30. september 2008

Hva er et liv?











En av bøkene jeg lånte på biblioteket nylig (se innlegget under), var Stephen J. Waltons Skaff deg eit liv!, en sakprosabok om biografi. Boka er så velskrevet og interessant at jeg nesten ikke klarte å legge den fra meg da jeg først hadde åpnet den. Jeg har aldri vært spesielt interessert i biografier. Jeg har selvsagt en del av dem, særlig forfatterbiografier, fordi jeg samler på bøker om bøker og forfattere. Interessen for biografier ble imidlertid vekket nå nylig, da jeg leste forordet til første bind i den nye store tyske Kafka-biografien. Forfatteren drøfter der en del problemer både med biografier generelt og med en Kafka-biografi spesielt. Det var derfor ikke tilfeldig at jeg plukket med meg Waltons bok fra biblioteket. Baksideteksten til denne boka lyder slik:

"Kva kan vi vete om andre sitt liv? Kva skjer når ein biograf prøver å skaffe seg eit liv, det vil seie livet til ein annan person?

Denne boka handler om biografisjangeren. Mens interessa for og salet av biografiar har auka jamt dei siste åra, har ikkje teoriane om sjangeren utvikla seg like sterkt. Mange meiner at biografien er inne i ein renessanse, andre at han er i djup krise. Norske biografidebattar forfell fort til moralisering om kor grensa går for kva vi skal fortelje om livet til ein annan person. Men skal det finnast ei grense i det heile? Kanskje kan sjølvbiografien vise veg. Den viser iallfall tydeleg kva vi føler motstand mot å skrive om.

Det er mellom anna dette Stephen J. Walton undersøkjer i denne boka. Ho inneheld tekstar knytte til grunnleggjande spørsmål om biografien og sjøvbiografien, og spenner over tidsrommet fra 1991 til idag. Walton er kritisk til den gjengse måten å skrive biografiar på, og etterlyser meir eksperiment og nye løysingar."

Ja, hva er et liv? Hvordan skildre et liv? Hvordan ville jeg skildret mitt eget? Hvordan ville du skildret ditt?

Om forfatteren kan du lese HER på Samlagets hjemmeside.

27. september 2008

Tid for bøker








Det går jo fort en del penger når man har ferie, om så bare til å bo, spise og forflytte seg. Pakketurer kan riktig nok bli ganske billige, men det er ikke for meg, siden jeg ikke tør å fly.

Selv om jeg ikke gikk amok med bokkjøp i den nylig overståtte ferien, ble det jo noen dyre kunstbøker, og Kafka-biografien kostet også sitt. Ved hjemkomsten innførte jeg derfor nok en gang kjøpestopp på bøker. Disse kjøpestoppene er ganske illusoriske, siden jeg stort sett kjøper de bøkene jeg vil ha. Kjøpestoppene innebærer derfor i praksis at jeg bare er litt mer restriktiv enn ellers med hva jeg kjøper.
Og denne kjøpestoppen ble brutt allerede på dag 2. Eller - brutt og brutt - jeg kjøpte seks bøker på biblioteket for 10 kroner. Biblioteket hadde nemlig stort boksalg, og siden jeg likevel var innom (for å levere Roths Hvermann og låne Iliaden), måtte jeg jo kikke litt.
Først lånte jeg Iliaden, fordi boka jeg oversetter nå, har et sitat fra Iliaden som et slags motto. Når det gjelder slike sitater, bruker vi oversettere helst eksisterende oversettelser, både for gjenkjennelsens skyld og fordi det kan være litt ugreit å oversette en bitte liten løsrevet del av en stor helhet.
I hylla for nye bøker skimtet jeg Stephen J. Waltons Skaff deg eit liv!, den omtalte boka hans om biografisjangeren, og så tok jeg med meg den. Ikke tilfeldig; det henger sammen med forordet til Kafka-biografien, der forfatteren drøfter en del problemstillinger både med biografier generelt og med å skrive en Kafka-biografi spesielt. (I tillegg var det en interessant artikkel om biografisjangeren i nyeste nummer av Bokvennen, som lå i posten da jeg kom hjem.)

Deretter tok jeg som sagt en sving bortom bibliotekets boksalg og kjøpte følgende:

Edmond Jabès: Spørsmålenes bok.
Ove Bork Nilsen: Sydtyskland.
Péter Nádas: Slutten på en familieroman.
Dacia Maraini: Marianna Ucrìas lange liv.
Geir Pollen: Ål.
Ahron Apelfeld: Miraklenes tid.

Den eneste av disse bøkene jeg overhodet har hørt om, er vel Apelfelds. Pollens også, kanskje, ved nærmere ettertanke. Bortsett fra boka om Sydtyskland, som er en reiseguide (riktig nok tyve år gammel, men det kan være mye nyttig der likevel) og Spørsmålenes bok, som «i genre og stil ikke ligner andre bøker», er de andre romaner. Jeg hadde en slags bevisst tanke med å velge akkurat disse bøkene - jeg syntes de så spennende ut, og jeg tenkte at selv om de er noen år gamle, kan de være like store leseopplevelser som nye bøker. Geir Pollen har jeg aldri lest noe av, så derfor valgte jeg hans bok. Nádas bok valgte jeg fordi han var ungarer, og jeg er litt nysgjerrig på ungarsk litteratur etter å ha lest Magda Szabos Døren.
Tilfeldigvis foregår tre av disse bøkene i den jødiske kultursfære (Apelfeld, Nádas og Jabès).

Tid for hage











Når man kommer hjem etter å ha vært borte en stund, ser man ofte ting med nye øyne. Noe av det første som slo meg, var at hagen trengte atskillig stell, blant annet måtte det lukes kraftig i den japanske delen.







Nå så jeg også tydelig at de store løvrike grenene som hang utover den japanske hagen tok både lys og luft, så jeg måtte til med stige og sag og få dem ned. Motorsaga er i det lille røde huset i skogen, så jeg måtte pent bruke muskelkraft.
Dette er også tiden for planlagte ombygninger, både i japandelen og i andre deler av hagen. Høst og vår er de ideelle tidspunktene for anleggsarbeid. Hvor mye jeg rekker, er en annen sak.

26. september 2008

Louisiana








Jeg hører til dem som innbiller seg at gulrotkake er sunt.




Jeg er veldig glad i Louisiana, selv om jeg dessverre er der altfor sjelden. Men nå bød anledningen seg. Foruten de praktfulle utstillingene er det noe med hele stedet; utendørsarealene og stemningen og i det hele tatt. Ikke minst var det veldig deilig å komme til avslappede Louisiana etter å ha opplevd diverse tyske kunsthaller og museer med strikte vakter og prøysserdisiplin. På Neue Nationalgalerie kunne man for eksempel ikke bære en jakke over armen; man måtte enden binde den rundt livet eller ha den på seg. Vesker, ryggsekker etc var strengt forbudt. På Louisiana kunne man puste fritt og bære på hva man ville. Fotografere også, i hvert fall Louisianas egne ting.







Helt siden jeg så et stort bilde av Asger Jorn på Nordyllands Kunstmuseum da jeg bodde på de kanter i begynnelsen av 1970-årene, har jeg vært fascinert av denne maleren. Nå har Louisiana en egen Jorn-sal.








Det er jo ikke til å komme fra at noe av det morsomme med Louisiana, er butikken. Denne gangen ble det et nydelig sett med stempelbokstaver. Minnet meg om det lille stempeltrykkeriet jeg hadde som barn. Det er aldri for sent å leke, men disse bokstavene kan selvsagt brukes til mye mer enn lek.











Også veggene på Louisiana er kunst. Selvfølgelig. Hvis jeg hadde fortsatt å studere kunsthistorie (jeg var bare så vidt innom), ville jeg ha konsentrert meg om arkitektur, tror jeg. (Kunsthistorie består av tre områder: billedkunst, skulptur og arkitektur.)

King Kong Frugt & Grønt






Var King Kong vegetarianer?
Butikk i Værnedamsvej på Vesterbro/Frederiksberg.

23. september 2008

Kafkas liv




Før jeg dro fra Berlin måtte jeg bare tilbake til bokhandelen hvor jeg kjøpte bind I av Kafka-biografien og kjøpe bind II sånn at jeg fikk biografien komplett. Forfatterens ganske omfattende forord i bind I er i seg selv ganske interessant. Man vet svært mye om Kafka, fordi han skrev dagbok en del av sitt liv (den litterært sett viktigste delen) og brev, og fordi det finnes svært mye annen dokumentasjon. Blant annet fantes det ennå levende samtidige til langt opp på 1900-tallet. Pussig nok har det ikke blitt skrevet eneste fullverdig biografi om Kafka, før nå denne meget krittikerroste tyske biografien. En av grunnene er vel, som forfatteren er inne på i forordet, at de viktigste begivenhetene i Kafkas liv foregikk inni ham selv.

Farvel til Berlin





Farvel til leiligheten i det gamle Øst-Berlin i dag. Det slår meg at det var i liten grad det litterære Berlin jeg besøkte; det var historien og kunsten som dominerte. Jeg får ta igjen det forsømte en annen gang.















Denne fergen, med et velkjent litterært navn, var på vei inn til Rostock idet vår egen ferge la ut på Østersjøen. Og jeg undrer meg på hvorfor et tysk fergeselskap kaller en båt for "Tom Sawyer". Litterært interessert reder?

22. september 2008

Bokstaver








Bøker består av bokstaver. Øverst en kasse metallbokstaver på loppemarkedet på Strasse des 17. Juni, nederst bokstaver på bakken foran Berlinische Galerie.



Noen inntrykk fra Berlin







Fra kuppelen i Riksdagen. Jeg kom meg dit - til slutt. Tipset jeg hadde fått, viste seg å stemme: Ingen kø mellom åtte og ni om morgenen.










Holocaust-minnesmerket. Meget spektakulært. Det gjorde inntrykk på meg. Videre til Topographie des Terrors, et utendørs minnesmerke på stedet hvor SS, Gestapo og den tyske sikkerhetstjenesten holdt til. Plutselig ble det for mye for meg, jeg ble nærmest fysisk dårlig av så mye jævlighet på en gang. Nok tysk historie for en stund.









Ikke en dag uten kunst, i dag var det Berlinische Galerie. Med logo etter min smak.

21. september 2008

Budskapet til Jenni





Et relativt klart budskap i Tiergarten:
Jenni ich liebe dich, verstehst du das nicht?
Kanskje hun ikke gjør det? Kanskje det må andre kommunikasjonsformer til? Det kan dessverre også hende at at Jenni ikke er interessert.

20. september 2008

Glienicker Brücke







På Glienicker Brücke i dag. I sin tid en viktig grenseovergang mellom øst og vest og en av verdens mest berømte broer på grunn av sine spektakulære spionutvekslinger. Dette bildet måtte være i svart-hvitt syntes jeg, for nostalgiens skyld. HER kan du se hvordan broen så ut den gangen.

Paradoksalt nok bød dagen i dag også på en helt annen Brücke, nemlig Brücke Museum Berlin, museet for den markante gruppen av tyske ekspresjonister som kalte seg "Brücke".

19. september 2008

Liten dagsrapport fra Berlin

Omfattende byvandring i dag, spasertur hjemme fra Wedding gjennom noen heller forsømte parker (hele det gamle øst er jo lettere shabby) langs Berlin-Spandau Schiffartskanal (de første ofrene for Muren ble plukket opp av vannet her), til Berlin Hauptbahnhof, Berlins praktfulle nye sentralstasjon som jeg hadde lyst til å se på veien til Riksdagen. Utenfor Riksdagen var køen lang som et vondt år, så vi tok en båttur på Spree i stedet. Tilbake til Riksdagen. Fortsatt lang kø, som vi ikke gadd å stå i. Clouet er å komme mellom 8 og 9 om morgenen. Vi gikk bort på Strasse des 17. Juni, gjennom Brandenburger Tor og videre ned Unter den Linden til Museumsinsel hvor vi så to utstillinger i Deutsche Historische Museum.






Fra båtturen på Spree. Berlins nye sentralbanestasjon forut.








Jeg kan jo ikke la være å kjøpe bøker. Berlin har de herligste kunstbokhandler, for eksempel Walther König rett sør for Museumsinsel, ut mot Spreee. Siden jeg er i Berlin primært som billedkunstner denne gangen (jeg skal delta på en utstilling i Art Center Berlin neste år), har det blitt noen kunstbøker. Det skjønnlitterære har, i hvert fall foreløpig, begrenset seg til en nydelig liten faksimileutgave av Thomas Manns Tonio Kröger (med orginialillustrasjonene) og Kafka-biografien jeg nevnte i innlegget nedenfor. Den (Kafka-biografen) var så god og så greit tilgjengelig med mine tyskkunnskaper at jeg må ha med meg bind 2 også før jeg forlater Berlin. Jeg har forresten kjøpt en lydbok med Kafka også. Spent på hva jeg får ut av å høre ham på originalspråket.







Forrige gang jeg var på Brandenburger Tor, var i Murens tid, i begynnelsen av 1970-årene. Den gangen kom man ikke helt borttil, for Muren gikk like bak. For meg gir det alle senere Berlin-besøk en spesiell dimensjon at jeg også har opplevd den kalde krigens Berlin med den sinnssyke Muren og de omfattende grensekontrollene.













Art Center Berlin i Friedrichstrasse (glassfasaden midt på bildet). Jeg skal være med på en utstilling her til neste år.










Berlin er graffitiens by. Her fra baksiden av Tacheles.

18. september 2008

Fakta om Kafka








Kafkas liv varte i 40 år og 11 måneder. 16 år og seks og en halv måned av denne tiden var Kafka under utdannelse, og 14 år og åtte og en halv måned var han i arbeidslivet. Han ble pensjonist 39 år gammel og døde av tuberkulose på et sykehus i Wien.

Kafka tilbrakte ca 45 dager i utlandet, fraregnet opphold i Tyskland.
Han var i Berlin, München, Zürich, Paris, Milano, Venezia, Verona, Wien og Budapest.
Han opplevde tre hav: Nordsjøen, Østersjøen og Adriaterhavet.

Han opplevde en verdenskrig.

Han var forlovet tre ganger (herav to ganger med samme kvinne; Felice Bauer), men aldri gift.
Han hadde seksuelle erfaringer med ytterligere fire kvinner, foruten prostituerte.
Han bodde en gang sammen med en kvinne i en periode på knappe seks måneder.

Han hadde ingen etterkommere.

Disse faktaene om Kafka er hentet fra Reiner Stach: Kafka. Die Jahre der Entscheidigungen (2002).

Ich bin ein Berliner





I hvert fall midlertidig. Av den grunn blir det litt til og fra med bloggingen noen dager fremover. Som man kan se av trafikklysene, oppholder jeg meg i det tidligere Øst-Berlin. Berlin er som en levende historiebok. Historie og kunst. Og hyggelige mennesker.

15. september 2008

Ord for dagen











Å skrive er jobben min, slik en baker lager brød.
Isabel Allende


Sitatet er hentet fra et intervju i lørdagens utgave av Magasinet (Dagbladet).
Jeg har litt sans for denne jordnære innstillingen til det å skrive, det å se på forfattergjerningen (og kunstnerisk skapende arbeid i det hele tatt) som en jobb. I så måte er Allende på bølgelengde med Chuck Close i innlegget nedenfor.

Jeg har sans for folk som avmystifiserer og avmytifiserer det å skape kunst. Da er det snakk om virkelig profesjonalitet, etter min mening. Og slike mennesker fremhever alltid den kjedelige biten -- arbeid, arbeid og atter arbeid hvis man skal lykkes. Det er på dette punktet de fleste wannabees bommer.

Eller som Erica Jong sier det: «Everyone has talent. What is rare is the courage to follow that talent to the dark place where it leads.» For da handler det fort om de store og vanskelige valgene i livet. Å leve av kunsten kan bli magert, og tenk om talentet ikke holder? Men som hun også har sagt: «… the trouble is, if you don't risk anything, you risk more.» Å ikke ta en risiko kan være en stor risiko å ta. Også det handler om de store og vanskelige valgene. Hva man skal bruke livet sitt til. Hva man vil se tilbake på. For det må jo være litt bittert å komme til enden av livsveien og så angre på de sjansene man ikke tok. Eller hva?

12. september 2008

Ord for dagen





"Amatører venter på inspirasjon; vi andre står bare opp og går på jobben."
Chuck Close

Hvis du ikke vet hvem Chuck Close er, kan du lese HER.

11. september 2008

Dagen i dag





De USA-støttede chilenske quislingene har gjort sin jobb. Et demokrati er knust, og liket av president Salvador Allende bringes bort fra presidentpalasset. Det skjedde på dagens dato, den 11. september 1973.


Dagen i dag er en spesiell dag i verdenshistorien, en dag da mange mennesker bøyer sitt hode i sorg. Det var nemlig den 11. september 1973 at CIA, dvs USA, styrtet den demokratisk valgte presidenten i Chile, Salvador Allende, og sørget for at det ble innført et redselsfullt diktatur som skapte en strøm av chilenske flyktninger til hele verden, også til Norge. En sentral rolle i denne udåden spilte den amerikanske utenriksministeren Henry Kissinger, folkemorderen som senere fikk Nobels fredspris. I 1990 ble Chile igjen et demokrati, men etterdønningene av diktaturet har vart frem til våre dager, med rettssakene mot diktatoren Augusto Pinochet og andre av militærdiktaturets ledere.

Det blodige kuppet skapte paradoksalt nok også en stor forfatter, nemlig presidentens niese, Isabel Allende.

La oss aldri glemme 11. september.

(Dette innlegget er en reprise fra 11. september i fjor.)

10. september 2008

Ord for dagen





"Chemically speaking, chocolate really is the world's perfect food."
Michael Levine, nutrition researcher


Dette er min nye yndlingssjokolade. Selv om det er en kokesjokolade, trenger du ikke gå omveien om matlaging for å nyte den. Men ikke spis en hel en av gangen.

Leserapport





Lenge var denne sommeren nokså traurig lesemessig sett. I et tidligere innlegg beskrev jeg det lett absurde i å være omgitt av tusenvis av bøker uten å finne en eneste å lese. Men det går faktisk an, og det er ikke første gang jeg opplever det. Av og til er det greit å gripe til noe gammelt, enten lese noe om igjen eller finne noe i hylla jeg ikke har lest før, men ofte higer en jo som leser etter noe nytt, noe man ikke har sett før, noe som kan begeistre.
De tre siste bøkene jeg har lest, har heldigvis bidratt til en lesemessig svært god avslutning på sommeren (for den er definitivt over nå).

De tre bøkene er:
Philip Roth: Hvermann
Aina Basso: Ingen må vite
J.M. Coetzee: Før barbarene kommer

En av USAs ledende forfattere, en norsk debutant og en afrikansk nobelprisvinner. Årsaken til at jeg har lest Philip Roth (for første gang), er sterk påvirkning fra en annen blogger (spectatia) som har ham som en av sine favoritter. Hvorfor jeg har lest Aina Bassos bok fremgår av tidligere innlegg, og J.M. Coetzee er en forfatter jeg liker. Egentlig skulle jeg ha hans siste bok, Et dårlig år, men den hadde ikke kommet i pocket ennå og jeg gadd ikke å betale for den innbundet, så dermed plukket jeg med meg Før barbarene kommer i stedet.

Philip Roths bok er Philip Roth på sitt aller beste, ifølge baksideteksten. «En inderlig, åpenhjerteig og samtidig universell fortelling om tap, anger og stoisk beherskelse. Vi følger hovedpersonen fra hans første sjokkartede møte med døden på barndommens idylliske strender, gjennom familiens prøvelser, hans egen oppvekst og livet fram til alderdommen. Han konstaterer sine jevnaldrendes forfall, samtidig som han sliter med å akseptere sitt eget.»
En bok som ved i stor grad å handle om døden på en fascinerende måte handler om livet. Først slet jeg litt med å komme i gang med den, men så kunne jeg ikke legge den fra meg. Den ga så absolutt lyst til å prøve mer av Roth.

Om Aina Bassos Ingen må vite sier anmelderen i Adresseavisen blant annet følgende:
«Romanen er svært kort, det er som om den befinner seg et sted mellom lyrikk og prosatekst. Språket er direkte og sanselig, melking skildres så man kan kjenne varmen fra kukroppen. I en serie fine øyeblikksskildringer hensettes vi til en annen tid og en annen verden. Men det er ikke bonderomantikken som i Tidemand og Gudes klare farger og langsomme strøk. Dette er snapshots i grovkornet oppløsning.»
En vellykket debut i enhver forstand må man kunne si. Heller ikke den klarte jeg å legge fra meg.

Coetzee har jeg nevnt flere ganger tidligere; han er eget tema i denne bloggen. Jeg er ikke spesielt interessert i Sør-Afrika, så for meg utgjør tid og sted og politiske forhold bare et fjernt bakgrunnsteppe for Coetzees glitrende skrivekunst. En forteller av rang.

Tre store leseopplevelser. Ganske dystre i innhold alle sammen, men skrevet så det går rett i margen i hvert fall på meg. Uansett hva en bok omhandler av fæle temaer, gjør den meg likevel glad på litteraturens vegne når den er så velskrevet at den gir meg den gode leseopplevelsen.

7. september 2008

En posør







Min kollega Tom Lotherington, som har oversatt Jonathan Littells omtalte roman De velvillige, skriver i innlegget "Litt om Littell" (HER) i Forfatterbloggen følgende om Sartre:

«Sartre takket nei til Nobelprisen på prinsipielt grunnlag i 1964. Senere angret han og ba pent om han kanskje kunne få prispengene likevel. Det dreide seg jo om noen millioner. Prisen og æren kunne han klare seg uten, men pengene!
Sartre fikk avslag.»

Kan man tenke seg noe mer latterlig enn først å si nei til Nobelprisen, og så gjøre krav på den likevel, på grunn av pengene? Men han skåret sikkert en del unge studiner på å avslå den mest prestisjefylte av alle litterære priser.

Det fikk meg til å tenke på noe André Brink nylig uttalte i et intervju i Klassekampen (lørdag 30. august), hvor han sammenligner Camus og Sartre:

«Jeg kan ikke fordra Sartre. Han var en posør, og latet bare som om han var engasjert. Med Camus er det annerledes. Han levde ut motstanden, det opprørte mennesket, mens Sartre satte seg i stua og snudde lenestolen i historiens retning.»

6. september 2008

"Mystikk, kjærlighet og diabolske intriger"







På forsiden av medlemsblad nr. 17/2008 for Bokklubben Nye Bøker kunngjøres det at «den etterlengtede oppfølgeren til Vindens skygge» er her.

Jeg husker Vindens skygge som en stor leseopplevelse, men har jeg «lengtet» etter eller forventet en oppfølger? Nei. Jeg har ikke behov for å la Vindens skygge etterfølges av noe som helst annet enn minnet om og tilfredsheten over å ha lest en god bok.

Men forfatteren har altså gjort det igjen, ifølge bokklubbladet: «skrevet et forheksende mesterverk [...] en gnistrende beretning basert på dype hemmeligheter fra menneskesinnets mest spektakulære mørke [...] også denne gangen har den spanske manusforfatteren med adresse i L.A. formelig boltret seg på verdenslitteraturens alter».

"Boltret seg på verdenslitteraturens alter"? Hallo?

Her er det "mystikk, kjærlighet og diabolske intriger". Det er nesten så man føler seg hensatt til kiosklitteraturens verden.

Jeg blir litt kvalm, jeg må innrømme det. Det slår meg at denne omtalen handler mer om kommersialisme enn om litteratur. La meg straks si at jeg selvfølgelig ikke har lest boken, siden jeg ikke kan spansk og den norske oversettelsen ikke foreligger ennå. Det kan godt hende at boka lever opp til hvert eneste svulstige adjektiv (jeg kan faktisk heller ikke love på tro og ære at jeg ikke kommer til å lese den). Jeg unner også forfatteren hver eneste million som renner inn på kontoen. Det er helt utmerket at noen kan leve av å skrive. Thomas Mann, moderne klassiker og nobelprisvinner, hadde tjenerskap med privatsjåfør og det hele. Jeg mener ikke at en forfatter er synonymt med en forhutlet, fattig skikkelse som sitter på sitt lille stusselige kammers og skriver stor litteratur drevet av en indre trang.

Det jeg reagerer på her, er antagelig ordet «oppfølger». Dét klinger av kommersialisme i mine ører og gjør meg veldig på vakt. Erfaringen forteller meg at de forfatterne som har mest å gi meg, og som etter min mening lodder dypest i menneskesinnet, ikke skriver «oppfølgere». Det gjør imidlertid for eksempel Carlos Ruiz Zafón, det gjør Anne B. Ragde, og det gjør også Lars Saabye Christensen når han presser Beatles-sitronen til siste dråpe. Alle tre har funnet en innbringende formel, og alle tre smiler bredt hele veien til banken. Det er høyst menneskelig å ville ha mer penger - særlig for forfattere gjelder det imidlertid at man for guds skyld må huske i intervjuer å late som om pengene ikke betyr noe.

Boklubb-omtaler av den typen jeg har referert til her, forteller meg først og fremst hvor viktig det er for meg som leser å være bevisst på hva jeg bruker tid og krefter på som leser. Bøker strømmer på oss hele tiden, og bestselgerne blir intens markedsført. Hvis ikke du har lest den og den, er det lett å få følelsen av å være helt utenfor. Derfor blir jeg mer og mer bevisst på å velge selv, ikke å la andre velge for meg. Det innebærer ikke å ikke være åpen og nysgjerrig for noe nytt, for det er jo noe av spenningen med å befinne seg i bøkenes verden. Men jeg biter ikke automatisk på det første og beste agnet.

Jeg sier som sagt ikke at jeg ikke kommer til å lese Engelens spill, som oppfølgeren til Vindens skygge heter. Men med sin påtrengende kommersialisme og sitt svulstige, klisjéfylte språk gjør bokklubbens omtale meg først og fremst skeptisk. Og det var vel ikke meningen?

Det skal for ordens skyld opplyses at omtalen av Engelens spill er skrevet av informasjonsrådgiver og forfatter Beate Barth-Nossum. Jeg vet ikke hva hun har forfattet. Navnet gir ingen treff ved søk i Norsk bokfortegnelse (NORBOK), som du finner lenke til nederst til venstre.

3. september 2008

Ingen må vite






Jeg har både gledet og gruet meg til å lese Aina Bassos Ingen må vite. Gledet meg fordi jeg har fulgt en del av tilblivelsesprosessen slik Aina har formidlet den i bloggen sin, og gruet meg fordi det kunne jo være at jeg ikke likte den og dermed ble nødt til å si noe negativt om den. Den bekymringen viste seg heldigvis å være ubegrunnet.

Ifølge baksideteksten er det en spennende og poetisk roman om kjærlighet og blodskam. Og det er det. Den er så spennende at den er vanskelig å legge fra seg, og den er så vakker at det nesten er vondt, for det vakre og det vonde er uløselig sammenknyttet. Og siden jeg nå allerede har foregrepet begivenhetenes gang ved å røpe at jeg likte denne boka, kan jeg også røpe at jeg var på gråten da jeg var ferdig med den.

Boka er skrevet med en språklig minimalisme og er en såkalt punktroman, jfr. Paal-Helge Haugens Anne (1968) som formodentlig har vært et av forbildene. Når jeg tar Anne ut av bokhylla og blar raskt gjennom den, slår det meg at Ingen må vite kanskje er en bedre bok. Det kan være fordi det er svært lenge siden jeg leste Anne og lesingen av Ingen må vite sitter friskt i hukommelsen, men det kan også være fordi det slår meg at Anne er mer av en kollasj enn Ainas bok er. Haugen tar inn en del sitater herfra og derfra for å tegne tid og miljø, noe som bidrar til å gjøre selve fortellingen nokså løs og springende, mens Aina holder seg til saken og bruker selve teksten mer effektiv til både å fortelle historien og til å tegne tidsepoken og omgivelsene. Bare tre ganger tar hun inn sitater utenfra. Her står det ikke noe ”OBS! Research!” i margen, selv om det jo nettopp ligger mye research bak, åpenbart. Men det er nettopp her skrivetalentet kommer inn, i evnen til å gjøre dette stoffet så levende, gi det en så kunsterisk vellykket form. Aina økonomiserer med virkemidlene, i god harmoni med bokas minimalistiske stil. Vi ser hus og landskap og mennesker for oss. Både ytre og indre skildringer er uhyre troverdige. Som alle ekte forfattertalenter, imponerer Aina med skarpe og presise observasjoner og evnen til å drive handlingen fremover på det jeg vil kalle en ”organisk” måte, det vil si naturlig, uten cliffhangere og andre kunstgrep.

Ainas tegninger av personer og miljø og omgivelser er så nydelig presise og poetiske at teksten blir en estetisk nytelse, samtidig som den rommer så mye dramatikk og følelser som den gjør. Se bare på denne beskrivelsen (særlig den første setningen!) av hovedpersonens første morgen i fengsel.

«Ho vaknar i eit røyktynt lys.
Auga svir. Tunga er tjukk og tørr i munnen.
Der er lydar.
Tresko over golvet. Eit teppe som blir banka.
Dumpe stemmer og latter gjennom taket.

Små bekkar renn nedetter murveggen. Nokre bleike kryp
har stimla saman i et tomt matfat.
Ho set seg opp i senga. Lener seg innåt veggen.»

Handlingen i boka er festet til tid og sted, men problematikken er som vi vet dessverre evig aktuell. Noe av det fine med denne boka slik jeg opplever den, er at det ikke er en ”problemroman”, ikke en sånn ”nå-skal-vi-snakke-om-et-alvorlig-tema-dere”-bok. Samtidig tenker jeg at boka nettopp derfor kanskje kan hjelpe noen, blant annet på grunn av den historiske distansen og fordi den forteller en historie som virkelig griper leseren.

HER, på bloggen Frilansliv, finner du et intervju med Aina om bakgrunnen for boka og tematikken. DETTE intervjuet i Bok & Samfunn er også verd å ta med seg.

I et av innleggene på sin egen blogg har Aina lurt på når man kan kalle seg forfatter (HER). Hun kan trygt kalle seg forfatter, ikke fordi jeg liker debutboka hennes, men fordi hun har utgitt en bok på et anerkjent forlag. I hvilken sammenheng det er naturlig å kalle seg forfatter, er en annen sak. I mange sammenhenger vil det være naturlig å bruke yrkestittel/akademisk grad (for eksempel ved utfylling av diverse skjemaer), i andre sammenhenger (for eksempel ved litterære arrangementer) vil det være naturlig å kalle seg forfatter. Det kommer an på sammenhengen. Men forfattertittelen kan hun bruke med full rett.

Ikke gi deg!





Jeg kan ikke påstå at jeg har så mye til overs for Jon Michelet, men i DETTE intervjuet sier han mye fornuftig (det gjør datteren også).

Han hadde det ikke lett den karen






«Fullstendig likegyldig og sløv. En uttørket brønn, vann altfor dypt nede, kanskje ikke der heller. Ingenting, ingenting. Forstår ikke livet i Ensom av Strindberg; det han kaller vakkert byr meg imot, hvis man ser det i sammenheng med meg. Brev til Felice, falskt, går ikke an å sende det. Verken fortiden eller fremtiden min er verdt noe. Nåtiden er spøkelsesaktig, jeg sitter ikke ved bordet, men flagrer rundt det. Ingenting, ingenting. Tomhet, kjedsomhet, nei, ikke kjedsomhet, bare tomhet, meningsløshet, svakhet.»

Franz Kafka: Dagbøker 1909-1923. Gyldendal 2008.
Oversatt av Arild Vange.



PS Er det noen som reagerer på noe i dette Kafka-sitatet? Det gjør jeg. Jeg lurer på hvor oversetteren har fått Strindberg-tittelen Ensom fra. Ensam på svensk betyr alene på norsk, og dette er også tittelen på Carl Fredrik Engelstads norske oversettelse fra 1977.
Kafkas dagbøker er oversatt fra tysk, og så vidt jeg har kunnet finne ut, har den tyske oversettelsen av Ensam tittelen Einsam. Det burde ha vært Allein. Den norske oversetteren har antagelig bevisst valgt å være tro mot den tyske teksten.

1. september 2008

Høst










Vi skriver 1. september i dag, årets første høstdag. Høstdag i mer enn én forstand - opptil flere travle skurtreskere var i sving på jordene da jeg kjørte hjem fra morgenturen i dag. En liten oversetterbemerkning i den forbindelse: på dansk betyr høst det samme som innhøstning (eller det som blir innhøstet, altså avlingen). Når en danske sier «høsten begynner sent i år», mener han at innhøstningen begynner sent. Årstiden høst heter efterår på dansk. Her kan en nordmann lett trå feil.

I en kommentar til innlegget om boken med brevskrivende damer, to innlegg nedenfor, sier leselama at hun misunner med samlerinstinktet mitt. Hva samler jeg på? Først og fremst bøker, selvsagt. Og så litt på plakater og kunst som har med litteratur å gjøre, som den gamle amerikanske bibliotekplakaten som illustrerer dette innlegget. September - back til work, back to school, back to books. Men vi bokelskere er vel enige om at enhver tid er lesetid, sommer som høst.

Forresten samler jeg på tekopper også, og nå har jeg nevnt alle tre samleområdene mine i prioritert rekkefølge. Bøkene kommer på førsteplass.

PS Jeg bare nevner at det er Bloggens dag i dag, som du kan se HER hos Virrvarr.