aroundbooks

aroundbooks

29. desember 2008

Dataspill





Scene fra dataspillet SinkSub. Det kan gå ille med marinefartøyet ditt hvis du ikke får tatt ubåtene før de tar deg.


I Aftenposten i dag er det en artikkel om dataspill med overskriften «Voksne barn leker mest». Hver fjerde dataspiller er over 50 år. Glem 14-åringen på gutterommet. Gjennomsnittsspilleren er helt annerledes enn du tror.

En 36-årig dataspillende dame som blir intervjuet, sier: «Det er nok en myte at spill er lavkultur. Man hører stadig skrekkhistorier om fete, coladrikkende gutter som ikke klarer å reise seg fra spillstolen. De finnes sikkert, men er ikke representative for spillkonsumentene. Det er en middelklassemyte som stammer fra dem som ikke spiller selv. De flest jeg kjenner som spiller, har høy utdanning og et veldig reflektert forhold til dataspille som kulturbegrep.»

Tenk det. Dette både overrasker meg og overrasker meg ikke. Overrasker fordi jeg kanskje ikke er helt uberørt av denne myten selv, men overrasker meg samtidig ikke fordi jeg som forelder aldri har svelget denne myten helt fordi jeg i mitt aller nærmeste spillmiljø har observert nettopp det denne artikkelen sier; nemlig at dataspill er en like høyverdig og givende kulturell uttrykksform som andre kulturelle uttrykksformer. At det ikke tiltaler meg, er ikke grunn god nok for å fordømme det. Mange foreldre er altfor redde for kulturelle uttrykksformer som de selv ikke kjenner og frykter/fordømmer/setter begrensninger (med krangling og misstemning til følge) i stedet for selv, på en åpen og objektiv måte, å prøve å sette seg inn i hva det egentlig dreier seg om. Jeg elsker myteknusing, slik denne Aftenposten-artikkelen driver med. Artikkelen er foreløpig ikke lagt ut på nett.
Dataspill har aldri vært min greie, og det kan godt hende at det har noe med alder å gjøre. Det forbauser meg at hver fjerde dataspiller er over 50 år, altså i min egen aldersgruppe.
Dataspill har rett og slett aldri interessert meg, og jeg har heller ikke tid til å drive med det. Men av og til hender det at jeg tar meg et lite friminutt med noen ganske enkle spill, som det gode gamle kronespillet, som jeg tidligere har omtalt i bloggen, og som du finner HER.

Jeg er også svak for SinkSub, som du finner HER. Du kan laste ned en prøveversjon, men fullversjonen koster ikke stort og er mye morsommere.
For noen år siden spilte jeg også Supaplex, som du finner omtale av og lenke til nedlasting HER.

Alle disse spillene er det jeg tror man kaller arkadespill, altså ganske enkle «mekaniske» spill hvor man skal rydde opp i ting, unngå å få ting i hodet og lignende.

28. desember 2008

Bøker er som folk







Skriveboka er en sånn bok som man kan bla tilfeldig opp i og alltid finne noe av verdi. Det er i det hele tatt en bok som kan brukes på mange måter; som lærebok, oppslagsbok, inspirasjonsbok etc.

I dag bladde jeg litt på måfå og fant dette om å lese, myntet på skrivende mennesker (som alle andre påpeker også Merete Morken Andersen den viktige symbiosen mellom å lese og å skrive), men like relevant for alle som leser:

"Du trenger ikke lese det alle andre leser
[...] Det er lett å få en følelse av at man har en slags forpliktelse til å lese de bøkene som "alle andre" leser og snakker om for øyeblikket, for å vise verden at man er oppdatert. Men dersom du er en virkelig skriver, er det slett ikke sikkert at du finner de bøkene som passer for deg i Bokklubben eller i avisenes anmeldelser av høstens bøker. Kanskje må du lete utenfor ditt eget land, utenfor din egen tid. Hvis du for et øyeblikk klarer å legge vekk tanken på at all litterær utvikling går som en rettlinjet pil i én retning, altså at litteraturen blir bedre og bedre, kan det være at de verdener og tanker som fins i eldre litteratur, fremstår i nytt lys.

Da er biblioteket bra å ha. Stol på tilfeldighetsprinsippet. Gå rundt mellom hyllene og kjenn etter hvilke bøker som fanger oppmerksomheten. Lån dem med hjem. Gi dem en sjanse, minst tjue sider, og vær villig til å komme boka i møte. Livet som skriver handler mye om å strekke seg, og bøker er som folk; noen må man bruke tid på å bli kjent med, men man får desto mer tilbake når vennskapet er etablert."

En anmeldelse av Skriveboka finner du HER.

27. desember 2008

Hva innebærer det egentlig å oversette?




«En översättare arbetar utifrån en konkret text skriven av en annan person, och han eller hon har ett bestämt mål: att komma originalet, dvs. författarrösten, så nära som möjligt. För at nå dithän måste översättaren spela en dubbel roll. Han eller hon måste vara ödmjuk inför författarens text, och för att vara det krävs ibland att översättaren också är mycket djärv. Och för att vara djärv måste man utgå från sig själv. «Jag skall förmedla författarens röst, men för att göra det måste jag hämta den ur mig själv,» säger översättaren Ulla Roséen i en intervju.

Översättarnas arbete har beskrivits på många olika sätt. Else Lundgren, som har översatt ca åttio verk från engelska, bl.a. romaner av två nobelpristagare - William Golding och Nadine Gordimer - väljer en anspråkslös metafor; hon jämför sitt arbete med en stickning. Vad hon då i första hand tänker på är att det rör sig om ett arbete som man utan större åthävor kan avbryta och sedan ta upp igen. Men jämförelsen innebär också att det gäller att följa ett mönster, en instruktion som lämnats av originalförfattaren.

Caj Lundgren tilldelar sig själv större svängrum: han liknar sig vid en pianist som tolkar en notskrift. Det gäller altså att blåsa nytt liv i något som inte är fixerat i alla avseenden: nyanser, betoningar, temposkiftningar m.m. är något översättaren själv kan tillföra texten.

Lars Kleberg använder en bild han lånat från den tjeckiske forskaren Jiří Levý när han jämför översättarens arbete med skådespelarens. En like självständig hållning gentemot originalet demonstrerar Jan Stolpe, som säger sig helt enkelt vilja skriva en bok, en bok som visserligen redan föreligger på ett främmande språk, men som han nu föresätter sig att skriva på nytt på sitt eget språk. När originaltexten penetrerats grundligt, ur alla tänkbara aspekter, ger Jan Stolpe översättaren rådet: «Blunda ett ögonblick och tänk - skriv sedan din egen text.» Ett kanske ännu tydligare uttryck för uppfatningen att en översättelse är ett autonomt verk möter man hos Erik Lindegren när han i ett radioprogram 1957, «Om konsten att översätta», liknar en översättning vid «ett självständigt verk - ungefär som ett barn som kan påminna om både sina föräldrar men ändå är något eget och nytt.»

Fra Christina Gullin: Översättarens röst. Studentlitteratur 2002.

The Number One Bestseller that everyone is talking about







Jeg leser en bok som heter Eat Pray Love av Elizabeth Gilbert. Underittelen er «One Woman’s Search for Everything» - intet mindre. Boken er en bestselger over hele verden. Jeg fikk den av en god venninne, og jeg må innrømme at jeg lurte på om hun fleipet med meg da jeg pakket den opp. Det lignet mistenkelig på chick lit. Men hun hadde selv kjøpt den og lest den i USA i fjor, og mente at jeg ville finne mange formuleringer å glede meg over i den. Og det hadde hun ganske rett i. Nå leser jeg min daglige dose Elizabeth Gilbert, og kan anbefale denne boka til alle som vil ha en ikke for tung, men givende leseopplevelse. Jeg har allerede sitert fra den HER. Beretningen er i jeg-form og handler i all sin banalitet om følgende:

«Elizabeth is in her thirties, settled in a large house with a husband who wants to start a family. But she doesn’t want any of it. A bitter divorce and a rebound fling later, Elizabeth emerges battered yet determined to find what she’s been missing. So begins her quest. In Rome, she indulges herself and gains nearly two stone. In India, she finds enlightenment through scrubbing temple floors. Finally, in Bali, a toothless medicine man reveals a new path, leaving her ready to love again.»

Høres ikke dette fælt ut? Jo. Men livet er fullt av paradokser, og faktum er at Elizabeth Gibsons «search for everything» er både underholdende og lærerik. Det samme mente tydeligvis magasinet Elle, som omtalte den som «as funny as it is wise». Og New York Book Review sa: «Fuelled by a mix of intelligence, wit and colloquial exuberance that is close to irresistible.»

Det siste kan jeg underskrive på. Dette er en bok av den typen som er vanskelig å legge fra seg når man først har begynt på den. Elizabeth Gibson er inne på det meste, fra alle aspekter ved en slitsom skilsmisseprosess til lovprisning av italiensk is og pizza (I have always thought we only had two choices in our lives when it came to pizza crust - thin and crispy, or thick and doughy. How was I to have known there could be a crust in this world that was thin and doughy? Holy of holies!). I Italia tilbringer hun ellers mye tid med å lære seg italiensk, «the most seductively beautiful language in the world». Forholdet til David, som hun forelsket seg i etter skilmissen, er ikke av de enkleste: «Last spring David had offered this crazy solution to our woes, only half in jest: ’What if we acknowledged that we have a bad relationship, and we stuck it out, anyway? What if we admitted that we make each other nuts, we fight constantly and hardly ever have sex, but we can’t live without each other, so we deal with it? And then we could spend our lives together - in misery, but happy not to be apart.’»

Veldig amerikansk det hele, men for en gangs skyld - slik opplever i hvert fall jeg det - på en veldig sjarmerende måte. Gilbert skriver så det gnistrer, hun er ærlig og personlig, observant og reflekterende, og det er noe befriende upretensiøst og likefremt over det hele. En bok helt fri for intellektuelt pisspreik. En amerikansk kvinnelig journalist i tredveårene på oppdagelsesreise i eget følelsesliv og i verden - det kunne vært grusomt, men det er helt praktfullt.

26. desember 2008

Stort og smått






Alt er relativt, som det heter. Jeg har i mange år jobbet på en bærbar datamaskin fordi jeg ikke orker å ha en sånn diger, stasjonær sak som dominerer arbeidsmiljøet mitt. Den bærbare gir frihet, både til å bevege meg rundt i mitt eget hus og utenfor det.

Men til jul i år fikk jeg en enda mindre PC, som gjør meg enda friere. En mini-PC som er så liten at jeg kan putte den i en (litt stor) lomme, og som ikke krever egen veske når jeg skal ut og reise. Tastaturet er stort nok til at jeg kan jobbe på det, og maskinen har innebygd kamera og mikrofon. Er jeg ikke heldig?

24. desember 2008

Skriveboka





"Å være forfatter, og altså ikke bare en skriver, ser ut til å ha noe spesielt dragende ved seg, noe som gjør at folk er villige til å ofre både sosialt liv, familielykke og økonomi for å oppnå denne statusen.

Hva er det så som trekker? Rik blir man sjelden, ofte blir man misforstått, og presset ved å la arbeidet sitt bli offentlig vurdert av kritikere og lesere kan være stort og ubehagelig. Faren for å bli undervurdert og oversett er overhengende.

Kanskje er det som trekker en kombinasjon av å kunne uttrykke seg selv, finne en stemme for det som fins i ens egen, innerste sirkel, på den måten å se verden på som det bare er en selv som kan bringe til torgs, og å samtidig kunne engasjere lesere, berøre dem, vekke deres evne til å tenke selv og trekke slutninger om verden. Kanskje til og med være med på å forandre verden på denne måten? Ser vi historisk på det, blir det klart at de store forfatterne har vært betydningsfulle i samfunnsutviklingen, de har vært med på å forme hvordan man har tenkt og handlet innenfor en kultur. En forfatter er en som lar det være noe igjen etter seg etter at han eller hun selv er borte."

Merete Morken Andersen: Skriveboka. Aschehoug 2008.

Om Skriveboka sier forlaget:

"Forfatter og tidligere forlagsredaktør Merete Morken Andersen øser av sin erfaring og innsikt på skrivefeltet. Hun har i en årrekke undervist i skrivekunst og i sakprosaskriving - nå har hun samlet sine kunnskaper i "Skriveboka", som er en bredt anlagt og underholdende bok om skriving, språk og lesning.
"Skriveboka" tar for seg skjønnlitterær skriving, fagskriving og terapeutisk skriving. Dette er boken for dem som ønsker å utvikle sin personlige stemme i skrift, og for alle som vil komme i gang med skriveprosjekter. Den kan brukes som et oppslagsverk og er full av smarte råd og knep om skriveteknikk samt av mer fordypende samtaler og refleksjoner om skriving.
"Skriveboka" er en skrivebibel og en startkabel for skrivelystne. Den handler om hvordan man kan vekke til live språkevnen og forestillingskraften - og bruke skrivingen til å utforske seg selv."

God jul!





Så er det julaften, og jeg er nettopp kommet tilbake etter et par timers svettetur i skogen med bikkjene. Det er mørkt når vi går ut om morgenen nå i disse tider, og så lysner det underveis. Kveldsturen foregår helt i mørke, men med refleks.

Det er altså julaften. Eller ... aften kan det vel ikke være før i kveld? Hele dagen kan vel ikke være aften? I Danmark har de løst problemet ved å kalle dagen i dag for "juleaftens dag". "Julaften på dagen" sier vel vi. Hva sier svenskene? Sannelig om jeg vet.

HER er tredje og siste bidrag i Rocking Around the Christmas Tree-kavalkaden. Jeg har spart det beste til slutt, selvsagt. Ikke Mel & Kim - men Kim & Mel! Og med dette ønsker jeg alle denne bloggens lesere en riktig god jul.

(Hvis noen lurer på hvorfor illustrasjonen viser Bugge Wesseltofts It's snowing on my piano fra 1997, er det bare for å fortelle at hvis man er i det mer meditative jule-lune, er dette en av de nydeligste juleplater som finnes. Man kan jo ikke høre på Rocking Around the Christmas Tree hele tiden, mener jeg, langt mindre praktisere det.)

23. desember 2008

Rocking Around the Christmas Tree (versjon 2 av 3)




Ofte må ting bli verre før det kan bli bedre. I dette tilfellet veldig, veldig ille. For verre enn DETTE tror jeg ikke det kan bli. Men i morgen blir alt så mye bedre, det lover jeg.

22. desember 2008

Rocking Around the Christmas Tree (versjon 1 av 3)






Sterkt inspirert av Flimrebloggens julelåtkavalkade, introduserer jeg herved min egen lille mini-kavalkade nå i innspurten til jul. Sang-utvalget begrenser seg til den sangen som setter meg i mest julehumør av alle, nemlig Rocking Around the Christmas Tree. Originalen (?) med Mel and Kim har jeg ikke klart å finne, så det blir diverse mer eller mindre vellykkede coverversjoner, med klimaks på julaften. Først ute er det svenske talentkonkurranse-fenomenet Amy Diamond. Sjarmen og entusiasmen kan ingen ta fra henne - sangferdighetene overlater jeg til andre å vurdere. Du finner låta HER.

19. desember 2008

Kunstnernes jul

Til glede (kanskje) for gamle og nye lesere bringer jeg denne reprisen fra både i fjor og forfjor. Jeg kunne jo gjort det til en litterær quiz og spurt hvem som har skrevet dette, men det ville nok raskt bli avslørt av lesere med god hukommelse.







Kunstnerliv i desember (av en som ikke var med)

Folk lå så meget før i tiden. De lå ved universitetet, de lå på landet om sommeren ... og noen kom seg aldri på bena igjen. Og malerne -- ja, de lå og malte, i Telemark og på Fleskum og hvor det nå var.
Skredsvig, Krogh, Kittelsen og andre i kretsen rundt dem lå i en årrekke oppe ved Stange mølle og malte om vintrene. Ja, de malte ikke korn, selvfølgelig, men bilder. Møllemesteren der, Ole Pastosen, var meget kunstinteressert og elsket å ha de store mestere boende hos seg.

Ikke før hadde sneen lagt seg i desember, så strømmet kunstnerne ut fra innestengte atelierer og røykfylte vinstuer. Nå var tiden inne for å dra opp til Pastosen på Stange! Og så bar det i vei med hest og slede oppover Trondheimsveien så det gnistret fra meiene. De var gjerne en tre--fire hestespann i følge, og sledene var fylt til randen av de reisekledde malerne og alt utstyret deres. Skredsvig og Krogh satt alltid i den første sleden, staute og imponerende som de var, innhyllet i sine omfangsrike saueskinnspelser og med det lange kunstnerhåret flagrende i vinden.
Med latter og leven kjørte de frem, og god niste hadde de med. Brennevinskaggen ble kastet fra slede til slede, og hver og en tok dyktig for seg av innholdet. Etter hvert som det bar oppover flatbygdene, ble de naturligvis mindre treffsikre, og det hendte seg mer enn en gang at kaggen havnet langt ute i snefonnene. Da ble hestene stanset under megen jubel og halloi, og så var det gjerne Kittelsen som måtte bykse seg frem i sneen for å finne kaggen igjen. Han var så aldeles forlibt i sneen, Kittelsen, og best som han kavet og lette der ute i drivene, så malte han et snelandskap eller to, det kunne være seg en underlig snetung gran eller en liten snedekt kirke.
Så fant han brennevinskaggen, og så hev han seg opp i sleden igjen, og så gikk den lystige ferden videre.

Det var nesten som et eventyr da de sent på kvelden kjørte inn i tunet på Møllegården, hvor lyset strømmet fra alle vinduer og liflige dufter sivet ut fra kjøkkenet. I svalen sto Ole Pastosen og tok imot, mens tjenestefolkene flokket seg nysgjerrig i døråpningen. De ville jo gjerne se storfolkene som skulle komme til gårds, som ventelig kan være. Ikke før hadde sledene stanset på gårdsplassen, så røk flere av de yngre kunstnerne overende i nærmeste snødrive, utmattet og drukne etter den livlige ferden opp gjennom bygdene. Skredsvig og Krogh stablet dem på bena igjen og hadde mye moro med dem. Så benket de seg rundt langbordet på Møllegården, og der manglet det ikke på mat og drikke, må vite. Det varte ikke lenge før stemningen var høy, og prismer og paradokser svirret i luften. Særlig Skredsvig var så kroket i ord at de andre mest måtte gi seg over, men også han far sjøl på garden bidro med saftige historier. Han likte å smøre tykt på, Pastosen.

Ett år undret Skredsvig seg over hvor Pastosens halvvoksne datter Hedevig var blitt av, siden hun ikke var å se noe sted. Da Ole Pastosen fortalte at hun lå ovenpå og var syk av tæring, ble det en voldsom oppstandelse. «Syk pike!» ropte Krogh ekstatisk. «Dette er et motiv vi har ventet på, venner!» Og så føk han opp fra bordet, så flasker og glass hoppet, og de andre var ikke sene om å følge etter. Opp trappen bar det, og inn på Hedevigs værelse. Krogh var først oppe med staffeliet, og satte i gang med å male den syke piken så oljefargene sprutet. Det ble en del disputt blant de andre om hvem som skulle ha de beste plassene, særlig den unge Munch gjorde sitt beste for å trenge seg frem, men snart var alle i gang. Det ble ganske overfylt i det lille rommet etter hvert, og snart var luften tykk av terpentindunst og tobakksrøk. Det var slett ikke bra for den lille syke Hedevig, som lå der i sengen, støttet opp av puter, og stirret lengselsfullt ut gjennom vinduet ... (fortsettes ... kanskje ... jeg mener, Hedevig dør formodentlig ... ja, ikke bare formodentlig, men ganske sikkert ... og det er jo så trist ... så jeg vet ikke om jeg klarer å skrive mer ...)

18. desember 2008

To gode bøker




Et utbytte man har av bokblogger, er at man blir oppmerksom på bøker man ellers kanskje ikke ville ha hørt om eller festet seg ved. Gjennom DETTE innlegget ble jeg oppmerksom på Travis Hollands Arkivarens fortelling, som var en stor leseopplevelse. En dyster men nydelig bok om kjærligheten til litteraturen og menneskene i et undertrykkende diktatur og en skjebnesvanger tidsepoke.



Gjennom DETTE innlegget ble jeg oppmerksom på Alan Bennetts En uvanlig leser, som jeg holder på med nå. Også en opplevelse. Som det står i baksideteksten: «Alan Bennett er en mester i vittige scener og dialoger, og behandler lesingens psykologiske og sosiale sider med innsikt og humor. Historien om dronningens dypdykk i litteraturen er en stilistisk perle og en festlig fortelling om boklesingens mangfoldige gleder.»

Et lite sitat fra boken:
«Det hun også var i ferd med å oppdage, var hvordan én bok førte til en annen, dører åpnet seg hvor hun enn vendte seg, og dagene var ikke lange nok til å få lest alt hun ville.»

16. desember 2008

Bøkenes liv






«Ved siden av Vera skinner ryggene på Semjons bøker bak glasset som utstilte museumsgjenstander. Hver med sitt eget distinkte, uerstattelige liv.»

Travis Holland: Arkivarens fortelling. Roman, Gyldendal 2008.
Oversatt av Hege Mehren og Isak Rogde.

15. desember 2008

Beauty






"Venice is beautiful, but like a Bergman movie is beautiful; you can admire it, but you don't really want to live in it."

Elizabeth Gilbert: Eat Pray Love

14. desember 2008

Av en boksamlers bekjennelser (3)









I går kom det ekstra mange bøker i posten. Tre fra Aschehougs bakgårdssalg på nettet: Julius Cæsar av Shakespeare (fordi jeg samler på Shakespeare), Balzacs Scener fra kurtisanenes liv (fordi jeg samler på Balzac) og André Brinks Før jeg glemmer (fordi jeg samler på Brink). En i Aschehougs markedsavdeling har tydeligvis guglet på «bakgårdssalg», for han var så vennlig å sende meg en mail og gjøre oppmerksom på det. Bakgårdssalg på nett gir ikke den samme markedsfølelsen som å gå rundt i Aschehougs bakgård og rote i bokbunkene, men gjør til gjengjeld dette salget tilgjengelig for andre enn hovedstadsbeboere.

Samme dag ankom også en pakke med fire stk Virginia Woolf, resultatet av litt byttevirksomhet mellom meg og min Woolf-oversettende kollega. Dermed har min Woolf-bestand fått en meget etterlengtet tilvekst etter hittil å ha vært temmelig skral. Men nå begynner det å hjelpe.
Samle, samle, samle ...

11. desember 2008

Flamme









Takket være Ainas iherdige skriverier om Flamme forlag, som du finner HER, abonnerte jeg forleden dag på Flammes boksingler. Ikke noe sommel der i gården, for boka kom i posten dagen etter. Monica Isakstuen Stavlunds Sånn, borte. En praktfull liten diktsamling, som allerede er lest av flere i min umiddelbare nærhet, og som brakte tårene frem. Disse boksinglene forekommer meg å være en praktfull idé, en helt ny måte å tenke bøker og utgivelse på. Jeg gleder meg allerede til neste.

«Flamme Forlag er en situasjon, en mulighet, en livsform. Ikke la deg lure av etternavnet: Plutselig sitter vi på bussetet ved siden av deg. Vår virksomhet omfatter søvn, hjemmevideo, popmusikk, værvarsling, avstandsforelskelser, bordhockey, reising, oppvask, diktdeklamasjon, skjortestryking, spontan dans og en god del aktiviteter som er for betydelige til å nevnes her. Og ja, så gir vi ut en bok i ny og ne. Primært ny norsk skjønnlitteratur. Bøkene dukker opp når du minst venter det, i formater som passer veska di.

Flamme Forlag er en megatekst. Flamme Forlag har ingen passive tilskuere. Se deg om, og du skjønner hva vi mener.

Er du glad, er du trist, er du gåen? Bli med. Dette er et allemannsforlag.»

Sier Flamme om seg selv. Hjemmesiden finner du HER. Og forfatterens blogg finner du HER.

9. desember 2008

Høyt å flyve ...





For noen dager siden ble denne bloggen rammet av en underlig skjebne. Besøkstallet, som vanligvis ligger på pluss minus hundre, steg plutselig til et sted mellom to og tre tusen. Dette skyldtes, så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, ikke en plutselig oppblomstring av litterære interesser hos det norske folk, men at noen søkte på noe i forbindelse med en dagsaktuell hendelse, som via tilfeldighetenes underlige krokveier ga treff på min blogg. Denne artige tildragelsen førte til at min ringe blogg plutselig havnet helt oppe på 11. plass på Bloggurat-listen, nesten på høyde med superblogger som Revolusjonært roteloft og Glamourbibliotekaren (men bare nesten). Morsomt så lenge det varte, men nå er jeg på vei ned på jorda igjen.

Fortell meg noe jeg ikke vet










Interiør fra en Mercedes på en gårdsplass nær meg.




«BMW-sjåfører er verstinger,» fastslår Aftenpostens nettavis i dag, HER. Fortell meg noe jeg ikke vet, sier jeg da. At BMW-sjåfører er verstinger på veien, vet enhver som har øynene med seg i trafikken. Og Audi-sjåfører ligger ikke langt etter. Akkurat som undersøkelsen Aftenposten refererer til viser.

«Mercedes-eierne er de snilleste blant status-bilistene,» konkluderes det med. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig. Mercedes er synonymt med understatement. Det er totalt unødvendig, og fullstendig misforstått, å råkjøre med en Mercedes. En Mercedes-eier hever bare et overbærende øyebryn hver gang en vulgær BMW eller Audi raser forbi. Den omtalte undersøkelsen kan tyde på at BMW- og Audi-førere er mennesker med komplekser, mennesker som må bruke bilen for å kompensere for et eller annet. En Mercedes-eier er hevet over den slags. Ledestjernen foran på grillen forteller det som trengs. Noe mer er ikke nødvendig å si.

Boknissen slår til





Hver år ved disse tider dukker Boknissen opp. «På tide å få foretatt årets innkjøp,» sier Boknissen. «Ok,» sier jeg. Siden Boknissen er en imaginær personasje, er han avhengig av min hjelp. Jeg hjelper ham å sette opp en liste, og så drar vi til Norli. Boknissen har fått med seg at jeg kan handle på Kontantsalget i annen etasje, en spesiell avdeling der folk i bokbransjen får prosenter. Resultatet er at Boknissen oppfatter hele Norli som en gedigen taxfree-sjappe for bøker. «Det er bare på Gyldendal-bøker jeg får 40 %,» sier jeg. «Og det er ikke alle forlag som er med på kontantordningen.» Dette gir Boknissen fullstendig blaffen i. Hans motto er: Riktig bok til riktig person, koste hva det koste vil.

I år var han meget sjenerøs, synes jeg. Tusenlappene gikk. «Denne boka er ikke med på ordningen,» sa jeg litt matt da han plukket ut en ekstra dyr bok. «Nei, men det er rett bok til x,» sa Boknissen fornøyd.

Det hører med til historien at jeg ikke bare må hjelpe Boknissen å sette opp liste og å handle inn bøkene, jeg må også dra kortet for ham. Mitt kort.
«Du får jo prosenter,» er Boknissens refreng. «Ikke på den boka, og ikke på den, og ikke på den,» sier jeg og peker på noen av bøkene i kurven. «Å pytt, det går opp i opp,» sier Boknissen.

Jeg får aldri klarhet i hva som går «opp i opp». Jeg bare drar kortet og kommer meg ut. Jeg må bære for ham også. To blytunge poser, helt opp til Katarinahjemmet. «Jammen fikk vi gjort en god handel i år også,» sier Boknissen fornøyd.

Jeg håper bare at mottagerne synes det samme når julaften opprinner.

8. desember 2008

Ord for dagen




«Nå er virkelighet skjøre saker, og det kjennes ofte ut som om sannhet ikke er én historie, men en prisme med mange brytningsflater. Du kan være både helten i en historie og skurken i en annen i løpet av livet, uten at det ene nuller ut det andre.»

Virrvarr i DETTE innlegget.

7. desember 2008

Det Lila sa











Gårsdagens film på hjemmekinoen var Det Lila sa. Som tidligere meddelt velger jeg gjerne filmer med en eller annen litterær referanse, og dette er for det første en filmatisering av en i sin tid bestselgende fransk roman, som i sin tur handler om en ung forfatterspire. Norsk Filminstitutt omtaler filmen slik:

«Chimo drømmer om å bli forfatter, men henger sammen med dårlige venner og har ikke helt grep om livet sitt. Den dagen Lila flytter inn i nabolaget røskes han ut av en kjedsommelig hverdag. Han fascineres dypt denne jenta som er annerledes enn alle andre; engleaktig vakker, men med en overraskende grov språkbruk. I tillegg er hun sjokkerende frempå i sine seksuelle invitter overfor Chimo. Han lammes nærmest av sitt nye bekjentskap. Stemningen filmen skaper er like viktig som filmens ytre handling. I drømmeaktige, utsøkt filmede sekvenser utforskes et spenningsfelt mellom det erotisk ladede og det uskyldige og uberørte. Lila legemliggjør en erotisk fantasi som i løpet av filmen splintres og avdekker både sårbarhet og styrke.»

En god omtale av filmen finner du også HER.

«Erotisk» er et adjektiv som uunngåelig brukes i alle omtaler av denne filmen, og det er den da også på sin måte, men den som forventer en erotisk eksplisitt film blir nok skuffet. Det er en overraskende poetisk og vakker film som først og fremst utgjør en nydelig kjærlighetshistorie med mye poesi og sårbarhet. Absolutt verd å se. Etter å ha sett filmen ble jeg så nysgjerrig på boka at jeg blir nødt til å ta en titt på den også.

6. desember 2008

«Man kan aldri få for mye oppmerksomhet.»






«Man kan aldri få for mye oppmerksomhet» proklamerer en av høstens skjønnlitterære debutanter, Børge Skråmestø, i kulturdelen av Aftenposten i dag. Aftenposten har intervjuet tre av årets debutanter i etterkant av De Store Debutantdagene på Litteraturhuset.

Det er når man skriver skjønnlitteratur at man virkelig blir regnet som forfatter, ifølge Skråmestø, som har erfaring som sakprosaforfatter fra før. Og Aina Basso ville for sin del sikkert presisert utsagnet med at det først og fremst gjelder skjønnlitteratur for voksne. Men apropos det så jeg hos Norli nylig at både Børges og Ainas bok var på plass i egen hylle for debutanter i Norlis avdeling for skjønnlitteratur, altså voksenavdelingen. Selv kjøpte jeg Ainas bok i barne- og ungdomsavdelingen i sin tid, så det er jo bra at den er begge steder.

Børge sier om sin egen bok at det er en roman med ganske sterke underholdningselementer, og det kan jeg skrive under på. Det er en morsom bok, og humor er faktisk ikke så vanlig i nyere norsk skjønnlitteratur. Det er da heller ikke lett å skrive morsomt. Alle ulikheter til tross minte den meg om Agnes Ravatns Veke 53. Også hun klarer å kombinere glitrende skrivekunst og humor. Her er et knippe sitater fra Børges bok Tårer i champagnen:


«Madsen fingret med servietten. Den var påtrykt det apatiske ansiktsuttrykket til Virginia Woolf som følsomme mennesker som leser kvinneromaner liker.»

«Det var kanskje ikke hver dag at en norsk A-kjendis satt på Kvinnekafé Kristeva og gråt i champagnen. Stort sett var det bare studenter her, som hadde strøket til eksamen, eller kunder fra Tronsmo lenger borte i gata, som leste i de nyinnkjøpte bøkene sine om afghanske kvinneskjebner. Og de gråt helst i urteteen.»

«Jeg mente å høre Jane Austen sukke anerkjennende fra dypet av min forleste sjel.»

«Jeg gikk ned trappene til Wilses gate. På de nederste trappetrinnene satt en gruppe emoer og var stille sammen.»

«Å ikke komme hjem til jul regnes som det aller verste man kan gjøre mot sine foreldre.»

«Jeg ble rolig av å be Fadervår. Jeg blir alltid rolig av å be Fadervår. Men så måtte jeg gå bort til stereoen og sette på ’Your disco needs you’ med Kylie for ikke å bli altfor rolig.»

«Naturlig vakker hud kan ikke overlates til naturen, selv om det høres slik ut.»

Den lidenskapelige leser








Mens vi venter på min egen ti-på-topp-liste kan jeg røpe at Mercedes i Alexandre Dumas' Greven av Monte Christo er garantert plass på listen. (Bilde fra en eller annen filmatisering.)



Jeg hadde vel kanskje håpet på litt bedre respons på gårsdagens oppfordring (innlegget nedenfor). Står det så dårlig til med lidenskapen hos lesende mennesker? Kanskje det står dårlig til med lidenskapen generelt? Men det er ennå ikke for sent å bidra, selvfølgelig. Om responsen ikke er så stor hittil, er det til gjengjeld stor variasjon og interessante synspunkter i de kommentarene som er. Et nytt litterært bekjentskap har vi også fått. Men det er fortsatt bare å bidra, som sagt.

5. desember 2008

Møyar!













Gwyneth Paltrow som Jane Austens Emma. En tilfeldig valgt illustrasjon til dette innlegget.
«Gå på leiting. Lesa på slump, snart her, snart der, i ein antologi til dømes, er å gå på uppdagingsferd. I ein underleg skog. Kjeldor. Slott. Møyar!»
Olav H. Hauge

Sitatet hentet fra Knut Olav Åmås: Mitt liv var draum. Ein biografi om Olav H. Hauge. Samlaget 2004. Sitatet står gjengitt i kapittel 8, «Du var vinden», i siste avsnitt: «Kaffi, mat og Baudelaire».

Møyar, ja. Litteraturen er full av damer. Jeg har egentlig planer om å lage en personlig ti-på-topp-liste over litterære kvinneskikkelser jeg har tent på i mitt lesende liv, men inntil videre inviterer jeg mine lesere, både menn og kvinner, og uansett om kvinneskikkelsene har vekket det ene eller det andre av følelser, til å nevne én litterær kvinneskikkelse som har gjort spesielt inntrykk og hvorfor. Eller, ved nærmere ettertanke inviterer jeg mannlige lesere til å nevne en kvinneskikkelse de har tent på (og hvorfor) og kvinnelige lesere til å nevne en mannlig litterær skikkelse de har tent på (og hvorfor). Sånn må det være. Nå er jeg spent.

3. desember 2008

Om å drive antikvariat









Interiør fra mitt tidligere antikvariat



Ordet «antikvariat» lyder liflig i ørene til de fleste bokglade mennesker. Lukten av bøker og den spesielle atmosfæren, enten man bare skal kikke litt eller er ute etter noe spesielt. Jeg handler en del i antikvariater, men nå for tiden blir det mest på internett må jeg innrømme. De signalene jeg har fått fra antikvariatbokhandlere går da også ut på at det er nokså nødvendig å satse på nett i dag for den som vil overleve i bransjen.
DENNE artikkelen i den svenske avisen Dagens Nyheter illustrerer det. En antikvarbokhandler i Oslo jeg snakket med for et par år siden, sa at han fikk færre og færre kunder i butikken, men stadig mer kunder på nett. Det syntes han var litt trist, for han savnet den direkte kontakten med kundene. Det spørs også om ikke den «gammeldagse» boksamler er en utdøende rase.

For noen år siden startet jeg selv hjembyens første og eneste antikvariat. Det var en gammel drøm, og da det rette lokalet ble ledig, slo jeg til. Tanken var at det skulle kunne la seg kombinere med forfatter- og oversettervirksomheten ved at jeg kunne sitte på bakrommet og jobbe når det ikke var kunder i butikken. Siden dette som sagt var en gammel drøm, hadde jeg et brukbart varelager parat. Innredningen fikk jeg gratis herfra og derfra, men den fungerte ikke så bra, så jeg fikk ganske snart en snekker til å bygge spesialtilpassede hyller for meg. For øvrig den samme snekkeren som sist vinter bygde bokhyller her hjemme i stua.

Jeg må vel si at antikvariatet mitt var rimelig vellykket. Jeg hadde på forhånd spøkt med at det ikke nyttet å starte antikvariat i en by med ti intellektuelle, men det viste seg å være langt flere, i hvert fall hvis man regner bokinteresserte mennesker generelt. Jeg fikk mange faste kunder, som jeg tror opplevde butikken som et trivelig sted hvor de både kunne finne det de var ute etter og få seg en bokprat. Med et antikvariat i byen fikk folk også muligheten for å selge brukte bøker, og jeg lærte meg snart å skille skitt fra kanel. Det var mest av det første. I prinsippet kan man si at de bøkene folk ville kvitte seg med, var de minst interessante for meg. Det var jo de bøkene syntes det var verd å beholde som ville hatt salgsverdi i et antikvariat. Noen mennesker hadde de merkeligste oppfatninger av verdien på brukte bøker - de trodde alle eldre bøker var gull. Sannheten er at de færreste bøker har noen bruktverdi. Det gjelder som sagt å vite forskjellen. Som mangeårig boksamler og antikvariatkunde hadde jeg en viss peiling i utgangspunktet, i tillegg fikk jeg gode råd av erfarne antikvariatsbokhandlere da jeg begynte. Dessuten lærte jeg relativt raskt av egen erfaring. Selv om det meste jeg ble tilbudt var uinteressant, hendte det jo at jeg gjorde gode kjøp, og det var ganske spennende å dra hjem til folk for å vurdere boksamlinger.

Dessverre viste det seg at tanken på å kombinere skriving/oversettelse og butikkdrift var litt optimistisk. Det krever konsentrasjon å skrive, og selv i stille perioder i butikken kunne bare vissheten om at jeg når som helst kunne bli avbrutt, være ganske enerverende. Butikken bar seg økonomisk, men ga ikke noe overskudd, og etter bare halvannet års drift skjønte at jeg måtte velge mellom å være et skrivende menneske eller drive antikvariat. En annen ting er at med en butikk er man bundet til tid og sted, mens et skrivende menneske kan disponere sin tid helt fritt og jobbe hvor som helst. Valget var for så vidt lett, og etter to år solgte jeg butikken til to ildsjeler som drømte om å starte antikvariat ... Butikken eksisterer fortsatt. Mine etterfølgere er to, og de kan på en annen måte enn jeg kombinere butikken med lønnet arbeid.

For meg var det en erfaring jeg ikke angrer på, og i motsetning til mange andre som drømmer om det samme (det er nemlig mange som drømmer om å starte antikvariat), har jeg tilfredsstillelsen av å ha gjort drømmen til virkelighet.
Hvis det er noen som leser dette som også har denne drømmen, vil jeg be dem om å tenke seg godt om. Uansett hva man skal starte, må man ha kapital, og mange undervurderer tiden det tar å få innarbeidet en forretning (det tar alltid tid før eventuelle inntekter kommer, mens utgiftene løper jevnt og trutt og kanskje blir flere og større enn man tror). Jeg ville vært veldig forsiktig med å satse på antikvariat som levebrød. Da bør man i så fall ha en annen inntekt ved siden av. Det er lett å romantisere for den som er glad i bøker, men å starte butikk er alltid krevende.

Hjemmesiden til mitt gamle antikvariat finner du HER.

To nye bøker





I går var jeg på oversettertreff i Norsk Oversetterforening. Programmet besto i at årets to Bastian-vinnere (Bastian er NOs egen oversetterpris) snakket om hver sin vinneroversettelse - Per Qvale om Thomas Manns Lotte i Weimar og Ragnar Hovland om Roald Dahls Georgs magiske medisin (til nynorsk). Som medlem av Bastian-komiteen for barne- og ungdomslitteratur var jeg selv med på å tildele den siste. Begge fortalte underholdende og faglig interessant om arbeidet. Etterpå var det bokbytte som alltid før jul - dvs alle legger noen av sine bøker på et bord, og så tar man med seg tilsvarende antall av andres. Jeg fikk sikret meg Philip Roths Hvermann og Naja Marie Aidts Bavian, vinner av Nordisk Råds litteraturpris i år. Denne novellesamlingen var jeg så spent på at jeg måtte lese en novelle etter at jeg kom hjem i går, og den skuffet ikke. Hvermann har jeg lånt på biblioteket og lest, men jeg vil gjerne ha Roth i hylla. Roth er oversatt av Tone Formo og Aidt av Knut Johansen.

1. desember 2008

Sigrid Undset og jeg






Hva har Sigrid Undset og jeg felles? Vår katolske trostilhørighet selvfølgelig, og at vi begge har sittet og jobbet her i biblioteket på Katarinahjemmet. Bøker dekker veggene her som hjemme hos meg selv, men hver gang jeg er i et rom som dette, forundres jeg over hvordan alle boksamlinger har sitt eget preg, sitt eget uttrykk.

30. november 2008

Av en boksamlers bekjennelser (2)







Lesekroken i stua etter at jeg fikk bygd veggfaste bokhyller i vinter.



En av artiklene i Aftenpostens bokbilag 19. november handlet om organisering av bøker. Ole Robert Sunde har et bibliotek på ca. 4000 bøker, mer eller mindre velorganisert alfabetisk. Even Fen i Oslo Nye Antikvariat er også besøkt - han holder på en tematisk/alfabetisk organisering, men alle som har besøkt Oslo Nye Antikvariat vet at systemet er sprengt, særlig i kjelleren, hvor man bokstavelig talt må krabbe for å finne det man er ute etter. Andre systemer er nevnt, blant annet å organisere bøkene etter fargen på bokryggene.

Jeg vil tro at de fleste holder seg til tema- og alfabetinndelingen. Selv har jeg 6-7000 bøker å holde styr på. De er relativt velordnet, men jeg klarer ikke helt å holde oversikten lenger, så det hender jeg kjøper bøker jeg har fra før.
Hovedinndelingen går mellom private bøker og bøker som har med jobb å gjøre. De første befinner seg stort sett i stua, de andre på arbeidsrommet. Det er imidlertid snakk om glidende overganger pluss underavdelinger i andre rom. Pluss en del bøker som er mer eller mindre hjemløse, og som enten fører en omflakkende tilværelse eller som har slått seg midlertidig ned et eller annet sted.
Innen hver av de to hovedgruppene (privat/jobb) er bøkene inndelt tematisk og alfabetisk (begge deler mer eller mindre). Den private gruppen utgjøres hovedsakelig av skjønnlitteratur, så gruppeinndelingen her består i en språklig/geografisk inndeling. Jeg har med andre ord ikke all skjønnlitteratur i én rekke sånn som på biblioteket. Norsk skjønn står for seg, det samme med dansk, svensk, tysk(språklig) etc. Engelsk er inndelt i amerikansk, britisk og irsk. Russland og øvrige Øst-Europa er én avdeling, det samme er Latin-Amerika og Spania/Portugal. Lyrikk er skilt ut for seg.
Dette systemet fungerer utmerket, det er lett å finne bøkene jeg er ute etter, og inndelingen gir god oversikt over hvordan de forskjellige land/språkområder er representert.








Et utsnitt av et maleri pluss en skulptur og noen bøker på et bord.






De ikke-skjønnlitterære bøkene i den private avdelingen er inndelt etter tema. Historie, kunst/kunsthistorie, essays, litteraturhistorie, katolsk litteratur, kokebøker og diverse annet. Antikvariske bøker utgjør en egen gruppe, det samme gjør krim og gamle barnebøker. Nyere barnebøker befinner seg på et rom for seg selv sammen med innrednings/hagebøker og filosofi/religion.










Fra kontoret


Jobbe-bøkene består av ordbøker, diverse andre oppslagsverk, bøker om å skrive og oversette, faktabøker av ymse slag, sitatbøker, vitsebøker, gåtebøker, humorteori og diverse andre bøker som jeg har brukt i forbindelse med mine egne bøker.

Med en relativt stor produksjon både som oversetter og forfatter følger også et utall av frieksemplarer. En del brukes som gaver, men det hoper seg jo opp en del. Noen må beholdes som arkiv, andre lagres med tanke på at de kan komme til nytte en gang.

Bokhyllekapasiteten er selvsagt sprengt for lengst, men en bokelsker og -samler lar seg jo ikke stanse av det. Jeg har heldigvis et stort hus.

29. november 2008

Leserapport

Jeg er omsider ferdig med Becketts første roman, Drøm om mer eller mindre fagre kvinner. Den var usedvanlig tung å komme seg gjennom, og som tidligere sagt skjønner jeg at ingen ville utgi den. Det er etter min mening tydelig hvor langt Beckett på dette tidspunktet står fra sitt forbilde James Joyce, men interessant å se hvordan han strekker seg etter ham. Samtidig skimter man jo den senere Beckett når han har fått raffinert sine virkemidler, og for den som vil ha et mest mulig helhetlig bilde av Beckett er det bryet verd å streve seg gjennom Drøm om så bare for å ha gjort det.

Som det fremgår av listen til venstre, har jeg nå tatt fatt på Hanne Ørstaviks Kallet - Romanen. Jeg har vel egentlig hatt den på leseplanen siden jeg kjøpte den på restmammut tidligere i år, men det var mest ved en tilfeldighet jeg kom til å bla i den forleden dag. De små smakebitene jeg fikk på den måten, gjorde meg både irritert og nysgjerrig. Irritert fordi jeg synes det virker som om Ørstavik driver sånn innavl på sin egen stil og teknikk at språket nærmest faller fra hverandre, nysgjerrig fordi det er noe ved Ørstavik som jeg liker. Resultatet var at jeg bestemte meg for å lese boka for å finne ut hvordan den egentlig er.

Ellers er lesingen preget av hopp og sprang- særlig quiz-oppgavene til Dipsolitteraten gjør at jeg må foreta noen ekspedisjoner i bokhylla med visse mellomrom. Det resulterer i mye bla-lesing, men det kan være givende nok på sin måte. Somerset Maugham har interessert meg siden jeg nylig så filmatiseringen av The Painted Veil. Nå har jeg boka både på engelsk og norsk. Jeg har også lest litt atspredt i Livets lenker, og ikke minst i det nærmeste han vel kom en selvbiografi, nemlig The Summing Up, hvor han skriver om sitt liv som forfatter.

Innom Børge Skråmestøs Tårer i champagnen har jeg også vært. Den dukket opp i bibliotekets hylle for nye bøker, så nå har jeg lest den. Planen var å komme tilbake til den i et eget innlegg.

Kafka-biografien har stoppet litt opp, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke kommer i gang med Bibelen. Jeg var så motivert da jeg bestemte meg for å lese den, og jeg har fått tak i den sekundærlitteraturen jeg ville ha. Av en eller annen grunn har jeg fått for meg at jeg ikke kan lese Bibelen parallelt med andre ting, men konsentrere meg fullt og helt om bare den. Det burde kanskje passe å begynne å lese den nå i adventstiden, men jeg får nok vente på det rette øyeblikket. Det kommer formodentlig i form av en guddommelig inspirasjon.

27. november 2008

Og bakom synger skogene








Wilhelmina von Hallwyl



I fjor leste jeg Edmund Austigards Taxi for B.A. Beckström eller kunsten å danse på furu. Boka handler i meget korte trekk om den 92-årige svensken B.A. Beckström som har bodd i Norge hele sitt liv, men som egentlig er siste gren av et svensk skogsimperium, og hans drosjetur tilbake til Sverige der tante Åsta på 97 ligger for døden, hun som har styrt familiebedriften til nå.

Da jeg leste denne boka, gikk assosiasjonene automatisk til en kvinne som med en viss kunstnerisk frihet kan karakteriseres som virkelighetens Åsta Beckström. Hun het Wilhelmina von Hallwyl, født Kempe, og var i sin levetid en av Sveriges rikeste personer. Og rikdommen - den kom fra de svenske skogene, akkurat som for bokens Åsta Beckström.

Wilhelmina var eneste barn av forretningsmannen Wilhelm Kempe og hans hustru. Kempe var en usedvanlig dyktig forretningsmann. Hans Ljusne-Woxna Bruk var et av Sveriges mest veldrevne og innbringende industriforetak som sendte en jevn gullstrøm i eiernes lommer og gjorde familien Kempe grunnrik. Og bakgrunnsmusikken for det hele var vindens sus i mil eller mil med svensk skog, i økseklang, hvinende sagblad og sydende smelteovner.

Wilhelmina var et ensomt og alvorlig barn. Klok og tenksom. Tidlig moden. Det var den gang unge piker fra overklassen debuterte i selskapslivet, en rituell overgang til det voksne liv som fortsatt praktiseres i høyere sirkler enkelte steder i verden. Wilhelminas debut var imidlertid litt spesiell i og med at den ga henne en aha-opplevelse som skulle komme til å bli bestemmende for hennes videre liv. På den tiden var kvinner umyndige, så den som giftet seg med en rik pike, fikk også formuen som fulgte med. Wilhelminas aha-opplevelse besto i at hun kom til å overhøre noen meget kyniske bemerkninger fra unge menn som vurderte potensielle utkåredes pengeverdi. Wilhelmina visste hva hun var verd, hun visste at hun var arvingen til en av Sveriges største private formuer. Der og da bestemte hun seg for at hun ikke ville være en gullfugl som noen kunne skryte av å ha skutt når praten gikk over whiskyen og sigaren i herreværelsene.

Som rikfolk flest på den tiden foretok familien Kempe mange reiser til Europas hovedsteder og til tidens mondene bade- og kuranstalter. Under et av disse oppholdene ble familien Kempe kjent med en ikke særlig velhavende, men fornem sveitsisk adelsfamilie med aner tilbake til korsridderne - von Hallwyl. Grev Hallwyl og hans hustru hadde en sønn på alder med Wilhelmina, og søt musikk oppsto i de unges hjerter.

Vel hjemkommet mottok Kempe et brev hvor unge Le Comte W. de Hallwyl ba om Wilhelminas hånd. Kempes umiddelbare reaksjon var å avvise det hele, han ville ikke at hans eneste barn skulle forsvinne til Sveits. Det var svært langt borte med den tidens kommunikasjoner. Men da opponerte Wilhelmina mot faren: Hun ville ha sin sveitsiske greve. Ham eller ingen. Dette var den store kjærligheten. Men det lå også noe annet bak, som var helt vesentlig for Wilhelmina. Da de traff hverandre og ble forelsket, visste han ikke hvem hun var - han visste ikke at hun ville komme til å bli en av Sveriges rikeste kvinner. Altså tok han henne ikke for pengenes skyld - ingen kynisk beregning der i gården, jfr. Wilhelminas tidligere nevnte aha-opplevelse. Med andre ord ekte kjærlighet også fra hans side.

Pappa Kempe ville gjerne gjøre sin øyesten til lags, og løsningen ble et kompromiss: Wilhelmina kunne få sin unge sveitsiske greve på den betingelse at paret bosatte seg i Sverige. Og slik gikk det. Så snart grev Walther von Hallwyls offiserskarriere tillot det, emigrerte han til Sverige og sin Wilhelmina. Svigersønnen ble ansatt i familiebedriften og viste seg å være meget ansvarsbevisst og dyktig. Da Wilhelmina etter hvert arvet det hele, var det formelt ektemannen som var sjefen, men det var nok snakk om en like vellykket allianse på forretningsdriftens område som på kjærlighetens. De to levde lykkelig sammen til sine dagers ende, og gullstrømmen fra de svenske skogene stoppet aldri opp.







Hallwylska Palatset, i dag Hallwylska Museet, Hamngatan 4 sentralt i Stockholm



I godt moden alder fant greveparet ut at de ville ha sitt eget hus i Stockholm etter hittil å ha bodd i leilighet. Resultatet ble en spektakulær enebolig, nærmere bestemt et bypalass som hentet ut av renessansen - Hallwylska Palatset - tegnet av Sveriges fremste arkitekt på den tiden. I kjelleren kjøkken og lignende tekniske funksjoner, i første etasje kontor for familiebedriften, i de neste etasjene familiens private kvarter med bl.a. eget galleri for kunstsamlingen.

Bygningen rommet datidens mest hypermoderne tekniske løsninger (elektrisitet, heis, telefon, sentralvarme etc.), og hver minste detalj var spesialtegnet og fremstilt av tidens førende håndverkere og kunsthåndverkere. Trappen i hallen var en kopi av trappen i Stockholm slott, og badet var prydet med spesialimportert marmor fra Italia. Paneler og intarsiaarbeider tok pusten fra den besøkende da som nå.

Det er nå Wilhelmina von Hallwyl virkelig blir interessant for oss. Og det har faktisk med huset å gjøre. Grevinnen er en samler. Hennes økonomiske situasjon tillater henne å kjøpe nær sagt alt hun vil ha, men hun er ikke ukritisk. Hun har smak, kritisk sans og gode rådgivere. Blant annet er hun en av de første som samler kinesisk kunst.
Bare hos Bukowski la hun igjen rundt én million kroner i datidens pengeverdi, en enorm sum. Ikke rart hun ble mottatt som en dronning i det fornemme auksjonshuset hver gang den blankpolerte Mercedesen fra Hallwylska Palatset stoppet utenfor og privatsjåføren åpnet døren for grevinnen og hennes alltid ledsagende selskapsdame.

Å omgi seg med kunstsamlinger var på moten i rike privathjem, og mange av dem ble senere omdannet til museer. Typiske svenske eksempler er Thielska galleriet og Waldermarsudde. Også Wilhelmina von Hallwyl ville etterlate et monument over seg selv, men hvorfor gjøre som alle andre? «Alle» hadde jo fornemme samlinger av kunst og kunsthåndverk. Hva var det ingen tenkte på å ta vare på? Jo, hverdagsgjenstander. Wilhelmina von Hallwyl bestemte derfor at etter hennes død (hun overlevde sin mann, som kvinner flest) skulle Hallwylska Palatset bevares uberørt slik det sto på hennes dødsdag. Ikke en ting skulle røres, selv innholdet i papirkurvene skulle være intakt. Hjemmet skulle bevares nettopp som hva det hadde vært - et rikmannshjem med kunstsamlinger og alt mulig annet som hørte til i et hjem. For å forberede dette satte grevinnen en stab av sekretærer i gang med et omfattende registreringsarbeid. Hver eneste gjenstand i huset ble avbildet, beskrevet og katalogisert, fra de mest verdifulle malerier og kunstgjenstander til servise og bestikk, konfektesker og kontorrekvisita, julepynt og spaserstokker. Den 78 bind store katalogen (fire hyllemeter!) ble fremstilt i et opplag på 110 eksemplarer, trykket på dyreste og fornemste papir med tilsvarende eksklusiv innbinding, hvorav et visst antall ble sendt til førende museer og samlinger rundt om i verden.

Og der står huset den dag i dag, som museum og som monument over en meget spesiell kvinne. Besøk henne - det har jeg gjort.

Hallwylska Museets hjemmeside finner du HER .

25. november 2008

And now for something completely different





Jeg er nettopp ferdig med en stor oversetterjobb - nesten fem hundre sider/tre måneders arbeid - og tar et par dager i det lille røde huset i skogen for å koble av med noe helt annet. To-tre dager uten internett - en dristig øvelse. Blir jeg desperat, kan jeg selvfølgelig kjøre til det lokale biblioteket. Men meningen er at det bare skal være jeg og PC-en og det aktuelle prosjektet Forhåpentligvis får jeg lest en del også, mens det knitrer i ovnen.

24. november 2008

Ang. oversettelsen av Peter Pan






Takk for kommentarer til dette innlegget. Et kort utdrag er selvsagt et dårlig grunnlag for en kvalitetsmessig vurdering av to oversettelser opp mot hverandre, men det er flere interessante ting her. Oppfatningene er delte, men de fleste synes vel som Spectatia (og meg selv) at det er noe bra og noe dårlig med begge.
Hopps oversettelse er fra 1946 og Haugens fra 1981, og tidsforskjellen er merkbar. Hopp bedriver det som jeg tror kalles adaptasjon, det vil si tilpasning. Det er særlig blitt benyttet i barnelitteraturen og består i at man enten skriver overtydelig og nedlatende for at barn skal forstå, eller omskriver til lokale forhold av samme grunn. Hopps ”hundre kroner” og ”Langedammen” er i så måte (tids)typisk. Man bruker ikke kroner i England, og dammen, eller sjøen, heter The Serpentine. (Et annet velkjent eksempel på adaptasjon i barnelitteraturen er Stompa - Langåsen pensjonatskole er jo i virkeligheten en engelsk kostskole.)

I dag tror jeg adaptasjon knapt forekommer, både fordi vi har et helt annet syn på barn og fordi vi lever i en atskillig mer internasjonal verden enn i 1940-årene.
Disse to oversettereksemplene illustrerer dermed også en tese jeg har sett fremsatt, og som jeg mener har mye for seg, nemlig at bøker ideelt sett bør oversettes en gang per generasjon. Nettopp behovet for en mer moderne oversettelse har utvilsomt ligget bak Gyldendals utgivelse i på åttitallet. Oversettelser blir, som så mye annet, tæret av tidens tann.

Lille søster og Håvard påpeker noe som jeg også har hengt meg opp i, nemlig at Hopps oversettelse har mer musikalitet i seg, særlig i de første setningene. Her er Hopp mer elegant og glir lettere. Haugen begår blant annet den feilen å si «en dikter», men det er en anglisisme, en oversettertabbe, pluss at det også blir en unødvendig liten snublestein i lesingen. På engelsk bruker man alltid den ubestemte artikkelen, men ikke på norsk. (Hvis du skal presentere deg for noen og si hva du arbeider med, og du for eksempel er lege, vil du på norsk si: «Jeg er lege» mens en engelskmann vil si: «I’m a doctor.»)

Den siste setningen synes jeg derimot at Haugen løser mest elegant, ikke bare på grunn av Hopps «Langedammen» - Haugen unngår hele navneproblemet ved bare å si «sjøen», et smart trekk, men fordi jeg synes hans setning her er den mest musikalske og den som er mest ubundet i forhold til den engelske originalen.

Å si at teksten er best i original er greit nok, men feil premiss for å diskutere oversettelser. Engelsk er et relativt tilgjengelig språk for nordmenn flest, men svært mye av verdenslitteraturen er tross alt bare tilgjengelig for oss i oversettelse - det er oversetterne som skaper verdenslitteratur, for å si det med nobelprisvinneren Saramago. Og jeg synes at den humoristiske underliggende tonen blir tatt vel vare på i begge eksemplene her.

Men altså - for og imot, smak og behag.

Ord for dagen







«En dag var han heldig, han dumpet over Lanes oversettelse av Tusen og en natt. Interessen ble først fanget av illustrasjonene, og så begynte han å lese, først de eventyrene som handlet om magi, og så de andre. De han likte best leste han om igjen og om igjen. Han tenkte ikke på noe annet. Han glemte livet rundt seg. Tanten måtte rope flere ganger før han kom til middag. Ubevisst tilegnet han seg den dyrebareste vanen i verden -- å lese.»

William Somerset Maugham: Livets lenker (Of Human Bondage).
Oversatt av Per Wollebæk. Gyldendal 1953/Den norske Bokklubben 1976.

22. november 2008

To oversettelser










Her er én originaltekst og to norske versjoner. Det dreier seg om en av barnelitteraturens klassikere, Peter Pan av J.M. Barrie, vel å merke den første boken; Peter Pan in Kensington Gardens, ikke å forveksle med neste bok, med den norske tittelen Peter Pan og Wendy, som er den de fleste kjenner. Leserne må gjerne kommentere hvilken oversettelse de liker best og hvorfor.

«The Thrush's Nest
Shelley was a young gentleman and as grown-up as he need ever expect to be. He was a poet; and they are never exactly grown-up. They are people who despise money except what you need for today, and he had all that and five pounds over. So, when he was walking in the Kensington Gardens, he made a paper boat of his bank-note, and sent it sailing on the Serpentine.»


«Trostereiret
Shelley var en ung herre og så voksen som han noengang kunne bli. Han var dikter, og de blir aldri helt voksne. Diktere forakter penger hvis de har det de trenger for dagen, og Shelley hadde alt han trengte, og enda hundre kroner. Så da han gikk i Kensingston-parken, laget han en papirbåt av pengeseddelen og satt den ned på Langedammen så den kunne seile.»
J.W. Eides forlag 1946, oversatt av Zinken Hopp


«Trostereiret
Shelley var en ung herre, og han var så voksen som han noen gang kunne vente å bli. Han var en dikter, og de blir aldri helt voksne. De er mennesker som forakter penger unntatt det de trenger til dagen i dag, og han hadde alt det og enda fem pund til overs. Derfor laget han en papirbåt av pengeseddelen mens han gikk gjennom Kensington Gardens og sendte den ut på sjøen.»
Gyldendal 1981, oversatt av Tormod Haugen

20. november 2008

Intet er nytt under solen





«De dårlige oversettelsene klager man over i alle land. Den synkende kvalitet på oversettelser henger ganske sikkert sammen med den sterkt økte bokproduksjonen og de mange nye kokker som søler med litteratur.»

Vinduet nr. 5/1948

Ord for dagen





«En bok bør rive opp sårene, til og med påføre nye. En bok bør være en fare

E.M. Cioran: Sønderrevet (Écartèlement), Document Forlag 1993.

19. november 2008

Aftenpostens bokbilag i dag





En liten situasjonsrapport fra arbeidsrommet da jeg prøvde å lese Aftenpostens bokbilag i lunsjpausen, godt hjulpet, for ikke å si distrahert av Billie, som ikke kan forestille seg at vi skal være i sofaen samtidig uten å kose (klikk på bildet, så ser du henne bedre). I vinduskarmen kan skimtes fra venstre et gammeldags mekanisk taksameter fra min fjerne fortid som drosjeeier i hovedstaden, en diger blyant som symbol på min nåværende virksomhet, og en skulptur av Skule Waksvik.



Aftenposten har et bokbilag i dag, formodentlig i anledning bokmessen på Lillestrøm (som jeg ikke skal på). Et riktig bra bilag, vil jeg si, mye reklame selvsagt, men også forbausende mye interessant lesestoff, blant annet et to siders oppslag om Philip Roth (se innlegget nedenfor), et like stort oppslag om Gunnhild Øyehaug, en artikkel om litterære agenter, Johan Harstads erfaringer med å bli oversatt, en artikkel om hvordan ordne en boksamling og en artikkel om kanadisk forskning som viser at lesing av romaner gjør oss mer sosiale. Og da har jeg ikke nevnt alt. Over to sider anbefaler ti av Aftenpostens bokanmeldere tre av årets bøker hver. To av disse gjorde meg umiddelbart nysgjerrig, nemlig Eit vintereventyr av Jan Roar Leikvoll og Terje Holtet Larsens Home Is Where You Die, sier Mr. Saunders. Kanskje en tilfeldighet at begge blir anbefalt av Anne Merethe K. Prinos, som jeg hørte et foredrag av på Norsk Oversetterforenings høstseminar tidligere i høst.

Homage to Philip Roth





"Ett kjennetegn på et forfatterskaps storhet er for meg at det bryter ned mine grenser og får meg til å tre ut av meg selv. Et annet er å se hvilken litterær innsats som får sinnene til å skvette, ordfantasien til å egges og tankene til å søke seg mot et uant verdenshjørne. Jeg foretrekker tekster som motvirker samtidens epidemisk herjende hukommelsestap. Dessuten er mitt krav til stor litteratur at den er utstyrt med indre stridigheter og saboterer leserens bekvemmelighet. Alt dette finner jeg hos Roth. [...] Jeg misunner alle dere som ennå ikke har lest ham. Dere har store opplevelser i vente."

Gabi Gleichmann i Aftenpostens bokbilag i dag.

Kort leserapport







«Det var en veldig god bok, men det var vanskelig å skjønne noe av det som sto der», sa Mark Twain en gang, uvisst om hvilken bok. Men hva sa ikke Mark Twain, en av verdens store sitatsprøyter. Jeg holder på å lese Becketts første roman, Drøm om mer eller mindre fagre kvinner (trykk på temaet BECKETT for å se tidligere innlegg om denne boken), og jeg er nesten fristet til å gjøre Mark Twains ord til mine, bortsett fra at jeg ikke egentlig er ute etter å forstå Beckett, men å oppleve ham. Problemet er bare at han gjør også det siste nokså vanskelig, med en tekst som nærmest er ugjennomtrengelig. Jeg skjønner at ingen ville utgi denne boken (den forble upublisert til etter Becketts død). Lesingen går derfor trått, men gjennom boka skal jeg. Om Beckett selv var klar over hvor vanskelig boka var, vet jeg ikke, men han har i hvert fall følgende å si om persongalleriet:

«Vi vet faktisk ikke hvor vi befinner oss i denne historien. Det er mulig at noen av skapningene våre vil gjøre det de er utsett til på en skikkelig måte og ikke bli til bry, og det er sikkert at andre igjen ikke kommer til å gjøre det. La oss anta at Nemo er en av den som ikke greier det. John, de fleste av forfedrene, Smeraldina-Rima, Syra-Cusa, Alba, Mandarin, Isbjørnen, Lucien, Chas er noe av de få som vil greie det, som står, med andre ord, for noe, eller som kan bringes til å stå for noe. La oss håpe at vi får dem til å stå for noe. Mens det derimot er så godt som sikkert at Nemo ikke kan bringes til, i hvert fall ikke av oss, til å stå for noe. Han er helt enkelt ikke den type menneske

Men på den annen side: Dette er så sprøtt at det passer meg fortreffelig.

17. november 2008

Svar på quiz






Riktig løsning var altså Ferdydurke av Witold Gombrowicz. Ganske vanskelig, tydeligvis, men cox og jarle snirklet seg frem. Boka har tidligere vært omtalt her i bloggen. Cox har for øvrig rett i at det var han som begynte med litterære quizer, men i min blogg.

16. november 2008

Quiz






Jeg har jo av og til en quiz jeg også, inspirert av Dipsolitteraten (egentlig var det vel jeg som begynte, forresten). Forhåpentligvis er avsnittet nedenfor noe å bryne seg på. Noen tror kanskje det er en rapport fra en av de daglige hundeturene mine, men det er det nok ikke. Bare bildet, som jeg tok med tanke på å illustrere denne quizen. Det må da gå an å komme opp med en oppgave som ingen klare å løse, tenkte jeg, men tro det?


«Det begynte å blåse, trærne svaiet, bladene raslet og suste. Særlig ett blad skremte meg, det satt øverst i toppen av en trekrone, nådeløst utlevert til rommet og tomheten. En fugl fór gjennom luften. En hund kom ut av byen og satte av gårde over de mørke jordene. Men M. tok modig fatt på stien som fulgte veien i gresset på grøftekanten, og jeg fulgte ham, en båt som kom ut i åpen sjø. Havnen med tårn og skorsteinen lå bak oss, vi var alene. Stillheten var så enorm at vi hørte de kalde, våte steinene sove i jorden. Jeg gikk og visste ingenting, vinden suste i ørene mine, skritt på skritt i rytmisk gange, skritt, faste, like lange ... Naturen. Dette var naturen. Jeg likte ikke naturen. For meg var naturen mennesker. M, vi må snu, jeg foretrekker allikevel trengselen på kino fremfor vinden over markene. Hvem har sagt at i naturen føler mennesket sin litenhet? Tvert om, jeg vokser, jeg svulmer, jeg blir en kjempe og kjenner meg skrøpelig, lett knekket, jeg ligger naken og utlevert på naturens veldige fat i all min menneskelige unaturlighet. Å, hvor er det blitt av min skog, tykningen av munner og øyne, ord, blikk, ansikter, smil og grimaser? En annen skog nærmer seg nå, grønne, høye, tause trær hvor haren hopper og larven kryper. Og for at det skal bli enda vanskeligere, så ser man ikke en eneste liten landsby eller husklynge, bare jorder, bare skog. Jeg vet ikke hvor lenge, i hvor mange timer, vi fortsatte slik viljeløst langs veien, stivt som på en line i kanten av jordene. Vi kunne ikke annet gjøre, for det er enda mer trettende å stå rett opp og ned uten å røre seg, og sette oss eller legge oss ned på den fuktige marken kunne vi jo ikke.»

Drama i Praha







Gårsdagens forestilling på hjemmekinoen var den danske filmen Prag, eller Praha, som den heter på norsk, med Mads Mikkelsen og Stine Stengade i hovedrollene. En film jeg vil karakterisere som et ibsensk ekteskapsdrama i Kafka-innpakning. Filmen foregår i Praha, dit det danske ekteparet kommer for å bringe hjem ektemannens avdøde far, som forlot kone og barn da sønnen var 15 for å begynne et nytt liv i Tsjekkia. Underveis oppstår det mange overraskelser, både på det praktiske plan med hjemsendelsen av liket, under avdekkingen av farens liv, og i forholdet de to ektefellene imellom. Filmen har intens nerve hele tiden, med et visst innslag av svart humor.

Bortsett fra de to hovedrollene og et par biroller, er alle de medvirkende tsjekkiske, noe som gir filmen et autentisk preg. Dette er først og fremst Mikkelsens film, han er i bildet gjennom hele filmen og spiller ypperlig som vanlig, med en meget god medspiller i Stine Stengade.

Jeg ser at flere anmeldere mener at filmen ikke driver det ekteskapelige dramaet langt nok, men etter min mening ligger nettopp noe av filmens styrke og særpreg i at den er så stram og lavmælt som den er. Jeg er enig med kommentatoren på www.imdb.com som betegner filmen som «constantly confounding expectation and strangely beautiful». En youtube-snutt som formidler filmens stemning finner du HER.

En av filmens to manusforfattere er Kim Fupz Aakeson, dansk forfatter mest kjent i Norge for barnebøkene sine, men også en av Skandinavias mest aktive manusforfattere for film, kjent bl.a. for danske filmer som Den eneste ene og Kinamand, og den norske filmen Andre omgang.
Aakesons tre romaner for voksne er alle oversatt til norsk av meg, og en anmeldelse av den siste finner du HER .

15. november 2008

The Painted Veil



Jeg ser mye film, og bortsett fra storfavoritten Woody Allen, som jeg aldri blir lei av, har jeg - kanskje ikke uventet - en hang til filmer med en eller annen litterær tilknytning; filmatiseringer av bøker og filmer om virkelige eller fiktive forfattere. The Hours (Virginia Woolf), Shadowlands (C.S. Lewis), Sylvia (Sylvia Plath) er eksempler på filmer om virkelige forfattere.

Forleden så jeg Kjærlighetens slør fra 2006 med Naomi Watts og Edvard Norton i hovedrollene, en filmatisering av William Somerset Maughams roman The Painted Weil, eller Det fargede slør som boken het i norsk oversettelse.
Filmatiseringer av bøker er jo alltid spennende - noen ganger funker det, noen ganger funker det ikke. Filmen er et forenklende medium, sier Coetzee i Elizabeth Costello. Og et ganske annet medium, vil jeg legge til. Jeg har idet hele tatt sluttet å vente meg at en filmatisering skal være en detaljtro gjengivelse av boka, men godtar at den er en versjon på egne premisser. Når det gjelder The Painted Weil hadde jeg heldigvis ikke lest boka først - det mener jeg er en stor fordel. Det er mye bedre å gjøre det omvendt, og det var nettopp det jeg gjorde i dette tilfellet - filmen ga meg sånn lyst til å lese boka at jeg anskaffet meg den.

Dermed har jeg allerede antydet at jeg likte filmen. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet - en banal kjærlighetshistorie kanskje. Naomi Watts var et ukjent navn for meg, men Edvard Norton pleier jo å være god. Filmen var en stor opplevelse fra begynnelse til slutt, med glimrende spill over hele linjen. Tidskoloritten selvfølgelig upåklagelig som alltid i engelske filmer, og de eksotiske kinesiske omgivelsene er en opplevelse i seg selv.

Historien handler om en vakker engelsk overklassepike som en ærgjerrig mor strever med å få godt nok bortgiftet. «... det var ikke et godt ekteskap hun tok sikte på for sin datter, det var et strålende parti.» Det vil i disse kretser si en mann med tittel og nedarvet formue. Den ene ball- og selskapssesongen etter en andre går imidlertid uten at datteren fester seg ved noen. Moren får panikk, og må etter hvert vende oppmerksomheten mot menn med «en profesjon», altså en som er nødt til å jobbe for å tjene til det daglige brød. Det ender med at hun gifter seg med en lege som satser på en karriere som vitenskapsmann, nærmere bestemt bakteriolog. Det er kjærlighet fra hans side, men ikke fra hennes - hun gir nærmest bare etter for morens ønske om å få henne gift og bli kvitt henne, og han vekker ingen lidenskap i henne. Hans arbeid fører dem til Hong Kong, og der møter hun lidenskapen i form av en storsjarmør som er alt det ektemannen ikke er. Det går som det må gå - det blir stor oppvask. I sin naivitet tror hun at elskeren vil skilles fra sin kone, men det vil han selvsagt ikke. Og så ender det med at ektemannen som en hevnakt tvinger henne til å bli med til en avsidesliggende del av Kina hvor han skal prøve å stanse en koppeepidemi. Mer vil jeg ikke røpe av handlingen.


Som sagt ga den meg lyst til å lese boka, og i går kom den i posten fra Nynorsk Antikvariat i Tvedestrand.
Det viste seg å være en meget tidlig utgivelse i Den norske Bokklubben, faktisk i bokklubbens andre leveår, nemlig 1962, den gangen et bokklubbår ikke engang hadde tolv måneder, og i hvert fall slett ikke mer, og lenge før ekstrabøker, lyrikk og bokklubbøkenes senere så karakteristiske design. Bokklubbens utgivelseshistorikk finner du HER. Jeg hører til dem som liker Somerset Maugham, mannen som ironisk omtalte seg selv som «verdens beste annenrangs forfatter». HER er et innlegg jeg hadde om ham en gang.
Maugham er en skarp observatør av mennesker, og han er raus med siterbare om enn kyniske formuleringer som:

«Man kan være svært forelsket i en kvinne, selv om man ikke har lyst til å tilbringe resten av livet med henne.»

«Kvinner tror svært ofte at mennene elsker dem langt høyere enn de gjør i virkeligheten.»




Jeg har denne boka også på engelsk i en eldre Penguin-utgave. Den har et forord av forfatteren som er fjernet i den norske oversettelsen. (Hvorfor?) I forordet forteller han om bokens tilblivelse -- den ble unnfanget under lesingen av Dantes Purgatorio på en Italia-ferie Maugham hadde mens han fortsatt var en ung sykehuslege, men ble først virkeliggjort senere, etter en lengre reise i Kina. Morsomt nok for en norsk leser forteller Maugham følgende om sin Italia-ferie: «I lived laborious days. I started each one by translating a few pages of one of Ibsen’s plays so that I might aquire mastery of technique and ease in writing dialogue.» Ibsen var med andre ord en av Maughams læremestre.

Men altså - både filmen og boka er herved anbefalt på det varmeste.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...