aroundbooks

aroundbooks

31. januar 2007

Kan man lære å skrive?


Mange mennesker drømmer om å skrive. Er det noe som kan læres? Jeg er tilbøyelig til å mene nei. Det finnes forfatterutdannelser og skrivekurs, og det kan sikkert være bra nok, men jeg tror ikke du kommer noen vei uten å ha det i deg. Som Thure Erik Lund sier: «Eneste jeg har å si er at du må slite sjøl. Lære det sjøl, ikke av andre.»Det jeg har aller minst tro på, er bøker som vil lære deg å skrive. Som Stephen King sier: «De fleste bøker som handler om å skrive, er fulle av pissprat.»
Likevel har han selv gjort nettopp det; skrevet en bok om å skrive. Det er til gjengjeld en av de ærligste og beste bøkene om å skrive jeg har lest. (Den heter ganske enkelt Om å skrive, og handler både om privatpersonen og skriveren Stephen King. Ikke tenk på om du liker Stephen King og den typen litteratur eller ikke, det er helt uvesentlig for å få utbytte av boka. De har den sikkert på biblioteket, ellers må du lete etter den i antikvariatene. Jeg fant den i bokbyen Tvedestrand - omsider.)

Et av rådene King gir, er det rådet som alle fornuftige forfattere gir:

«Hvis du har lyst til å bli forfatter, er det to ting du først og fremst må gjøre: lese mye og skrive mye. Det finnes ingen vei utenom disse to tingene som jeg vet om, ingen snarvei.»

Og han sier videre om det å lese: «Lesing er det kreative senteret i en forfatters liv. Jeg har med meg en bok samme hvor jeg går, og har erfart at det gis alle slags muligheter for å få med seg litt. Hemmeligheten er å venne seg til å lese ved både å nippe litt og sluke unna. Poenget med venteværelser er at man skal lese der -- selvfølgelig! Men det samme gjelder for hotellvestibyler, lange og kjedelige utsjekkingskøer, og alles favoritt -- do. Du kan også lese når du kjører, takket være lydbokrevolusjonen.»

Og så sier han noe som jeg virkelig liker å høre: «Når de først er kurert for den forbigående trangen til å se på TV, vil de fleste mennesker oppleve at de liker å bruke tiden på lesing. Jeg vil hevde at når du skrur av den ustanselig kvekkende boksen, så vil det sannsynligvis forbedre både livet ditt og skrivingen din.»

Ord for dagen


"Strengt tatt er det bare én form for bøker som har gjort menneskene lykkeligere, og det er kokebøkene."

Joseph Conrad

30. januar 2007

Dagens navn: André Bjerke


"Mot Friedrich Nietzches valgsprog: Lev farlig! har jeg alltid med ubønnhørlig konsekvens satt Bernhard Borges ord: Lev koselig!"

De dødes tjern



André Bjerke ble født i dag i 1918 (død 1985), forfatter, først og fremst av lyrikk og krim (sistnevnte sjanger under psevdonymet Bernhard Borge), men også meget aktiv som oversetter, gjendikter, teatermann og riksmålsforkjemper. Et intellektuelt lekende menneske, og et meget sentralt navn i norsk kultur i sin tid. Og han er fortsatt populær, det erfarte jeg i min korte karriere som antikvarbokhandler for et par år siden. Særlig diktene hans er meget etterspurt.

Blant dagens norske oversettere er han derimot ikke alltid like populær. Engelskspråklig litteratur er krydret med Shakespeare-sitater, skjulte eller åpenbare, og sedvane blant oss oversettere når vi støter på et sitat, er å bruke en eksisterende norsk oversettelse hvis det finnes. Når det gjelder Shakespeare var det lenge bare Bjerke som fantes, og fortsatt er det vel en del Shakespeare-stykker som bare finnes i Bjerkes oversettelse. Problemet med Bjerkes Shakespeare-oversettelser er at det kan bli veldig mye Bjerke, og at sitatet ofte fungerer dårligere på norsk enn på engelsk. Nå er det heldigvis begynt å komme en del nyoversettelser, som etter oss oversetteres mening er bedre. En litt spesiell vinkling dette, selvfølgelig, men tross alt et problem som jeg og andre oversettere kjenner godt. Kan vi ikke bare oversette sitatene selv? Tja, det kan vi kanskje i noen tilfeller, men som regel er det lite gunstig å oversette kanskje bare én replikk løsrevet fra en stor helhet.




Førsteutgave av kriminalromanen Skjult mønster, med hilsen fra Bjerke til daværende sjefredaktør Einar Diesen i Aftenposten. Fra min boksamling.


Jens Bjørneboe skrev i 1963 et meget fornøyelig «Portrett av André» til tidsskriftet Vinduet. Det sto også i Bjørneboes essaysamling «Politi og anarki» som kom i 1972 (Bjørneboe og Bjerke var fettere). Bjørneboe forteller blant annet om Andrés intellektuelle lekelyst:

«... fremfor alt [...] en hang til ordleker, puslespill, rimleker - i det konkrete, - og tankemessig en trang til å behandle idéer, tanker og teorier som abstrakte brikker i et tenkt sjakkspill, - men et sjakkspill som kan legges sammen i esken, og puttes på plass i hyllen, hvor det ligger pent og stille til neste gang det tas frem igjen. Det var den samme lekelysten som fikk ham til å skrive sin første kriminalroman, - en bok som innbrakte ham en del penger, som han igjen brukte rundhåndet. Samtidig så jeg selv med like stor forbauselse på hans lidenskap for riktig sjakkspill, noe han efter hvert utviklet til en høy kunst ...»

Ord for dagen


"Kjærligheten til bøker krever hverken rettferdiggjøring, unnskyldninger eller forsvar."

J.A. Langford
The Praise of Books

29. januar 2007

PS









Du skriver inte för att
påverka världen
utan endast
därför att världen
verkar på dig
endast så
kan det du skriver
påverka världen

Pentti Saarikoski


(Klikk på bildet for å forstørre.)

Ord for dagen


"Det er i bøkene kloke mennesker henter trøst når livet går dem imot."

Victor Hugo

Dagens navn: Anton Tsjekhov


Anton Tsjekhov ble født i dag i 1860. En av verdens mest spilte dramatikere, og en av verdenslitteraturens mange skrivende leger. «Medisinen er min ektevidde hustru, litteraturen er min elskerinne,» skrev han i et brev til sin forlegger. Til tross for sin medisinske fagkunnskap nektet han å se i øynene at han selv hadde tuberkulose, inntil sykdommen ikke lenger lot seg fornekte.
Et annet kjent Tsjekhov-sitat er hans angivelig siste ord: «Det er lenge siden jeg har drukket champagne.» Da Tsjekhov skjønte at slutten nærmet seg og legen ble tilkalt, avviste han tilbudet om oksygen fordi det ikke lenger ville gjøre noe fra eller til, og foretrakk den i form av perlende champagne i stedet. Tyske og russiske leger hadde nemlig som skikk å by på champagne når de satt ved en kollegas sykeleie og situasjonen var håpløs. Etter å ha tømt glasset og uttalt sine berømte siste ord, la Tsjekhov seg rolig ned og døde.

En god artikkel om legen, pasienten og dikteren Tsjekhov finner du her, i Tidsskrift for Den norske lægeforening.

27. januar 2007

Ord for dagen


"Kaféer er for folk som trenger selskap for å være alene."

Alfred Polgar
(1873--1955, østerriksk forfatter)

Jeg har prøvd.


Det pågår en diskusjon i mediene nå om hvorvidt Frid Ingulstad skal bli medlem av forfatterforeningen eller ikke. En tendensiøs diskusjon, synes jeg; det ligger liksom tykt mellom linjene hele tiden at det faglige råd i forfatterforeningen består av åndssnobber som ser ned på kiosklitteraturen og egentlig bare er misunnelige fordi Frid Ingulstad kan smile hele veien til banken.

Min mening i denne saken illustreres vel ganske godt av at det ikke finnes kiosklitteratur (tidligere kalt smusslitteratur) i mine hyller. Jeg har prøvd å lese det, men jeg opplever denne formen for litteratur som så éndimensjonal og grunn at det er uaktuelt for meg å bruke tid på det. Det gir meg rett og slett ingenting. Bare omslagene er effektive advarsler om at dette ikke er noe for meg.
Dette er min subjektive opplevelse, og jeg gjør meg ikke til smaksdommer over andres lesing. Jeg vet at selv blant såkalte intellektuelt oppegående mennesker er det dem som finner god avslapning i og har fine leseopplevelser av å lese kiosklitteratur. Det provoserer ikke meg, jeg har ingen problemer med det. Men jeg synes det er utmerket at forfatterforeningen har sine kvalitative kriterier og står for dem, at de våger å skille klinten fra hveten og si at dette er kunst, dette er ikke kunst. For det er nemlig dét det dreier seg om. Kunst. Det er kanskje fælt å si det, men kiosklitteratur er faktisk ikke kunst. Den samme grenseoppgangen, den samme juryeringen og kvalitetsvurderingen har man innen billedkunsten. At amatører i alle leire kan ha suksess og tjene store penger, forandrer ikke saken. Det sier seg selv at også for å lykkes som kioskforfatter må man kunne sitt metier, og at det også hos såkalte seriøse forfattere finnes eksempler på grunne fremstillinger og platt språk, jfr. f.eks. hva Morgenbladets anmelder mente om Fosnes Hansens siste bok. Men det forandrer ikke det faktum at forfattere av kiosklitteratur ikke hører hjemme i en forening som har kunstneriske kriterier for medlemskap. At dette kanskje er den litterære sjangeren som selger mest, endrer heller ingenting. Kunstnerisk kvalitet og salgstall følges som kjent ikke alltid ad.
Jeg synes ikke dette burde være noe stort problem, hverken for Ingulstad eller andre. Det er vel ingen som har tvunget henne til å velge en litterær sjanger som ikke defineres som kunst?

Her kan du lese mer om de mest vellykkede kioskforfatterne.

26. januar 2007

Sannheten er vidunderlig ... og morsom (latteren i litteraturen 2).


Denne bloggen har opptil flere sære emner, som bøker og te, mennesker som ikke leser, og ... latteren i litteraturen. Det er på tide med et nytt innlegg om latteren i litteraturen. Jeg har nylig hatt sitater både av Schopenhauer og Charles Bukowski. I et intervju i Gyldendals Aktuelle Magasin nr. 2/1979 sier Bukowski om Schopenhauer, at han synes han er «ustyrtelig morsom». Og det er jo morsomt sagt. Før vi går videre, en liten digresjon om Gyldendals Aktuelle Magasin, GAM, som kom ut bare en ganske kort periode, fra 1977 til 1980. Etter min mening et av de beste litterære tidsskrifter som har kommet på norsk, så det var synd at det forsvant så fort. En desto større glede for meg at jeg har GAM komplett i mine hyller. Og det går faktisk aldri lang tid mellom hver gang jeg titter i dem. Dels er de nå et interessant tidsbilde, men mye av det litterære innholdet er fortsatt relevant.
Nå vel, tilbake til Bukowski og humor og latter. Bukowski sier videre:
-- Hvis du har humor, blir det å skrive ikke så hellig. Hemingway var for dyster, han kunne ikke le. Jeg forstår alvoret hans, men skulle ofte ønske at han hadde vært litt galere når han diktet.
-- Sannheten er morsom, lyder et av dine epigrammer ...
-- Céline kunne snakke om sannheten uten å gjøre noe nummer av det. Reisen til nattens ende leste jeg på sengen, i ett strekk. Det er en bok som bare inneholder enkle setninger, men de er stinne av innsikt i livet. Jeg leste og lo, lo og leste. Sannheten er for meg vidunderlig, ja morsom -- nei, frydefull er kanskje ordet. Sannheten får meg til å le.
-- Du bruker ikke latteren som et forsvarsvåpen?
-- Nei, latteren må være naturlig, kunstig latter er det verste av alt.

Så mye om Bukowski, sannheten og latteren. Har du forresten lest Célines Reisen til nattens ende? Hvis ikke har du en stor leseopplevelse til gode.

25. januar 2007

Dagens navn: William Somerset Maugham


William Somerset Maugham var knapt ferdig med legeutdannelsen og turnustjeneste på Londons østkant før han opplevde skandalepreget suksess med sin første bok og dermed ga medisinen på båten for å vie seg til et liv som skrivende menneske. Et meget langt og produktivt sådant, han ble over nitti år, og var aktiv nærmest til det siste. Homofil var han også (fant han ut etter å ha vært gift og fått barn), i en tid da det var noe man ikke var altfor offentlig med. Maugham er vel aldri blitt regnet som en av de helt store, selv omtalte han seg som «verdens fremste annenrangs forfatter». Det var en ironi han trygt kunne koste på seg, for hans kommersielle suksess var førsterangs.
Som hans biograf Ted Morgan sier det: "He did so well that he became known as the Grand Old Businessman of English Letters. He occupied and took pleasure in the position of most celebrated English writer. His pen earned him at least four million dollars. The writer is a man alone, without affiliation, but Maugham turned his Moorish symbol into a trademark the world over. No one else so exemplified the profession of a writer. His concern over money matters, his quarrels with publishers, his directives to agents were all a part of his ambition to control his product. There was in Maugham a supreme efficiency of performance that has rarely been seen in literature."
Ifølge Ted Morgan var Maugham også en av fire engelskmenn som hadde gledet sitt folk mer enn noen andre på 1900-tallet. De tre andre var Charles Chaplin, Noel Coward og P.G. Wodehouse.
En pussighet er at han selv, formodentlig spøkefullt, ga stammingen skylden for at han ble forfatter. "You see, what has influenced my life more than any other single thing has been my stammer. Had I not stammered I would probably have had the same sort of classical education as others in my class of life. Instead of becoming a wanderer on the face of the earth, I would have gone to Cambridge as my brothers did and perhaps become a don and every now and then published a dreary book about French literature. I once said to Winston Churchill: 'If I had not stammered I might have gone into politics and with my knack for speaking languages I might have become a foreign minister.' He looked at me and grunted. So I became a writer."
Litterært sett raget han nok høyest som novelleforfatter. En av de mest kjente novellene hans, Regn, har en av de beste åpningssetningene jeg vet om: «Det nærmet seg sengetid, og når de våknet neste morgen, ville de ha land i sikte.» Den som klarer å la være å lese videre etter en slik setning, vet ikke hva nysgjerrighet er.

24. januar 2007

Som Montaigne sier det ...


«Jeg uttaler meg fritt om alle ting, ja, selv om ting som kanskje overgår min forstand, og som jeg slett ikke anser som underlagt min jurisdiksjon. Hva jeg mener om dem, angår altså målet på min synsevne, ikke tingenes eksakte mål.»

Fra Essays, annen bok, på norsk 2006.

Disse ordene av Montaigne kunne jeg gjøre til mine, og til en slags programerklæring for bloggingen jeg bedriver her. Er det ikke praktfullt hver gang man støter på en forfatter som setter ord på noe man selv har tenkt eller følt?

Den franske juristen og politikeren Michel de Montaignes Essays (Les Essais) ble utgitt i perioden 1580--1588. Disse essayene er blitt en klassiker i fransk litteratur og en selvskreven del av Vestens litterære kanon. Det originale med dem er at forfatteren bruker sine egne livserfaringer og sin egen selvrefleksjon til å føre en levende diskusjon av den vestlige sivilisasjons viten og sedvaner fra antikken og frem til sin egen tid, det vil si senrenessansen. Beskjeden er han også: "Kjære leser, denne boken handler altså om meg selv, og det er ingen grunn til at du skal kaste bort tiden på et så lettsindig og intetsigende emne. Derfor farvel!" Slik sier han i forordet. Den henstillingen er det heldigvis ikke mange som har tatt til seg. (Igjen kunne jeg gjort hans ord til mine, og skiftet ut "boken" med "bloggen". )

Det er godt at disse essayene endelig kommer i fullstendig utgave på norsk. Første bok kom i forfjor, andre i fjor, og tredje kommer nå i år. Et klassisk verk som selvsagt ikke bør mangle i et velassortert bibliotek.


Aschehougs presentasjon av Montaigne på norsk finner du her.

Dagens navn: Vicki Baum


Hvem leser Vicki Baum i dag? Neppe mange. Hvis folk i det hele tatt har hørt om henne. Et godt eksempel på en forfatter som er meget populær i sin samtid, for deretter mer eller mindre å forsvinne i glemselen. Men i mellomkrigstiden kjente alle lesende mennesker navnet Vicki Baum, en av de første virkelig bestselgende forfattere i moderne tid, med over 50 romaner på merittlisten. Hennes største suksess, romanen Menschen im Hotel, ble Hollywood-filmet under tittelen Grand Hotel i 1932 med Greta Garbo i hovedrollen som danserinnen Grusinskaja, og fikk Oscar for beste film. Det er i denne filmen Garbo ytrer sin kanskje mest berømte replikk: «I want to be alone. I think I have never been so tired in my life.»
Bilder av Vicki Baum er ikke lett å finne, men jeg har gått i egne hyller og funnet frem den norske oversettelsen av Menschen im Hotel, som kom i 1952 med tittelen Hotellet.
Er det bare meg, eller handler all litteratur om kjærlighet, direkte eller indirekte? Baum virker i så måte heller desillusjonert, med ytringer som: «I alle verdens senger ligger elskende så tett opp til hinannen og så langt fra hverandre ...» og «Enhver mann spiller teater, og enhver kvinne tror på det.» Kanskje hennes egne erfaringer, hvem vet. Eller kanskje hun bare, som alle gode forfattere, var en god iakttager av menneskene. Men hun generaliserer litt vel mye, og maler med litt for bred pensel etter min smak. Men det var kanskje en del av forklaringen på suksessen?

Om filmen Grand Hotel kan du lese her, på International Movie Data Base, internetts beste filmressurs, som du sikkert kjenner fra før.


Les mer om Vicki Baum på Wikipedia her.

23. januar 2007

Ord for dagen


"Kanskje jeg skulle skrive en roman, tenkte jeg.
Og så gjorde jeg det."

Charles Bukowski,
avslutningsordene i Postkontoret

Dagens navn: Stendhal


Egentlig navn Marie-Henry Beyle (1783--1842), en fransk forfatter jeg ikke vet annet om enn at han er en gjenganger i sitatlitteraturen, at han skrev under 171 pseudonymer og at han ifølge sin egen gravskrift "levde, skrev, elsket med like stor glød som han tilbad Cimarosa, Mozart og Shakespeare". Hvis du vil vite mer om ham, kan du lese om ham på Wikipedia her.

Jeg finner frem et av hans mest kjente verk, Rødt og svart, i bokhylla, men jeg har ikke lest det, så det er ikke avmerket et eneste sitat der. Derimot er det raskt konstatert at Beyle ikke bare selv uttrykte seg meget siterbart, men at han også likte å sitere andre, siden alle kapitler innledes med et sitat av en annen dikter. Jeg har likevel brukt Stendhal i sitatbøker jeg selv har lagd, som dette, trolig noe enhver forfatter kan kjenne seg igjen i:

«Jeg skjelver alltid av frykt for bare å ha skrevet et sukk, når jeg trodde jeg hadde nedtegnet en sannhet.»

Stendhal er også kjent for å ha gitt navn til eponymet stendhalsyndromet, en psykosomatisk lidelse, stress vil man kanskje kalle det, som kan inntre når man blir overveldet av spesielt vakker kunst og/eller altfor mange store kunstinntrykk på en gang. Les om stendhalsyndromet på Wikipedia her.

- Og hva er Deres profesjon, monsieur Beyle?

- Iakttager av det menneskelige hjerte.

22. januar 2007

Ord for dagen


«Der er kun billedkunstnere og forfattere tilbage, som sidder mutters alene i årevis. Og så nogle munke hist og pist. For de fleste mennesker er det et rædselsscenario.»

Den danske billedkunstneren Michael Kvium i et intervju i Politiken Søndag i går, 21. januar 2007. Han kunne godt ha tatt med oversetterne også. Kvium er akkurat nå aktuell med ny utstilling på Ordrupgaard utenfor København. Les om den her.

Dagens navn: August Strindberg

«Såsom jag leker med livet -- jag var ju diktare.»
fra Till Damaskus I
Strindberg, Strindberg ... At jeg har et forhold til Strindberg, fremgår blant annet av at den siste hunden jeg hadde, het Strindberg (hunden Sascha, som kan forekomme på denne bloggen, er ikke min, om enn ofte på besøk. For øvrig litt paradoksalt å snakke om hunder i et innlegg om Strindberg, for ikke å si å oppkalle en hund etter ham, siden Strindberg var en kjent hundehater. Eller rettere sagt var det vel hundeeierne han hatet).
Jeg har besøkt Strindberg i Blå tornet flere ganger, og også vært oppe i biblioteket hans i 6. etasje. Såpass syntes jeg at jeg skyldte ham. Strindbergsmuseets ikke spesielt inspirerende hjemmeside finner du her.
Strindberg har betydd merkelig mye for meg, i betraktning av at det er så mye av ham jeg ikke har lest. Mest inntrykk har Inferno gjort, som jeg leste i en vanskelig periode av livet. Der var det trøst å hente: «Trösten eder därför, och varen stolta över den nåd som beviljas eder, I alle som ären bedrövade och hemsökens av sömnlöshet, maran, syner, ångest och hjärtklappning! Numen adest! Gud vill hava er!» Og kanskje en mening med det hele, tross alt: «Då uppdyker åter hos mig den föreställningen att försynen har bestämt mig för en mission här i världen [...]» Uten sammenligning, for all del. Men likevel.

Jeg kan ikke si mer om Strindberg.
Les om ham selv her, på svenske Wikipedia.


"Vilket skämt, vilket dystert skämt är ändå icke livet!"
fra Inferno

21. januar 2007

Hvordan George Orwell lagde te.


Jeg skal ikke påstå at denne bloggen er den eneste som har bøker og te som et av sine temaer, men det er neppe mange av dem. Vi kan ikke la det gå for lang tid mellom hver gang vi berører dette temaet, så la oss i dag se på hvordan George Orwell lagde te. Det fortalte han omverdenen i denne artikkelen i Evening Standard, 12. januar 1946 . Uhyre detaljert og saklig - og erkebritisk. Jeg er kanskje ikke helt enig med ham på alle punkter, men det får så være. Alle teelskere har selvfølgelig sine egne hangups, vaner og preferanser.
Illustrasjonen er hentet fra bloggen Babes With Books som du finner her. Den påstår blant annet at «Smart girls are hot», og det er som om jeg skulle ha sagt det selv. For dem som synes bildet er litt på kanten, vil jeg bare si: ærlig talt, se hva hun leser! Stort mer relevant kan det jo ikke bli. Jeg velger ikke illustrasjoner helt i tåka heller.

Ord for dagen


"Alt kommer til den som venter, unntatt bortlånte bøker."

Mc Kinney Hubbard

20. januar 2007

The End of the Affair


På lørdager skal man se romantiske filmer. Det er en av filmtittingens uskrevne regler. Og i kveld på NRK2: Slutten på et forhold. Basert på Graham Greenes The End of the Affair (1951), norsk utgave i den gule serie allerede samme år, Slutten på leken, oversatt av Peter Magnus.


«Filmen er sterkt preget av Graham Greenes fascinasjon med katolisisme og moral,» heter det i NRKs omtale. Boken ble skrevet på den tiden Greene konverterte til den katolske kirke, og er ganske riktig sterkt preget både av det og av andre personlige erfaringer. "I have caught belief like a desease. I've fallen into belief like I fell in love," sier han blant annet. NRKs omtale kan du lese her.


Jeg er selv konvertitt, og altså en trosfelle av Greene, men det er bare én av grunnene til at han er en av «mine» forfattere. Og The End of the Affair har for meg alltid stått i en særstilling blant bøkene hans. William Faulkner likte den også: «For me one of the most true and moving novels of any time, in anybody’s language.» Eller som det heter på omslaget til den norske Lanterne-utgaven: "En av de merkeligste og vakreste kjærlighetsromaner som noen gang er skrevet."
Jeg har sett filmen før, men det er lenge siden, så jeg har tenkt å se den igjen i dag.
Noen sitater fra boken:

«If a woman is in one’s thoughts all day, one should not have to dream of her at night.»

«Love, of course, excuses everything - so they believe, and so I used to believe in the days when I loved.»

«How strange too and unfamiliar to think that one had been loved, that one’s presence had once had the power to make a difference between happiness and dullness in another’s day.»

«It’s a strange thing to discover and to believe that you are loved, when you know that there is nothing in you for anybody but a parent or a God to love.»


Hvorfor på engelsk? Fordi jeg bare har lest den på engelsk. Det er i den engelske utgaven alle understrekningene mine er.

Dagens navn: Johannes V. Jensen


Da jeg bodde i Danmark, pleide jeg å si at jeg bodde i Danmarks litterære sentrum. Det var mest ment som en morsomhet. Halvøya Salling på sørsiden av Limfjorden, i det nordvestre Jylland, kan ikke akkurat kalles et sentrum for noe som helst, det måtte i så fall være for fiskehermetikk (Glyngøre). Men Jeppe Aakjærs (han med havren) dikterbolig Jenle lå bare noen kilometer borte, det samme med Sandemoses fødeby Nykøbing Mors (modellen for Jante), og det var ikke mange milene hverken til Jens August Schades fødeby Skive (Schade som dagens navn finner du her) eller J.C. Jacobsens Thisted, til Blichers heder, eller til Hans Kirks og Knuth Beckers karrige fiskermiljøer helt vestpå. Og litt nordøst for Salling lå Farsø, Johannes V. Jensens fødested, som jeg ofte kjørte gjennom på vei til og fra Frederikshavn.
Jeg har ikke forutsetninger for å vurdere Jensen litterært, men med sin Nobelpris i 1944 rager han selvfølgelig meget høyt på det danske parnass. Jensen var sønn av en dyrlege, studerte selv medisin en stund før litteraturen overtok, og var svært interessert i teknikk. «Jeg priser meg lykkelig over å leve i teknikkens tidsalder,» sa han i 1913. Maskinen var fremskrittets synlige symbol. Men det skal sies at han også så farene, i romanen Dr. Renaults Fristelse (1935) heter Mefistofeles Herr Asbest!
Og i novellen ”De nåede Færgen” skildrer han et ungt par på motorsykkel som skal rekke en ferge, de fryder seg over det tekniske vidunderet som får dem til å fare gjennom landskapet, og det går fort, veldig fort. De rekker fergen, men ikke den fergen de hadde tenkt. Det er Karons sorte ferge de havner på, den som frakter menneskene over elven Styx, til dødsriket Hades. Et mesterlig litterært bilde på trafikkdøden. Teknikkens nemesis.
Romanen Kongens Fald (1902) (les mer om den her) er vel det av Jensens verker som er mest kjent i Norge. Den foregår på Christian 2.s tid, altså på begynnelsen av 1500-tallet. Norsk utgave 1938, oversatt av Sigurd Hoel. Den ble i 1999 valgt til århundrets danske roman og er opptatt i den danske kulturkanon. Også mytene hans er praktfulle. Jensen bekjente seg til én livslang kjærlighet og ga et inderlig litterært uttrykk for dette i Norne-Gæst:

Som groende Urt
udfolder et Ur-Under
funkler du af Forstand,
hvorfra fik du den, Kvinde?

En Afgrund af Godhed
gemmer dit Hjerte!
Alverdens bundne Varme
viler i dig, Veninde.

Det skal her bekendes
at aldri saa jeg en Kvinde
uden at Blodet stødte
begærende mig i Brystet.

Dog Livet var ikke langt nok,
selv med Natten lagt til,
til at jeg kom til Ende
blot med en Enestes Elskov.

Fangen blev jeg for evigt
i dine fagre Arme,
saa yndigt var dit Væsen,
saa varig din Vakkerhed.


Af Norge-Gæsts Kvad
Fra Norne-Gæst (1919)

Og i Kongens Fald har han dette deilige bildet av sitt kjære hjemland, et bilde som så absolutt gir gjenklang i meg, som kjenner dagenes og årstidenes veksling i det landskapet han selv var runnen av.

«Det er i al Evighed sandt, at Danmark ligger mellem de to blaa Have, grønt om Sommeren, rustent om Høsten og hvidt under Vinterhimlen. De danskeStrande viser sig vidunderligt vinkende, Agrene derinde runder sig fortroligt, de klædes med Korn og fælder Kornet igjen. Solen staar i Vifter over Bakkerne ved Limfjorden, hvor Vestenvinden blæser hjemligt; Dagens Veksel i Danmark er altid forskellig og altid den samme. De smaa Fjorde og bifjorde gentager Danmark hundrede Gange, Øresund er som en Port ind til det endelige Land. Her rinder Aaerne ud mod Havet, Skovene gror i Havets Nærhed, du ser en Maage, du øjner en sættende Hare i Heden, Sol og Sorgfrihed, det er Danmark.»

Fra Kongens Fald (1902)

Ord for dagen


"Det er en gang blitt sagt at hvis man vil kalles bokelsker, må man bruke fem prosent av sin inntekt på bøker. "

Arnold Bennett

19. januar 2007

Walk the Line


Forleden dag fikk jeg endelig sett Walk the Line, filmen om Johnny Cash. Jeg kan ikke si at jeg noen gang har hatt noe spesielt forhold til Johnny Cash, men jeg hadde hørt mye om filmen, og makan til film er det lenge siden jeg har sett. Fantastiske skuespillerprestasjoner, upåklagelig tidskoloritt, god musikk (skuespillerne synger selv, og det fungerer bare så utrolig bra), og en historie fortalt med sånn driv og nerve som bare Hollywood kan når Hollywood er på sitt beste. Filmen styrer helt unna noen av Hollywoods vanligste fallgruver, som teite slåsskamper, melodrama og dårlig slutt. Og kjemien mellom de to hovedrolleinnehaverne er noe av det beste jeg har sett på film.

Jeg var mer eller mindre på grinern under hele filmen, og det skal en del til. Historien tar tak i en fra første scene, og slipper aldri grepet. Filmen begynner med Cash’ barndom, men konsentrerer seg hovedsakelig om de 17 årene fra Johnny Cash og June Carter treffer hverandre for første gang, til han frir under en konsert i Canada og de endelig blir mann og kone -- og hun og resten av Carter-familien redder ham fra misbruk og selvødeleggelse. Filmen holder seg tett til virkeligheten -- Cash’ barndom i depresjonens USA, de første famlende sanger- og musikerforsøkene i det militære, kontakten med platestudioet, turneene med rock’and’roll-pionerer som Elvis og Jerry Lee Lewis, problemene i det første ekteskapet, den legendariske konserten i Folsom Prison, det vanskelige kunstnerlivet, misbruket og suksessen som kulminerer med at han blir USAs mest populære artist og den legendariske Man in Black. Men først og fremst er dette en utrolig vakker kjærlighetshistorie. Filmen er basert på Cash’ to selvbiografiske bøker Man in Black og Cash the Autobiography og ble utviklet i nært samarbeid med Johnny Cash og June Carter Cash selv, inntil begge døde med få måneders mellomrom i 2003. Jeg pleier sjelden å anbefale hverken bøker og filmer uforbeholdent. Men i dette tilfellet gjør jeg det.

Filmen har, meget fortjent, innbrakt et dryss av priser, blant annet fikk Reese Witherspoon Oscar for beste kvinnelige hovedrolle. Her hjemme på berget fikk filmen Amanda-prisen for beste utenlandske kinofilm.

Hvordan kommentere?

Det kommer få kommentarer i denne bloggen, kanskje fordi noen tror at det å kommentere er komplisert, med passord og brukernavn og tunge prosedyrer. Men sånn er det heldigvis ikke.
Under hvert innlegg er det et felt man kan trykke på for å kommentere. Det er der hvor det står (som regel) "O KOMMENTAR(ER)". Når man trykker her, får man opp en ny side hvor det til høyre er et hvitt felt til å skrive inn kommentaren. Under dette feltet blir man bedt om å velge identitet. Det enkleste da er å ta det siste alternativet, ANONYMOUS. Man trenger da ikke fylle ut feltene med brukernavn og passord.

VIKTIG: Man må scrolle siden helt ned. Da kommer det til syne to knapper hvor det står PUBLISH YOUR COMMENT og PREVIEW. Preview lar deg se din egen kommentar før du sender den. Når du trykker PUBLISH YOUR COMMENT, blir det sendt til bloggen.
Jeg vil selvsagt gjerne ha kommentarer. Og nå vet du hvor enkelt det er.

Ord for dagen


"Jo flere tankestreker det er i en bok, jo færre tanker."

Schopenhauer

18. januar 2007

Ord for dagen


«Forfattere skaper nasjonallitteratur med sitt språk, men verdenslitteratur er det oversetterne som skaper.»


José Saramago

Dagens navn: Hans Henrik Holm


Hans Henrik Holm (1896--1980), norsk lyriker, mest kjent for sitt stort anlagte og meget spesielle norske folkeepos i syv bind, skrevet på et så arkaisk norsk at det nesten er uleselig, også karakterisert som Holm-norsk.
Bak dette verket lå en enorm forskerinnsats. Få eller ingen fagfolk kunne hamle opp med dikteren Holm når det gjaldt viten om det norske folks liv og hverdag og helg opp gjennom århundrene, skikk og bruk, myter og trosforestillinger, menneskenes forhold til døgnet og årets rytme, opplevelsen og tolkningen av naturen, refleksjoner over liv og død.
Men hos Holm er hele denne enorme viten gjenstand for en kunstnerisk innlevelse og formidling som gjør at det hele får en dyptloddende sammenheng og mening.
Jeg har selv bare ett av de syv bindene, det siste, Kongsfuglen yver gullfjølli, nydelig illustrert med original-tresnitt av Inggard Rosseland. Det handler om det unge kjæresteparet Gjyvi og Bjug, som er på vei gjennom skogen og opp i fjellet jonsoknatt - til de står i en solrenning som gyller fjell og skog og hav i en veldig livsbekreftelse, «der vår Skapar som bonde dreg si pløgjande sol!» Et i seg selv makeløst bilde - sprunget rett ut av de unges opplevelsesverden, hvor ytre virkelighet og indre tolkning danner en uoppløselig enhet. I sin kjærlighet bæres de to unge av en sprengende lykkefølelse, forventning, livstillit:

Gjentelått og fele
hev kvar sin toneflaum
og ingen rettleg béle
er utan song og draum.
Av ljuvaste blomeull
stend engvollen full,
frå sekstan til tjuge
spinn vi draumar av gull.


Er det ikke vakkert? Er det ikke utrolig vakkert?

Boka er tilegnet C.G. Jung:

Stig-hittar i dúlheims-myndi,
kjynde-granskar og såle-lækjar,
Carl Gustav Jung
er mi lykting i bok-radi vigd.

Selv om boka er utstyrt med ordliste bakerst, er den likevel litt av en leserutfordring, for å si det mildt, men det er edelsteiner å finne for den som tar seg bryet. Så skulle man tro at Holm kom fra bygde-Norge et sted, men nei, han var ekte Oslo-gutt og bodde hele sitt liv i familiens bygård på tykkeste Karl Johan (Karl Johansgt. 23). Derimot befinner «dikterstoga» han hadde i takleiligheten i Karl Johans gate seg nå på Setesdalsmuseet på Rysstad. En omstridt og meget spesiell dikter, av noen betraktet som geni, av andre som gal. Sikkert er det at han skapte et av de største, merkeligste og mest utilgjengelige diktverk i norsk litteratur.

Dette innlegget om Holm er delvis basert på Carl Fredrik Engelstads omtale av Kongsfuglen yver gullfjølli i Aftenposten mandag 27. september 1971.

Les om Holm på norske Wikipedia her.

17. januar 2007

Aktuell danske.


Jeg hadde nettopp et innlegg om den danske forfatteren Kim Fupz Aakeson, som jeg oversetter. I går fant jeg tilfeldigvis filmen Kinamann i butikken og så på den i går kveld. Og i dag har Aftenposten en artikkel i anledning Kim Fupz' første manus for norsk film, Andre omgang. Aftenpostens artikkel finner du her.

Ord for dagen


"Ingen har noen gang begått selvmord mens de har lest en god bok, men mange har prøvd på det mens de har skrevet en."

15. januar 2007

Per pedes.


Hvordan kommer folk seg fra sted til sted i en storby som Oslo? Med trikk, buss, bane? De aller fleste forflytninger av mennesker i en stor by skjer til fots (per pedes, på latin). Altså ved at folk går. Når jeg er i Oslo kan jeg ikke gå på samme måte som hjemme, men jeg går så mye jeg kan. I går gikk jeg frem og tilbake til Grünerløkka. I dag morges brukte jeg bilen til og fra Torshov, men gikk deretter fra Majorstua til Forfatternes Hus nederst i Rådhusgata og tilbake igjen etterpå. Det blir noen kilometer av det også.
Jeg er godt kjent i Oslo. Jeg har bodd i denne byen i mange år, og jeg har vært drosjeeier her (A 587), i noe som nå føles som en fjern fortid, før jeg fant ut at jeg skulle bruke livet mitt til noe helt annet.
På vei til Grünerløkka i går gikk jeg forbi et treningssenter, like ved Kiellands plass, hvor folk løp og gikk på tredemøller rett innenfor noen store utstillingsvinduer. Jeg skjønner jo at det ikke er like greit å komme seg ut i naturen når man bor midt i Oslo, som i den lille byen jeg bor i. Men Oslo har for det første et veldig variert gatenett (med bakker, trapper, stier i parker, stier langs elva etc.), og mange steder utenfor sentrum er det jo ikke langt til naturen heller.
For meg er det å gå - ute - og kjenne vær og vind på huden, noe ur-menneskelig, som det å brenne bål, drive jakt, fiske, omgi seg med hunder, hogge ved, føle en dragning mot havet.
En gang kunne vi bare forflytte oss ved å gå. Og det ligger der fortsatt, i genene.

Jeg har gått i kloster.


Litt dårlig med oppdateringer et par dager nå. Jeg har nemlig gått i kloster. Nei, ikke helt. Jeg er i Oslo på kurs etc, og bor på Katarinahjemmet på Majorstua, gjestehuset til dominikanerinnenes kloster (rett opp trappen ved Platekompaniet i Bogstadveien).
Skal på kurs i Norsk Oversetterforening og hente bilder hos Fotophono på Torshov, firmaet som lager bildene mine. Jeg er billedkunstner også, og har fått alle innsendte verk videre til 2. juryering på årets Sørlandsutstilling. Ingen garanti for å komme med, men spennende.

Bildet: Inngangspartiet til Katarinahjemmet og klosteret tidlig i dag morges.

13. januar 2007

Etterlyst: Tapte illusjoner.


Jeg lever av og med bøker. Jeg har et helt hus fullt. Noen ganger finner jeg ikke en bok. Akkurat nå leter jeg etter Tapte illusjoner av Balzac. Den er full av understrekninger og fine sitater som jeg gjerne skulle brukt i bloggen. Men jeg finner den altså ikke. Den er ikke noen av de stedene hvor den burde være. Den store frykten er at den skal ha havnet på et av lassene med bøker jeg har kjørt til Fretex. Etter å ha samlet på bøker hele livet har det nemlig, ganske uunngåelig, oppstått en del slagg som nå fjernes i form av en langsom og bevisst ryddeprosess.
En annen mulighet er at den har havnet bak de andre bøkene på en hylle. Jeg har fortsatt ikke gitt opp håpet, men jeg misliker sterkt at "logisk leting" ennå ikke har ført frem. Som katolikk har jeg selvfølgelig muligheten til å be til den hellige Antonius, helgenen som finner ting. Nei, jeg fleiper ikke. Hm, kanskje jeg faktisk skulle ta meg en alvorlig prat med Antonius om saken. (Det kan godt hende han hjelper ikke-katolikker også, jeg tror helgenene er ganske sjenerøse sånn.)

Foreløpig leter jeg videre, men det er forferdelig å ikke finne en bok. Balzac, hvor er du?

12. januar 2007

Jeg bare elsker amazon.co.uk.


Min nærmeste bokhandel ligger i England et sted, jeg aner ikke hvor. Den heter amazon.co.uk, og jeg handler bøker og CD-er der flere ganger i måneden. Jeg har vært kunde hos amazon helt siden moderfirmat amazon.com startet opp i USA (i "pionertiden" fikk vi kundene bokmerker og musematter og kaffekopper og jeg vet ikke hva), og er fortsatt en veldig fornøyd kunde. Poenget med å bruke den engelske filialen er at det går så mye raskere derfra. Jeg handler også i den tyske, amazon.de, og fortsatt en sjelden gang i den amerikanske, men det blir mest fra den engelske. Husk tollgrensen på 200 kroner når du kjøper CD-er. Det vil si at du sjelden bør kjøpe mer enn en CD om gangen. Forsendelsesomkostningene på CD-er er veldig liten. Jeg vet at det er andre utenlandske aktører som også er gode på CD-er, men jeg foretrekker amazon på grunn av utvalget og servicen og i det hele tatt. Jeg har nå blitt en såkalt affiliate, det vil si at du kan handle fra amazon.co.uk via denne bloggen. Se annonse nederst til venstre. Denne annonsen er programmert til å vise bøker som har med litteratur og skriving å gjøre. Du kan gå rett inn på amazon.co.uk via den. Vær klar over at norske kunder slipper EU VAT, slik at prisen vi betaler er noe mindre enn den oppgitte. Dette ser du på regningen når du kommer til kassen. I dag forhåndsbestilte jeg f.eks. den nye platen til Norah Jones, som kommer i slutten av måneden. amazons pris var 8,99 GBP, til norsk kunde 7,65. Forsendelse var 1,88, til sammen 9,53 GBP, dvs. 120 NOK. Platekompaniet oppgir prisen til 149,- og så kommer jo ev. porto i tillegg der også, hvis du kjøper over nett. En del penger spart, med andre ord. Jeg kjøper de aller fleste CD-er fra amazon.co.uk. Så godt som alt er billigere enn i Norge, mye er betydelig billigere. Det gjelder for eksempel verdensmusikk, som er dyr f.eks. på Platekompaniet. Og utvalget på amazon er selvfølgelig formidabelt. Ofte kan man høre snutter også. Klikk på annonsen nederst til venstre og ta en titt på amazon. Dét koster i hvert fall ingenting. Hvis du aldri har handlet på nett før, så er min erfaring at det ikke er noe å være redd for. Jeg har gjort det i årevis og aldri hatt noen uhell. Bruk sunn fornuft - og helst kredittkort. Et vanlig bankkort/betalingskort er et debetkort, da går pengene ut med en gang og du har ingen sikkerhet. Ved å bruke et kredittkort når du handler på nett, har du en ekstra buffer i tilfelle noe går galt, da er det nemlig kortselskapet som bærer tapet. Men jeg har som sagt aldri opplevd problemer med netthandel.

Dagens navn: Jack London


Jeg har aldri lest noe av ham, har du? Eller lest og lest ... jeg har faktisk oversatt "Når villdyret våkner" en gang, men bare i en dessverre nokså miserabel forkortet svensk versjon for barn. Jack London ble født i dag i 1876 og døde i 1916. Han var en produktiv forfatter med stor kommersiell suksess. I 1910 kjøpte han en ranch i California som ble hovedinteressen i hans liv, og som nå er et nasjonalt landemerke. "Next to my wife, the ranch is the dearest thing in the world to me." Forhåpentligvis var det sant (jeg mener prioriteringen). Om kritikerne noen gang var særlig glad i Jack London, vet jeg ikke, men de mistet i hvert fall interessen for ham etter hvert fordi det var åpenlyst at han bare skrev for å tjene penger (jeg sier ikke at det er noen dårligere motivasjon enn noe annet, men det blir ikke nødvendigvis interessant litteratur av det). Eller som han sa det selv: "I write a book for no other reason than to add three or four houndred acres to my magnificent estate."
For tre år siden startet jeg hjembyens første og hittil eneste antikvariat, som jeg solgte for ett år siden fordi jeg ikke klarte både å drive antikvariat og jobbe full tid som forfatter og oversetter (det eksisterer fortsatt, med nye eiere). I min tid som antikvarbokhandler registrerte jeg en ganske stor interesse for Jack London. Alt jeg fikk inn av ham, gikk relativt raskt ut igjen. Smak og behag - jeg må innrømme at jeg ikke føler noen trang til å lese ham.
Les om ham på engelske Wikipedia her.

Ekstrem opprydding.









Egentlig klarer jeg ikke å ha det stygt rundt meg, men det er ikke alltid sammenheng mellom liv og lære. Men hver gang jeg er ferdig med en jobb, må jeg bare rydde, for det første fordi det roter seg til med papirer og oppslagsverk og jeg vet ikke hva, og fordi det ofte blir så hektisk at jeg knapt nok registrerer hvordan jeg har det rundt meg. Men etterpå må jeg rydde, først og fremst arbeidsplassen, for å få jobben ut av systemet og ikke minst som en mental forberedelse til neste. Denne gangen tok jeg like godt hele arbeidsrommet, et stort og deilig rom i det store gamle huset jeg bor i. Bildene gir forhåpentligvis et visst inntrykk av før og etter (men hvorfor i huleste må Blogger plassere de to bildene forskjøvet i forhold til hverandre?) Plakaten er Andy Warhols H.C. Andersen-plakat. Jeg samler på forfatterplakater.

En liten kommentar lørdag 13.: Den som klikker på og forstørrer det høyre bildet, altså "etter"-bildet, vil se at støvfjerningen under bokhyllene har vært svært mangelfull. Det er rettet opp under den tradisjonelle lørdagsrengjøringen i dag.

Korrekturavdelingen.




Kjenner du dette nettstedet? En interessant ressurs for alle som er interessert i det norske språk. Ta også en titt på de to bloggene som du finner i menyen. Nyttig ... og underholdende.

11. januar 2007

Fra en oversetters liv.


En av forfatterne i min "oversetterportefølje" er danske Kim Fupz Aakeson, mest kjent for barnebøker, men også som tegner og ikke minst som forfatter av en rekke danske filmmanus, blant annet til filmene Den eneste ene og Kinamand.Det er voksenromanene hans jeg oversetter. Fra før har jeg oversatt Mellemvægt (norsk tittel Nede for telling - kan også leses som Nedefortelling) og X (samme tittel på norsk). Og nå skal jeg oversette den tredje, som heter Kommando Villavej på dansk, og som sannynligvis får samme tittel på norsk. Det er i prinsippet forlaget og ikke oversetteren som bestemmer den norske tittelen. I praksis gir tittelen ofte seg selv, særlig hvis den kan oversettes direkte. Om Kim Fupz Aakeson kan du lese her. Se også menyen til venste på siden du da kommer til. Der får du blant annet oversikt over alt han har skrevet.
Mange lurer på om oversettere har kontakt med forfatteren. Som regel ikke, men av og til støter man på problemer som det kan være nyttig å diskutere med forfatteren. De fleste forfattere er da meget imøtekommende og hjelpsomme (et beryktet unntak er J.K. Rowling, som ikke vil snakke med oversetterne i det hele tatt). Kim Fupz Aakeson har jeg truffet én gang, relativt tilfeldig, da vi begge deltok på dette seminaret. Hyggelig selvfølgelig, men jeg hadde ikke noe å spørre ham om vedrørende oversettelsene. Han gjør sin jobb, jeg gjør min. Og han får stort sett gode anmeldelser på norsk, så da gjør vi vel jobben vår brukbart begge to.
Jeg gleder meg til å gå i gang med en ny bok av ham. Den står ikke på kjøreplanen foreløpig, men jeg fikk den danske originalen i posten i dag, og siden jeg nettopp er ferdig med en stor oversettelse og derfor hadde litt tid, måtte jeg jo åpne Aakesons bok og prøve meg på et par setninger. Omtrent som en pianist som får tilsendt noen nye noter, kan jeg tenke meg. Se om det funker, liksom. Om du får til noen gode anslag, finner rytmen.
Hvis alt går som jeg håper, får jeg meg et nytt opphold på Det Danske Forfatter- og Oversættercenter på Hald Hovedgaard i Viborg i juni, akkurat mens jeg jobber med Aakesons bok. Det vil passe fint.

Jeg er trendy.


Jeg visste det ikke før jeg leste Dagbladets søndagsmagasin 31. desember. At jeg er trendy. Der var det en artikkel med tittelen "50 ting, steder og mennesker som vil prege 2007". På listen står blant annet "gåing":

"Det er så enkelt at det nesten er latterlig. Det er enklere enn sykling, enklere enn løping, og mye enklere enn å oppsøke et treningsstudio. Å gå ute under åpen himmel er den glemte måten å få et bedre liv på. Bruk 2007 til å gjøre det mer, gjerne midt i byen. Trenger du tid til å tenke? Gå deg en lang tur gatelangs. Trenger du tid til å snakke? Kom dere ut, begynn å gå, begynn å snakke - og kjenn hvordan både kropp og sjel får alt de trenger. Herved anbefalt."

Vel, saken er at jeg går hver eneste dag, sommer som vinter. Akkurat nå har jeg en kveldsrutine på 7 kilometer. Og jeg snakker om hver dag. Når andre folk setter seg i godstolen etter middagen, tar jeg på meg turklærne og går. Først gjennom tettbygd strøk, og så ut på bondelandet. Og så tilbake til tettbygd strøk igjen. Jeg har ganske alminnelige turklær på meg, forsvarets standard feltstøvler, og - nå i mørketiden - reflekser. I lommene har jeg mobiltelefon, lommelykt, DAB-radio og vannflaske (og notisbok og blyant, selvfølgelig, men det har jeg alltid, i tilfelle jeg hører noe i radioen jeg må notere, eller underbevisstheten plutselig varter opp med akkurat den formulering eller det ordet jeg har prøvd å finne i forbindelse med en oversettelse).

Nå vel. Å gå er ganske enkelt. Det koster ingenting, du opplever omgivelser og natur på nært hold, kjenner lyder og lukter, du passerer andre som går eller jogger, og når du kommer hjem igjen har du en utrolig deilig følelse i kropp og sjel. Og kombinert med et magert kosthold er det selvsagt en glimrende måte å regulere vekta på.

I sommerhalvåret går jeg mer i skogen, lange turer da også, og altså - hver eneste dag, uansett vær. Det nytter ikke å feige ut hvis det regner eller blåser litt. Det er bare å kle seg deretter. I sommerhalvåret går jeg også mer i høyden, i fjor var jeg 24 ganger oppe på en ås på 324 meter og 14 ganger oppe på en topp på 500 meter (høyeste punkt i nedre del av fylket jeg bor i).

Jeg visste ikke at jeg var trendy før jeg leste det i Dagbladet, men nå vet jeg det. Jeg vet ikke hvor lenge gåing fortsetter å være trendy, men jeg har gått i årevis og jeg har tenkt å fortsette å gå i årevis, enten det er trendy eller ikke.

Derfor ler jeg litt når folk kommer med sånne generaliseringer som "ja, vi burde jo gå mer". Ja, så gå, da! Det er et spørsmål om vilje, om hva man velger å bruke tiden til. Når jeg går og går i mørke vinterkvelder, ser jeg inn gjennom vinduene til folk. Utrolig mange mennesker tilbringer utrolig mye av livet foran tv. Dem om det. Jeg gjør det ikke. Jeg velger å gå i stedet. Det er ikke alltid like lett å komme seg over dørstokken når regnet pisker og vinden uler, men det er så utrolig deilig etterpå, både fysisk og psykisk. Og ikke minst er det utrolig tilfredsstillende å demonstrere sin egen viljestyrke for seg selv, dag etter dag etter dag ...

Og nå i 2oo7 er det til og med trendy.

Ord for dagen

«Livet er en vanvittig og fænomenalt umotiveret gave, og skønt den før eller siden tages retur, er der i mellemtiden rige muligheder for udbygninger og dristige forandringer. Lad det boble og romstere. Verden er skabt til at vokse i.»

Den danske legen og kulturskribenten Christian Graugaard, som sammen med norske Finn Skårderud skriver spalten «Stuegang» (legevisitt) i søndagsutgaven av den danske avisen Politiken. Sitatet er fra sist søndag, 7. januar.

10. januar 2007

Dagens navn: Jens August Schade


Jeg tenkte å begynne med en ny spalte, dagens navn, og ta for meg en dikter som er født på den aktuelle datoen. Hadde egentlig tenkt å begynne i går, fødselsdagen både for Karel Čapek(1890) og Simone de Beauvoir (1908). Det rakk jeg ikke, men jeg kommer uansett tilbake til Čapek. Det er også mulig at det blir for pretensiøst å komme med en ny dikter hver dag, så jeg må kanskje velge ut noen. Vi får se.
Men i dag: den danske forfatteren Jens August Schade, "den lyse digter", fabulerende, naivistisk, surrealistisk, mest kjent for sine livsbejaende, ofte erotiske dikt, og for romanen "Mennesker mødes og sød musik opstår i hjertet" (vakker tittel, ikke sant?) Født 10. januar 1903.
Jeg har et nært forhold til Danmark, blant annet har jeg bodd i nærheten av Schades fødeby, Skive på Jylland. Den hadde han ikke noe spesielt godt forhold til selv, han skulle overta familiens industribedrift (den eksisterer fortsatt i beste velgående) men "flyktet" som ung til Købehavn, først for å studere, men så ble han altså dikter. Til foreldrenes fortvilelse, men til berikelse for så mange andre.

Jeg traff Jens August Schade en gang. Da hadde jeg flyttet hjem igjen til Norge og kjørte drosje i hovedstaden.
Schade hadde mange muser, en av dem var norsk og bodde i Oslo. En sommerdag i 1978 fikk jeg en henting i Maridalsveien, og hvem andre dukket frem fra portrommet enn dikteren selv, sammensunket, nærmest pukkelrygget å se til, tydelig preget av alderdom og iført en omfangsrik og godt fôret vindjakke. Svettende satte han seg inn i baksetet og spisset sin berømte munn, i den ene hånden hadde han bøker og papirer. Vi førte en springende samtale, jeg fortalte om min danske fortid, at jeg var kjent i barndomstraktene hans, at jeg hadde lest "Mennesker møtes". Han fortalte at han skulle til NRK og bli intervjuet i anledning av at et av teaterstykkene hans skulle oppføres i Radioteateret.
Da han gikk ut av bilen, myste han mot solen, krumrygget i den enorme vindjakken, med svetteperler på pannen. Få måneder senere leste jeg i en dansk avis at han var død.

DIGTEREN
Kender I den lyse digter Schade?
Har I set ham selv ved solnedgang?
Dér på kanten av af den runde kugle
sidder han og kysser på sin blyant.

Tar et stykke sol --
og spiser det med munden,
fløjter lidt og trykker på sit hjerte,
... ud af hjertet flyver solens fugle.


"Digteren" er fra samlingen Hjertebogen, 1930.

Les om Jens August Schade på danske Wikipedia.

En god Schade-ressurs finner man her.

9. januar 2007

Fra en oversetters liv.


Sorry at det er litt dårlig med oppdateringer akkurat nå. Det er fordi jeg er i innspurten på oversettelsen av en 450 siders roman for Gyldendal, som skal leveres denne uken. Sannsynligvis får jeg den fra meg i overmorgen. "Finpussingsfasen" er alltid veldig intens, og arbeidsplassen blir et kaos som man ser. Etter hver jobb har jeg en større ryddeprosess hvor jeg både praktisk og mentalt forbereder meg på neste oppgave. Nå tar jeg meg snart lunsj - dagens viktigste tekopp, et par knekkebrød og avislesing.

7. januar 2007

Ville du kjøpt en bok skrevet av denne mannen?


Erling Dokk Holm, statsviter og stipendiat ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, skriver i spalten SPOR i siste nummer av Dagblad-Magasinet om Kjell Magne Bondeviks bok Et liv i spenning. Les det. Det er en skrekkhistorie, på sin måte, men les det. Holm sier blant annet: «Språket i ’Et liv i spenning’ er ikke spennende. Det kombinerer mange klisjeer og fraværet av et virkelig språk. Det er som om språket ligger på utsida av det levde livet, og utsletter alt temperament og alle hendelsers betydning. Språket er ei kvern.» Holm har sin forklaring på dette, som det blir for omfattende å referere her, men han konkluderer med (det er hans private og spekulative påstand, som han sier) at han leser historien om hvordan Kjell Magne Bondevik mistet seg selv.
Enten Holm har rett eller ikke, er det en interessant beretning om forholdet mellom menneske, språk og omgivelser. Om store systemer og små mennesker. Han sier noe om hva språk er, om hva det kan gjøre med oss. Og han sier indirekte noe om hvor viktig det er å være språklig bevisst, om å dyrke frem sitt eget språk, om å ha en språklig personlighet.

Holm sier også noe jeg er direkte uenig i. Han sier: «Jeg tviler ikke på at Kjell Magne Bondevik har levd et usedvanlig rikt liv, at det har vært fullt av usedvanlige utfordringer, og at hans engasjement med all sannsynlighet er oppriktig. Jeg tror ikke han er en glatt, kynisk mann uten innlevelse eller omsorg. Tvert imot. Svært få mennesker ofrer så mye over så lang tid for så vidt lite jordisk gods, hvis de ikke er drevet av noe annet.»

Å ja? Sjelden har vel rått maktbegjær hatt en mer hyklersk fasade. Da Bondevik sluttet som statsminister, pustet en hel nasjon lettet ut. Endelig kunne man benytte stemmeretten uten at ethvert stortingsvalg endte med denne skinnhellige lille prestemannen som statsminister. Etterpå uttalte Bondevik at han ville bruke sin tid blant annet på å hjelpe de fattige i verden. Men de fattige måtte pent vente, for først skulle Bondevik skrive bok om seg selv og sikre seg en feit retrettstilling i sitt eget private fredsinstitutt, eller hva det nå er. Verdens fattige lever antagelig fortsatt i spenning om når det skal bli deres tur til å få Bondeviks oppmerksomhet og hjelp.

Det kunne ikke ramle meg inn i halvsøvne å bruke tid på å lese Bondeviks bok før jeg leste Holms lille essay, og det kunne enda mindre falle meg inn å lese den etter at jeg har lest Holms lille essay. Ifølge Holm har Bondevik skrevet en 700 siders tjukk bok uten å fortelle om virkeligheten. Jeg tror det så gjerne. Uansett kunne ingenting interessert meg mindre.

Somehow, the fact that it's a library book makes it even sexier.


Nei, damen hører ikke til min umiddelbare omgangskrets. Hun er hentet fra bloggen "babeswithbooks" som du kommer til hvis du trykker her, og som jeg tilfeldig kom over på nettet. Hvorfor det faktum at det er en bibliotekbok gjør bildet mer sexy, beats me, men det er uansett positivt at unge mennesker får øynene opp for boken (eller boken opp for øynene, kan man nesten også si i dette tilfellet ...)

6. januar 2007

In memory of Olga Georges-Picot


Hvem i huleste var Olga Georges-Picot? Fransk skuespillerinne, født 6. januar 1944, død for egen hånd 19. juni 1977. Ville med andre ord ha fylt 63 år i dag. Mest kjent for sin innsats i Sjakalen og i Woody Allens Kjærlighet og død, hvor hun spiller grevinne Alexandrovna. Det er med henne Boris (Woody Allen) har følgende replikkveksling, som er en av mine yndlingsfilmreplikk(veksling)er:

Grevinne Alexandrovna: -- De må komme til te hos meg en dag. Vi har meget å snakke om.
Boris : -- Gjerne for meg. Jeg tar med teposer, og så kan vi ta en rask sjekk av Deres erogene soner.

Oversikt over alle medvirkende i Kjærlighet og død, med bilder, finner du her. Den norske skuespilleren Tutte Lemkow er også med!

Omtale av Love and Death på Wikipedia finner du her.

Ord for dagen

"En fortelling er et brev forfatteren skriver til seg selv for å fortelle seg ting som han ellers ikke kunne ha brakt på det rene."

Carlos Ruiz Zafón: Vindens skygge

Et tidligere innlegg om Vindens skygge finner du her.

Mer te


"La gå: Det er sikkert både dumt og skamløst å ville beskrive et gammelt og høyst sivilisert folk ut fra en husholdningsvare av enkleste art. Men kan den slags gjøres -- ja da må jeg gi ord til en gammel undring over britene og deres te. Selvfølgelig er det ikke merkelig i seg selv å drikke te, selv i slike mengder. Det merkelige er teens plass og funksjon i hele deres følelsesliv -- der blir den både mytisk og mystisk for en fremmeds øyne og forstand.
Eksempler?
Her er da et par velkjente klisjéer fra talløse britiske bøker, filmer, tv-serier -- lyder de kanskje ikke kjent?
Han kommer som vanlig hjem til havebyen, den grønne forstaden, med 16.40-toget fra Paddington, iført kontormappe og paraply. Går opp grusgangen til deres vesle rekkehus i rød mursten, inn entredøren med messinghammeren, henger pent fra seg tøyet på «sin» knagg, kysser distré sin kone på kinnet eller pannen. Etter 20 års stille og ordnet ekteskap sier han behersket: Alice -- Dearest! -- jeg er blitt glad i en annen og må forlate deg. Hun forstenes, hennes verden bryter sammen og avføder i fallet bomsikkert ordene: «Jeg trenger til en kopp te!»
Eller:
De er samlet i «biblioteket» -- storfamilien. Sakføreren ordner taus sine papirer, testamentet etter Sir Malcolm skal åpnes og kunngjøres. Sittende mørkkledte i en halvsirkel venter de anspent på millionarvens fordeling, håpene og planene er mange -- noen av dem desperate bak maskene. Men hele formuen går altså ifølge Lordens siste vilje til et hospital og en kirkegård for hunder og katter, i dette dyrekjære land. Slektningenes forhåpninger og fremtid ligger i ruiner, tausheten er trykkende. Den mest åndsnærværende lever opp til rasens storhet. Hun ringer blek men fattet på butleren og sier: «Jackson, nu kunne vi visst alle trenge til -- do with! -- en kopp te!»
Og så videre, en blanding av te og tragedie som vi har lært å forvente hos britene, mens den ville vært sær og påfallende hos oss. For dersteds opplever de tydeligvis ikke dette som et komisk og klosset antiklimaks i handlingen, men som naturtro realisme. Ja etter hvert, når hendingene tårner seg opp til det rystende og gripende i det ypperlige britiske teater, venter vi på det og sier stille til oss selv: Nå ankommer nok den evindelige teen! Og ganske riktig: 10 sekunder senere sier heltinnen tappert, noen ganger over likene av sine nærmeste, det obligatoriske og for våre ører ufrivillig tragikomiske i en slik situasjon: «Jeg tror jeg vil lage oss litt te!»
At en husholdningsvare fem ganger daglig kan inngå en så subtil forbindelse med simpelthen hele følelsesregisteret hos et sivilisert og nyanserikt folk som britene, må en ha levd en tid med dem i det daglige for virkelig å tro. En ungarsk betrakter bosatt i England gir gode råd til oss utenfra:
«De må aldri avslå en kopp te under noen av disse omstendigheter: Når det er varmt, når det er kaldt, når De er trett, når noen påstår at De er trett, når De er nervøs (eller tvert om helt ovenpå), før De går ut, mens De er ute, når De kommer hjem, dersom De har trang til en kopp (men også i motsatt fall), hvis det er en stund siden sist, eller hvis De nettopp har drukket te. De vil bli ansett for en grovt uhøflig person dersom De avslår.»
Så blir det begripelig: Teen er der som blodet -- selve livsvæsken. Jeg har selv som pasient i et av deres hospitaler vært vekket hver morgen av skjeens klirring i kruset, og ved dagens slutt sovnet inn på dette milde, gule sukkervann.
For teen er som ekteskapet: Den må holde i gode og onde dager, den deler bord og seng, den kroner gledene og mildner sorgene."

Fra Hallvard Rieber-Mohn: Neven i nøtten -- og andre funderinger. 35 radiokåserier. (1980)

5. januar 2007

Love is a fool star


Det er for lite dikt i denne bloggen. Det skal jeg rette på i 2007. Jeg begynner med en gang, med et dikt av Carl Sandburg, en av de fineste poetene jeg vet om, meget anbefalelsesverdig særlig når man lider av ulykkelig kjærlighet, som dette diktet fra samlingen Honey and Salt, en liten paperback jeg kjøpte i 1975, da jeg virkelig led av ulykkelig kjærlighet, som jeg neppe hadde overlevd uten Carl Sandburg og Miles Davis (slik føltes det), og som jeg tenker tilbake på nå, en sen kveld mange år senere, over et glass rødvin, og registrerer, ikke uten en viss tilfredshet, at mens den ulykkelige kjærligheten for lengst har fortapt seg i historiens mørke, sitter leseopplevelsen fortsatt like sterkt i. Og det er dét det handler om her, ikke sant - leseopplevelser (tydeligvis også om innskutte bisetninger, men det var en digresjon).


OFFERING AND REBUFF

I could love you
as dry roots love rain.
I could hold you
as branches in the wind
brandish petals.
Forgive me for speaking so soon.

Let your heart look
on white sea spray
and be lonely.

Love is a fool star.

You and a ring of stars
may mention my name
and then forget me.

Love is a fool star.



Om Carl Sandburg kan du lese her.

Ord for dagen


"En vis mann leser både bøker og livet selv. Universet er en stor bok, og livet er en stor skole."

Lin Yutang
Smilende livskunst

4. januar 2007

Dagens Storm P.


Jeg vil have Koteletterne panerede, men det vil Alvilda ikke -- det er paa den Maade, der opstaar Krig.

113 Udvalgte Fluer

3. januar 2007

Alt er mulig.

Det er tiden for forsetter, for å legge planer, sette seg mål, se fremover. Jeg liker det. Ikke alt kommer like lett, men det gjelder å jobbe målbevisst og ikke tape målet av syne. Alt er mulig.
Dikterne har skrevet om det også, selvfølgelig har de det, de har skrevet om alt. Det er en av de mange gode sidene ved bøkene. Alt står der. Intet menneskelig er dem fremmed. Du tror du er litt merkelig? Du tror at ingen har hatt det akkurat sånn, tenkt akkurat dét? Det finnes garantert en forfatter som har skrevet om det. Selvfølgelig også om å håpe, hige etter noe, jobbe for å nå et mål.
Jeg jakter ikke, men jeg tror ikke det bare var jakt i konkret forstand Hemingway tenkte på da han skrev dette:

«Det er hyggelig å jakte i lang tid på noe som man er svært oppsatt på, bli overlistet, utmanøvrert og ikke ha hell med seg dag etter dag, men så har man jakten og vet hver gang man er ute, at før eller senere kommer lykken til å snu seg og man får den sjansen man håper på.»

Ernest Hemingway: Afrikas grønne fjell, del I, kap. 1. (Green Hills of Africa, 1935. Norsk utgave 1955, oversatt av Nils Lie.)

2. januar 2007

Bøkene ligger i genene på oss.


«Bøker ligger tydeligvis i genene på oss. Og det er forbausende, for genene var der lenge før bøkene. Men på den annen side er gener også en slags bøker.»

Harry Mulisch: Prosedyren. På norsk i 2001, oversatt av Bodil Engen.

Du har ikke hørt om Harry Mulisch? La Wikipedia opplyse deg: http://en.wikipedia.org/wiki/Harry_Mulisch

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...