30. august 2008

Ti bud om litteratur









Med Klassekampen i dag fulgte en reklame for Epp - Bokklubben for ny litteratur. "Bli med i en helt NY bokklubb som tar litteratur på alvor!" Ikke noe dårlig formål for en bokklubb, må jeg si. Bokklubben Epp (etter Axel Jensens roman med samme navn) skal tilby det beste som utgis av norsk og internasjonal litteratur - uavhengig av forfatterens tidligere salgstall. Jeg vet ikke helt, jeg vurderer saken. Om jeg skal melde meg inn, altså. Jeg er ikke veldig glad i bokklubber; dette å skulle huske å avbestille og alt det der. Derimot fikk jeg kanskje litt sans for bokklubben Epps ti bud:

Du skal lese forfattere som har noe på hjertet.

Du skal bli overrasket av bøker.

Du skal holde leselyset hellig.

Du skal ikke begjære din nestes bøker, men finne dine egne.

Du skal være kompromissløs i bokvalget.

Du skal lese bøker i alle sjangere (med mindre dine sjangerfordommer viser seg å stemme).

Du skal elske og hate litteratur.

Du skal hedre din mors og din fars bokhylle - eller kaste den på dynga.

Du skal aldri bruke adjektiver om bøker uten å mene det (med mindre det er et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk).

Du skal ikke bryte medlemskapet.


PS Da jeg skrev av disse budene, skrev jeg først "leselyst" i det tredje budet: "Du skal holde leselyst hellig." Men det står faktisk "leselyset". Jeg ville heller hatt: "Du skal holde leselysten hellig." Og det siste budet, om at man ikke skal bryte medlemskapet, er litt på kanten. Det handler ikke om litteratur, men om salg.

PPS Illustrasjonen har ikke noe med innholdet i innlegget å gjøre, bortsett fra at jeg satt ved dette hagebordet da jeg leste Klassekampen, og så syntes jeg det ble et fint lite stilleben med det nedfalne eplet og tekoppen.

28. august 2008

Brevskrivende kvinner









Jeg har tidligere omtalt et par bøker av Stefan Bollmann (trykk på kategorien «Stefan Bollmann» under dette innlegget). Nylig fikk jeg en mail fra amazon.de angående den nyeste boken hans, som du kan lese om HER. Hvor interessert jeg egentlig er i en tysk bok om kvinners brevskriving gjennom fem hundre år, kan diskuteres, men Bollmanns bøker er så vakre, så vakre, og når jeg har to bøker av ham fra før, så slår samlerinstinktet til.

Store og små bøker













En del moderne bøker har det med å være ganske omfangsrike, og da tenker jeg ikke bare på det nyeste nye fra USA til enhver tid; oppblåste bestselgere av genierklærte forfatterspirer som nettopp har lagt et universitetskurs i creative writing bak seg.

Nå var jeg kanskje litt stygg, men hør hva Sigurd Hoel sier:

«Når Njåls saga klarte seg med 250 sider, fantes det ingen grunn til at en moderne roman skulle være tykkere. Hamsuns Pan forteller også en del på sine 100 sider, og Johannes V. Jensens Kongens Fald får plass til ganske meget på sine 250.
Det som er riktig i denne iakttagelsen, er at nesten alle bøker med fordel kunne vært forkortet. Det gjelder til og med for slike forfattere som Tolstoi og Dostojevski. Og i det hele kan det vel sies at jo tykkere en bok er, desto mer vås blir det plass til mellom permene.»

Sigurd Hoel i forordet til Samlede romaner og fortellinger (1950), her hentet fra Ettertanker. Etterlatte essays og artikler i utvalg ved Leif Longum, Fakkelbok, Gyldendal 1980.

26. august 2008

Det lille røde huset i skogen




Det lille røde huset i skogen sett på avstand.


Jeg har vært i det lille røde huset i skogen et par dager for å gjøre ferdig en oversettelse. Hvorfor jobber jeg så bra her? På grunn av roen, selvfølgelig, og fordi det er så lite som forstyrrer konsentrasjonen. Ikke minst: Jeg har ikke internett der. Internett er en stor tidstyv, det har sikkert mange erfart.

24. august 2008

Ord for dagen









«I think sometimes that I’m angry with my library because I know that I can’t reread it all.»

Larry McMurtry: Books. A memoir.

På samme planet (les: fest)?

Ifølge DETTE innlegget hos fr.martinsen var hun også på Gyldendals høstfest. Innlegget handler om hva hun så der, og når det gjelder de mannlige festdeltagerne, var det dette:

«Jeg så bare Simen Hagerup med et annet kjønnsuttrykk blant mennene, med så avslappet gyngende gange at jeg tenker han er født med masaisko på. Ellers ser mennene ut sånn som menn stort sett ser ut, varianter av en nøytral jakke-og-bukse-uniform, som jo egentlig ikke er nøytral kles-samlet sett, vi har bare blitt vant til å tenke sånn om den.

De mennene..
som ikke så avslappede ut (Bård Torgersen),
som ikke så alminnelig lukkede ut, som ikke så åpne og glade ut (Knut Faldbakken), dvs. de som det var noe påfallende med etter mitt blikk, de satset på makt-looket: de så utsøkt arrogante ut, stive kjever, rak rygg, bredbente, sentralt plassert i mengden, de som finner det naturlig at de står plassert i midten i et litt åpent område og at man ser på dem.»

Når det gjaldt kvinnene, så fr.martinsen dette:

«Jeg så på kvinner og menn og hvordan vi kler på oss og hvordan vi prioriterer hva vi satser på av det vi har i banken.
Kvinner satser på sex,
Det ser stadig ikke ut som kvinner tror at hjernen er nok,
at fellesmenneskelige egenskaper er nok.
Eller at sexappeal er noe som kan smøres tynt på til hverdags og så kjøres opp i volum i øyeblikk av betydning.

Så mange kvinner går rundt med gullbelter og røykebrune pupper som velter ut, med synlige stringtruser, med hysteriske smil, med stadig skottende blikk mot den mannen de snakker med, eller sidemannen, alle disse bekreftende kommunikasjonstegnene som mange kvinner må gi absolutt hele tiden:
jeg hører hva du sier,
jeg liker det,
jeg liker deg.»

Av og til lurer jeg på om jeg befinner meg på samme planet som andre mennesker. Dette er et slikt tilfelle. La meg først bare klargjøre at jeg ikke kjenner fr.martinsens bakgrunn for å delta på denne festen. Min er som forfatter og oversetter. Gyldendal-sammenkomstene, høstfesten inkludert, er kjærkomne anledninger til å treffe redaktører og kolleger og andre; en blanding av faglig og sosial sammenkomst.
Det som undrer meg her, er at to mennesker kan se så forskjellige ting. Mennene så ifølge fr.martinsen ut som menn stort sett ser ut, med varianter av jakke-bukse-uniform. Og det er tydeligvis negativt. Min oppfatning er at mennene i dette tilfellet utgjorde en lite uniform forsamling. Sett med mitt blikk var det utrolig mange flere nyanser enn fr.martinsen oppfattet.

Enda mer nedlatende og unyansert er hun overfor sitt eget kjønn: Kvinner spiller på sex. «Så mange kvinner går rundt med gullbelter og røykebrune pupper som velter ut, med synlige stringtruser, med hysteriske smil.»

Det jeg så, var kvinner som hadde pyntet seg til fest på høyst normalt vis. Ingen av dem jeg snakket med, hverken av Gyldendal-ansatte, kolleger eller andre, «spilte på sex», og jeg så ingen gullbelter, røykebrune pupper som veltet ut eller synlige stringtruser. Det ville jeg garantert ha lagt merke til i nettopp denne settingen, hvor slik atferd og slike antrekk ville virke påfallende og dumt. Fr.Martinsens karakteristikk av kvinnene i denne forsamlingen er i det hele tatt utrolig arrogant og nedsettende. Det er tradisjonelt mange kvinnelige ansatte i et forlag, også i Gyldendal. Alle jeg kjenner, og det er en del, er uten unntak høyt kvalifiserte og hardt arbeidende yrkesmennesker som i forbindelse med denne festen på helt normalt vis hadde skiftet og freshet seg opp på jobben etter en lang arbeidsdag.

Synd at fr.martinsen, i motsetning til meg, ikke opplevde dette spennende miljøet av skrivende og kreative og kunnskapsrike mennesker, ikke hadde en eneste givende samtale enten av sosial eller faglig art eller begge deler, og ikke så (og dermed heller ikke kunne glede seg over) de tilstedeværendes mangfold av antrekk og personlige stilmessige uttrykk.

Bedre lykke neste gang.

23. august 2008

Tre ting på en gang



Enkelte te-glade bloggere (inkludert meg selv) har fra tid til annen nevnt en kaffe- og tebutikk i Bogstadveien som ingen riktig vet navnet på. Den ligger skrått overfor Platekompaniet/Deli de Luca. Adressen er Bogstadveien 39, og butikken heter Majorstuen og Homansbyen Kaffeforretning AS. Det er en liten, ujålete og veldig hyggelig butikk med gode varer.








For en god stund siden, kanskje et års tid, leste jeg et intervju med en trendforsker som hevdet at hvite biler snart ville bli in igjen. I min tid som drosjeeier, i 1980-årene, var hvit Mercedes nærmest et begrep i drosjeyrket (min egen var også hvit). I løpet av nittiårene ble svart den dominerende bilfargen, men hvis du bruker øynene nå, kan du se at hvitt er på vei tilbake, akkurat som trendforskeren spådde. Denne hvite Mercedes-drosjen så jeg i Kristian Augustsgate, og jeg legger oftere og oftere merke til hvite biler i trafikken.





Da jeg snakket med en av redaktørene mine nylig, kom vi blant annet inn på flytteplanene til forlaget hennes. Forresten, sa hun, firmaer flytter ikke i våre dager, de relokaliserer. Og så lo vi litt av dette jålete uttrykket. Men at det var riktig som hun sa, fikk jeg bevis for på denne lastebilen i Bogstadveien.

22. august 2008

Dagens bokkjøp


Norli bokhandel kl. 11 i dag, avdelingen for barne og ungdomslitteratur:

TM: - Jeg skulle gjerne ha en bok som heter "Ingen må vite".
Dame bak skranken ser spørrende på meg.
TM: - Forfatteren heter Aina Basso.
Dame bak skranken: - Å ja, Basso, ja.
Og vips, så lå boka på disken.


I alt kjøpte jeg bøker av følgende: Aina Basso, Tove Nilsen, J.M. Coetzee, Horace Engdahl, Ludwig Wittgenstein og E.M. Cioran.

Sosietetsnytt







Til stede på Gyldendals høstfest i går var blant annet bloggerne Thomas J.R. Marthinsen (bloggen hans finner du HER) og undertegnede, Tehme Melck. Det var første gang jeg traff en annen blogger! Dessverre fikk vi ikke snakket noe særlig sammen i mylderet, men begivenheten ble i hvert fall foreviget. Det fremgår ikke av bildet, men jeg kan røpe at unge Marthinsen var forsamlingens eneste som var antrukket i kjole og hvitt ... på en måte.

18. august 2008

Maria







For tiden leser jeg altså Jarcob Jervell (red.): Jomfru Maria. Fra jødepike til himmeldronning (Gyldendal 1996).
Jeg har i enkelte tidligere innlegg, som DETTE (Coetzee) og HER, hos Saramago, hatt noen eksempler på Maria i skjønnlitteraturen. Forresten også i DETTE diktet av Hjalmar Gullberg
Hvis du, kjære leser, skulle vite om flere forfattere som har tatt for seg Maria-skikkelsen i skjønnlitterær form, blir jeg glad for å få vite om det.

17. august 2008

Leserapport






Jeg må bare innrømme at lesingen av Pål Gerhard Olsens I den røde solens lys stoppet opp av seg selv. Hva var det så som ikke funket med denne boken? Det ble rett og slett for mye av det gode; Olsen skriver aldeles glimrende, men det skjer så mye på så kort tid, så mange forflytninger i tid og kontinenter, og så mange personer og relasjoner og begivenheter at det blir rene syndfloden. Det er som å bli utsatt for et symfoniorkester for full utblåsning hele tiden, uten pause eller variasjon. Bare i skildringen av barndomshjemmet i England er det litt kammermusikk, her senker forfatteren tempoet og forenkler orkestreringen så pass at vi kommer litt under huden på menneskene og leseren rekker å puste. Men så bærer det løs igjen. Jeg skulle ønske Olsen ikke var fullt så «flink», ikke hadde drevet så mye research som han må ha gjort, hadde roet seg ned litt. Jeg savner det langsommere, gode tempoet fra noen av de tidligere romanene hans som Blodets sang og Den eneste andre, der vi kommer menneskene inn på livet. Selv erotikken drukner i støyen I den røde solens lys, et felt Olsen behandlet med atskillig mer intimitet (bokstavelig talt) i de tidligere nevnte bøkene, en av grunnene til at han er representert med opptil flere utdrag i DENNE antologien.
Som sagt: Lesingen av I den røde solens lys stoppet opp av seg selv. Kanskje tar jeg den opp igjen; det er ikke godt å vite.

I det lese-tomrommet som oppsto, opplevde jeg noe merkelig. Omgitt av mine x antall tusen bøker fant jeg rett og slett ikke noe å lese. Man skulle tro det var umulig, men det er altså mulig. Ingenting fristet, heller ikke bøkene jeg hadde planlagt å lese. Kanskje selve mengden er et problem, at jeg rett og slett har så mye å forholde meg til og velge i at jeg blir handlingslammet.

Men i går kveld kom redningen. Jeg har de siste dagene bladd litt i en bok om jomfru Maria som jeg nylig anskaffet etter langvarig antikvariatjakt. Den kan du lese om i DETTE innlegget i den katolske bloggen min.
Egentlig hadde jeg ikke tenkt å gjøre noe mer enn å kikke litt på den for å skrive blogginnlegget om den, men i går kveld forlangte den å bli lest i. Og dermed var problemet løst - en bok kom til meg.

14. august 2008

Journalisten kunne kanskje






ha opplyst at det er et av mine bilder de viser frem, og tatt seg bryet med å skrive navnet mitt riktig på slutten av DENNE artikkelen om årets Telemarksutstilling i Varden i dag? Men nei da.

Zofies verden





Tegneserien Zofies verden er visstnok omstridt, men jeg digger den. Topp humor, etter min mening. En av de få tegneseriene jeg gidder å lese. Bare helt praktfullt frekk og absurd. Les om den HER.

13. august 2008

Et kjapt blikk på engelsk humor












Humor har alltid betydd mye for meg, og især engelsk humor. Det begynte allerede i barndommen, med Jerome K. Jeromes bok Tre mann i en båt, som jeg vil karakterisere som verdens morsomste bok.
De siste ukene har jeg hatt min private lille kavalkade med engelsk nostalgi. Det begynte egentlig med at jeg fant frem en en CD jeg har med George Formby, berømt engelsk music hall-artist og filmskuespiller, med ukulelen som varemerke. Du kan se ham live HER.

En av mine nostalgiske yndlingssanger er Underneath the Arches. Jeg trodde det var Formby som sang den, men det viste seg å være et radarpar som het Flanagan and Allen. Dem kan du se HER Så måtte jeg kjøpe en CD med dem også.

Amazon er jo så flinke til å anbefale ting, så jeg begynte å kikke på gamle engelske filmer og endte opp med å kjøpe en som het Ghost Train med nok en engelsk komikertopp i hovedrollen, nemlig Arthur Askey. Filmen går i veldig korte trekk ut på at en tilfeldig forsamling av mennesker må tilbringe natten i venterommet på en øde landsens jernbanestasjon. Heldigvis (eller dessverre, alt etter hvordan man ser det) er komikeren Tommy Gander (Arthur Askey) blant dem og sørger for "never a dull moment" som han sier idet han plasserer sveivegrammofonen på bordet i DENNE scenen fra filmen.

Min absolutte favoritt blant engelske komikere er for øvrig Tommy Cooper, mannen med fezen. Han kan virkelig trylle, men for Cooper er det mye viktigere at det er morsomt. I sin tid regnet som en av verdens fysisk mest morsomme entertainere. Han hadde et utseende som fremkalte latter, og et utrolig kroppsspråk. Dessuten gjør han noe som er relativt sjeldent blant komikere; han ler av seg selv. Se Tommy Cooper HER.

Monty Python hadde med andre ord en rik tradisjon å bygge på da de kom. De fleste i min generasjon har en yndlingssketsj fra Monty Pyhtons Flying Circus, og HER er min: The Four Yorkshiremen.

Kvelden senker seg







En lang og produktiv arbeidsdag er til ende (korrekturlesing og oppretting av en oversettelse for Gyldendal Litteratur), bikkjene har fått kveldstur, og jeg sitter på uterommet med dagens sene middag og litt lesestoff. Det har ikke begynt å skumre ordentlig ennå, og regnet faller lett over hagen som brer seg ut foran meg. Det lukter gress og sensommer.

Som man vil se av bildet, består middagen av en enkel suppe med brød (hjemmebakt) og vann og vin til, og en liten osteanretning til dessert. På bordet ligger det noen aviser, tidsskrifter og bøker, til venstre for brettet Funny Way to be a Hero, en bok om britiske komikere. Bortenfor den ligger Ole Robert Sundes essaysamling Jeg er et vilt begrep, oppå et par nummer av Country Living. Så har vi en bunke aviser, og nyeste nummer av det katolske tidsskriftet St. Olav. Under dette ligger den nye IKEA-katalogen, og under den igjen nok et nummer av Country Living. Et nokså variert utvalg av lesestoff, vil jeg si.

Kikertsuppen min lages slik:

vann – ca ¾ liter
1 boks kikerter (skylles)
1 løk (gjerne rød) i biter
1 kløft hvitløk
1-2 gulrøtter i biter el. skiver
en liten neve kokosmasse
en liten neve pinjekjerner
2 buljongterninger (grønnsakbuljong)

Blandes godt og kokes sammen på svak varme lenge og vel, gjerne flere timer ....

Når du er klar til å spise: Tilsett 1 boks hakkede tomater og la det koke opp.
Server med en klatt rømme eller to og rikelig med hakket bladpersille.
Brød er godt til.

Hagen akkurat nå






Gammal dam
Ein frosk hoppar
Lyden av vatnet


Matsuo Bashō (1644-1694), oversatt av Paal-Helge Haugen


Når jeg kommer hjem fra morgenens hundetur, tar jeg alltid en tur ned i den japanske hagen min for å omstille meg til den roen og konsentrasjonen som jobbingen ved skrivebordet krever. I dag var hagen preget av kraftig regnskurer i natt og i dag morges. Bambusen hadde bøyd seg helt ned i dammen, og fortsatt dryppet det fra de store løvtrærne som danner et tak over deler av hagen. Fuktigheten forsterker synsinntrykk og dufter. Vann er liv.

(Det skal for ordens skyld opplyses at denne dammen ikke er gammel, og at frosken - som ikke kan ses på bildet - er av metall, men dette haikudiktet passet så godt.)

12. august 2008

Oversetter på tur







På morgenturen med bikkjene i dag gikk jeg over parkeringsplassen til det lokale kjøpesenteret og stoppet opp et øyeblikk ved denne reklamen for kattemat «med masse proteiner for din katts muskler». Lyder det bra? Nei. Det er oversatt fra engelsk, dansk eller svensk av en person som hverken har oversetterkunnskap eller språkfølelse.

Problemet er eiendomspronomenet. På alle de tre nevnte språkene bruker man eiendomspronomen i mye større omfang enn på norsk, men da er disse småordene bare en slags syntaktisk fyllmasse, uten noe reelt betydningsinnhold. På norsk er et eiendomspronomen mye mer direkte personrettet, og når det i tillegg blir foranstilt, som her, gir det et høytidelig og formelt uttrykk, for ikke å si oppstyltet.

For å oversette til godt norsk, må vi derfor fjerne langt de fleste eiendomspronomenene. «Med masse proteiner for kattens muskler», burde det stått på denne plakaten, skjønt jeg liker ikke den formuleringen heller. Det er noe med «for» som også virker for direkte oversatt og unaturlig på meg. Jeg tror jeg ville sagt noe sånt som «med masse proteiner som gir katten muskler».

11. august 2008

Sommernatt, eller nostalgien i bokhyllene





Foto: TM




Livet står i bokhyllene. Ja, det gjør det. De 6-7000 bøkene jeg omgir meg med, utgjør en dagbok. De representerer livets mange faser, fra barndommen til i dag. Denne dagboken er ikke tydbar for utenforstående, knapt nok for mine nærmeste. Den representerer en kode bare jeg kjenner.

En sommerkveld som denne, når jeg sitter her på «uterommet» med kveldens foreløpig tredje rødvinsglass og ser ut over hagen mens tussmørket senker seg og nattens lyder og dufter fyller luften, vandrer jeg tilbake langs bøkenes vei. Kvinnen i mitt liv har nemlig forlatt meg, riktig nok ikke for alltid, bare for noen uker, men det temporære savnet - og sommernatten - er nok til at jeg forflyttes tilbake til ungdommens desperate ensomhet. Som alle faser i mitt liv, var den ledsaget av bøker. De brakte trøst - noen hadde følt det samme som jeg, og satt ord på det. Det kunne for eksempel være den unge Arnulf Øverland:

I natt står døren åpen
til mitt skumrende hus.
Døren står åoen
for alle høstens vinde.
- Om nogen kom på veien,
så sitter jeg herinne.

[ ... ]

I natt stod døren åpen.
Nu stenger jeg min dør.
Og jeg har gjort det ofte,
jeg kjenner det fra før.
Og ennu skal jeg mangen gang
for fire tomme vegger
synge den samme sang.

Arnulf Øverland: «Hunger» fra Den ensomme fest (1911)
Arnulf Øverland: Jeg gikk i rosengården. Kjærlighetsdikt i utvalg. Aschehoug 1960.



Tor Jonsson visste også hvordan jeg hadde det:

Tyngst var den lange natta
da ingen kom.
Men jarnnetters sorg i mitt hjarte
talar eg aldri om.

Jarnnetters sorg for henne
eg aldri fann,
er tagal som sorga frå alle
usæle armodsland.

Jarnnetters sorg i verda
har aldri dag.
Min elskhug har berre mitt eige
einslege hjarteslag.

Tor Jonsson: «Jarnnetter» fra Jarnnetter (1948)
Tor Jonsson: Dikt i samling, Noregs Boklag 1967.



Trist, ikke sant? Thomas Mann viste også solidaritet gjennom sin Tonio Kröger, som forlater danseskolens vrimmel for å være alene med forelskelsen i Inge(borg), som han håper skal komme etter ham ut i den mørke gangen der han står ved et vindu han ikke engang kan se ut av:

«Hun måtte komme! Hun måtte merke at han var borte, måtte føle hvordan han hadde det. Måtte stjele seg ut til ham, selv om det bare var av medlidenhet, legge hånden på skulderen hans og si: Kom nå inn til oss og mor deg, jeg er glad i deg. Og han lyttet bak seg og ventet i tåpelig spenning på at hun skulle komme. Men den som ikke kom, var Inge, slikt hendte ikke her på jorden.»

Thomas Mann: «Tonio Kröger» fra Døden i Venedig og andre noveller, Gyldendals Kjempelanterner 1972.


Pär Lagerkvist bidro også med en viss trøst (eller hva man skal kalle det):

«Andra får ro hos dig.
Andra brinner i din eld, vilar i dina lågande armar.
Men vad är deras lycka
mot min tomhet,
deras glödande förening med dig
mot min ensamhet.»

Pär Lagerkvist: Aftonland (1953)


Og Carl Sandburg visste hvordan det var å bli avvist:

«You and a ring of stars
may mention my name
and then forget me.

Love is a fool star.»

Carl Sandburg: «Offering and Rebuff» fra Honey and Salt (1953)


Men drømmen ble næret av Shakespeare:

«All days are nights to see till I see thee,
And nights, bright days when dreams do show me thee.»

William Shakespeare: Sonnets.


Og det ordnet seg til slutt. Hun kom. Og hun kommer igjen.

Rødvin: René Barbier Classic 2007.
Musikk: Astrakan Café. Anouar Brahem Trio.
Hage: Min egen.
Lyseffekter (skumring med overgang til natt): Naturens egen.

Ainas bok





Det bokbloggende Norge gleder seg nå selvfølgelig med Aina over debutboka hennes Ingen må vite. I motsetning til bokas tittel må alle vite at den nå er kommet i handelen eller er på vei til en bokhandel nær deg, og jeg går som en selvfølge ut fra at alle bokbloggere kjøper denne boka i ren og skjær solidaritet med debutanten. Og blogger om den, selvsagt. HER finner du Samlagets omtale av boka. Denne omtalen var ikke der tidligere i dag, men jeg pushet litt på dem, så nå er den på plass. Men de fleste som har fulgt med på Ainas egen blogg har jo fått et godt innblikk i boka allerede.

Ord for dagen









"Try again. Fail again. Fail better."

(Skrivetips fra Samuel Beckett)

10. august 2008

De gamle er eldst










Bokettersynet er hjemme hos Jan Kjærstad i helgens nummer av Dagblad-Magasinet. «To av Kjærstads favoritter, Virginia Woolf og James Joyce, strekker seg dovent utover hyllemeterne. Det er røft regnet hundre år siden de skrev sine store bøker, Woolfs «Mrs. Dalloway» og «Til fyret», Joyces «Ulysses» og «Finnegans Wake».
- Jeg holder dem begge like høyt, forteller Kjærstad. - Woolf når nok dypere inn i meg. Men ingen legger lista høyere enn Joyce. Tenk bare å skrive ei bok som handler om natta, som han gjør, med utgangspunkt i at vi bruker en tredjedel av livet på å sove.
Den britiske damen, som tok sitt eget liv i 1941, og den kosmopolitiske iren er også begge faste innslag på pensumlister og i samtalene på bokbransjefester.
- Jeg leste «Til fyret» i tjueåra en gang, men det var mest for å henge med i kafésamtalene, innrømmer Kjærstad. - Men den har åpnet seg for meg på nytt i ettertid. Det har vel noe med modenhet å gjøre. Hos Woolf er det alminnelige og det unike formidlet med samme kraft.
Forfatteren blar opp i en Joyce-bok full av understrekinger. «Bak de duvende skinkene hennes» er et av uttrykkene han har latt blyanten utheve.
- Også Joyce har dette sanselige, det er fullt av lukter og smaker. Og det er blendende virtuost.

9. august 2008

Iris







Sesselja gjorde meg for en tid siden oppmerksom på filmen Iris, om den engelske forfatteren Iris Murdoch. En rekke av hennes bøker er oversatt til norsk, men hun glimrer med sitt fravær i mine hyller, og for meg har hun bare vært et navn i den litterære vrimmelen. Den engelske Wikipedia-artikkelen om henne finner du HER.

Ved nærmere ettertanke har jeg nok oppfanget noe om at hun hadde Alzheimer, og det er nettopp det filmen handler om. Trist film, tenker man kanskje da, og det var den jo, i den grad at jeg hadde tårer i øynene på slutten. Men samtidig en vakker og god film (og en sann historie) om et skapende, levende menneske og et livslangt trofast ekteskap gjennom gode og vonde dager. Glimrende spill av Judi Dench som Iris Murdoch og av Jim Broadbent som ektemannen John Bayley. Kate Winslet gjør en meget god innsats som den unge Murdoch.

Kort sagt en anbefaling jeg bare kan bringe videre, ikke minst for dem som, i likhet med meg, liker filmer som handler om forfattere. To andre i samme sjanger som kan anbefales (jeg har kanskje gjort det før) er The Hours om Virginia Woolf (Nicole Kidman) og Sylvia om Sylvia Plath (Gwyneth Paltrow).

8. august 2008

Ord for dagen







"Serious sport has nothing to do with fair play. It is bound up with hatred, jealousy, boastfulness, disregard of all rules and sadistic pleasure in witnessing violence: in other words it is war minus the shooting."

George Orwell i essayet "The Sporting Spirit", første gang publisert i Tribune, London 14. desember 1945.

Dagens ord for dagen er selvsagt ikke tilfeldig valgt. Med dette sitatet ønsker jeg å uttrykke min forakt og totale mangel på interesse så vel for de olympiske dopinglekene i Beijing spesielt samt stort sett alt av sport og idrett generelt.

6. august 2008

Tove og Franz er sant












«Å stjæle litt fra Shakespeare» har nok vært løsningen for mang en forfatter, for Shakespeare skrev jo om alt. Tove Nilsen derimot, stjæler fra Kafka:

Slik lyder som kjent åpningssetningen i Prosessen:
«En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt.»

Og slik lyder åpningssetningen i Tove Nilsens Øyets sult:
«Noen må ha tystet på meg, for den morgenen de kom gikk de ut av bilen og rett inn i riktig oppgang.»

Det er helt bevisst gjort; hun skriver om det selv i Skrivefest: «Det følgende hadde jeg nok ikke villet innrømme hvis ikke denne romanen hadde blitt innstilt til Nordisk Råds litteraturpris, men fordi forfengeligheten min fremdeles kan kroe seg over den slags, tør jeg si at jeg åpnet med å omskrive Kafkas åpning av Prosessen for å gi et signal om at dette var noe mer enn vanlig spenning.»

Så det, så.

5. august 2008

Oslo by night






Prinsesse Lea priser bysommeren og går på sjekkern i DETTE innlegget.
Kriteriene for den seksuelle utvelgelse er like mangfoldige som vi mennesker er det, og i dette tilfelle er de litterære. Den utvalgte måtte både kommentere boken (Glassklokken) og ha hørt om Sylvia Plath.

Jeg har faktisk ikke lest denne boka, men finner den i hylla og oppdager at den har ordet «sommer» allerede i første setning: «Det var en underlig, lummer sommer ...».
Litt uti boka tar jegpersonen og venninnen drosje:

«Vi tumlet inn i en av de gule, rutete drosjene som alltid står og venter ved fortauskanten når en prøver å finne ut om en vil ta drosje eller ikke, og innen vi kom fram til hotellet, hadde jeg spydd én gang og Betsy hadde spydd to ganger. Drosjesjåføren rundet hjørnene i et slikt tempo at vi ble kastet mot hverandre først i den ene enden av baksetet og så i den andre. Hver gang en av oss kjente at vi måtte kaste opp, bøyde hun seg rolig forover, som om hun hadde mistet noe og plukket det opp fra gulvet, og den andre nynnet litt og lot som hun så ut av vinduet.
Drosjesjåføren visste nok hva det var vi gjorde likevel.
«Hei,» protesterte han, idet han kjørte på et lys som nettopp var blitt rødt, «dere kan ikke gjøre det der i min bil, dere får heller gå ut og gjøre det på gata.»
Men vi sa ingenting, og jeg antar han tenkte at vi var nesten framme, så han satte oss ikke av før vi kjørte opp foran hovedinngangen.» (oversatt av Mona Lange).

Og dermed er jeg over i det som prinsesse Leas innlegg inspirerte meg til, nemlig min vinkling på den «klamme, støyende, hastige, berusende, vidunderlige bysommeren», som hun kaller den. Altså Oslo-sommeren. Min vinkling er min fortid som drosjeeier i Oslo, med fingeren på byens puls døgnet rundt. Ikke minst om natten, den helt spesielle Oslo-sommernatten. (Jo da, det kan forekomme at passasjerer spyr, slik Plath forteller om, noe jeg tror jeg har vært inne på i et tidligere innlegg. En drosjeskusk kan faktisk komme til å måtte forholde seg til alle former for menneskelige utsondringer, men la oss glemme det akkurat i dette innlegget. Det hører uansett ikke til de daglige foreteelser.)

Det kan hende at prinsesse Lea og hennes erobring spaserte hjem, men det er også relativt stor mulighet for at de tok drosje. Et drosjenattskift en sommernatt i Oslo handler i ganske stor grad om sex. Om folk som skal ut på sjekkern tidlig på kvelden, mens sola fortsatt skinner (og som setter seg inn i bilen i en sky av parfyme og annen velduft, fit for fun), og så, i den mørkeste delen av sommernatten, om folk som skal hjem, fortrinnsvis to og to.

Umiddelbart etter at hun og han setter seg inn i bilen, har en erfaren drosjesjåfør dannet seg et relativt korrekt bilde av situasjonen: om kontrakten allerede er inngått og turen bare er en ren transportetappe til nattens gleder, eller om beileren må bruke drosjeturen til å bringe kontrakten i havn. I begge tilfeller begynner turen ofte med følgende spørsmål: «Harr’u no’ mussik a’ sjaffør?»/«Kan du sette på noe musikk, sjåfør?» (avhengig av om bestemmelsesstedet er øst eller vest for Akerselva). Hensikten med musikken er å danne en lydkulisse som gjør baksetet til en privat sfære for klining og eventuelt det siste sjekkeframstøtet. I min tid i yrket var det noen av oss (inkludert jeg) som hadde såkalt «horelys» i bilen. Det var røde lys montert under forsetene, som kastet et mykt og behagelig rødskjær over gulvet. Hensikten med dette lyset var nettopp å skape en varm atmosfære i bilen, ikke minst med tanke på turer av den typen jeg snakker om nå, men hadde også et mer prosaisk formål, nemlig å gjøre det mulig å se om noen hadde mistet noe på gulvet i turens løp.

Forbausende mange kvinner sier fortsatt nei når de mener ja, og på et tidlig stadium av turen vil sjåføren ha inngått et privat veddemål med seg selv angående nei’ets gyldighet. Ofte skjønner han, mye tidligere enn den iherdige beileren i baksetet, om nei’et er reelt eller ikke.
De fleste turer av denne typen ender i fryd og gammen. I verste fall må han nøye seg med å kjøre henne hjem, for så å fortsette hjem til seg selv i ensomhet etterpå. Da kan det slenge en og annen spydig bemerkning om at «hun var jo ikke noe å samle på likevel» eller noe i den dur. Og sjåføren tenker i sitt stille sinn at den dama ikke var så dum, som ikke ville innlate seg med dusten i baksetet.
Men det skal i rettferdighetens navn også sies at den avviste beileren like gjerne kan komme med panegyriske lovprisninger av dama han ikke fikk denne kvelden, men som han kanskje får en ny sjanse med senere. Eller aldri ser mer.

Oslonatten er varm, i mange betydninger av ordet. Oslo syder i sommernatten, forhagene på Frogner og Uranienborg blander sine intense blomsterdufter med varm asfalt, en nattlig bris rasler stille i grønne trekroner, latter og musikk klinger ut av åpne vinduer, det myldrer på Karl Johan og utenfor utestedene. Servitørene jobber som gale, og en ledig drosje er ikke å oppdrive akkurat når du trenger den. Men så kommer det plutselig en likevel, som kanskje slipper noen av utenfor det utestedet du skal forlate, eller den bare kommer glidende med lys på taket mens du slentrer bortover gata og så smått hadde tenkt at du kanskje skulle gå hjem.

Innimellom alt dette, kan drosjen plutselig finne på å forsvinne ned i en dyp kjeller et eller annet sted i byen. Den kjører snuta mot en rulleport som åpner seg, og dukker ned i noe som fortoner seg som en sauna for biler. Her holder drosjevaskerne til. En drosje må nemlig vaskes, som et hvert annet offentlig lokale. Selv hadde jeg fast vask på bilen tre ganger i uken, og da snakker vi om vask av en grundighet som privatbilister kanskje foretar to ganger i året - i beste fall. Opp med alle dører, ut med alle matter, og så gyver de løs med bøtte, kost og såpevann, folkene med gummiforklær og ditto hansker, mens vanndampen står. En halvtime senere ruller drosjen opp av kjelleren igjen, og er sommernatten tilstrekkelig hektisk, komme den ikke mange hundre meterne før den blir praiet.

Fra sin observasjonspost bak rattet opplever drosjesjåføren det meste av menneskelig atferd og følelser. Han har nemlig både øyne og ører i nakken, og oppfatter mye mer enn passasjerene tror. Det vil si - noen passasjerer er helt anonyme; de bare setter seg inn og forsvinner igjen etterpå. Andre er mer til stede, for å si det sånn. De vil prate, de betror seg til sjåføren, enten det gjelder sorger eller gleder, kanskje er de helt ekstatiske og vil at sjåføren skal være med på moroa. En dyktig drosjesjåfør tilpasser seg i stor grad omgivelsene; det er en del av jobben. I perioder er jobben ren rutine; mennesker setter seg inn og går ut igjen i en jevn strøm. Men så kommer det plutselig noen som skiller seg ut, kanskje noen du blir sittende og prate med etter at betalingen er unnagjort og taksameteret slått av.

Men så er det av sted igjen, i et stadig jag etter passasjerer, enten de dukker opp på gaten eller kommer som bestillinger på dataanlegget. Uansett - det jeg husker best fra tiden i drosjeyrket, var nettopp Oslo-natten, den berusende, hektiske, glovarme, sydende Oslo-natten, med fullt trøkk hele tiden.

Og den kunne for eksempel ende sånn, at du langt utpå morgenkvisten en gang kom glidende over «kulen» på Sinsenkrysset og så Oslo-gryta foran deg i det melkehvite og samtidig krystallklare morgenlyset som varsler at en ny sommerdag er rett rundt hjørnet (en tid på døgnet som det færreste dessverre får med seg fordi de sover bort sommernatten, nettopp det de ikke skal gjøre), og du tenker at faen for en flott by dette er. Det finnes knapt en bil i gatene, noen måker skriker om en hamburger som noen har slengt fra seg midt i Trondheimsveien, og de eneste menneskene du ser, er avisbudene.

Da kjører du hjem til din egen gate, vrir om nøkkelen for siste gang og hører at bilen sukker når du går fra den, og først da kjenner du hvor dødssliten du er og merker at duvingen i bilen sitter i kroppen som hos en sjømann på land. Men den virkelig gode følelsen har du ved tanke på alle pengene du har tjent, på alle menneskene som ble glade når du dukket opp, på alle du har brakt trygt hjem, på alle inntrykkene du har mottatt, på arbeidsgleden du har følt i disse åtte-ti eller kanskje tolv timene (jeg kjørte en gang 26 timer i strekk, men ikke si det høyt), på den hektiske, berusende følelsen av å være der det skjer, "in the flow", den deilige, store bilen, alle de deilige menneskene, og ikke minst - den deilige byen. Oslo.

4. august 2008

Telemarksutstillingen 2008











Impresjon II



I fjor hadde jeg ett bilde med på Telemarksutstillingen, som ble kåret til utstillingens beste og innbrakte meg et arbeidsstipend. Det kan du lese om i DETTE innlegget. Som følge av dette er jeg i år invitert til å delta på Telemarksutstillingen som gjesteutstiller med tre verk. Dette prosjektet har jeg jobbet med denne uken, og nå er bildene klare. Motivene fant jeg i min egen hage. Jeg lærte meg heldigvis ganske tidlig at motivene finnes overalt for den som har evnen til å se. Og fotografi handler nettopp om å se.

For de fotointeresserte gjør jeg oppmerksom på at mine bilder ikke blir manipulert digitalt. Jeg driver med det jeg kaller "rent fotografi", det vil blant annet si at eventuelle effekter gjøres i selve opptaket, og ikke blir tilført etterpå. Det sier seg selv at dette er en atskillig mer krevende måte å bearbeide et motiv på enn å gjøre noen tastetrykk på datamaskinen (det vil i praksis si Photo Shop), selv om jeg ikke ser ned på dette. Det er bare to helt forskjellige måter å forholde seg til fotografi på.
Motivet i dette tilfellet er en bambusplante, som altså befinner seg i min egen hage. Hvordan jeg har fått til akkurat dette uttrykket, forblir min hemmelighet. Men tro meg - det kostet meg flere dagers arbeid.

3. august 2008

Ord for dagen





"Jeg har egentlig aldri likt ordtaket "har du lyst, har du lov". Det antyder at ingenting har konsekvenser, noe det selvsagt har. Men av og til er det lov å ha lyst."

Prinsesse Lea (Meningen med livet, se blogglisten nederst i venstre spalte)