30. november 2007

Ikke ord for dagen






Avslutningen på sløve-på-sofaen-med-kakao-og-bøker-seansen min i går besto i at jeg prøvde å finne et passende ord for dagen til i dag, som jeg kunne gjøre klart. Men det ville ikke innfinne seg. Jeg bladde i gamle, kjære bøker, jeg bladde i nye bøker. Kanskje jeg var for sløvet av sofaliggingen og kakaoen. Jeg vet ikke. I et siste desperat forsøk søkte jeg til den alltid så siterbare Pessoa og hans Uroens bok, men heller ikke den ville gi slipp på et eneste sitat. Til slutt måtte jeg gi opp. Illustrasjonen til dette innlegget er likevel et portrett av Pessoa, street art fra Lisboa, fotografert av Børge Skråmestø. Han er syk i dag, bare se HER , så send ham noen medfølende tanker.

Bridgewater Black Toast & Marmalade





Bare en bemerkning til gårsdagens sløve-på-sofaen-med-kakao-og bøker-innlegg: Jeg drikker ikke kakao av en hvilken som helst kopp. Kakaokoppen min er fra Emma Bridgewaters «Black Toast & Marmalade»-serie, «The classic, best-selling Emma Bridgewater pattern» som det står på hjemmesiden hennes (HER). Betegnelsen «classic» kan hun godt koste på seg; det var nemlig hun som begynte med denne typen skrift på servise (og jeg elsker alt som har skrift på seg, antagelig fordi det gir meg assosiasjoner til bøker). Og så er det jo deilig engelsk dette, da.
Etterligningene er utallige, men Emma Bridgewater er altså originalen. Min kopp kjøpte jeg i et nydelig lite glassmagasin i Skovveien for mange år siden, som dessverre ikke finnes lenger. Men kakaoen smaker like godt, vinter etter vinter.

29. november 2007

Sløv kveld






Jeg har ikke orket å blogge i dag, rett og slett. I hele kveld har jeg, bortsett fra den daglige kveldsturen med bikkjene (og etter en lang oversetterdag ved PC-en), ligget på sofaen og sløvet, drukket varm kakao og lest. Jeg har lest ferdig Beckström-boka og kommet et godt stykke i Marta Norheims Røff guide til samtidslitteraturen.
Fra yndlings lese- og sløvesofaen min i den ene enden av stua har jeg god utsikt til bøkene i den andre enden av stua. På bordet en skulptur av Skule Waksvik. Bordet er for øvrig et furubord, apropos Beckström. En reminisens fra perioden 1970--1980-årene da alle i vår generasjon skulle ha furu.

28. november 2007

Ord for dagen






Luis Buñuel (1900--1983)
spansk filmskaper, surrealist



«Jeg hater Steinbeck som pesten [...] Steinbeck ville ikke vært noenting uten de amerikanske kanonene. I samme sekken putter jeg Dos Passos og Hemingway. Hvis de var født i Paraguay eller Tyrkia, hvem ville ha lest dem? Det er makten i et land som bestemmer hvem som blir store forfattere. Romanforfatteren Galdós er ofte på høyde med Dostojevskij, men hvem kjenner ham utenfor Spania?»

Luis Buñuel: Mitt siste sukk.

Her må jeg bare få tilføye, til mitt eget forsvar, at jeg har Galdós’ Fortunata og Jacinta, en praktfull bok, som nesten all litteratur fra Spania og Portugal. Så helt ukjent utenfor Spania er han altså ikke. Men Buñuel har selvfølgelig likevel et poeng, og berører jo den problemstillingen jeg nylig var inne på nylig i omtalen av den nettopp avdøde ungarske forfatteren Magda Szabó: Det er ikke nødvendigvis den litterære kvaliteten som avgjør hvem som blir kjent og ikke. Ett aspekt ved dette er at den anglo-amerikanske dominansen er altfor stor, i litteraturen som i musikken. Tenk bare på alle de nye amerikanske romanene som stadig strømmer på, og som alle blir hausset voldsomt opp. Det skrives selvfølgelig like mye bra, for ikke å si bedre, andre steder i verden også, som vi aldri hører om.

27. november 2007

Raidet på biblioteket




Jeg var på biblioteket for å låne Orlando i dag. Det gikk greit; den sto i hylla. Men på veien ut gikk jeg litt amok og rasket med meg tre andre bøker som ropte på meg. (Jeg kunne jo ikke ignorere dem når de ropte på meg, kunne jeg vel?) Enda en av Woolf - En uskrevet roman, Luis Buñuels selvbiografi Mitt siste sukk og Marta Norheims Røff guide til samtidslitteraturen (nyere norsk litteratur). Som om ikke jeg har ufullferdige leseprosjekter nok ... Jeg har allerede rukket å lese litt i alle, Virginia Woolf er bare praktfull, jeg gleder meg til å gå ordentlig i gang med henne. Buñuel skriver så ærlig og likefrem om sitt liv, ikke minst om alderdommen. Og Marta Norheim vil forhåpentligvis gi meg en liten oversikt over og smaksprøver på den norske samtidslitteraturen.

Disse tedrikkerne








Det er jo en kjent sak at tedrikkere er sære.



I boka jeg oversetter nå, Lyckans hjul av Kajsa Ingemarsson (for serien Gyldendals Litterære Drops, med andre ord chick lit), forekommer en scene hvor en av de kvinnelige (selvfølgelig) hovedpersonene er på et jobbintervju og blir spurt om hun vil ha kaffe.


"Ellinor sa ja takk. Hun hadde lest et sted at man alltid skulle gjøre det. Å takke nei kunne visst tyde på at man var asosial, og ba man om te, risikerte man å bli oppfattet som en omstendelig person med tilpasningsproblemer."

Ja, ja, vi tedrikkere vet jo at vi er sære. Kaffe er normen. Akkurat det kunne jeg si veldig mye mer om, men ikke akkurat nå.

Derimot kan vi jo se litt på tittelen på denne boka. Lyckans hjul, hva blir det på norsk? Lykkehjulet? Tja. For det første kan "lycka" bety både "lykke" og "skjebne" på svensk. For det andre er dette en referanse til ... ja, til hva da? Jeg tok det ikke umiddelbart jeg heller, før jeg hadde kommet et godt stykke ut i boka. Jo, til det tarotkortet som kalles "Skjebnehjulet" på norsk. Som for forvirringens skyld også kalles "Lykkehjulet" av noen. I sånne tvilstilfeller tar vi oversettere gjerne et Google-søk og finner ut hva som er vanligst. I dette tilfellet er det "Skjebnehjulet".

Jeg ble forresten litt nysgjerrig på tarot. Kom over en nettside hvor man kunne spå seg selv i tarot, og fikk et overveldende positivt svar på et spørsmål jeg stilte. Ha, ha, tenker du. Klart han fikk. Det er jo som å lese horoskop i ukeblader. Kanskje det. Men likevel.

26. november 2007

Bøker på nett





For et par dager siden bestilte jeg en antikvarisk engelsk bok gjennom Amazon, og i dag fikk jeg beskjed fra selgeren om at boka var sendt. Thrift Books heter firmaet, og jeg likte slagordet deres: «Spend less. Read more.» Hjemmesiden finner du HER. Boken jeg bestilte, var denne: A Calendar of Literary Facts: A Daily and Yearly Guide to Noteworthy Events in World Literature from 1450 to the Present (Vi får håpe at innholdet er mer inspirerende enn omslaget ...)
Jeg synes også at det de forteller om sin egen historie er et inspirerende eksempel på det man på engelsk kaller entrepeneurship (hva kaller man det på norsk? Igangsettervirksomhet?):

"Thriftbooks started when a programmer with brilliant ideas met a business-savvy entrepreneur at a boat launch on Lake Washington. Together they opened a small warehouse and began selling books on Amazon.com.

Now, a few years and over a million books later, Thriftbooks has emerged as one of the largest used book sellers in the country. The internet has changed the face of the used book industry and Thriftbooks has dived right in with enthusiasm. Thriftbooks uses cutting edge technology to process thousands of used books a day and pass them along to our growing base of loyal customers at the cheapest price possible.

Based in downtown Auburn, WA, our online bookstore has over a million books in stock and we add an additional 30,000 every day. Our entire process - from the moment the books come through the door in boxes until they leave in a padded envelope with your name and address on it - was designed from the ground up using the latest in technology and programming. We've squeezed every ounce of efficiency out of the system and we constantly look for ways to improve even more, which in the end means better prices for you.

Thriftbooks is privately owned and currently employs about 60 people with plans to continue expanding."

25. november 2007

Døren






«Så lenge vi har bøker, kommer vi ikke til å henge oss,» skal franske Marie de Rabutin-Chantal, Marquise de Sévigné (1626--96) ha sagt, kjent for sine spirituelle brev til datteren. Jeg vet ikke hvorfor hun eventuelt skulle ha hengt seg hvis ikke hun hadde bøker - poenget er at hun tydeligvis ser lyst på livet så lenge hun har bøker. «Så mange bøker, så liten tid,» sier sesselja i en kommentar til et av mine innlegg nylig, om den store ungarske forfatteren Magda Szabó, som jeg ikke kjente til, og som fikk meg til å gruble litt over hvor mange andre storheter i verdenslitteraturen jeg heller ikke har hørt om.

Nå vet jeg ikke om det er riktig å sette disse to utsagnene opp som motsetninger, men akkurat som to mennesker kan betrakte det samme delvis vannfylte glasset og karakterisere det som henholdsvis halvtomt og halvfullt, kan man også se det som enten trist eller gledelig at det er langt flere bøker i verden enn man kan rekke å lese i løpe av et liv. Man trenger ikke nødvendigvis tilhøre bare den ene av disse kategoriene, man kan jo i perioder se det både på den ene og den andre måten.

Selv er jeg akkurat nå litt fortvilet over at jeg får lest mindre enn jeg vil for tiden, og dermed ikke får avsluttet en del av leseprosjektene jeg holder på med. Det kan jeg delvis løse ved å bli litt flinkere til å strukturere meg på dette området, det vil si flinkere til å utnytte den tiden jeg har.
Denne situasjonen blir ikke bedre av at jeg stadig lar lesingen ta sine egne veier og gir etter for plutselige innfall. Morgenbladets artikkel om Magda Szabo (se innleggene i går og forgårs) gjorde meg så nysgjerrig på hennes roman Døren at jeg gikk på biblioteket og lånte den i går, og følgelig er jeg nå i gang med å lese enda en bok. Den minner forresten en del om Canettis Forblindelsen, som jeg også er i gang med (og som jeg må innrømme at jeg strever litt med). Både i stil, men ikke minst tematisk, i og med at en av hovedpersonene er en meget spesiell hushjelp. Kan Szabo være påvirket av Canetti? Eller er det en særegen østeuropeisk tematikk dette, å skrive om hushjelper?

Baksideteksten til Døren lyder slik: «Døren er et fascinerende og uforglemmelig portrett av to kvinner. Vi møter historiens forteller, en forfatter, og den eldre hushjelpen Emmerenc, som har jobbet for henne i nærmere tjue år. Den ene lever nesten bare gjennom ordene, den andre kan knapt nok lese. Tjenestekvinen representerer både ydmykhet og offervilje, forfatteren en slags intellektuell arroganse. Men de knyttes nærmere sammen enn noen av dem kunne ane. For Emmerenc gir alt, enten det dreier seg om å redde en jøde, en tysker, en tyv eller en hjemløs katt. Hun tviler aldri et sekund. Heller ikke når det gjelder en tjeneste hun kan gjøre sine nærmeste. Men det er én ting hun ikke deler. Hun slipper aldri noen innenfor døren til sitt hjem.» Derav bokens tittel, med andre ord.

Den rev meg med, denne boken, så nå får jeg komme meg gjennom den og Beckström-boka i første omgang.

Helgens filmer





I går så jeg Orlando, basert på Virginia Woolfs roman. Filmen lånte jeg på biblioteket. Jeg likte det jeg så, så nå skal jeg låne boka også.

I kveld har jeg tenkt å se Den fabelaktige Amelie fra Montmartre. Jeg så den for noen år siden, men sovnet. Det var ikke filmens skyld, og jeg har stadig tenkt at jeg skal få sett den igjen.

24. november 2007

23. november 2007

Magda Szabó er død







Ukens nummer av Morgenbladet forteller at Ungarns mest kjente forfatter, Magda Szabó, døde denne uken - mens hun leste en bok (en ikke helt ueffen måte å dø på for en forfatter). Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri har hørt om henne, enda hennes roman Døren ifølge den østerrikske avisen Der Standard er en av de ti beste romanene i verdenslitteraturen (Børge Kings omtale av Szabo, med lenke til hans omtale av Døren for De norske Bokklubbene, finner du HER).

Likevel vekker hennes død sterke følelser hos meg. Morgenbladet markerer dødsfallet med å trykke det siste intervjuet som ble gjort med henne, i oktober i år. «Hvem var dine litterære forbilder?» spør intervjueren blant annet. «János Arany er den dikteren jeg har holdt høyest,» svarer Szabó. «Men også Sándor Petõfi.» Jeg har ikke hørt om noen av dem heller. Og det er her de sterke følelsene kommer inn - jeg føler at en avgrunn åpner seg: Hvor mange store forfattere i verden, i tillegg til Szabó, Arany og Petõfi, har jeg ikke engang hørt om? Mange, er jeg redd. Det er på samme tid en både skremmende og fantastisk tanke. Skremmende fordi jeg altså ikke har hørt om dem, fantastisk fordi det viser at litteraturen er full av skjulte skatter.

Skog












"Så mykje skog rundt vegen, konstaterer Ali for seg sjølv. For mykje. Til å bli galen av. Galskapen rår her inne.
- Det var derfor eg trådde feil, seier han. Og prøver å bruke ein teknikk som heiter rasjonalisering for å tenke seg ut av noe vondt. Teknikken går ut på å legge skylda på andre. Han har lært det på eit integreringskurs han gjekk på i Sogndal. Det var lærerikt for ein ung gut. Galskapen finst ikkje inne i eins eige hovud, den finst inne i mørke skogen. Den norsk urskogen. Det er i nordmenn galskapen ligg, ikke oss, sa integreringsinspektøren og peika på den fargeglade gjengen. Galskapen ligg hos dei ute i skogane - Norwegian Wood. Om du gjer noe gale - så er det ikkje di skyld. Det er skogen si skyld. Galskapen som ligg på lur i desse mørke granskogane, tenker Ali, er dødeleg. Desse mørkegrønne fengsla som den nordiske rasen har søkt tilflukt i. For å dra seg unna resten av verdas problem og utfordringar. Men resten av oss - resten av verda - taklar ikkje dette einfaldige einsame livet i desse redselsfullt mørke skogane."

Fra Edmund Austigard: Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu. Samlaget 2007.

22. november 2007

Litterær hundekalender




Jeg har hunder, jeg jobber med litteratur, jeg har et visst forhold til tysk språk og kultur, og jeg har hele tiden tidsfrister jeg må holde styr på. Da må vel dette være kalenderen for meg? Fra amazon.de. Se også DETTE innlegget om forfattere og hunder, som jeg hadde 3. februar.

Mobile fremtidsutsikter






Interiør fra det lille røde huset i skogen.


Det eneste som ikke er bra i det lille røde huset i skogen, er at jeg ikke kan surfe på nettet med den hastigheten jeg er vant til hjemme. Med Telenors Mobilt Kontor er blogging og annen nettaktivitet en tålmodighetsprøve av de store. Med Telenors nye Mobilt Bredbånd derimot, bør situasjonen så vidt jeg kan forstå bli svært mye bedre. Les mer om det HER . Dette ser jeg virkelig frem til.

21. november 2007

To intervjuer




Interiør fra kontoret mitt.



Her kan du lese to ferske intervjuer med meg -
DETTE ("Humorist i bokform") i en lokal avis (klikk deg videre til selve intervjuet), og DETTE i Sesseljas blogg for frilansere.

Leserapport





Hvilke bøker har jeg med meg til det lille røde huset i skogen denne gangen? Tre stykker: Beckström-boka, Det nye livet av Orhan Pamuk, og Jesus fra Nasaret av Joseph Ratzinger, også kjent som Benedikt XVI.

Jeg håper å få tid og ro til kanskje å bli ferdig med Beckström-boka her i roen og ensomheten i skogen.

Pamuk kjøpte jeg for en tid siden, det er den boka som begynner med setningen «En dag leste jeg en bok og hele mitt liv ble forandret» - en fantastisk åpningssetning. Inspirert av Spectatia, som leste Lolita mens hun fikk skiftet hjul på bilen, fant jeg også ut at jeg skulle bruke hjulskift-ventetiden til å lese, og tok med meg Det nye livet. Og siden har jeg ikke klart å legge den fra meg.

Pavens bok er nok i første rekke beregnet på verdens en milliard katolikker (hvorav jeg er én), men han har tydeligvis også beundrere utenom egne rekker. I hvert fall har redaktør Vebjørn K. Selbekk i det noe omstridte kristenfundamentalistiske tidsskriftet Magazin uttalt: «Jeg er på mange måter en beundrer av pave Benedikt XVI. Han er uten tvil en av de største kristenlederne i vår tid, med en sjelden evne til å analysere den kulturelle og åndelige situasjonen i Europa, og med en modig og tydelig kristen profil. Når han nå skriver om Jesus, er det ikke bare interessant for katolikker, men en økumenisk begivenhet med store kulturelle ringvirkninger. Boken bør leses av mange.»
Ikke dårlig, fra tradisjonelt anti-katolske kretser. Jeg må imidlertid understreke at jeg ikke leser Ratzingers bok på Selbekks anbefaling.

Den viktigste boka jeg har med meg, er imidlertid den jeg oversetter for øyeblikket. Den skal jeg straks komme tilbake til i et annet innlegg.

20. november 2007

Tømmerhogst





Granskogen sto tett og dyster på baksiden av det lille røde huset i skogen og skygget for sol og lys, så jeg spurte skogsjefen om han ikke kunne fjerne litt. Det kunne han, og da jeg kom til det lille røde huset i går, var tømmerhoggeren i full gang. En bred stripe trær var fjernet, mer enn jeg hadde håpet på, så nå har det lysnet bak uthusene. Bedre utsikt til vannet er det også blitt.

Dagen var ikke gammel i dag før traktoren brummet og motorsaga knatret igjen, og flere grankjemper stupte i bakken. Småtrærne som står igjen på nedsiden av huset skal jeg fjerne selv og lage ved av. I skrivende stund faller forresten den store bjørka ved hushjørnet, som skogsjefen sa jeg kunne få til ved. Supert. Den var litt for stor og sto litt for nær huset til at jeg ville gi meg i kast med den selv.

19. november 2007

... en av de mest høye presisjons instrumenter i belysnings teknologi ...







Jeg har i dag foretatt en livslang investering i en av de mest høye presisjons instrumenter i belysnings teknologi. Ordene er ikke mine, men hentet fra instruksjonsboka til den nye Maglite’n min. Ikke en hvilken som helst Maglite - en diger MagCharger - oppladbar (i disse miljøtider), med halogenpære, og på størrelse med en politikølle. Prisen var deretter, men jeg fikk den på tilbud.

Vi får inderlig håpe at presisjonen i ”instrumentet” er høyere enn den språklige presisjonen i instruksjonsboka. «Mag Charger Rechargeable Flashlight System var utformet på nøyaktighet og kvalitet - stammet fra ’Mags’ mange års erfaring i den nøyaktige verden av fine maskin redskaper, våre lommelykter ble raskt anerkjent for form, funksjon og viktigst, til deg som forbruker, kvalitet og pålitetlighet.» (’Pålitetlighet’ er dessverre ikke feil avskrift.)

«En god del omhyggelighet er tatt med i konstruksjonen, fabrikasjonen og innpakkingen av din Mag Charger Rechargeable Flashlight System.» Det lyder selvfølgelig betryggende, og utfra min erfaring med Maglite tviler jeg ikke et øyeblikk på at vi har med lommelyktenes elitedivisjon å gjøre. Men hva om litt - bare litt - av denne ’omhyggeligheten’ også var blitt instruksjonsboka til del?


PS Grundig lesing av instruksjonsboka vil bl.a. hjelpe meg 'å forsikre mange år av førsteklasses tilfredsstillelse'. Ja ... jo ... takk for det, men hvis det har noe med 'oppladderens klamme armer' å gjøre (jo, det står faktisk det, tro det eller ei, men det meste er utrolig i denne boka), foretrekker jeg å bruke instrumentet til dets primære formål, nemlig til å lyse med. Men først må jeg foreta 'første laddings prosedyre'. Den pågår nå.

18. november 2007

Forkortelser for viderekomne





Hvordan forkortes "videregående skole"? Du har alltid lurt på det, ikke sant? Jeg har i hvert fall begynt å lure på det. Her har vi fire ulike varianter, fotografert innenfor et relativt begrenset geografisk område.

"Å skrive en roman er å skrive et sted å være"






"Jo mer jeg skriver, jo mindre opptatt er jeg av å fastholde skillet mellom romanfigurene mine og meg eller en såkalt virkelighet. Romanen er en modell, et univers hvor noe kan undersøkes, og der kaster jeg inn alt jeg har som kan komme til nytte. Men det er romanens undersøkende bevegelse som bestemmer hva som skal med og hvordan. På den måten kan fiksjonen bli et erfaringsrom vi alle har mulighet til å gå inn i, fra hvert vårt sted."

Hanne Ørstavik i et intervju i tidsskriftet Kirke og Kultur 5/2007

17. november 2007

Om å lese











”Jeg forundres stadig over at det er (tilsynelatende i alle fall) like mange vinkler å tilnærme seg en roman på som det er mennesker” sier leselama i en kommentar til ”taxi-vinklingen” min på Beckström-boka.
Det slår meg også, når jeg leser de forskjellige bokbloggene rundt omkring, hvor forskjellige vi er som lesere, og hvor forskjellig vi opplever de ulike bøkene. På en måte er det jo flott at det er sånn, på den annen side kan man lure om vi da virkelig har en felles opplevelse av det vi leser.

I en kommentar til ainas rapport om sin lesing av Beckström-boka, påpeker jeg hvor diametralt forskjellige vi er. ”Likar du ikkje Gabriel Garcia Marques eller magisk realisme, så er nok ikkje denne boka noko for deg. Er du derimot open til sinns, med ein hjerne som taklar glidande overgangar og ein litt sprø og vilter humor, er dette kanskje midt i blinken,” sier Aina (hele innlegget finner du HER). Jeg føler at dette er en god beskrivelse av meg. Her om dagen var jeg på biblioteket for å levere bøker, men ble stående og bla i noen av årets nye norske romaner. Så mange traurige og realistiske beskrivelser! Jeg skal ikke nevne noen forfatternavn av frykt for å gjøre noen urett - jeg har tross alt brent meg på å dømme bøker etter kortvarig bladring. Resultatet var imidlertid at jeg fikk lyst til å gå rett hjem og finne frem Beckett.

Beckström-boka er helt etter min smak. Det surrealistiske og absurde er nettopp noe av det som gjør boka vakker og leseverdig i mine øyne. Kanskje ikke så rart, siden jeg selv har rikelig med absurd humor i barnebøkene mine.

Samtidig må jeg berømme aina for at hun er så åpen nettopp for at andre leser Beckström-boka med andre øyne enn henne: ”Edmund Austigard, folkens! Merk dykk det namnet” avslutter hun innlegget sitt med. (Det er forresten en meget positiv anmeldelse av denne boka i siste nummer av Morgenbladet.)

Det må vel også sies at de færreste av oss neppe er ensporede som lesere. Selv om jeg har en forkjærlighet for det absurde og humoristiske, betyr ikke det at jeg ikke leser veldig mye annet, og mye forskjellig, med minst like stort utbytte. Humor kan dessuten ha svært mangeartede uttrykk.

Og det virker jo også som om aina på sin side har hatt et visst utbytte av Austigard, selv om denne sjangeren ikke er hennes foretrukne. Kanskje det er ett av kriteriene på en god bok; at den kan treffe ulike lesere? Samtidig kan jo en smal bok, som bare treffer få lesere, også være god. Kanskje jeg bare må konkludere med at det ikke er mulig, i hvert fall ikke alltid, å finne rasjonelle forklaringer på hvorfor vi liker én bok eller én forfatter og ikke en annen.

Men nettopp dette uforutsigbare i møtet mellom bok og leser er etter min mening noe av det spennende ved å lese. Man kan bli overrasket, både i positiv og i negativ forstand. Det gjelder å utsette seg for så mye litteratur som mulig! Det er nettopp denne åpne og nysgjerrige - og samtidig kritiske - holdningen jeg tror er en fellesnevner for de bokbloggene jeg liker best, og som jeg håper også preger min egen lesning.

16. november 2007

Dagsrapport.







Landskapet jeg går morgentur i nå, her fotografert for noen uker siden, før frosten kom.


Jeg får lest for lite for tiden. Det plager meg litt. Men jeg har mye jobb, og særlig i begynnelsen av en ny oversettelse jobber jeg ganske hardt for ikke å komme bakpå med tidsplanen. Dessuten er det så mye annet som tar tiden. Jeg fikk ikke jobbet i helgen, fordi jeg hadde besøk og valgte å ta fri - frilansere er ellers ikke ukjente med helgejobbing. Denne uken har jeg vært på to foredrag om kvelden, dessuten gikk en formiddag bort til å bli intervjuet av en lokal avis. Bloggingen tar også sin tid! Og så går jeg jo cirka to timer per dag (hver dag), det vil si en hundetur om morgenen og en om kvelden. Og da snakker vi ikke om rusleturer, men skikkelig trim. Morgenrutinen nå er en ås på 325 meters høyde, i et vakkert kombinert kultur- og skogslandskap. Sauene er tatt inn, og det er selvfølgelig ingen andre ute og går sånn en tidlig novembermorgen, så bikkjene kan løpe fritt. I dag var det seks kuldegrader og en meget blek novembersol da jeg gikk ut. Ikke nødvendigvis lystbetont å gå seg gjennomsvett i skogen tidlig om morgenen i denne årstiden, men desto bedre å komme hjem, ta seg en dusj og sette seg til pc-en etterpå. Om kvelden er det heller ikke alltid like lystbetont å dra på seg turklær etter en behagelig middag med god rødvin, men bikkjene må ha tur (jeg har tross alt vent dem til det), og igjen er det denne tilfredsstillelsen over å ha gjort det, den utrolig gode følelsen når man kommer hjem igjen. Dessuten er det en slags meditasjon å gå, både i skogen om morgenen, og ut på bondelandet i kveldsmørket.

15. november 2007

Carl von Ossietzky.






Årets Ossietzky-pris ble utdelt i dag. Prisen utdeles av den norske P.E.N.-foreningen (les om den HER )og gikk i år til den ikke-kommersielle radiostasjonen The Democratic Voice of Burma (DVB), som sender fra Oslo (les Dagbladets omtale av årets tildeling HER ).

Hvem var så Ossietzky? Den tyske skribenten og pasifisten Carl von Ossietzky var en av de fremste motstanderne av Hitler-regimet. Han fikk Nobels fredspris i 1936 (eg. prisen for 1935). Tildelingen var meget omstridt. Konservative norske kretser, og ikke minst Knut Hamsun, kritiserte den sterkt. Radikale norske kretser, og ikke minst Sigrid Undset, forsvarte den like sterkt. Ossietzky var på dette tidspunkt i nazistisk fangenskap og fikk ikke selv motta prisen. Han døde i 1938 av ettervirkningene av det harde fangenskapet. Den norske Wikipedia-artikkelen om Ossietzky finner du HER , og den tilsvarende om hans kone HER .
Jeg ble selv veldig opptatt av Ossietzky da jeg gikk på gymnaset, og skrev en særoppgave om ham. Han vil for alltid stå som en verdig representant for det man gjerne kaller «det annet Tyskland», altså naziregimets motstandere. De fantes, men måtte selvfølgelig arbeide i hemmelighet eller i landflyktighet. Dette regimet nølte som kjent ikke med å drepe sine motstandere.
Den tyske motstanden mot Hitler har sitt eget museum: Gedenkstätte Deutscher Widerstand i Bendlerblock, Stauffenbergstrasse i Berlin-Mitte (se HER ). Det har meget passende fått sitt tilholdssted i bygningen hvor grev von Stauffenberg og andre nøkkelpersoner i det eneste seriøse, men dessverre mislykkede attentatforsøket mot Hitler hadde sitt arbeidssted. Absolutt verd å besøke.
En av mange litterære skildringer av tapre tyske borgeres motstand mot naziregimet, er Hans Falladas Den veien du går alene, og en av mange filmer som omhandler dette, er Sophie Scholls siste dager.
Da jeg skrev min særoppgave om Ossietzky, var jeg innom den tyske ambassaden (den gang den vest-tyske) for å høre om de hadde noe litteratur, og fikk denne vakre boken om tyske nobelprisvinnere. Den satte jeg stor pris på.

Gyldendalhuset.







Her får du en sniktitt inn i det nye Gyldendalhuset, slik forlaget presenterer det i invitasjoner, flyttemeldinger etc. Fra 26. november blir alle forlagets avdelinger for første gang samlet i eget hus, det vil si Gyldendal Litteratur, Gyldendal Akademisk, Gyldendal Undervisning og imprintforlagene Tiden og Kolon. (Gyldendal Barn & Ungdom, som utgir mine bøker, er en underavdeling av Gyldendal Litteratur.)

Sånn rent umiddelbart ser dette veldig postmodernistisk, for ikke å si litt kitsch ut for meg, men på mottakelsen 19. desember får jeg anledning til å ta det i nærmere øyesyn. Det er tegnet av Sverre Fehn.

Huset ligger der Gyldendal alltid har holdt til, det vil si på Sehesteds plass (eller Sehesteds gate 4, for å være nøyaktig), tvers overfor Aschehoug. Men all innmaten i Gyldendals gamle hovedkvarter ble fjernet, og er altså nå erstattet av det nye Gyldendalhuset. Så vidt jeg vet skal fasaden mot Sehesteds plass være tilnærmet uendret.

14. november 2007

Stue (nesten) uten bøker.






Jeg er nå i gang med min tredje oversettelse av svenske Kajsa Ingemarsson for serien Gyldendals litterære drops. Lyckans hjul heter denne. En morsom liten detalj: I en scene beskriver hun en dame som kommer inn i naboens stue, hvor hun ikke har vært før, og danner seg et bilde av naboen ut fra stilen og innredningen, mens naboen selv er på kjøkkenet og lager kaffe. De eneste bøkene i rommet befinner seg i en hylle under tv-en og stereoanlegget, bare noen få - litt krim, et par gavebøker, en klassiker eller to ... og så en av forfatterens egne! (Små sitroner gule, også i Gyldendals litterære drops). Dette får gjesten, som selv er et bokelskende menneske med sin egen stue dominert av bøker, til å tenke litt nedlatende om vertinnen.

Kanskje litt selvironisk fra denne chick lit-forfatterens side?

11. november 2007

Kebab Connection.

Jeg har sett to filmer i helgen, Mr. Beans ferie og Kebab Connection. Jeg visste at den første hadde fått dårlig kritikk, men tok sjansen. Det burde jeg ikke ha gjort. Her har man presset Mr. Bean-sitronen til siste trevl, uten å få særlig mye ut av det. Gode komedier er mangelvare, og denne hører definitivt ikke til dem, og som Mr. Bean- og Rowan Atkinson-fan føler man seg bare beskjemmet.

Men så - Kebab Connection. Prisbelønnet tysk film fra 2005 fra tyrkisk innvandrermiljø i Hamburg, med praktfulle kulturkollisjoner på mange plan. Her er det humor og driv fra først til sist, og jeg må jo innrømme at jeg syntes det var deilig med en skikkelig god tysk film for en gangs skyld. Ikke sånn å forstå at det ikke lages gode filmer både i Tyskland og resten av Europa, men de har jo ikke så lett for å trenge gjennom Hollywood-støyen. Så hvis du føler trang til en spenstig feel-good-film som masserer lattermusklene uten å irritere intelligensen, er dette et godt valg.

Nora Tschirner som Titzi og Denis Moschitto som Ibo i Kebab Connection.

En taxi i natten.


"Den finjusterte motoren borar seg friksjonslaust gjennom halogenlandskapet."

Edmund Austigard: Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu. Samlaget 2007.

Av en eller annen grunn synes jeg dette er en utrolig nydelig setning - kanskje fordi jeg som tidligere drosjeeier har kjørt mye bil om natten og kjenner den nærmest meditative nytelsen ved å sitte bak rattet i en omtrent lydløs Mercedes og hvile blikket i lysskjæret fra billyktene som opplyser veien og landskapet foran meg, kilometer etter kilometer, gjerne alene på veien i den tiden på døgnet da resten av verden sover. Selv en Oslo-drosje får av og til anledning til å bytte ut bygatene med stille landeveier. Som et apropos til Beckström-boka hadde jeg en gang en tur til Töcksfors i Sverige midt på natten.


En bok treffer oss på mange ulike måter. Ordet "taxi" er selvfølgelig et slags trigger-ord for meg. Store deler av Beckström-boka handler om en situasjon jeg kjenner fra innsiden, som mannen bak rattet - en tid i livet jeg i dag har et lett nostalgisk forhold til. En verden av store, komfortable biler, tikkende taksametre, en hånd på byens puls døgnet rundt, bytrafikkens rytme i blodet - og mennesker, mennesker, mennesker. Drosjeyrket handler om å kjøre bil, men enda mer om å forholde seg til mennesker. Med en frase kan man si at intet menneskelig er en drosjesjåfør fremmed - i en drosje opplever man faktisk hele livet i revy, fra fødsel til død (selv var jeg heldig og opplevde bare nesten-fødsel og nesten-død). Men mer om det en annen gang.

9. november 2007

Fra gårsdagens post.




Invitasjon fra Gyldendal i går, til mottakelse i det nye Gyldendalhuset like før jul. Det gleder jeg meg til. Omsider kan Gyldendal flytte hjem til Sehesteds plass igjen, etter et par års nomadetilværelse i VG-bygget.

8. november 2007

Anmeldt (nesten).






Å være forfatter og oversetter betyr også å bli anmeldt. Det kan være en blandet fornøyelse, skjønt selv har jeg ikke noe å klage på. Barnebøkene mine blir riktig nok ikke anmeldt i den grad jeg selv kunne tenke meg, antagelig fordi de er basert på tradisjonslitteratur og anmelderne tror at vitser, gåter og spøkelseshistorier er noe man mer eller mindre tilfeldig rasker sammen. Få av dem ser hva mitt prosjekt går ut på, nemlig å bearbeide dette materialet litterært.

Som oversetter blir man også sjelden sett. Kanskje like greit - det virker som de færreste anmeldere er kvalifiserte til å vurdere oversettelser. Forståelig nok på en måte; de har jo sjelden originalen til rådighet, og ville neppe heller hatt tid til å konsultere den. Men de kan jo si noe om hvordan språket fungerer på norsk. Ofte nøyer de seg imidlertid med å henge seg opp i en liten detalj, en enkeltstående tabbe, som de nevner på slutten av anmeldelsen og dermed etterlater et inntrykk av at oversettelsen som sådan er dårlig. Heller ikke her har jeg noe å klage over.
Når anmeldelsen er god, og oversettelsen ikke nevnt, er tommelfingerregelen blant oversettere at når det regner på presten, så drypper det på klokkeren. Hvis anmelderen roser en bok, men ikke nevner oversettelsen, betyr det at hun heller ikke har funnet noe ved oversettelsen å sette fingeren på; altså er det også en god oversettelse.
Slik tenker jeg når jeg leser anmeldelsen av en av mine oversettelser i Dagbladet i dag; Skyggen i vannet av svenske Inger Frimansson. Det er vel fjerde eller femte boken jeg har oversatt av henne, og jeg synes selv hun er utrolig god. Forhåpentligvis har vi fortjent den gode anmeldelsen begge to.

Anmeldelsen i Dagbladet finner du HER .

Leserapport.




Hermanas: Prøvde å få tak i den antikvarisk da jeg var i Oslo, men lyktes ikke. Norli hadde akkurat IKKE fått inn pocketutgaven. Dermed ligger den på vent.

Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu: Dette er boka jeg leser for øyeblikket. Og jeg liker den. "Langdryg reise" var overskriften på anmeldelsen i Dagbladet nå sist lørdag. Jeg kjente meg ikke igjen i den. Riktig nok går det generelt tregt med lesingen min for tiden, men det skyldes helt andre ting.
Beckström-boka er passe absurd for meg, men mer enn det. Kapitlet "Pissepause ute ved E6 ein stad", hvor gamlingen sliter med prostataen og samtidig ikke setter spor i nysnø, er direkte vakkert. For eksempel.

Armand V.: Pause. Plutselig tar jeg den frem igjen.

Hva kommer jeg til å lese etter disse? Høyst sannsynlig Pamuk. Jeg har to uleste bøker av ham, som jeg ser frem til.

Jeg gir meg ikke.






Et sandtak er et herlig sted. Og billig. To murerstamper med håndplukkede kulestein, tyve kroner.


Så lenge det ikke er frost i bakken, fortsetter jeg å jobbe i hagen. Alt løv er nå kommer ned, det vil si at løvfjerning ikke lenger føles som et sisyfosarbeid. Jeg fjerner ikke alt heller - det som ligger på plenen slår jeg med gressklipperen så det blir næring for gresset. Nå heter det seg riktig nok at man ikke skal slå gresset så sent som dette fordi det skal ha litt lengde om vinteren, men det er bare enda en av disse utallige "do and dont's" som såkalte hageeksperter tuter oss ørene full med. Det spiller absolutt ingen rolle om plenen er kort eller lang om høsten; den blir like fin neste år uansett.




Kulesteinene legges.



Men først og fremst er høst og vår en tid for steinlegging og tilhørende anleggsarbeid. Det er mulig jeg ikke hadde sandkasse som barn, men jeg har det i hvert fall nå! Den japanske hagen blir - i en viss forstand - aldri ferdig. Det er heller ikke meningen. Hvis noe ikke funker, må det gjøres om på. Jeg har også en del planer for "tilførselseveiene" til den japanske hagen.

7. november 2007

"Nu har vi på rad disse måneder ..."







Det lille røde huset i skogen en tidlig novembermorgen, nærmere bestemt i går.

"Nu har vi på rad disse måneder med navn som lyder som trusler, november, desember ..." skrev Sven Elvestad (alias Stein Riverton) en gang. Vel, det kan jo ikke nektes for at dagene blir kortere og kaldere. Det var noen kuldegrader da jeg gikk ut på morgentur med bikkjene ved det lille røde huset i skogen tidlig i dag morges, men da vi kom tilbake, sto solen atskillig høyere på himmelen, og det ble nok en fin dag. Alle årstider har sin skjønnhet, det har også hver dag, hvis man bare ser etter.

I morgen skal jeg skifte hjul på bilen, en av hverdagens og årstidens trivialiteter. Jeg har kjørt piggfritt i seks år, men den bilen jeg har nå, kom med piggdekk, og trenger det nok også. NAF gikk nylig ut og oppfordret folk til å skifte hjul selv. Det gjør ikke jeg. Jeg skrur aldri på en bil. Det overlater jeg til fagfolk. Kan jeg skifte hjul? Herregud, ja, jeg er jo gammel drosjeeier. Men hvorfor i all verden skal jeg mase med å skifte hjul selv når Bertel O. Steen i Vestfold er villig til å gjøre det for en hundrings? Bare kjøre bilen inn i en pen og ren bilhall med god belysning og få det gjort av folk som har sånt å gjøre? (OBS: I foregående setning var det allusjoner både til Hemingway og til Asbjørnsen og Moe.)(Dessuten: Jeg bor ikke i Vestfold, men bilen er kjøpt der, og den vil gjerne til et verksted hvor den er kjent.)

Hvor vil jeg egentlig hen med dette? Aner ikke. Jeg har visst rotet meg litt bort her (kan skyldes at jeg drikker dårlig kartongrødvin). Meningen var å skrive et innlegg om høsten, tror jeg. I beste fall handler det om å nyte øyeblikket, og jeg kan ikke se noe i veien for at nytbare øyeblikk like gjerne kan forekomme en novemberdag som en hvilken som helst annen dag. For eksempel da jeg gikk morgentur med bikkjene i dag og utforsket nytt terreng i nærheten av det lille røde huset i skogen. En ny skogsvei, en demning, en jernbaneskjæring ... jeg kunne ramse opp. Og i går - i går kom det fire mann med ved til det lille røde huset i skogen. Alle ansatt ved en vernet bedrift. En av dem arbeidsleder (og nabo til det lille røde huset). De tre andre sånne som har bruk for å jobbe på en vernet bedrift. Sånne som ifølge Inger Hagerup har litt mindre håndbagasje enn oss andre. De var bare så søte at jeg nesten begynte å grine.

Jeg vet fortsatt ikke hvor jeg skal med dette innlegget, så jeg slutter nå.
Bare en ting: Hvis du tror jeg er blitt full av den dårlige papprødvinen (som ikke er så dårlig), så er jeg ikke det (legg for eksempel merke til at det ikke er skrivefeil i dette innlegget). Jeg har forresten funnet ut at valpolicella er rødvinen for meg. Jeg vet ikke mye om vin, men erfaringen har vist at man sjelden trår feil når man holder seg til italiensk. Det var polet på Briskeby, et særdeles trivelig pol med kyndig betjening, som under mitt seneste Oslo-opphold nå nylig åpnet mine øyne for valpolicella. Jeg skulle ha en lett og god rødvin som 1) passet til kylling, og 2) ikke ga meg hodepine når jeg skulle kjøre hjem dagen etter. Toralf Bølgen fremhever da også (i sin utmerkede bok Bølgens vin) valpolicella som et typisk eksempel på en lett og saftig rødvin som passer til magert kjøtt som kylling. Jeg har nemlig en god venninne i Jacob Aallsgate som alltid inviterer meg på middag når jeg er i Oslo, raffinert og minimalistisk, og som regel med kylling som kjødelig innslag. Med andre ord helt etter min smak.

Og apropos Oslo og mat: En av dagene spiste jeg lunsj i en bokhandel. Bogstadveien kryr jo nå av bokhandler, og i en av dem er det en liten kafé hvor man kan sitte og lese bøker og se ut av vinduet. Det funket bra. Maten var god, og jeg fikk noen smaksprøver av diverse bøker. Attpåtil hadde de en stor bunke av en av mine bøker (Barnas store gåtebok) inne i selve lokalet! Flott sted, med andre ord.
Nuff zed.

”... den knesenkende, hviskende og forbudte kjærligheten ..."




Børge Skråmestø skriver bare så herlig. Les mer
HER .

5. november 2007

Tilfeldighetenes (?) spill.

Det var dette med merkelige sammentreff.

Jeg skriver en mail til min danske venninne herecomestrouble. Like etter at jeg har sendt mailen, får jeg en lang mail fra henne, og midt i denne mailen sier hun: «Nej! Hvor mærkeligt! nu kom der en mail fra dig! Dejligt.»

Jeg mailer tilbake og sier:

«Dette er ikke noe svar, egentlig, jeg har knapt rukket å lese din mail ferdig foreløpig, for underveis gikk det opp for meg, hvis jeg forstår det riktig, at du fikk min mail mens du holdt på å skrive til meg. Hva skal man si om et sånt sammentreff? Hvor mærkeligt, sier du. Ja, det sier jeg også. Jeg er meget langt fra new age, men jeg er faktisk litt opptatt av merkelige sammentreff i tilværelsen. Og dette her, det kan bare ikke være en tilfeldighet. Hva det så er, vet jeg ikke, jeg har hverken noen vitenskapelig eller noen annen forklaring på det, og jeg føler heller ingen trang til å mystifisere det på noen måte. Men jeg opplever altså den slags fra tid til annen, og jeg er i hvert fall sikker på at tilfeldig er det ikke.»

Herecomestrouble: «Det var lige hvad jeg gjorde. Altså sad og skrev, da jeg fik din mail. Jeg kan rigtig godt lide den slags sammentræf og dyrkerdem gerne som noget ikke-tilfældigt, men samtidig er jeg så kedeligt pragmatisk, at jeg også altid tænker på noget, jeg engang har hørt en sige i fjernsynet om den slags og som var noget i retning af dette: en gang i mellem VIL der være sådanne sammentræf. Tænk på hvor mange mails man sidder og skriver, hvor den anden IKKE også skriver til en i samme øjeblik. Det sker hele tiden! Men nogen gange falder man over hinanden, eller hva man skal sige, og så virker det mærkeligt og forunderligt og måske betydningsfuldt. Men det er statistisk usandsynligt, at det IKKE skulle ske en gang i mellem. Man tænker fx: TÆNK, at jeg skulle møde ham netop her, netop i dag. Men tænk på, hvor mange andre mennesker, man så IKKE har mødt den eller andre dage.
Undskyld jeg er sådan en kedelig lyseslukker.»

Jeg: «Okei, okei ... men det er da morsomt når det skjer?»

herecomestrouble: «Meget. Og lidt smukt.»

I hvert fall dét - lidt smukt. Men altså - kanskje ikke mer. Eller som Hege sier i kommentaren til innlegget under: «Det er tilfeldigheter. Livet er ellers fullt av dem. Hva skulle det ellers være?»

Ja, det er i grunnen det som er spørsmålet: Hva skulle det ellers være? Jeg har ikke noe svar på det, men jeg synes, som Cassandra Mortmain som også kommenterer innlegget under, at det er spennende saker. Og inntil videre er jeg ikke like sikker som de nøkterne damene jeg har sitert over, på at det bare er tilfeldigheter.

4. november 2007

Hermann Starheimsæter.






Jeg er litt opptatt av tilfeldigheter, eller kanskje rettere sagt tilfeldigheter som ikke er tilfeldigheter; det som i new age kalles «synkronitet». Jeg har faktisk oversatt en bok om det (i skjønnlitterær form), nemlig Den niende innsikt av James Redfield, en klassiker innen new age-litteraturen. (Jeg må bare si for ordens skyld at jeg ikke oversatte denne boken fordi jeg har noe spesielt forhold til new age.)
I går hadde jeg besøk av en venn som nylig hadde vært i et bryllupet til en annen venn (også nordmann), i Bratislava, hovedstaden i Slovakia. Siden vi snakket mye om litteratur i løpet av kvelden, nevnte min venn at han i dette bryllupet hadde truffet forfatteren Hermann Starheimsæter. Jeg har sett navnet, men ikke lest noe av ham. Da jeg sjekket mailen før jeg skulle legge meg i natt, hadde jeg fått en mail fra en venninne som er norskfilolog og journalist på si, blant annet intervjuer hun en del forfattere for et tidsskrift. Hun skrev at hun i løpet av helgen hadde lest hundre sider av en bok hun nylig hadde kjøpt, nemlig romanen Nordvegen av Hermann Starheimsæter. «Jeg kjøpte både denne som kom i 2003 og ei som heter Nattbussen som kom nylig. Det er merkelig at jeg ikke har oppdaget denne forfatteren. Kjenner du ham? Han er virkelig interessant,» skrev hun blant annet.
Altså to venner som uavhengig av hverandre nevner denne for meg ganske ukjente forfatteren i løpet av få timers mellomrom. Ren og skjær tilfeldighet? Eller «synkronitet»? Det er sånne opplevelser som får meg til å lure litt. Resultatet var uansett at jeg ble nysgjerrig på denne Starheimsæter. Noen som har lest ham?

Om Hermann Starheimsæter på Aschehougs hjemmeside kan du lese
HER .

Ord i luften.



Når jeg er i Oslo, noterer jeg meg av og til replikker jeg fanger opp idet jeg passerer mennesker på gaten, mennesker som går sammen med andre eller snakker i mobiltelefon. Bare ord som når meg gjennom luften i forbifarten, avhugne setninger eller deler av setninger, løsrevet fra alt annet, noen ganger ser jeg knapt på den som ytrer dem. Men jeg finner frem notisboken og blyanten jeg alltid har på meg og noterer dem, akkurat slik jeg hørte dem. Noen ganger setter de fantasien i sving.
Eget foto fra Frederiks gate i Oslo.



«Og for å være helt ærlig med deg, sa jeg ...»

«Men kan vi ikke kjøpe noe ekstra nam-nam og gjøre litt ut av det, da?»

«Hun Eva jobber jo på kontoret her oppe ...»

«Jeg tenkte jeg skulle invitere til vorspiel i morra, skjønner’u. Ikke no’ store greiene, altså.»

«... for nå skal jeg ta og fylle fryser’n.»

«... og så besøkte vi Akropolis da, der oppe, på høyden der ...»

3. november 2007

Ord for dagen.







"For intet kan være så forunderlig som livet. Bortsett fra litteraturen. Bortsett fra litteraturen. Ja, det er selvfølgelig den eneste trøsten: Bortsett fra litteraturen."

Orhan Pamuk, avslutningsordene i Svart bok,
norsk utgave 1994 oversatt av Bernt Brendemoen.

2. november 2007

Tekster om sang.




25. oktober hadde jeg DETTE innlegget med utdrag av en Beckett-tekst som handlet om sang. En bloggleser etterlyser flere litterære tekster om sang. Er det andre lesere som vet om noen?

Hva er et ord?






"Hva er et ord?

Noen svarte flekker på papir? Noe lyd fra en menneskemunn?

Vi har alle sett skrift og hørt tale på fremmede, helt ukjente språk, der ordene forblir utilgjengelige kråketær eller lukkede lyder. De taler ikke til oss. De støter oss bort med sitt fremmedartede skall. Ordene i morsmålet, derimot, eller i andre språk vi måtte ha tilegnet oss, kommer oss i møte med innsiden ut. Meningen står for oss i ett med skriften og lyden. Det er så selvfølgelig, så naturlig.

Og likevel - hva er det som skjer når de svarte flekkene taler til oss fra boksidene, nå de begynner å leve i oss, skaper bilder, vekker minner, åpner nye verdener? Hva er det forunderlige bånd som forbinder ordenes kropp og ordenes sjel? Det har ingen filosof til fulle greid å forklare, skjønt mange har forsøkt og mange besnærende teorier har vært lansert. Den magiske meningsdannelsen hyller seg i hemmelighetsfulle slør. Er ord er et mirakel!"


Jørgen Gaare/Øystein Sjaastad: Pippi og Sokrates. Et filosofisk drikkegilde i Villa Villekulla. Pax 2004.


Enda et eksempel på hvordan interessante bøker bare faller i hånden på meg når jeg går og roter i Oslo Nye Antikvariat.


Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...