31. oktober 2008

Avd. for gode undertitler


Undertitler kan være nyttige. Den amerikanske forfatteren Robert Sullivans reiseskildring Cross Country har følgende utdypende undertittel:
«Fifteen Years and Ninety Thousand Miles on the Roads and Interstates of America with Lewis and Clark, a Lot of Bad Motels, a Moving Van, Emily Post, Jack Kerouack, My Wife, My Mother-in-Law, Two Kids, and Enough Coffee to Kill an Elephant.»

Les om boka i New York Times HER.

Samme forfatter har forresten også skrevet: Rats. Observations on the History and Habitat of the City's Most Unwanted Inhabitants.

30. oktober 2008

Aschehougs forfatterskole





Da er det nytt opptak på Aschehougs forfatterskole for dem som måtte være interessert i det.
Les mer HER.

Vitsen i litteraturen







- Lady, shall I lie in your lap?
- No, my lord.


I et innlegg 22. oktober viste jeg et eksempel på hvordan Kjartan Fløgstad bruker vitser i bøkene sine, i dette tilfellet vitsen om mannen som skulle svømme til Amerika, men som snudde da han bare hadde noen få meter igjen fordi han syntes det ble for langt. Selv har jeg den samme vitsen i min bok om svensken, dansken og nordmannen. En eldgammel vits, som i likhet med vitser flest finnes i mange varianter.
Det er ikke uvanlig at skjønnlitterære forfattere benytter vitser, og for den saks skyld blødmer og ordspill, på samme måte som Fløgstad. For eksempel kryr det av slikt i Ulysses:

«Lenehan hostet høylydt.
-- Ha hem, sa han meget langsomt. Å, bare litt frisk luft! Jeg ble forkjølet i parken. Porten sto åpen.»

«Lenehan bukket for en imaginær skikkelse og erklærte:
- Madam, jeg heter Adam. Og det var Abel som hadde snabel.»
(OBS: Originalens "Madam, I'm  Adam" er et palindrom; en setning som er likelydende enten man leser den forlengs eller baklengs. Det har ikke latt seg overføre til norsk. Jeg mener  for øvrig at neste setning burde begynne med "men" og ikke "og". Det engelske "and" må faktisk ofte oversettes med "men" på norsk.)

James Joyce: Ulysses, kap. 7: I hjertet av den grønne øyas metropol. Oversatt av Olav Angell.


Shakespeare er selvsagt heller ikke borte. Her en passasje fra Hamlet (gjendiktning André Bjerke):

Hamlet: Min frøken, får jeg ligge i Deres skjød?
Ophelia: Nei, min prins.
Hamlet: Jeg mener - får jeg ligge med hodet i Deres skjød?
Ophelia: Ja, min prins.
Hamlet: Trodde De jeg mente noe uhøvisk?
Ophelia: Jeg tror ingenting, min prins.

Ophelia misforstår Hamlet når han spør om han kan få ligge i hennes skjød. Mange vitser er basert nettopp på at ord og utsagn kan tolkes på to forskjellige måter, og at avsender og mottager misforstår - eller «misforstår» - hverandre.

I dette siste tilfelle er det forresten et poeng i den engelske teksten som ikke er overført til norsk. Hamlet spør nemlig: «Do you think I meant country matters?» (som kan leses: cunt-ry matters).

Ludwig Wittgenstein mente forøvrig at det måtte gå an å skrive et filosofisk verk som utelukkende besto av vitser. Men han gjorde det ikke.

29. oktober 2008

Nytt ord






Da den tyske forbundskansleren Angela Merkel var i Norge i april i år, vakte hun en viss oppmerksomhet med denne utringningen. Får håpe Jens ikke ble altfor distrahert av hennes sjenerøse fremvisning av kavalergangen.



Dette innlegget har egentlig ikke noe med innlegget under å gjøre, men siden vi likevel snakker om kvinner ... I et tidligere innlegg som finnes HER, forundret jeg meg litt over dette at jeg av og til støter på ord jeg aldri har hørt før, norske ord som er helt nye for meg, men som alle andre later til å kjenne. Men forleden opplevde jeg det motsatte - en venninne (som er filolog) spurte om jeg kjente ordet kavalergangen. Klart jeg gjør - både på den ene og den andre måten, sa jeg. Et ukjent ord for henne, inntil nå ganske nylig. Så jeg er med andre ord ikke alene om å støte på ord jeg aldri har hørt før.
Jeg har for øvrig inntrykk av at dette ordet langt på vei er erstattet av kløft i våre dager.

28. oktober 2008

Ord for dagen




«Jeg har funnet ut at jeg liker damer bedre enn menn. Damer er lettere å snakke med og mindre prestisjetunge. Samtaler med menn blir ofte skjematiske og upersonlige, det handler gjerne om politikk, biler eller forsikringsvilkår. Kvinner derimot, de snakker gjerne om følelser, kjærlighetsforhold og andre interessante ting.»

Odd Børretzen i Magasinet, Dagbladet lørdag 25. oktober 2008.

27. oktober 2008

Ord for dagen








"I adore Kafka. When others read the bible to find an answer i read Kafka."

Kommentar til et innlegg om Kafka i DENNE bloggen.

Kafka-føljetongen (2)





«Er reiste wieder mit Kafka, und er wusste, was dies bedeutete» sier Kafka-biografen Reiner Stach megetsigende i første bind av sin store Kafka-biografi. «Er» (han) er vennen Max Brod, mannen som skulle komme til å redde Kafkas verk for ettertiden.
Setningen er hentet fra skildringen av en reise de to foretar til Leipzig, Tysklands førende by når det gjaldt bokhandler og forlag, for å finne en forlegger til Kafka. «Kafka brauchte ein Verleger, es war hohe zeit.»

Og hva innebar det så å reise sammen med Kafka? «Langwierige Hygiene im Hotel, umständliche Verabredungen, Unschlüssigkeiten, vegetarisches Essen.» (Tidkrevende renslighetsprosedyrer på hotellet, omstendelige avtaler, ubesluttsomhet, vegetarmat.)

Det hele blir ikke bedre av at de to vennene for første gang må dele hotellrom fordi enkeltrom ikke lar seg fremskaffe. Kafka vil ha åpent vindu, ellers føler han seg som «lebendig begraben» - levende begravet. Det vil ikke Brod, for selv for mennesker som er vant til den brosteinsrumlende trafikken i Praha, er trafikkstøyen i travle Leipzig «kaum erträglichen» - nesten ikke til å holde ut. Brod får det i første omgang som han vil, men så «hevner» Kafka seg med å få mareritt om Brod, og så ender det med at Brod står opp og åpner vinduet likevel, hvoretter han sover rolig videre med puten over hodet.

Men Kafka gjør det ikke lett for seg: «Ich werde Ihnen immer viel dankbarer sein für die Rücksendung meiner Manuskripte als für deren Veröffentlichung» (Jeg ville bli enda gladere for å få manuskriptene i retur enn for å få dem utgitt) - ikke akkurat rette ting å si til en mulig forlegger.

26. oktober 2008

Lykke











Hva ville du svart hvis du ble spurt om du er lykkelig? Det er et stort ord, ikke sant -- liksom litt for stort i vår tid - i likhet med å elske (og da snakker jeg om følelsen, ikke om handlingen, selv om følelsen naturligvis hyppig vil føre til handlingen med samme betegnelse).
Likevel tror jeg de fleste har en viss oppfatning av om de er lykkelige eller ikke. Jeg har også en mistanke om at de fleste ville nølt med å svare, eller svart nei.
For hva skal til for å svare ja på et slikt spørsmål? Siden lykke er et så stort ord, så må det vel ha med noe ekstraordinært å gjøre?
Snarere tvert imot, mener jeg. Kan det ikke like gjerne - for ikke å si først og fremst - ha noe med hverdagen å gjøre? Slik vi har det mest av i livet? Det bør det ha, hvis begrepet lykke skal ha noen mening?
En klok mann, som det heter - jeg husker ikke hvem - sa en gang at slik som dine dager er, slik er ditt liv.
Hvis du skal svare på om du er lykkelig eller ikke, kan du med andre ord se deg rundt eller stoppe opp og tenke litt akkurat der du befinner deg nå, for eksempel i din egen stue. Er du lykkelig? Er det dette du vil se tilbake på når alt en gang tar slutt? (Og hvis du ikke er fornøyd med det du ser rundt deg akkurat her og nå, hva har du da tenkt å gjøre med det?)
«Lykken er en viljesak» proklamerte Odd Børretzen i Dagbladet på lørdag. Det tror jeg langt på vei er riktig. Jeg tror også at mange mennesker i alt for stor grad kompliserer og forsurer livet både for seg selv og andre ved å strebe etter noe de tror er lykke - for lykken befinner seg nok for svært mange et annet sted, i en annen tid (fremtiden), hos en annen/andre enn den/dem man er sammen med til vanlig, og ikke minst i en annen økonomisk virkelighet.
Jeg er hverken rik eller føler meg spesielt vellykket, men jeg er kommet så langt i livet at jeg setter min egen standard for hva jeg skal måle lykke etter. Og etter den standarden er jeg lykkelig.
For å kunne si at man er lykkelig, må man være seg bevisst at man er lykkelig. Av og til støter man på det synspunktet at man ikke virkelig kan sette pris på livet før man selv eller omgivelsene har vært rammet av stor ulykke. Jeg har for så vidt sans for det filosofiske synspunktet at ingenting eksisterer uten sin egen motsetning - for å vite hva lykke er, og for å føle lykke, må man derfor vite hva det motsatte av lykke er. Men enhver med fantasi og livserfaring kan da forestille seg det, og ingen går vel gjennom dette livet uten å få seg en trøkk nå og da, eller for den saks skyld slepe med seg både det ene og det andre?
Jeg tar ikke lykken som en selvfølge et eneste sekund. Derimot kan jeg si at jeg gleder meg over den, om ikke bevisst hvert sekund, så i hvert fall bevisst hver dag. Og siden jeg som troende katolikk har en instans å rette takknemligheten for denne lykken til, så gjør jeg det. Men som god katolikk har jeg også sans for det jordiske, så når jeg sier til min hustru at hvis jeg dør i morgen, så dør jeg som et lykkelig menneske - så er jo det også en kompliment til henne, siden hun utgjør en vesentlig del av min jordiske lykke.
«Lykken er en hverdagsaften, gjør det livet mindre rikt?» spurte Gunnar Reiss-Andersen. Nei, sier jeg, for hvis ikke lykken er en hverdagsaften, hva skal den da være? Hvis ikke lykken ligger i det nære, hva skal den da ligge i? I et fjernt og eksotisk reisemål, for eksempel? Men man kan ikke hente mer ut av en reise enn det man har forutsetninger for å ta til seg når man begir seg ut på den.
«Jeg har reist mye i Concord,» sa Henry David Thoreau, han som skrev Walden eller Livet i skogene, en av klassikerne i amerikansk litteratur. Concord var hjembyen hans, og i denne byen og dens omegn tilbrakte han hele sitt 44-årige liv. Og han hadde vel ikke akkurat noen snever horisont, for å si det sånn.
Et av mine egne fotografiske motiver forestiller en grusvei over et tåkete jorde, med et enslig tre ved siden av. Folk som ser det pleier å spørre om det er fra Italia eller Frankrike, og de blir gjerne litt overrasket når jeg sier hvor det er tatt - på et jorde ca et kvarters gange fra huset mitt. «Jøss, der har jeg vært mange ganger, men jeg har aldri sett det sånn,» var det en som sa. Det tok jeg som en stor anerkjennelse. Å fotografere handler om å se, og det tror jeg kanskje lykken også gjør. Og da kan man begynne med å se det nærmeste. For eksempel på dagene, slik de er. Det er nemlig livet. Forhåpentligvis er det også lykken.

25. oktober 2008

Nynorsk



"Dei fleste forskingsaktive tilsette ved norske universitet og høgskular skriv vesentleg meir engelsk enn eg nokon gong har gjort, eller truleg kjem til å gjere, ein pikant liten ironi som elles heng saman med stillinga mi og med språksynet mitt. Min ideologiske ståstad, som eg ikkje har tenkt å forlate, er at det er over all måte viktig at språk som norsk i det heile og nynorsk reint særskilt vert brukte så mykje som råd og i alle mogelege situasjonar, for å sikre språkleg og kulturelt mangfald og for å demme opp for den aukande engelskspråklege dominansen på alle domene, ikkje minst i faglege samanhengar."

Stephen J. Walton i Skaff deg eit liv! Om biografi, Samlaget 2008.
Walton er engelskmann, professor i nynorsk skriftkultur ved Høgskulen i Volda og leder for Ivar Aasen-instituttet.

Kniven på strupen

Bare et lite apropos til mitt første møte med Kjartan Fløgstad, som var litt plundrete (men, som jeg nevnte, pussig nok også ga mersmak). På DENNE bloggen; Ellens tråd i veven, finner du en omtrent identisk erfaring. Også for henne var Kniven på strupen første Fløgstad-bok, og noe kjærlighet ved første blikk var det tydeligvis ikke der i gården heller. Kanskje rett og slett feil bok å begynne med?

24. oktober 2008

Jubileum







I dag er det to år siden jeg begynte å blogge. Jubileet faller sammen med at bloggen har hatt ca. 50 000 besøkende (eller treff, nærmere bestemt), og at jeg har skrevet ca. 1000 innlegg.

Jeg kan egentlig heller ikke si hvorfor jeg blogger. Det er en måte å publisere på, og jeg opplever det også som en bevisstgjøringsprosess. Det er også en måte å kommunisere med omverdenen på, bloggingen har gitt meg en ny form for bekjentskapskrets som gir meg mye, og som jeg kanskje også gir noe igjen - et fellesskap i gleden over bøker og litteratur.

Nå har jeg brukt den første timen av arbeidsdagen på å blogge. Det tjener jeg ingenting på. Er det verd det? Det må det jo være, siden jeg helt frivillig fortsetter å gjøre det. Egentlig ville jeg sagt mer om dette, men nå må jeg faktisk jobbe, dvs. skrive for å tjene penger. Sånn er livet.

Språket er ei slakk line






Jeg har nettopp lest ferdig Kjartan Fløgstads Kniven på strupen. Om denne sier Wikipedia: «I romanen Kniven på strupen fra 1992 er hele handlinga lagt til samtida, og romanen er en stram satire over jappetid, urbanisme og postmodernisme.»

Jeg er usikker hva som menes med «stram» her. Det må være i betydningen «ram» eller «besk», for Fløgstad er ikke akkurat noen litterær minimalist, snarere tvert imot. Min opplevelse av å lese Fløgstad var nærmest som å være utsatt for en uopphørlig brottsjø av ord og utmalende beskrivelser.

«Fløgstad dyrker en særprega stil i romanene så vel som i sakprosaen; han blander språk fra ulike stilnivåer, leker med ordspill og alluderer til andre tekster og til filmer. Han er en av de fremste representantene for magisk realisme på norsk, og realistiske handlingsløp slår plutselig over i det fantastiske», også ifølge Wikipedia.

At Fløgstad leker med ordspill skal være sikkert og visst. Her florerer det med plattheter som:

«Kva gjør prosten for å statuere et eksempel?
Prostituerer et eksempel.»

«Har du høyrt at Hov i Land skal bli AIDS-klinikk under namnet HIV i Land?»

«Gå hjem og vogg. Alle nonner drar.»

Fløgstad er også metaforenes mann, ikke alltid med like heldig resultat etter min mening:

«Månen var den einaste lysande ventilen på himmelens svarte skrog. I lugaren bak den runde ventilen festa skipper Gud med gutta frå mannskapet.»

«Byen på den andre sida av elva virka utdøydd, sovande, forlaten. Kulissene frå ein film som var ferdig innspelt for lenge sidan, som var klipt og distribuert og sett av eit skuffa og skuffande lågt publikum.»

«Haustfargana sto som små gule rakettar mot lienes grøne utskytingsrampar.»

Noen ganger skjønner jeg ikke engang hva Fløgstad mener:

«Alle tre bekvemmelighetsflagga hang rett ned. Det var stille. Regn er ikkje rørsle. Når regn er regn, står det stille og dirrar, lik dei lyse trådane i den tette veven mellom himmel og jord. Her var regn regn. Regn hadde vore regn. Det hadde regna av seg og skine opp. Å leva var å føra skyttelen att og fram mellom disse trådane. Over og under. Og så slå til med hard hand.»

Mens andre ganger beskriver han utrolig godt:
«Bak han, på den andre sida av rikgsvegen, susa fjordvatnet og flekte lange kvite skumtenner innover strandsteinane.»

«Ulrik Ostøen auka farten ut av ei femtisone og sende søkaren på bilradioen på leiting ut blant musikkvignettane og jinglane på FM-bandet.»

«Som mange festmenneske var Greven av Bar Bakke ein dreven kvardagsfilosof.»

Denne boka var tung å komme seg gjennom - det ble for mye av alt, rett og slett. Humor, livsfilosofi, ordspill, satire, fakta - alt blir til en gryterett hvor ingrediensene oppløses i en overkokt smørje.
Paradoksalt nok er jeg likevel nokså sikker på at jeg kommer til å lese mer av Fløgstad. Én bok er et for dårlig grunnlag å vurdere en forfatter på.

23. oktober 2008

Ord for dagen





"Rommet mellom en bok og en leser er det eneste stille stedet vi har igjen i verden i dag."

Anonym besøkende på De norske Bokklubbenes bokfest,
gjengitt av Knut Olav Åmås i Aftenposten i dag.

22. oktober 2008

Godt sagt





Det er mulig at dette sitatet fra Kjartan Fløgstads Kniven på strupen kan betraktes som en kommentar til den pågående finanskrisen. Godt sagt er det uansett:

«Vegen hadde gått via landsgymnas og den tekniske høgskulen, der harde og åndsforlatte studier, øl, fitte, hornmusikk, sunt friluftsliv og festlege studentløyer hindra dei fleste kommande næringslivsledarane i å utvikla seg personleg utover femtenårsstadiet.»

På svømmetur i litteraturen

Det er mulig at både Kjartan Fløgstad og jeg betrakter oss selv som mennesker med humoristisk sans og ikke som vitsefortellere, jfr. innlegget nedenfor. Men bruker vitser gjør vi, hver på vår måte.
Her er den samme vitsen i min versjon (Svensken, dansken og nordmannen, Gyldendal 2008) og i Fløgstads versjon (Kniven på strupen, Gyldendal 1991.
Legg for øvrig merke til formuleringen «ein kar dei hadde høyrt om» i Fløgstads tekst. Det er typisk når folk forteller såkalte gode historier. De har aldri opplevd det selv, men hørt om noen som har det, for eksempel noen i familien eller noen som kjenner noen. Gjerne navngitte personer. Det finnes også mennesker som i fullt alvor tror at det finnes humor som er særegen for steder eller folkegrupper, at det for eksempel finnes en særlig nordnorsk humor, en særlig trøndersk humor etc. Men dessverre - det vi kan kalle vanlige vitser/gode historier er eldgamle og har eksistert overalt til alle tider.









Min versjon (bildet blir større ved å klikke på det).









Kjartan Fløgstads versjon.

17. oktober 2008

Ord for dagen (oppgradet versjon)





"Det finst to typar menneske. Dei som fortel vitsar, og dei som har humor."

Kjartan Fløgstad: Kniven på strupen. Roman, Gyldendal 1991.

I et anfall av akutt rastløshet i går kveld tok jeg meg en tur rundt i hyllene uten helt å vite hva jeg var ute etter. Etter litt om og men endte jeg med å ta frem Kjartan Fløgstads Kniven på strupen, og slo rett opp på dette sitatet. Fløgstad er relativt godt representert i hylla, men jeg har aldri lest noe av ham.
Sitatet kan ved første øyekast virke selvmotsigende. Er det virkelig et motsetningsforhold mellom folk som forteller vitser og folk som har humoristisk sans? For meg gir dette utsagnet absolutt mening. Jeg har, som en del lesere av denne bloggen vil vite, befattet meg mye nettopp med vitser, og barnebøkene mine på Gyldendal Barn & Ungdom inneholder nettopp «litterært bearbeidet tradisjonslitteratur» i form av vitser, gåter, spøkelseshistorier etc. Dette er mitt litterære prosjekt. Tradisjonslitteraturen er et råstoff som jeg lager bøker av. Jeg vil påstå at jeg er relativt godt inne i dette materialet. Jeg har også lagd en god del vitsebøker for voksne. Likevel - jeg er ikke en person som forteller vitser, derimot regner jeg meg som en person med humoristisk sans. Ja, jeg vil faktisk strekke det så langt som til å si at jeg ikke forteller vitser nettopp fordi jeg har humoristisk sans. Jeg snakker nå om å fortelle vitser muntlig, ikke skrive dem.
Noen mennesker tror at siden jeg lager vitsebøker, så må jeg være veldig opptatt av vitser, interessert i å høre dem og også være et oppkomme av vitser som jeg kan fortelle. Jeg skjønner at det er lett å trekke en slik slutning, men sorry. Jo, visst er jeg opptatt av vitser, men bare som materiale, som råstoff, som litteratur, samt teori om vitser og annen tradisjonslitteratur. Men jeg er lite interessert i å høre folk fortelle vitser, og jeg forteller dem ikke selv. Jeg er ingen stand up-komiker, folklorist er jeg heller ikke, dessuten er det små sjanser for at folk kan fortelle meg en vits jeg ikke har hørt før. Jeg har hyllemeter på hyllemeter med vitsebøker og humorteori.
Jeg synes at folk som forteller vitser, ofte er en plage for omgivelsene. Det kan være morsomt hvis det er noen som virkelig behersker kunsten, og det er det jo noen som kan, men de fleste kan det ikke. Som regel blir det dumt og plumpt, for mange vitser overskrider jo tabuer. I brylluper og andre festligheter skal folk plutselig være morsomme, og så lirer de av seg den ene usmakeligheten etter den andre, mens tilhørerne ler brydd. Hvis ikke det er pinlig og dumt, så vet ikke jeg. Hvis de hadde hatt humoristisk sans, hadde de ikke gjort det.
Jeg forteller altså ikke vitser, men påberoper meg en viss humoristisk sans. Jeg lager tross alt bøker som får folk, først og fremst barn (som så absolutt er folk) til å le. Og å more er et edelt fag ifølge Faust, som riktig nok snakker om teater, men likevel.
Jeg prøver å forklare hvorfor jeg finner Fløgstads sitat så meningsfylt, men jeg vet ikke om jeg får det til. La meg da heller si litt om Fløgstad, som jeg som sagt hittil ikke har lest. Men siden jeg ikke tror på tilfeldigheter, tror jeg heller ikke det var tilfeldig at det var nettopp en av hans bøker jeg tok ned fra hylla i går kveld mer eller mindre på måfå. Jeg vet at Fløgstad er god, at han er morsom, at han er siterbar, og som leser brøt jeg jo «nynorsk-barrieren» da jeg leste Austigard i fjor. Det må med andre ord være meningen at jeg skal lese Fløgstad nå, så derfor gikk jeg rett og slett i gang med Kniven på strupen. Førsteinntrykket er helt praktfullt. Subtil humor. Og ikke en eneste vits foreløpig.

Hamsun-biografi for de litterært interesserte







Jeg har tidligere, i forbindelse med at jeg leste Raskolnikov og Sult, og reagerte på likhetene mellom dem, nevnt boka Solgudens Fall. Knut Hamsun - en litterær biografi av Jørgen Haugan. Den kan meget sterkt anbefales for alle som er interessert i Hamsun, og den fås nå sterkt nedsatt hos Haugenbok. Dessverre har den, meget utfortjent, kommet i skyggen av Kolloens Hamsun-biografi, men for oss som foretrekker bøker fremfor Se&Hør, er Haugans bok det opplagte valget.
Forfatteren (som er norsklektor og forsker ved universitetet i København) sier i forordet:
«Dette er en litterær biografi om Knut Hamsun. Her er ingen avsløringer av hemmelige dagbøker, klausulerte brev eller uekte barn, kort sagt ingen spektakulær biografiske nyheter. Jeg tilrettelegger et materiale som for mange er kjent på forhånd. Det nye er måten jeg gjør det på. En hver tilretteleggelse er en fortolkning; det er vilkåret for alle biografier. Den objektive sannhet om et menneske finnes ikke. I en biografi vil derfor fortelleren være like viktig som det fortalte.»

For å ta de to siste setningene i dette sitatet først, og apropos biografier generelt: Haugan sier her noe som Stephen J. Walton også er inne på i sin bok om biografisjangeren, Skaff deg eit liv! «Ein kan kort sagt gjere kva ein vil, så lenge ein syner fram biografien som biografens tekst, og ikkje som ei direkte attgiving av eit liv vi uansett berre har minimal kunnskap om.»
Jeg synes dette er noen viktige poenger, som i hvert fall kommer til å gjøre meg mer bevisst når jeg leser biografier heretter: Den objektive sannheten om et menneske finnes ikke, egentlig kan vi ikke vite stort om et annet menneske (de fleste mennesker kjenner jo knapt seg selv), og det er viktig å være klar over at en biografi først og fremst er biografens tekst; en tilrettelegging og en fortolkning.

Haugan tar for seg Hamsuns forhold til Dostojevskij, og ikke minst Sult i forhold til Raskolnikov, mye grundigere enn jeg fikk med meg da jeg lånte boka på biblioteket i sin tid. Det skal jeg komme tilbake til. Akkurat nå var hensikten bare å anbefale denne boka.

16. oktober 2008

Forfatternes litteraturhistorie









Forfatternes litteraturhistorie fra 1980, et verk verdt å drepe for.



I Skaff deg eit liv! skriver Stephen J. Walton blant annet:

«Vel femten år etter at Barthes hadde kunngjort forfattarens død (jf. Barthes 1968), reiste dei norske forfattarane seg mannsterkt og gav han eit sekundært, biografisk liv, samtidig som dei sjølvsagt dermed sikra sitt eige. Prosessen vart innleidd som så ofte i biografiens historie med eit leksikon- eller oppslagsverkliknande prosjekt, Forfatternes litteraturhistorie [FLH]. FLH kom i postmodernitetens tidlege fase, legitimerte det biografiske som verkefelt for skjønnlitterære forfattarar og sådde tydelegvis det frøet som i ein del tilfelle seinare skulle bli til større biografiske prosjekt. Det var t.d. i FLH band IV Kjartan Fløgstad skriv om Claes Gill for første gong. I tillegg skreiv ei lang rekkje forfattarar i FLH som seinare skulle skrive lengre biografiar om heilt andre forfattarar. I nokre tilfelle kunne ein ha ønskt at forfattarane i FLH hadde halde fram med den gjenstanden dei tok for seg der. Ein biografi i fullformat om Tarjei Vesaas skriven av Dag Solstad kunne ikkje ha vorte anna enn ei perle, for eksempel.»

Heldigvis er jeg en heldig innehaver av dette verket, som kom i Gyldendals Fakkel-bøker (paperback) i 1980. Og det er virkelig en perle av et verk, en helt annerledes litteraturhistorie i den forstand at i stedet for at noen få personer, som regel litteraturforskere, skriver om en hel periode og dens forfattere, er det her forfatterne selv som kommer til orde med hvert sitt essay om en kollega, skrevet ut fra et personlig synspunkt. Resultatet er fire bind med innsiktsfulle, velskrevne og engasjerte biografiske essays. Foruten Dag Solstad om Tarjei Vesaas («Forsøk på å sirkle inn det særegne ved Tarjei Vesaas’ forfatterskap») skriver Tove Nilsen om Cora Sandel («Om Cora Sandel»), Paal Brekke om Sigurd Hoel («Sigurd Hoel - den ruvende selvbedrager»), Lars Saabye Christensen om Gunnar Reiss-Andersen («Marine med og uten sjø. Om Gunnar Reiss-Andersens lyrikk»), Einar Økland om Aksel Sandemose («Aksel Sandemoses forfattarskap - ikkje ei forteljing om ein mordars barndom, men om ein løgnars manndom»), Hans Herbjørnsrud om Johan Borgen («Johan Borgen - ikke for fastholdere»), Jon Michelet om Arthur Omre («Arthur Omre - sin egen lykkes smed»), for bare å nevne noen få. Mange av dem som skrev, er borte nå, naturlig nok, mens andre er høyst levende og aktive forfattere den dag i dag. Og som Walton påpeker, utvidet noen av dem sitt essay til fullformats biografier, bl.a. Fløgstad om Claes Gill, Tom Lotherington om Herman Wildenvey og Ketil Bjørnstad om Jæger.

Jeg har hatt et par sitater fra dette verket som ord for dagen i det siste. Trykk på temaet Forfatternes litteraturhistorie.

15. oktober 2008

Kafka-føljetongen (1)








Jeg tenkte jeg skulle komme med litt småplukk fra Kafka-biografien. Den er meget velskrevet, og vanskelig å legge fra seg. Biografien tar ikke for seg Kafkas fødsel og barndom, men går inn i hans liv når han er 26 år gammel, i 1910, nærmere bestemt onsdag 18. mai dette året. Med andre ord er det de siste 14 årene av Kafkas nær 41-årige liv som biografen mener er interessant for oss, et grep og en avgrensning jeg mener virker veloverveid, og som forsterker inntrykket av at dette er en biografi av høy kvalitet. Det er nemlig mellom 1910 og 1915 at Kafka gjør karriere i Arbeiter-Unfall-Versicherung (Arbeidernes Ulykkesforsikring) og utvikler det kafkaske litterære univers; marerittstemningen og den svarte humoren.

Men hvorfor akkurat onsdag 18. mai 1910? Fordi det denne dagen skjer noe spektakulært: «Ein Himmelskörper nähert sich der Erde. Seit Monaten schwatzen Zeitungsmeldungen von einem möglichen Zusammenstoss, von gigantischen Explosionen, von Feuerregen und Flutwellen, von Weltuntergang.»
Det er Halleys komet som er på ferde, den mest berømte av alle kometer, den eneste synlige komet som returnerer innenfor livsløpet til et menneske.
Folk er samlet på høydene rundt Praha, deriblant også forfatteren Franz Blei med kone og sønn (på besøk fra München), forfatteren Max Brod (til daglig ansatt i postverket), hans søster Sophie, og så Franz Kafka, dr. juris., mellomleder i et forsikringsselskap, også han forfatter, selv om han hittil bare har publisert femten sider.
(Som vi vet kan vi takke Max Brod for at Kafkas verker finnes i dag.)
Halleys komet kolliderer ikke med jorda, katastrofen uteblir, den lille gruppen av nysgjerrige litterater sovner rett og slett, og neste formiddag er de på jobb igjen som vanlig.

(En liten quiz: Som opplyst ovenfor, er Halleys komet den eneste synlige komet som returnerer innenfor livsløpet til et menneske. En meget kjent forfatter døde dette året. Han ble både født og døde i et år da Halleys komet viste seg. Hvem?)

Reiner Stach: Kafka. Die Jahre der Entscheidungen. S. Fischer Verlag 2002.

14. oktober 2008

Den ensomme oversetteren







Jo da, det er en ensom jobb å være oversetter. På sett og vis. Man sitter jo der alene ved PC-en hele dagen og «brottas med orden» for å si det på svensk, sliter med å forme setninger, finne de rette ordene og uttrykkene, komme gjennom «dagskvoten» på så og så mange sider.

Men for et par uker siden hadde Norsk Oversetterforening sitt årlige tre dagers høstseminar på fint hotell, og det er jo en ganske intens sak, både faglig og sosialt.

1. november feirer Oversetterforeningen sitt 60-årsjubileum med seminar på Litteraturhuset om dagen og festmiddag i Shippingklubben om kvelden, og 5. november har Gyldendal Barn & Ungdom åpent hus for sine forbindelser.

Programmet på jubileumsseminaret ser interessant ut, forresten. Johan Harstad, Dag Solstad og Ragnar Hovland er blant foredragsholderne.

Norsk Oversetterforening arrangerer også oversettertreff, mindre seminarer og utenlandsturer. Og hvis man også er medlem av Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening, noe mange oversettere er, kommer det jo en del invitasjoner derfra også, og mange jobber jo for flere forlag, som hver har sine fester og sammenkomster og åpne hus og hva det nå er.

Sier man ja til alt, blir det plutselig ikke så ensomt likevel. Til gjengjeld får man da kanskje ikke tid til å jobbe så veldig mye, så man må være litt selektiv. Hvis man savner en kollega på et arrangement, er årsaken høyst sannsynlig at vedkommende sitter hjemme og strijobber for å klare en tidsfrist.

12. oktober 2008

It's pizza time!

Jeg tror jeg kan si med ganske stor sikkerhet at noen Pizza Grandiosa aldri har befunnet seg innenfor mine fire vegger. Hvis folk hadde visst hvor enkelt det er å lage pizza selv, hadde aksjene i Orkla Foods stupt med en gang. Det gjør de kanskje uansett i disse tider, hva vet jeg, jeg har ikke aksjer i Orkla lenger, men i diverse andre selskaper, som stuper så det holder.
Dette går imidlertid ikke ut over lørdagshumøret, særlig ikke lørdagens høydepunkt, nemlig pizza, rødvin og (som regel) en Woody Allen-film (i dag Alice. Jeg hengte meg så opp i svakheter i oversettelsen at jeg fikk mer eller mindre beskjed om å holde kjeft til slutt. Occupational hazard. Beklager.) Pizzasmaken står nå på veldig tynn og sprø pizza, og den er det jeg som lager.






Her er en del av ingrediensene gjort klar. Oliven, serranoskine, mozzarella, ananas, tomater ... Midt i bildet ses det såkalte kokkeglasset. Pizzaen blir nemlig best hvis man drikker rødvin mens man lager den. Et viktig poeng som dessverre aldri blir nevnt i noen oppskrift.








Kveldens rødvin. Jeg er ikke vinkjenner og aner ingenting om den, bortsett fra at den var ypperlig til pizza. Antagelig noe jeg har hatt med fra Tyskland eller Danmark.









En annen ting som aldri nevnes i noen oppskrift, er at det er uhyre viktig med den rette musikken mens man lager pizza. Hva som er rett musikk, varierer selvsagt fra person til person. For meg er det denne plata, Italienske mirakler, en reise i vin og musikk fra Kirkelig Kulturverksted, som passer best. Opera for lovers går også bra.

11. oktober 2008

Ord for dagen










"I språket kan kjærligheten aldri dø. I livet dør den hvert eneste øyeblikk den leves."
Jørgen Brekke



Et apropos til min påstand, hyppig gjentatt her i bloggen, om at all litteratur egentlig handler om kjærlighet. Sitatet er hentet fra DETTE essayet av Jørgen Brekke i den ene av bloggene hans, Undertekst. Essayet er en studie av Marguerite Duras' selvbiografiske roman Elskeren.

Nytt ord





Av og til støter jeg på ord jeg aldri har hørt før. I fjor en gang innrømte jeg åpent at jeg aldri hadde hørt ordet «snasen». Forleden dag støtte jeg på ordet «ringepigge» i lokalavisen, også det helt nytt for meg. Begge ordene mer eller mindre selvforklarende i konteksten de forekom i, men jeg begynner å lure på om det er meg det er noe i veien med siden det tydeligvis er en del ord der ute som jeg aldri har hørt. På den annen side - en gang må man jo høre ord for første gang. «Ringepigge» ga forresten bare noen og tyve treff på Google, så hvor vanlig er det?

10. oktober 2008

«En ond bok, en umoralsk bok»

«En ond bok, en umoralsk bok» sa Dag Solstad i en anmeldelse i Dagbladet da romanen Den materielle ekstase av årets nobelprisvinner i litteratur, J.M.G. Le Clézio, kom på norsk. Les saken i Dagbladet HER (om ikke annet så for å se Solstad som ung!) Se også to innlegg nedenfor her i bloggen.

Bøker som kommer





Jeg har av og til her i bloggen skrevet om bøker som kommer til meg; bøker jeg plutselig oppdager i mine egne hyller (og som kanskje har stått der noen tiår), bøker som fanger blikket eller billedlig talt faller meg i hånden på biblioteket, i bokhandelen eller i antikvariater. Og jeg er visst ikke alene om å ha det sånn:

«Mange som lever halvt i bøkenes verden, vil ha opplevd hvordan bestemte bøker til tider nesten selv finner frem til en. Slik kan det i hvert fall virke, når man for eksempel plutselig ser en bok som har stått foran øynene på en i mange år helt ubemerket, som om boken selv har mobilisert all sin kraft til et første budskap: les meg, akkurat nå er det meg du leter etter uten å vite det! Så trekker man kanskje boken ut av hyllen og begynner å bla litt distré, inntil det går opp for en at boken faktisk hadde rett, underet er igjen skjedd: gamle ord åpner for ny bevissthet, et av livets høydepunkt for en bokelsker.»

Brita Pollan
Forfatternes litteraturhistorie (Gyldendal 1981), bind 3, "Charles Kent: En glemt forfatter".

9. oktober 2008

Nobelprisen til Jean-Marie Gustave Le Clézio













Med denne boka er Le Clézio representert i mine hyller. Jeg kjøpte den på mammut i 1974 og husker den som en stor leseopplevelse.




Horace har talt - årets Nobelpris i litteratur går til den franske forfatteren Jean-Marie Gustave Le Clézio. Neppe noe kjent navn for norske lesere flest selv om han regnes som en av de fremste franske forfattere i vår tid - men hva vet vi om fransk litteratur når det kommer til stykket? Han er ikke engang nevnt i norske Wikipedia. Den engelske Wikipedia-artikkelen, som du finner HER, er ikke så omfattende at det gjør noe, den heller, men den er i hvert fall oppdatert med dagens begivenhet!

Årets tildeling står på sett og vis i stil med fjorårets til Doris Lessing. Det virker på meg som om Svenska Akademien har lagt seg på en nostalgisk bølge, og at de nå har satt seg fore å hedre fordums storheter. Skjønt - nå tar jeg litt hardt i. Le Clézio er tross alt bare 68 og sikkert fortsatt going strong for alt hva jeg vet. Det jeg tenker på, er vel at fransk litteratur ikke har den samme posisjonen i verdenssammenheng i dag som for en del tiår siden. Man kan mene hva man vil om årets tildeling - og mye kommer som vanlig sikkert til å bli ment, men en ting skal Svenska Akademien ha - de lefler ikke med trender og "politisk korrekthet", men setter sin egen suverene dagsorden.




"Det må da sikkert tjene til noe å skrive. Men til hva? Disse små kråketærne som beveger seg framover på egen hånd, nesten på egen hånd, som dekker det hvite papiret, som krasser seg fram over de slette flatene, som trekker opp tankene etter hvert som de beveger seg. De beskjærer. De justerer. De karikerer. Jeg setter stor pris på denne hær av sløyfer og prikker. Noe av meg selv lever i dem. Jeg føler at de bringer meg nærmere virkeligheten, selv om de ikke når det perfekte, selv om de ikke virkelig meddeler noe. Med dem omformes alt til historier, alt beveger seg mot en slutt. Jeg vet ikke når de vil stanse. Det de har å fortelle er sant eller usant, det kommer ut på ett for meg. Det er ikke derfor jeg lytter til dem. Jeg liker dem, og jeg liker å la meg narre av rytmen i den fremadskridende bevegelsen, jeg liker å gi på båten alt håp om en dag å forstå dem."

JMG Le Clézio: Den materielle ekstase, Cappelen 1968. Oversatt av Leif Tufte.
Originalutgave: L'exstase matérielle, Éditions Gallimard 1967.

Nye bøker





To nye bøker i posten i dag, Edmund Austigards Krinsereglane og nynorskprofessor Stephen J. Waltons Skaff deg eit liv! Om biografi. Den siste nylig omtalt her i bloggen. Jeg har lånt den på biblioteket, men måtte ha den selv. Og Austigard ga meg lyst på mer etter Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu.

Ord for dagen


"Selv en glitrende penn er en usikker inntektskilde."
Tom Lotherington
Forfatternes litteraturhistorie (Gyldendal 1981), bind 3, "Herman Wildenvey - under det skjønnes skjønne fane".

7. oktober 2008

Ord for dagen






No one has ever stepped twice into the same river.
But did anyone ever step twice into the same book?
Marina Tsvetaeva


Dette utsagnet var så bra at jeg rappet det fra Spectatia. Og hvis du, som jeg, nå ble nysgjerrig på hvem Marina Tsvetaeva er eller var, finner du noe av svaret HER, på Wikipedia.

6. oktober 2008

"Ken Lee"






DENNE snutten fra den bulgarske Idol-konkurransen ble vist opptil flere ganger på oversetterforeningens høsteminar nå i helgen, til forsamlingens store begeistring. Språk kan være vanskelig, men makan ...

4. oktober 2008

Bastianprisen








Litteraturinteresserte har kanskje fått med seg at Norsk Oversetterforenings egen oversetterpris, Bastianprisen, ble utdelt før helgen. Den såkalte "voksen-Bastian" gikk til Per Qvale for Thomas Manns Lotte i Weimar, mens "barne-Bastian" gikk til Ragnar Hovland for Georgs magiske medisin til nynorsk.
Som lesere av bloggen kanskje også har fått med seg, var jeg et av de tre medlemmene i komiteen for barne-Bastian, og begrunnelsen for tildelingen lyder slik (tale fremført av komiteens formann under arrangementet):

"Prisen skal gis til en oversetter for en ”fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk” for barn eller ungdom. I år var det virkelig en oversettelse som raget både frem og opp. Alle juryens medlemmer lot seg rive med og begeistre hver for seg ved første gangs gjennomlesing av boka. Og begeistringen ble ikke svekket av finlesing, gjennomdrøfting og sammenligning med originalen. Vi mener oversettelsen er fremragende av flere grunner:

- Den er trofast mot originalen når det gjelder form, innhold og stilnivå. Den er like leken, like rampete og like absurd poetisk. Det gjelder også de to-tre diktene.

- Den er helt norsk i ordvalg og uttrykksmåte. Språket er nært, muntlig og friskt, og originalspråket kommer ikke til syne. Norske idiomer er brukt på en selvfølgelig og overbevisende måte, også der en direkte oversettelse kunne tolereres, men gjøre opplevelsen fattigere.

- Den er dristig. Her er det snakk om en ny oversettelse – i en ny målform - av en barnebokklassiker som allerede er kjent og elsket av flere generasjoner norske lesere.

- Den er elegant og sømløs og vitner om en erfaren oversetter med en forfatters kjærlighet til det nynorske språket. Ja, oversetteren er også forfatter. Men han (for det er en han) har ikke falt for fristelsen til å legge til noe i teksten som ikke står der i originalen.

- Den er frisk og morsom og kan fungere som en magisk medisin mot triste hverdager.

Bastianprisen 2008 går til Ragnar Hovland for oversettelse fra engelsk til norsk av Georgs magiske medisin."

På seminar








Typisk scene fra oversetterseminar.



Denne helgen befinner jeg meg på DETTE hotellet sammen med ca. åtti kolleger. Det er Norsk Oversetterforenings tradisjonelle høstseminar som pågår her i tre dager, et faglig og sosialt påfyll. Oversetteri fremstilles jo gjerne som verdens ensomste yrke, så da er det trivelig å komme sammen av og til.
Programmet dreier seg oversettelse, språk og fagpolitikk, og innimellom er det quiz, kaffepauser og korte, men underholdende innlegg der medlemmene forteller om sin morsomste oversetterutfordring. Og maten og vinen er aldeles utmerket.

2. oktober 2008

Da Proust sto tidligere opp enn vanlig










I sin selvbiografi Reisen gjennem livet (jfr. tre innlegg nedenfor) forteller den norske toppdiplomaten Fritz Wedel Jarlsberg om sitt liv i de høyere sirkler i datidens Europa, enten de er kongelige, politiske, aristokratiske eller aller helst en blanding av alt. Heller ikke litterære kretser er ham fremmed - under første verdenskrig var han i Paris, og hvem andre sto ikke tidligere opp enn vanlig for å treffe ham, enn selveste Proust (Proust lå som kjent til sengs hele dagen):

«De fleste av mine venner var ved fronten, men der var en kreds av litterære personligheter tilbake i Paris, og de optok mig venlig i sin midte. Der maa sitte litt igjen av min ungdoms poetiske aare, for det varte ikke længe før det rygtedes at jeg ikke var uværdig til at optages i Olympen. Hvad jeg i al uskyldighet sa, blev repeteret og dekreteret at være av sjelden aandfuldhet. L’esprit parisien! Jeg er for beskeden til at fortælle alt hvad som blev sagt, idet jeg nærmest tror at aarsaken til disse rygter var at folk saa mig i selskap med litterære aander fra Jacques-Emile Blanche til Jean Cocteau, og hørte at Marcel Proust en gang hadde staat op litt før han pleiet om aftenen, for at træffe mig ved 10- eller 11-tiden hos fælles venner.»

1. oktober 2008

"Hemmende uvitenhet"

Horace Engdahl, sekretæren i Svenska Akademien, en av Sveriges mest kjente intellektuelle og mannen som hvert år forkynner hvem som får nobelprisen i litteratur, har påkalt seg det litterære Amerikas vrede ved å påstå at amerikansk litteratur er for isolert og preget av hemmende uvitenhet. Les mer HER.

Medblogger Spectatia har også befattet seg med Horace og den kommende nobelprisen i flere av sine siste innlegg. Bloggen hennes finner du HER. Skal vi lese mellom linjene i Horaces uttalelser, ser det stygt ut for hennes yndling Philip Roth.

For dem som ikke fikk med seg at jeg selv var så heldig å treffe Horace i sommer og få en dedikasjon i hans aforismesamling Meteorer, bringer jeg denne etterretningen i reprise. Dedikasjonen lyder: "Jørn, med kollegial hälsning på tröskeln till världslitteraturen. Horace E."

Kollegial hilsen ... jeg rødmer. Men jeg ble veldig glad for dedikasjonen.

Navnet skjemmer ingen





Forestill dere at Märtha Louise eller Ari roper på ungene sine:

- Leah Isadora, Maud Angelica og Emma Tallulah, nå må dere komme inn og spise!

Hjelp. Jeg hadde gått i surr.

Reisen gjennem livet









En selvbiografi jeg har i mine hyller, og som jeg har lest med stor fornøyelse, er Fritz Wedel Jarlsbergs Reisen gjennem livet, Gyldendal 1932. En av Norges fremste diplomater gjennom tidene. Store Norske Leksikons korte biografi lyder slik:

«Wedel Jarlsberg, Fredrik (Fritz) Hartvig Herman, 1855-1942, født i Oslo, norsk diplomat. Cand.jur. 1879, fra samme år knyttet til diplomatiet. Norsk-svensk minister i Madrid 1891-97 og 1902-05. Sommeren og høsten 1905 var han den provisoriske norske regjerings utsending i København, der han med stor dyktighet ledet forhandlingene i forbindelse med valget av prins Carl til norsk konge. 1906-30 sendemann i Paris, inntil 1921 også i Madrid og Lisboa, der han gjorde en stor innsats for å bevare Norges nøytralitet under første verdenskrig. Han har æren for Svalbardtraktaten av 1920, som skaffet Norge suvereniteten over Svalbard. Etter sin avgang forsøkte han også å finne en løsning på tvisten mellom Norge og Danmark om Øst-Grønland, men her uten hell. I 1909 kjøpte han eiendommen Skaugum i Asker, som han forærte til kronprins Olav ved bryllupet 1929. Utgav memoarverket Reisen gjennem livet (1932) og 1905. Kongevalget (1946).»

Det er med andre ord helt eller delvis takket være ham at Norge var nøytralt under 1. verdenskrig, at danske prins Carl ble den norske Haakon VII, at Norge i dag har Svalbard, og at Haakon Magnus og Mette Marit har Skaugum å bo på. Ingen smågutt, med andre ord. Utgangspunktet var da også godt, født som han var inn i det absolutte toppsjiktet av norsk aristokrati.

Wedel Jarlsberg begynner, ikke uvanlig, sin livsskildring med fødselen:

«Den 7de juli 1855 var det stor opstandelse i fideikommisgaarden, hvor den gamle general Wedel bodde sammen med sin datter og svigersøn. Baronesse Julie ventet hvert øieblik sit andet barn. Det første hadde været en liten pike. Der var ingen mandlige arvinger i den gren av familien.
Saa kom jeg til verden kl. 3 om eftermiddagen, og jeg kan si at jeg bragte glæde til hele familien. Jeg hadde været temmelig nysgjerrig, for jeg kom tre uker for tidlig, og gamle tanter fortalte mig senere at jeg var saa spinkel og daarlig at de hadde maattet lægge mig i en cigarkasse med bomuld for at holde mig i live. Det skal ingen se paa mig nu.
Jeg blev døpt efter alle kunstens regler, og blev baaret over daaben av baronesse Mathilde Wedel Jarlsberg, født grevinde Armfeldt, en sønnedatter av Gustav Mauritz Armfeldt.
To aar efter døde min bedstefar generalen. Han var født i 1781 mens hans far var gesandt i Neapel. Kongen av begge Sicilier hadde staat fadder til ham og samtidig utnævnt ham til løitnant i sin hær. Da han døde i 1857 som virkelig general, den eneste vi har hat i Norge, hadde han altsaa været officer i 76 aar. Efter hans død maatte mine forældre flytte fra hans embedsbolig, og efter nogen tid fandt de en leilighet i nr. 19 Kristian Augusts gate, et ganske nyt hus opført av murmester Metz. Der tilbragte jeg hele min barndom og hadde Tullinløkken, hvor der da ingen muséer var, til min lekeplads. Vi var lykkelige med det. Vi var ikke saa forvænte som nu. Det var ikke tale om Holmenkollen, Frognersæteren eller Sarabraaten andet end for de faa som var inviteret av Thomas Heftye.
Mine første erindringer er knyttet til et ophold mine forældre med min søster og mig gjorde paa Bogstad, hos onkel Herman og tante Nini. Under hele min ungdom var disse alltid gjestfriheten selv, og deres yngste søn, Karl Wedel Jarlsberg, blev min trofaste ven saa længe han levet. Bogstad var for os barn et lyspunkt i vinteren. Sne og akning, slædefart og bjeldeklang, og saa den store sal hvor vi lekte og danset, alt det tænker jeg endnu paa med taknemmelighet.
Imidlertid læste jeg ABC-en med min mor, og det var en sjelden og morsom ABC jeg fik, med tegninger. Av en av disse og forklaringen dertil lærte jeg noget som prentet sig i min erindring. Det var ved bokstavet K. Tegningen var en krokodille, og ved siden av stod der: «Naar krokodillen ynksomst græder, den aller snarest smaa børn opæder.» Jeg kan slet ikke si hvor denne første livsvisdom ofte har været mig til nytte senere i livet, naar jeg ved underhandlinger eller andre anledninger har været paa veien til at la mig bløtgjøre i utide.»

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...