Thomas Mann (1875-1955)
tysk forfatter
Nobelprisen i litteratur 1929
I serien litterære måltider skal vi i dag spise lunsj hos familien Aarenhold, en meget høyborgerlig og velstående tysk familie i begynnelsen av forrige århundre. De tilstedeværende er herr og fru Aarenhold og deres fire barn, Kunz, Märit, Siegmund og Sieglind. Samt Sieglinds forlovede, embetsmannen von Beckerath, ansatt i et departement.
Herr Aarenhold kommer med korte skritt ut fra biblioteket, hvor han har beskjeftiget seg med gamle trykk.
I serien litterære måltider skal vi i dag spise lunsj hos familien Aarenhold, en meget høyborgerlig og velstående tysk familie i begynnelsen av forrige århundre. De tilstedeværende er herr og fru Aarenhold og deres fire barn, Kunz, Märit, Siegmund og Sieglind. Samt Sieglinds forlovede, embetsmannen von Beckerath, ansatt i et departement.
Herr Aarenhold kommer med korte skritt ut fra biblioteket, hvor han har beskjeftiget seg med gamle trykk.
«Han skaffet seg til stadighet litterære antikviteter, førsteutgaver på alle sprog, kostbare og mugne gamle bind.»
Fru Aarenhold er «liten, stygg, tidlig eldet og liksom tørket inn under en fremmed, varmere sol. En kjede av briljanter lå på det innfalne brystet. Hun bar det grå håret oppsatt med tallrike spiraler og forsiringer til en høytstrebende frisyre. [....] Herr Aarenhold og barna hadde mer enn en gang kritisert denne håroppsetningen med rammende ord. Men fru Aarenhold insisterte hårdnakket på å bære sitt hår som hun ville.»
Og så var det barna: «Kunz var i paradeuniform, en vakker, brunhåret mann med tykke lepper og et farlig mensurarr. Han gjorde seks ukers tjeneste ved sitt husarregiment. Märit innfant seg i en taljeløs kjole. Hun var askeblond, en skarp pike på åtteogtyve med ørnenese, grå rovfugløyne og bitter munn. Hun studerte jus og gikk alltid sine egne veier med et uttrykk av forakt.
Siegmund og Sieglind kom sist, hånd i hånd, fra tredje etasje. De var tvillinger og de yngste, grasiøse som vidjekvister, og så yngre ut enn sine nitten år. Hun hadde på seg en bordeaux-rød fløyelskjole som var for tung for skikkelsen og som i snitt nærmet seg den florentinske mote fra det 15. århundre. Han bar grå jakett med et slips av bringebærfarget silke, lakksko på de slanke føttene og mansjettknapper besatt med briljanter. Den sterke, sorte skjeggroten fikk det magre og gustne ansiktet med de sorte, sammenvokste brynene til å ligne en ung atensk kriger.»
Siegmund og Sieglind kom sist, hånd i hånd, fra tredje etasje. De var tvillinger og de yngste, grasiøse som vidjekvister, og så yngre ut enn sine nitten år. Hun hadde på seg en bordeaux-rød fløyelskjole som var for tung for skikkelsen og som i snitt nærmet seg den florentinske mote fra det 15. århundre. Han bar grå jakett med et slips av bringebærfarget silke, lakksko på de slanke føttene og mansjettknapper besatt med briljanter. Den sterke, sorte skjeggroten fikk det magre og gustne ansiktet med de sorte, sammenvokste brynene til å ligne en ung atensk kriger.»
«Man stod en stund på teppene i hallen og sa nesten ingenting. Endelig kom von Beckerath, Sieglinds forlovede. Wendelin [tjener] åpnet fløydøren for ham, og han kom inn, kledd i sort diplomatfrakk, og unnskyldte seg til alle sider over at han kom for sent.»
Og endelig kan forsamlingen gå til bords.
«Man gikk til bords, anført av herr Aarenhold, som ville vise herr von Beckerath at han var sulten.
De satte seg ned og brettet ut de stive serviettene. I den veldige spisestuen med dype tepper og et panel fra det 18. århundre rundt veggene hang tre elektriske lysekroner ned fra taket. Familiebordet med de syv menneskene ble nesten borte i det imponerende lokalet. Bordet sto borte ved det store vinduet som gikk helt ned til gulvet. Gjennom den nederste del av vinduet kunne man bak et lavt gitter se et springvanns spinkle sølvstråler danse, og videre utover haven som ennå lå i vinterdrakt. Gobeliner med hyrdescener, som liksom panelene før i tiden hadde prydet et fransk slott, dekket den øverste del av veggene. Man satt i dype, bløte stoler som var trukket med gobelinvevet stoff. På den tykke, blendende hvite damaskduken med skarpe folder stod det ved hver kuvert et spisst glass med orkideer. Herr Aarenhold satte med mager og forsiktig hånd lorgnetten midt på neseryggen og leste med mistroisk mine menyen som lå på bordet i tre eksemplarer. Han led av en svakhet i mellomgulvet, dette nervekompleks som ligger under maven og som kan bli en kilde til alvorlig ubehag. Han var derfor besluttet på å kontrollere hva han innlot seg på å spise.
Måltidet bestod av kjøttsuppe med oksemarg, flyndre i hvitvin, fasan og ananas. Ikke mer. Det var en familielunsj. Men herr Aarenhold var tilfreds. Det var jo gode og lett fordøyelige retter. Suppen ble servert. En heis som førte opp til anretningsværelset, bar den lydløst hitopp fra kjøkkenet, og tjeneren bød rundt med bøyd holdning, med konsentrert mine og en slags lidenskapelig tjenestevillighet. Det var ganske små kopper av det fineste gjennomsiktige porselen. De hvitlige margklumpene svømte i den varme, gyllengule kraften.
De satte seg ned og brettet ut de stive serviettene. I den veldige spisestuen med dype tepper og et panel fra det 18. århundre rundt veggene hang tre elektriske lysekroner ned fra taket. Familiebordet med de syv menneskene ble nesten borte i det imponerende lokalet. Bordet sto borte ved det store vinduet som gikk helt ned til gulvet. Gjennom den nederste del av vinduet kunne man bak et lavt gitter se et springvanns spinkle sølvstråler danse, og videre utover haven som ennå lå i vinterdrakt. Gobeliner med hyrdescener, som liksom panelene før i tiden hadde prydet et fransk slott, dekket den øverste del av veggene. Man satt i dype, bløte stoler som var trukket med gobelinvevet stoff. På den tykke, blendende hvite damaskduken med skarpe folder stod det ved hver kuvert et spisst glass med orkideer. Herr Aarenhold satte med mager og forsiktig hånd lorgnetten midt på neseryggen og leste med mistroisk mine menyen som lå på bordet i tre eksemplarer. Han led av en svakhet i mellomgulvet, dette nervekompleks som ligger under maven og som kan bli en kilde til alvorlig ubehag. Han var derfor besluttet på å kontrollere hva han innlot seg på å spise.
Måltidet bestod av kjøttsuppe med oksemarg, flyndre i hvitvin, fasan og ananas. Ikke mer. Det var en familielunsj. Men herr Aarenhold var tilfreds. Det var jo gode og lett fordøyelige retter. Suppen ble servert. En heis som førte opp til anretningsværelset, bar den lydløst hitopp fra kjøkkenet, og tjeneren bød rundt med bøyd holdning, med konsentrert mine og en slags lidenskapelig tjenestevillighet. Det var ganske små kopper av det fineste gjennomsiktige porselen. De hvitlige margklumpene svømte i den varme, gyllengule kraften.
Herr Aarenhold ble stimulert av oppvarmingen til å slippe opp en smule luft. Med forsiktige fingrer førte han servietten til munnen og lette efter et middel til å uttrykke det som beveget hans sinn.
’Ta en kopp suppe til, Beckerath,» sa han. «Det er nærende. Den som arbeider har rett til å pleie seg selv og nyte det. Bryr De Dem i grunnen om å spise? Spiser De med fornøyelse? hvis ikke, beklager jeg Dem. For meg er hvert måltid en liten fest. En eller annen har sagt at livet virkelig er deilig siden det er slik innrettet at man kan spise fire ganger om dagen. Det holder jeg med ham i. Men for riktig å kunne verdsette dette trenges det en viss ungdommelighet og takknemlighet, som ikke enhver forstår å bevare. Man blir gammel, vel, det er det ikke noe å gjøre med. Men det det kommer an på, er at tingene fortsetter å være nye for en, og at man ikke lar noe bli en vane.’ Han smurte litt oksemarg på et stykke av kuvertbrødet og strødde salt på. ’Nå er Deres forhold i ferd med å endre seg,’ fortsatte han. ’Nivået for Deres eksistens vil bli hevet i ikke uvesentlig grad.’ (von Beckerath smilte.) ’Hvis De vil nyte Deres liv, virkelig nyte det, bevisst, kunstnerisk, så skal De strebe efter aldri å venne Dem til nye omstendigheter. Tilvenning er døden. Den er sløvheten. Lev Dem inn i tilstanden, la intet bli selvfølgelig for Dem, bevar en barnlig smak for velstandens sødme. De skjønner ... jeg har nå i mange år vært i den stilling at jeg har kunnet unne meg visse av livets behageligheter’ (von Beckerath smilte) ... ’og allikevel forsikrer jeg Dem at hver eneste morgen Gud lar meg våkne, har jeg en smule hjertebank over at mitt laken er av silke. Dette er å være ungdommelig ... Jeg vet hvordan jeg har skaffet meg det, og allikevel kan jeg se meg rundt som en fortryllet prins ...’»
Fra Thomas Mann: "Volsungblod". I samlingen Døden i Venedig og andre noveller, Gyldendals Kjempelanterner 1972.
Tittelen forteller at Thomas Mann har søkt sitt litterære forelegg i norrøn litteratur, nærmere bestemt Volsunga saga, historien om kong Volsung og hans datter Signy, som er gift med den svikefulle kong Siggeir som dreper Volsung, hvoretter Signys tvillingbror Sigmund brenner Siggeir inne.
’Ta en kopp suppe til, Beckerath,» sa han. «Det er nærende. Den som arbeider har rett til å pleie seg selv og nyte det. Bryr De Dem i grunnen om å spise? Spiser De med fornøyelse? hvis ikke, beklager jeg Dem. For meg er hvert måltid en liten fest. En eller annen har sagt at livet virkelig er deilig siden det er slik innrettet at man kan spise fire ganger om dagen. Det holder jeg med ham i. Men for riktig å kunne verdsette dette trenges det en viss ungdommelighet og takknemlighet, som ikke enhver forstår å bevare. Man blir gammel, vel, det er det ikke noe å gjøre med. Men det det kommer an på, er at tingene fortsetter å være nye for en, og at man ikke lar noe bli en vane.’ Han smurte litt oksemarg på et stykke av kuvertbrødet og strødde salt på. ’Nå er Deres forhold i ferd med å endre seg,’ fortsatte han. ’Nivået for Deres eksistens vil bli hevet i ikke uvesentlig grad.’ (von Beckerath smilte.) ’Hvis De vil nyte Deres liv, virkelig nyte det, bevisst, kunstnerisk, så skal De strebe efter aldri å venne Dem til nye omstendigheter. Tilvenning er døden. Den er sløvheten. Lev Dem inn i tilstanden, la intet bli selvfølgelig for Dem, bevar en barnlig smak for velstandens sødme. De skjønner ... jeg har nå i mange år vært i den stilling at jeg har kunnet unne meg visse av livets behageligheter’ (von Beckerath smilte) ... ’og allikevel forsikrer jeg Dem at hver eneste morgen Gud lar meg våkne, har jeg en smule hjertebank over at mitt laken er av silke. Dette er å være ungdommelig ... Jeg vet hvordan jeg har skaffet meg det, og allikevel kan jeg se meg rundt som en fortryllet prins ...’»
Fra Thomas Mann: "Volsungblod". I samlingen Døden i Venedig og andre noveller, Gyldendals Kjempelanterner 1972.
Tittelen forteller at Thomas Mann har søkt sitt litterære forelegg i norrøn litteratur, nærmere bestemt Volsunga saga, historien om kong Volsung og hans datter Signy, som er gift med den svikefulle kong Siggeir som dreper Volsung, hvoretter Signys tvillingbror Sigmund brenner Siggeir inne.
Hvordan parallellene er eller ikke er: Alt tyder på at Siegmunds bemerkning om Beckerath i avsnittet under er et understatement (den ytres i en scene som antyder at tvillingbror- og søster står hverandre nær inntil det incestuøse):
«Men Beckerath ...» sa hun og forsøkte å få orden på tankene. «Beckerath, Gigi ... hva med ham? ...»
«Å,» sa han, og et øyeblikk trådte hans slektspreg meget skarpt frem i ansiktet, «han skal være oss takknemlig. Fra nå av vil han føre en mindre triviell tilværelse.»
«Å,» sa han, og et øyeblikk trådte hans slektspreg meget skarpt frem i ansiktet, «han skal være oss takknemlig. Fra nå av vil han føre en mindre triviell tilværelse.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar