aroundbooks

aroundbooks

30. juni 2009

En bok, et utdrag





Baksideteksten på Philippe Claudels Brodecks rapport begynner slik:
Brodeck kommer inn i det lokale vertshuset og skjønner at noe forferdelig har skjedd. Landsbyens menn pålegger ham å skrive en rapport om det som har utspilt seg. De vil at den som leser rapporten skal forstå og tilgi. Under arbeidet kommer ubehagelige spørsmål for dagen, og stemningen blir mer og mer truende.


«Jeg heter Brodeck, og jeg kunne ikke noe for det.
Bare så det er sagt. Det er noe alle får ha klart for seg.
Jeg har ikke vært med på det, og da jeg fikk greie på hva som som hadde hendt, ville jeg helst sluppet å snakke om det, ha tjoret fast hukommelsen, tvunget den på plass, så den holdt seg i ro som en mår i fella.
Men de andre lot meg ikke i fred: «Du som kan skrive,» sa de, «du som har studert og allting.» Jeg svarte at det var ikke rare studiene, og ikke var jeg blitt ferdig med dem heller, og de hadde ikke etterlatt seg mange minner. De ville ikke høre på meg: «Du kan skrive, du kan ordene, du vet hvordan du skal bruke dem, du vet også hvordan de kan uttrykke ting. Det holder. Vi er ikke i stand til det. Vi ville gå helt i surr, men du kan få sagt det, og da tror de på deg. Og dessuten har du maskinen.»

[...]

«Det er ingen roman vi forlanger.» Det var Rudi Gott, hovsmeden, som sa det. Enda så stygg han er – en hestehov knuste nesen hans og slo inn det venstre kinnet – er han gift med en vidunderlig vakker kvinne som heter Gerde, og som alltid tar oppstilling foran smien, som om hun evig og alltid venter på maleren som skulle lage et portrett av henne. «Du skal bare si det som det er. Som i en av rapportene dine.» Gott holdt den store hammeren sin i høyre hånd. De bare skuldrene stakk frem fra fangskinnet. Han var like ved peisen. Ilden brant ham i ansiktet, og stålet i redskapen hans skinte som det fortinnede bladet på en ljå. «Ja vel,» sa jeg, «jeg skal fortelle, jeg skal prøve, jeg lover at jeg skal prøve, jeg skal si ’jeg’ som i rapportene mine, for ellers kan jeg ikke fortelle, men bare så dere vet det, det vil bety alle sammen, skjønner dere det? Jeg skal si ’jeg’ på samme måte som om jeg skulle ha sagt hele landsbyen, hele omegnen. Er vi enige om det?»

[...]

«Da jeg var ferdig med å lese det jeg hadde skrevet, senket det seg en dyp stillhet i rådssalen. Nå kom det an på hvem som først skulle si noe. Jeg løftet blikket og så på dem for første gang. Notar Knopf sugde på pipen sin som om verdens skjebne avhang av det. Det var en fattigslig røyk han fikk ut av den, og det så ut til å ergre ham. Göbbler satt visst og sov, og Orschwir hadde nettopp notert et eller annet på en lapp. Bare Limmat iakttok meg smilende. Borgermesteren løftet hodet.
«Bra. Meget bra, Brodeck. Det var meget interessant, og godt skrevet. Hold frem på den veien.»
Han snudde seg mot de andre for å innhente deres samtykke eller gi dem tillatelse til å komme med sine kommentarer. Det var Göbbler som først tok mot til seg.
«Jeg ventet meg noe mer, Brodeck. Jeg hører maskinen din i ett sett. Rapporten er langt fra ferdig, og men det forekommer meg likevel at du skriver mye ...»
Jeg prøvde å skjule hvor rasende jeg ble. Jeg prøvde å svare rolig, uten å stusse over noe, uten å innvende noe mot spørsmålet eller ham som stilte det. Jeg skulle så gjerne ha sagt at han heller burde være opptatt av den ilden som brant i det kokhete skrittet til kona enn av skriveriene mine. Jeg svarte at det ikke falt meg naturlig å skrive en slik rapport, at jeg strevde med å finne tonen og ordene, at det var ganske vrient å føye sammen vitneutsagnene, få frem et nøyaktig bilde, få tak på sannheten om det som hadde foregått de siste månedene. Jo da, jeg skrev ustanselig på maskinen, men jeg strevde, jeg begynte på nytt, jeg strøk, jeg rev i stykker, jeg gjorde det om igjen, og det var forklaringen på at det gikk så smått.
«Det var ikke meningen å plage deg, Brodeck, det var bare en liten bemerkning, unnskyld meg,» sa Göbbler og spilte forlegen.»

Hva skriver egentlig Brodeck? Han skriver rapporten han er pålagt å skrive, men samtidig skriver han en helt annen beretning, nemlig den vi leser. Byen vi befinner oss i, kan minne om den triste lille byen i Grå sjeler, men i Brodecks rapport er det ingen angivelse av tid og sted. Temaene er velkjente og evig menneskelige på godt og især på ondt, men hos Philippe Claudel ser vi det slik vi ikke har sett det før.

2 kommentarer:

Dipsolitteraten sa...

Tehme Melck: Jeg liker denne sommerserien din. Et riktig godt påfunn, er det. Det blir litt som å vandre i det store biblioteket ditt, og på måfå plukke ut en bok her og en der, - og bla litt, kanskje lese videre hvis det fenger.

Tehme Melck sa...

Hyggelig å høre.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...