10. februar 2008

Problemet med lydbøker.








I en kommentar til min Leserapport 7. februar, sier bloom:

«Svendsens Catering gikk som opplesningsserie på radio, på P2. Det var forfatteren selv som leste, og det var en nytelse å høre den døsig-lakoniske stemmen og språket. Et bevis på at den gode, gammeldagse opplesningen på radio fremdeles kan være helt fantastisk. Takk og pris for at P2 fortsatt produserer slikt.»

Ja, det er bra. Og jeg merker meg at Andreassen er en god oppleser av sin egen tekst, i fall jeg skulle komme over en lydbok med ham. Jeg har et vanskelig forhold til lydbøker. Egentlig kunne jeg godt tenke meg å høre lydbøker, særlig i bilen, men problemet er at de lydbøkene jeg har hørt smakebiter av, er for dårlig lest, og jeg gidder ikke å betale en masse penger (hvorfor er lydbøker så dyre?) for en opplesning som bare irriterer meg.

Det problematiske med lydbøker, er at det kommer et fremmedelement, nemlig en annen stemme, mellom meg og teksten. Når opplesing fungerer, formidler denne stemmen teksten, men det betinger at vedkommende kan lese høyt, og det opplever jeg ofte at norske skuespillere ikke kan. Jeg vet ikke hva de lærer på teaterskolen, men de lærer tydeligvis ikke å lese. De lærer å deklamere, tror jeg, men det er noe helt annet. Og så lærer de vel å spille teater.
Når de driver høytlesing, gjør de etter min mening den feilen at de legger en form for fortolkning inn i teksten, noe som veldig ofte medfører dårlig rytme i lesingen, med feil betoning av ordene, etc. De klarer ikke å la være å agere skuespillere. Dette høres kunstig ut i mine ører - det irriterer meg og forstyrrer min oppfatning av teksten. En oppleser skal etter min mening formidle, sånn at jeg som lytter står fritt til å oppleve og fortolke teksten som jeg vil, i likhet med når jeg leser.

Jeg må presisere at min erfaring med lydbøker stort sett innskrenker seg til noen få smakebiter, og at jeg derfor har et veldig lite grunnlag å basere min kritikk på. Jeg innbiller meg dessuten at det kanskje er en forskjell på eldre og yngre skuespillere. Den siste lydboken jeg prøvde å høre på, ble lest av Anne Marit Jacobsen (jeg husker ikke hvilken bok det var), og hun er jo en anerkjent skuespiller, men opplesningen hennes var etter min mening preget av nettopp de svakhetene jeg har nevnt over. Hvis det er noen som har mer erfaring enn meg, og som har gode lydbøker å anbefale, så kom gjerne med det.

10 kommentarer:

cox sa...

Jeg kan forstå din irritasjon over hvor dårlig mange skuespillere leser. Min erfaring er at det nesten er regelen fremfor unntaket. De gamle er eldst. Når Olafr Havrevold leser Hamsun, er det som en ekstra dimensjon bli lagt til opplevelsen, selv om jeg kjenner boka ifra før.
Å høre Toralv Maurstad lese "Parfymen" var også en fryd for øret. Jeg hadde da lest romanen to ganger på forhånd, og var stinn av fordommer både mot lydbok og skuespiller. Det var en glede å revidere sin oppfatning der.
Men det er enkelte opplesere som f.eks. blir benyttet av Lydbokforlaget som aldri skulle ha sluppet til i studio. De er ikke skuespillere, eier ikke diksjon eller evner. Og det kan være rent blasfemisk hvordan de rett & slett mishandler en tekst.

Spectatia sa...

Jeg har bare hørt en eneste lydbok, men den er til gjengjeld å anbefale: Truman Capotes In Cold Blood lest av en amerikansk skuespiller som heter Scott Brick. Jeg hadde aldri hørt om ham før, men han bidro virkelig positivt til en tekst og en historie som i seg selv også virkelig var gode.

Aina sa...

Eg er einig! Lydbøker er ofte problematisk.

Mine gode lydbokopplevingar er oftast dei som er lesne av forfattarane sjølv, som t.d. Kjell Askildsen, som er ein einar.

lille damen sa...

Jeg er enig i at dette "fremmedelementet" som du kaller det kan være forstyrrende. Dette gjelder særlig når man ikke er vant til det, mange av oss er kanskje ikke lest for siden barneskolealder, og da er det rart å ikke ha "full kontroll" over teksten selv. Det gjelder ikke bare hvordan det blir lest, men også muligheten til å lese en passasje om igjen om man følte man gikk glipp av noe, eller sette ned tempo om noe er særlig vakkert og man ønsker å dvele litt ved hvert eneste ord.

Jeg har likevel kommet over opplesninger jeg har satt pris på, og de gir meg jo også fordelen av å kunne "lese" der hvor det ellers ikke var mulig, for eksempel når jeg går hjem fra jobb.

For øyeblikket hører jeg på Khaled Hosseinis Drageløperen, lest av Helge Winther-Larsen. Den er ikke fri for "skuespilleri", men jeg føler aldri at han lager en sperre mellom meg og teksten.

Ellers vil jeg anbefale å kikke på nettbutikker hvor man kan høre litt av opplesningen på forhånd. Den norske bokklubben har dette tilbudet for noen av bøkene. iTunes er også gode her, det er særlig praktisk der hvor det finnes en rekke opplesninger av samme bok. (Da tenker jeg helst på engelskspråklige klassikere, bøker fra nyere tid og på små språk som norsk gir som regel ikke så stort valg, selvfølgelig.)

Tehme Melck sa...

Godt å høre at jeg ikke er alene om å reagere på dårlig opplesning på lydbøker. Og takk for gode tips.

cox: Jeg husker Havrevold, og det er som du sier, at han la til en ekstra dimensjon. En unik stemme.

Flopsy sa...

Jeg er heller ikke veldig glad i lydbøker. Ikke bare på grunn av det teatralske, men også fordi jeg føler at det ødelegger lesetempoet og måten jeg forholder meg til teksten på.

Men jeg er enig med cox, Toralv Maurstads lesing av "Parfymen" var bra.

Prinsesse Lea sa...

Å være en god innleser av lydbøker er noe helt annnet enn bare å være en god skuespiller, men det finnes mange som er flinke til det. Problemet er bare at produsenter ofte heller vil bruke et kjent navn for salget sin skyld, enn en dyktig innleser med et ukjent navn.

Jeg hsr faktisk vært på lydbokinnlesningskurs på Skuespillersenteret, men det er jo ingen hemmelighet at teaterhøyskolen i Oslo er veldig fokusert på... vel, teater:)

Selv hører jeg heller på radioteaterinnspillinger når jeg ikke kan sette meg ned og lese en bok. Der er det mye bra, synes jeg.

bharfot sa...

Framfor alt synes jeg lydbokopplesere leser for sakte. På den annen side er det problematisk hvis en virkelig fin og filosofisk setning dukker opp, da ville jeg gjerne hatt en pause, men istedet er de kommet to avsnitt videre før jeg rekker å puste. Så det er noe i det Flopsy sier ovenfor, opplesning forstyrrer min egen leserytme.

Men det er også noe med det Jon Fosse skriver i Gnostiske essay (som jeg forøvrig plukket opp etter å ha lest et sitat her på bloggen, takk for tips), at «når romanen blir lesen høgt oppstår det en feil, på ein måte, for romanen er knytt til ei særeigen skrift, som er forskjellig frå talen, dermed også frå høgtlesingas tale og dermed blir romanen altså først og fremst lågtlesingas sjanger».

Det han mener er vel det fortrolige ved romanen, denne henvendelsen fra en bevissthet til en annen, som for meg alltid har vært det vesentlige. Ved opplesning kommer ikke bare en annens stemme, men en annens nærvær mellom meg og teksten, og det kan være greit som smakebit, men det blir for ferdigtygd å fordøye ei hel bok på den måten.

Elin sa...

Hvis du har lyst til å teste ut lydbøker, hvorfor ikke låne på biblioteket? Du er jo allerede en flittig bruker, du kan jo ta med deg et par neste gang du er der. ;)

Maya sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...