29. februar 2008

En slags quiz.




I dette avsnittet fra Beate Grimsruds Søvnens lekkasje er det noe som er fryktelig galt. Hva sikter jeg til?

"De er min lille teatergruppe, men de skal ikke være her. Vi pleier å øve innendørs i forsamlingslokalet der den Høye bor, og i dag er det fridag. Sitter de på min parkbenk og øver i smug? De virker så lette i dag. De skal spille skuespillet: Mens vi venter på Godot av Samuel Becket. Selv husker jeg ikke teksten. Men det er jeg som bestemmer."

Ord for dagen.




"Det er noen som sier at hvis man er blitt forfatter, så er det noe som har gått galt i livet."
Jan Kjærstad: Kjærstads matrise

28. februar 2008

Så du trodde du kunne slippe å betale parkeringsboten?

Ikke før hadde jeg postet innlegget under, så poppet det inn en mail med svar fra Frederiksberg kommune på klagen jeg sendte. Boten ble ilagt fordi jeg sto for nær et veikryss, men jeg prosederte på at veien til venstre i bildet var merket "privat", og at det derfor ikke var snakk om et kryss. Men den holdt ikke. I gamle dager gikk det an å spille på at man var utlending, men det går visst ikke lenger, i hvert fall ikke på Frederiksberg. I tillegg er det nå innrettet et internasjonalt innkasseringskontor for parkeringsbøter, så du er ikke trygg i utlandet.


Kære Jørn Roeim

Parkeringskontoret har nu behandlet din indsigelse mod ovenstående afgift, og vi har ikke kunnet give dig medhold i indsigelsen.

Regelgrundlag
Kommunens mulighed for at opkræve parkeringsafgifter er fastlagt i færdselslovens § 122 a og bekendtgørelse nr. 972 af 17. oktober 2005 om kommunal parkeringskontrol.

Standsning og parkering må ikke ske i vejkryds eller inden for en afstand af 10 meter fra den tværgående kørebanes eller cykelstis nærmeste kant, jf. færdselslovens § 29, stk. 1, nr. 2 (lovbekendtgørelse nr. 1276 af 24. oktober 2007).

Parkeringsafgiften er blevet pålagt i medfør af færdselslovens § 121, stk. 1, nr. 3 (lovbekendtgørelse nr. 1276 af 24. oktober 2007).

Begrundelse
Dit køretøj er den 19. februar 2008 i tidsrummet fra kl. 07.19 til kl. 07.21 observeret henstillet på Frederiksberg Allé ud for nr. 12, hvor standsning er forbudt.

Parkeringskontoret har vurderet din indsigelse, hvor du bl.a. anfører, at der var tale om en indkørsel (til privat område).

Vi kan hertil oplyse, at der ikke er tale om en privat indkørsel, men derimod en tværgående vej med flere beboelsesejendomme.

At området er privat er ikke relevant, idet dansk færdselslov ikke skelner mellem privat og offentligvej. Endvidere fandt din parkering sted på offentlig vej.

Jeg har forståelse for din ærgrelse over parkeringsafgiften. Det er altid ærgerligt at blive pålagt en afgift, især når man ikke er sig overtrædelse bevidst, men manglende kendskab til et andet lands love, i dette tilfælde parkeringsregler og restriktioner, kan ikke begrunde annullering.

Dit køretøj var henstillet i strid med reglerne, og parkeringsafgiften blev derfor pålagt med rette.

Eventuelle spørgsmål vedrørende betaling henvises til Euro Parking Collection på tlf.nr. +44 (0)20 7288 9740 eller via www.epcplc.com



Venlig hilsen

Henriette Juhl Ildor
Sagsbehandler

Kjør og hør.




Mitt eget mobile konserthus parkert i Frederiksberg allé. Bildet ble tatt fordi jeg fikk parkeringsbot, som jeg har klaget på til Frederiksberg kommune. Men jeg har ikke fått svar ennå.



Når jeg skal til Danmark, kjører jeg bil. Av og til tar jeg ferge fra nabobyen, litt avhengig av hvor i Danmark jeg skal. Men jeg har lang erfaring med E6 gjennom Sverige, senest nå da jeg var i København. Bilen min er godt egnet for langturer, med bl.a. femtrinns automat, cruise control, stor motor og et høyt komfortnivå. Men noe av det viktigste for meg, er radioen og CD-spilleren. Som regel hører jeg på radio når jeg kjører både i Sverige og Danmark, fordi jeg lærer mye av det, og fordi bilen er et godt sted å høre radio. Men innimellom hører jeg på medbrakte CD-er. Noen ganger blir det å kjøre bil over lange strekninger nærmest en meditativ opplevelse, som jeg ofte undrer meg over. På en måte er jeg i min egen verden, men samtidig reagerer jeg jo lynraskt og adekvat på det som skjer i trafikken. Kjøring i de hastighetene det er snakk om her, f.eks. 120 km/t, krever i høy grad tilstedeværelse og topp oppmerksomhet. Men det lar seg merkelig nok kombinere med å drømme seg helt vekk, som til musikk. Musikken, og ev. denne merkelige meditative stemningen, bidrar også til at man ikke merker tiden. Å kjøre på motorveier er jo dørgende kjedelig, men med radio og musikk kan man likevel ha det trivelig i det private og forhåpentligvis komfortable rommet som bilen er.

I boka Men först lite musik! 21 bilder och 60 texter om konsten att lyssna, som jeg kjøpte hos Norli for noen uker siden, leser jeg i essayet «Gasen i botten til Julio Iglesias» at journalisten Carin Öblad har laget den første (svenske?) undersøkelsen om temaet biler og musikk. Hun siteres:

«Bilterapi existerar inte som begrepp. Det är förvånansvärt, då folk använder sina bilar till långt mer än rationell transport. Vanligast är att bilen används som ett privat rum, en fredad zon. Bilkörning ger legitim tid att få vara ifred.»

Og essayets forfatter, Mikael Strömberg, skriver blant annet:
Var tredje person i hennes undersökning menar att de får sin starkaste musikupplevelse just i bilen og åtskilliga svarar att de spelar klassisk musikk som avkoppling när de är ensamma. Ja, varför bygga dyra konserthus, när det käraste och närmaste konserthuset finns tillgängligt i den egna bilen? Det spelar ingen roll hur bilen ser ut. Om det så är en Rover av senaste modell med läder och krom och tjugo högtalare i dörrar, golv och tak eller en rostig Trabant med monoljud i skuffen. En konsertsal är det. [...] Bilen är en kapsel som förflyttar passagerare i ett föränderligt landskap, som på film. Hela tiden flimrar bilder förbi som då och då behöver musiksättas för att ge resan ett vidare och inre mål. Både musikk, film och bilresande är temporala konstarter. De utspelas över tid, og rörelseenergin i kombination med pausen är deras gemensamma bränsle.»

Ord-mølje.





"Jeg har skrevet hele natten. Det var de mest klare og underfundige små akter man kan tenke seg. En slags encyklopedia. Det var en ivrig følelse. De kom som gaver og lyste i mørket og jeg fanget dem.
Om morgenen løfter jeg lykkelig opp papirlappen for å se hva det står. Jeg ser til min forbauselse at jeg har skrevet alt sammen oppå hverandre. At jeg har skrevet alt på samme flekk. Første ordet underst og så videre som en fryktelig barnelek, der man legger seg på hverandre i skolegården når noen har sett ut sitt offer og ropte, mølje. Jeg har formet en helt uleselig ordsøyle. Søyle er kanskje å ta i, for det blotte øye har det ingen høyde.
Jeg har skapt et flatt tårn av tekst. Jeg har skapt et mesterverk der ingen kan gå inn.
Det går fint an å skrive fra høyre til venstre eller fra venstre til høyre. Men slik jeg har gjort, å skrive på ett punkt, krever en helt ny type lesere."

Beate Grimsrud: Søvnens lekkasje

27. februar 2008

Mer dansk ... og svensk.






Livet leker gjorde meg oppmerksom på en side hos Norsk Språkråd, hvor man kan teste sine dansk- og svenskkunnskaper. Den finner du HER . Jeg testet meg selv på den første av de danske testene, og nevner med kledelig beskjedenhet at jeg fikk en skår på 100 prosent. Det skulle da også bare mangle, hadde jeg så nær sagt.

Norsk Språkråds danske parallell, Dansk Sprognævn, finner du HER .

Svar på dansk quiz.




Jørn Lund er en av de danskene du må vite hvem er, hvis du skal utgi deg for å vite noe om Danmark.





Først av alt: Takk for overstrømmende deltagelse! Tydelig at dette er et tema som interesserer. Min hensikt med denne quizen var å tydeliggjøre at nordmenn ikke har så godt kjennskap til dansk som de tror, og det mener jeg ble bekreftet. På et relativt elementært plan, sånn at vi klarer oss en hyggelig helg i København eller i sommerferien på danske strender - ja vel, men ikke mer. For nordmenn flest er det danske språk spekkfullt av uforståeligheter, og da snakker jeg ikke om problemer med å forstå dansk tale, men om rett og slett å forstå dansk i det hele tatt. Vite hva danske ord betyr, gjennomskue de utallige "falske vennene" (ord som ser like ut, men som betyr noe helt annet, som f.eks. "skønne"), kunne ta ulike typer referanser til dansk samfunnsliv, kultur og historie. Jeg kunne ha gjort quizen lettere, og jeg kunne ha gjort den vanskeligere.

1) Seksoghalvfems er seksognitti. De fleste klarte den. Men hvis jeg hadde bedt om en nærmere forklaring på det danske tellesystemet, ville nok de fleste ha blitt svar skyldig. Det har med snes å gjøre. Et snes er 20, ikke sant. Frem til 40 (dansk: "fyrre", uttalt ”førre”) er de danske tallene som de norske. Men på 50 begynner problemene, for det heter ”halvtreds”. Det vil si at vi, fra førti, er et halvt snes videre til ”tres” (60) - tre ganger tyve, eller ”tresindsttyvende”. Etter ”tres” kommer ”halvfjerds” (70) som er et halvt snes videre til ”firs” (80), eller ”firsindstyve”, dvs fire snes. Et halvt snes videre derfra igjen blir ”halvfems” (90), mens fem fulle snes heter det samme på dansk som på norsk, nemlig hundre, eller rettere sagt ”hundrede”. Så nå kan du det danske tellesystemet, og du kjenner bakgrunnen for det. Det er det faktisk ikke mange nordmenn som gjør. (Våre betegnelser femti, seksti brukes også i Danmark, f.eks. på sjekker, postanvisninger og lignende, hvor tall skal angis med bokstaver. Men i dagligtale er det det gamle tellesystemet som gjelder.)

2) Benzintank: 1) Bensintank i en bil, 2) Bensinstasjon.
Den vanligste betegnelsen på en dansk bensinstasjon er imidlertid ”tankstation”. (Bensin skrives ”benzin” på dansk - danskene er atskillig mer sjenerøse med z-er og c-er enn vi er.)

3) ”Rute” har med strekning og rutetabell å gjøre, av det franske ”route”. ”Rude” er en vindusrute.

4) Discountbutikk: Lavprisbutikk.
(På kurset jeg nylig var på, refererte en av foreleserne til en undersøkelse som konkluderte med at norsk hadde mer innslag av engelsk enn dansk hadde. Da lo vi norske deltagere godt. Den nektet vi å kjøpe! Danskene har alltid svermet for engelsk, i den grad at Politikens slangordbog har "den engelske syge" som eget oppslagsord. I Danmark snakker man f.eks. om discount, fitness og computer. To name a few.)

5) Dette var en felle, og jeg tror alle gikk i den. Å ”skønne” på dansk er ikke det samme som å ”skjønne” på norsk, men å utøve skjønn, vurdere, anslå. ”Jeg skønner at det kan blive meget svært” betyr derfor, direkte oversatt: ”Jeg vurderer at det kan bli veldig vanskelig”. ”Svært” er vanskelig på dansk, og ikke ”stort”. Hver uke går jeg med dødsforakt løs på en kryssord i Politikens søndagsutgave som heter "Den lille, men svære". Tilsynelatende en selvmotsigelse, sett med norske øyne, men på dansk betyr det altså: "Den lille, men vanskelige."

6) Alle tok denne, tror jeg: Skal du bare betale varene, eller vil du ta ut noen penger i tillegg?

7) Hæveautomat: Minibank.

8) Glarmester: Glassmester. Litt pussig, for glass er jo glass, på dansk som på norsk (bortsett fra at på dansk skrives det ”glas”). ”Glar” er et gammelt dansk ord for "glas”, som av en eller annen grunn er blitt bevart i denne betegnelsen.

9) Perkerdansk: Dansk innvandrerslang.

10) Hovedlandet: Jylland.

PS. Illustrasjonen til dette innlegget viser forsiden på en bok skrevet av Jørn Lund. Sannsynligvis vet du ikke hvem Jørn Lund er. Det kan du få vite HER . Men hvis du ikke vet hvem Jørn Lund er, vet du neppe heller noe om den danske kanon og debatten rundt den. Og f.eks. at Berlingske Tidende (vet du hva Berlingske Tidende er? Vet du hvordan Berlingske Tidende uttales? Vet du hva Berlingske Tidende kalles i dagligtale?) lagde sin egen kanon før den offisielle.
Hvor vil jeg hen med alt dette? Egentlig bare gjenta mitt postulat om at nordmenns kjennskap til dansk, og til dansk kultur, ikke er så stor som man liker å tro. Og at det ikke er så rart at vi oversetter mellom våre to språk.
For meg er alt dette selvfølgelig kunnskap. Jeg har bodd i Danmark, arbeidet i Danmark, og regner nesten Danmark som mitt andre hjemland. Det er det som gjør meg kvalifisert til å oversette fra dansk. En del av jobben min som oversetter er hele tiden å arbeide aktivt med å øke kunnskapen om dansk språk og Danmark generelt. Når det gjelder Jørn Lund, f.eks, så hadde jeg ham som foreleser på et seminar for danske og norske barnebokforfattere- og oversettere på Schæffergården i 2005 (Schæffergården er et kurs- og konferansesenter som eies av Fondet for dansk-norsk samarbeid). Men da visste jeg for lengst hvem han var, fordi jeg leser danske aviser. Hvert år har jeg arbeidsopphold på Det Danske Forfatter- og Oversættercenter i Viborg, hvor jeg treffer danske forfatter- og oversetterkolleger, og nylig var jeg på et kurs for oversettere til og fra dansk på Handelshøjskolen i København. Ethvert opphold i Danmark, selv når jeg er på ferie i leid sommerhus ved den danske vestkysten, er i realiteten et studieopphold. Jeg har alltid øyne og ører i høyeste beredskap, jeg hører dansk radio, leser danske aviser, snakker med dansker - i det hele tatt. Fordi jeg har den kjennskapen til dansk språk og kultur som jeg har, har jeg også det jeg kaller "kvalifisert uvitenhet" - det vil si et bevisst forhold til hva jeg ikke vet. Det betyr igjen at jeg kan sette det meste av ny viten inn i en sammenheng.
Med andre ord - å kjenne et annet språk og en annen kultur, er en jobb. Jo mer kunnskap, jo mer jobb. Nordmenn flest har ikke denne kunnskapen. Derfor oversetter vi som har denne kunnskapen, dansk til norsk (i dette tilfellet), sånn at dansk blir tilgjengelig for nordmenn flest. Det er derfor oversettelse finner sted i det hele tatt - for at noe som er skrevet på utgangsspråket skal være tilgjengelig for alle dem på mottagerspråket som ikke har tilstrekkelig kjennskap til utgangsspråket til å forstå utgangsspråket like godt som de forstår sitt eget språk, det vil si mottagerspråket. Herregud, så teoretisk dette ble. Men du skjønner poenget, ikke sant?

Svar på spørsmålene om Berlingske Tidende: Danmarks største avis, konservativ, omtrent tilsvarende Aftenposten i Norge. Navnet har ikke noe med Berlin å gjøre, men med en mann som her Berling, og uttales med trykk på første stavelse i Berling, ikke andre. Kalles i dagligtale for "berlingeren".

26. februar 2008

Så du tror du er god i dansk?




Det hevdes ofte, som nylig i kommentarer her på bloggen, at det burde være unødvendig å oversette mellom skandinaviske språk. Det skal jeg være den første til å si meg enig i. Det er likevel et faktum at bøker, filmer og tv-programmer oversettes, og mye kan tyde på at vi forstår hverandre dårligere og dårligere her i Skandinavia, jfr. de erfaringene en del nordmenn gjør med å bli tiltalt på engelsk i våre to nærmeste naboland. Jeg må tilstå at jeg blir rasende hvis en svenske eller danske tiltaler meg på engelsk. Heldigvis opplever jeg det sjelden eller aldri, fordi jeg selv har så god kjennskap til svensk og dansk at jeg kan velge å uttrykke meg på idiomatisk svensk eller dansk, og fordi jeg ikke har problemer med å forstå hva dansker og svensker sier.
Hvis det er sånn at vi forstår hverandre dårligere, skjønner jeg ikke grunnen. Vi ferdes mer mellom hverandres land enn noen gang og burde i vår kommunikative tidsalder stå hverandre kulturelt nærmere enn noen gang. Vi har mange kulturelle og språklige likheter, likevel er mange skandinaver språklig sett mer eller mindre hjelpeløse i nabolandene. Jeg tror det har mye med kunnskaper og innstilling å gjøre.
Da jeg nylig var på oversetterkurs på Handelshøjskolen i København, foregikk all undervisning på dansk, og halvparten av kursdeltagerne var danske. Vi nordmenn snakket norsk, og ingen hadde problemer med å forstå hverandre. Selvfølgelig, kan man kanskje si, siden både forelesere og kursdeltagere hadde språk og oversettelse som profesjon eller interesse.
Jeg har egentlig ingen forklaring på hvorfor vi oversetter hverandres språk, bare registrerer det faktum at det gjøres. Og selv lever jeg blant annet av å oversette bøker fra svensk og dansk, så jeg er på en måte bare glad for at det er sånn.
Noe av forklaringen kan forresten kanskje ligge i at vi ikke er så like som noen gjerne vil tro. Går man litt i dybden, kan man like gjerne si at det er store språklige og kulturelle forskjeller på de skandinaviske land. Nordmenn har en tendens til å overvurdere sine språkkunnskaper - veldig typisk når det gjelder engelsk, som de fleste kan på et elementært nivå, men heller ikke mer. Og går man nærmere inn på svensk og dansk, viser det seg kanskje at heller ikke våre to nærmeste nabospråk er så enkle å forstå som vi gjerne vil ha det til.

Nedenfor har jeg lagd en enkel, liten dansk-test med helt elementære ord og begreper fra dansk hverdag. Poenget er å teste hva du vet på stående fot, ikke hva du kan Google deg frem til eller slå opp (men du har neppe danske ordbøker uansett).


1) Hvor mye er ”seksoghalvfems”?

2) Hvilke to betydninger har ordet ”benzintank”?

3) Hva er forskjellen på ”rute” og ”rude”?

4) Hva er en ”discountbutik”?

5) Hva betyr setningen: ”Jeg skønner at det kan blive meget svært”?

6) Når man betaler med kort i et dansk supermarked, spør kassadamen ofte: ”På beløbet?” Hva mener hun?

7) Hva er en ”hæveautomat”?

8) Hva er en ”glarmester”?

9) Hva er ”perkerdansk”?

10) Hvilken del av Danmark kalles ”hovedlandet”?

Ord for dagen.




"Unnskyld meg, men jeg er så nervøs for fortsettelsen av livet mitt. Jeg vet ikke om det vil være spredt eller samlet. Jeg vet ikke om det er orden eller kaos."

Beate Grimsrud: Søvnens lekkasje

25. februar 2008

At jeg kunne ta så feil ... sa han ironisk.







I høst leste jeg Helene Uris De beste blant dere og likte den så dårlig at jeg ga opp underveis, etter å ha gitt den det jeg mener var en fair sjanse. Nå er den kommet på dansk, og ble anmeldt i Politikens bokbilag sist lørdag. Politikens anmelder er vilt begeistret og avslutter anmeldelsen slik:

«Uris sprogvidenskabelige baggrund fornægter sig ikke. Med formidabel sprogfornemmelse folder hun stilsikkert sin grumme fortælling ud i et til tider stærkt sarkastisk toneleje. Og det luner, gør det, at få den akademiske selvhøjtidelighed klædt af, tilmed i en så begavet en diagnosticering, som det kun er en passioneret observatør og spidskompetent analytiker forundt at foretage. Uris legende lette omgang med sproget kombineres med generøse, nesten overdådige indblik i sprogteori. Og føler man sig dum undervejs, er det meningen. Med grebet, som passer med romanens overordnede satiriske modus, bliver den akademiske verdens subtile marginaliseringsstrategier tindrende klare for læseren.
Må hendes perfide miljøskildring leveret med kendermine og humor være en lise for alle, der ikke får tildelt forskningsmidler dette forår. Og for alle andre: subtil underholdning.»

Subtil underholdning. Intet mindre. Jeg er glad anmelderen i hvert fall bruker order «underholdning», for Uris etter min mening flate språk og ubehjelpelige klisjeer ligger underholdningslitteraturen nærmere enn noen annen sjanger. Betegnelsen «subtil» vil jeg følgelig reservere mer lødige litterære produkter enn Uris. Men som vi vet - det går an å ha svært forskjellige oppfatninger av og meninger om en bok.

Mine innlegg om Helene Uris bok finner du HER .

24. februar 2008

På rett kurs, del 2.








Så er jeg tilbake igjen, etter fire dager i København pluss en dag i hver ende som gikk med til å kjøre henholdsvis ned og opp gjennom Sverige (E6). Selve kurset foregikk i løpet av tre intense dager på Copenhagen Business School, men ble innledet med en privat middag/orientering hos to av foreleserne kvelden før kursstart. Kurset skulle egentlig vært bare for oversettere fra dansk, men på grunn av få påmeldte ble det for oversettere til og fra dansk. Sistnevnte kategori var representert ved fire nordmenn og en ungarer, førstnevnte ved fire dansker. Alle oversettere fra dansk var profesjonelle, mens de danske deltagerne var en blanding av profesjonelle og amatører som gjerne ville bli oversettere. Tross ulike forutsetninger funket det bra, sikkert mye fordi kurset var godt ledet og organisert, og fordi det var en hyggelig gruppe som fungerte godt sammen.

Som det fremgår av kursbeviset (ill.), besto emnene av kvalitetsbegreper i oversettelse, samarbeidet mellom oversetter, redaktør og korrekturleser, typiske språklige problemer/hjelpemidler, det mentale univers i språk og kommunikasjon, oversettelse av faglitteratur, journalistisk oversettelse, skjønnlitterær oversettelse, sideordninger på dansk, kulturforskjeller, oversettelse av koke-, fag- og gjør-det-selv-bøker, oversettelse av arkaiske og arkaiserende tekster, og språkteknologi.

Et av høydepunktene, i hvert fall i mine øyne, var forelesningen om oversettelse av arkiske og arkaiserende tekster, ikke fordi det interesserer meg spesielt, egentlig, men fordi den ble holdt av Niels Brunse, Danmarks antagelig mest kjente og ikke minst anerkjente oversetter.

Det var fire lange forelesninger per dag, med korte pauser imellom pluss en times lunsjpause midt på dagen med lekker tapas-buffé bare for oss i "Faculty Club", en slags VIP-avdeling i eget rom i kantinen.

Det ble lite fritid, så utenom skolen fikk jeg bare tid til et besøk i Den Kongelige Biblioteks nybygg Den Sorte Diamant (hvor jeg nå er registerert som bruker), samt et arrangement i Litteraturhuset, hvor jeg var så heldig å bli sittende ved samme bord som tre danske forfattere, deriblant kveldens to hovedpersoner, Kristina Stoltz (les om henne HER ) og Janne Teller (les om henne HER ). Kveldens program var en samtale mellom de to i forbindelse med utgivelsen av Janne Tellers nye bok, som hun også leste fra. Veldig interessant, ikke minst fordi jeg prøver å orientere meg i den danske samtidslitteraturen. Det danske litteraturhuset er bare en blek skygge av sin norske kollega; privateid, lite og shabby, med tilhold i en nedlagt baptistkirke på Nørrebro, men med en idealistisk og entusiastisk ånd (og loppemarked-innredning) som ga meg assosiasjoner til 1970-årene. Litteraturhusets hjemmeside finner du HER .

Ord for dagen.







"Hvordan skal jeg vite hvilke samtaler om små ting som tilhører det store i livet? Og hvilke samtaler om det store som sliter en ut?"

Beate Grimsrud: Søvnens lekkasje

20. februar 2008

På rett kurs.

Jeg beklager at bloggen ikke oppdateres denne uken. Det er fordi jeg er på kurs i København, nærmere bestemt på Copenhagen Business School, tidligere kjent som Handelshøjskolen i København. Det er primært et kurs om å oversette til og fra dansk, men tar også for seg oversetterteori og oversetterproblematikk generelt. Veldig interessant. Hotellet har ikke trådløst nett, og Telenor Mobil Kontor, som jeg alltid har med meg når jeg er ute og reiser, funker så tregt at det ikke nytter å blogge.

17. februar 2008

Det er klementiner vi spiser nå.





Handlingen i Veke 53 foregår rundt juletider, og i boka forekommer bl.a. følgende utsagn: "Det låg ein svak eim av mandarin over heile skulen ..." Nei, det gjorde det nok ikke, og det burde en våken forlagsredaktør ha slått ned på. Mandariner har ikke vært i salg på 20 år her i landet. Det er klementiner vi spiser nå. Det kan du lese mer om HER .

Enda mer "Veke 53".


Mer Ravatn. Hovedpersonen, lektoren Georg Ulveset, deltar i det store juleselskapet til kollegaen Sissel Meyer og hennes mann Jacob, en sosial begivenhet med omtrent samme status i det lille øysamfunnet som Aschehougs hagefest. På et noe fremskredent stadium i festen står Georg og Jacob på terrassen og røyker, og følgende samtale utspiller seg:

-- Kven er forresten ho som sit nede på enden med meg? spurde Georg.
-- Kven?
-- Ho som sit nede med meg, heilt på enden.
Jacob Meyer såg ut til å tenka seg om.
-- I svart kjole, litt slik glinsande. Omtrent femti år, kanskje litt meir, forklarte Georg.
-- Nei ... sa Jacob.
-- Jo da, ho som liknar litt på, hm, ein fisk? føreslo Georg litt nølande.
-- Åå. Å, ja, det er jo Janne det. Janne Frank.
-- Janne Frank?
-- Ja, sa Jacob Meyer. Janne Frank.
-- Heiter ho det?
-- Ja, det er det ho heiter.
-- Å ha eit slikt namn er som å be om bråk, sa Georg.
-- He he, ja. Kanskje det, sa Jacob fråverande.
-- Dersom nazistane skulle få kloa i henne, meiner eg, sa Georg.

16. februar 2008

Diverse ord for dagen.










Livet er kanskje ikkje så fantastisk, men det er ikkje nødvendigvis så dårleg heller.

Svaret på alt eg lurte på kom til meg i ein draum. Men draumar er jo berre grums og undertrykte behov, det er noko alle veit, så det var ei kortvarig glede.

Det er ei kjend sak at sorg med få grep kan gå over i lyst.

Heile mitt liv har eg berre levd etter ein einaste regel: Smink deg som om kvar dag skulle vore din siste.

Det slo meg ein dag at forholdet vårt først og fremst var basert på at ingen gjorde det slutt.

All kjærleik er egoistisk.


Fra Agnes Ravatn: Veke 53. Roman, Samlaget 2007.

15. februar 2008

Blues för hemlösa pianon.







Blues för hemlösa pianon


Hur många hemlösa pianon
finns det?
Svårsålda, ostämda, så tunga
att en familj inte
längre orkar flytta på dem
när de överger ett hus.

I garage, bodar och uthus
tynar de bort.
De små hammarna har tystnat,
tangenterna alltmer
stela, reumatiska och ofrivilligt
atonala -

Frösöblomstren i dem
har vissnat -
Ett litet stycke av Grieg ropar,
hjälplöst, ur bråten:
Spela mig! Jag ger dina
rum en mening -

Göran Greider

Gårsdagens bokkjøp.









Jeg var en snartur i hovedstaden i går, invitert av Cappelen-Damm til lunsj på Grand Café med den svenske forfatteren Karin Alvtegen og hennes norske redaktør. Jeg har oversatt alle Alvtegens bøker til norsk.
På vei fra parkeringshuset i Vika til Grand, hadde jeg beregnet tid til en liten handleseanse hos Norli. Følgende bøker ble kjøpt:

Ole Robert Sunde: Jeg er et vilt begrep (essays, Gyldendal 2007). Sunde fikk nylig Gyldendal-prisen. Jeg har tenkt at det kan være på tide å lese noe av Sunde, samtidig som jeg har stor appetitt på essays for tiden. Les mer om Sunde HER .

Pierre Bayard: How to Talk About Books You Haven’t Read.
Kan jo være kjekk å ha for en bokblogger, tenkte jeg.

Bevingat. Svensk sitatbok. Jeg får aldri nok sitatbøker.

Men först lite musik!
21 bilder och 60 texter om konsten att lyssna.

«En bok om det mesta som låter: om mobilsignaler och countryfestivaler, Beethoven och Cage, syntar och stråkkvartetter, Coltrane och Sjostakovitj, ljuddesign och filmmusik ...»
Hvordan klarer svenskene å lage så billige pocketbøker, og så mange morsomme og innholdsrike faktabøker/antologier/essaysamlinger av denne typen? Jeg begynte å bla i denne i går kveld, og klarte nesten ikke å legge den fra meg.

Beate Grimsrud: Søvnens lekkasje. Roman, Cappelen 2007.
Hun vant jo nylig P2-lytternes romanpris - bloggerkollega leselamas innlegg i den forbindelse finner du HER . Grimsrud passer dessuten bra inn i mitt pågående prosjekt med å bli bedre kjent med norsk samtidslitteratur, og det er vel på tide at jeg får lest henne? Jeg har vært nysgjerrig på henne lenge.

Bjarte Breiteig: Folk har begynt å banke på. Noveller, Aschehoug 2007.
Et typisk eksempel på en forfatter og en tittel som jeg har et sted i bakhodet, fra anmeldelser og omtaler. Passer også bra i prosjektet mitt med norsk samtidslitteratur.

Jan Kjærstad: Kjærstads matrise. Samlede essays, Aschehoug 2007. Det var dette med essays ... Jeg har egentlig ikke noe forhold til Kjærstad, men innholdsfortegnelsen avslørte mange interessante temaer for en bokblogger. Kjærstad er jo en av våre fire nye store, og størrelsen på denne boka står i stil med det. Kan man tenke seg en like diger essaysamling av en kvinnelig forfatter?

13. februar 2008

Smakebiter fra "Veke 53".








«Sissel Meyer såg så håplaust lukkeleg ut at det truleg ikkje var trygt for henne å kjøra bil.»

«Georg var ikkje tilbake før etter fire timar. Då hadde han òg teke ein tur til frisøren. Der hadde han fått håret klipt av ein tidlegare elev som nå var lærling, og det stemte at ho hadde ein del å læra.»

«Georg låste seg inn i leilegheita og der, ikke overraskande, såg alt ut akkurat som da han forlét det.»

«Frå radioen fanga han opp utsegna ’mange følelser kommer opp når man blir fratatt ritualene sine’, men rakk ikkje å reflektera over dette før telefonen ringte att.»

«Sissel og Jacob Meyer sitt årlege juleselskap var segnomsust på øya. Dei inviterte blei nesten for samfunnstoppar å rekna, rett nok i eit samfunn først og fremst prega av botnar.»


Fra Agnes Ravatn: Veke 53 (roman, Samlaget 2007)

To forfattere om nynorsk.



«Eg elskar nynorsk. Eg kunne skrive ei avhandling om kvifor, men eg får forsøke å vere kortfatta. Først og fremst er nynorsk den målforma eg uttrykkjer meg best på. Vidare trur eg det finst ein særeigen nynorsk humor og ei særeigen nynorsk samkjensle som eg kjenner meg heime i. Og ikkje minst er det viktig at ein som nynorsking representerer ein motkultur og ein trassvilje som eg trur ein gjer klokt i å ta vare på. Nynorsk er eit godt språk, og dersom ein gjer ein innsats for å skrive god og rett nynorsk, har ein mykje att for det. Men ein må kjempe, ettersom dominansen til bokmål og engelsk er så overveldande.»

Olaug Nilssen, i et intervju du finner HER .


«Eit par og tjue år gammal debuterte eg som skjønnlitterær forfattar, på Samlaget, og sidan har eg skrive mange bøker og artiklar, alt på nynorsk.
Eg er altså eit uhjelpeleg nynorskskrivande menneske.
Og no nærmar eg meg mitt beste argument for nynorsken og det seier at kvifor skal eg argumentere for at språket mitt til nokre hundre tusen andre skal få lov til å eksistere? Det er jo språket mitt, det eg kanskje er mest knytt til her i livet. Eg er veldig glad i språket mitt. Eg opplever det nedverdigande å skulle måtte argumentere for det. Går nokon til åtak på språket mitt, er det einaste som nyttar enten å pelle seg vekk eller å slå. Kva eg måtte velje å gjere, får storleiken på den som går til åtak avgjere.
Eg kan ikkje fordra å argumentere for språket mitt, det er nesten som å måtte stå der og kope og argumentere for sin eigen eksistens. Og korleis kan ein argumentere for den? Det er ikkje så mykje meir å seie enn at eg er her no eingong. Og det same gjeld nynorsken. Både eg og nynorsken er her no eingong, av ulike og kanskje til dels uforståelege grunnar.»

Jon Fosse: fra «Min kjære nynorsk» i Gnostiske essays (Samlaget 1999, 2004 ).
(Jeg kjøpte min i pocketutgave hos Norli rett før jul.)

12. februar 2008

Kunsten å leve ...











"Det er et avsnitt av Graham Greene som er hyppig sitert: ”Å skrive er en form for terapi. Iblant undrer jeg meg på hvordan alle de som ikke skriver, komponerer eller maler kan klare å flykte fra galskapen, melankolien og den paniske frykt som ligger innebygd i menneskets situasjon.”
Da svarer jeg: Vi leser, Mr Greene, vi leser bøker, lytter til musikk og betrakter kunst!"

Ovenstående er et utsnitt av DETTE innlegget hos Dipsolitteraten.

Veke 53





I går begynte jeg på en ny bok - Veke 53 av Agnes Ravatn. Ifølge innbretten er Ravatn født i 1983, fra Ølen i Vindafjord og debutant. Baksideteksten opplyser at denne debutromanen er «ein original, humoristisk og sår variasjon over eit kjend tema». Og temaet, det er en middelaldrende, fraskilt mann, lektor av yrke, som innser at han er misfornøyd med de fleste valg han har tatt i livet.

Jeg har ikke kommet så langt i boka ennå, men langt nok til å registrere at Ravatn i hvert fall har talent for å skrive morsomt. Bare se på bokas tittel. Og åpningssetningen slår an tonen: «Ein gong hadde eg ambisjonar. No har eg berre ekstrem mangel på søvn, tenkte Georg Ulveset heilt tydelig då han blei vekt av klokka.»

Fordi årets første snø har kommet i løpet av natta, velger Georg å gå til skolen i stedet for å sykle som vanlig. På veien blir han påtvunget bilskyss med kollegaen Sissel og hennes mann Jacob.

-- Vil du ha skyss, Georg? sa Sissel.
-- Nei takk, det var no så fint å gå i dag.
-- Tull, hopp inni med deg! kommanderte Jacob.

«Georg hadde truleg kome seg fram raskare til skulen dersom han hadde fått lov til å gå. No sat han i staden i baksetet i Jacob Meyer sin mørkeblå Mercedes, som om han var ungen deira. Sissel var ikkje i stand til å vera ei kvinne av få ord og prata ustanseleg for å unngå stillheit.»

Georg holder til på en øy utenfor Bergen og har mest lyst til å forlate hele øya. «Alle som bur på ei øy tenker på å flytta, viss ikkje er det noko gale med dei,» sier vennen Ottar til det.
Ravatn har mange aforistiske formuleringer av denne typen, og mange vittige observasjoner. Og jeg har sans for hennes sans for det småabsurde i hverdagen. Jeg gleder meg til å lese videre.

Som et lite PS vil jeg bare tilføye at jeg igjen leser en nynorsk bok, og at jeg nå rett og slett liker å lese nynorsk. Det var Beckström-boka som fjernet min tidligere aversjon mot å lese nynorsk - selv om Austigards nynorsk er litt - hva skal man si - pussig, så opplevde jeg å komme langt ut i boka uten å reagere på at det var nynorsk jeg leste. Og nå er det helt likegyldig for meg om en bok er på bokmål eller nynorsk, ja, jeg vil faktisk si at nynorsk nå har fått en form for egenverdi i mine øyne. At jeg nå rett og slett liker å lese nynorsk. Det er Samlagets fortjeneste, som pushet på meg Beckström-boka, og som dermed har gitt meg et helt annet syn på nynorsk litteratur. Det har også medført at Samlaget nå er et interessant forlag i mine øyne - ikke lenger bare for spesielt interesserte, slik jeg tidligere har betraktet det - men også et forlag for meg.

11. februar 2008

Ord for dagen.



" ... for alle har noe de er sorry for, alle angrer på et eller annet, alle vil bli et bedre menneske."

Kyrre Andreassen: Svendsens catering

10. februar 2008

Problemet med lydbøker.








I en kommentar til min Leserapport 7. februar, sier bloom:

«Svendsens Catering gikk som opplesningsserie på radio, på P2. Det var forfatteren selv som leste, og det var en nytelse å høre den døsig-lakoniske stemmen og språket. Et bevis på at den gode, gammeldagse opplesningen på radio fremdeles kan være helt fantastisk. Takk og pris for at P2 fortsatt produserer slikt.»

Ja, det er bra. Og jeg merker meg at Andreassen er en god oppleser av sin egen tekst, i fall jeg skulle komme over en lydbok med ham. Jeg har et vanskelig forhold til lydbøker. Egentlig kunne jeg godt tenke meg å høre lydbøker, særlig i bilen, men problemet er at de lydbøkene jeg har hørt smakebiter av, er for dårlig lest, og jeg gidder ikke å betale en masse penger (hvorfor er lydbøker så dyre?) for en opplesning som bare irriterer meg.

Det problematiske med lydbøker, er at det kommer et fremmedelement, nemlig en annen stemme, mellom meg og teksten. Når opplesing fungerer, formidler denne stemmen teksten, men det betinger at vedkommende kan lese høyt, og det opplever jeg ofte at norske skuespillere ikke kan. Jeg vet ikke hva de lærer på teaterskolen, men de lærer tydeligvis ikke å lese. De lærer å deklamere, tror jeg, men det er noe helt annet. Og så lærer de vel å spille teater.
Når de driver høytlesing, gjør de etter min mening den feilen at de legger en form for fortolkning inn i teksten, noe som veldig ofte medfører dårlig rytme i lesingen, med feil betoning av ordene, etc. De klarer ikke å la være å agere skuespillere. Dette høres kunstig ut i mine ører - det irriterer meg og forstyrrer min oppfatning av teksten. En oppleser skal etter min mening formidle, sånn at jeg som lytter står fritt til å oppleve og fortolke teksten som jeg vil, i likhet med når jeg leser.

Jeg må presisere at min erfaring med lydbøker stort sett innskrenker seg til noen få smakebiter, og at jeg derfor har et veldig lite grunnlag å basere min kritikk på. Jeg innbiller meg dessuten at det kanskje er en forskjell på eldre og yngre skuespillere. Den siste lydboken jeg prøvde å høre på, ble lest av Anne Marit Jacobsen (jeg husker ikke hvilken bok det var), og hun er jo en anerkjent skuespiller, men opplesningen hennes var etter min mening preget av nettopp de svakhetene jeg har nevnt over. Hvis det er noen som har mer erfaring enn meg, og som har gode lydbøker å anbefale, så kom gjerne med det.

9. februar 2008

Dagens bokkjøp.





Serien Småskrifter for bokvenner, komplett. Dagens antikvariske kupp.


I et innlegg 4. januar proklamerte jeg at jeg hadde «noe bortimot kjøpestopp på bøker». Ha, ha. Omtrent like latterlig som min nylig påståtte «lesepause». «Kjøpestoppen» på bøker var kanskje en god idé i teorien, men den overlevde ikke så lenge, og etter dagens innkjøp av i overkant av 100 bøker tror jeg at den skal få gå stille over i glemselens barmhjertige mørke.

Over hundre bøker ... det krever en forklaring. Det dreier seg om to verk, eller rettere sagt en serie og et verk, nemlig en komplett utgave av «Småskrifter for bokvenner» (88 stk) samt Salmonsens Konversationsleksikon i 25 bind (det vil si uten supplementsbindet).

Småskrifter for bokvenner kom ut rundt midten av 1900-tallet og består av hefter av varierende tykkelse, som omhandler en mengde aspekter ved å samle på og omgi seg med bøker. Samlet er det som en diger godteripose for bibliofilt og litterært interesserte.

Og Salmonsens leksikon er et begrep, selve klassikeren på sitt område - det var en tid da intet dannet hjem var uten Salmonsen, og det fremkaller fortsatt fryd hos boksamlere. Sannsynligvis det største og beste leksikon som noen gang har vært utgitt i det skandinaviske språkområde.

Jeg fikk hele herligheten til en pris jeg ikke kunne si nei til, og derfor sa jeg ja.

8. februar 2008

Brev fra leserne.








Dette er ingen forfatterblogg, men av og til kommer jeg likevel inn på mine egne bøker, som for eksempel i innlegget under (og dette). Alle bøkene mine er basert på tradisjonslitteratur som vitser, gåter, regler etc, som jeg former på min måte og til dels også blander med ting jeg har skrevet selv, som diktet nedenfor. Det er fra en bok for ganske små barn, pluss minus syv, som enten nettopp har begynt å lese selv eller som blir lest for.

De fleste av bøkene mine er imidlertid beregnet på barn rundt 10 år og oppover, som har den leseferdigheten og intellektuelle modenheten som kreves for å skjønne poengene og dobbeltbetydningene i vitsene. Innholdet i bøkene mine dreier seg i stor grad om lek med ord og begreper, og øker dermed den språklige og intellektuelle kompetansen hos leserne. Vitser og beslektet materiale inneholder med andre ord veldig mye mer enn det man ser med et overflatisk blikk. Denne "kompteansetilegnelsen" kommer selvsagt som et ubevisst biprodukt, men jeg syntes jo det var litt morsomt da jeg forleden dag måtte gi bort et ekstra eks av Vitsen med dyra fordi moren som hadde fått den hadde gitt den til en annen mor fordi den var så fin for "barn som holdt på å lære å lese".

Som alle forfattere får jeg av og til brev fra leserne, både vanlige brev og mailer. De fleste fra jenter. De må skyldes at mønsteret med at jenter leser mest, dannes tidlig, og/eller at jenter er flinkere til å skrive brev.

Forleden fikk jeg et veldig typisk brev, fra en svensk leser (to av bøkene mine er utkommet i Sverige):

«Hei! Jag är en tjej som heter A. och är född 1997. Jag har läst din bok som heter: Den stora gåtboken. Den är super bra. Alla mina vänner älskar den. Jag hoppas att du vill och kan svara på mitt brev. Ha det bra!!»
[navnet forkortet av meg]

Sånne tilbakemeldinger er jo hyggelige å få, selvsagt. I tillegg bekrefter de noe som jeg synes er et viktig trekk ved bøkene mine, nemlig at de skaper det som på sosiologisk kalles interaksjon, det vil si «samhandling, gjensidig påvirkning mellom minst to personer ved kommunikasjon av tanker og forventninger (språk, gester) og ved utveksling av (gjerne symbolsk) belønning og straff, ros og ris» (Caplex). Man kan selvsagt lese vitser og gåter alene, men det sier seg nesten selv at dette er tekster som gir enda større utbytte når de deles med andre.

Mørkredd.












Når jeg er alene hjemme,
da prøver jeg å glemme

at det finnes spøkelser
og lignende besøkelser.

Da setter jeg på TV-en.
så lager jeg litt leven,

og slår på alle lamper.
Så hopper jeg og tramper,

og trekker for gardinene
og koser med kaninene.

Så spiller jeg litt på kornett
og skraper med en taburett.

Og bikkja får jeg til å bjeffe,
så den vil ingen treffe.

Så ser jeg på klokka og tenker
om jeg hører rasling i lenker.

Men hvis ingenting er å høre,
da hjelper det på humøret.

Da blir jeg ganske rolig,
og føler meg trygg i min bolig.

Jørn Roeim: «Når jeg er alene hjemme»
i Barnas aller første grøss (Gyldendal 2001) og i Det snille beinrangelet (Gyldendal 2004). Illustrasjon: Anders Kaardahl.

7. februar 2008

Leserapport.









Som noen kanskje har lagt merke til, har jeg opprettet tre nye sideelementer øverst til venstre på siden, med rubrikker for hva jeg leser, planlegger å lese og har lest i 2008. Hensikten med disse er ikke å vise frem hvor mye jeg får lest, for jeg synes selv at jeg får lest altfor lite, men å orientere besøkende på denne siden om hva jeg leser, og også for at jeg selv skal ha litt oversikt. Pluss at det å føre lister er morsomt i seg selv.

Bøkene i disse listene er bøker jeg leser fra perm til perm, som «leseprosjekter», med en litt pretensiøs betegnelse. Det vil stort sett si romaner og annen skjønnlitteratur. Jeg tar ikke med bøker jeg mer går til og fra over lengre tid, typisk essays, som for eksempel Jon Fosses Gnostiske essays. Disse blir likevel til dels hyppig omtalt og sitert fra i bloggen.

Når det gjelder de tre bøkene i listen over bøkene jeg har tenkt å lese, har jeg lovet Eggen og Olsen å lese deres bøker, og det skal jeg selvsagt gjøre, jeg venter bare på det rette tidspunktet. Det er en riktig tid for alt. (Det var ikke meningen å få det til å høres mystisk ut, det er bare sånn det er.)
Agnes Ravatns bok leste jeg en anmeldelse av i siste nummer i Morgenbladet og bestemte jeg umiddelbart for at den ville jeg lese og blogge om, og den kommer jeg til å begynne på straks jeg får den.

I feltet for bøker jeg leser nå, har det i et par dager stått «lesepause». Ha - som om jeg klarer å ha lesepause lenge. Forleden dag famlet jeg febrilsk i bunkene på nattbordet etter en ulest bok, og endte opp med Svendsens catering av Kyrre Andreassen, en bok jeg fikk anbefalt her i bloggen for en tid siden, jeg husker ikke av hvem. Men nå er jeg helt hekta på denne boken, og skjønner hvorfor folk er begeistret for den. Den fikk SULT-prisen i 2007.

Kanskje jeg burde ha et felt for «til-fra-bøker» også, ved nærmere ettertanke. Jeg har tre av dem i øyeblikket; Jon Fosses Gnostiske essays, Per Pettersons essaysamling Månen over Porten, og forleden kveld fant jeg også frem - nok en gang - Jan Erik Volds Under Hauges ord, som jeg siterte fra i går. En aldeles nydelig bok, for øvrig, som jeg antagelig kommer tilbake til i et eget innlegg. Hvis noen trodde at jeg hadde forkastet Olav H. Hauge etter mitt litt kritiske innlegg for noen dager siden, tar de grundig feil.

Dette er altså lesesituasjonen for øyeblikket. Jeg planlegger også innlegg om Beckström-boka, som jeg føler at jeg ikke har fått avsluttet ordentlig her i bloggen, og ikke minst forfatterne Aasne Linnestå, Merethe Lindstrøm og Heidi Marie Kriznik, som jeg hadde en herlig leseseanse med sist jeg var i det lille røde huset i skogen.

6. februar 2008

Det hardaste av alle material ...





"Det er sagt at ordet er det hardaste av alle material å arbeida i, verre enn å arbeida med tonar eller fargar eller marmor ..."

Olav H. Hauge i Jan Erik Vold: Under Hauges ord (Samlaget 1996)

5. februar 2008

Rom for skriving.











Et eget rom må til for den som skal skrive. Her jobber Siri Hustvedt.




Som kjente mente Virginia Woolf at kvinner trenger et eget rom for å kunne skrive. Det trenger egentlig alle som skriver, til alle tider, uansett kjønn. Men ikke alle rom egner seg til å skrive i, har Jon Fosse erfart, i likhet med skrivende mennesker flest.


«Eg har etter kvart skrive ganske mange skjønnlitterære bøker og teaterstykke, og eg har skrive dei i forskjellige hus, i forskjellige rom. Og eg har gjort den røynsle at i somme hus får eg ikkje til å skrive, i andre hus skriv eg så lett som berre det. Og det er finare innstilt enn det, i ett rom i same huset får eg til å skrive, i andre rom får eg det ikkje til.

Kva skal så dette bety? Innbilling? Sikkert nok, men når det kjem til skriving, til skjønnlitterær skriving, til dikting, så er jo den nettopp blant anna innbilling, forestilling, at ein ser for seg noko som ikkje er der. For eit nøkternt blikk er jo dette den reine galskap, men samstundes er det jo slik at denne verksemda, denne innbillinga, i fleire tusen år har vore avgjerande viktig i den vestlege kulturen, det er så å seie det som ikkje er der som når det først er sett, ofte i diktinga, seier oss kva som er.

Men det eg vil fram til er vel berre at viss det eg innbiller meg, for å seie det slik, når eg diktar har ein slags verdi, ei slags sanning i seg, så er det vel ikkje utenkjeleg at det eg innbiller meg om dei omstende eg diktar under, også kan ha ei slags sanning i seg.

Sjølv er eg i alle fall overtydd om at huset, at veggene i rommet, avgjerandre verkar inn på skrivinga mi, kanskje i mindre grad på kva eg faktisk skriv, sjølv om nok også det er tilfelle, men ganske enkelt og brutalt i den forstand at enten går det for meg an å skrive i et rom, eller så går det ikkje an. Enten får eg til å skrive der, eller så får eg det ikkje til.»

Jon Fosse, «Gamle hus» i Gnostiske essays


Hvis du skal innrede ditt eget skriverom, finner du kanskje inspirasjon i
DENNE artikkelen i The Guardian.

3. februar 2008

Forfatteren som guru.





J.D. Salinger - klokere enn de fleste?







Morgenbladet har en spalte som heter Antikvariatet, hvor Espen Grønlie, Thea Selliaas Thorsen og Cato Schiøtz skriver om litterære klassikere. Denne uken skriver Cato Schiøtz om «En mer personlig Hauge» - «Fruktdyrkeren fra Ulvik var ikke bare beskjeden».
Det dreier seg nærmere bestemt om Olav H. Hauges dagbøker gjennom 70 år, utgitt i fem tykke bind av Det Norske Samlaget i 2000.

Schiøtz skriver blant annet: «Her møter vi en annen og mer personlig Olav H. Hauge enn vi møter i hans lyrikk og oversettelser. Dette er først og fremst en litterær dagbok, hvor Hauge skriver om hva han har lest og hvordan han vurderer det. I tillegg er det et vell av generelle refleksjoner, av og til i form av spissete og velformulerte aforismer. Her møter vi også den elitistiske og aristokratiske Olav H. Hauge, og ikke bare den beskjedne fruktdyrkeren.»

Eller, for å si i klartekst det Schiøtz bare sier mellom linjene: Her møter vi også den usympatiske Olav H. Hauge.
Man skulle ellers ikke tro det var mulig å bruke et sånt ord om denne kanskje største etterkrigslyrikeren i norsk litteratur, han som har en nesten østerlandsk undring og klokskap i diktene sine. For Hauges dikt er da zen, ikke sant?
Men selv ikke han unnslår seg for å komme med et spark til det moderne (dvs. det som er mer moderne enn han selv): «’Alt flyt,’ sa Heraklit. Hadde han levt og lese moderne lyrikk, hadde han vorte enda stødare i denne trui.»

Hvordan kan en forfatter som viser en sånn åpenhet og varhet i sine egne dikt, ikke være like åpen og var for det nye, for det som er annerledes? Han, av alle, burde da vite at kunsten, også diktekunsten, er i en evig fornyelse og utvikling. Etter min mening er dette noe av det virkelig spennende i tilværelsen, og jeg blir så oppgitt over mennesker som tror at det stadiet de selv representerer, er en slags eviggyldig norm, at ting liksom ikke kan gjøres bedre og annerledes.

Neste eksempel er ikke stort bedre: «Ein gong tykte eg òg at Helge Krog og Bertrand Russell var store menn; no ser eg dei er dvergar i åndens rike. Berre gymnasiastar kan sjå upp til slike.»
Jeg vet ikke hvorfor han nevner Krog og Russell i samme åndedrett, det kan hende at dette sitatet er tatt ut av en sammenheng. Krog vet jeg lite om, bortsett fra at han var en meget sentral litterær og kulturell aktør i Norge før krigen, og at hans egen diktning ikke har tålt tidens tann. Men Russell? En dverg i åndens rike? Den er ganske drøy, er den ikke?

«Pøbelen har teki makten i litteraturen,» sier Hauge. Igjen et spark mot det moderne, går jeg ut fra. For en debattform - å karakterisere dem man ikke liker og forstår, som pøbel! Jeg tror ikke det finnes ett eneste eksempel på at de som har latterliggjort det nye (og ofte banebrytende), ikke selv er blitt stående igjen som den latterliggjorte sett i historiens ubarmhjertige perspektiv. Tenk bare på hvor latterlig André Bjerkes kamp mot modernismen og Mykle-kritikernes babbel om «usedelighet» virker i dag.

Det siste sitatet gjør meg bare enda mer oppgitt: «Skal ein fyrst ta ei religiøs lære til rettesnor i sitt liv, er vel Steiners lære den mest positive og bygjande. Mange leitande ånder har funnet stønad og mod i sin strid her, - særleg kunstnarar og forfattarar.» (Det skal her skytes inn at det ikke er tilfeldig at Schiøtz tar med dette, som han (selv)ironisk omtaler som ’antroposofisk snikpropaganda’ - Schiøtz er som kjent selv antroposof.)
Selv Olav H. Hauge lot seg med andre ord besnære av tåkefyrsten Rudolf Steiner og hans antroposof-sekt. Av alle religiøse lærer, mente Hauge tydeligvis at denne var den mest positive. Hjelp, sier jeg bare.

Poenget med dette innlegget, er å belyse det merkelige motsetningsforholdet som ligger i hva en forfatter kan gi oss gjennom sitt verk, og hvordan han kan skuffe som menneske og person. Det er nærliggende å tenke på Hamsun, men mange andre kunne vært nevnt. Det skuffende ligger blant annet i at vi har lett for å tenke at når en forfatter gir oss så enormt mye gjennom det han har skapt, så er det komplett uforståelig at han ikke representerer de samme kvalitetene som menneske. Kan en forfatter da virkelig være mindre enn det han skaper? Eller snudd på hodet: Kan det han skaper, bli større enn ham selv? Det virker sånn på meg.
Noen forfattere skjønner dette kanskje bedre enn andre, jeg tenker da på dem som trekker seg helt tilbake, som bare er til stede i offentligheten nettopp gjennom det de skaper, og som nekter å være en offentlig person, nekter å gi intervjuer, nekter å bli tatt bilde av. J.D. Salinger er jo et kjent eksempel. Også her kunne mange andre nevnes.

Kanskje disse er de klokeste, som nekter å være guru? Som sier det de har å si, gjennom sitt verk? Som ikke forveksler rollene? Som ikke lar seg besnære av offentlighetens lys, kjendiseriet og dyrkingen, til å tro at de har noe å gi menneskeheten utover det de gir gjennom sin kunst?

Etter å ha lest Schiøtz’ artikkel om Olav H. Hauge, skjønner jeg at Hauge ikke er noen guru. Det skuffer meg, for jeg har automatisk falt for den illusjonen at en mann som kan skrive sånne dikt som han gjør, nærmest må være en vismann. Forhåpentligvis vil erkjennelsen av at det ikke er tilfelle, ikke gå ut over min opplevelse av Hauges diktning. Forhåpentligvis vil den fortsatt være like stor i mine øyne. Dette prinsippet funker bra for meg når det gjelder Hamsun. Han var en stor forfatter, uansett om han var nazist eller ikke. På det planet jeg forholder meg til Hamsun på, er privatmennesket Hamsun uinteressant. Det er verket, og ikke mennesket bak, som er interessant, som gjør noe med meg. Som gjør livet rikere.

Jeg vil i denne forbindelse bare gjengi et utsagn jeg tror stammer fra Hallo i uken i NRK: «Biografier er Se & Hør for intellektuelle.» Jeg har alltid klart meg veldig godt uten Se & Hør, og jeg trenger ikke å vite hva yndlingsforfatterne mine spiser til middag eller hva barna deres heter eller noe som helst. Det eneste forfattere trenger å være i mine øyne, er forfattere, det vil si å skrive bøker som gir meg noe.

Hva er det med Vigdis?




Morgenbladet melder i dag at Vigdis Hjorth er i ferd med å gå fra å ha blitt oppfattet som en erotisk-patetisk forfatter til en kvalitetsforfatter. Det er en av avisens frilansmedarbeidere, Lena Lindgren, som sier dette i en kommentar i forbindelse med radiodokumentaren Hva er det med Vigdis Hjorth som sendes i NRK P2 denne helgen. Erotisk-patetisk? Er ikke det en litt ... patetisk betegnelse - som kanskje sier mer om Lena Lindgren enn om Vigdis Hjorth? Bare en strøtanke ... Det kan jo dessuten hende at Lindgren har hentet denne betegnelsen fra NRK-programmet, og at den ikke er hennes egen. Lindgren skriver (eller kanskje refererer): «Vigdis Hjorth har skrevet 20 bøker. Nå skjer det at hun går fra å ha blitt oppfattet som en erotisk-patetisk forfatter til en kvalitetsforfatter. Kanskje fordi hun skriver bedre bøker. Men kanskje har det også noe med oss å gjøre.»
Tja, ikke vet jeg. Innlegget i Morgenbladet handler egentlig om hvordan Vigdis Hjorth (og andre) "iscenesetter" eller ikke iscenesetter seg selv i mediene.
Selv oppdaget jeg Vigdis Hjorth som forfatter først med hennes siste bok, Hjulskift. Innlegget om den finner du HER . Kanskje Vigdis Hjorth skriver bedre nå enn før, men den «åpenbaringen» som Hjulskift representerte for meg, fikk meg også til å se de tidligere bøkene jeg har lest av Vigdis Hjorth i et nytt lys. Kort sagt gikk det opp for meg at Vigdis Hjorth alltid har skrevet godt. Blant annet har hennes erotiske beskrivelser aldri slått meg som patetiske.
Jeg har seks av Hjorths titler i mine hyller, og jeg har lyst på mer. Og nå som hun har gått fra å være en erotisk-patetisk forfatter til å være en kvalitetsforfatter, kan jo enhver stå åpenlyst frem som Vigdis Hjorth-fan!

2. februar 2008

Dagens navn: James Joyce.





I fjor hadde jeg en serie som jeg kalte Dagens navn, som jeg dessverre ikke har fulgt særlig opp. Derfor blir det en reprise i dag, siden det er James Joyces fødselsdag. Den ble markert i fjor på DENNE måten.

1. februar 2008

Lesing fører til (mer) lesing.






Oskar Pastior

Jeg fortalte nylig at jeg, i forbindelse med lesingen av Aasne Linnestås Krakow, hadde abonnert på det litterære tidsskriftet Vagant. Artikkelen om hennes bok sto i nr. 4/2007, som jeg nå har fått, men jeg har altså abonnert på det videre fremover.

Dette bladet er ikke bare lekkert å se på og tykk som en bok, ca. 150 sider, med nydelig papir og layout, men også en skattkiste av artikler om norsk samtidslitteratur, med andre ord midt i blinken for mitt pågående prosjekt om å bli bedre orientert nettopp om denne litteraturen. Her er artikler om, foruten Aasne Linnestå, Stig Sæterbakken, Mattis Øybø, Ingvild Burkey, Torild Wardenær, Ole Robert Sunde og Jon Fosse. Og mange andre, norske og utenlandske.
Dette bladet inspirerer og opplyser meg. Som jeg har vært inne på ved minst én tidligere anledning, liker jeg å utsette meg for helt nye og annerledes litterære inntrykk.

I en av artiklene (POESI ETCETERA av Thomas Lundbo og Cathrine Strøm, et intervju med den franske matematikeren og lyrikeren Jacques Roubaud)) står det: «Lesningen fører videre til andre tekster.» I den samme artikkelen er omtalt en tysk lyriker, Oskar Pastior, en venn av Paul Celan. Om ham sier Roubaud: «Han døde dessverre i fjor, rett etter at han hadde mottatt Georg Büchner-prisen, en stor, ærerik pris, som alle de store forfatterne, særlig de store romanforfatterne i Tyskland er blitt tildelt. [...] Hvis dere har muligheten til å lese noe av ham, må dere absolutt gjøre det, man trenger slett ikke være ekspert i tysk, fordi det er musikk, en overbevisende musikk, helt enestående. Han arbeidet mye med anagrammer, formelle skjemaer av den typen, metodiske oversettelser etc.»
Det vakte min nysgjerrighet, så jeg gikk rett på amazon.de og bestilte en bok av Pastior.

Blant mye annet som denne artikkelen ga meg, var altså kjennskap til en stor tysk litterær pris som jeg aldri har hørt om, og kjennskap til en tysk lyriker, Oskar Pastior, som jeg heller aldri har hørt om, men som jeg nå har bestilt en bok av. Det passet jo fint sammen med at dagens nyhetsmail fra Litteraturhuset fortalte om Tyske dager der 5. til 8. februar, med blant annet foredraget «Tysk litteratur for dummies» på førstnevnte dato.

Vagants hjemmeside finner du HER .

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...