31. mai 2007

Problematisk setning.


Da jeg skrev innlegget under, om gode førstesetninger, hadde jeg egentlig tenkt også å bruke et eksempel fra Graham Greenes Brighton Rock. Men da jeg åpnet boka og så setningen på norsk, ble jeg litt paff. Den lyder slik:

«Hale visste at de hadde bestemt seg til å myrde ham før han hadde vært i Brighton i tre timer.»

Dette er etter min mening en riktig dårlig setning, fordi den er tvetydig. (For ordrik er den også, fire ord mer enn originalen.) Var det Hale som hadde funnet ut dette før han hadde vært i Brighton i tre timer, eller var det «de» som hadde satt en tidsfrist på tre timer på å myrde ham? Jeg tvilte på at uklarheten lå i originalen. Og ganske riktig - det gjør den ikke:

«Hale knew, before he had been in Brighton three hours, that they meant to murder him.»

Slik skriver Greene. Og det er en krystallklar setning. Før Hale har vært i Brighton i tre timer, vet han at de har tenkt å myrde ham. Og nettopp denne løsningen har den svenske oversetteren valgt:

«Innan han varit i Brighton tre timmar förstod Hale att de tänkte mörda honom.»
Som vi ser, har den svenske oversetteren overført originalens presisjon hundre prosent, og attpåtil med færre ord. Praktfullt. På norsk burde det hett:

«Før Hale hadde vært tre timer i Brighton, skjønte han at de hadde tenkt å myrde ham.»
Min versjon bevarer presisjonen, har en god dynamikk og bare ett ord mer enn originalen.

Og jeg spør meg - hvorfor har den erfarne og ellers så dyktige norske oversetteren valgt en så klossete løsning? En kjent førstesetning fra en kjent roman av en verdenskjent forfatter ... Det er helt ubegripelig for meg. Og irriterende, for det gjorde det umulig for meg å sitere den i den sammenhengen jeg hadde tenkt. Men jeg kunne jo bare oversatt den selv (slik jeg nå nettopp faktisk har gjort)? Ja, selvsagt. Men sedvane blant oss oversettere er at vi siterer fra den eksisterende oversettelsen, fordi det er den norske lesere kjenner. Den er så å si å betrakte som «autorisert». Dessuten føles det ikke alltid gunstig å oversette en løsrevet setning, for ikke å snakke om en løsrevet replikk hos for eksempel Shakespeare, for i stedet for den ene «autoriserte» versjonen på norsk, ender man da kanskje opp med mange forskjellige varianter av en formulering som selvfølgelig bare finnes i én versjon i originalen. Men dette prinsippet er ofte gjenstand for faglig diskusjon blant oss oversettere, for hva gjør man når den eksisterende norske oversettelsen ikke er god, som i dette tilfellet?

I begynnelsen var ... begynnelsen.

Vi leser av mange grunner - blant annet for å komme til slutten, se hvordan det går. Men kanskje bortsett fra krimbøker, er det nesten viktigere hvordan en bok begynner enn hvordan den slutter. Slutten kan vi jo ikke gjøre noe med når vi først har kommet til den (selv om den kanskje gjør noe med oss!), men begynnelsen kan få oss til å legge boka vekk eller lese videre. Sist jeg var hos Norli, kjøpte jeg Pamuks Det nye livet bare på grunn av den første setningen: «En dag leste jeg en bok og hele mitt liv ble forandret.» Jeg mener, hvem kan la være å lese videre etter en sånn begynnelse?
En virkelig god åpningssetning bør gi en viss spenning og/eller si noe om bokens grunnstemning og hovedtema. Aller helst alt sammen på en gang. Den bør med andre ord være svært veloverveid. Her er noen flere eksempler på kjente og gode åpningssetninger:


«Det var i den tid jeg gik omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den ...»
Knut Hamsun: Sult


«Det var den beste av alle tider, men også den verste, det var visdommens tidsalder, men også dårskapens, det var både troens og vantroens, det var håpets vår og fortvilelsens vinter, folk hadde alt og intet liggende foran seg, de var på vei mot himmelen, men gikk også i stikk motsatt retning.»
Charles Dickens: To byer


«Jeg har været min mann utro.»
Sigrid Undset: Fru Marta Oulie


«Det synes å være en alminnelig og vedtatt oppfatning at en rik ungkar trenger en kone.»
Jane Austen: Stolthet og fordom


«Det var en gang ...»
Åpningsfrase i tradisjonslitteraturen, særlig i eventyr for barn (f.eks. Brødrene Grimm, H.C. Andersen, Asbjørnsen og Moe). Kjent fra mange språk. Ifølge Oxford English Dictionary registrert i engelsk fra i 1380, men trolig mye eldre.


«En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt.»
Franz Kafka: Prosessen


«Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.»
Leo Tolstoj: Anna Karenina


«Statelig og stolt trådte Buck Mulligan frem øverst i trappen.»
James Joyce: Ulysses


«Endelig sto presten på prekestolen.»
Selma Lagerlöf: Gösta Berlings saga


«Lenge pleide jeg å gå tidlig til sengs.»
Marcel Proust: På sporet av den tapte tid. Veien til Swann 1

30. mai 2007

En elite for seg selv ...



Fra portrettintervjuet med Kjartan Fløgstad i Dagbladets lørdagsmagasin sist lørdag:
- Mye taler for at lesning er en eliteaktivitet?
- Ja, det gjør nok det, men den lesende eliten faller ikke sammen med andre eliter, som den politiske eller borgerlige elite.

Det er vel min erfaring også, at leseinteresse og sansen for bøker går på tvers av politiske, økonomiske og andre skillelinjer.

29. mai 2007

De har elsket å lese ...






Sist jeg var i Oslo var jeg så heldig å komme over denne, godt nedsatt, hos Tronsmo. Jeg har den på engelsk og har lenge ønsket å ha den på norsk, og nå sørget altså tilfeldighetene for at jeg fikk den. En vakker og innholdsrik bok om å lese. Selv om jeg nettopp har gjengitt et annet Virginia Woolf-sitat om å lese, synes jeg dette (fra samme essay) var så vakkert at jeg bare må ha med det også:

«Jeg har undertiden drømt, at når Dommedag opprinner, og de store erobrere og jurister og statsmenn kommer for å motta sin lønn - sine kroner, sine laurbær, sine navn uutslettelig inngravert i uforgjengelig marmor - så vil Den Allmektige vende seg til St. Peter og si - ikke uten en viss misunnelse når Han ser oss komme med våre bøker under armen: ’Hør, disse trenger ingen lønn. Vi har ingenting å gi dem. De har elsket å lese.’»

28. mai 2007







Som sagt kjøpte jeg nylig På sporet av den tapte tid, fullstendig norsk utgave i 12 bind. I går tok jeg et tilfeldig bind opp av esken (jeg har ikke fått pakket ut ennå), begynte å lese, og ble fjetret fra første setningen. Hvem har ikke opplevd akkurat dette, å ligge sånn og halvslumre før man har stått opp om morgenen og fornemme presis hva slags vær det er ute? Som enhver stor dikter setter Proust ord på noe leseren kjenner seg igjen i. Jeg fikk ikke lest så langt, det er jo heller ingen mening i å begynne på bind 11 av et tolvbindsverk, men jeg ville bare ha en tilfeldig smakebit, og det fikk jeg, og den skjerpet appetitten på mer.


«Helt fra morgenen av, men jeg ennå lå med hodet inn mot veggen og før jeg hadde sett nærmere på strimen av dagslys som falt inn over de høye gardinene, visste jeg hva slags vær det var ute. De første lydene av gaten hadde fortalt meg det, alt efter om de nådde meg dempet og avsporet av den fuktige luften eller dirrende som piler i den klingende morgenen som var åpen, iskald og ren; helt fra den første sporvognen dro ramlende forbi hadde jeg hørt om den var gjennomtrukket av regn eller på vei ut i det blå. Og forut for disse lydene hadde det kanskje gått strømmer som var enda raskere og mer gjennomtrengende, som hadde sneket seg inn i min søvn og utstrålt en sørgmodighet som varslet om sne eller som fikk en sporadisk oppdukkende liten aktør til å intonere så mange lovsanger til solens pris at de endte med å gi meg - jeg som var begynt å smile i søvne og som under mine lukkede øyelokk gjorde meg klar til å motta et blendende syn - en øredøvende musikalsk oppvåkning.»

Marcel Proust: På sporet av den tapte tid. Bind IX, Fangen 1. Oversatt av Anne-Lisa Amadou.

27. mai 2007

Hvordan bør man lese en bok?









«Aller først vil jeg understreke spørsmålstegnet i slutten av tittelen min. Selv om jeg hadde kunnet svare for min egen del, ville svaret kun ha gyldighet for meg og ikke for deg. Det eneste råd en person kan gi en annen om lesning, er faktisk ikke å ta imot noen råd, men å følge sine egne instinkter, bruke sin egen fornuft, trekke sine egne konklusjoner. Hvis vi er enige om dette, føler jeg meg fri til å legge frem noen få ideer og forslag, for da vil du ikke tillate dem å legge bånd på den uavhengigheten som er den viktigste kvaliteten en leser kan besitte. For når alt kommer til alt, hvilke lover kan man nedsette om bøker? Slaget ved Waterloo ble utvilsomt utkjempet på en bestemt dag, men er Hamlet et bedre stykke enn Kong Lear? Det kan ingen avgjøre. Hver og en må finne det svaret for seg selv. Å slippe autoriteter, uansett hvor mange utmerkelser og fine titler de måtte ha, inn i bibliotekene våre og la dem fortelle oss hvordan vi skal lese, hva vi skal lese, hvordan vi skal verdsette det vi leser, det er å ødelegge selve livsnerven ved disse fristedene. Alle andre steder kan vi være bundet av lover og konvensjoner - nettopp her har vi ingen.»

Virginia Woolf: The Common Reader, Second Series, 1932. Oversatt av Tone Velldal. Spartacus 2001. Utdraget hentet fra antologien FRYS, Spartacus 2003.

26. mai 2007

Min egen oase.

I sommerhalvåret, når jeg ikke sitter ved skivebordet og oversetter eller lager bøker, jobber jeg i hagen, eller bare nyter den som den oasen den er. Den ligger i et sentralt bystrøk, men helt avskjermet fra omgivelsene. Jeg har "designet" og anlagt den selv, delvis på basis av det villnisset vi i sin tid overtok, men mye, blant annet den japanske hagen, etter eget hode.






Helt øverst ligger huset hvor jeg bor og arbeider.







Parti fra hagen. Den japanske hagen ligger bak hekken i bakgrunnen.







Enda et parti fra hagen. Jeg har en stor hage, på godt og vondt. Plenklippen gir god trim.






Og helt nederst ligger den japanske hagen som et rom for seg selv, helt annerledes enn resten av hagen.

Forbrukerveiledning.





Klar beskjed i Bogstadveien, fotografert i dag morges, før jeg forlot hovedstaden for denne gang.

25. mai 2007

En dag leste jeg en bok ...


«En dag leste jeg en bok og hele mitt liv ble forandret. Allerede på de første sidene opplevde jeg bokens kraft så sterkt at det var som om kroppen min slet seg løs fra bordet jeg satt ved og gled bort. Men til tross for denne følelsen av at kroppen min løsrev seg og fjernet seg fra meg selv, var det samtidig som om jeg var mer til stede enn noensinne og med hele min væren satt på denne stolen og ved dette bordet, det var som om boken ikke bare virket i sjelen min, men i alt det i meg som gjorde meg til den jeg var. Det var en kraft så gjennomgripende at det føltes som om et lys strømmet mot ansiktet mitt fra sidene i boken jeg leste: et lys som på samme tid blendet hele min forstand og fikk den til å stråle med ny glans. Jeg tenkte at jeg med dette lyset ville forme meg selv på ny, samtidig som jeg intuitivt følte at det ville tvinge mitt liv bort fra dets vante spor, i dette lyset ante jeg skygggen av et liv jeg senere skulle nærme meg og komme til å kjenne.»

Åpningsordene i Orhan Pamuk: Det nye livet

24. mai 2007

En oase i storbyen.







Utsikt fra rommet. Oslo er en grønn by.
Katarinahjemmet og dominikanerinnenes kloster ligger på en høyde mellom Bogstadveien og Majorstuveien, rett opp trappen ved Platekompaniet i B.veien.



Jeg har "gått i kloster" igjen, nærmere bestemt Katarinahjemmet på Majorstua. Bokshopping er en selvfølgelig del av ethvert Oslo-opphold. I dag Tronsmo, Norli (kontantsalget, for oss i bransjen) og mitt faste antikvariat, Oslo Nye Antikvariat på hjørnet av Majorstuveien og Industrigata. Jeg er så miljøvennlig at jeg lar bilen stå og lar apostlenes hester frakte meg rundt i byen. Klokken fem i dag skal jeg på Gyldendals sammenkomst for forfattere, oversettere, illustratører og andre forbindelser. (Og Aina - du skulle bare visst hvor mange kjendiser som pleier å være der. Han med påfuglserviset også - dog i egenskap av forfatter i denne sammenhengen ...)

Jeg har vært litt opptatt av Proust i det siste. Oslo Nye Antikvariat hadde en fullstendig, innbundet utgave av På sporet av den tapte tid, som jeg har vært på jakt etter og selvfølgelig sikret meg.

Ord for dagen.



"Jeg har en følelse av at drømmen om hvordan klassikerne er, ofte er bedre enn selve klassikerne."

Børge Skråmestø
(alias Børge King, se lenker)


Børge har reagert på gårsdagens kronikk i Aftenposten, som går til angrep på krimlitteraturen. Innlegget hans finner du her.

Aina i Flimre-bloggen har også reagert på kronikken. Les hennes innlegg her .

Aftenpostens kronikk finner du her her.

Jeg har tidligere skrevet om krim i dette innlegget.

22. mai 2007

Om å lese.


Jeg tror min egen lesing følger omtrent disse prinsippene:

Jeg leser fordi jeg har lyst til å lese. Jeg er ikke forpliktet til å lese noen som helst bok, hverken klassikere eller bøker «alle snakker om». Bare jeg bestemmer hvilke bøker jeg skal lese, og grunnene til at jeg leser én bok og forkaster en annen, angår bare meg.

Jeg prøver aldri å påtvinge andre min litterære smak eller å presse noen til å lese en bok bare fordi jeg liker den. Jeg vet ikke hva som er best for andre enn meg selv. Når det faller naturlig, vil jeg imidlertid gjerne anbefale bøker til andre og selv være åpen for andres anbefalinger.

Jeg er klar over at en leseopplevelse er noe dypt personlig som ikke kan deles med andre. Jeg forventer derfor ikke at andre skal forstå hvilket utbytte jeg har av en bok eller hvorfor jeg leser de bøkene jeg leser. Derimot vil jeg gjerne diskutere bøker med andre når vi har utbytte av å utveksle synspunkter på en bok vi begge har lest.

Jeg føler meg ikke forpliktet til å lese en bok ferdig bare fordi jeg har begynt på den. Hvis jeg finner ut at en bok ikke gir meg noe, og at det er bortkastet tid å lese den, ser jeg ingen grunn til å lese videre. Det er for mange leseverdige bøker i verden til å bruke tid på dem som ikke er det.

Jeg føler meg ikke forpliktet til å lese en bok fra perm til perm. Hvis jeg vil lese bare deler av en bok, gjør jeg det.

Jeg lever i forventningen om tallrike kommende lesegleder i form av hittil uoppdagede bøker og forfatterskap, samt kjære gjensyn med dem jeg allerede kjenner.

Ord for dagen.


«Man kan omöjligen tycka om allt vad en diktare skriver.»

Mia Berner i PS Anteckningar från ett sorgeår, hvor hun skriver om sitt ekteskap og samliv med den finske forfatteren Pentti Saarikoski.
Mia Berner ble født i Stavanger i 1923, var universitetslektor i sosiologi i Göteborg i 25 år og forfatter og kulturskribent. Hun skriver nå i Klassekampen.

20. mai 2007

Blazeren.

Jeg var invitert i konfirmasjon i vår, og en gjennomgang av klesskapet ga ingen aha-opplevelse når det gjaldt antrekk. Mørk dress er jo alltid en løsning, men jeg var så inspirert av årstiden at jeg følte at tiden var inne for et blazer-antrekk igjen. Det er mange år siden jeg hadde en klassisk blazer, og jeg har mange ganger vært inne på tanken på å anskaffe en igjen. Det kan være grunn til å gjøre oppmerksom på hva en blazer rent faktisk er. Jeg siterer like godt fra danske Mads Christensen, som har viet den klassiske blazeren en hel side i sin bok Absolutt mann som kom på Cappelen i 1999, "den ultimate guiden om stil og klær for menn" (som du ikke finner i noe antikvariat). (Jeg gjør oppmerksom på at boken ikke er oversatt av meg, og at jeg ville ha gjort en del ting annerledes. I motsetning til hva folk flest tror, er det djevelsk vanskelig å oversette fra dansk. Men nok om det.) Om blazeren skriver Mads Christensen følgende:




Jeg valgte å kjøpe en klassisk blazer av samme type som den Mads Christensen avbilder i sin bok Absolutt mann.



«Året er 1837, og kapteinen på den engelske fregatten HMS Blazer har fått et alvorlig problem. Dronning Victoria har nettopp proklamert at hun akter å inspisere det stolte skipet. Vel er båten i orden, men besetningen ser i kapteinens øyne litt for rustikke ut. Han får så, inspirert av losjakken, den tykke dobbeltspente vinterjakken som sjømennene hadde i kaldt vær, lagd en mer elegant dobbeltspent jakke i mørkeblått lerret. For å piffe opp jakken skaffer han en kasse med uniformsknapper i messing og får dem sydd på. Resultatet ble en etter forholdene elegant og funksjonell uniformsjakke. Og dronningen ble så begeistret at hun opphøyet den til offisiell uniform for Royal Navy. Skal plagget med rette kunne kalles en blazer, må knappene være av sølv, messing eller gull, og jakkestoffet skal være marineblått. Opprinnelig er blazeren dobbeltspent med to-pluss-to knapper, sidelommer med klaff, spiss-slag og eventuelt et broderi på brystlommen. Men det finnes også mer motebetonte enkeltspente varianter med to- eller treknappslukking og påsydde lommer.
Både i bransjen og blant brukerne er det mange løse jakker som kalles blazere. Det er ikke riktig. Slutt med det! Når historien er på plass, er tiden inne til å fremheve blazeren som et av de mest allsidige innslag i den velassorterte herregarderobe. Den fungerer perfekt på lystbåthavnen med hvit skjorte, grå flanellsbukser, lysebrune sko og et klassisk, stripete slips. Den haler seieren i land i St. Tropez med blekede jeans, hvit T-skjorte, bare ben i svarte collegesko og solbriller. Og om kvelden ved den helstekte smågrisen under den marokkanske himmel iført hvite linbukser, brunt flettebelte, krøllete skjorte og rustikke sandaler. Med den rette blazeren er det vanskelig å komme helt ut å kjøre. Nettopp dens historie og autensitet gir vide rammer for bruken av dette plagget.»

For å utdype Christensen litt: Blazeren er et uhyre anvendelig plagg, som - avhengig av tilbehøret - kan være alt fra relativt formelt til ganske casual. Det er et typisk sommerplagg, og bør etter min mening ikke brukes i vinterhalvåret.
Christensen er inne på et spesielt problem, nemlig at vi ikke har en egen betegnelse for en jakke av dressjakketypen som ikke er en del av en dress. I mangel av noe bedre velger jeg å kalle det penjakke. Bare den jakken Christensen beskriver over, er en klassisk blazer.

Og det var altså en blazer jeg bestemte meg for. Først og fremst trengte jeg et antrekk til den bestemte begivenheten, og årstid og type begivenhet passet perfekt for en blazer. På lengre sikt ville et blazer-antrekk være en velkommen tilvekst til garderoben. Blazeren kunne kombineres med opptil flere bukser, skjorter og sko som jeg hadde fra før.

Jeg var forberedt på at antrekket kanskje måtte kjøpes i Oslo, men lot den lokale butikken jeg foretrekker for tiden, få en sjanse. De hadde en utmerket og helt klassisk blazer i en god ullkvalitet av merket Bäumler, førsteklasses tysk konfeksjon, og den første jakken jeg prøvde, passet perfekt. Kan det være bedre? Prisen var ikke avskrekkende, men som jeg har vært inne på tidligere, må man finne seg i å betale for kvalitet. Så langt, så godt.




Bäumler, førsteklasses tysk konfeksjon.

Men man må tenke helhet, og jeg var altså ute etter et helt antrekk. Det vil si at jeg fortsatt manglet skjorte, slips og bukse. Jeg prøvde en bukse eller to, men de falt ikke i smak, så jeg oppga det. Så var det skjorte. Hvitt ville bli kjedelig, dessuten foretrekker jeg generelt skjortegensere og har brukt skjorter så lite de siste årene at jeg ikke hadde noen med hull til mansjettknapper. Og mansjettknapper ville jeg ha.




Valget falt på en blå- og hvitstripet Gant-skjorte i en solid bomullskvalitet.

Valget falt på en blå- og hvitstripet Gant-skjorte. Den var ikke billig, men skal man ha et antrekk man er fornøyd med, kan man ikke gå på kompromiss. Til skjorten kjøpte jeg to Gant mansjettknapper i gult som sto til knappene i jakken.




Mansjettknappene, også fra Gant, matchet knappene i jakken.

Et konfirmasjonsselskap er tross alt en så formell begivenhet at slips var påkrevet. Siden jeg ikke bruker skjorte særlig ofte, bruker jeg slips enda sjeldnere, så også her var en nyanskaffelse nødvendig. Jeg valgte å holde meg til blått, og bestemte meg for et med blå prikker. (Jeg kunne like gjerne ha valgt et med røde striper i, for å stå til det røde i min hustrus bunad, men jeg valgte som sagt å holde meg til blått hele veien.)




Jeg valgte å holde meg til blått også i slipset.

Da var det bare buksene igjen. Jeg var innom to andre butikker, men fortsatt uten å finne de ideelle buksene. Jeg bestemte meg da for å bruke et par lyse Armani-jeans som jeg hadde fra før. Jeans går selvfølgelig utmerket til blazer, som det fremgår av omtalen over.
Nå holdt jeg på å glemme skoene. De hadde jeg også fra før. Et par tyve år gamle Sebago-mokkasiner, sorte, og fortsatt like gode. De kan dermed stå som et godt eksempel på hva jeg mener med at man får det man betaler for. Dyre sko er lagd for å vare, og man tar godt vare på dem. Tyve år! Hadde jeg kjøpt billige sko, ville jeg ha brukt like mye penger på flere par billige sko i løpet av disse tyve årene, uten å føle tilnærmelsesvis det samme velværet som Sebago-skoene har gitt meg og fortsatt gir.



Detalj fra de tyve år gamle Sebago-mokkasinene. Still going strong. Jeg skal senere komme tilbake til sko generelt i et eget innlegg.

Og det var historien om dét antrekket. Allerede i neste uke regner jeg med å skulle bruke blazeren igjen, på en Gyldendal-sammenkomst, men da uten slips, og kanskje med en bleket Armani-olabukse i stedet for de lyse jeansene. Time will show.

Ord for dagen.


«Det skjer kanskje ikke ved første blikk, men allerede etter ti minutter vet en kvinne hvem en mann er, eller i det minste hva han vil bety for henne, og hun vet om hun vil kunne elske ham eller ikke. Hun trenger imidlertid tid for å fatte det hun allerede føler. Spør du meg, er det fint lite en mann kan gjøre på dette stadiet.»

Orhan Pamuk: Snø

19. mai 2007

Hvem hadde skrevet?


Innlegget i går, «Hvem har skrevet dette?», resulterte ikke i noen løsning, men den ene kommentaren som kom, tok både innholdet og forfatteren på kornet. Sitatet er nemlig fra Hitlers Mein Kampf, boken han skrev etter det såkalte Ølkjeller-kuppet i november 1923. Eller rettere sagt, han dikterte den til sin trofaste medarbeider Rudolf Hess. Velskrevet er den ikke. Hitler hopper fra det ene emnet til det andre etter eget forgodtbefinnende, og digresjonene er mange. Både Hess og diverse forlagsmedarbeidere, og andre, gjorde en iherdig innsats for få litt skikk på manuskriptet, dvs korte ned, pynte på stilen og rette de verste grammatikalske feilene. Hitler ville opprinnelig at boken skulle hete Fire og et halvt års kamp mot løgn, dumhet og feighet, men lederen for det nazistiske forlaget som skulle utgi den, protesterte naturlig nok mot en så tung og lite salgbar tittel og forkortet den til Mein Kampf (Min kamp). I motsetning til hva tittelen kanskje lover, inneholder den lite selvbiografisk materiale. Hitler bruker den til å redegjøre for sine politiske erfaringer og idéer, og man kan ikke akkurat beskylde ham for å legge skjul på hva tyskerne (og verden) hadde i vente av råskap og brutalitet dersom han fikk politisk makt. Og det fikk han som kjent. Og folk torde rett og slett ikke å la være å kjøpe boken. Bortsett fra Bibelen var det ingen annen bok som solgte så godt i nazi-Tyskland. De færreste familier følte seg trygge hvis de ikke hadde et eksemplar liggende fremme, og det var nesten obligatorisk å gi den til alle brudepar. Også alle skolebarn fikk et eksemplar når de tok avgangseksamen, uansett hva slags skole de gikk på.
En gang en av Tysklands største boksuksesser - i dag en kuriositet, hjemmehørende i litteraturens og historiens søppelkasse.

18. mai 2007

Hvem har skrevet dette?


«Jeg kjenner folk som ’leser’ kolossalt, bok etter bok, bokstav for bokstav, og som jeg likevel ikke kan kalle ’belest’. De ’vet’ nok ustyrtelig mye, men deres hjerne har ikke evnen til å ordne og registrere det stoffet de får inn. De eier ikke evnen til å skjelne mellom det verdifulle i en bok og det verdiløse, for så å oppta i seg for alltid det første, og helst ikke se det andre, eller iallfall ikke dra på det som på en annen unyttig ballast. Heller ikke det å lese er jo et mål i seg selv, men et middel til å nå et mål. I første rekke skal lesningen hjelpe til å fylle den ramme ens evner og anlegg har trukket opp; den skal altså gi verktøy og byggestoff til det hver enkelt har bruk for i sitt yrke, helt likegyldig om det gjelder bare å tjene til det daglige brød eller en akter å følge et høyere kall; men i annen rekke skal lesningen gi en et alment verdensbilde. Men i begge tilfelle er det nødvendig at det en nettopp har lest, i en enkelt bok eller i en rekke bøker, ikke blir oppmagasinert som hukommelsesstoff i hjernen, men inngår som små mosaikksteiner i det almene verdensbilde, tar den plass som tilkommer det og dermed hjelper til å forme dette bildet i leserens sinn. Ellers blir det et håpløst rot av tilfeldige kunnskapsbrokker som er helt uten verdi, men gjør den stakkars innehaveren både selvgod og innbilsk. For nå tror han for alvor at han er ’dannet’, at han forstår noe av livet, at han har kunnskaper, mens han i virkeligheten ved hver ny tilvekst av den slags ’dannelse’ blir mer og mer fremmed for verden, inntil han til slutt ender enten på en anstalt eller som ’politiker’ i et parlament.
Aldri vil det lykkes for et slikt hode å hente fram av sitt virvar av viten nettopp det som passer for øyeblikkets krav, for hans åndelige ballast ligger jo ikke ordnet etter selve livets linjer, men etter rekkefølgen av bøker, slik som han leste dem og har dem i hodet. Dersom skjebnen med hverdagslivets krav ville minne ham om den riktige bruk av det han en gang leste, så måtte den også nevne boka og siden i boka, for ellers ville stakkaren aldri i livet kunne finne det riktige stedet. Men skjebnen gjør ikke det, og nå kommer disse nifold kloke i et fryktelig knipetak hver gang noe står på; de leter krampaktig etter analoge tilfelle og tar selvfølgelig med dødsens sikkerhet etter de gale reseptene.
Var det ikke slik, ville en ikke kunne forstå de politiske prestasjonene til våre lærde departementspamper, dersom en da ikke istedenfor å forutsette de patologiske årsaker skulle gå ut fra at de karene er ondsinnede kjeltringer.
Men den som virkelig kan lese, vil i hver bok, hvert tidsskrift, hver brosjyre straks kjenne det på seg når det er noe han mener han bør huske, enten fordi det er formålstjenlig eller fordi denne viten har almen betydning. Det han slik får tak i, finner sin riktige plass i det bilde som han alltid på en eller annen måte har formet seg på forhånd, og vil enten korrigere eller utfylle det, altså enten gjøre det riktigere eller tydeligere. Dersom nå plutselig livet skal svare på et eller annet spørsmål, gjør seg opp en mening om det, så vil hukommelsen hos en som har forstått å lese, bruke det bildet han alt har dannet seg som en slags målestokk og hente fram alt det som kan hjelpe til å klarlegge spørsmålet, trekk som årtier har samlet i det bildet, og lar forstanden prøve det og ta stilling til det på nytt inntil problemet er klarlagt og løst.
Bare på det vis har lesning mening og tjener et formål.»


Hvem har skrevet dette? Forfatteren var i sin tid hjemlandets mestselgende og mesttjenende forfatter. Han oppga derfor forfatter som tittel i selvangivelsen, selv om hans egentlige yrke var et annet. Siden de skyhøye bokinntektene ikke ble ledsaget av tilsvarende stor skattevilje, kom han i ligningsvesenets søkelys, men kemneren var klok nok til å ettergi det hele - og ble forfremmet som belønning. Du kjenner veldig godt navnet på denne forfatteren og sikkert også på verket, men selv om boken er oversatt til en rekke språk, også norsk, er sannsynligheten stor for at du aldri har hatt den i hånden, og at dette er første gang du stifter bekjentskap med noe av innholdet i den.

16. mai 2007

Lenge å vente på maten.


Børge Skråmestø sier i sin kommentar til dagens Ord for dagen (innlegget under) at det er synd at så lite av Balzac er oversatt til norsk, og jeg erklærer meg enig. Norske forlag har i det hele tatt mange unnlatelsessynder å svare for når det gjelder å oversette verdenslitteraturen, særlig de store forlagene, som burde kjenne et naturlig ansvar på dette området.
Et apropos i så måte er at et av hovedverkene innen gastronomisk litteratur, den franske juristen og gastronomen Jean-Anthelme Brillat-Savarins Physiologie du goût nå omsider kommer på norsk, 181 år (!) etter at originalen så dagens lys i Frankrike. Svenskene fikk sin oversettelse i 1924 og danskene i 1947, altså ingen racere de heller, men tross alt milevis foran oss. Til alt overmål er den norske utgaven sterkt forkortet. Smakens fysiologi er den norske tittelen, hvilket selv jeg, med mine meget beskjedne franskkunnskaper, skjønner er en direkte oversettelse av den franske tittelen.
Brillat-Savarin uttrykte seg meget siterbart, og hans fyndord er da også faste gjengangere i enhver sitatbok. Her er noen av dem:

Når vi inviterer en gjest, påtar vi oss å sørge for hans velbefinnende så lenge han oppholder seg under vårt tak.

Ved å vente for lenge på en sen gjest, tar man lite hensyn til dem som allerede har innfunnet seg

Si meg hva du spiser, og jeg skal si deg hvem du er.

En ny rett bidrar i større grad til menneskenes lykke enn oppdagelsen av en ny stjerne.

Bordet er det eneste stedet der man ikke kjeder seg den første timen.

Nasjonenes skjebne avhenger av måten de ernærer seg på.

De som spiser og drikker uten måte, forstår hverken kunsten å spise eller drikke.

Ord for dagen.


«Nyt alle gleder livet gir, også forfengeligheten.»

Balzac

Portrett av en norsk mann.







Allværsjakka, mitt hatobjekt nummer ett.

Norske menn er, jevnt over, en katastrofe når det gjelder stil og klær. Dette skyldes to ting: En generell klesmessig ukultur, eller rettere sagt mangel på kultur, og ... oppfinnelsen av den såkalte allværsjakka. Den som oppfant allværsjakka bør erklæres som en fiende av menneskeheten.
Når en nordmann skal på fest, f.eks. på julebord med jobben, tar han på seg en ukledelig dress (sannsynligvis den eneste han har - noe som ser ut som en fravokst konfirmasjonsdress eller noe kona har kjøpt til ham på Dressmann fordi det er billig og greit), og utenpå tar han allværsjakka (ofte i glorete farger og for kort til å dekke dressjakken).
Den typiske nordmann er barhodet, ev. har han trukket en ukledelig strikkelue (med eller uten dusk) ned over hodet, men et skikkelig norsk mannfolk går helst uten noe på hodet, uansett værforhold.
Skoene utmerker seg først og fremst ved å være upussede, noe de sannsynligvis har vært siden de forlot butikken, og det kan godt være et par klumpete Gore-Tex’er. Og gjerne brune, til aftenbruk. Og sokkene ... sokkene er, nesten uten unntak, for korte. (Herresokker skal være så lange at huden på leggen ikke synes når man sitter eller legger det ene benet oppå det andre. Det skader selvfølgelig heller ikke at sokkene står i stil med resten av antrekket. Tennissokker bør f.eks. ikke være ute etter mørkets frembrudd - og ofte ikke ellers heller, for den saks skyld).
Der har du en typisk nordmann. Men Jeeezus Christ, er det virkelig nødvendig å se ut som man kommer rett fra fjøset eller fottur på vidda bare fordi man er nordmann? Det burde ikke være det.

14. mai 2007

Nei, jeg skal ikke slutte å skrive om bøker ...

Men jeg vil nå ikle meg (bokstavelig talt!) en ny identitet som «glamouroversetteren», inspirert av glamourbibliotekaren og glamourjuristen (sistnevnte riktignok uten egen blogg). Skjønt - egentlig var det Aina (Flimrebloggen, se lenkene) som satte meg på tanken. Hun nevnte nemlig for en tid siden, og forresten også nå ganske nylig, at hun leser Dorothy L. Sayers, en av de store engelske krimdronningene, men dessverre ikke så kjent i Norge. Siden hun er en av mine favoritter, syntes jeg det var veldig morsomt at ung norsk leser leser henne. Jeg kommer nok til å skrive mer om Dorothy L. Sayers etter hvert, bare nøye meg akkurat nå, for å komme tilbake til poenget i denne omgang, at hun var meget interessert i herreklær og har til dels inngående beskrivelser av hvordan hennes detektivhelt, lord Peter Wimsey, kler seg. Og han har selvsagt økonomi og dannelse til å kle seg utsøkt.
Aina og glamourdamene skal imidlertid ikke ha all æren for at jeg utvider emneområdet. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive både om mannsrollen og om herreklær, og de to temaene lar seg til en viss grad kombinere. Hva har mannsrollen med dette å gjøre? Jo, det er jo en etablert myte at bare homser er opptatt av klær og liker å handle. «Skikkelige mannfolk» gjør ikke det. Jeg fleiper av og til med at jeg må ha et «homo-gen» fordi jeg både prøver å ha et bevisst forhold til klær og liker å handle. Grunnen til at jeg har et bevisst forhold til klær, er at jeg er veldig avhengig av de rette klærne for å føle meg vel.



Min salige morfar er vel det nærmeste jeg kommer et personlig stil-ikon. Det er trolig han jeg også har mine kunstneriske anlegg fra. En urban håndverksborger, alltid korrekt antrukket i nålestripet dress og hatt. Og stokk - ikke fordi han trengte det, men fordi det hørte til antrekket.
Han ville egentlig bli arkitekt og studerte møbeldesign og interiørarkitektur i Berlin, men ble snekkermester i stedet og drev egen fabrikk med møbel- og trevareproduksjon - lenge før Ikeas tid.




Stilmessig tilstreber jeg noe som kan betegnes som «avslappet eleganse», noe jeg kan føle meg passe avslappet og passe velkledd i samtidig. Jeg prøver å være klassisk uten å være kjedelig. Lenge syntes jeg at jeg ikke hadde råd til å kjøpe de klærne jeg egentlig ville ha, men så fant jeg ut at jeg egentlig brukte altfor mange penger på å kjøpe billige klær som jeg ikke trivdes i. Det er med klær som med så mye annet; man får langt på vei det man betaler for. Da jeg gikk over til å kjøpe dyrt, dvs. kjøpe de klærne jeg virkelig ville ha, skjerpet jeg også bevisstheten kraftig fordi jeg ikke ville risikere feilkjøp. Jeg begynte å tenke helhet, dvs. hele antrekk, og ikke minst kombinasjoner av plagg. Jeg har en overordnet plan og går nå meget målbevisst til verks når jeg anskaffer noe nytt. Yndlingsmerkene er bl.a. Armani, Gant og Melka, og så handler jeg en god del på fabrikkutsalget til Giovani i Sandefjord. Jeg kjøper ikke klær av et bestemt merke for merkets skyld. Når det gjelder Armani, er dette bukser som virkelig passer meg, og som jeg trives i. Filosofien er da at det er bedre å kjøpe én Armani-bukse som jeg føler meg vel i enn to--tre billigere bukser som jeg ikke føler meg vel i. Det er mulig at jeg bruker mer penger på klær enn før, men det oppveies av økt velvære og av at jeg har glede av plaggene mye lenger (en fordel for menn er nok at vi er mindre avhengig av motesvinginger).

Kommende innlegg om disse temaene blir bl.a. hvorfor norske menn er en klesmessig katastrofe og hvordan jeg nylig gikk frem da jeg trengte et nytt antrekk til en konfirmasjon.




Dorothy L. Sayers' detektivhelt lord Peter Wimsey (til venstre, tjeneren Bunter til høyre), her i den engelske skuespilleren Ian Carmichaels skikkelse. Lord Peter er alltid ekstremt velkledd. Dessuten er han litteraturinteressert som vi ser ... "Lord Peter's library was one of the most delightful bachelor rooms in London," forteller Sayers i Whose Body?. Så vidt jeg husker har han John Donne som sin yndlingsforfatter.

Farvel, Melodi Grand Prix.


Som jeg før har sagt: Virkelig trendy er man egentlig bare når man ikke er klar over det selv. Det viser seg at jeg ikke var alene om å kutte ut Melodi Grand Prix i år. Ifølge TNS Gallup var det 1 373 000 nordmenn som så finalen i fjor, mot bare 573 000 i år. Både Dagsrevyen og Lotto-trekningen hadde flere seere nå sist lørdag. Les mer her.

12. mai 2007

Nok er nok.


Jeg har alltid sett på Melodi Grand Prix, men jeg må innrømme at i en del år nå har det bare vært for tradisjonens skyld. Jeg mener - Melodi Grand Prix er jo så harry at det nesten har vært morsomt bare av den grunn. Men etter det finske vinnerbidraget i fjor fikk jeg nok, og årets norske bidrag, som ville vært pinlig selv på danskebåten, fikk begeret til å renne over. Så nå er det slutt. Farvel, Melodi Grand Prix.
I kveld blir det Almodóvar på NRK2.

Hundeliv

Den nye hunden i huset, en ekte vestlandsk gårdsblanding hjembragt fra Voss og nå 11 uker gammel, het opprinnelig Mixi, men navnet vakte motstand internt, så nå heter hun Billie (etter Billie Holiday). Fortsatt to i-er, altså.



Sascha er på et av sine langvarige besøk og godtok ikke nykomlingen sånn uten videre, men nå går det bra, bortsett fra at Sascha definerer alle pinner og leker som sine og selvfølgelig vinner alle dueller i kraft av sin størrelse og styrke. Men det var jo moro å få litt selskap.






Billie og Sascha tar en pust i bakken. Hagen er stor, så de har god plass til å boltre seg.

Ord for dagen.


«Man bør alltid være beruset. Alt beror på det: Det er alt hva det dreier seg om. For ikke å merke Tidens forferdelige åk som knekker skuldrene og knuger dere mot jorden, må dere beruse dere -- uten stans.
Men med hva? Med vin, poesi eller dyd, alt etter behag, men berus eder.
Og hvis dere noen gang våkner opp; på trappen, foran et palass, i det grønne gresset ved dikekanten, eller i et værelse med dyster ensomhet og kjenner at beruselsen allerede er nedadgående eller helt forsvunnet -- spør da vinden, bølgen, fuglen, klokken; spør alt som flykter, skjelver, beveger seg, synger, taler om tiden. Og vinden, bølgen, stjernen, fuglen, klokken vil svare dere: -- Tiden er inne for å beruse seg. For ikke å bli Tidens forpinte slaver, må dere beruse dere, uten stans. Med vin, poesi eller dyd, alt etter behag.»

Charles Baudelaire: Prosadikt. Gjendiktet av Tore Stubberud.

11. mai 2007

Problemet med ordbøker.


"Problemet med ordbøker er at man må vite hvordan et ord staves for å kunne slå opp og se hvordan det staves."

Will Cuppy

10. mai 2007

Er det noen kunst?


I innlegget nedenfor skrev jeg blant annet følgende: «Levy var en av 1900-tallets mest toneangivende franske filosofer, samfunnsdebattanter og forfattere, og Baudelaires siste dager var en av de mest leste og omtalte franske romaner på slutten av 1980-tallet.»
Noen som reagerte på noe her? Da tenker jeg ikke på innholdet, men på det språklige? Neppe, vil jeg tro. Men jeg gjorde det. Jeg tenker på «1900-tallet» og «1980-tallet». Det første er riktig, det andre er feil. Det heter nemlig «1980-årene», ikke «1980-tallet». Altså: «Tallet» når det gjelder århundret, «årene» når det gjelder tiåret.

Observante lesere av denne bloggen vil kanskje ha lagt merke til at jeg ofte forandrer på mine egne innlegg. Ikke store forandringer, men korreksjon av skrivefeil og av og til litt endrede formuleringer (som regel forenklinger) - med andre ord språklige forbedringer (språklige forbedringer er nesten alltid identisk med forenklinger). Er det så farlig? Ja. Jeg lever av å skrive, det vil si av å skrive godt og riktig. Når det er sagt: Språk er ikke først og fremst regler og påbud, men kommunikasjon, og ikke minst kreativitet. Språket er en levende organisme som stadig forandrer og utvikler seg. Nesten alle språklige endringer begynner som feil. Tenk på SMS-språket. Det er så gærent som det kan få blitt, hvis vi legger ordbøker og grammatikk til grunn. Men en ny kommunikasjonsform har krevd et nytt språklig uttrykk. Dermed blir det meningsløst å snakke om feil. Alt er mulig med språket. Alfabetet er som en fantastisk palett som gir mulighet for all verdens farger og nyanser. Når språklige regler gavner kommunikasjonen, er de greie å ha. Ellers er det bare å glemme dem. Men for å bryte reglene, må vi først kunne dem. Det er som i billedkunsten: En god nonfigurativ maler maler ikke nonfigurativt fordi hun ikke kan male figurativt, for det ville bety at hun ikke kunne male i det hele tatt. All kunst handler om å kunne, ikke om å ikke-kunne.

En stor bok hadde åpnet seg.


«Ordet var ikke lenger bare et ord, men hadde plutselig samme vekt som en setning. Det var bare et ark med skrift på, men det var som om en stor bok hadde åpnet seg mot hans begjær. Et ord som en bok. Et ord som en verden. Et ord som under lupen avslørte en hel verden - en sjel? Det finnes diktere som lytter til ordene. Som smaker på dem. Det finnes diktere som liker å berøre, å beføle ordenes kropp. Selv var han på den tiden ikke ennå dikter, han hadde ikke øyne for annet enn malerkunstnens linjer og farger.
Så hvis han forteller denne historien, må han først si at han den dagen drømte om en malerkunst som bare skulle male ord? Men han kan også hevde at det var fra den dagen han forsto at et ord er noe man kan se, og at hele verdens sjel kan komme til syne i det, slik at det egentlig også er fra den dagen han virkelig valgte å bli dikter.»

Bernard-Henri Levy: Baudelaires siste dager

Sist jeg var i mitt faste antikvariat, Oslo Nye Antikvariat i Majorstuveien (les om det her), fant jeg denne boken av Levy, om Baudelaire. Det var et av disse lykkelige tilfellene da en bok nærmest havner i hendene på meg av egen vilje, da en bok finner frem til meg og ikke omvendt (har du opplevd det?), og jeg styrkes ytterligere i min tro på at det ikke finnes tilfeldigheter her i verden og at skjebnen har en mening med alt, eller i hvert fall det meste.
Baudelaires siste dager er et dypdeborende portrett i skjønnlitterær form av en stor kunstner i oppløsning, fremstilt av en ikke mindre stor kunstner; Levy var en av 1900-tallets mest toneangivende franske filosofer, samfunnsdebattanter og forfattere, og Baudelaires siste dager var en av de mest leste og omtalte franske romaner på slutten av 1980-tallet. I norsk oversettelse av Bente Christensen er den en bok jeg har vanskelig for å legge fra meg når jeg først har åpnet den (noe som igjen vil si at den ligger øverst på prioriteringslisten, sammen med Orhan Pamuks Snø, blant alle de bøkene jeg prøver å lese på en gang akkurat nå). Den består ikke bare den store testen (det at jeg ikke klarer å legge den fra meg), det er også en bok av den typen som gjør meg som leser så glad fordi jeg leser noe jeg ikke har lest før, som ikke har vært sagt på akkurat den måten, som ikke har vært sett med akkurat det blikket, som ikke har gitt meg akkurat de rislingene i sjelen over språkets og ordenes uendelige muligheter og gleder. Egentlig kjenner jeg hverken Baudelaire eller hans hovedverk Les fleurs du mal (Det vondes blomar på norsk), men akkurat det spiller mindre rolle. Når jeg er ferdig med denne boken, vil jeg kjenne ham.

8. mai 2007

Bøker jeg har fått (2)



Denne boka med praktfulle svart-hvitt-fotografier fra England av Magnum-fotografen Ian Berry (les om ham og se bilder, bl.a. fra boka, på Magnums hjemmeside her) fikk jeg i 1978 av en god venn. Igjen et eksempel på en velvalgt bokgave - for det første var jeg jo fotointeressert, for det andre hadde vi to reist i England, Wales og Irland sammen. Og boka er like kjær den dag i dag, snart 30 år senere.
Det er ikke tilfeldig at jeg omtaler den akkurat i dag. Før jeg dro fra Voss i går, var jeg innom et konditori på Vangen (Voss sentrum) og provianterte til hjemturen. Voss er et stort turistmål, blant annet er det spesielt mange britiske turister der, og dette konditoriet hadde nettopp fått besøk av en stor gruppe eldre engelske damer. Både utseendet og måten de snakket på ga meg så sterke assosiasjoner til en viss type kvinner i Monty Python’s Flying Circus at jeg nesten måtte le. Det var nesten som å befinne seg i en Monty Python-sketsj.
Ian Berrys bok er ikke komisk som Monty Python, men mange av hans mesterlig observerte scener fra engelsk dagligliv inneholder en god del subtil humor.

7. mai 2007

Røff guide til samtidslitteraturen.


Etter ekskursjonen til Vestlandet vender jeg tilbake til litteraturen igjen. En hyppig gjentatt påstand fra min side er at all litteratur egentlig handler om kjærlighet. Men så leser jeg i Aftenposten fra lørdag at kjærligheten har magre kår i moderne norsk litteratur. Utsagnet kommer fra mangeårig litteraturmedarbeider i NRK, Marta Norheim, som nå er aktuell med boken Røff guide til samtidslitteraturen, dvs. norsk forfattere etter Solstad, Fløgstad, Kjærstad og Wassmo, eller sagt på en annen måte: Forfattere som har debutert etter 1990. Det vil si navn som Levi Henriksen, Terje Holtet Larsen, Ingeborg Arvola, Johan Harstad, etc. Noen av dem har vært omtalt i denne bloggen, men jeg må si at jeg har store huller å fylle når det gjelder ny norsk litteratur. Norheims bok virker som en fin måte å få bedre oversikt på. Jeg tror jeg skal anskaffe den. Les mer om boka her .

Farvel til Vestlandet.

Siden dette tross alt er en litterær blogg: Voss' store litterære sønn er selvsagt Per Sivle, han med "Den fyrste song" og "Berre ein hund". Den siste tittelen kan stå som en passende betegnelse for hva jeg hadde med meg hjem fra Voss, nemlig en hund. (Wikipedia-artikkelen om Sivle er ikke all verden, men du finner den her.) Bildet er fra et av utstillingsvinduene til Voss Libris.




Under normale forhold ville det vært uaktuelt å publisere et uskarpt bilde, men jeg gjør et unntak for Mixi, som har vanskelig for å sitte stille. Navnet indikerer meget uklare rasemessige forhold. La oss for enkelhets skyld kalle det "vestlandsk gårdsblanding" - som består i at man tar en rikelig porsjon border collie og tilsetter hva bygda ellers måtte ha for hånden av vovover med sans for fri kjærlighet. Resultatet blir en ubestemmelig, men trivelig hundetype som finnes på de fleste vestlandsgårder med sauedrift.




Velkomen attende!
Slik sier et kjøpesenter på Voss adjø til kundene. Nynorsk er språket her. Og slik sier jeg adjø fra Vestlandet.

6. mai 2007

Mer fra Vestlandet

Dagens innlegg er en ren reiserapport, uten litterært alibi. (Bortsett fra at væreutviklingen det seneste døgnet er som en illustrasjon av Louis Bromfields Og så kom regnet, en amerikansk roman av ikke helt ny dato som sikkert ingen lesere av denne bloggen har lest.) I tre uker har det vært det mest praktfulle vårvær på Voss, men i dag, på den første store konfirmasjonssøndagen, kom altså regnet.


Lørdag: Været er fortsatt praktfullt. Jeg er på vei til stølen på Hamlagrø.





Utsikt fra stølen. Det ble en flott dag på fjellet, dels i solveggen foran huset, men også en lang tur langs Hamlagrøvatnet.




Søndag: Første pulje med konfirmanter ankommer Vangskyrkja. Her er det bunad som gjelder. Neste pulje måtte supplere antrekket med paraply.

4. mai 2007

«Overordentlig originalt» (ord for dagen).


«Norge er et meget stort land, og det er interessant å reise i Norge. Især Vestlandet er overordentlig originalt.»

Bjørnstjerne Bjørnson: Geografi og kjærlighed


Ja, mange ting kan sies om Vestlandet. «Overordentlig orginalt» er det kanskje også. I hvert fall er det uhyre vakkert på Vestlandet i dag, med strålende sol, knallblå himmel, fruktblomstring, våryre lam på jordene og svulmende fosser. Søndagens konfirmasjon i Vangskyrka på Voss kommer garantert til å bli en orgie i bunader. Håper været holder seg. Bildet tok jeg på M/F «Hardingen» på vei fra Utne til Kvanndal 15.30 i ettermiddag.

3. mai 2007

Leseren som medskaper.



Joyce har vært et hyppig tema i denne bloggen, og i den senere tid også Proust. Om disse to skriver Olof Lagercrantz i sin bok Om kunsten å lese og skrive:

«Det er to forfattere som har glemt at leserne er medskapende. To av vårt århundres litterære superhelter, Marcel Proust og James Joyce, bruker opp alt surstoffet selv. Ingen makter å lese mer enn en liten bit av gangen av På sporet av den tapte tid eller Ulysses uten å få kvelningsfornemmelser. Disse to har tatt livet av den gammeldagse fortellerkunsten og dens fellesskap. Det er flere kommentatorer enn lesere som orker å lese bøkene til siste slutt: Fullkommenhet eller forfallstegn - som De vil!
Men visse bøker har til oppgave å være ugjennomtrengelige. De egger oss som store byer hvor vi bare har klart å ta oss frem et par gatestumper, eller som høye fjell vi ikke klarer å bestige. Vi skuer opp mot skråningene og føler oss stimulert.»


Jeg har litt problemer med å forstå Lagercrantz her. Først virker det som om han fratar Joyce og Proust enhver ære og heder og dømmer dem nord og ned. «Bruker opp alt surstoffet selv ... tatt livet av den gammeldagse fortellerkunsten og dens fellesskap ... » Ganske voldsomt. Så kommer han med et men og snakker om bøker som har til oppgave å være ugjennomtrengelige, og som stimulerer oss nettopp ved det.

Det jeg ikke skjønner er om han da snakker om noen andre bøker enn Joyces og Prousts, eller om han verdiger dem en viss anerkjennelse likevel. Jeg tror det første. Men han forvirrer meg, for han har jo tross alt skrevet bøker både om Joyce og Proust, Om James Joyces Ulysses og Å lese Proust, og dels omtalt dem i begeistrede ordelag.
Til hans negative tirade om Joyce og Proust vil jeg si at hvis det Lagercrantz kaller «den gammeldags fortellerkunsten» var det eneste som skulle gjelde innen litteraturen, ville det være veldig trist. Ikke noe galt sagt fra min side om den gammeldagse fortellerkunsten, snarere tvert imot - jeg går ut fra at det er den Cervantes, Austen, Balzac, Flaubert og Dickens representerer i Lagercrantz’ øyne, for å nevne noen. Det man kan kalle den store tradisjon i litteraturen, og som selvfølgelig lever i beste velgående den dag i dag, i form av den gode fortelling. Men det er mange måter å fortelle på, og er det ikke litteraturens vesen, i likhet med all annen kunst, å sprenge sine egne rammer, utforske språkets muligheter som kunstnerisk medium og skape noe som ikke er skapt før? Av slike prosesser kan det oppstå verker som krever mer av oss enn vi er vant til, som setter vår evne og vilje som medskapere på store prøver, men som nettopp derfor også kan gi så utrolig mye tilbake.

«Ingen makter å lese mer enn en liten bit av gangen av På sporet av den tapte tid eller Ulysses uten å få kvelningsfornemmelser.» Tja, nå kjenner jeg riktignok bare Ulysses, men på sett og vis er vel dette en riktig påstand. Lesemotstanden er stor. Joyce bryter opp språket på en måte som gjør at man ikke kan lese i store sveip, slik man vanligvis kan med en skjønnlitterær tekst, men må stoppe opp og nærmest dechiffrere språket. Jeg har jo selv tidligere hevdet at svært få mennesker virkelig har lest Ulysses fra perm til perm, og det samme kan sikkert sies om Prousts verk.
Selv har jeg lest Ulysses bare stykkevis og delt. Det er da i hvert fall noe, men en gang skal jeg lese den i sin helhet. Og en gang skal jeg virkelig ta for meg Proust. Helt sikkert. I hvert fall ganske sikkert ...

1. mai 2007

Jeg har blogget i et halvt år.


Det gikk plutselig opp for meg at for noen få dager siden, 24. april, hadde jeg blogget i et halvt år. Et lite jubileum, med andre ord. Kanskje ikke noen markering verd, men jeg kan ikke la være å fundere litt over det. Inntil jeg selv begynte å blogge, var jeg tilbøyelig til å mene at blogging var noe overvurdert tull. Hva var vitsen med å legge ut navlebeskuende dagbøker på nettet? Litt nysgjerrig var jeg imidlertid, nok til å opprette denne bloggen i fjor sommer, men uten å foreta meg noe med den. Under et arbeidsopphold i Danmark i oktober traff jeg så en (forfatter)kollega som blogget, og det å lese hennes tekster i bloggen, samtidig som jeg kunne snakke med henne om både tekstene og bloggingen, gjorde at den vage nysgjerrigheten ble til interesse. Dermed ble min egen upåbegynte blogg hentet frem fra glemselen, og jeg begynte for meg selv.
Bøker og litteratur har hele tiden vært temaet. Jeg har vel kalt det streiftog i egne bokhyller, eller kanskje jeg skal kalle det vandringer i mitt eget litterære landskap. Først og fremst som leser, vel å merke. Dette er ingen forfatterblogg, av den grunn at mitt eget forfatterskap neppe er av en slik art at det har noen dypere interesse. Derimot har jeg vært en del innom mitt andre gebet, nemlig oversetteriet. Men mest handler det om mitt personlige forhold til bøker og litteratur, min samlemani, min springende, planløse lesing, min ubendige litterære nysgjerrighet, min glede over og nytelse av ordet som kunst. Pluss litt film og musikk, litt hage, litt hund, og av alle ting - religion. Det er en personlig blogg, dette, så jeg klarer ikke å holde meg bare til saken. Eller rettere sagt er det vel jeg som er saken ...
Bloggingen tar mye tid (denne bloggen tilføres noe nytt stort sett hver dag), så jeg kan vel trygt si at bloggingen er blitt en hobby, skjønt jeg liker ikke ordet hobby (det høres ut som om man kjeder seg og må finne på noe for å få tiden til å gå, og det gjelder ikke for meg), så jeg vil kalle det en interesse i stedet. Eller en måte å publisere på, kanskje heller. En måte å publisere på som er helt annerledes fra alt annet, og som det er veldig spennende å utforske.
Gjennom bloggingen føler jeg meg som en del av et fellesskap som ikke ligner noe annet fellesskap, med andre bloggere (som jeg bokstavelig talt er lenket til, i hvert fall i en viss betydning av ordet), mennesker jeg egentlig ikke kjenner (hva betyr ordet «egentlig», egentlig?), men som jeg kjenner likevel, og som føles like reelle som venner og bekjente i det virkelige liv. Et paradoks er det at jeg er mye eldre enn de fleste (jeg har faktisk ikke støtt på noen bloggere på min egen alder), men det virker uvesentlig sett fra min side, og kanskje også fra andres.
«Veien blir til mens du går» lyder et ordtak (pluss en boktittel av Ferdinand Finne), og det har jeg erfart når det gjelder bloggingen. Både den og lesingen som danner råmaterialet for den, lever noen ganger sitt eget liv. Temaer dukker opp av intet, og noen innlegg blir nærmest til av seg selv. Andre ganger går det trått, og jeg tenker at jeg kan ikke bruke så mye tid på dette. Men det er jo, sagt med noe som lyder som en frase, et spørsmål om prioritering.

Bøker bedre enn lykkepiller.



Bøker er bedre enn lykkepiller ifølge Bibliopaten i den danske avisen Politiken. Les nærmere her .

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...