4. juli 2007

Dagens Ulysses.





I Aftenpostens sommerbilag i dag anbefaler biblioteksjef Liv Sæteren på Deichman bøker som hun selv skal ha med i feriebagasjen. Øverst på lista står Ulysses - «den suggererende skrivemåten, indre monologen og språket fascinerer. En mursten egnet for lange regnværsdager».
Som om jeg skulle sagt det selv.

Jeg er nå i gang med kapittel 9, men velger her et lite utsnitt fra kap. 8. I begge skildres Bloom mens han vandrer rundt i Dublin. I kap. 8 spiser han lunsj. Han går først inn på en restaurant hvor han frastøtes av måten folk spiser på, men ender opp på David Byrnes pub, som er et atskillig mer appetittlig sted, hvor han spiser et ostesmørbrød og drikker rødvin. Vi får vite at Bloom ikke er typen som drikker seg full. Noen andre menn på puben, som snakker om Bloom mens han er på toalettet, omtaler ham som en pen og stille mann. Ingen har noen gang sett ham gå over streken. «Selv Vårherre kunne ikke drikke ham full,» sies det. Men sans for vin har Bloom, og hans erotiske minner og fantasier vekkes raskt til live. Det er antagelig en tidlig opplevelse med sin kone, Molly, vinen vekker til live i dette tilfellet. Molly, bokens kvinnelige hovedperson, tilbringer for øvrig hele dagen (dvs. hele bokens handling) i sengen, hvor hun blant annet får frokost på sengen av Bloom, og i løpet av dagen også mottar sin elsker mens Bloom vandrer rundt i byen.
Men nå altså vinglasset på puben og hva det fremkaller:

«Varmende vin lå igjen i ganen og ble svelget. Knuses i vinpressene, druene i Bourgogne. Det er solens varme. Synes ved en hemmelig berøring å fortelle meg erindringen. Berørte sansene fuktet hukommelsen. Skjult under frodige villbregner i Howth ligger bukten sovende, himmel. Ikke en lyd. Himmelen. Bukten lilla ved Lion’s Head. Grønn ved Drumleck. Gulgrønn utover mot Sutton. Felter av underhav, blekbrune linjer i sjøgresset, begravde byer. Som en pute lå jakken min under håret hennes, ørekvist i lyngen hånden min under nakken hennes, du klemmer livet av meg. Å vidunder! Kjøligmyk av salver berørte hånden hennes meg, kjærtegnende, blikket hennes vek ikke bort fra meg. Henrykt lå jeg over henne, den fyldige munnen helt åpen, kysset leppene hennes. Um. Forsiktig stakk hun kaken i munnen min varm og tygget. Vammel masse hadde munnen hennes mumlet sursøt av spytt. Glede, jeg spiste den, glede. Ungt liv, leppene hennes ga meg trutmunn. Myke varme klebrige geléaktige lepper. Blomster var øynene hennes, ta meg, villige øyne. Småsteiner falt. Hun lå stille. En geit. Ingen. Høyt oppe på Ben Howths rhododendron gikk en geit med sikre skritt, slapp korinter. Skjermet under bregner lo hun varmt omslynget. Sanseløs lå jeg over henne, kysset henne, øynene, leppene, den spente halsen den bankende pulsen de fyldige brystene i den tynne musselinsblusen, de stive brystvortene. Hett tunget jeg henne. Hun kysset meg. Jeg ble kysset. Hun ga seg hen knuget hardt om håret mitt. Kysset, hun kysset meg.»

2 kommentarer:

Anonym sa...

Med strek og kryss i margen, akkurat som jeg skulle gjort det selv. :)

Jørn Roeim sa...

Da er det i hvert fall to av oss. Jeg leser alltid med blyant.