Nynorsken i våre hjerter

Brynjulf Jung Tjønn får flere tilsvar i Aftenposten i dag, på sitt bebudede farvel til nynorsken (se DETTE innlegget). Det ene er fra oversetteren Jan Wesenberg som har et like anstrengt forhold til bokmålets mange valgmuligheter som Tjønn har til nynorskens, og som ikke er fremmed for en faneflukt i motsatt retning av den Tjønn vil foreta. «... la gå at eg ikkje har allverdas rutine på nynorsk, men det er i alle fall råd å skrive nynorsk konsekvent, om ein vil. Medan bokmålet liknar på ei såpeglatt sklie der ein får lyst til å huke seg ned, eller kjennest som ein konstant paranoia om korkje å vere for overdressa eller underdressa i samanhengen og i høve til bakgrunnen, har nynorsken i alle fall ein nøytralitet og stilistisk diskresjon i grammatikken,» skriv Wesenberg, som passande nok gjeng over til nynorsk i innlegget sitt, for å illustrera kva han meiner.
Sjølv kjenner eg meg godt igjen i Wesenbergs hjartesukk over dei mange valmoglegheitene ein har på bokmål: «Skal jeg la et a-partisipp gløtte frem i dag, eller skal jeg ikle dem alle trygge et-burkaer?» Eller skal eg seie «fram» eller «frem», vil eg leggje til for eigen del.

Olav H. Harrestad tillegger i sitt innlegg Jung vikarierende motiver, slik jeg også gjorde, eller i hvert fall antydet, i mitt blogginnlegg. Om enn ikke økonomiske i dette tilfellet, i hvert fall ikke direkte: «Ein som skal opp og fram i Oslo, går ikkje over til byens rotfaste språk. I hovedstaden kuttar ein røter. På same vis er det med nynorsken, han vert ein hemsko i hovudstaden for andre enn dei som arbeider innafor nynorskinstitusjonane. At eit språk må vera lett og ha minst mogleg av bøyingar osb. for å vera liv lage, er ein illusjon. Eit slikt argument held korkje for franskmenn eller russarar, ikke tyskarer eller svenskar heller for den saka si skuld.»

Nå blir det spennende å se hva Jung svarer.