1. februar 2007

Bøker og film


Det fremgikk sikkert av innlegget «Kan man lære å skrive?» i går at jeg hører til dem som, slik Stephen King anbefaler, velger å lese eller gjøre andre ting fremfor å se på fjernsyn. Heller ikke her kritiserer jeg andres valg, selv om det forundrer meg at så mange mennesker lar et etter min mening så passiviserende og lite givende medium som fjernsyn sette dagsorden for livet sitt (noe mange mennesker gjør. Selv har jeg overhodet ikke problemer med å unnvære «fellesritualer» som Dagsrevyen og Skavlan. De handler ikke om min virkelighet, knapt nok om virkeligheten i det hele tatt, bare illusjoner av virkelighet. Men nå er vi over på et filosofisk problem som det blir for omfattende å gå inn på her.) Dessuten skal det, for ordens skyld, sies at jeg snakker om hva som gjelder for meg her og nå. Jeg har, i perioder av livet, hatt stor glede av å se på fjernsyn, og hadde ikke Seinfeld, min yndlingsserie, gått på et så ukristelig tidspunkt, ville jeg garantert ha sett den. Dessuten må jeg innrømme at jeg av og til ser "Nytt på nytt" på fredager. Så helt prinsippfast er jeg altså ikke.

Er det ikke like passiviserende å sitte helt stille og lese? Nei, selvfølgelig ikke. Lesing aktiviserer hjernen på en helt annen måte.

Men - jeg må jo innrømme at jeg bruker fjernsynet til én ting, nemlig å se film. Siden jeg ikke bekjenner meg til den formen for åndssnobbisme som mener at film er best på kino, ser jeg film etter film omgitt av den ytterste komfort, nemlig hjemme i min egen stue, omgitt av mine egne bøker, mens jeg fortærer min egen gode mat og drikker min egen gode rødvin, kan ta meg pauser når det passer meg, og tilbringe tiden i et selskap jeg selv har valgt. Kan det være bedre?

Og film og bøker går jo utmerket sammen. Forleden kveld så jeg Capote, filmen om den amerikanske forfatteren Truman Capote og hans arbeid med bestselgeren Med kaldt blod. Mange av superlativene jeg nylig kom med om Walk the Line, filmen om Johnny Cash, kan jeg også trekke frem når det gjelder Capote. Amerikansk film på sitt beste, fullstendig fri for svakhetene og klisjéene som ofte svekker amerikanske filmer. Storytelling av edleste merke. Er det bare meg som er flink til å velge de rette filmene, eller blåser det nye vinder i Hollywood nå? Filmen ga Philip Seymour Hoffman en høyst velfortjent Oscar for beste mannlige hovedrolle. (Han er en av dem som liksom alltid har vært der, og som alltid gjør en god jobb, men jeg har aldri sett ham i en hovedrolle før. Best husker jeg ham som den ufordragelige pappagutten i Duften av kvinne.)

Etter filmen gikk jeg selvfølgelig rett til bokhylla for å bla i Med kaldt blod, bare for å få meg en kalddusj (no pun intended): Den var ikke der. Jeg har den rett og slett ikke. Er det ikke utrolig? Frokost på Tiffany hadde jeg, men ikke Med kaldt blod. Jeg pleier ofte, på fleip selvfølgelig, å si at jeg har en boksamling som tilsvarer et middels norsk folkebibliotek, men så oppdager jeg altså den ene alvorlige mangelen etter den andre. Det er jo ikke lenge siden jeg oppdaget at jeg ikke hadde Nabokovs Lolita, også en moderne klassiker (den er siden anskaffet), og nå viser det seg at jeg ikke har Med kaldt blod. Jeg er sjokkert over meg selv.

Men altså - Capote er en film som kan anbefales på det varmeste.

Ingen kommentarer:

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...