aroundbooks

aroundbooks

3. mars 2008

Mer om Ole Robert Sunde.






Egentlig skulle jeg bare skrive en kommentar til kommentarene til innlegget under, om Ole Robert Sunde, men kommentaren ble så lang at jeg like gjerne gjør et innlegg av den i stedet.

Altså Sunde: Jeg vet jo at Sunde har ord på seg for å være sær og utilgjengelig, og det blir bekreftet i kommentarene til forrige innlegg. Grunnen til at jeg likevel har gitt meg i kast med ham, om enn "bare" essayene og ikke romanene hans, er for det første at jeg ser ham på alle Gyldendal-sammenkomster, at han jo er en betydelig størrelse i norsk samtidslitteratur (jfr. Gyldendal-prisen som han nylig fikk) og at jeg rett og slett er blitt nysgjerrig på ham. Dessuten tiltrekkes jeg av det sære. Det jeg lurer på når det gjelder Sunde, er om hans måte å uttrykke seg på er noe veldig tilgjort eller om det er naturlig for ham. Ikke fordi det er så veldig interessant, egentlig, for det slår meg mens jeg skriver at all kunstnerisk stil vel egentlig er en kombinasjon av de to. Men også at "tilgjort" kan oppfattes på to måter, en negativ og en positiv. Negativ når den er kunstlet og spekulativ, positiv når den er vokst frem som en naturlig ytringsform for det talentet som har skapt den.

Jeg vet ikke hva som er hva når det gjelder Sunde. Men det jeg vet, enten det er Sunde eller Joyce eller Bernhard eller andre som er gjerrige med tegnsettingen og med å dele teksten inn i perioder, er at det krever mye av en leser å trenge inn i tekstene deres. Vanligvis er vi jo vant til å lese i en jevn strøm, men med tekster som vi snakker om her, stopper det helt opp, og vi må finne en annen og uvant rytme i lesingen. Det kan føles som når man kjører sparkstøtting og det går fint unna, og så kommer man plutselig til et sted hvor det er strødd. Man må nærmest dechiffrere teksten, studere den ord for ord, for i det hele tatt å skjønne hva som står.

Noen ganger irriterer man seg bare og slutter å lese, men min erfaring er at slike tekster ofte kan gi mye, hvis man bare tar seg bryet med å gå inn i dem. Kanskje noen burde starte en "slow reading"-bevegelse, tilsvarende den italienske "slow food"-bevegelsen?
Nå begir jeg meg kanskje ut på tynn is, men er det muligens sånn at det litterære bloggmiljøet er litt opptatt av å få lest så mye som mulig så fort som mulig? Det slår meg i hvert fall når det gjelder en del av den norske samtidslitteraturen jeg stadig utforsker, at mange av bøkene er svært raske å komme igjennom.

Men unntakene finnes altså. Som Sunde.

5 kommentarer:

cox sa...

Nja, jeg blir nok ikke med i den slow-reading-bevegelsen.
Men jeg har lagt merke til at enkelte bokbloggere leser utrolig mye, og fort. Nesten så de konkurrerer seg imellom.
Jeg leser faktisk færre bøker nå etter at jeg ble blogger. Leser desto mer på nettet. Men nesten hele tiden OM litteratur. Andre bloggeres innlegg & anbefalinger skal også sjekkes. Googler du ett navn, fører det deg til neste, osv. Det å være bokblogger er faktisk langt mer tidkrevende enn hva jeg hadde ventet!

Magnus sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Magnus sa...

Angående Sundes språk, om det er tilgjort eller ei, så vil jeg anbefale deg å lese hans bidrag til H Press´ Hvorfor skrive hva hvordan - serie, hvor han setter seg som mål å skrive kortere setninger. Forøvrig en interessant serie jeg tror du vil like.
Må også takke deg for anbefalingen du ga meg om å lese den norske oversettelsen av Ulysses, det var en sann leseropplevelse.

Tehme Melck sa...

magnus: Takk for tipset. Jeg skal sjekke den serien. Og hyggelig at bloggen kan inspirere.

Bjørn sa...

Ole Robert Sundes stil er gjennomført tilgjort på en helt naturlig måte... ;)

Det beste han har skrevet (og jeg har lest mye av ham) - er de første sidene av "En ordinær høyde". De sidene er magiske. Spesielt de store hvite feltene litt uti.

Men kanskje er de magiske for meg fordi det var de første ordene jeg noensinne leste av ham, jeg husker det ennå - i en bokhandel i Grimstad i 1993. Jeg leste og leste omigjen de første sidene av den romanen og det forandret noe i meg...! Jeg fikk Ole Robert Sunde-dilla, men fikk aldri følelsen av denne første "forelskelsen" igjen...

Jeg var svært nære å skrive hovedfagsoppgave om ham i 2003, prosjektbeskrivelsen var ferdig, men jeg hadde, etter da å ha lest alle(!) ORS-bøkene så langt, fått ham langt opp i halsen for en stund.

Hva jeg skrev om i stedet? Flann O'Briens "The Third Policeman". Man kommer ikke lenger unna Sunde... sistnevnte anbefales på det sterkeste, gjerne i nynorsk oversettelse.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...