aroundbooks

aroundbooks

15. august 2007

Ord for dagen.


«I’m not a beatnik, I’m a Catholic.»

Jack Kerouack, som ikke følte seg helt vel med å bli utropt til talerør for beatbevegelsen - ungdomsopprøret i slutten av 1950-årene - med sin roman On the Road.


«Beatbevegelsen kom på nøyaktig riktig tidspunkt, og sa det millioner av mennesker over hele verden bare ventet på at skulle bli sagt. Fremmedgjøringen, rastløsheten, misnøyen lå allerede og ventet da Kerouack pekte ut veien,» sa vennen og forfatteren William Borroughs mange år senere.
Boken ble en enorm suksess, noe Kerouack taklet dårlig. Han mente at han ble misoppfattet, og han ble deprimert over at hans store og vakre bok fikk skylden for alle utskeielsene på 60-tallet.
Men boken ble nå det den ble, selve målestokken for hva som var kul ungdomskultur i flere tiår etter at den utkom i 1957, dvs. for femti år siden. «Den forandret mitt liv, slik den forandret alle andres,» sa Bob Dylan, og forfattere som Tom Wolfe og Hunter S. Thompson står nok i stor gjeld til Kerouack.
Men personlig så Kerouack tydeligvis mer på seg selv som forfatter enn som opprører. Og som ganske konservativ. «I’m not a beatnik, I’m a Catholic.»

Dette innlegget er kanskje ment som en liten videreføring av gårsdagens. Det handler riktig nok ikke om engler, men om det som er min egentlige innfallsvinkel til det katolske her i bloggen, nemlig litteraturen og kulturen. Jeg kan nok ikke hindre at det også sniker seg inn et kanskje ganske betydelig personlig engasjement, men jeg håper ikke noen oppfatter det som misjonering. Det er det ikke ment som. Som jeg pleier å si til folk når jeg diskuterer religion: "Du har aldri opplevd å få en katolikk på døra som forteller deg hva du skal tro."

Men altså - man kan ikke lese bøker og se film eller beskjeftige seg med særlig mange andre kunsterike uttrykksformer uten å komme borti katolsk kultur fordi den, som jeg ofte påpeker, er uløselig knyttet til hele vår arv og historie. Enten vi leser Sigrid Undset, Graham Greene, James Joyce, José Saramago, ser Gudfaren eller Sopranos eller gudene vet hva, støter vi borti det katolske. Positivt eller negativt, men det er der som en del av vår verdens kollektive åndelige ballast. I Norge er det noe marginalt og fremmed, men - unnskyld at jeg påpeker det - det er dessverre Norge og vår sære protestantiske (u)kultur som er marginal og fremmed i den store sammenheng.

5 kommentarer:

Anonym sa...

Misjonering?
Tja, til en viss grad så kan det vel oppleves slik..
Siden du synes så overbevist om at du har funnet det eneste rette.
Men det er det jo ikke noe galt i? Å fortelle verden hva man anser som rett og galt, mener jeg

elin sa...

Jeg føler ikke at du misjonerer. Ofte møter jeg på mennesker som forsøker dytte sin egen tro over på andre (ateister er forøvrig ikke det minste bedre på dette området), men du sier jo kun hva du tror, og det synes jeg er helt OK.

Religion er en personlig ting, og jeg tror ikke den ene har noe mer rett enn den andre. Man å selv finne ut av hva som er rett for seg selv.

Tehme Melck sa...

Takk for disse kommentarene. Da føler jeg at jeg lykkes i å være personlig om disse tingene, men ikke misjonerende.

cox sa...

Jeg skal ikke blande meg opp i hva du tror eller ikke tror, TM! Men jeg er redd du tråkker endel på tærne når du skriver:"...vår sære protestantiske (u)kultur..". I andre land har protestanter og katolikker gått i strupen på hverandre av mindre.

Tehme Melck sa...

cox: Det er ikke meningen å tråkke noen på tærne, men jeg innser at jeg kan bli litt vel kategorisk på dette området. Det må ses på bakgrunn av at jeg er konvertitt, og dermed aktivt har tatt stilling til katolisimen og mot protestantismen. Og at jeg personlig ikke har noen positive erfaringer med protestantisk kristendom.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...