30. april 2008

Mellom glede og gru






Så er jeg ferdig med Raskolnikov, bedre kjent som Forbrytelse og straff. En av Dostojevskijs betydeligste romaner, og det jeg kaller et leseprosjekt. At jeg kjøpte min Lanterne-utgave i 1971, og først har fått lest den nå, er et kuriosum og egentlig uinteressant. Mange blogglesere har selvfølgelig lest denne boka, men som en kanonisk bok hører den nok også til dem som enda flere kjenner til, men ikke har lest. Tittelen Forbrytelse og straff røper tematikken i boka. Det er historien om en uhyrlig forbrytelse, først og fremst en studie i menneskesinnets irrganger (dvs gjerningsmannens).

Opprinnelig skulle boka handle om drukkenskap og sosial elendighet i St. Petersburgs leiegårdstristesse, og det gjør den i høy grad også. Pluss at vi har en kjærlighetshistorie eller to, den ene helt essensiell for bokens kjerne, den andre litt mer perifer. Som alle store forfattere, ser Dostojevskij menneskene. Og dem er det mange av, som i russiske romaner flest. Men i denne boken ikke flere enn at leseren beholder oversikten. Skildringen er som et digert, naturalistisk maleri i brungylne farger av et gatebilde i St. Petersburg, med et mylder av figurer - hovedpersonene i forgrunnen, og små og store bipersoner som fortaper seg innover i bildet. Det er så man kan lukte fattigdommen i fattigslige kamre og leiligheter, og høre ramlingen av vognhjul og klapringen av hover.

Det var om denne boka Nils Kjær sa: «... man leser og leser uten avlatelse, blendet, overveldet, i en rus og en feber av spent forundring, og i et utydelig villrede mellem glede og gru, en tilstand av svimmelhet som over en avgrunn.»

Og idet man lukker boka, savner man allerede menneskene og miljøet. Har du opplevd det noen gang, som leser? Å føle tap når boka er slutt, når du må si farvel til de menneskene hvis liv du formelig er blitt en del av, eller snarere omvendt - at de er blitt en del av deg?
Sånn omtrent føler jeg det etter å ha lest Raskolnikov.

En norsk Wikipedia-artikkel om boka finner du HER.

4 kommentarer:

Aina sa...

Ja, det har eg opplevd.
Det umiddelberre saknet etter verda ein fekk lov å vere inne i. Det er gode bøker som gir ein det saknet.

Dreamy sa...

Du beskriver en kjent følelse. Jeg husker for eksempel da jeg var ferdig med 'a suitable boy' av Vikram Seth, så ønsket jeg at den hadde vært dobbelt så lang (og den er allerede på over 1400 sider!).

Nå fikk jeg også lyst til å lese om Raskolnikov. Jeg må innrømme at jeg har begynt på den et par ganger tidligere, men man må være i den rette sinnstilstand...eller noe sånt:) Har jo lest annet av samme forfatter som jeg har likt veldig godt.

Ståle sa...

Jo, en slik følelse har jeg hatt noen ganger. Sist det skjedde var etter at jeg leste siste setning i Pascal Mercier sin Night Train To Lisbon, en deilig bok! Så deilig at jeg nesten er redd for å anbefale den i tilfelle andre ikke liker den...

Hverdagsmirakelet sa...

Det er en nydelig følelse du beskriver, en følelse som følger alle virkelig gode bøker. Følelsen av å sitte igjen, eller i det minste ønske det, i boka. Den varer lenge, og år etter at du har lest den, tar du deg i og sitere den når du havner i en situasjon som minner om den.
Er lenge siden jeg har lest Forbrytelse og straff nå, tror jeg må lese den om igjen etter å ha lest innlegget ditt.

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...