aroundbooks

aroundbooks

3. desember 2008

Om å drive antikvariat









Interiør fra mitt tidligere antikvariat



Ordet «antikvariat» lyder liflig i ørene til de fleste bokglade mennesker. Lukten av bøker og den spesielle atmosfæren, enten man bare skal kikke litt eller er ute etter noe spesielt. Jeg handler en del i antikvariater, men nå for tiden blir det mest på internett må jeg innrømme. De signalene jeg har fått fra antikvariatbokhandlere går da også ut på at det er nokså nødvendig å satse på nett i dag for den som vil overleve i bransjen.
DENNE artikkelen i den svenske avisen Dagens Nyheter illustrerer det. En antikvarbokhandler i Oslo jeg snakket med for et par år siden, sa at han fikk færre og færre kunder i butikken, men stadig mer kunder på nett. Det syntes han var litt trist, for han savnet den direkte kontakten med kundene. Det spørs også om ikke den «gammeldagse» boksamler er en utdøende rase.

For noen år siden startet jeg selv hjembyens første og eneste antikvariat. Det var en gammel drøm, og da det rette lokalet ble ledig, slo jeg til. Tanken var at det skulle kunne la seg kombinere med forfatter- og oversettervirksomheten ved at jeg kunne sitte på bakrommet og jobbe når det ikke var kunder i butikken. Siden dette som sagt var en gammel drøm, hadde jeg et brukbart varelager parat. Innredningen fikk jeg gratis herfra og derfra, men den fungerte ikke så bra, så jeg fikk ganske snart en snekker til å bygge spesialtilpassede hyller for meg. For øvrig den samme snekkeren som sist vinter bygde bokhyller her hjemme i stua.

Jeg må vel si at antikvariatet mitt var rimelig vellykket. Jeg hadde på forhånd spøkt med at det ikke nyttet å starte antikvariat i en by med ti intellektuelle, men det viste seg å være langt flere, i hvert fall hvis man regner bokinteresserte mennesker generelt. Jeg fikk mange faste kunder, som jeg tror opplevde butikken som et trivelig sted hvor de både kunne finne det de var ute etter og få seg en bokprat. Med et antikvariat i byen fikk folk også muligheten for å selge brukte bøker, og jeg lærte meg snart å skille skitt fra kanel. Det var mest av det første. I prinsippet kan man si at de bøkene folk ville kvitte seg med, var de minst interessante for meg. Det var jo de bøkene syntes det var verd å beholde som ville hatt salgsverdi i et antikvariat. Noen mennesker hadde de merkeligste oppfatninger av verdien på brukte bøker - de trodde alle eldre bøker var gull. Sannheten er at de færreste bøker har noen bruktverdi. Det gjelder som sagt å vite forskjellen. Som mangeårig boksamler og antikvariatkunde hadde jeg en viss peiling i utgangspunktet, i tillegg fikk jeg gode råd av erfarne antikvariatsbokhandlere da jeg begynte. Dessuten lærte jeg relativt raskt av egen erfaring. Selv om det meste jeg ble tilbudt var uinteressant, hendte det jo at jeg gjorde gode kjøp, og det var ganske spennende å dra hjem til folk for å vurdere boksamlinger.

Dessverre viste det seg at tanken på å kombinere skriving/oversettelse og butikkdrift var litt optimistisk. Det krever konsentrasjon å skrive, og selv i stille perioder i butikken kunne bare vissheten om at jeg når som helst kunne bli avbrutt, være ganske enerverende. Butikken bar seg økonomisk, men ga ikke noe overskudd, og etter bare halvannet års drift skjønte at jeg måtte velge mellom å være et skrivende menneske eller drive antikvariat. En annen ting er at med en butikk er man bundet til tid og sted, mens et skrivende menneske kan disponere sin tid helt fritt og jobbe hvor som helst. Valget var for så vidt lett, og etter to år solgte jeg butikken til to ildsjeler som drømte om å starte antikvariat ... Butikken eksisterer fortsatt. Mine etterfølgere er to, og de kan på en annen måte enn jeg kombinere butikken med lønnet arbeid.

For meg var det en erfaring jeg ikke angrer på, og i motsetning til mange andre som drømmer om det samme (det er nemlig mange som drømmer om å starte antikvariat), har jeg tilfredsstillelsen av å ha gjort drømmen til virkelighet.
Hvis det er noen som leser dette som også har denne drømmen, vil jeg be dem om å tenke seg godt om. Uansett hva man skal starte, må man ha kapital, og mange undervurderer tiden det tar å få innarbeidet en forretning (det tar alltid tid før eventuelle inntekter kommer, mens utgiftene løper jevnt og trutt og kanskje blir flere og større enn man tror). Jeg ville vært veldig forsiktig med å satse på antikvariat som levebrød. Da bør man i så fall ha en annen inntekt ved siden av. Det er lett å romantisere for den som er glad i bøker, men å starte butikk er alltid krevende.

Hjemmesiden til mitt gamle antikvariat finner du HER.

7 kommentarer:

Ragne Rognebær sa...

Jeg elsker antikavriatbutikker. Kan gå rundt i timesvis og bla i gamle bøker, og fantasere om hvem som har hatt den før, frydes over den gotiske skriften, duften, følelsen. Men jeg tror aldri jeg vi starte mitt eget. Jeg er for redd for at det ikke skal gå, og for at jeg, ved å blande det jeg liker med arbeid, mister det jeg liker.
Min favorittbutikk fant jeg i Reykjavik. En stor bokhandel med stabler av bøker, og bare et hint av system. Hvis man lette grundig, vel og merke. Men det var koselig, hyggelige folk som arbeidet der, og man kunne virkelig gjøre noen kupp. Førsteutgaver fra 1800-tallet til en slikk og ingenting, og bøker på norsk til en langt rimeligere pris enn i Norge, naturlig nok. En av tingene jeg kjøpte, var to-binds orbok fra dansk-norsk til engelsk. Helt fantastisk, jeg klarte virkelig ikke motstå fristelsen.

cox sa...

Tehme Melck: Mange takk for bra post. Dette har jeg venta på så lenge...
Synd om de gamle antikvariatene legges ned. Men netthandelen er kommet for å bli, og bare øker i omfang. Da blir jo følgene at man heller leier et hvilketsomhelst lager til bøkene, fremfor å betale i dyre dommer for et pent beliggende butikklokale.
Men jeg tror ikke antikvarbokhandlerne er en utdøende rase. Ikke helt. Geskjeften er for spesiell til det. Noe for idealister eller ildsjeler. Men heller ikke de kan leve av luft og kjærlighet alene.

Odette de Crécy sa...

Antikvariatenes atmosfære må oppleves.
Riktig gamle bøker beregnet på et smalt publikum, og nyere bøker fra bokklubben - som skulle passe til tapeten i møblerte hjem.
En viktig del av vår kulturhistorie.

Cyno Grassator sa...

Problemet med å drive butikk er at du til en viss grad må opptre som selger. Ikke alle har anlegg for det. Ellers er antikvariat en av de meget få bransjer jeg kunne tenke meg å operere i. I forbindelse med flytting til utlandet (i 1976) forsøkte jeg å selge mine egne bøker. Min beste kunde var Stein Mehren. Bortsett fra det ble det ikke noe særlig til forretning, nei.

Anonym sa...

Å, det er noe usigelig romantisk ved tanken på å åpne antikvariat, kanskje når man blir pensjonist. Nyte sitt otium blant ens venner bøkene. Se f.eks. på Håkan Nessers kriminalhelt Van Veeteren, om ikke han nettopp begynner i antikvariat når han pensjonerer seg fra politiet. Sånn skal det være. Et godt antikvariat er vel noe av det mest romantiske som kan tenkes.

Karin sa...

Hei - dette var interessant å lese. Jeg fant bloggen din tilfeldigvis her om dagen og nå har jeg blitt en fast leser. Antikvariatbutikker er noe spesielt. Det er kjedelig hvis det er slik at flere og flere må legge ned:-( Det fine med netthandel er jo at de som bor utenfor allfarvei også kan få tilgang til skatter fra antikvariater i hele landet.

Tehme Melck sa...

Atmosfære, romantikk ... ja visst. Bokelskere vil alltid elske antikvariater, selvfølgelig, og antikvariatene vil forhåpentligvis alltid finnes, også i fysisk forstand.

Cyno Grassator: Jeg har faktisk en viss erfaring både med salg (til og med fra bokhandel) og kundebehandling, så jeg syntes ikke rollen som selger var så ille, særlig ikke når jeg kunne selge noe jeg selv likte, nemlig bøker.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...