Jeg er nå ferdig med kap. 15, det som foregår på et bordell, og som er utformet som en akt i et skuespill. Et merkelig, drømmeaktig kapittel (men å karakterisere et kapittel i Ulysses som merkelig, sier i grunnen ikke så mye). Det som slår en hele veien under lesingen, er hvilken eminent ordkunstner Joyce er. Man har aldri lest noe lignende. Samtidig er det et stort paradoks at dette handler om høyst alminnelige mennesker som foretar seg høyst alminnelige ting. Jeg er også ferdig med kapittel 16, hvor Bloom tar med seg Stephen Dedalus, som både er full og medtatt etter å ha blitt slått ned, på en nattlig vandring gjennom Dublin fra bordellet og hjem til Blooms bolig i Eccles Street 7. Jeg har sagt at Stephen Dedalus representerer Joyce i boka, men det gjør også Bloom på sin måte. I hvert fall en del sider ved ham, blant annet er Bloom veldig opptatt av vann. Om dette sier den danske boka Den foreløbige James Joyce encyklopædi, som jeg har omtalt tidligere HER :
«Født (som Joyce) i vandmandens tegn elsker han [Bloom] da også vand og har stor forstand på omgangen med det. Vand er for Bloom et demokratisk, enkelt, trofast og universelt element, det er rolig og uafhængigt og det er anvendeligt til mange fredelige og nyttige formål. Han føler sig dybt forbundet med det. Men Bloom er i det hele taget tilhænger af alt, hva der flyder godt: trafikken f.eks., ligesom hans peristaltik [tarmfunksjonen] jo også fungerer upåklagelig.»
Kapittel 17, som jeg holder på med nå, skildres at Stephen og Bloom ankommer Eccles Street, og deres nattlige samvær på kjøkkenet hjemme hos Bloom (Blooms kone ligger ovenpå og sover). Igjen et kapittel som er utformet helt annerledes enn de andre, i dette
tilfelle som en serie spørsmål og svar:
«Hvilken handling utførte Bloom ved ankomsten til bestemmelsesstedet deres?
På trappen til det 4. av de ekvidifferente ulike husnumrene, Eccles Street nummer 7, stakk han hånden mekanisk i baklommen på buksene for å ta frem nøkkelen til gatedøren.
Lå den der?
Den lå i den tilsvarende lommen på de buksene han hadde brukt dagen før gårsdagen.
Hvorfor ble han dobbelt irritert?
Fordi han hadde glemt det og fordi han husket at han to ganger hadde minnet seg selv på at han ikke måtte glemme det.»
Bloom løser problemet ved å klatre over stakittet og komme seg inn i kjøkkenet via lysgraven, og så låse opp gatedøren innefra slik at Stephen kan komme inn. Deretter skildres Bloom mens han lager mat, og her blir interessen for vann drevet ut i det ekstreme:
«Hva gjorde Bloom ved komfyren?
Han flyttet kasserollen over på venstre ring, reiste seg og bar jernkjelen bort til vasken for å la vannet renne ved å skru opp kranen.
Rant det?
Ja. Fra Roundwood reservoaret i Wicklow grevskap med en kapasitet på 10.800 liter, hvorfra det ble filtrert i rør i en underjordisk akvedukt med hovedfilter med enkle og doble rørledninger som var bygget for en anleggsomkostning av 5 pund pr løpende meter over Dargle, Rhadown, Glen of the Downs og Callohill til det 105 store reservoaret i Stillorgan, en distanse på 35 km, og derfra gjennom et system av avlastningstanker [osv., kort sagt en beskrivelse av det kommunale vannsystemet i Dublin.]»
Hva var det ved vannet som Bloom, vannelskeren, vannmannen og vannbæreren beundret da han gikk tilbake til komfyren?
Vannets universalitet, den demokratiske likheten og troskapen mot sin natur ved at det søkte sitt eget nivå, vidstraktheten i havet i Mercators projeksjon, de uutgrunnelige dypene i Sundamrennen i Stillehavet som overstiger 8.000 favner, rastløsheten i bølgene og overflatepartiklene som etter hvert gjester alle punkter langs kystlinjen, bestanddelenes uavhengighet [osv., i en sidelang beskrivelse av vannets ulike egenskaper generelt].»
[Det som står i klammer er mine kommentarer.]
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar