15. september 2007

Ved havet.


Jeg har noe så sjeldent som ferie. Og ikke bare det - som ved et mirakel har det lyktes meg å bli ferdig med én oversettelse dagen før jeg dro, og ikke å behøve å begynne på neste oversettelse før etter at jeg har kommet hjem igjen. Med andre ord - en ferie uten jobb. Slikt er ikke hverdagskost for en frilanser, i hvert fall ikke for meg.

På veien hit tok jeg ferge over Øresund, fra Helsingborg til Helsingør. Skumsprøyten står over moloene i Helsingborg havn, og på fergen er det nesten umulig å stå oppreist utendørs. Fergen heter passende nok Hamlet og stevner mot Kronborg slott, og dermed er det litterære alibiet i orden. Men det blåser stiv kuling, minst.

Jeg er kommet frem, til en liten fiskerlandsby ved den jyske vestkysten. Det grønne havet går skumhvitt, og hva bølgehøyden er ute på Skagerrak, kan man bare fantasere om. Vi er to av mange sommerhusleiere her. Folk går krumbøyde forbi huset vårt, til og fra stranden. Det er i dette landskapet Carsten Jensens Vi, de druknede utspiller seg. Nordmenns elskede feriemål, det de oppfatter som en eneste diger sandstrand, men som for generasjoner av nordjyder har vært en livsfarlig arbeidsplass og et landskap like dramatisk som vår egen værharde kyst. Navnet ”Jammerbugt” taler sitt tydelige språk. Få nordmenn har sett denne kysten i vinterdrakt, i vinterstorm.

Jeg er turist, men samtidig ikke. Jeg har bodd her i nordvest-Jylland, så nær Vesterhavet at jeg kunne stå utenfor huset og kjenne eimen av salt i luften. Jeg hadde en hund, og sammen gikk vi i timevis over milelange danske jorder om høsten når kornet var slått, det vil si nettopp på denne tiden av året. Himmelen var høy og horisonten uendelig. Det var Johannes V. Jensens land. Og Jeppe Aakjærs land, han med ”Jeg er havren”. Jeg bodde i hans landskap, ikke langt fra hans gård «Jenle», hvor han ligger begravet i den naturen han elsket.

Jeg kjører inn i en bakgård hvor det står ”Holz” på et skilt. Det sier sitt om hvor de fleste av sommerhusleierne kommer fra. Annenhver bil er tysk i disse gatene. Derfor ”Holz”, som betyr «ved» på tysk. På dansk heter ved «brænde». På typisk dansk vis er det selvbetjening. Man forsyner seg med den veden man skal ha, og legger betalingen i en kasse på veggen. Og oppfordres til å komme tilbake med sekkene.

Jeg har levd her. Jeg har levd her med den evige vinden, med den høye himmelen, nær det veldige havet og de mange små fjordene, som ikke ligner norske fjorder. Jeg kunne ha blitt her, jeg kunne ha vært dansk i dag.

Men i dag er jeg turist. Jeg gjør en rask tur innom Nykøbing Mors, Sandemoses fødeby, for å handle i et supermarked. Jeg har vært i denne byen før, mange ganger, i den tiden jeg bodde på disse kanter. Dette er modellen til «Jante». Det var denne byen Janteloven var myntet på. Men som all stor litteratur, er Janteloven universell.

De menneskene som var min forbindelse til dette landskapet, er borte, og jeg er et menneske som interesserer meg mer for fremtiden enn for fortiden. Men fortiden bærer jeg likevel med meg, og stedene jeg er omgitt av nå, bringer et ekko av den.

2 kommentarer:

cox sa...

Jeg ønsker deg god ferie! Har gode barndomsminner fra en campingplass i Helsingør som het "Grønne Have". Finnes den fortsatt?

Spectatia sa...

Bare innom på bloggsurfetur og må passe på å si at det er en hyggelig blogg, dette.

Har sett at du har blogget om språkbruk på skilter tidligere, og når jeg leser denne posten der du nevner Nykøbing Mors kommer jeg til å tenke på en selvopplevd historie. For noen år siden var jeg der med mine foreldre, og min mor oppdaget et skilt på en elektrisk butikk med navnet "Mors Elektro". Hun syntes det var litt søtt at en eller annen elektriker ville hedre moren sin på den måten, og tenkte altså ikke på at byen het Mors. ;-)

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...