3. mars 2009

Deppa











I took on my depression like it was the fight of my life, which, of course, it was. I became a student of my own depressed experience, trying to unthread its causes. What was the root of all this despair? Was it psychological? (Mom and Dad's fault?) Was it just temporal, a «bad time» in my life? (When the divorce ends, will the depression end with it?) Was it genetic? (Melancholy, called by many names, has run through my family for generations, along with its sad bride, Alcoholism.) Was it cultural? (Is this just the fallout of a post-feminist American career girl trying to find balance in an increasingly stressful and alienating urban world?) Was it astrological? (Am I so sad because I'm a thin-skinned Cancer whose major signs are all ruled by unstable Gemini?) Was it artistic? (Don't creative people always suffer from depression because we're so supersensitive and special?) Was it evolutionary? (Do I carry in me the residual panic that comes after millennia of my species' attempting to survive a brutal world?) Was it karmic? (Are all these spasms of grief just the consequences of bad behavior in previous lifetimes, the last obstacles before liberation?) Was it hormonal? Dietary? Philosophical? Seasonal? Environmental? Was I tapping into a universal yearning for God? Did I have chemical imbalance? Or did I just need to get laid?

Fra Elizabeth Gilbert: Eat Pray Love

4 kommentarer:

Monica sa...

Har du lest hele nå? Jeg holder på, men det blir litt nå og da, nedgravd i manusjobbing som jeg er. Liker det jeg har lest så langt - veldig godt. Først syns jeg hun var slitsomt kul i tonen på enkelte steder, men nå har jeg oppdaget varmen, refleksjonsevnen og ektheten som jeg syns gjennomsyrer det hele.

Unknown sa...

Næ, hvis dette utdraget er representativt, så frister det ikke med et nærmere bekjentskap. Hvorfor alle disse parantesene? Og hva angår det oss om hun trenger et nummer eller ei.
Et platt førsteinntrykk.

Jørn Roeim sa...

Monica: Ja, nå har jeg lest hele. Jeg måtte bruke litt tid på den, og holdt på å falle av lasset under oppholdet i India må jeg innrømme, men angrer ikke på at jeg leste hele. Enig i både varmen, refleksjonsevnen og ektheten - en tvers igjennom sjarmerende og ikke minst underholdende bok tross sine svakheter.

Dipso: Synd det, men alt passer ikke for alle. Se for øvrig kommentaren over, og hva jeg ellers har skrevet om Elizabeth Gilbert i bloggen.

Anonym sa...

Enig med Dipsolitteraten. Dette ser underlig kjedelig ut. Som et kvasiintellektuelt "Frustrerte fruer" eller denslags. Som du sier - alt passer ikke for alle. Greit nok.
-Svanen-