30. juni 2007

Ord for dagen


"Den første fyren som plukket en urt for å kurere seg var ikke skvetten."


James Joyce: Ulysses (1922), kap. 5

Magien i et dikt.

«Magien i et dikt er alltid en tilfeldighet. Ingen dikter ville arbeide intensivt med diktningens vanskelige og kompliserte kunst hvis han ikke håpet at det magiske øyeblikk - tilfeldig, plutselig - ville komme. Erfaringen byr ham å gi Chesterton rett når han sier at det mirakuløse ved mirakler er at de noen ganger skjer. Og det beste diktet er det som lar sine bearbeidede avsnitt - som ikke er magiske - i stemmeføring og intens styrke nærme seg disse øyeblikkene av magisk tilfeldighet ...
... Og dette skal også sies: for en dikter er arbeidet med poesien det arbeidet i verden som lønner seg best. Et godt dikt er et helt nytt bidrag til virkeligheten. Verden er aldri mer den samme når et godt dikt er blitt tilføyd den. Et godt dikt er med på å endre universets form og betydning og hjelper ethvert menneske til økt kunnskap om seg selv og verden omkring ham.»

Jørgen Gustava Brandt: Hvad angår poesi - (1982)
Utdrag oversatt for anledningen av T.M.

Ulysses, Ulysses ...




Takk til Marit for hyggelig kommentar til et av innleggene om Ulysses. Hun skriver blant annet: «Du skriver da så utrolig inspirerende og "nedpå" om denne at jeg faktisk kjenner lysta til å begynne på den for første gang siden innkjøpet av den spre seg i meg.»
Til det har jeg lyst til å si: Ulysses er ikke en bok man må ha lest. Det er ingenting man må ha lest, etter min mening, bortsett fra bøker som er pensum i en eller annen sammenheng. Hva man ellers skal lese og ikke lese, bestemmer man selv. Noen bøker, som f.eks. Ulysses, er så kjente og snakkes det så mye om og refereres det så mye til, at man kanskje kan bli fristet til å lese dem av den grunn. Eller føle det som en forpliktelse å gjøre det.
Mitt utgangspunkt er et annet: leseopplevelsen. Når jeg alltid har hatt et forhold til Ulysses (men altså ikke lest den fra perm til perm før nå), er det fordi den gir meg så enormt mye, ikke minst språklig sett. Jeg er tilbøyelig til å mene at alle skrivende mennesker bør lese den for å lære og la seg inspirere.
Det kan være vanskelig å nærme seg Ulysses med blanke ark, dvs med et åpent sinn, nettopp fordi så mye er sagt og skrevet om den, og fordi den er omgitt av så mye av det jeg vil kalle intellektualitet. Joyce var intellektuell. Han var klassisk utdannet i språk (klassisk i ordets egentlige forstand, man måtte lære latin den gangen), og benyttet sine språkkunnskaper til å livnære seg som språklærer i mange år, hovedsakelig under tiden i Trieste i Italia (familien Joyce bodde i utlandet hele sitt liv). En stor intellektuell kapasitet - men ikke snobbete!
Denne «dobbeltheten», hvis man kan kalle det dét, preger da også Ulysses. Samtidig som den er en veldig intellektuell bok, bl.a. med det lånte rammeverket fra Homers Odysseen, er den samtidig en veldig folkelig bok fordi dens personer er helt vanlige dublinere fra den lavere middelklasse. I forordet til den norske utgaven blir den karakterisert som «et av de store mesterverker i europeisk komisk litteratur».
Joyce ville at Ulysses skulle kunne leses uten spesielle forkunnskaper. Nå gjør ikke jeg det, ikke helt, fordi jeg har befattet meg så mye med den, og også skaffet meg en del litteratur om den, så jeg vet litt om den etter hvert. Men det hindrer likevel ikke at mitt utgangspunkt nå for å lese Ulysses fra perm til perm er enkelt og upretensiøst: Jeg prøver å legge all forutinntatthet til side og bare lese Ulysses som den leseopplevelse den er, bare oppfatte det jeg oppfatter (uten å plage meg med det jeg vet jeg ikke oppfatter). Ulysses gir, etter min mening, så enormt mye tilbake uansett. Hver gang jeg kommer til noe jeg ikke skjønner, hver gang teksten blir ugjennomtrengelig eller uforståelig, slapper jeg bare av og leser videre. Det er som å se et storslått maleri. Det er alltid mye man ikke skjønner, detaljer man ikke ser.
Man må vokte seg for å sette et intellektuelt filter mellom seg selv og opplevelsen. For det er dét det dreier seg om - å oppleve. I mitt tilfelle: min opplevelse. I ditt tilfelle: din opplevelse. Så kan andre si og mene og vite og oppleve akkurat hva de vil.
(Det er imidlertid, etter min erfaring, ingenting i veien for å kombinere denne innstillingen med åpenhet for kunnskap. Som det fremgår av det ovenstående, leser jeg gjerne om Ulysses også. Men hensikten med dette er vel å merke å berike min egen lesing, min egen opplevelse av det kunstverket Ulysses i første rekke er. For et kunstverk er først og fremst ment å skulle oppleves.)

29. juni 2007

Skogens hjerte.









Det er noe jeg vet som jeg ikke forstår:
at skogen her har en puls som slår.
Jeg kjenner den slå mot min tynne hud
som et kretsløp fra trær og den duftende Gud.

Jeg forstår det er mye jeg ikke vet
om å høre til og om kjærlighet.
Men jeg kjenner at skogen i denne kveld
har lyd og rytme som hjertet selv.

Likevel vet jeg og tenker på
at den jeg savner og ønsker å nå,
er like nær meg som skogen er nær:
men taus som den bankende pulsen er.

Alltid en avstand, alltid et blikk:
det er som skogen som får, ikke jeg som fikk.
Den vender sitt hjerte mot neste dag
og banker i mørket med doble slag.

Vet Gud at det ene som slår er mitt?
Ved Gud at det andre jeg hører er ditt?
Gud gir ingen svar. Gud er ingen munn
men en duftende puls over skogens bunn.

Karin Sveen: "Skogens hjerte" fra Det tålmodige landskapet (1998)
Ill.: Tehme Melck

Joyce og Proust.





Joyce og Proust traff hverandre én gang i sitt liv, under en middag på Hotel Majestic i Paris en kveld i mai 1921. Joyce hadde bedt en venn om å arrangere et møte mellom ham selv og Proust. «Jeg har lest noen sider av det han har skrevet. Jeg ser ikke noe særlig talent, men jeg er en dårlig kritiker.»
Det er ulike versjoner av hvordan møtet forløp. Ifølge Joyces venn var «nei» det viktigste ordet i samtalen. Proust spurte Joyce om han kjente hertug N.N. Joyce svarte «nei». Vertinnen spurte Proust om han hadde lest noe av Ulysses. Proust svarte «nei».
Ifølge en annen versjon spurte Proust: «Liker De trøfler?» Og Joyce svarte: «Ja, jeg er veldig glad i trøfler.» Og det var den eneste samtalen som fant sted mellom to av tidens største forfattere.
På dette tidspunktet var Proust den mest berømte av dem. I løpet av et halvt år var han død.
Det må nevnes at til stede ved middagen var også Stravinskij, Picasso og Diaghilev (russisk impressario).
Det må trygt kunne kalles et mestermøte ...

28. juni 2007

Om og fra Ulysses.


«Allerede på de første sidene i romanen møter leseren en fortellermåte som går langt utover det man er vant til å de fleste realistiske romaner. Setningenes form er ofte uvanlig både i den rytmiske oppbygningen og i ordstillingen. Ordvalget er gammeldags her og der, og perspektivet skifter raskt: Noen ganger ser vi tingene fra oven, og så, ofte med en nesten umerkelig bevegelse, opplever vi dem gjennom hovedpersonens sinn. Disse rapportene fra Stephens tankeverden er formet som en indre monolog, ikke slik at han virkelig snakker halvhøyt med seg selv, men tankene og følelsene refereres slik han opplever dem fra øyeblikk til øyeblikk. Rekkefølgen av disse glimtene er bare delvis styrt av personens logiske tenkning. Ofte møter vi tilsynelatende brå sprang fra det ene til det andre. I den grad denne fremdriften lar seg forklare, er det først og fremst ved å tenke seg inn i de viktigste psykologiske koblingene i Stephens sinn. Rasjonell tankevirksomhet i engere forstand spiller ofte en langt mindre rolle. Slik er vel ethvert menneskes bevissthetsstrøm. Uttrykket ’stream of consciousness’ kommer fra psykologen William James (1842--1910). I Principles of Psychology (1890) brukte han det nettopp for å karakterisere hvordan inntrykk, minner, tanker og følelser flyter gjennom menneskesinnet.»

Bjørn Tysdahl om Ulysses i sin Joyce-biografi James Joyce. Liv og diktning (2004).


Et utdrag fra kapittel 3 i Ulysses:

«Den kornete sanden var borte under føttene hans. Støvlene tråkket atter på en fuktig knasende masse, knivskjell, gnissende småstein, som brusende rullet med dønningene, tre gjennomhullet av pæleorm, den tapte Armadaen. Usunne strandflater ventet på å suge seg fast til de vandrende sålene hans, pustet kloakkdunster opp i været, en lomme av sjøgress ulmet i morild under en mødding av menneskeaske. Han gikk utenom dem, varsomt. En porterflaske var sunket til livet i den slamholdige sanddeigen. En skiltvakt, en øy av fryktelig tørste. Knuste tønnebånd i strandkanten, inne på land en labyrint av mørke lumske fiskegarn, et stykke lenger bort krittbeskrevne bakdører og på den høyereliggende delen av stranden en tørkesnor med to korsfestede skjorter. Ringsend med wigwamer for brune rorgjengere og koffardikapteiner. Menneskekonkylier.
Han stanset. Jeg har gått forbi veien til tante Sara. Skal jeg ikke gå dit? Ser ikke slik ut. Ingen her. Han vendte mot nordøst og gikk over den fastere sanden mot Pigeonhouse.»

27. juni 2007

Ulysses ... igjen.





Nå har jeg funnet den frem igjen. Ulysses. Et litterært ikon, et begrep, et mytisk verk, en av de bøkene alle kjenner og har et forhold til og mener noe om, men som nesten ingen har lest. Folk som har fulgt denne bloggen lenge, vil vite at Joyce og Ulysses i en periode var stadig tilbakevendende temaer (se menyen til venstre). Min plan var å lese Ulysses og dele opplevelsen med bloggen. Jeg begynte, men forsøket strandet - nok en gang. Det var nemlig ikke første gang jeg prøvde å lese Ulysses. Nå skal det sies - jeg vet ikke om det er et forsvar eller en innrømmelse - at jeg har lest store deler av Ulysses, og derfor kjenner den til en viss grad. Men jeg har aldri lest den fra perm til perm, og det er det jeg er i gang med nå.

I går kveld var jeg rastløs og måtte ha noe å lese på. Og noen ganger kommer bøkene til meg, og ikke omvendt. De fleste ivrige lesere har nok opplevd det. Jeg har nok å velge i av både nytt og gammelt. Men i går var det Ulysses som meldte seg og krevde å bli lest. Nå er det alvor. Jeg tror jeg en gang har sagt at jeg ikke leser en bok bare for å ha lest den. Det mener jeg for så vidt også. Men når det gjelder Ulysses, leser jeg den faktisk blant annet nettopp for å ha lest den. Ikke for å ha noe å skryte av, for det har jeg ikke behov for, men for min egen tilfredsstillelses skyld. For å markere prossesen, kommer jeg hver dag fremover til å bringe et sitat fra Ulysses.
I går kveld tilbragte jeg så en times tid på sofaen med Ulysses. To ting slo meg: For et fantastisk bok dette der. For et fantastisk språk. For en inspirasjonskilde og lærebok for en som selv lever av å skrive (og å oversette, som også er å skrive). Det varte ikke lenge før jeg måtte finne frem en av de uunnværlige Moleskine-notisbøkene mine og notere både det ene og det andre.

Det andre som slo meg var hvor utrolig mange referanser det er i denne boken. Man burde ha en kommentert utgave. Det har jeg ikke, så jeg får bare godta at mange ting går meg hus forbi, i hvert fall ved denne første fullstendige gjennomlesningen. (En annen ting, som jeg har nevnt før, er at jeg som katolikk har spesielle forutsetninger for å fange opp i hvert fall en del referanser som trolig ellers går mange norske lesere hus forbi. Å kjenne katolske ritualer, først og fremst messen, er en stor fordel.) Bortsett fra det vil jeg nå lese Ulysses uten noen lærebok, uten noen intellektuell klamp om foten. Jeg vil bare nyte den, og har ingen problemer med å akseptere at det er mye jeg ikke får med meg. Det var da også Joyces egen intensjon at boken skulle kunne leses uten spesielle forkunnskaper.

Ulysses kan virke overveldende. Den er overveldende, med alle sine observasjoner, referanser og detaljerte beskrivelser, med sin intellektualitet, men også med sin frodige folkelighet,og ikke minst med sin språklige kompleksitet, virtuositet og musikalitet. Og bare så helt fuckings utrolig nydelig.
Bemerkelsesverdig på så mange måter, blant annet ved at den ikke inneholder en eneste voldelig scene. Joyce avskydde vold. Ifølge forordet i den norske utgaven "avviser Joyce tvang, hat og fornærmelser og prediker i midt form et kjærlighetsevangelium som alle mennesker kan bekjenne seg til. Ja, man kunne faktisk hevde at søkingen etter menneskelig kjærlighet og forsoning er bokens fremherskende tema". Den Joyce som skrev boken var da også forandret nettopp ved kjærlighetens kraft, en kraft som var kommet inn i hans liv i den avgjørende juni måned 1904. Det var kjærligheten til hustruen Nora, som varte livet ut. Om enn så forskjellige de var som personer, var James og Nora Joyce høyst sannsynlig et av disse lykkelig ekteparene som opplever en fullkommen match på det erotiske så vel som på det åndelige og praktiske plan, som aksepterer hverandre fullt ut på tross av alle ulikheter og motsetninger, som begge vil den annens beste, som er enige om det meste, som føler at deres pakt er velsignet av skjebnen. "Hvorfor meg? Fordi du var så forskjellig fra de andre." Hvorfor Ulysses? Fordi den er noe helt for seg selv.

Blog on.


Denne bloggen tar ikke sommerferie. Målet er fortsatt å blogge hver dag. I løpet av dagen kommer jeg til å vende tilbake til et sentralt tema i bloggens første tid, nemlig James Joyces Ulysses.

26. juni 2007

Ærlig talt.

Det dummeste argumentet for ikke å lese en bok, hørte jeg i svensk radio da jeg kjørte gjennom Sverige i går. Det var en som sa om Stieg Larssons bøker at de var så gode at man ikke måtte begynne å lese dem fordi de tok slutt.
Ærlig talt. Alt tar slutt før eller siden. Selve livet også, for dem som ikke er klar over det. Spørsmålet er hvordan man har det i mellomtiden. Men det er klart - hvis man ikke klarer å nyte en stor leseopplevelse fordi den tar slutt, så må man jo la være. Da har man ikke forstått poenget med å lese, og man har ikke noe i bøkenes verden å gjøre i det hele tatt.

25. juni 2007

On the road again.






Tilbake på egen gårdsplass.


I dag har jeg kjørt fra Viborg i Danmark og hjem til Norge. De statistiske fakta om turen er følgende:

Starttidspunkt: 06.15
Totalt tidsforbruk: 12 timer og 15 minutter.
Herav effektiv kjøretid: 10 timer og 11 minutter.
Det vil si at jeg hadde pause i totalt 2 timer og 5 minutter. Av disse gikk 1 time med til ventetid/overfart Moss-Horten. (Mye kjøring og lite pause, kan man si. Men som tidligere drosjeeier (dansk: taxavognmand) har jeg stor kjøreerfaring. Dessuten har jeg en komfortabel og velutstyrt bil som er godt egnet for langkjøring.)
Antall kilometer tilbakelagt: 949
Gjennomsnittshastighet: 93 km/t
Bensinforbruk: 0,69 l/mil (dansk: 10 km)
Værforhold: Overskyet og regnbyger i Danmark, sol i Norge og Sverige.
Spesielle forhold: Mye veiarbeid i Sverige, spesielt i Skåne. Hadde jeg visst det, ville jeg tatt fergen Helsingør-Hälsingborg i stedet for Øresundsforbindelsen. Mye trafikk, tydelig at ferietiden har begynt.
Ernæring: Nøtter, rosiner, frukt og vann, som jeg hadde innen rekkevidde i bilen. En tunfisksalat på Skånegården i Malmö. En grillpølse i brød nord for Göteborg.
Men nå kommer det store clouet: Jeg fortollet vinen jeg hadde med meg, 15 flasker for mye. Jeg kjørte på rød sone på Svinesund! Og jeg var den eneste privatbilen på parkeringsplassen utenfor tollstasjonen, som forresten var et arkitektonisk sett riktig tiltalende anlegg. Servicen var det heller ikke noe å si på. Masse luker å betale i, det hele var over på mindre enn fem minutter. Jeg sa hvor mye vin jeg hadde, tolleren spurte om jeg hadde noe brennevin i tillegg, jeg sa nei, og så spurte han hvor mange det var i bilen, og jeg sa at det er bare jeg, og så dro jeg kortet, og det var det. Teoretisk sett kunne jeg altså hatt bilen full av både det ene og det andre, for det var ingen som sjekket at jeg snakket sant. Antagelig tenkte de at en som kommer hit helt frivillig og fortoller vin, mens alle de andre suser forbi borte på grønn sone med bilen full, må være så småsprø at han ikke er intelligent nok til å juge. Jeg mener - hvem er det som fortoller vin på Svinesund? Jeg gjorde det altså. I dag. Jeg har ikke gjort det før, og jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre det neste gang. Hvorfor gjorde jeg det? Dels av nysgjerrighet - for å se hvordan det var praksis, dels fordi de norske tollreglene irriterer vettet av meg fordi de gjør oss alle til kjeltringer. I dag nektet jeg å la staten gjøre meg til kjeltring.

24. juni 2007

Dagens dikt (jeg har ikke helt forlatt Danmark ennå)









Pil-digt

Jeg kunne godt tænke mig
at det her digt
skulle være som en lille pil
der flyver op i luften
og bliver ved at flyve op i luften
og bliver ved at flyve op i luften
og bliver ved og bliver ved
at flyve gennem luften.
Men jeg har mine tvivl.
Mine meget alvorlige tvivl.

Uffe Harder: Skrivning (1990)

23. juni 2007


hvad koster et digt?
hvad koster det at købe -
hvad koster det at læse -
hvad koster det at skrive -
hvad koster det dig?

Vagn Steen: teknisk er det muligt (1967)
Illustration Tehme Melck: Interiør fra nr. 11 (håndklæde)

Til mine norske lesere.



Denne bloggen har de siste fjorten dagene vært sterkt preget av Danmark og mitt opphold på Det Danske Forfatter- og Oversættercenter i Viborg, både tematisk og ved at mange innlegg har vært skrevet på dansk. I denne tiden har bloggen hatt usedvanlig mange danske lesere, og også lesere fra andre land, hovedsakelig mennesker med en eller annen forbindelse til stedet jeg er på. Mine faste norske lesere har kanskje ikke funnet bloggen så interessant i denne tiden. Selv har jeg hatt stor nytte og glede av å oppholde meg i det danske språk- og kulturområdet, og også av den vakre danske naturen. Samtidig ser jeg frem til straks å komme hjem igjen, gjenoppta den vanlige temakretsen og bare blogge på norsk igjen. Kanskje noen av mine mange danske besøkende den siste tiden vil fortsette å besøke bloggen, kanskje ikke. Uansett har det vært trivelig å ha dem her i denne tiden. Jeg føler også at jeg på den måten har bidratt litt til den «skandinaviske tanken» jeg selv ivrer for.

Kan dansker, svensker og nordmenn forstå hverandre?



Spørsmålet kan selvsagt besvares med både ja og nei. Eller med et tja. De fleste nordmenn har trolig opplevd store variasjoner på besøk i våre to kjære naboland -- alt fra at man blir forstått sånn helt uten videre, til å ha en sterk fornemmelse av at man like gjerne kunne ha snakket gresk. Toppen av kransekaka er å bli tiltalt på engelsk. Det kan man faktisk oppleve både i Sverige og Danmark i ekstreme tilfeller.
Selv om jeg delvis lever av å oversette fra dansk og svensk til norsk, mener jeg paradoksalt nok at en nordmann, en svenske og en danske burde kunne snakke sine respektive språk og forstå hverandre uten problemer. Så nær burde vi stå hverandre i Skandinavia, og så godt kjennskap burde vi ha til hverandres språk og kultur. (Litt kuriøst i denne forbindelse er det kanskje at jeg nå sitter i Danmark og oversetter en svensk bok til norsk.)
Mye er nok situasjonsbetinget. I en hektisk situasjon er det kanskje ikke så lett. Lettere blir det sannsynligvis hvis vi f.eks. har familie i et av nabolandene og omgås i en mer avslappet og dagligdags atmosfære. Utallige nordmenn, svensker og dansker bor i et av nabolandene i forbindelse med jobb eller studier og har trolig få eller ingen problemer med å forstå eller å bli forstått.
Selv har jeg bodd flere år i Danmark, og har selvfølgelig ingen problemer med å forstå dansk. Jeg snakker også dansk, men langt fra perfekt. Ut fra mitt prinsipp om at alle i Skandinavia bør forstå hverandres språk, snakker jeg alltid norsk når jeg er i Danmark. Eller rettere sagt - jeg begynner med å snakke norsk. Noen dansker forstår meg greit, mange gjør det ikke. Da må jeg koble inn plan B, som består i bevisst å velge danske ord, dansk uttrykksmåte og et visst dansk tonefall. Det pleier å være nok til å bli forstått. I krisetilfeller må jeg utløse plan C, som vil si å snakke dansk.
En viss kjennskap til elementære danske ord og begreper er selvfølgelig en fordel. Danskene spiser morgenmad når vi spiser frokost, og deres frokost er vår lunsj. Og når de griner, så ler de (når de gråter, så græder de). Mens vi jo absolutt ikke ler når vi griner. Men danskene ler også, heldigvis. (Hva vil det forresten si å le? Ifølge Nu-Dansk Ordbog vil det si å «smile og frembringe stødvise lyde, ofte med åben mund, fordi noget er morsomt».) En minibank i Danmark heter en «hæveautomat», og et «ta-selv-bord» er en buffet. Og paprika heter «peberfrugt». I et dansk supermarked spør kassadamen ofte, hvis du betaler med kort: «På beløbet?» Det betyr: «Vil du ha ut noen kontanter også?» Så vanlig er det altså å ta ut kontanter når man handler i Danmark. I Norge er det kunden som spør om å få ta ut. Vær også klar over at mange danske butikker fortsatt kun tar Dankort og ikke f.eks. norske Visa betalingskort, men denne situasjonen har bedret seg atskillig de seneste årene. «Byttepenge» er forresten vekslepenger. Det kan også være greit å vite at halvtreds er 50, tres er 60, halvfjerds er 70, firs er 80 og halvfems er 90. Og at du på et dansk supermarked kan få grei nok rødvin til rundt 20 kroner. Ellers er prisene i Danmark nå stort sett som i Norge, bortsett fra enkelte ting som røyk og alkohol. Og så er det merkbart billigere å gå ut i Danmark.
Det er selvfølgelig mange andre både forskjeller og likheter. Som turist klarer man seg som regel utmerket med velvilje og godt humør.
Dette ble forsåvidt en dansk digresjon, fordi det er i Danmark jeg oppholder meg i øyeblikket.
For å vende tilbake til begynnelsen: Vår forståelse av hverandre i Skandinavia er formodentlig i høy grad situasjonsbestemt, og sikkert også i stor grad ganske individuell. Det er også et spørsmål om hvorvidt skandinaver virkelig opplever seg som beslektet i globale tid, og nå som Sverige og Danmark er medlem av EU. Jeg mener at vi ikke må gi slipp på den felles skandinaviske historiske og kulturelle arv og det skandinaviske fellesskap. La oss derfor alle gjøre det vi kan for å fremme et godt interskandinavisk naboskap.

Den korte norske Wikipedia-artikkelen om Skandinavia finner du her.

Den mer fyldige engelske Wikipedia-artikkelen om Skandinavia finner du her.

Det her er et digt.









TJEK

landskabet ligner
jeg ved ikke hvad
men det dér er et træ
og derovre er en busk
det her er et digt
lidt tjek er der
da på det hele

Lars Bukdahl: Readymade! (1987)

21. juni 2007

Bogen lever.


«Bogens død har været annonceret mange gange siden slutningen af forrige århundrede; så at sige hver gang et nyt medie er kommet til. Først var det film og tegneserier, så radio, så tv, så video, så computeren, så internettet. Alligevel har bogen overlevet, også som massemedium. Og litteraturen har overlevet, også som kunst. Og sådan vil det også være fremover.
Den enkleste forklaringen herpå, er at bogen er en fortrinlig teknologi. Den er praktisk til mange ting, også langt mere praktisk enn de moderne medier. Ved hjælp af en begrænset mængde symboler kan man på alle skriftsprog sammenstykke noget, som giver mening - en mening som kan henvise til en allerede kendt virkelighet, eller en mening som er ny for alle. Den måde at skabe mening på kræver noget ganske særligt af konsumenten, som ikke findes præcis tilsvarende i andre medier: konsumenten må selv skabe med, selvfølgelig inden for rammerne af en social konvention. Dertil kommer så, at selve teknologien er praktisk. Som en 11- årig pige sagde til mig, da jeg lavede en undersøgelse af børns læsevaner: «Bøger er gode, fordi man kan læse dem under dynen og tage dem med på toilettet.»
Derfor vil bogen, som vi kender den i dag, overleve. Medvirkende hertil er også, at stærke samfundskræfter, især inden for skole- og bibliotekssystemet, vil søge at sikre dens overlevelse. Men bogen vil også som medie betragtet udvikle sig. Der vil opstå nye teknologier og nye mønstre i udbredelsen af bøgerne fra forfatter til læser.»

Torben Weinreich: Børnelitteratur mellem kunst og pædagogik.
Roskilde Universitetsforlag 2004.

20. juni 2007

I det tyske (litterære) vildnis.



Hvad var det nu de hed igen, de to tyskere der indsamlede eventyr? Var det ikke to brødre? Brødrene Goethe? (Hed den ene ikke Werther til fornavn?) Nej, de havde vist noget med Weimar-republikken at gøre ... Brødrene Schiller? Nej, det var dem der røvede brude og den slags ... Hva med brødrene Marx? Nej, det var jo dem med det komiske manifest ...
Jeg kan sgu ikke huske hvem de der eventyr-folk var. Men det var nogle rigtig grimme eventyr ...

19. juni 2007

Gå nu i land, for fanden!


«Jeg har forsøgt at læse Proust, men det gik slet ikke. Han bruger 44 sider på at beskrive et blad på en tjørnebusk*, men efter de 20 tænker man, at nu tror man godt, man ved, hvordan det blad ser ud. Så begyndte jeg på Carsten Jensens Vi, de druknede. Den startede godt, men til sidst kedede den mig. Jeg blev så træt af sømænd og tænkte: Gå nu i land, for fanden! Lige nu læser jeg Peter Øvig Knudsens bok om Blekingegadebanden. Den er både spændende og velskrevet.»

Søren Østergaard, dansk skuespiller, i Information i dag, 19. juni 2007


* hagtorn på norsk

Bilder fra Hald i dag.




18. juni 2007

Correzione.


Hva slags videnskapsmann var/er egentlig Dr. Stampe? En italiensk bloggleser (ikke identisk med damen på bildet) har indirekte gjort meg oppmerksom på at italienske hunder ikke sier "oau", men "bau".

Hverdag på Hald.







Her er menneskene som sørger for at Hald er hvad det er, og at det hele fungerer:

Fra venstre:
Joan - bogholder
Peter - centerleder
Gitte - kogekone og projektleder
Anne - bibliotekar
Connie - rengøringsansvarlig/herregårdssanitør/oldfrue

17. juni 2007

Woef, woef!

Dette er Lotte (og hendes ejer). Lotte er en hund, som man kan se. Det man ikke rent umiddelbart kan se, er at Lotte er en nederlandsk* hund, som når hun giver lyd fra sig, siger «woef». Det kan selvfølgelig give Lotte nogle sprogproblemer når hun nu opholder sig i Danmark, nærmere bestemt i Kapellet på Hald (der af denne årsag midlertidigt går under betegnelsen Hundehuset). Imidlertid kan Lotte løse disse problemer ved hjælp af Dr. Stampes Animalsk-Onomatopoetisk Leksikon eller Ordbog for dyr, som findes på Halds bibliotek. Af dette ikke særlig omfangsrige, men dog ganske indholdsrige værk (hvorfor er norske ord ikke med?) fremgår det f.eks. at hunde i England siger «bowwow», i Somalien «wah», i Italien «oau», på Færøerne «vuff» og i Danmark «vov». Dermed ved Lotte præcis hvordan hun skal artikulere sig hvis hun under opholdet på Hald skulle ønske at komme i kontakt med en dansk artsfælle.


Dr. Stampes banebrydende værk.






* (I parentes bemærket til danske bloglæsere: Det er ikke noget, der hedder «Holland» eller «hollandsk». Hold op med at sige det. Det hedder «Nederland» og «nederlandsk».)

En arbejdsdag på Hald.


Søndag eller hverdag - der arbejdes på Hald. Det er det vi er her for. Som altid er der gode dage og mindre gode dage, men de fleste synes det er stimulerende at være fri for den daglige rutine og de daglige omgivelser. Mange oplever at de får lavet mere på Hald end de havde planlagt og forventet, og de får lige det skub de trængte til for at komme videre eller overhovedet at komme i gang. Man hjælper og inspirerer hinanden, kontakter knyttes. Det daglige samvær og samtalerne i køkkenet og andre steder i huset bliver en del af processen. Det vigtigste er, at bøgerne bliver til. Og det bliver de på Hald.



Annettes hjemmeside finder du her.
Politikens anmeldelse af Annettes seneste bog, finder du her.

En aften på Hald.


Kor spiller på flygelet i peisestuen. Når han ikke gleder oss andre med sin musikk, oversetter han fra dansk til nederlandsk. Hjemmesiden hans finner du her.

16. juni 2007

And now for something completely different.


Jeg bare gjør oppmerksom på at det er er Bloomsday i dag. La oss derfor i kveld, når rødvinen funkler, heve våre glass og skåle for en av verdens største og mest nyskapende forfattere, James Joyce.

Ladies and gentlemen, I give you ... Sternberg!





I modsætning til mursten,
er romaner kun mursten,
hvis de bruges sådan

Sternberg læser op i køkkenet på Hald.


(Min norske versjon:)
I motsetning til murstein
er romaner bare murstein
hvis de brukes som det


Les mer om og av Sternberg på hans innholdsrike hjemmeside her. Sternberg (og andre) kan oppleves live på
Café Retro, Knabrostræde 26 i København i morgen søndag 17. juni kl. 1930.
Mit personlige bidrag til arrangementet bliver at køre Sternberg fra Hald til stationen i Viborg, så han kommer sig til København i god tid.

Oh, Danmark ...


Norske blogglesere må ha meg unnskyldt at jeg i den grad preges av mine danske omgivelser at det ikke bare blir mange sitater fra dansk litteratur, men at jeg også rett og slett skriver en del innlegg på dansk.

Leksikalske opplysninger om Danmark:
«Danmark er et lite land som ikke er større enn Finnmark fylke, og består av den store halvøya Jylland og de større øyene Sjælland, Fyn, Lolland, Bornholm i tillegg til flere småøyer. Danmark er et flatt land, og det høyeste punktet er bare 173 meter over havet. Danmark er omgitt av sjø på nesten alle kanter, bare et sted grenser Danmark til et annet land, Tyskland. Siden landet ligger så nær sjøen, er vintrene milde og somrene ganske varme.»

Flere leksikalske opplysninger om Danmark finner du her .

La meg, på det mer kuriøse plan, legge til at Danmark visstnok er verdens eldste kongedømme og har verdens eldste flagg (Dannebrog).


I mange nordmenns øyne er Danmark bare en stor badestrand.







Litterært sett kan man om Danmark si blant annet følgende, som Danmarks eneste verdige nobelprisvinner i litteratur, Johannes V. Jensen, sier det i sin store roman Kongens Fald (1902):

«Det er i al Evighed sandt, at Danmark ligger mellem de to blaa Have, grønt om Sommeren, rustent om Høsten og hvidt under Vinterhimlen. De danske Strande viser sig vidunderligt vinkende, Agrene derinde runder sig fortroligt, de klædes med Korn og fælder Kornet igjen. Solen staar i Vifter over Bakkerne ved Limfjorden, hvor Vestenvinden blæser hjemligt; Dagens Veksel i Danmark er altid forskellig og altid den samme. De smaa Fjorde og Bifjorde gentager Danmark hundrede Gange, Øresund er som en Port ind til det endelige Land. Her rinder Aaerne ud mod Havet, Skovene gror i Havets Nærhed, du ser en Maage, du øjner en sættende Hare i Heden, Sol og Sorgfrihed, det er Danmark.»



Meget andet er sagt, og kan siges, om Danmark. Hvad vil du sige om Danmark?

Mye annet er sagt, og kan sies, om Danmark. Hva vil du si om Danmark?

15. juni 2007

Tanker på Hald.


Hvert år i august arrangeres Store Bogdag på Hald. Men på Hald er enhver dag en bogdag (større eller mindre).




Det ord(n)er sig på Hald.




Man skal ikke gøre noget halvvejs, men mange forfattere og oversættere har efterhånden god erfaring med at gøre ting Hald-vejs.

14. juni 2007

Ord for dagen.






POESIEN GØR LIVET RIGERE

Den sprænger døren og låsene til hjertets blokeringer. Den blæser bekymringene ud af brystet. Dens status er det ufattelige, uden hvilket vi går til grunde.


Hvad angår poesi - (1982)


Jørgen Gustava Brandt (13. marts 1929 - 1. december 2006) var en dansk digter, der i over 50 år skrev digtsamlinger, noveller, essays og romaner.
Han debuterede i
1949 med digtsamlingen Korn i Pelegs mark, og siden fik han udgivet en lang række værker. Ud over egne værker virkede han som oversætter, og i mere end 30 år var han ansat ved Danmarks Radio, hvor han blandt andet i en periode var leder af TV-teatrets dramaturgiske afdeling. Fra 1969 var han medlem af Det Danske Akademi. (Wikipedia.dk)

13. juni 2007

Bøkenes og ordenes sted.





Det Danske Forfatter- og Oversættercenter på Hald har selvfølgelig et stort bibliotek, og jeg benytter alltid anledningen til å gå på oppdagelsesferd i hyllene. Denne gangen bor jeg til og med på den såkalte Biblioteksgangen, så jeg har bøkene rett utenfor døra. Dette medfører at det kommer til å bli en del danske innslag i bloggen fremover.








Fra Riddersalen på Hald. Her er det også ord ...







Og så må jeg bare ha med denne buketten på kjøkkenbordet, med gammeldagse, velduftende roser (hvor mange ord, ikke minst poetiske utgytelser, har ikke nettopp rosen inspirert til ...)

12. juni 2007

I Danmark.

Hald Hovedgaard i Viborg, tilholdssted for Det Danske Forfatter- og Oversættercenter. Her skal jeg bo og arbeide de neste to ukene, sammen med forfattere og oversettere fra Danmark, Tyskland, Nederland og England.
Det var her jeg begynte å blogge i oktober i fjor. I går rundet bloggen besøk nr. 8000. Det er jo helt utrolig.






Utsikt fra rommet.

Ord for dagen.


Et lite dikt av den danske lyrikeren Vagn Steen, fra hans samling Digte? som kom i 1964.


TEGN
en parentes kan (ikke) bruges til meget

10. juni 2007

Lesetid.



Er det bare meg, eller har tropevarmen tatt pusten fra bloggerne? Jeg synes å ane en viss matthet rundt omkring i de bloggene jeg stadig er innom. Ikke at de er så mange, men samtlige virker preget av en viss passivitet.
Men sommeren er vel lesetid, er det ikke? Skjønt for lesende mennesker er vel hele året lesetid. For mitt eget vedkommende er det i hvert fall ikke tydelig avgrensede perioder av året som er mer lesetid enn andre.
Jeg har heller ikke en spesiell situasjon som jeg leser bedre i enn andre. Eller jo - hvis jeg setter meg ned for å lese skikkelig, må jeg ha en avslappet stilling. En god stol, eller helst liggende i sofaen. Og ro rundt meg.
Men i prinsippet kan jeg lese overalt og når som helst. Jeg kan også lese godt med mye aktivitet rundt meg, f.eks. på en fortauskafé. Lesingen kan være en måte å stenge omverdenen ute på, å finne et indre rom. Det trenger ikke være usosialt heller, for kanskje kommer man i prat med noen som deler ens litterære smak.
Man burde alltid ha en bok med seg. Selv har jeg alltid med meg en bok når jeg for eksempel skal sitte på et venterom, sånn at jeg slipper å sitte og bla i de triste bladene slike lokaler er utstyrt med.
Og en reise burde man jo ikke legge ut på uten lesestoff i lommen, slik at man har noe å gjøre i venteperioder og underveis.
”Flyplasslitteratur” er visst forresten et eget begrep. På flyplasser kjøper folk bøker som de ellers ikke ville kjøpt. Og leser dem, og legger dem kanskje fra seg eller kaster dem etterpå.
Selv skal jeg reise med ferge til Danmark i kveld. Fergeturer er drepende kjedelige, og jeg sørger alltid for å ha med noe å lese på.
Poenget er: Med en bok er man aldri alene. Man trenger aldri kjede seg. Man kan utnytte ventetid og dødperioder og opprettholde meningen i tilværelsen, nærmest uansett omgivelser. Boken trenger ikke batteri, tåler kulde og varme, er lett og grei å frakte med seg, sjenerer ikke andre, kan åpnes og lukkes på no time, koster ikke stort og er derfor ingen katastrofe å miste eller glemme. Og da har jeg ikke engang nevnt bokens virkelig store force, nemlig innholdet!
En kjær og nødvendig bestanddel av tilværelsen. Ikke minst om sommeren.

9. juni 2007

Budskap.



Å henge opp lapper og plakater er også en måte å publisere et budskap på. Tenk på alt det dette gjerdet har formidlet. Fra Kampen i Oslo.

8. juni 2007

Three Men in a Boat (to say nothing of the dog).





En kjær gammel venn kom tilbake til meg i går, nemlig min førsteutgave av Jerome K. Jeromes Three Men in a Boat, eller Tre mann i en båt på norsk. En av mine første store leseopplevelser, og en bok som ble lest høyt i mitt barndomshjem (jeg er så heldig at jeg vokste opp i et hjem uten fjernsyn, men med høytlesning). En suksess som har vært i kontinuerlig salg i England siden utgivelsen i 1889, og som har gått sin seiersgang verden over. Trolig en av verdens morsomste bøker, og like morsom den dag i dag, men nå også herlig nostalgisk og et must for alle anglofile. Den norske utgaven er det god sjanse for å finne i et antikvariat til en rimelig penge.







Jeg er altså den heldige eier av en engelsk førsteutgave, men dessverre med løs rygg. Boken har i flere år vært hos en bokbinder for å bli reparert, men det ble det aldri noe av, og i mellomtiden har boken vært sårt savnet, men nå har jeg altså fått den tilbake. Fortsatt med løs rygg, så jeg må prøve å finne en ny og mer effektiv bokbinder.

En artikkel på norske Wikipedia om forfatteren kan du lese her.
En artikkel på engelske Wikipedia om boken finner du
her.

7. juni 2007

Fin bibliotekar-blogg.


Fin amerikansk bibliotekar-blogg. Jeg likte denne. Du finner den her .

Ord for dagen.


Ingen kan få hele sin utdannelse i et bibliotek, men ingen kan få hele sin utdannelse uten et bibliotek.
Ukjent

Hurra for bibliotekarene!


I innlegget den 4. juni, Slipp lesegleden løs, siterte jeg en forfatter som snakket om «de gamle tantene på biblioteket», som hemmet barns (særlig gutters) leselyst.
I går hadde avisen en notis hvor forfatter Tom Løberg opplyser at han ble feilsitert. Han sier:

«I artikkelen fremstår det dessverre som om jeg går i strupen på våre bibliotekarer og det ser ut som om jeg er sitert på å mene at ’de gamle tantene på biblioteket’ er et problem for barns leselyst. Her har dessverre journalisten misforstått, for dette har jeg ikke sagt, og det er ikke riktig at ’Løberg mener det er ’de gamle tantene på biblioteket’ som styrer.’ Saken er at jeg mener det halvveis. Men om andre enn bibliotekarene. Det fines etter min erfaring ingen ’gamle tanter’ igjen på norske biblioteker og de ansatte gjør etter min mening en glimrende jobb med å formidle leseglede til barn og unge. De er slett ikke deres skyld at de ikke får bøkene de vil ha eller nok midler til å gjøre en bedre jobb. Det skyldes uforstående politikere, sparekåte rådmenn og ’de gamle tantene’ i diverse statlige utvalg. Og her er nettopp problemet, som jeg forsøker å få frem. Det er de som velger ut hvilke titler som skal kjøpes inn til norske folkebibliotek som lider av ’tantete’ holdninger. Jeg tenker da på medlemmene av komiteene i Norsk kulturråd, som gjennom den statlige innkjøpsordningen i stor grad avgjør hvilke titler som havner på hyllene i norske bibliotek.»

Nettopp. Jeg sa da også i kommentaren min at jeg både håpet og trodde at holdningene hos bibliotekarene hadde gjennomgått en ikke ubetydelig bedring. Og så viser det seg at Løberg egentlig også mener det. Dermed er vi tydeligvis enige om at bibliotekarer er ålreite mennesker - og bra for leselysten.

5. juni 2007

Big in Japan. Nei, jeg mener Danmark ...



For alt hva jeg vet, er Erik Fosnes Hansen kanskje big in Japan også. Han er i hvert fall godt kjent i Danmark, så kjent at han er bevilget et helsides intervju i Politiken Søndag 3. juni. Fosnes Hansen blir konfrontert med å ha sagt at han er større i utlandet enn i Norge, og begrunner dette på følgende måte:

«Jeg har sagt, at der i udlandet bliver taget bedre stilling til mine bøger, fordi anmelderne går dybere ned i tingene. Uanset om kritikken er god eller dårlig, er den mere indsigtsfuld. De går til sagen med en større alvor end i Norge. Der kommer en masse smålig kritikk i Norge, og der har været en tendens til at sætte en mærkat på min litteratur. At den skulle være konservativ. Jeg er ikke selv et konservativt menneske, og teknisk og litterært er min stil heller ikke specielt konventionel. Måske har det at gøre med sprogsituationen i Norge, for jeg har valgt at skrive et forholdsvis konservativt norsk, og der er jo folk i Norge, som mener, at det er modernisme, hvis man bare følger de nye retskivningsregler. Derudover er det norske litteraturvidenskabelige miljø meget centreret omkring nogle særlige, norske forfatterskaber, og de kan ikke lide en bog med et bredt anslag og en bred fortælling, som står nær en europæisk, episk tradition. Det bringer deres genrebegreb i fuldstændig forvirring, og derfor reagerer de næsten med had. Det er ret ubehageligt.»

Jeg har ikke lest Fosnes Hansen, så jeg kan ikke uttale meg. Jeg prøvde riktignok å lese Salme ved reisens slutt en gang, men ga opp ganske raskt fordi den ikke fenget meg. Nå vet jeg ikke om salgstallene hans her hjemme i Norge støtter oppunder hans påståtte upopularitet - jeg tror faktisk ikke det - men Fosnes Hansen holder tydeligvis ikke muligheten åpen for at f.eks. Morgenbladets kritiker kanskje kan ha rett i at han skriver flatt, klisjéaktig og kjedelig, og at det kan være noe av forklaringen på reaksjonene mot ham. Men jeg vet ikke. Jeg tror uansett at Fosnes Hansen hører til de forfatterne som smiler hele veien til banken, ikke minst på grunn av salget i utlandet, så da kan det vel være likegyldig hva feinschmeckerne i Morgenbladet og andre litteraturforståere mener, og at han ikke er kommet med i en eneste kanon? Eller?

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...