30. mai 2008

Ord for dagen

"Eg kjenner dei som har vore bra folk, som har vore i stand til å tenkje klart, men så har dei vorte fengsla av litterært stoff, og det har verka uheldig inn på dei, som om dei har mista balansen."

Tormod Haugland
Orm, ugla og and: prosa obskura, Oktober 2008


Snart på Hald








Til Hald, igjen.


Grunnen til at jeg interesserer meg spesielt for dansk akkurat nå, er at jeg holder på å oversette en dansk roman, og skal oversette ytterligere en dansk roman senere i sommer. Dessuten reiser jeg til Danmark i morgen, for å ha et av mine årvisse arbeidsopphold på Det Danske Forfatter- og Oversættercenter på Hald Hovedgaard i Viborg. Sist jeg var i Danmark var i februar, da jeg var på oversetterkurs på Copenhagen Business School.
Siden jeg har bodd og arbeidet i Danmark i mine yngre dager, og alltid hatt familiær tilknytning til Danmark, har jeg et godt utgangspunkt for å oversette fra dansk.
Men kunnskaper må pleies og forøkes, og derfor benytter jeg enhver mulighet til å oppholde meg i Danmark, nå for tiden som regel i yrkesmessig sammenheng, som nevnt over.
På veien til Hald tar jeg en liten stopp i Skagen, siden boka jeg oversetter nå, foregår der. Det skader aldri å ha sett steder man skriver om (jeg har selvfølgelig vært i Skagen før, men det er spesielle steder i Skagen jeg skal se nærmere på, i forbindelse med oversettelsen).

Falske venner







Menneskene og havet. Eget foto fra den danske vestkysten.
Det er ikke menneskene på bildet som er falske venner; dem kjenner jeg ikke engang, de er bare to tilfeldige vandrere på stranden. Det er falske venner i betydningen likelydende ord med ulik betydning på dansk og norsk det dreier seg om her.


Jeg oversetter blant annet fra dansk, og en vanlig reaksjon er at «det er vel lett». Nei. Dansk er vanskelig av to grunner: 1) det er så likt norsk, 2) det er så forskjellig fra norsk.
Her er tre eksempler på hvor lett det er å gå i baret når man oversetter fra dansk:

1) «Studerende må arbejde mer» lød en overskrift i Politikens nettavis i går. Det danske verbet «å måtte» kan bety det samme som på norsk, altså uttrykke en nødvendighet eller nødvendig følge av noe. Men på dansk betyr «å måtte» langt oftere å ha tillatelse til noe, å ha lov til å gjøre noe. Så når det står i Politiken at danske studenter må arbeide mer, betyr det ikke at de er nødt til å jobbe mer for å finansiere studiene, men at det er tillatt for dem å jobbe mer - i dette tilfellet uten at det går utover den offentlige støtten (SU).

2) Av og til kjøper jeg en dansk bok både i originalutgave og i norsk oversettelse for å lære av mine kolleger. Det medfører selvsagt også at jeg kommer over ting jeg selv ville gjort annerledes, for ikke å snakke om regulære feil.
I boken jeg nå holder på å se litt på, blir avstanden mellom to byer oppgitt til fire mil i den norske oversettelsen. Jeg sjekker med den danske originalen: der er det også snakk om fire mil. Men fire mil på norsk er ikke fire mil på dansk. Danskene har, i motsetning til nordmenn og svensker, ikke lengdemålet mil tilsvarende ti kilometer. I Danmark snakker man med andre ord kun om kilometer, ikke om mil. Men det står jo mil i den danske originalen? Ja, ganske korrekt, fordi dette foregår i «gamle dager», og da hadde danskene lengdemålet mil=7,5 kilometer. Det riktige i den norske oversettelsen skulle med andre ord ha vært tre mil og ikke fire.

3) I den danske romanen jeg oversetter nå, blir en dame beskrevet slik: « ... og så bakkede hun ud af stuen, mimrende.»
Bakkede ud af stuen, mimrende? Det ga ikke mening på norsk. (Jeg har selvsagt en kontekst å forholde meg til som jeg ikke kan gjengi her.) Altså slo jeg opp på «mimre» i Politikens Nudansk Ordbog: «mimre - gøre små rykvise bevægelser med mund og hage.»
Det ga mening - i den aktuelle situasjonen holdt hun nemlig på å begynne å gråte. En ny falsk venn for meg, men oppdaget i tide: atter en gang to tilsynelatende like ord som betyr helt forskjellige ting på norsk og dansk.

29. mai 2008

Adolf og Fidel







I 1953 gikk Fidel Castro og 125 andre opprørere til angrep på militærkasernen Moncada i Santiago de Cuba.

Flere av opprørerne ble drept i skuddvekslingen, andre ble tatt til fange, torturert og drept. Fidel slapp unna, men ble seinere tatt og dømt til 15 års fengsel i en summarisk rettssak. Under rettssaken var han sin egen forsvarer, og gjennom den viste han den formidable hukommelsen og de ekstraordinære talegavene han er blitt berømt for. Forsvarstalen ble seinere utgitt som bok under tittelen «Historien vil frifinne meg».

Hovedpersonen i Hermanas ironiserer litt over dette mens han står i retten (for selvfølgelig blir han arrestert for utgivelsen av den illegale boken sin). Han får beskjed av «forsvareren» sin om hva han bør si og ikke si.

- Ingen politiske forsvarstaler? spurte jeg.
- Nei, det vil bare oppfattes i skjerpende retning. Som om du ikke angrer.
- Hallusinerer jeg nå, eller lærte jeg en gang på skolen at vår revolusjon er grunnlagt på en politisk forsvarstale?
- Ja ... la meg poengtere at personlig har jeg ingen vanskeligheter med å se ironien i det du påpeker. Jeg snakker bare om hva jeg har erfart i liknende rettssaker, og hva du kan vente deg. Du ville aldri få snakke ferdig uansett, og hvis du ikke ga deg, ville de rydde rettssalen og gi deg en tilleggsstraff for å vise forakt og manglende respekt.
Dette måtte jeg tygge på et øyeblikk.
- Jeg synes «ironi» nesten blir for svakt, sa jeg. - Det du sier er at i samfunnet Fidel Castro har bygd opp, ville han selv aldri fått muligheten til å framføre Historien vil frifinne meg?
- Hvis du absolutt må sette det på spissen ... ja.
Wexler smilte, og det var sorg i det smilet. Det var mye han ikke kunne si. Han kunne ikke fortelle hvordan overentusiastiske forsvarere i politiske saker ble truet og trakassert. Han kunne ikke fortelle at ikke bare mitt ynkelige skinn sto på spill, men også hans eget. Det var smilet til en mann som hadde sett systemets sanne ansikt, at yrket han hadde valgt som ung mann (i likhet med den unge Fidel Castro; de var omtrent jevngamle) var blitt til en ond parodi, og funnet ut at han ikke hadde kapasitet eller dumdristighet til å gjøre noe med det. Vi kunne utmerket snakke om ironier, vi to.
- Du vet ellers hvor formuleringen «historien vil frifinne meg» opprinnelig stammer fra? spurte han.
- Nei, ikke egentlig.
- Jo, det skal jeg fortelle. Det er for øvrig noe Fidel aldri har lagt skjul på. Det er fra Adolf Hitlers Mein Kampf

Er det ikke herlig at diktatorer kan inspirere hverandre?

Selvgjort er velgjort






I Hermanas fortelles det blant annet om hvordan bokens jegperson, den unge poeten Raúl, som jobber på et trykkeri, fremstiller sin egen bok i smug fordi diktene hans har et innhold som er for ubehagelig for Castro-diktaturet.
Han sniklåner en fotosetter, stjeler papir og binder inn på kveldstid, mens han offisielt jobber overtid. I den forbindelse sier han:

«Alle som skriver bøker burde få sjansen til å produsere sin egen en gang. Det gir en kroppslig nærhet både til stoffet og til den fysiske materien, til alle de tusen detaljene som gjør en bok - nesten en hvilken som helst bok - til noe av det mest fantastiske man kan eie. Det overflødige blir så synlig, som fett og sener man må trimme vekk for å blottlegge fileten. Å gjøre det i smug satte opplevelsen på spissen. Boka var som en hemmelig kjæreste som sakte tok form mellom hendene mine, noe jeg smisket og hvisket liv i.»

I dag er det jo fullt mulig for hvem som helst å fremstille egen bøker. Enhver med datamaskin og skriver har jo i realiteten sitt eget trykkeri. Det er bare kreativiteten som setter grenser.
Mange kunstnere lager bøker, med egne tekster og illustrasjoner, men ikke minst som kunstverk i seg selv, ofte i bare ett eks. Illustrasjonen til dette innlegget er et av mine egne bilder, som er printet ut på egenprodusert papir. En spennende kombinasjon av eget håndverk og moderne datateknologi, synes jeg. Å lage sitt eget papir er nemlig ingen heksekunst, om enn litt jobb (og vil man ikke lage det selv, får man kjøpt all slags spennende papir hos Norway Designs).

28. mai 2008

Kan noen ...





Kan noen være så snill å fortelle den venstre av de to snippkjolekledde herrene at 1) snippkjolen hans er for kort på ermene, 2) ca en centimeter av mansjetten på skjorteermet skal synes nedenfor ermekanten på snippkjolen, og 3) at klokken ikke skal synes, og at den dessuten har et altfor sportslig preg til dette antrekket. Han trenger bare å kaste et blikk på mannen ved siden av seg, så kan han se hvordan det skal være.

Sissinghurst





Det er jo hagetiden fremfor noen nå, og DENNE hagen er ikke bare utrolig nydelig, men har også litterære assosiasjoner.

Ord for dagen






"Hensikten med bøker er å bli revet med."

André Brink: Attråens rett, Aschehoug, 2001. Oversatt av Per Malde.

27. mai 2008

Ord for dagen





"Om man sier A så må man si B. Om man sier at man ikke har det bra, så må man utdype det. Kan man ikke bare få drikke rødvinen sin i fred?"

Dette fant jeg på DENNE bloggen, Theme T, en personlig blogg med mye personlighet (og med en bloggtittel som minner litt om mitt eget nick). La meg bare legge til at jeg selv har det aldeles utmerket, og at jeg drikker min daglige rødvin i det beste selskap.

Mer, mer ...









Det slår meg, når jeg leser Hermanas, at den største komplimenten man kan gi en forfatter, er å lese bok nummer to av vedkommende. Og Hermanas er altså min andre bok av Torgrim Eggen, men blir garantert ikke den siste.

La oss nå se på forfatterne jeg har lest så langt i år: Fjodor Dostojevskij, Witold Gombrowicz, Knut Hamsun, Beate Grimsrud, Agnes Ravatn, Kyrre Andreassen, Heidi Marie Kriznik, Merete Lindstrøm og Aasne Linnestå. Hvem av disse kan jeg så tenke meg å lese en bok til av?

Dostojevskij, selvsagt. Først og fremst Brødrene Karamasov, som jeg har begynt på jeg vet ikke hvor mange ganger. Men etter Raskolnikov er jeg så absolutt moden for Brødrene Karamasov også. Og sikkert mer Dostojevskij etter det.

Gombrowicz? Tja. Ferdydurke var en opplevelse, men jeg tror kanskje jeg kommer til å nøye meg med den.

Hamsun? Selv om jeg aldri hadde lest Sult skikkelig, har jeg lest en god del Hamsun, så jeg vet ikke. Det er ikke så mange årene siden jeg leste Mysterier, for eksempel. Antagelig kommer jeg til å lese en klassiker som Hamsun igjen, men han står ikke høyt på prioriteringslisten akkurat nå.

Beate Grimsrud? Ja. Hun var befriende annerledes og spennende, helt sin egen. Ja, jeg fikk lyst til å lese mer av henne.

Agnes Ravatn? Ja. En spennende debut - jeg må se hvordan hun følger opp.

Kyrre Andreassen? Vet ikke. Svendsens catering var god, men miljøet og stilen ikke helt min kopp te.

Heidi Marie Kriznik? Tviler på det. Borte en vinter var glimrende skrevet og sikkert en verdig vinner av P2-lytternes romanpris, men litt for mye innadvendt, bygdefiksert norsk samtidslitteratur for min smak.

Merete Lindstrøm? Gjestene var mitt første møte med henne, men innfridde ikke forventningene. Godt skrevet, bevares, men uten dette lille ekstra som gjorde meg til en begeistret leser.

Aasne Linnestå? Så absolutt. Jeg har allerede lest to av henne, og venter spent på neste. Hun er en av mine favoritter.

De som er sikret videre lesning fra min side er altså: Dostojevskij, Grimsrud, Ravatn og Linnestå. Det skal vel godt gjøres å finne en fellesnevner her. Dostojevskij er en klassiker som tiltaler meg med sin menneskeskildring og ikke minst sin religiøse tematikk. Ravatns debutbok var ganske enkel, men med en nerve som gjorde meg nysgjerrig. Og så er hun noe så sjeldent som en morsom forfatter. Humor er sjelden vare i litteraturen.

Hos Grimsrud og Linnestå, derimot, finner jeg en fellesnevner. Jeg tror det var Graham Greene som engang sa noe sånt som at en forfatter, i tillegg til talent og alt det der, må ha en form for galskap. Det er det jeg føler at Grimsrud og Linnestå har, og det er det som gjør at de skiller seg ut i samtidslitteraturen i mine øyne. Begge har en unik stemme, men det er de jo ikke alene om. Men så har de altså denne galskapen i tillegg, noe helt særegent, en ekstra dimensjon i språket, som sprenger grenser og gir i hvert fall meg opplevelsen av å lese noe jeg ikke har lest før.

26. mai 2008

Eggende lesning









I innlegget under gjør jeg rede for lesesituasjonen for tiden. Den er ikke optimal, og langt fra tilfredsstillende. "Lengelsen etter bøkene" var arbeidstittelen på dette innlegget, men den ble på en måte litt misvisende. Jeg er omgitt av bøker nær sagt fra gulv til tak, jeg jobber med bøker og lever med bøker. Jeg burde heller kalt det lengselen etter lesingen, lengselen etter å synke ned (på en sofa) og synke inn (i en bok). Lengselen etter å ha tid til å lese, uforstyrret, over lengre tid. Kanskje jeg har det? Kanskje jeg kan utnytte tiden bedre?

Jeg har det travelt jobbmessig, men når har jeg ikke det. Og så er det våren, som i seg selv er en travel tid, med hagearbeid blant annet. Pluss at jeg jo må lese på bestilling, som medlem av Bastian-komiteen for barne- og ungdomslitteratur.
Men likevel - jeg kunne kanskje utnytte tiden bedre. Sånn tenkte jeg i går, og etter en sen kveldstur med hunden fant jeg ut at i stedet for å bruke tiden til ørkesløs sjekking av blogger og bloggbesøk (som det lett blir til), kan jeg like godt lese en halvtimes tid før jeg la meg. Man har sånne «tidslommer» hvis man tenker seg om. Det er bare å være litt bevisst på hva man bruker tiden til.

Og vips, så var jeg i gang med Hermanas igjen. Herlig. Tilbake på 1970-årenes Cuba og den unge poeten Raúls forhold til tvillingsøstrene Juana og Miranda. Nå har han nettopp giftet seg med den ene, etter først å ha hatt et forhold til den andre (det hadde kanskje vært mer kronologisk korrekt å si at han nå har giftet seg med den andre, etter først å ha vært sammen med den ene). Nåvel. La meg trå til med noe som kan fortone seg som en floskel: Eggen kan skrive. For det første skriver han sømløst; med det mener jeg at han har gode setninger, rytme og musikalitet i språket. Det som gjør at man ikke merker at man leser, hvis du skjønner hva jeg mener. Samtidig som det er nettopp da man leser som mest intenst, fordi det ikke er noe «teknisk» som irriterer. Og så er det en tekst spekket med små lykketreff av formuleringer, som denne beskrivelsen av brudeparet:

«Miranda hadde sin korte hvite kjole, matchende sko og lånte perler i det oppsatte håret. Hun liknet en fallen engel som hadde landet mykt, syntes jeg. Jeg så ut som en slusk fra landet som var i banken for å få lån.»

Kan du ikke se for deg disse to på et brudebilde fra 1970-årene?

Andre ting som imponerer med Eggens bøker (jeg har lest Hilal fra før), er det enorme kunnskapsnivået som han inkorporerer så naturlig i teksten, uten at det står «OBS! Research!» med usynlige bokstaver i margen, som man kan oppleve hos andre forfattere.

Og så er det sensualiteten, som er til stede hele tiden. I mitt litt uheldige og svært urettferdige førsteinntrykk av Hermanas, fikk jeg inntrykk av at Eggen var en usmakelig macho-forfatter. Det paradoksale er nå, etter virkelig å ha lest ham, at jeg ser hvor glimrende han er til nettopp å skildre erotikken i alle dens fasetter, ikke bare det seksuelle (som i parentes bemerket ikke er særlig eksplisitt skildret; det trenger han ikke), men hele det komplekse forholdet mellom mann og kvinne. Og dette gjør han med en imponerende balansegang mellom det mannlige, begjærende blikk og en nyanserikdom og innsikt som stikker langt dypere, og som for den saks skyld også kan være både vàr og vakker. Eggen har det hele, og det er helt praktfullt. Det er en nytelse å være mann i Eggens litterære univers, og etter kommentarer på tidligere innlegg om Hermanas er det tydelig at det er mange kvinnelige lesere som også liker å befinne seg der. Samtidig som Eggen er så nyansert og innsiktsfull, skriver han så utilslørt og uforstilt sanselig. Jeg tror ikke noen gjør akkurat dét bedre i norsk litteratur i dag. Eggen intellektualiserer ikke, han forfaller ikke til klisjeer, og han undervurderer hverken mannlige eller kvinnelige leseres intelligens.

Hvis du ikke har lest Eggen før, er det kanskje på tide å komme i gang?

24. mai 2008

Leser jeg noe?






Jeg må bare se i øynene at det har blitt lite lesing den siste måneden. Eller, det vil si - lite planmessig lesing. Jeg har lest i How Fiction Works av James Wood og i Wellek & Warrens Litteraturteori, og ikke minst det siste nummeret av Vagant. Pluss at jeg blar litt her og litt der. Tar små smakeprøver av både gamle og nye bøker. Egentlig holder jeg på med Hermanas av Torgrim Eggen. Hvorfor kommer jeg ikke videre? Det har ikke noe med boka å gjøre, mer med at våren er en travel tid og ikke den mest gunstige for strukturert lesing. I tillegg har jeg mye å gjøre jobbmessig, jeg må forberede meg på det fjorten dagers arbeidsoppholdet jeg skal ha i Danmark i begynnelsen av juni og på utstillingene jeg skal være med på som billedkunstner i sommer. Alt krever sitt.

I sånne perioder synes jeg det er greit å lese etter innfallsmetoden, litt her og litt der. La lysten og tilfeldighetene råde. Kikke litt i en bok for å se hva den handler om, ta en tilfeldig (eller ikke tilfeldig) bok ut av hylla og bla i den, snuse litt på nyinnkjøpte bøker før de legges på vent. Litterær småspising. Det er ikke alltid man er så kjempesulten.
Men aldri en dag uten en bok.

23. mai 2008

Mingler jeg noe?

Jeg var hos Gyldendal i går, på en av de faste sammenkomstene for forfattere, oversettere etc. I det nye fine Gyldendalhuset, som er praktfullt til denne typen arrangementer, men dessverre ikke fullt så vellykket med hensyn til arbeidsforholdene for de ansatte.

Et fint, lite auditorium inngår i det nye bygget, Hamsunsalen (alle rommene har navn etter kjente forfattere), og i går var det en skrivende lege som holdt foredrag om epilepsi og litteratur. Jeg visste for eksempel ikke at Dostojevskij var epileptiker, men det var han altså (og skildrer det både i Brødrene Karamasov og Forbrytelse og straff).

Før foredraget var det velkomstdrink og mingling, og etter foredraget var det mat og mer drikke (det går med en del rødvin i denne bransjen) og mer mingling.
Alltid hyggelig å treffe redaktørene sine ansikt til ansikt i en sånn avslappet sammenheng, som er en blanding av jobb og sosialt. Og å treffe kolleger, selvsagt.
Men mingling er noe jeg ikke er helt fortrolig med. Det består i at man vandrer hvileløst rundt med glasset i hånden og prater overflatisk med en masse mennesker. Resultatet er, i hvert fall for mitt vedkommende, at jeg på disse sammenkomstene ser en masse mennesker som jeg kanskje har vekslet to ord med, som jeg ikke husker navnet på og hva vi snakket om. Eller det kan være folk jeg snakket litt mer enn to ord med og syntes det var hyggelig å treffe, og som jeg husker, men som ikke husker meg i det hele tatt. Jeg blir litt stressa av sånt. I høst en gang kjøpte jeg et nummer av KK med en artikkel om mingling, men det sto ikke så mye der som jeg ikke visste fra før eller har skjønt av meg selv. Et av rådene var å skrive ned ting, sånn at man kunne imponere med god hukommelse neste gang, men det blir litt kunstig for meg.

Heldigvis er det jo bord å sitte ved der, sånn at man kan prate med noen over litt lenger tid. Dessverre ble jeg i går sittende sammen med tre hundehatere, og måtte plutselig til å forsvare meg selv som hundeeier. Men det er et tema for seg, som jeg ikke skal gå nærmere inn på her. Det ble heldigvis fagprat også, med oversetterkolleger. Og så fikk jeg så vidt hilst på Ole Robert Sunde, som jeg har hatt lyst til lenge.

20. mai 2008

Inspirasjon







Eva hadde nylig DETTE innlegget om inspirasjon, som fikk meg til å kommentere at det var en god illustrasjon på hvorfor noen skaper og andre studerer det andre skaper.

Å være forfatter er en jobb og har lite med inspirasjon å gjøre. Som den amerikanske forfatteren Peter De Vries uttrykte det: «Jeg skriver når jeg er inspirert, og jeg sørger for å være inspirert klokken ni hver morgen.»
Men å stimulere kreativiteten på ulike vis derimot, er en annen ting. Om dette sier Wellek & Warren (ref. innlegget nedenfor). Tilføyelsene i klammer er mine:

«I primitive samfunn lærer dikterprofetene hvordan de skal komme i tilstander som fremmer ’besettelsen’, og Orientens åndelige lærer råder den religiøse til å be på faste tider og steder, og med spesielle ’utrop’ eller mantras. På samme måte kan diktere i vår verden lære seg - eller de tror de lærer seg - ritualer som stimulerer deres skaperkraft. Schiller hadde råtne epler i skrivebordsskuffen, Balzac satt i munkekutte når han skrev [for ikke å snakke om at han drakk litervis med kaffe, noe som faktisk tok livet av ham]. Mange ligger når de tenker, enkelte går til og med til sengs for å skrive - det gjelder så forskjellige forfattere som Proust og Mark Twain. Noen må ha stillhet og ensomhet, andre liker best å skrive med familien omkring seg eller sammen med andre på kafé. Atter andre har vakt oppsikt ved å arbeide om natten og sove om dagen. Denne forkjærligheten for natten (kontemplasjonens, drømmens og det underbevisstes tid) er trolig den viktigste tradisjonen fra romantikken; vi må imidlertid huske at det også finnes en rivaliserende romantisk tradisjon, den wordsworthske, som priser morgenen (barndommens friskhet). Noen diktere forsikrer at de bare kan skrive visse tider av året, Milton, for eksempel, mente at hans poetiske åre bare strømmet frisk mellom høst- og vårjevndøgn. Dr. Johnson foraktet alle slike teorier, han var overbevist om at en kunne skrive når som helst, bare en virkelig gikk inn for det; selv har han innrømmet at han skrev under økonomisk press [noe han har felles med ganske mange andre forfattere, for eksempel vår egen Jonas Lie]. Disse ritualene virker temmelig innfallsbetonte, men vi må tro de har det til felles at de skaper assosiasjoner og vaner som letter det systematiske arbeid.»

René Wellek/Austin Warren: Litteraturteori
norsk utgave 1970, oversatt av Haakon Hofgaard Halvorsen

19. mai 2008

Wellek & Warren







Av og til går jeg i mine egne bokhyller og finner frem en bok på måfå. Eller ... kanskje ikke på måfå, jfr. min holdning til «tilfeldigheter» eller det som kalles synkronitet. Eller bare som følge av helt naturlige og forklarlige assosiasjonssprang, som i går, da jeg gikk bort i bokhylla på kontoret mitt og tok frem Wellek & Warrens Litteraturteori, som kom som Kjempefakkel (tidlig norsk paperback) i 1970. I dagligtale bare omtalt som "Wellek & Warren". Jeg har lest i den før, det ser jeg av understrekningene, men det må være uhyre lenge siden, for jeg husker ingenting. Det jeg vet, er at dette var et banebrytende litteraturteoretisk verk i sin tid, og meget sentralt i litteraturforskningen. Du kan lese mer om Wellek & Warren HER, i den engelske Wikipedia-artikkelen om den ene av forfatterne, Austin Warren.

Det var ikke tilfeldig at jeg fant frem denne boka, det var direkte foranlediget av at jeg i helgen hadde lest i James Woods How Fiction Works.
Som jeg har vært inne på før, er jeg ingen teoretiker eller akademiker, og jeg leser ikke for å forstå, men for å oppleve. Men jeg har erfart, som for eksempel da jeg leste Ulysses i fjor, at kunnskaper om det jeg leser, kan øke leseopplevelsen. Og etter å ha lest James Wood, begynte jeg å lure på om jeg hadde noe generell litteraturteori. For eksempel noe som tok for seg litteraturens forhold til livet og omvendt, som jeg var inne på i innlegget under. Wellek & Warren er visst det nærmeste jeg kommer.

Baksideteksten på Wellek & Warrens Litteraturteori sier blant annet:
«Forfatterne er inspirert av den angelsaksiske ’New Criticism’ og legger hovedvekten på den litterære tekst og analysen av dens elementer: rytme, stil, metaforer, symboler, genre og litterær teknikk. Litteraturen diskuteres imidlertid også i forhold til andre kunstarter og til biografi, psykologi, samfunn og filosofi. Det er knapt det aspekt ved lesningen og studiet av et litterært kunstverk som ikke blir drøftet og satt inn i sin rette sammenheng.»

Et standardverk i sin tid, men er det fortsatt det? Er Wellek & Warren fortsatt et begrep for dagens litteraturstudenter? Eller er det noen som har noe annet å anbefale? Altså en generell innføring i litteraturvitenskap. Så tilgjengelig at selv jeg kan forstå den.

18. mai 2008

Litteraturen og livet





Jeg trodde jeg hadde en kategori her i bloggen som het "Livet og litteraturen" eller omvendt, men det hadde jeg visst ikke. Nå er den imidlertid opprettet. (At jeg går surr i alle kategoriene og ikke klarer å følge dem ordentlig opp, er en annen sak). Imidlertid har jeg flere ganger vært inne på forholdet mellom litteratur og liv, og mitt syn på det er at livet og litteraturen gjensidig beriker hverandre. Men trekker seg ikke nødvendigvis vekk fra livet ved å lese (selv om noen sikkert gjør det også), og man trenger slett ikke ignorere litteraturen for å leve fullt ut (hva nå det måtte være å leve fullt ut; det må hver og en ha sin egen definisjon av).

Jeg har tilbragt helgen i det lille røde huset i skogen, befriende fjernt fra alt syttendemaiståk. Denne gangen like befriende fjernt fra internett, siden jeg har sagt opp Telenor Mobilt Kontor. Forbausende nok var det rett og slett prakftullt å slippe å forholde seg til nettet. Jeg fikk jobbet og lest uforstyrret. En av bøkene jeg hadde med meg, var How Fiction Works av James Wood, som jeg tidligere har omtalt i bloggen. Og han gir uttrykk for de samme tankene, om at litteraturen og livet gjensidig beriker hverandre (egentlig nokså selvfølgelig, er det ikke?):

"Literature makes us better noticers of life; we get to practise on life itself; which in turn makes us better readers of detail in literature; which in turn makes us better readers of life. And so on and on."

Ja, skjønt jeg ville kanskje heller sagt "better participants in life" eller noe i den dur, enn "readers of life", men det går kanskje ut på ett.

15. mai 2008

Intervju med W.G. Sebald








Thomas J.R. Marthinsen er ikke snauere enn at han bringer et intervju med W.G. Sebald på bloggen sin. Du finner det HER.

Siste nummer av Vagant inneholder forøvrig også en artikkel om W.G. Sebald: "Noen stjernetåker oppløser intet øye" - om W.G. Sebalds fortelling "Paul Bereyter", av Olaf Haagensen. Haagensen er masterstudent i allmenn litteraturvitenskap og redaksjonssekretær i Vinduet.

Kafka om Dostojevskij







Vagant nr. 1/2008 åpenbarte seg nylig i postboksen. Jeg liker dette bladet veldig godt, og er glad jeg har abonnert på det. 160 sider om litteratur, til å gå inn i og synke ned i. Få illustrasjoner, men lett og innbydende layout som fremhever teksten og gjør den tilgjengelig.

En av artiklene er utdrag fra Kafkas Dagbøker, som kommer i sin helhet i Gyldendals klassikerserie i sommer, oversatt fra tysk av Arild Vange.

Siden jeg ganske nylig har lest Raskolnikov , festet jeg meg ved dette som Kafka sier om Dostojevskij:

«20. (desember 1914)
Max innvender mot Dostojevskij at det finnes altfor mange sinnssyke personer i bøkene hans. Fullstendig uriktig. De er ikke sinnssyke. Sykdomsbetegnelsen er ingenting annet enn en måte å karakterisere på, ja, faktisk en svært fintfølende og fruktbar måte. Man trenger for eksempel bare å si så hårdnakket som mulig om en person at han er enfoldig og fullstendig idiotisk, og han vil, hvis han har en dostojevskijsk kjerne i seg, formelig bli drevet til å yte maksimalt. Karakteriseringene hans betyr i så henseende det samme som skjellsord blant venner. Hvis en venn sier til en annen: Du er en tosk, mener han ikke virkelig at den andre er en tosk og at de har nedverdighet seg selv gjennom vennskapet, derimot skyldes det som regel, hvis det da ikke er en spøk, men også da, en uendelig blanding av hensikter. Slik sett er for eksempel faren til Karamasov-brødrene absolutt ingen narr, men snarere en svært klok mann, nesten jevnbyrdig med Ivan, riktignok er han ond, men han er i hvert fall mye klokere enn for eksempel fetteren eller nevøen, godseieren, som fortelleren har gjort uangripelig og som føler seg så høyt hevet over ham.»

13. mai 2008

Jeg ble tagget

Min danske skribentkollega Bente Hoffmann har i DETTE innlegget på bloggen sin gitt meg denne utfordringen:

Pick up the nearest book.
Open on page 123.
Find the fifth sentence.
Post the next three sentences.
Tag five people, and acknowledge who tagged you.

Den nærmeste boken - det blir 2. bind av Graham Greenes selvbiografi, Flukt (originaltittel: Ways of Escape, 1980), norsk utgave Cappelen 1981, oversatt av Per A. Hartun.

Jeg åpner på s. 123, finner femte setning, og de tre neste lyder:

"Jeg var gyselig sent oppe i går." Han la på røret, så på meg og stusset da han oppdaget at jeg var ferdig påkledd. "Skal du ut?"

Så tagger jeg Eva, Elin, Aina, Fransiska og Frøken Skavlan.

Om blogging





DENNE danske bloggen om å blogge, ble jeg oppmerksom på i dag.

Midtveis i roman nr. 2





Forfatter og oversetter Stian M. Landgaard gir oss HER et innblikk i sin egen skriveprosess som jeg tror kan interessere mange.

12. mai 2008

Katolske forfattere









Før i tiden, det vil si på 1900-tallet, hadde man et begrep som het ”katolsk forfatter”, forfattere som selv var katolikker og som hentet sin tematikk fra troens verden. Sigrid Undset er det mest fremtredende eksemplet her til lands, Graham Greene en av de mest kjente i verdenslitteraturen ellers. Det ble sagt på spøk at folk ikke konverterte til katolisismen, men til Graham Greene. Selv ville han ha seg frabedt betegnelsen ”katolsk forfatter”, han var etter eget utsagn en katolikk som også var forfatter.

Den norske forfatteren Åge Rønning, antagelig et ukjent navn for noen, ble av mange betraktet som et norsk motstykke til Graham Greene. Rønning fikk en velfortjent god avslutning på sin forfatterkarriere med Kolbes reise, en spennende handlingsroman om det ondes nærvær på jorda, med utgangspunkt i den reelle historien om pater Maximillian Kolbe som gikk i døden for en annen fange i Auschwitz.
Den australske forfatteren Morris Wests bøker handler i stor grad om Kirkens rolle i verden, og i romanen Fiskerens sko forutså West valget av en pave fra Øst-Europa 15 år før det skjedde. Hans Djevelens advokat, om prosessen rundt en saligkåring, kan også varmt anbefales.

Og så har vi jo franskmennene, som Georges Bernanos og Francois Mauriac.

Spørsmålet er - har vi det vi kan kalle ”katolske forfattere” i dag? Hvem er de i så fall?

10. mai 2008

Skrivesperre



En overskrift på forsiden av Dagens Næringsliv fanget oppmerksomheten da jeg passerte Narvesen-kiosken i det lille, lokale kjøpesenteret i dag, på vei hjem med pinseforsyningen av frukt og grønt. "Hvorfor får forfattere skrivesperre?" Seks hele sider i magasindelen av avisen om hvordan det oppleves for et skrivende menneske når det stopper helt opp. Torgrim Eggen, Jan Kjærstad, Bjarte Breiteig, Knut Nærum, Anne B. Ragde, Frid Ingulstad, Frode Grytten, Ragnar Hovland, Anne Oterholm, Karl Ove Knausgård, Ingvar Ambjørnsen og Erik Fosnes Hansen er med i denne velskrevne artikkelen, som er interessant ved at den også i litt videre forstand gir et innblikk i hvordan det er å være et skrivende menneske, det å måtte skape noe, noe som er godt. Ragnar Hovland synes f.eks. det blir vanskeligere og vanskeligere å skrive, fordi han blir mer og mer usikker på om det han skriver, holder mål. Mens Anne Oterholm synes at det å få til én perfekt setning gjør det verdt å være forfatter. Jeg har bare skumlest artikkelen foreløpig, men ser frem til å fordøye den mer fullstendig i løpet av pinsen. Dagens Næringsliv er søren meg en god avis; fysisk er den i tabloidformat, men det er noe med layout og design som gjør den større enn seg selv. Som den nevnte artikkelen om skrivesperre, over seks deilige sider. Jeg vet ikke om noen annen norsk avis som ville gjort noe sånt.

Ny vår for Wergeland?




For en tid s iden hadde jeg DETTE innlegget om Henrik Wergeland, hvor jeg blant annet klager over den språklige tilgjengeligheten. Blant annet nettopp av den grunn er Wergeland blant de minst populære klassikerne, som det fremgår av DENNE artikkelen i Aftenposten. Men samtidig er dette en interessant artikkel som ga i hvert fall meg et litt mer nyansert syn på Wergeland. Wikipedia-artikkelen om Wergeland finner du HER

9. mai 2008

Woody Allen







Jeg har alltid likt Woody Allen. For tiden har jeg en liten privat kavalkade hvor jeg ser filmene hans om igjen. Samtidig prøver jeg å komplettere samlingen min ved hjelp av nettet. Her er et knippe mer eller mindre kjente sitater:


-- De må komme til te hos meg en dag. Vi har meget å snakke om.
-- Gjerne for meg. Jeg tar med teposer, og så kan vi ta en rask sjekk av Deres erogene soner.
Grevinne Alexandrovna (Olga Georges-Picot) og Boris Grushenko (Woody Allen) i Kjærlighet og død


Intet forhold kan baseres på kompromisser eller perfeksjon, bare på hell. Folk vil ikke innrømme det, men man må ha hell.
Sandy Bates (Woody Allen) i Stardust Memories som svar på spørsmålet: «Finnes det en perfekt partner? Er ikke alle forhold basert på kompromisser?»

-- Hva tenker du på?
-- Jeg satt bare og tenkte på at det må være noe galt med meg, for jeg har aldri hatt et forhold til en kvinne som har vart lenger enn det mellom Hitler og Eva Braun.
Mary (Diane Keaton) og Isaac Davis (Woody Allen) i Manhattan


Når et forhold går i stykker, er det bedre å gå enn å bli gått fra.
Joe (Woody Allen) i Alle sier I love you

Du er så vakker at jeg nesten ikke klarer å holde holde øynene på taksameteret.
Isaac Davis (Woody Allen) og Mary (Diane Keaton) under en drosjetur i Manhattan

Å elske er å lide. Skal man unngå å lide, må man la være å elske. Men da lider man fordi man ikke elsker.
Sonja (Dianne Keaton) i Kjærlighet og død

Du bruker sex til å uttrykke enhver følelse, bortsett fra kjærlighet.
Judy (Mia Farrow) i Hustruer og ektemenn

Når det gjelder kjærlighet er det ikke kvantiteten av den kjønnslige aktiviteten som teller, men kvaliteten. På den annen side -- hvis kvantiteten faller til under én gang hver 8. måned, er det grunn til å se nærmere på saken.
Boris (Woody Allen) i Kjærlighet og død

Jeg mener at folk burde holde seg til én partner hele livet, som duer og katolikker.
Isaac Davis (Woody Allen) i Manhattan

-- Er du redd for å dø?
-- Redd er ikke ordet. Jeg er vettskremt.
-- Interessant nyanseforskjell.
Sonja (Dianne Keaton) og Boris (Woody Allen) i Kjærlighet og død

-- Selvfølgelig er det en Gud. Vi er jo skapt i hans bilde
-- Se på meg! Tror du han går med briller?
-- Ikke med den innfatningen.
Sonja (Dianne Keaton) og Boris (Woody Allen) i Kjærlighet og død

Jeg var lykkelig, men jeg visste det ikke.
Mickey Saxe (Woody Allen) Hannah og hennes søstre

7. mai 2008

Smaken på godt språk

"Helt fra jeg var tolv og leste Sandemo og James Joyce samtidig, har jeg skjønt at det ikke er mulig å gå tilbake. Har man først fått smaken på virkelig godt språk, holder ikke ens indre ut den mishandlingen dårlig skrevne bøker utøver. I dag er ikke jeg i stand til å lese en chick flick-bok uten å ville ta livet av meg, og å lese romantikk eller krim gir meg ingen avslappende følelse, bare angst. Likevel ville jeg ikke vært uten de leseropplevelsene Sandemo gav meg; hun var med på å vise veien fremover."

Fra et innlegg i bloggen jung-redaksjon. Hele innlegget finner du HER.

En bok til ...





Et stykke ned på lenkelisten til venstre, finner du en lenke til skandinaviske antikvariaters felles nettside. Det er et utmerket sted for å lete etter og kjøpe antikvariske bøker, eller for å finne markedsprisen på bøker, hvis du tror du sitter på noe verdifullt. Men ikke alle antikvariater er medlem av antikvarbokhandlerforeningene i sine respektive land. Et av mine yndlingsantikvariater er Oslo Nye Antikvariat (eget oppslagsord her på bloggen, se temalisten til venstre), som ikke er på nett i det hele tatt. Gode erfaringer med netthandel har jeg fra Classica antikvariat i Oslo (HER) og Bokloftet på Løten (HER).

Et av mine samleområder er norsk katolsk litteratur, særlig bøker skrevet av norske katolske prester. Hallvard Rieber-Mohn har jeg tilnærmet komplett, og det begynner også å monne når det gjelder Kjell Arild Pollestad. I forbindelse med biskop Grans død tidligere i år (biskop i Oslo 1964--1983) fant jeg frem første bind av hans selvbiografi, En hånd på min skulder. Den er såpass leseverdig at jeg syntes det var for galt at jeg ikke hadde bind to også. En rask sjekk på nettet resulterte i at jeg fant billigste tilbud hos Bokloftet på Løten og bestilte den der. Det var i går, og i dag hadde jeg boka i posten. Sånn skal det være. De operer også med rimelig porto, dvs. én pris uansett antall bøker. Om bøkene til biskop Gran kan du lese mer på den katolske bloggen min, Katolsk i hodet, som du finner HER.

6. mai 2008

Mer tidløs litteratur




I innlegget to hakk nedenfor, Den tidløse litteraturen, siterer jeg Vetle Lid Larssen som mener at vi har en tendens til å undervurdere gårsdagens litteratur til fordel for øyeblikkets. Nå er jeg ikke helt sikker på hva man mener med gårsdagens, men han nevner Ivo Andric som et eksempel. Andric var en jugoslavisk forfatter som døde i 1975 (og som fikk nobelprisen i 1961). La oss da gå ut fra at Vetle Lid Larssen sikter til forfattere som virket sånn omtrent i siste halvdel av 1900-tallet, og som nå er døde. Jeg nevnte selv Gombrowicz som et eksempel, hans Ferdydurke (faktisk fra 1930-årene) var nylig en stor leseopplevelse for meg, men mine tanker går også til forfattere som Herman Hesse, Graham Greene, Karen Blixen, Henry Miller, Heinrich Böll. Utallige andre kunne selvsagt nevnes. La oss si hele 1900-tallet for sikkerhets skyld. Store forfattere, men ikke store og gamle nok til å regnes blant dem vi kaller klassikerne. Hvem leses fortsatt? Hvem er tidløse? Det kunne være interessant å høre forslag til verdige representanter for denne kategorien og eksempler på hva du selv ev. har lest eller leser.

So you want to be a writer?







Er du helt sikker? Les DETTE først.





Illustrasjon: Jesper Deleuran

4. mai 2008

Den tidløse litteraturen









Spalten «Bokettersynet» i Dagbladet Magasinet er på besøk hos Vetle Lid Larssen i helgens utgave. Det var et givende intervju, synes jeg. Til tross for at Larssen er en av de forfatterne jeg aldri har hatt noe utbytte av å lese, finner jeg alltid mye bra og tankevekkende både i meningsytringene hans i A-magasinet, og i intervjuer som det med Bokettersynet.

Som det fremgår av innlegget under, påstår Larssen at han bare fikk voksenbøker som barn, og ironiserer litt over at dagens barnelitteratur fokuserer litt vel mye på det fekale. For det første kjøper jeg ikke Larssens påstand om at han bare fikk voksenbøker som barn, men bortsett fra det, er jeg enig i at man ikke skal gi barn bare barnebøker, men rett og slett introdusere dem for verdenslitteraturen. Mange klassiske barnebøker er jo egentlig skrevet for voksne (for eksempel Robinson Crusoe), og det er mange voksenbøker barn kan ha stort utbytte av.

Larssen har mange bøker med skinninnbinding og gullskrift, og er etter eget utsagn glad i antikvariater. «Antikvariatbøker har en sjel ei ny bok ikke har,» sier Larssen. Det vil si -- det sa han neppe, han sa antagelig: «Antikvariatbøker har en sjel som en ny bok ikke har.» For Vetle Lid Larssen vil jeg absolutt tro at en bok er «en bok» og ikke «ei bok». Språket i Dagbladet er jo blitt helt hinsides etter hvert, paradoksalt nok, i en tid da samnorsken offisielt er avskaffet. I et intervju med På Gerhard Olsen nylig, presterte Dagbladet å kalle den siste boken hans I den røde solas lys, til tross for at bokens tittel er I den røde solens lys. Forkvaklede språklige prinsipper er med andre ord viktigere for Dagbladet enn korrekt gjengivelse.

Men tilbake til Vetle Lid Larssen og bøkene hans: I tråd med sin sans for antikvariske bøker, har Larssen også sans for eldre litteratur. Det er tydeligvis innholdet, og ikke skinnbindene og gulltrykket som er viktig for ham, men som en ekte bokelsker, har han ikke noe imot pen innpakning. Jeg kjenner meg igjen i det.

Larssen følger med på samtidslitteraturen så godt han kan, men legger stor vekt på klassikere som Dante og Dumas, Shakespeare, Hemingway og Dickinson. Og så har vi en slem tendens til å undervurdere gårsdagens litteratur til fordel for øyeblikkets, mener han, og alt dette kjenner jeg meg også igjen i. Det siste illustrerer han med å trekke frem Broen over Drina av Ivo Andric - en bok jeg selv har hatt stående i hylla i alle år, uten å lese. Men jeg tenker at Gombrowicz’s Ferdydurke, som jeg nettopp har lest, hører hjemme i «gårsdagens» kategori. Og det er en kategori jeg, i likhet med Larssen gjerne vil slå et slag for.

Dostojevskij har han også sans for. «Brødrene Karamasov gjorde enormt inntrykk på meg. Hver gang jeg leser den, er det som jeg leser en ny bok. Den har dette enorme spennet mellom himmel og helvete, mellom lidelsens problem og kampen for mening.»
Jeg har jo nettopp lest Raskolnikov, og tenkte da jeg var ferdig med den at nå kan jeg lese Brødrene Karamasov også, en bok jeg har gjort diverse forsøk på å trenge inn i gjennom årenes løp, uten å lykkes.

Et tankevekkende ord fra Vetle Lid Larssen til slutt: «Livet er kort, og jeg har sans for den tidløse litteraturen.»

Ord for dagen






"Jeg er lei av at alle barnebøker i dag skal hete 'Bæsjeklumpen' og 'Prompe-Jens'. Foreldre bør heller gi barna voksen litteratur. De skjønner kanskje ikke alt de leser, men det åpner et vindu videre."

Vetle Lid Larssen i spalten "Bokettersynet" i Dagbladet Magasinet denne uken.

3. mai 2008

Merkelig





Er det ikke merkelig, hvordan man - etter et par glass god rødvin, særlig på en lørdagskveld - kan føle at man formelig elsker hele menneskeheten? (I parentes bemerket var 2004 et ypperlig år for amarone, og for den saks skyld kanskje for italiensk vin generelt.) Enda merkeligere er det, synes jeg, at den katolske bloggen min er, relativt sett, bedre besøkt enn aroundbooks. Jeg vet ikke hva slags slutninger jeg skal trekke av det. Åndelig lengsel der ute? Jeg har vært på hagedugnad i kirken i dag. Trivelig. Men lørdagskveld er lørdagskveld: pizza (bakt meg meg selv) og god rødvin. Livet er godt. Og hvis du vil vite litt om hva Bibelen sier om vin, kan du jo se på DETTE tidligere innlegget.

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...