3. februar 2008

Forfatteren som guru.





J.D. Salinger - klokere enn de fleste?







Morgenbladet har en spalte som heter Antikvariatet, hvor Espen Grønlie, Thea Selliaas Thorsen og Cato Schiøtz skriver om litterære klassikere. Denne uken skriver Cato Schiøtz om «En mer personlig Hauge» - «Fruktdyrkeren fra Ulvik var ikke bare beskjeden».
Det dreier seg nærmere bestemt om Olav H. Hauges dagbøker gjennom 70 år, utgitt i fem tykke bind av Det Norske Samlaget i 2000.

Schiøtz skriver blant annet: «Her møter vi en annen og mer personlig Olav H. Hauge enn vi møter i hans lyrikk og oversettelser. Dette er først og fremst en litterær dagbok, hvor Hauge skriver om hva han har lest og hvordan han vurderer det. I tillegg er det et vell av generelle refleksjoner, av og til i form av spissete og velformulerte aforismer. Her møter vi også den elitistiske og aristokratiske Olav H. Hauge, og ikke bare den beskjedne fruktdyrkeren.»

Eller, for å si i klartekst det Schiøtz bare sier mellom linjene: Her møter vi også den usympatiske Olav H. Hauge.
Man skulle ellers ikke tro det var mulig å bruke et sånt ord om denne kanskje største etterkrigslyrikeren i norsk litteratur, han som har en nesten østerlandsk undring og klokskap i diktene sine. For Hauges dikt er da zen, ikke sant?
Men selv ikke han unnslår seg for å komme med et spark til det moderne (dvs. det som er mer moderne enn han selv): «’Alt flyt,’ sa Heraklit. Hadde han levt og lese moderne lyrikk, hadde han vorte enda stødare i denne trui.»

Hvordan kan en forfatter som viser en sånn åpenhet og varhet i sine egne dikt, ikke være like åpen og var for det nye, for det som er annerledes? Han, av alle, burde da vite at kunsten, også diktekunsten, er i en evig fornyelse og utvikling. Etter min mening er dette noe av det virkelig spennende i tilværelsen, og jeg blir så oppgitt over mennesker som tror at det stadiet de selv representerer, er en slags eviggyldig norm, at ting liksom ikke kan gjøres bedre og annerledes.

Neste eksempel er ikke stort bedre: «Ein gong tykte eg òg at Helge Krog og Bertrand Russell var store menn; no ser eg dei er dvergar i åndens rike. Berre gymnasiastar kan sjå upp til slike.»
Jeg vet ikke hvorfor han nevner Krog og Russell i samme åndedrett, det kan hende at dette sitatet er tatt ut av en sammenheng. Krog vet jeg lite om, bortsett fra at han var en meget sentral litterær og kulturell aktør i Norge før krigen, og at hans egen diktning ikke har tålt tidens tann. Men Russell? En dverg i åndens rike? Den er ganske drøy, er den ikke?

«Pøbelen har teki makten i litteraturen,» sier Hauge. Igjen et spark mot det moderne, går jeg ut fra. For en debattform - å karakterisere dem man ikke liker og forstår, som pøbel! Jeg tror ikke det finnes ett eneste eksempel på at de som har latterliggjort det nye (og ofte banebrytende), ikke selv er blitt stående igjen som den latterliggjorte sett i historiens ubarmhjertige perspektiv. Tenk bare på hvor latterlig André Bjerkes kamp mot modernismen og Mykle-kritikernes babbel om «usedelighet» virker i dag.

Det siste sitatet gjør meg bare enda mer oppgitt: «Skal ein fyrst ta ei religiøs lære til rettesnor i sitt liv, er vel Steiners lære den mest positive og bygjande. Mange leitande ånder har funnet stønad og mod i sin strid her, - særleg kunstnarar og forfattarar.» (Det skal her skytes inn at det ikke er tilfeldig at Schiøtz tar med dette, som han (selv)ironisk omtaler som ’antroposofisk snikpropaganda’ - Schiøtz er som kjent selv antroposof.)
Selv Olav H. Hauge lot seg med andre ord besnære av tåkefyrsten Rudolf Steiner og hans antroposof-sekt. Av alle religiøse lærer, mente Hauge tydeligvis at denne var den mest positive. Hjelp, sier jeg bare.

Poenget med dette innlegget, er å belyse det merkelige motsetningsforholdet som ligger i hva en forfatter kan gi oss gjennom sitt verk, og hvordan han kan skuffe som menneske og person. Det er nærliggende å tenke på Hamsun, men mange andre kunne vært nevnt. Det skuffende ligger blant annet i at vi har lett for å tenke at når en forfatter gir oss så enormt mye gjennom det han har skapt, så er det komplett uforståelig at han ikke representerer de samme kvalitetene som menneske. Kan en forfatter da virkelig være mindre enn det han skaper? Eller snudd på hodet: Kan det han skaper, bli større enn ham selv? Det virker sånn på meg.
Noen forfattere skjønner dette kanskje bedre enn andre, jeg tenker da på dem som trekker seg helt tilbake, som bare er til stede i offentligheten nettopp gjennom det de skaper, og som nekter å være en offentlig person, nekter å gi intervjuer, nekter å bli tatt bilde av. J.D. Salinger er jo et kjent eksempel. Også her kunne mange andre nevnes.

Kanskje disse er de klokeste, som nekter å være guru? Som sier det de har å si, gjennom sitt verk? Som ikke forveksler rollene? Som ikke lar seg besnære av offentlighetens lys, kjendiseriet og dyrkingen, til å tro at de har noe å gi menneskeheten utover det de gir gjennom sin kunst?

Etter å ha lest Schiøtz’ artikkel om Olav H. Hauge, skjønner jeg at Hauge ikke er noen guru. Det skuffer meg, for jeg har automatisk falt for den illusjonen at en mann som kan skrive sånne dikt som han gjør, nærmest må være en vismann. Forhåpentligvis vil erkjennelsen av at det ikke er tilfelle, ikke gå ut over min opplevelse av Hauges diktning. Forhåpentligvis vil den fortsatt være like stor i mine øyne. Dette prinsippet funker bra for meg når det gjelder Hamsun. Han var en stor forfatter, uansett om han var nazist eller ikke. På det planet jeg forholder meg til Hamsun på, er privatmennesket Hamsun uinteressant. Det er verket, og ikke mennesket bak, som er interessant, som gjør noe med meg. Som gjør livet rikere.

Jeg vil i denne forbindelse bare gjengi et utsagn jeg tror stammer fra Hallo i uken i NRK: «Biografier er Se & Hør for intellektuelle.» Jeg har alltid klart meg veldig godt uten Se & Hør, og jeg trenger ikke å vite hva yndlingsforfatterne mine spiser til middag eller hva barna deres heter eller noe som helst. Det eneste forfattere trenger å være i mine øyne, er forfattere, det vil si å skrive bøker som gir meg noe.

8 kommentarer:

Unknown sa...

En veldig bra og tankevekkende bloggpost. Jeg har dessverre/heldigvis ingen guruer. Men duverden så mange som jeg beundrer. Jeg leser gjerne forfatter-bigrafier. Men er vel en såpass dreven leser med årene at jeg tror jeg kan skille klinten fra hveten. F.eks. Kolloens Hamsun-biografi synes jeg til tider spiller vel mye på det sensasjonelle.
Utsagnet om at biografier er Se & Hør for intellektuelle, mener jeg stammer ifra Frode Gryttens foredrag på Litteraturhuset.
PS:
"Jeg startet hjembyens første og eneste antikvariat for noen år siden og drev det i to år, men så solgte jeg det. Det er to-tre år siden nå. Å være både forfatter, oversetter og antikvarbokhandler ble for mye. Dessuten blir man jo ganske bundet, av sted og åpningstider. Men morsomt var det, så lenge det sto på. Og det lever videre med nye eiere," skriver du hos Spectatia.
DET synes jeg fortjener en egen post i bloggen din!

Spectatia sa...

Interessant dette. Jeg ser hva du mener med at ”Det skuffende ligger blant annet i at vi har lett for å tenke at når en forfatter gir oss så enormt mye gjennom det han har skapt, så er det komplett uforståelig at han ikke representerer de samme kvalitetene som menneske.” Men jeg synes snarere det er dette som er interessant.

At ikke forfattere eller andre for den saks skyld bør oppnevnes til personlige guruer holder jeg virkelig med deg om. Å kjøpe en ferdig pakke med synspunkter er sjelden bra. Men jeg kan alikevel synes at det er veldig interessant å få vite litt mer om dem som personer. Ikke hva de har til middag og hvilken farge de har på bilen, men litt fler fasetter av deres personlighet enn hva som kommer til uttrykk gjennom bøkene. Jeg må ikke like alt, men jeg liker å få et bedre helhetsbilde. Det hjelper meg å få på plass brikkene i min verdensoppfatning. Biografier skal jeg i ærlighetens navn ikke påstå at jeg har lest, men jeg kan trekke en parallell til blogger (både av forfattere og andre som på en eller annen måte profilerer seg) som jeg mange ganger leser like mye for å få perspektiv på andre mennesker som for det faktiske innholdet.

Anonym sa...

Schötz: ”Her møter vi også den elitistiske og aristokratiske OHH” og dette tolkar TM slik: ”Her møter vi også den usympatiske OHH.”. Objection ! Elitistisk er ikkje synonymt med usympatisk. I alle fall ikkje for ein som sjølv er vestlending. Og utan å kjenna Schiøtz så trur eg slett ikkje han meiner det.

Dagbøkene ser eg på som eit slag langt essay. Hauge må formulera tankar og idear, for å testa det ut. Han hadde ingen blogg ! Og litt av den vestandske måten (og Hauge sin) er då å spissformulera, for so å seia å gje seg sjølv noko å tenkja på. Hjå OHH er der heile tida eit spenningsfelt, ja han er romantikar, ja han nytter moderne austlege strofer. – Eg er ikkje ute etter å freista setja OHH opp igjen på ein eventuell pidestall. Dagbøkene gjev uttrykk for levd liv, gjennomlevde tankar. (Og so vert dette filtrert ut i pregnant poesi ?). JarFan

Aina Basso sa...

Utan å ha lese artikkelen du refererer, får eg ei slags kjensle av at du kan ha feiltolka både den og det Hauge skriv i dagbøkene sine, og ikkje minst korfor Hauge skreiv dette i nett noko så personleg og privat som ei dagbok,
- eller kanskje at eg ville hatt ei anna tolking enn deg.

Ein må ikkje bli så skuffa når menneska viser seg å vere berre menneske.

Aina Basso sa...

Og forøvrig er eg einig med Hauge:

Pøbelen har teke makta i litteraturen, og det er slett ikkje modernistane eg då tenker på, men kapitalistane.

Jørn Roeim sa...

cox: Tja, kanskje jeg skriver en sak om antikvariatet.
Spectatia: Det ene utelukker ikke det andre. Jeg har faktisk lest en del gode og interessante forfatterbiografier. Jeg synes bare at akkurat denne sjangeren har tatt litt overhånd etter hvert. Men hvis biografisk kunnskap kan øke og utdype leseopplevelsen, er det jo bra.
anonym og aina: Greit med nyanser og motsynspunkter, men jeg synes OHHs sitater taler for seg selv. Dette med skepsis mot nye og radikale uttrykksformer, er noe jeg også har lagt merke til hos billedkunstnere, og det skuffer meg, for etter min oppfatning burde nettopp kunstnere være de første til å være åpne og nysgjerrige overfor det nye.

Anonym sa...

Litt apropos: Paal-Helge Haugen om OHH (intervju av Ida Habbestad på http://www.ht08.no): Olav likte å ferdast med unge folk, det var helst der han ville vere. Me dyrka han ikkje – det trur eg han hadde vore ukomfortabel med – men me opplevde han som ein som ville i same retning som oss andre. Dyrkinga kom etterpå, og har med seg eit islett av norsk overvintra genidyrking, der du aller helst skal sitje på mosetuva og vere genial. Det var han ikkje – han var eit moderne menneske, som hadde lese mykje og var internasjonalt orientert. (JarFan)

Jørn Roeim sa...

JarFan: "Som hadde lese mykje og var internasjonalt orientert" - ja, det kommer godt frem i Jan Erik Volds bok "Under Hauges ord", som jeg siterer fra i dagens (6. februar) innlegg.