll.
Jeg rusker og roper, men ingen reaksjon. Det er varmegrader og det regner ikke, så det kan ikke være noen umiddelbar fare, men jeg kan jo ikke la henne bli liggende der. Jeg rusker og roper enda mer, og får omsider en slags reaksjon i form av grøtete enstavelsesord. Jeg spør om hun hører til på avrusningsklinikken, siden det er en i bokstavelig forstand nærliggende tanke. Nei, snøvler hun. Det går altså an å kommunisere med henne. Hvis hun hadde hørt til på klinikken, ville saken vært enklere. Da kunne jeg ha varslet der. Noen kikker over gjerdet fra klinikken og spør om jeg trenger hjelp. Men de er tydeligvis klienter der, så jeg sier nei.
Jeg prøver å oppnå kontakt med damen igjen og sier at hun må komme seg opp, at hun ikke kan ligge sånn. Ingen reaksjon. Hvis du ikke kommer deg opp, må jeg ringe politiet, sier jeg. Ingen reaksjon nå heller. Jeg venter litt. Da ringer jeg til politiet, sier jeg. Fortsatt ingen reaksjon. Jeg venter enda litt. Røsker og roper litt igjen. Null reaksjon. Så ringer jeg til politiet (jeg har nummeret liggende inne, det som automatisk kobler til den nærmeste av politiets sambandssentraler). Politiet svarer med en gang, og jeg forklarer hva det gjelder.
Mens jeg snakker med politiet, skjer to ting i rask rekkefølge: Damen i skråningen kravler seg opp med forbausende hurtighet, stiller seg på vaklende ben og lurer på hva som foregår. I det samme kommer en mann gående på fortauet, med hendene fulle av bæreposer. Han lurer også på hva som foregår, men gjenkjenner damen og vice versa; det viser seg at de er naboer, de bor i samme blokk. Jeg spør damen om alt er i orden, om hun klarer å komme seg hjem ved egen hjelp, og sier at jeg har politiet på tråden. Hun trenger absolutt ikke noe politi, sier hun, og virker plutselig forbausende klar og fattet tatt i betraktning at jeg bare et øyeblikk tidligere knapt klarte å få kontakt med henne. Dessuten er den nylig ankomne naboen tydeligvis innstilt på å følge henne hjem. Har du vært på julebord? spør han. Hun har visst ikke det akkurat, men en fuktig ettermiddag må det ha vært. Så du vet hvem hun er og hvor hun bor? spør jeg. Han bekrefter det og gjentar at de bor i samme blokk. Mora hennes bor også der, sier han. Hun som driver frisørsalongen på D, vet du. Jeg kan ikke si at jeg har kjennskap til frisørsalongene på D, men situasjonen ser jo ut til å ha løst seg. Jeg spør politimannen i telefonen om han har overhørt det hele, og det har han. Da ser det ut til at det har ordnet seg her, sier jeg. Politimannen er enig i det. Beklager bryderiet, sier jeg. Bare fint at du ringte, sier politimannen. Sikkert lykkelig for å slippe å lempe fyll; resten av fredagskvelden har nok likevel mer enn nok å by på i så måte. Og vi avslutter samtalen.
Kan du følge henne hjem? spør jeg naboen. Jeg føler fortsatt et visst ansvar for at damen skal komme seg i hus. For alt hva jeg vet kan hun jo finne på å legge seg overende igjen, skjønt det er lite som tyder på det nå. Naboen tar henne i armen, eller det kanskje er hun som tar ham i armen, og sammen vandrer de - eller rettere sagt vi - videre oppover bakken. Jeg litt foran med bikkjene, de to naboene arm i arm litt bak. Avstanden er ikke større enn at vi småprater litt underveis. Kanskje du burde gå inn til mora di, sier han. Men det er visst det siste hun kan tenke seg. Hun har tydeligvis ikke lyst til at mora skal se henne i denne tilstanden, og det kan jeg jo forstå. Det er ikke så veldig langt opp til blokka hvor de bor, kanskje seks-syv hundre meter. Det siste jeg ser til dem, er at de er på vei bort til inngangen, han med bæreposene sine og hun med et fast grep i den ene armen hans. De er nesten litt søte der de vakler av gårde, de ser ut som de passer sammen. Hittil har de tydeligvis bare sett hverandre på avstand, til tross for at de har bodd i samme blokk i kanskje flere år, men kveldens lille grøftetildragelse har ført dem nærmere sammen. Kanskje det blir et par av dem, tenker jeg idet jeg setter opp det vanlige travetempoet mitt igjen og forsvinner i mørket med bikkjene. Snart er vi omgitt av beksvarte jorder, bare med en og annen opplyst bondegård i det fjerne.

Trivial og triviell






Marta Norheim gjengir i Røff guide til samtidslitteraturen et utdrag av en analyse Trude Marstein hadde av Anne Oterholms tilfeldigvis begjær (2001) og Etter kaffen (2002) i Vinduet på nettet 19. august 2004. Det virker som om Marstein har skrevet dette som et innlegg i en debatt om Oterholms bøker, men jeg synes det kan ha generell interesse også, og kanskje et lite apropos til innlegget under, om De beste blant oss. (Noen som har lest noe av Oterholm, forresten?)

«Anmelderne blander triviallitteratur med det trivielle, det er en stor misforståelse. Handlingen i Oterholms romaner er triviell, men handlingen i triviallitteratur er sjelden triviell. Triviallitteraturen er triviell i litterær forstand, men handlingen er som oftest romantisk, dramatisk, utroverdig, fjern fra virkeligheten. I triviallitteratur er det formen, framstillingen, som er triviell. Formen er aldri triviell i Oterholms romaner. [...]
På hvilken måte skulle Oterholms romaner likne kioskromanen; ved at de handler om begjær og en viss tilfredsstillelse av begjær? Bøkene er jo frie for rene klisjeer og sjablonger. De tegner heller ikke opp entydig vakre og entydig sørgelige og entydig uhyggelige tablåer, slik det er typisk for kioskromanen. Det romantiske avromantiseres, det dramatiske fader ut, og fremstillingen av hver tanke, handling, replikk er fullkomment troverdig knyttet til virkeligheten, den virkelige virkeligheten. Og man vet aldri helt hvilken situasjon eller stemning man har foran seg. Det er det sjelden tvil om i litterært svake romaner.»

5. desember 2007

Nå leser også jeg Helene Uri





Ikke fordi det nødvendigvis er å betrakte som et personlig nederlag, men ... Det er litt dette med at lesingen har det med å ta sine egne veier, samt at all omtalen av henne, kombinert med lesingen av Norheims Røff guide til samtidslitteraturen, har gjort meg så nysgjerrig at jeg plukket med meg De beste blant oss sist jeg var på biblioteket.

Da jeg begynte å lese i den, var min første tanke at dette ikke er bra. I neste øyeblikk registrerte jeg at jeg hadde kommet til side 75, sånn just like that.

Nå har jeg straks tilbakelagt halve boka.

Uri gir meg assosiasjoner både til Vigdis Hjorth og Torgrim Eggen, men uten å rekke noen av dem til knærne litterært sett. Uri kan ikke lodde dypere i sine personer enn til overflatiske, ja til dels klisjéaktige fremstillinger, i motsetning til Hjorth. (Interessant nok åpner både Uris bok og Hjorths siste bok Hjulskift med en beskrivelse av campus på Blindern, men deretter skiller de lag, for mens Hjorth tar med seg sin hovedperson vekk fra Blindern, blir Uri værende der stort sett hele tiden, bortsett fra avstikkere til diverse seminarer og kongresser, hvor det ikke uventet knulles like flittig som hjemme på Blindern.) Også erotikken (som det er svært rikelig av i De beste blant oss) er på et klisjéaktig nivå hos Uri, og her kan hun ikke tilnærmelsesvis måle seg med Eggens riktig nok ganske direkte og realistiske, men samtidig mangefasetterte og egentlig ganske følsomme skildringer på samme felt. Når jeg bruker Hjorth og Eggen som referanser her, er det først og fremst for å understreke hvor uendelig langt igjen Uri har før hun kan måle seg med disse, både når det gjelder form og innhold.

Jeg lurer litt på hva som er Uris hensikt med denne boka. Min umiddelbare tanke er: tjene penger. Det er i seg selv en høyst aktverdig hensikt for en forfatter. Men jeg kan ikke fri meg for en følelse av at det er noe spekulativt over Uris bok, og det er ikke fullt så aktverdig i mine øyne.

Uri maler med bred pensel, som det heter. Veldig bred. Personene er som sagt klisjéaktig fremstilt og bringer faktisk tankene hen på kiosklitteratur. Hver gang man begynner på en ny scene, skjønner man ganske fort hvor det bærer hen. Uri unnslår seg ikke engang for å flørte med cliffhangere.

Hvor realistisk universitetsmiljøet er fremstilt, kan jeg egentlig ikke vurdere. Det er mulig at Blindern er en sy(n)dende smeltedigel av erotiske lidenskaper. Jeg har som sagt ikke forutsetninger for å vurdere det. Men jeg har liksom vanskelig for å tro at universitetet i så måte skal skille seg nevneverdig ut fra enhver annen arbeidsplass. Der mennesker møtes, kan både det ene og det andre oppstå. Men den gamle devisen beholder sin gyldighet: Kontorknull blir bare tull.

Det faglige islettet virker utenpåklistret, som små faktabiter strødd utover for å gi boka en slags legitimitet. Kanskje for å understreke at her er det lingvistikkens supergirl som er ute og skriver, og ikke en tomhjernet blondine. Det forhindrer ikke at de faglige referansene bare fremstår som et slags krydder, og ikke noe mer. Like overflatisk som alt annet i boka.

Når jeg sier at jeg plutselig oppdaget at jeg hadde lest til side 75, kan det kanskje tolkes som om det er en medrivende bok. Det tenkte jeg også, men er nå mer tilbøyelig til å se det som et bevis på hvor lett og overflatisk denne boka er. Og så går tankene til kiosklitteraturen igjen. En god bok skal kreve noe av meg som leser, og den skal sette i gang noe hos meg. Uris bok gjør ingen av delene.

Jeg har prøvd å nærme meg denne boka uten forutinntatte holdninger. Det er ikke bare lett, for Helene Uri er et mediefenomen. Når det lokale biblioteket skal ha forfatterkveld og Helene Uri er en av seks inviterte forfattere, er det henne, og bare henne, det er stort bilde av i avisen på forhånd. Det er kanskje ikke Helene Uris skyld, men det kan også hende at hun er en usedvanlig dyktig markedsfører av seg selv og sine produkter. I mine øyne dyktigere som markedsfører enn som forfatter ...



4. desember 2007

Når hvert ord lyser og brenner ...
















"Iblant finnes det lesninger som får nakkehårene, vår ikke-eksisterende pels, til å reise seg og dirre, når hvert ord lyser og brenner hardt og klart og uendelig og presist, som ild fra flintstein, som stjernepunkter i mørket - lesninger der vissheten om at vi skal komme til å forstå skriften annerledes eller bedre eller tilfredsstillende, løper foran enhver evne til å si hva vi vet, og hvordan. Ved slike lesninger føles teksten først aldeles ny, hittil ukjent, og deretter, nesten umiddelbart, som om den har vært der bestandig, at vi, leserne, har visst at den har vært der bestandig, og bestandig har visst at den var som den var, selv om vi først nå har oppdaget, fullt ut erkjent, vår viten."


B.S. Byatt: Besettelse

Oversatt av Merete Alfsen

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...