aroundbooks

aroundbooks

8. mars 2008

Elendighet.






Nei, elendigheten ligger ikke i det faktum at jeg måtte bli det man med en pen omskrivning kan kalle «godt voksen» før jeg følte meg moden for Dostojevskij. Men nå leser jeg ham altså, og jeg tror ikke jeg kommer til å stoppe med Raskolnikov (Forbrytelse og straff). Det underlige er at teksten trer frem med en nærmest grafisk tydelighet som jeg knapt har opplevd maken til. Det er lenge siden en bok har gjort sånn inntrykk på meg. Det er så nydelig, så nydelig, selv om det er fælt. En av mange gripende scener i Raskolnikov, er der hvor han blir med alkoholikeren Marmeladov hjem, ganske tidlig i boken. Det er en beskrivelse av fattigdom, nød og elendighet som får selv Dickens til å blekne.

«De gikk fra gårdsplassen opp i fjerde etasje. Jo høyere de kom, desto mørkere ble trappen. Klokken var allerede bort imot elleve, og skjønt det i Petersburg på denne årstiden nesten ikke er noen virkelig natt, var det stummende mørkt øverst i trappen.
Ved enden av trappen, oppe under taket, stod en liten sotet dør åpen. En lysestump kastet et matt skjær over et fattig rom, som var omkring ti skritt langt; hele rommet kunne sees fra gangen. Alt der inne var slengt omkring hulter til bulter, overalt lå fillet barnetøy. Foran det bakerste hjørnet hang et hullet laken, bak dette stod formodentlig sengen. Alt som fantes i selve værelset var to stoler og en lemlestet divan med voksdukstrekk, og foran divanen et gammelt furutres kjøkkenbord uten noen pryd og uten duk. På kanten av bordet stod en nesten nedbrent lysestump i en blikkstake. Det var tydelig at Marmeladovs hadde værelset for seg selv, men at der var gjennomgang til andre rom. Døren inn til de andre værelsene eller avlukkene i Amalia Lippewechsels leilighet stod åpen. Der innefra lød støy og spetakkel. Det lot til at man spilte kort og drakk. Av og til hørtes rå uttrykk.
Raskolnikov skjønte straks at det var Katerina Ivanovna. Hun var en forferdelig mager kvinne, slank, temmelig høy og velbygd, ennå med vakkert, mørkeblondt hår, på kinnene brente virkelig røde flekker. Hun gikk fram og tilbake i sitt lille værelse med hendene presset mot brystet, og hennes åndedrett trengte fram over de tørre leppene i ujevne, tunge støt. Øynene lyste som i feber, men blikket var skarpt og ubevegelig. Dette opphissede tæringsansiktet gjorde et sykelig inntrykk i det siste skjæret fra det nedbrente talglyset. Hun forekom Raskolnikov å være rundt tredve år, og hun var i virkeligheten også meget yngre enn Marmeladov ... Hun hverken så eller hørte dem som trådte inn, men syntes å befinne seg i en slags bevisstløs tilstand. I værelset var det kvelende varmt, men vinduet var ikke åpnet; en ufyselig stank trengte inn fra trappeoppgangen, men døren til trappen var ikke lukket; også døren inn til leiligheten innenfor stod åpen, og skyer av tobakksrøyk veltet ut derfra. Den syke hostet, men lukket ikke døren. Det minste av barna, en seks år gammel pike, sov på gulvet i halvt sittende stilling, sammenkrøket med hodet mot divanen. En gutt, omkring et år eldre, satt skjelvende og gråtende i en krok - han hadde tydeligvis nylig fått bank. Den eldste piken på ni år var høy og tynn som en fyrstikk. Hun hadde ikke annet på seg enn en medtatt og fillet skjorte og en gammel kåpe over de nakne skuldrene. Kåpen var visst sydd til henne for to år siden, for nå rakk den henne ikke lenger enn til knærne. Hun forsøkte visst å berolige gutten, hvisket ham noe i øret og gjorde sitt beste for å hindre at han skulle begynne å gråte igjen. Samtidig fulgte hun moren med sine store, vidt oppspilte sorte øyne, som syntes enda større i det avmagrede og forskremte ansiktet. Marmeladov gikk ikke inn i værelset, men la seg på kne i døråpningen og skjøv Raskolnikov foran seg.»

Fjodor Dostojevskij: Raskolnikov. Kjempefakkel, Gyldendal 1967.
Oversatt av Ivar Digernes.

Ingen kommentarer:

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...