aroundbooks

aroundbooks

3. februar 2009

"I nølingen nøler han ikke"










Om kvelden, i stedet for å ta frem boken/bøkene jeg egentlig leser, hender det at jeg vandrer litt langs bokhyllene og finner frem et lite utvalg bøker som jeg blar i. For, som jeg har bekjent før, i tillegg til å være en planmessig leser, er jeg også en bladrer. Å sette seg til med en slik bunke er som et litterært tapasmåltid. Det kan komme mange velsmakende godbiter ut av det. I går kveld blant annet denne:

«Og vi kan spørre, som Heidegger, hva er litteraturens opphav, og svaret må bli forfatteren, hvis vi skal svare som filosofen, for «Kunstneren er verkets opphav», som igjen blir til gjennom sitt verk, som kunstner, forfatter, og vi er like langt, som hos Franz Kafka der han nøler overfor sin forlovede, tviler på ekteskapet, tviler på sin skrift, samtidig som det er ekteskapet som skaper mannen, skriften, forfatteren, og han nøler, velger ikke ektemannen, forfatterskapet, legger ut muligheten, setningen, og trekker begge deler tilbake, plusser i samme slengen på en liste over alle de tenkelige negative konsekvenser av et giftermål, og dette er Kafkas vesen, uten tvil, i nølingen nøler han ikke, det er hans vesen, som mann og som kunstner, forfatter, er og blir han den store europeiske nøleren, etter mønster av andre nølere selvfølgelig, særlig Flaubert, som var mesternøleren inntil Kafka kom og tok over tronen.»

Morten Claussen: Livet i Venedig. En litterær reise. Solum 2006.

4 kommentarer:

Dipsolitteraten sa...

Artig.
Visste ikke at Flaubert var "mesternøleren". Må sjekke hva Claussen mener...

Tehme Melck sa...

Jeg skjønner heller ikke det. Var ikke Flaubert super-produktiv?

Cyno Grassator sa...

Nei, Flaubert brukte fem år på Madame Bovary. Om han brukte tiden på å nøle, er vel ikke sikkert, men det skulle mye til før han ble fornøyd med setningene sine. Kanskje Clausen har lest Sartres digre, analytiske biografi; det har dessverre ikke jeg.

Dipsolitteraten sa...

Det er dette Claussen tenker på: "Flaubert was fastidious in his devotion to finding the right word ("le mot juste"), and his mode of composition reflected that. He worked in sullen solitude - sometimes occupying a week in the completion of one page - never satisfied with what he had composed, violently tormenting his brain for the best turn of a phrase, the final adjective." (Wikipedia)

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...