Jeg har tidligere vært inne på at bøker kommer til meg. Faller meg i hånden (nesten bokstavelig talt) når jeg står foran egne bokhyller eller på biblioteket, eller dukker opp på andre tilfeldige (eller ikke tilfeldige) måter, enten fysisk eller ved at jeg blir oppmerksom på dem. Forleden dag dumpet Aasne Linnestås Stanisław opp i posten, helt uventet, fra en som nok regnet med at jeg ville bli glad for den. Og det ble jeg. Takk!
Selv om Aasne Linnestå er en av mine favoritter blant norske samtidsforfattere, er det paradoksalt nok den første av bøkene hennes jeg eier, de to jeg har lest, har jeg lånt på biblioteket. Det skal jeg nok snart rette på. Det har for øvrig gått opp for meg at jeg ikke har lest debutboken til Linnestå, diktsamlingen Små, hellige løgner. Det skal jeg nok også snart få rettet på.
Selv om Aasne Linnestå er en av mine favoritter blant norske samtidsforfattere, er det paradoksalt nok den første av bøkene hennes jeg eier, de to jeg har lest, har jeg lånt på biblioteket. Det skal jeg nok snart rette på. Det har for øvrig gått opp for meg at jeg ikke har lest debutboken til Linnestå, diktsamlingen Små, hellige løgner. Det skal jeg nok også snart få rettet på.
Jeg har bare så vidt begynt å bla i Stanisław. Jeg har sett denne tittelen i oversikter over Linnestås produksjon, men trodd at det dreide seg om dramatikk fordi bokas undertittel er «en forestilling». Men det er det ikke, det er en tekstmosaikk, som handler om og rundt den polske multikunstneren Stanisław Ignacy Witkiewicz (1885--1939), med kunstnernavnet Witkacy, som skapte det absurde teater tyve år før Beckett, Ionesco og Genet.
Som sagt har jeg bare begynt å bla i denne boka, men nok til å glede meg vilt både til Linnestås tekster og møtet med Witkacy.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar