aroundbooks

aroundbooks

30. november 2008

Av en boksamlers bekjennelser (2)







Lesekroken i stua etter at jeg fikk bygd veggfaste bokhyller i vinter.



En av artiklene i Aftenpostens bokbilag 19. november handlet om organisering av bøker. Ole Robert Sunde har et bibliotek på ca. 4000 bøker, mer eller mindre velorganisert alfabetisk. Even Fen i Oslo Nye Antikvariat er også besøkt - han holder på en tematisk/alfabetisk organisering, men alle som har besøkt Oslo Nye Antikvariat vet at systemet er sprengt, særlig i kjelleren, hvor man bokstavelig talt må krabbe for å finne det man er ute etter. Andre systemer er nevnt, blant annet å organisere bøkene etter fargen på bokryggene.

Jeg vil tro at de fleste holder seg til tema- og alfabetinndelingen. Selv har jeg 6-7000 bøker å holde styr på. De er relativt velordnet, men jeg klarer ikke helt å holde oversikten lenger, så det hender jeg kjøper bøker jeg har fra før.
Hovedinndelingen går mellom private bøker og bøker som har med jobb å gjøre. De første befinner seg stort sett i stua, de andre på arbeidsrommet. Det er imidlertid snakk om glidende overganger pluss underavdelinger i andre rom. Pluss en del bøker som er mer eller mindre hjemløse, og som enten fører en omflakkende tilværelse eller som har slått seg midlertidig ned et eller annet sted.
Innen hver av de to hovedgruppene (privat/jobb) er bøkene inndelt tematisk og alfabetisk (begge deler mer eller mindre). Den private gruppen utgjøres hovedsakelig av skjønnlitteratur, så gruppeinndelingen her består i en språklig/geografisk inndeling. Jeg har med andre ord ikke all skjønnlitteratur i én rekke sånn som på biblioteket. Norsk skjønn står for seg, det samme med dansk, svensk, tysk(språklig) etc. Engelsk er inndelt i amerikansk, britisk og irsk. Russland og øvrige Øst-Europa er én avdeling, det samme er Latin-Amerika og Spania/Portugal. Lyrikk er skilt ut for seg.
Dette systemet fungerer utmerket, det er lett å finne bøkene jeg er ute etter, og inndelingen gir god oversikt over hvordan de forskjellige land/språkområder er representert.








Et utsnitt av et maleri pluss en skulptur og noen bøker på et bord.






De ikke-skjønnlitterære bøkene i den private avdelingen er inndelt etter tema. Historie, kunst/kunsthistorie, essays, litteraturhistorie, katolsk litteratur, kokebøker og diverse annet. Antikvariske bøker utgjør en egen gruppe, det samme gjør krim og gamle barnebøker. Nyere barnebøker befinner seg på et rom for seg selv sammen med innrednings/hagebøker og filosofi/religion.










Fra kontoret


Jobbe-bøkene består av ordbøker, diverse andre oppslagsverk, bøker om å skrive og oversette, faktabøker av ymse slag, sitatbøker, vitsebøker, gåtebøker, humorteori og diverse andre bøker som jeg har brukt i forbindelse med mine egne bøker.

Med en relativt stor produksjon både som oversetter og forfatter følger også et utall av frieksemplarer. En del brukes som gaver, men det hoper seg jo opp en del. Noen må beholdes som arkiv, andre lagres med tanke på at de kan komme til nytte en gang.

Bokhyllekapasiteten er selvsagt sprengt for lengst, men en bokelsker og -samler lar seg jo ikke stanse av det. Jeg har heldigvis et stort hus.

29. november 2008

Leserapport

Jeg er omsider ferdig med Becketts første roman, Drøm om mer eller mindre fagre kvinner. Den var usedvanlig tung å komme seg gjennom, og som tidligere sagt skjønner jeg at ingen ville utgi den. Det er etter min mening tydelig hvor langt Beckett på dette tidspunktet står fra sitt forbilde James Joyce, men interessant å se hvordan han strekker seg etter ham. Samtidig skimter man jo den senere Beckett når han har fått raffinert sine virkemidler, og for den som vil ha et mest mulig helhetlig bilde av Beckett er det bryet verd å streve seg gjennom Drøm om så bare for å ha gjort det.

Som det fremgår av listen til venstre, har jeg nå tatt fatt på Hanne Ørstaviks Kallet - Romanen. Jeg har vel egentlig hatt den på leseplanen siden jeg kjøpte den på restmammut tidligere i år, men det var mest ved en tilfeldighet jeg kom til å bla i den forleden dag. De små smakebitene jeg fikk på den måten, gjorde meg både irritert og nysgjerrig. Irritert fordi jeg synes det virker som om Ørstavik driver sånn innavl på sin egen stil og teknikk at språket nærmest faller fra hverandre, nysgjerrig fordi det er noe ved Ørstavik som jeg liker. Resultatet var at jeg bestemte meg for å lese boka for å finne ut hvordan den egentlig er.

Ellers er lesingen preget av hopp og sprang- særlig quiz-oppgavene til Dipsolitteraten gjør at jeg må foreta noen ekspedisjoner i bokhylla med visse mellomrom. Det resulterer i mye bla-lesing, men det kan være givende nok på sin måte. Somerset Maugham har interessert meg siden jeg nylig så filmatiseringen av The Painted Veil. Nå har jeg boka både på engelsk og norsk. Jeg har også lest litt atspredt i Livets lenker, og ikke minst i det nærmeste han vel kom en selvbiografi, nemlig The Summing Up, hvor han skriver om sitt liv som forfatter.

Innom Børge Skråmestøs Tårer i champagnen har jeg også vært. Den dukket opp i bibliotekets hylle for nye bøker, så nå har jeg lest den. Planen var å komme tilbake til den i et eget innlegg.

Kafka-biografien har stoppet litt opp, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke kommer i gang med Bibelen. Jeg var så motivert da jeg bestemte meg for å lese den, og jeg har fått tak i den sekundærlitteraturen jeg ville ha. Av en eller annen grunn har jeg fått for meg at jeg ikke kan lese Bibelen parallelt med andre ting, men konsentrere meg fullt og helt om bare den. Det burde kanskje passe å begynne å lese den nå i adventstiden, men jeg får nok vente på det rette øyeblikket. Det kommer formodentlig i form av en guddommelig inspirasjon.

27. november 2008

Og bakom synger skogene








Wilhelmina von Hallwyl



I fjor leste jeg Edmund Austigards Taxi for B.A. Beckström eller kunsten å danse på furu. Boka handler i meget korte trekk om den 92-årige svensken B.A. Beckström som har bodd i Norge hele sitt liv, men som egentlig er siste gren av et svensk skogsimperium, og hans drosjetur tilbake til Sverige der tante Åsta på 97 ligger for døden, hun som har styrt familiebedriften til nå.

Da jeg leste denne boka, gikk assosiasjonene automatisk til en kvinne som med en viss kunstnerisk frihet kan karakteriseres som virkelighetens Åsta Beckström. Hun het Wilhelmina von Hallwyl, født Kempe, og var i sin levetid en av Sveriges rikeste personer. Og rikdommen - den kom fra de svenske skogene, akkurat som for bokens Åsta Beckström.

Wilhelmina var eneste barn av forretningsmannen Wilhelm Kempe og hans hustru. Kempe var en usedvanlig dyktig forretningsmann. Hans Ljusne-Woxna Bruk var et av Sveriges mest veldrevne og innbringende industriforetak som sendte en jevn gullstrøm i eiernes lommer og gjorde familien Kempe grunnrik. Og bakgrunnsmusikken for det hele var vindens sus i mil eller mil med svensk skog, i økseklang, hvinende sagblad og sydende smelteovner.

Wilhelmina var et ensomt og alvorlig barn. Klok og tenksom. Tidlig moden. Det var den gang unge piker fra overklassen debuterte i selskapslivet, en rituell overgang til det voksne liv som fortsatt praktiseres i høyere sirkler enkelte steder i verden. Wilhelminas debut var imidlertid litt spesiell i og med at den ga henne en aha-opplevelse som skulle komme til å bli bestemmende for hennes videre liv. På den tiden var kvinner umyndige, så den som giftet seg med en rik pike, fikk også formuen som fulgte med. Wilhelminas aha-opplevelse besto i at hun kom til å overhøre noen meget kyniske bemerkninger fra unge menn som vurderte potensielle utkåredes pengeverdi. Wilhelmina visste hva hun var verd, hun visste at hun var arvingen til en av Sveriges største private formuer. Der og da bestemte hun seg for at hun ikke ville være en gullfugl som noen kunne skryte av å ha skutt når praten gikk over whiskyen og sigaren i herreværelsene.

Som rikfolk flest på den tiden foretok familien Kempe mange reiser til Europas hovedsteder og til tidens mondene bade- og kuranstalter. Under et av disse oppholdene ble familien Kempe kjent med en ikke særlig velhavende, men fornem sveitsisk adelsfamilie med aner tilbake til korsridderne - von Hallwyl. Grev Hallwyl og hans hustru hadde en sønn på alder med Wilhelmina, og søt musikk oppsto i de unges hjerter.

Vel hjemkommet mottok Kempe et brev hvor unge Le Comte W. de Hallwyl ba om Wilhelminas hånd. Kempes umiddelbare reaksjon var å avvise det hele, han ville ikke at hans eneste barn skulle forsvinne til Sveits. Det var svært langt borte med den tidens kommunikasjoner. Men da opponerte Wilhelmina mot faren: Hun ville ha sin sveitsiske greve. Ham eller ingen. Dette var den store kjærligheten. Men det lå også noe annet bak, som var helt vesentlig for Wilhelmina. Da de traff hverandre og ble forelsket, visste han ikke hvem hun var - han visste ikke at hun ville komme til å bli en av Sveriges rikeste kvinner. Altså tok han henne ikke for pengenes skyld - ingen kynisk beregning der i gården, jfr. Wilhelminas tidligere nevnte aha-opplevelse. Med andre ord ekte kjærlighet også fra hans side.

Pappa Kempe ville gjerne gjøre sin øyesten til lags, og løsningen ble et kompromiss: Wilhelmina kunne få sin unge sveitsiske greve på den betingelse at paret bosatte seg i Sverige. Og slik gikk det. Så snart grev Walther von Hallwyls offiserskarriere tillot det, emigrerte han til Sverige og sin Wilhelmina. Svigersønnen ble ansatt i familiebedriften og viste seg å være meget ansvarsbevisst og dyktig. Da Wilhelmina etter hvert arvet det hele, var det formelt ektemannen som var sjefen, men det var nok snakk om en like vellykket allianse på forretningsdriftens område som på kjærlighetens. De to levde lykkelig sammen til sine dagers ende, og gullstrømmen fra de svenske skogene stoppet aldri opp.







Hallwylska Palatset, i dag Hallwylska Museet, Hamngatan 4 sentralt i Stockholm



I godt moden alder fant greveparet ut at de ville ha sitt eget hus i Stockholm etter hittil å ha bodd i leilighet. Resultatet ble en spektakulær enebolig, nærmere bestemt et bypalass som hentet ut av renessansen - Hallwylska Palatset - tegnet av Sveriges fremste arkitekt på den tiden. I kjelleren kjøkken og lignende tekniske funksjoner, i første etasje kontor for familiebedriften, i de neste etasjene familiens private kvarter med bl.a. eget galleri for kunstsamlingen.

Bygningen rommet datidens mest hypermoderne tekniske løsninger (elektrisitet, heis, telefon, sentralvarme etc.), og hver minste detalj var spesialtegnet og fremstilt av tidens førende håndverkere og kunsthåndverkere. Trappen i hallen var en kopi av trappen i Stockholm slott, og badet var prydet med spesialimportert marmor fra Italia. Paneler og intarsiaarbeider tok pusten fra den besøkende da som nå.

Det er nå Wilhelmina von Hallwyl virkelig blir interessant for oss. Og det har faktisk med huset å gjøre. Grevinnen er en samler. Hennes økonomiske situasjon tillater henne å kjøpe nær sagt alt hun vil ha, men hun er ikke ukritisk. Hun har smak, kritisk sans og gode rådgivere. Blant annet er hun en av de første som samler kinesisk kunst.
Bare hos Bukowski la hun igjen rundt én million kroner i datidens pengeverdi, en enorm sum. Ikke rart hun ble mottatt som en dronning i det fornemme auksjonshuset hver gang den blankpolerte Mercedesen fra Hallwylska Palatset stoppet utenfor og privatsjåføren åpnet døren for grevinnen og hennes alltid ledsagende selskapsdame.

Å omgi seg med kunstsamlinger var på moten i rike privathjem, og mange av dem ble senere omdannet til museer. Typiske svenske eksempler er Thielska galleriet og Waldermarsudde. Også Wilhelmina von Hallwyl ville etterlate et monument over seg selv, men hvorfor gjøre som alle andre? «Alle» hadde jo fornemme samlinger av kunst og kunsthåndverk. Hva var det ingen tenkte på å ta vare på? Jo, hverdagsgjenstander. Wilhelmina von Hallwyl bestemte derfor at etter hennes død (hun overlevde sin mann, som kvinner flest) skulle Hallwylska Palatset bevares uberørt slik det sto på hennes dødsdag. Ikke en ting skulle røres, selv innholdet i papirkurvene skulle være intakt. Hjemmet skulle bevares nettopp som hva det hadde vært - et rikmannshjem med kunstsamlinger og alt mulig annet som hørte til i et hjem. For å forberede dette satte grevinnen en stab av sekretærer i gang med et omfattende registreringsarbeid. Hver eneste gjenstand i huset ble avbildet, beskrevet og katalogisert, fra de mest verdifulle malerier og kunstgjenstander til servise og bestikk, konfektesker og kontorrekvisita, julepynt og spaserstokker. Den 78 bind store katalogen (fire hyllemeter!) ble fremstilt i et opplag på 110 eksemplarer, trykket på dyreste og fornemste papir med tilsvarende eksklusiv innbinding, hvorav et visst antall ble sendt til førende museer og samlinger rundt om i verden.

Og der står huset den dag i dag, som museum og som monument over en meget spesiell kvinne. Besøk henne - det har jeg gjort.

Hallwylska Museets hjemmeside finner du HER .

25. november 2008

And now for something completely different





Jeg er nettopp ferdig med en stor oversetterjobb - nesten fem hundre sider/tre måneders arbeid - og tar et par dager i det lille røde huset i skogen for å koble av med noe helt annet. To-tre dager uten internett - en dristig øvelse. Blir jeg desperat, kan jeg selvfølgelig kjøre til det lokale biblioteket. Men meningen er at det bare skal være jeg og PC-en og det aktuelle prosjektet Forhåpentligvis får jeg lest en del også, mens det knitrer i ovnen.

24. november 2008

Ang. oversettelsen av Peter Pan






Takk for kommentarer til dette innlegget. Et kort utdrag er selvsagt et dårlig grunnlag for en kvalitetsmessig vurdering av to oversettelser opp mot hverandre, men det er flere interessante ting her. Oppfatningene er delte, men de fleste synes vel som Spectatia (og meg selv) at det er noe bra og noe dårlig med begge.
Hopps oversettelse er fra 1946 og Haugens fra 1981, og tidsforskjellen er merkbar. Hopp bedriver det som jeg tror kalles adaptasjon, det vil si tilpasning. Det er særlig blitt benyttet i barnelitteraturen og består i at man enten skriver overtydelig og nedlatende for at barn skal forstå, eller omskriver til lokale forhold av samme grunn. Hopps ”hundre kroner” og ”Langedammen” er i så måte (tids)typisk. Man bruker ikke kroner i England, og dammen, eller sjøen, heter The Serpentine. (Et annet velkjent eksempel på adaptasjon i barnelitteraturen er Stompa - Langåsen pensjonatskole er jo i virkeligheten en engelsk kostskole.)

I dag tror jeg adaptasjon knapt forekommer, både fordi vi har et helt annet syn på barn og fordi vi lever i en atskillig mer internasjonal verden enn i 1940-årene.
Disse to oversettereksemplene illustrerer dermed også en tese jeg har sett fremsatt, og som jeg mener har mye for seg, nemlig at bøker ideelt sett bør oversettes en gang per generasjon. Nettopp behovet for en mer moderne oversettelse har utvilsomt ligget bak Gyldendals utgivelse i på åttitallet. Oversettelser blir, som så mye annet, tæret av tidens tann.

Lille søster og Håvard påpeker noe som jeg også har hengt meg opp i, nemlig at Hopps oversettelse har mer musikalitet i seg, særlig i de første setningene. Her er Hopp mer elegant og glir lettere. Haugen begår blant annet den feilen å si «en dikter», men det er en anglisisme, en oversettertabbe, pluss at det også blir en unødvendig liten snublestein i lesingen. På engelsk bruker man alltid den ubestemte artikkelen, men ikke på norsk. (Hvis du skal presentere deg for noen og si hva du arbeider med, og du for eksempel er lege, vil du på norsk si: «Jeg er lege» mens en engelskmann vil si: «I’m a doctor.»)

Den siste setningen synes jeg derimot at Haugen løser mest elegant, ikke bare på grunn av Hopps «Langedammen» - Haugen unngår hele navneproblemet ved bare å si «sjøen», et smart trekk, men fordi jeg synes hans setning her er den mest musikalske og den som er mest ubundet i forhold til den engelske originalen.

Å si at teksten er best i original er greit nok, men feil premiss for å diskutere oversettelser. Engelsk er et relativt tilgjengelig språk for nordmenn flest, men svært mye av verdenslitteraturen er tross alt bare tilgjengelig for oss i oversettelse - det er oversetterne som skaper verdenslitteratur, for å si det med nobelprisvinneren Saramago. Og jeg synes at den humoristiske underliggende tonen blir tatt vel vare på i begge eksemplene her.

Men altså - for og imot, smak og behag.

Ord for dagen







«En dag var han heldig, han dumpet over Lanes oversettelse av Tusen og en natt. Interessen ble først fanget av illustrasjonene, og så begynte han å lese, først de eventyrene som handlet om magi, og så de andre. De han likte best leste han om igjen og om igjen. Han tenkte ikke på noe annet. Han glemte livet rundt seg. Tanten måtte rope flere ganger før han kom til middag. Ubevisst tilegnet han seg den dyrebareste vanen i verden -- å lese.»

William Somerset Maugham: Livets lenker (Of Human Bondage).
Oversatt av Per Wollebæk. Gyldendal 1953/Den norske Bokklubben 1976.

22. november 2008

To oversettelser










Her er én originaltekst og to norske versjoner. Det dreier seg om en av barnelitteraturens klassikere, Peter Pan av J.M. Barrie, vel å merke den første boken; Peter Pan in Kensington Gardens, ikke å forveksle med neste bok, med den norske tittelen Peter Pan og Wendy, som er den de fleste kjenner. Leserne må gjerne kommentere hvilken oversettelse de liker best og hvorfor.

«The Thrush's Nest
Shelley was a young gentleman and as grown-up as he need ever expect to be. He was a poet; and they are never exactly grown-up. They are people who despise money except what you need for today, and he had all that and five pounds over. So, when he was walking in the Kensington Gardens, he made a paper boat of his bank-note, and sent it sailing on the Serpentine.»


«Trostereiret
Shelley var en ung herre og så voksen som han noengang kunne bli. Han var dikter, og de blir aldri helt voksne. Diktere forakter penger hvis de har det de trenger for dagen, og Shelley hadde alt han trengte, og enda hundre kroner. Så da han gikk i Kensingston-parken, laget han en papirbåt av pengeseddelen og satt den ned på Langedammen så den kunne seile.»
J.W. Eides forlag 1946, oversatt av Zinken Hopp


«Trostereiret
Shelley var en ung herre, og han var så voksen som han noen gang kunne vente å bli. Han var en dikter, og de blir aldri helt voksne. De er mennesker som forakter penger unntatt det de trenger til dagen i dag, og han hadde alt det og enda fem pund til overs. Derfor laget han en papirbåt av pengeseddelen mens han gikk gjennom Kensington Gardens og sendte den ut på sjøen.»
Gyldendal 1981, oversatt av Tormod Haugen

20. november 2008

Intet er nytt under solen





«De dårlige oversettelsene klager man over i alle land. Den synkende kvalitet på oversettelser henger ganske sikkert sammen med den sterkt økte bokproduksjonen og de mange nye kokker som søler med litteratur.»

Vinduet nr. 5/1948

Ord for dagen





«En bok bør rive opp sårene, til og med påføre nye. En bok bør være en fare

E.M. Cioran: Sønderrevet (Écartèlement), Document Forlag 1993.

19. november 2008

Aftenpostens bokbilag i dag





En liten situasjonsrapport fra arbeidsrommet da jeg prøvde å lese Aftenpostens bokbilag i lunsjpausen, godt hjulpet, for ikke å si distrahert av Billie, som ikke kan forestille seg at vi skal være i sofaen samtidig uten å kose (klikk på bildet, så ser du henne bedre). I vinduskarmen kan skimtes fra venstre et gammeldags mekanisk taksameter fra min fjerne fortid som drosjeeier i hovedstaden, en diger blyant som symbol på min nåværende virksomhet, og en skulptur av Skule Waksvik.



Aftenposten har et bokbilag i dag, formodentlig i anledning bokmessen på Lillestrøm (som jeg ikke skal på). Et riktig bra bilag, vil jeg si, mye reklame selvsagt, men også forbausende mye interessant lesestoff, blant annet et to siders oppslag om Philip Roth (se innlegget nedenfor), et like stort oppslag om Gunnhild Øyehaug, en artikkel om litterære agenter, Johan Harstads erfaringer med å bli oversatt, en artikkel om hvordan ordne en boksamling og en artikkel om kanadisk forskning som viser at lesing av romaner gjør oss mer sosiale. Og da har jeg ikke nevnt alt. Over to sider anbefaler ti av Aftenpostens bokanmeldere tre av årets bøker hver. To av disse gjorde meg umiddelbart nysgjerrig, nemlig Eit vintereventyr av Jan Roar Leikvoll og Terje Holtet Larsens Home Is Where You Die, sier Mr. Saunders. Kanskje en tilfeldighet at begge blir anbefalt av Anne Merethe K. Prinos, som jeg hørte et foredrag av på Norsk Oversetterforenings høstseminar tidligere i høst.

Homage to Philip Roth





"Ett kjennetegn på et forfatterskaps storhet er for meg at det bryter ned mine grenser og får meg til å tre ut av meg selv. Et annet er å se hvilken litterær innsats som får sinnene til å skvette, ordfantasien til å egges og tankene til å søke seg mot et uant verdenshjørne. Jeg foretrekker tekster som motvirker samtidens epidemisk herjende hukommelsestap. Dessuten er mitt krav til stor litteratur at den er utstyrt med indre stridigheter og saboterer leserens bekvemmelighet. Alt dette finner jeg hos Roth. [...] Jeg misunner alle dere som ennå ikke har lest ham. Dere har store opplevelser i vente."

Gabi Gleichmann i Aftenpostens bokbilag i dag.

Kort leserapport







«Det var en veldig god bok, men det var vanskelig å skjønne noe av det som sto der», sa Mark Twain en gang, uvisst om hvilken bok. Men hva sa ikke Mark Twain, en av verdens store sitatsprøyter. Jeg holder på å lese Becketts første roman, Drøm om mer eller mindre fagre kvinner (trykk på temaet BECKETT for å se tidligere innlegg om denne boken), og jeg er nesten fristet til å gjøre Mark Twains ord til mine, bortsett fra at jeg ikke egentlig er ute etter å forstå Beckett, men å oppleve ham. Problemet er bare at han gjør også det siste nokså vanskelig, med en tekst som nærmest er ugjennomtrengelig. Jeg skjønner at ingen ville utgi denne boken (den forble upublisert til etter Becketts død). Lesingen går derfor trått, men gjennom boka skal jeg. Om Beckett selv var klar over hvor vanskelig boka var, vet jeg ikke, men han har i hvert fall følgende å si om persongalleriet:

«Vi vet faktisk ikke hvor vi befinner oss i denne historien. Det er mulig at noen av skapningene våre vil gjøre det de er utsett til på en skikkelig måte og ikke bli til bry, og det er sikkert at andre igjen ikke kommer til å gjøre det. La oss anta at Nemo er en av den som ikke greier det. John, de fleste av forfedrene, Smeraldina-Rima, Syra-Cusa, Alba, Mandarin, Isbjørnen, Lucien, Chas er noe av de få som vil greie det, som står, med andre ord, for noe, eller som kan bringes til å stå for noe. La oss håpe at vi får dem til å stå for noe. Mens det derimot er så godt som sikkert at Nemo ikke kan bringes til, i hvert fall ikke av oss, til å stå for noe. Han er helt enkelt ikke den type menneske

Men på den annen side: Dette er så sprøtt at det passer meg fortreffelig.

17. november 2008

Svar på quiz






Riktig løsning var altså Ferdydurke av Witold Gombrowicz. Ganske vanskelig, tydeligvis, men cox og jarle snirklet seg frem. Boka har tidligere vært omtalt her i bloggen. Cox har for øvrig rett i at det var han som begynte med litterære quizer, men i min blogg.

16. november 2008

Quiz






Jeg har jo av og til en quiz jeg også, inspirert av Dipsolitteraten (egentlig var det vel jeg som begynte, forresten). Forhåpentligvis er avsnittet nedenfor noe å bryne seg på. Noen tror kanskje det er en rapport fra en av de daglige hundeturene mine, men det er det nok ikke. Bare bildet, som jeg tok med tanke på å illustrere denne quizen. Det må da gå an å komme opp med en oppgave som ingen klare å løse, tenkte jeg, men tro det?


«Det begynte å blåse, trærne svaiet, bladene raslet og suste. Særlig ett blad skremte meg, det satt øverst i toppen av en trekrone, nådeløst utlevert til rommet og tomheten. En fugl fór gjennom luften. En hund kom ut av byen og satte av gårde over de mørke jordene. Men M. tok modig fatt på stien som fulgte veien i gresset på grøftekanten, og jeg fulgte ham, en båt som kom ut i åpen sjø. Havnen med tårn og skorsteinen lå bak oss, vi var alene. Stillheten var så enorm at vi hørte de kalde, våte steinene sove i jorden. Jeg gikk og visste ingenting, vinden suste i ørene mine, skritt på skritt i rytmisk gange, skritt, faste, like lange ... Naturen. Dette var naturen. Jeg likte ikke naturen. For meg var naturen mennesker. M, vi må snu, jeg foretrekker allikevel trengselen på kino fremfor vinden over markene. Hvem har sagt at i naturen føler mennesket sin litenhet? Tvert om, jeg vokser, jeg svulmer, jeg blir en kjempe og kjenner meg skrøpelig, lett knekket, jeg ligger naken og utlevert på naturens veldige fat i all min menneskelige unaturlighet. Å, hvor er det blitt av min skog, tykningen av munner og øyne, ord, blikk, ansikter, smil og grimaser? En annen skog nærmer seg nå, grønne, høye, tause trær hvor haren hopper og larven kryper. Og for at det skal bli enda vanskeligere, så ser man ikke en eneste liten landsby eller husklynge, bare jorder, bare skog. Jeg vet ikke hvor lenge, i hvor mange timer, vi fortsatte slik viljeløst langs veien, stivt som på en line i kanten av jordene. Vi kunne ikke annet gjøre, for det er enda mer trettende å stå rett opp og ned uten å røre seg, og sette oss eller legge oss ned på den fuktige marken kunne vi jo ikke.»

Drama i Praha







Gårsdagens forestilling på hjemmekinoen var den danske filmen Prag, eller Praha, som den heter på norsk, med Mads Mikkelsen og Stine Stengade i hovedrollene. En film jeg vil karakterisere som et ibsensk ekteskapsdrama i Kafka-innpakning. Filmen foregår i Praha, dit det danske ekteparet kommer for å bringe hjem ektemannens avdøde far, som forlot kone og barn da sønnen var 15 for å begynne et nytt liv i Tsjekkia. Underveis oppstår det mange overraskelser, både på det praktiske plan med hjemsendelsen av liket, under avdekkingen av farens liv, og i forholdet de to ektefellene imellom. Filmen har intens nerve hele tiden, med et visst innslag av svart humor.

Bortsett fra de to hovedrollene og et par biroller, er alle de medvirkende tsjekkiske, noe som gir filmen et autentisk preg. Dette er først og fremst Mikkelsens film, han er i bildet gjennom hele filmen og spiller ypperlig som vanlig, med en meget god medspiller i Stine Stengade.

Jeg ser at flere anmeldere mener at filmen ikke driver det ekteskapelige dramaet langt nok, men etter min mening ligger nettopp noe av filmens styrke og særpreg i at den er så stram og lavmælt som den er. Jeg er enig med kommentatoren på www.imdb.com som betegner filmen som «constantly confounding expectation and strangely beautiful». En youtube-snutt som formidler filmens stemning finner du HER.

En av filmens to manusforfattere er Kim Fupz Aakeson, dansk forfatter mest kjent i Norge for barnebøkene sine, men også en av Skandinavias mest aktive manusforfattere for film, kjent bl.a. for danske filmer som Den eneste ene og Kinamand, og den norske filmen Andre omgang.
Aakesons tre romaner for voksne er alle oversatt til norsk av meg, og en anmeldelse av den siste finner du HER .

15. november 2008

The Painted Veil



Jeg ser mye film, og bortsett fra storfavoritten Woody Allen, som jeg aldri blir lei av, har jeg - kanskje ikke uventet - en hang til filmer med en eller annen litterær tilknytning; filmatiseringer av bøker og filmer om virkelige eller fiktive forfattere. The Hours (Virginia Woolf), Shadowlands (C.S. Lewis), Sylvia (Sylvia Plath) er eksempler på filmer om virkelige forfattere.

Forleden så jeg Kjærlighetens slør fra 2006 med Naomi Watts og Edvard Norton i hovedrollene, en filmatisering av William Somerset Maughams roman The Painted Weil, eller Det fargede slør som boken het i norsk oversettelse.
Filmatiseringer av bøker er jo alltid spennende - noen ganger funker det, noen ganger funker det ikke. Filmen er et forenklende medium, sier Coetzee i Elizabeth Costello. Og et ganske annet medium, vil jeg legge til. Jeg har idet hele tatt sluttet å vente meg at en filmatisering skal være en detaljtro gjengivelse av boka, men godtar at den er en versjon på egne premisser. Når det gjelder The Painted Weil hadde jeg heldigvis ikke lest boka først - det mener jeg er en stor fordel. Det er mye bedre å gjøre det omvendt, og det var nettopp det jeg gjorde i dette tilfellet - filmen ga meg sånn lyst til å lese boka at jeg anskaffet meg den.

Dermed har jeg allerede antydet at jeg likte filmen. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet - en banal kjærlighetshistorie kanskje. Naomi Watts var et ukjent navn for meg, men Edvard Norton pleier jo å være god. Filmen var en stor opplevelse fra begynnelse til slutt, med glimrende spill over hele linjen. Tidskoloritten selvfølgelig upåklagelig som alltid i engelske filmer, og de eksotiske kinesiske omgivelsene er en opplevelse i seg selv.

Historien handler om en vakker engelsk overklassepike som en ærgjerrig mor strever med å få godt nok bortgiftet. «... det var ikke et godt ekteskap hun tok sikte på for sin datter, det var et strålende parti.» Det vil i disse kretser si en mann med tittel og nedarvet formue. Den ene ball- og selskapssesongen etter en andre går imidlertid uten at datteren fester seg ved noen. Moren får panikk, og må etter hvert vende oppmerksomheten mot menn med «en profesjon», altså en som er nødt til å jobbe for å tjene til det daglige brød. Det ender med at hun gifter seg med en lege som satser på en karriere som vitenskapsmann, nærmere bestemt bakteriolog. Det er kjærlighet fra hans side, men ikke fra hennes - hun gir nærmest bare etter for morens ønske om å få henne gift og bli kvitt henne, og han vekker ingen lidenskap i henne. Hans arbeid fører dem til Hong Kong, og der møter hun lidenskapen i form av en storsjarmør som er alt det ektemannen ikke er. Det går som det må gå - det blir stor oppvask. I sin naivitet tror hun at elskeren vil skilles fra sin kone, men det vil han selvsagt ikke. Og så ender det med at ektemannen som en hevnakt tvinger henne til å bli med til en avsidesliggende del av Kina hvor han skal prøve å stanse en koppeepidemi. Mer vil jeg ikke røpe av handlingen.


Som sagt ga den meg lyst til å lese boka, og i går kom den i posten fra Nynorsk Antikvariat i Tvedestrand.
Det viste seg å være en meget tidlig utgivelse i Den norske Bokklubben, faktisk i bokklubbens andre leveår, nemlig 1962, den gangen et bokklubbår ikke engang hadde tolv måneder, og i hvert fall slett ikke mer, og lenge før ekstrabøker, lyrikk og bokklubbøkenes senere så karakteristiske design. Bokklubbens utgivelseshistorikk finner du HER. Jeg hører til dem som liker Somerset Maugham, mannen som ironisk omtalte seg selv som «verdens beste annenrangs forfatter». HER er et innlegg jeg hadde om ham en gang.
Maugham er en skarp observatør av mennesker, og han er raus med siterbare om enn kyniske formuleringer som:

«Man kan være svært forelsket i en kvinne, selv om man ikke har lyst til å tilbringe resten av livet med henne.»

«Kvinner tror svært ofte at mennene elsker dem langt høyere enn de gjør i virkeligheten.»




Jeg har denne boka også på engelsk i en eldre Penguin-utgave. Den har et forord av forfatteren som er fjernet i den norske oversettelsen. (Hvorfor?) I forordet forteller han om bokens tilblivelse -- den ble unnfanget under lesingen av Dantes Purgatorio på en Italia-ferie Maugham hadde mens han fortsatt var en ung sykehuslege, men ble først virkeliggjort senere, etter en lengre reise i Kina. Morsomt nok for en norsk leser forteller Maugham følgende om sin Italia-ferie: «I lived laborious days. I started each one by translating a few pages of one of Ibsen’s plays so that I might aquire mastery of technique and ease in writing dialogue.» Ibsen var med andre ord en av Maughams læremestre.

Men altså - både filmen og boka er herved anbefalt på det varmeste.

13. november 2008

Ord for dagen





«Shelley var en ung herre og så voksen som han noengang kunne bli. Han var dikter, og de blir aldri helt voksne. Diktere forakter penger hvis de har det de trenger for dagen, og Shelley hadde alt han trengte, og enda hundre kroner.»

J.M. Barrie: Peter Pan. Oversatt av Zinken Hopp. Eides Forlag 1946.
(Peter Pan in Kensington Gardens, 1906)


Nei, dette er ikke et innlegg i debatten om kunstneres økonomiske kår i Norge i dag. Det var helt tilfeldig at jeg dro denne boka ut av hylla forleden dag og kom over dette sitatet. Men at diktere aldri blir helt voksne, i en viss forstand, håper jeg stemmer. En ting som slår meg når jeg siterer fra eldre bøker, er hvor utrolig lang tid det i mange tilfeller tok før de kom på norsk.

12. november 2008

Ord for dagen





«Det er ingen sak å oppfinne kruttet - det er bare å fortsette en tilfeldig og formålsløs blanding av kjemikalier til man går i luften. Enda mindre genialt var det å oppfinne boktrykkerkunsten. Efter at man i hundre år hadde flyttet rundt på deler av trykkflaten (initialer o.l.), fant man på å gjøre hver enkelt bokstav bevegelig. Gutenbergs kolleger i boktrykkerfaget må ha vært idioter, når de ikke alle for lengst var kommet til samme resultat.»

Henrik Groth: Fra mitt fangetårn, essays Cappelen 1981

Lagerrapport






I går fikk jeg 75 bøker i posten. Nei, jeg har ikke gått amok på amazon eller antikvariat.net, det dreier seg om tre av mine egne titler som skal på mammut til neste år; Krokodillen som fikk dilla, Det snille beinrangelet og Sprø fakta. Da må forlaget spørre om forfatteren vil ha de 25 frieksemplarene han har krav på. Og det ville jeg. Nå kjenner jeg riktig nok ikke 75 barn i den aktuelle alder, men det er alltid greit å ha noen bøker på lur. Blant annet kan man som forfatter oppleve å gå tom for sine egne bøker, og det er uhyre bittert. Den skjebnen burde jeg nå være godt sikret mot, i hvert fall hva disse tre titlene angår.

11. november 2008

Av en boksamlers bekjennelser




Alle kjenner Orwells hovedverk 1984 og Kamerat Napoleon (Animal Farm), men jeg har inntrykk av at hans øvrige forfatterskap er relativt ukjent blant norske lesere.

Jeg fortalte nylig at jeg hadde funnet Orwells debutbok på et bokmarked. Forleden dag hadde Guardians bokblogg DETTE innlegget om Orwells roman Keep the Aspidistra Flying fra 1936, norsk tittel Vi må ha en aspidistra, Cappelens Uglebøker 1978, oversatt av Kari Risvik. Filmatisert i 1997 med Richard E. Grant og Helena Bonham Carter i hovedrollene - jeg så filmen for et par år siden og skulle gjerne se den igjen.

Det er dette med å samle - jeg tenkte at når jeg nå har Orwells debutbok, så skal jeg jammen ha Vi må ha en aspidistra også, og nå er den bestilt via antikvariat.net. Da jeg lette der, kom jeg også over den norske utgaven av The Road to Wigan Pier (essays, 1937) på norsk Veien til Wigan, Cappelens Uglebøker 1978, oversatt av Einar Schøning, og så bestilte jeg like godt den også. Dermed begynner Orwell-bestanden å ta seg opp.

Ord for dagen





«Det finnes dårlig litteratur. Men ingen lesning er så elendig at den ikke er bedre enn ingenting.»
Henrik Groth: Fra mitt fangetårn, Cappelen 1981

10. november 2008

Ord for dagen





«Når man skriver skjønnlitteratur prøver man egentlig å beskrive noe som egentlig ikke kan beskrives og som ligger bortenfor ordene og den synlige virkeligheten.»

Børge Skråmestø i DETTE intervjuet i Bok & Samfunn.

9. november 2008

Nytt besøk på bokmarkedet






Vissheten om at idrettslaget skulle legge frem tusen nye bøker på bokmarkedet sitt lørdag (jfr. et par innlegg nedenfor), gnagde selvsagt i sjelen, så det ble en ny tur lørdag formiddag, og så denne gang med gode funn, først og fremst George Orwells På bunnen og blakk med undertittelen "Uteligger i Paris og London". Originaltittel Down and Out in Paris and London, Orwells debutbok fra 1933, basert på egne erfaringer fra en fattig periode i ungdommen. Det er i denne boken Orwell kommer med følgende hyppig siterte utsagn: «Skriving er tull. Det er bare én måte å gjøre penger på ved å skrive, og det er å gifte seg med datteren til en forlegger.»
Uteligger er han riktignok ikke hele tiden. En periode jobber han som plongeur, oppvaskhjelp - med andre ord helt nederst på rangstigen - på et hotell i Paris. Hans realistiske beskrivelser av dette miljøet minner mye om Bourdains Kokkejævler i stilen.
Den norske utgaven er fra 1970, oversatt av Torstein Bugge Høverstad, og eksemplaret jeg fant var med smussbindet intakt.

Dessuten fant jeg en bok av dominikanerpater Hallvard Rieber-Mohn, som jeg samler på. Trodde jeg hadde ham komplett, men epistelsamlingen Småvarmt og brennhett fra 1981 hadde jeg ikke. Også den med helt og pent smussomslag. Det samme gjaldt Henrik Groths Fra mitt fangetårn, en samling essays fra denne profilerte og slagferdige forlagsmannen.

Andre funn var Niels Chr. Brøggers Guder og helter, Thorvald Steens Don Carlos & Giovanni i én paperback, samt Rudolf Broby-Johansens Skrift i sand og Graham Greenes Slutten på leken. Begge de to siste har jeg fra før, men pene og velholdte som de var i hvert sin paperbackutgave klarte jeg ikke å la være å ta dem med til fem kroner stykket.

8. november 2008

Please write your six-word memoirs





Seksordslitteratur er visst i skuddet. En variant er å skrive sin selvbiografi med bare seks ord. Les mer HER i The Guardian.

Ord for dagen







«Kanskje, slik mange liker å høre seg selv snakke, liker jeg å høre meg selv skrive?»

Ludwig Wittgenstein: Den ukjente dagboken, Spartacus Forlag 1998/2004. Oversatt av Knut Olav Åmås.

7. november 2008

Den som leter finner





Som faste lesere av denne bloggen kan ha fått med seg, hater jeg alt som heter sport og idrett. Paradoksalt nok har jeg likevel et forhold til en herværende idrettsforening. Et litterært forhold, vel å merke. Denne idrettsforeningen har nemlig slått seg på bøker for å skaffe penger i kassa. I tillegg til ett eller to store bokloppemarkeder i året, har de også egen bokkafé. Jeg ble kjent med formannen i denne foreningen da han var innom antikvariatet jeg drev, og siden har vi hatt kontakt, dels ved at jeg har kjøpt av dem, og de faktisk også av meg - de overtok nemlig alle de gamle bokhyllene mine da jeg fikk veggfaste bokhyller i stua i vinter. Det var også av dette idrettslaget jeg kjøpte komplett utgave av Småskrifter for bokvenner (som idrettslaget var så vennlig å tipse meg om og legge til side, siden de regnet med at jeg var en potensiell kjøper, hvilket jeg også var), samt Salomonsens leksikon.


I går var det bokloppemarked igjen, og jeg tok en tur. Et hav av bøker på bord i et nedlagt gartneri. Usortert, men til en pris av 10 kroner per innbundet bok og 5 kroner per heftet må man finne seg i å jobbe litt. Og letingen er jo halve moroa. Mye verdiløst selvsagt, som alltid på et loppemarked. Men allikevel mye å finne for den bevisste og tålmodige leter.

Her er resultatet:

Graham Greene: På spor av virkeligheten (noveller)
Graham Greene: Utbrent
Hvorfor Greene? Fordi jeg har lest mye av ham og samler på ham. Disse hadde jeg ikke fra før.

Øystein Lønn: Thranes metode
Det er vel snart på tide at jeg får lest Lønn. Han bør i hvert fall finnes i bokhylla.

Erich Maria Remarque: Intet nytt fra Vestfronten
En moderne klassiker. Remarque er også en forfatter jeg har et forhold til, og jeg har noe av ham, men tok sjansen på at jeg ikke hadde denne. Det viste seg å stemme.

JMG Le Clézio: Syndfloden
Jammen dukket ikke årets nobelprisvinner også opp. Nå har jeg tre bøker av ham.

Helge Krog: Meninger om bøker og forfattere
Jeg samler på bøker om bøker og forfattere.

Tor Åge Bringsværd: Gobi. Djengis Khan
Bok nummer 2 i denne trilogien -- og akkurat den boka jeg manglet! Den lå der helt alene og ventet på meg. Hvor heldig går det an å bli?

Susan Sontag: Mannen som elsket vulkaner
Jeg liker Susan Sontag. Forbinder henne riktig nok med helt andre ting en skjønnlitteratur, men hvorfor ikke en roman? Bladde litt i den og likte det jeg så.

Kafka: Amerika
Et kjærkomment tilskudd til Kafka-samlingen.

Sjón: Skugga-Baldur
Vinner av Nordisk Råds litteraturpris 2005. Har lest mye om den, bladde i den og ble nysgjerrig.

Beate Grimsrud: Hva er det som fins i skogen barn?
Leste min første Grimsrud i fjor (Søvnens lekkasje) og fikk lyst på mer.

Homer: Odysseen
Kjempefakkel. Husket ikke om det var Odysseen eller Iliaden jeg manglet. Det var den siste. Enda en bok i hylla for dubletter.

M. Østlid: Lær deg tysk selv
Har litt sans for lærebøker skrevet av gamle lektorer.

Peter Feen: Diamanter og flaskeskår
Litterære essays av en litt original type fra Sandefjord, cand.mag. fra UiB, tidligere frilansjournalist i Bergens Tidende og Morgenbladet. Utgitt på eget forlag. Denne boka er faktisk ikke dum, jeg kjente til den fra før og benyttet anledningen til å erverve mitt eget eks.

Det var i store trekk dagens fangst. Det kan nevnes at alle bøkene, både paperbacks og innbundne, var meget pene, til dels med intakte smussomslag (selv om et par av de innbundne stammet fra et nedlagt bedriftsbibliotek). Men altså til henholdsvis 10 og 5 kroner per stykk. Da er det ikke noe som heter kjøpestopp på bøker. Jeg er en samler, tross alt. Og på lørdag legger dette bokmarkedet frem tusen nye bøker ...

6. november 2008

Dejlige Danmark




«Danskene lever kortere enn oss. Men de går syngende og tilfredse til sin grav, og deres nasjonale ikon er maleriet ’Hipp, hipp, hurra’, som skildrer en lystig sommerfest. Vårt nasjonale ikon er Edvard Munchs maleri ’Skrik’, der en mann roper ut sin fortvilelse over tilværelsen.»

Jørgen Skavlan, norsk lege, i DETTE intervjuet i Dagens Næringsliv om nordmenns helsesutring.

5. november 2008

Ord for dagen



"Noen bøker bør en smake på, andre bør en sluke, noen få kan tygges og fordøyes."
Francis Bacon: Essays (1597), "Of Studies"

"Some books are to be tasted, others to be swallowed, and some few to be chewed and digested; that is, some books are to be read only in parts; others to be read, but not curiously; and some few to be read wholly, and with diligence and attention."

Essayet i sin helhet finnes HER og Wikipedia-artikkelen om Bacon er HER.

4. november 2008

Dagens filmsitat





«Som min avdøde venn Lotus Weinstock pleide å si: ’Før ville jeg forandre verden, nå vil jeg bare forlate rommet med en viss verdighet.’»
Justin Bond i Shortbus

Svaret på gårsdagens quiz






Svaret på gårsdagens quiz var Samuel Beckett, som deltagerne forbausende (?) raskt siktet seg inn på. Sitatet er fra hans første roman, skrevet i 1932, men først utgitt posthumt i 1992; Dream of Fair to Middling Women eller Drøm om mer eller mindre fagre kvinner som den het på norsk da Bokvennen Forlag utga den i 1996, oversatt av Olav Angell.
Boken ble skrevet på det tidspunktet da Beckett valgte å satse alt på å bli forfatter og til familie og professorers store beklagelse ga avkall på det som ganske sikkert ville blitt en strålende akademisk karriere. (Nå gjorde han det jo ikke så verst som forfatter etter hvert heller!)

Ifølge forordet kunne boken, som for øvrig var sterkt påvirket av Joyce, ikke utgis i Irland på grunn av det erotiske innholdet, og den var for språklig komplisert til å oversettes til fransk. Beckett ville heller ikke utgi den på noen av de engelskspråklige forlagene i Paris som spesialiserte seg på erotisk litteratur. Han ville ha den ut på et seriøst forlag i England, men ingen av dem var interessert i en bok som lå så langt utenfor den litterære allfarveien. Novellesamlingen More Pricks than Kicks ble derfor hans egentlige debut i 1934, mens Dream forble upublisert til etter Becketts død.

3. november 2008

Hvem har skrevet dette?







Litt inspirert av Dipsolitteratens litterære quizer slår jeg også til med en quiz i kveld. Hvem har skrevet dette? Jeg gir ingen tips, og håper at dette er en skikkelig utfordring. Den som mener seg kvalifisert til å svare, kan gjerne benytte seg av antydningens kunst for å øke spenningen.



«Det uforsonlige, det umettelige, denne gang oppvarmet av hennes morgenrykk til et sexy sudorem, hun krenket ham etter aftens. Når det var hans uttrykte hensikt, klargjort på ett hundre og én subtile og taktfulle måter, å holde tingen ren og overuanstendig. Så fullstendig forvrengte hun stemmeleiet hans at han ble beveget til å sitere «le soleil est mort» for seg selv, og hans liljetid vekslet over til nattetimene, der han satt vaktsomt blant rottene, alle fioca lucerna leggendo Meredith. Uoverensstemmelsene begynte. Han ble med henne inn i den knøttlille Lebensmittel-butikken, hvor det var deres vane å kjøpe egg og tomater som senere ble pisket sammen til en slags rykende Marie Laurencin-polenta. Hun virvlet rundt mot ham.
«Lukk igjen døren,» ropte hun med overdreven hutring.
«Lukk den selv,» sa han brutalt.
Slike ting. En annen gang lot hun ham vente og middagen han hadde laget, ble ødelagt, den ble fort kald. Han hørte at hun kom styrtende bortover avenyen. Bare løp, tenkte han. Hun var full av unnskyldninger.
«Å,» gispet hun. «Jeg traff Arschlochweh, og jeg var nødt til å la ham fingre meg litt i min Brahms!»
Brahms! Den gamle nissen! Pizzikaterte seg selv av sted i den beste av alle mulige verdener. Brahms! Hun begynte å smigre og smiske. En slik katt kunne hun være.
«Ikke vær sint på meg, Bel, ikke vær så böse,» sa hun og strakte vokalen ut i et stønn.
Brahms!
«Du elsker meg ikke,» sa hun bittert, «ellers hadde du ikke latt meg vente på grunn av en slik Quatsch.»

Skål for oversetterne!






De som i likhet med meg ikke var til stede under jubileumsmiddagen i Norsk Oversetterforening nå på lørdag (jeg skulle tross alt ha vært der), har likevel muligheten til å glede seg over Tom Lotheringtons skåltale HER. Den rommer mye interessant av både norsk forlagshistorie og oversetterhistorie.

2. november 2008

Dagens filmsitat




"De må gå nå. Jeg begynner å like Dem."
Marlene Dietrich som Amy Jolly i Marocco.

Rapport fra en forkjølet oversetter og anarkistisk hageeier







I denne dammen foregår det nå et eksperiment. Kommer de tre gullfiskene til å overleve vinteren, eller gjør de ikke?




I går skulle jeg ha feiret Norsk Oversetterforenings sekstiårsjubileum med seminar på Litteraturhuset og etterfølgende jubileumsmiddag på Shippingklubben. I stedet går jeg her hjemme og pleier en virusinfeksjon med tilhørende hostekuler og andre symptomer som gjør det uaktuelt å delta i det offentlige liv. Siden jeg ikke har feber, dristet jeg meg riktig nok i høymessen i dag som vanlig, og slapp unna med bare et mindre hosteanfall som ikke sjenerte andre enn meg selv.

Nå vel. La oss gå over til noe helt annet, nemlig hagen. Og la meg i den forbindelse si at jeg hater, virkelig hater, at vinteren kommer i oktober. Min idealvinter er såkalt dansk eller grønn vinter, altså en vinter uten snø, og hvor gradestokken bare unntaksvis beveger seg under null. Sånn gikk det ikke år. Takket være en artikkel i Aftenposten forrige helg, som kunngjorde at nå var det på tide å gjøre hagen i stand for vinteren, så fikk jeg gjort nettopp det. Tømt krukker og urner og tatt inn hagemøbler. Snakk om god timing.

Blant mine mange påtenkte bokprosjekter er det også en hagebok. Arbeidstittelen er Den anarkistiske hageeier. Mange hageeiere stresser nemlig altfor mye etter min mening. Det er så mange påbud og formaninger når det gjelder hage - sånn og sånn må man gjøre. Så fin plen du har, hører jeg rett som det er når jeg har gjester i hagen. Hva gjør du med den? Ingenting, svarer jeg, som sant er. Bortsett fra å klippe den, noe jeg til gjengjeld er veldig nøye med fordi jeg liker å klippe plener. Leser man bøker og artikler om hager, er det ikke måte på hva man skal gjøre med plenen. Rake og lufte og gjødsle og kalke og jeg vet ikke hva. Jeg gjør ingenting, og plenen er finfin. Sånn er det egentlig med ganske mye. I artikkelen i Aftenposten som jeg refererte til over, sto det blant annet hva man skulle gjøre med bambusplanter om høsten. De skulle støttes opp og pakkes inn og alt mulig. Jeg har en stor flott bambus i den japanske hagen min, og hver vinter blir den flatklemt under snøen. Men guess what - når snøen går om våren, så spretter den opp igjen og er like fin! Det er i det hele tatt utrolig hva man ikke trenger å gjøre i hagen, og det er litt deilig for hageeiere som meg.
For noen år siden lagde jeg en dam i den japanske hagen. Å lage dam er tilsynelatende noe av det mest kompliserte man kan gi seg i kast med - for eksempel skal den ha pumper og filtre og rensesystemer og alt mulig. Det er i det hele tatt veldig mye teknisk med dammer. Og så skal de ikke ligge under løvfellende trær, men likevel ikke midt i sola, eller hvordan det nå er. Jeg ble så lei av å lese om alt man skulle og ikke skulle når man skulle lage dam, at jeg bare lagde en. Dammer i naturen har ikke renseanlegg, tenkte jeg. Det eneste jeg sørget for, var at underlaget var i orden (myk sand) og at damfolien var av god kvalitet. Nå er vel dammen tre år gammel, og den har det aldeles utmerket. Den ligger under løvfellende trær, men løvet fjernes lett med en rive. Rensing og lufting ordner den selv. Algevekst gir jo bare en nydelig grønnfarge, og før eller siden kommer det regn som skyller bort algene. I vår satte jeg ut fisker - de har vokst seg store og fine i løpet av sesongen. Ifølge ekspertisen er dammen ikke dyp nok til at fiskene skal klare seg der over vinteren, men når det er så mye annet som ekspertisen tar feil i, så tar de sikkert feil i det også. Senest i går svømte fiskene fornøyd rundt under isen, så nå blir det spennende å se om de overlever. Mitt stalltips er at det gjør de. Siden jeg ikke har vært flink til å fjerne løv fra dammen i høst, har de riktig mye deilig løv å delikatere seg med eller gjemme seg bort i hvis de vil gå i dvale.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...