30. juli 2009

«Raviner av nytelse»

De fleste lesende mennesker er formodentlig klar over at det britiske tidsskriftet Literary Review hvert år utdeler en «Bad Sex Award», en pris for dårligste skildring av sex i skjønnlitteraturen. Det slo meg da jeg leste i Gregory David Roberts' Shantaram i går kveld, at han kanskje burde ha vært nominert.
Shantaram handler kort fortalt (men det er en lang bok!) om forfatteren/jegpersonen, som rømmer fra en langtidsdom hjemme i Australia og søker tilflukt i Bombays slum.
Blant menneskene han treffer, er den vakre og uutgrunnelige Karla, som han forelsker seg i med en gang.

«Men fremfor alt ble blikket mitt trukket mot den fullkomne skjønnheten hennes. Jeg ble trang i brystet. En stemme i blodet mitt sa ja, ja, ja ... De eldgamle sanskritlegendene beretter om en skjebnebestemt kjærlighet, en karmisk forbindelse mellom sjeler som er forutbestemt til å møtes, til å kollidere, til å trollbinde hverandre. Ifølge overleveringene vil den elskede umiddelbart bli sett når hun viser seg, fordi hun blir elsket for hver eneste gestus, hvert eneste uttrykk for sine tanker, hver bevegelse, hver lyd, hver eneste følelse som kan leses i øynene hennes. Ifølge overleveringene vil vi kjenne henne igjen på grunn av vingene - vingene som bare vi kan se - og begjæret etter henne vil slukke enhver annen higen etter kjærlighet.
De samme overleveringene inneholder også advarsler om at en slik skjebnebestemt kjærlighet i noen tilfeller kan ramme og besette den ene, og bare den ene, av de to sjelene som skjebnen har tvunnet sammen. Men klokskap er på sett og vis kjærlighetens motsats. Kjærligheten overlever i oss nettopp fordi den ikke er klok.»

Det skal imidlertid gå lang tid og flere hundre sider før forholdet til Karla får sin fullbyrdelse. Og når det skjer, skjer det nokså spontant. En kveld i monsuntiden, regntiden, befinner han seg plutselig utenfor leiligheten hennes en sen kveldsstund, og hun kommer ut til ham.

«Hun kom bort til de åpne dørene for å kikke opp på himmelen. Hun hadde på seg en tynn, hvit ermeløs nattkjole. Hun så meg stå ute i stormen. Blikkene våre møttes. Hun gikk ut gjennom dørene og ned de to trinnene, og kom mot meg. Gata skalv av tordenskrall og lynglimtene ble reflektert i øynene hennes. Hun lot seg lukke inne av armene mine.
Vi kysset. Leppene våre var tanker uten ord, tungene våre danset i sine huler av nytelse, tunger som erklærte hva vi var, vi var menneskelige, vi var elskende. Jeg svøpte henne i kjærlighet og overga meg selv, lot meg synke i den samme kjærligheten.
Jeg løftet henne i armene mine og bar henne inn i huset, inn på rommet som bar hennes lukt. Klærne våre ble liggende på flisegulvet, og hun førte meg mot senga. Vi lå tett, uten å berøre hverandre. I det lynflerrede mørket glimtet svette- og vanndråpene på armen hennes som stjerner på nattehimmelen som var huden hennes.
Jeg la leppene mot denne himmelen og slikket i meg stjernene. Hun lukket min kropp inne i sin, hver bevegelse var som en påkallelse, åndedrettet vårt et univers av messende bønner, triklende svettestrømmer i raviner av nytelse, en kaskade av satenghud. Innhyllet i fløyelsmyk ømhet drev våre dirrende muskler oss til å fullføre det som starter med tanker og slutter med kroppenes triumf. Jeg var hennes. Hun var min. Kroppen min var hennes solvogn. Kroppen hennes var min elv, og jeg ble til havet. Og det jamrende stønnet som til slutt unnslapp leppene våre, var den verdenen av håp og sorg som ekstasen vrenger ut av elskende idet den bader deres sjeler i velsignelse.
Den mykt pustende stillheten etterpå var tømt for behov og begjær, hunger og smerte, alt, unntatt kjærlighetens uutsigelige forfinethet.»

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om dette er uutsigelig vakkert, eller om det tipper litt over. Men jeg er vel mest tilbøyelig til å lande på det siste, ettersom Bad Sex Award var noe av det første som falt meg i tankene etter å ha lest det.

28. juli 2009

Norsk alkohol(u)kultur






På dette bildet, fra hylla over komfyren på kjøkkenet hjemme hos meg, kan man se en kartong med min yndlingsvin, som jeg stort sett inntar hver eneste dag; Cuvée Christer Berens M d'a.


Det står en artikkel i Aftenposten i dag hvor budskapet er at «alkohol er blitt en altfor vanlig del av den norske kulturen». Hjelp. Hva i huleste mener man egentlig med et slikt utsagn? Sentralt i denne artikkelen står en person som har et alt annet enn uhildet utgangspunkt, nemlig en tidligere alkoholiker som i dag jobber for A-larm, en landsomfattende organisasjon for «brukere og pårørende innenfor rusfeltet».

«Nordmenn skal ha det beste av alt,» sier han. «Vi ønsker å være internasjonale og overta de kontinentale drikkevanene. Samtidig holder vi fast ved den tradisjonelle fylla som vi er kjent for i Norge.»
«Snakk for deg selv,» får jeg lyst til å si da. En forskningsleder ved Sirus - hva nå det måtte være - mener det er flere mulige forklaringer på den betydelige økningen av alkoholforbruk blant voksne:
«Vi har fått flere salgssteder og flere skjenkebevillinger. I hovedsak er det vinkonsumet som har økt, spesielt salget av kartongvin. Det kan tenkes at vin på kartong gjør at man drikker oftere og mer. I motsetning til vin på flaske er det vanskelig å holde oversikt over hvor mye man drikker av en kartongvin.»
Og det bare fortsetter og fortsetter. En professor i psykiatri med «spesialområde innen rusmedisin» sier:
«Vi har adoptert sydlige drikkevaner fra land der alkohol er en del av hverdagskulturen. Men at vi drikker vin til maten, gjør oss ikke mer kultiverte.»
Og den alltid tilstedeværende rusforskeren Hans Olav Fekjær: «For noen år siden var det vanlig å servere kaffe når naboen kom innom. I dag serveres det gjerne alkohol. Alkohol er blitt mer akseptert i alle sammenhenger,» sier Fekjær. Som synes utviklingen er skremmende.
Å herregud, sier jeg om denne vinklingen på vin og kultur. Den er bare så typisk norsk. Jeg har i min naivitet gått rundt og trodd at det faktisk var et aldri så lite fremskritt at vi har klart å tilegne oss litt vinkultur her i landet, men i forståsegpåernes øyne er vi altså i stedet på vei mot den visse undergang.
Jeg er klar over at det finnes mennesker som har problemer med alkohol, men det finnes mennesker som har problemer med alt mulig. Det er mulig det kommer som et sjokk på disse traurige, protestantiske, pietistiske «ekspertene», men jeg velger å påstå at det nå finnes ganske mange nordmenn som i likhet med meg selv nyter sin daglige vin til vederkvegelse for både kropp og sjel. Den helsemessig gunstige virkning av et moderat daglig rødvinsinntak er i dag så godt vitenskapelig underbygget at det ikke lenger burde være nødvendig å argumentere for det. Dertil kommer begreper som hygge og nytelse, som formodentlig er ukjente for de nevnte fagfolkene, som regner vin og vinkultur inn under «rus», ikke under kultur og nytelse. Hvorfor i all verden skal man ikke drikke vin hver dag? Det burde være like selvfølgelig som å innta vann og olivenolje (og for mitt eget vedkommende også en stor kopp svart te, fortrinnsvis China Keemum eller Assam, med melk). Vin er det næringsmiddelet som er mest omtalt i Bibelen, nesten utelukkende i positive vendinger (men det advares mot overdrivelse). For disse ekspertene virker det imidlertid som enhver form for vininntak er en overdrivelse. Hva er det de vil med uttalelsene sine? Hva er meningen med disse latterlige generaliseringene? Er de blitt blinde av det de driver med til daglig?

Jeg har tidligere uttalt at jeg skulle ønske jeg var blitt født i et av de store, europeiske kulturland. Det er når jeg leser artikler som denne at fortvilelsen over å være født i en kulturløs steinrøys virkelig våkner i meg.

Noe av forklaringen på denne sure, livsfornektende artikkelen, er kanskje at den ser ut til å stamme fra avisen Fædrelandsvennen i Kristiansand, på det dystre Sørlandet, selve innbegrepet av pietistisk åndelig formørkelse og pervertert kristendom. Paradoksalt nok den norske landsdel som ligger nærmest Europa geografisk, men lengst fra kulturelt og åndelig. Det er mulig at noe av forklaringen ligger der. Men uansett - jeg blir bare så oppgitt.

26. juli 2009

Filmvarsel







Plan 9 From Outer Space er en kultfilm, også kjent som verdens dårligste film, av mannen som er blitt betegnet som verdens dårligste regissør; Edward D. Wood jr, som selv mente at han var et misforstått geni. Jeg har villet se denne filmen i mange år, og i kveld gir NRK2 anledning til det kl. 23.35. Mange vet sikkert mye mer om denne filmen enn jeg gjør, men for dem som ikke gjør det, handler den om flygende tallerkener og romvesener med verdensherredømme som mål. Denne planen har slått feil åtte ganger, og nå skal Plan 9 settes i verk. Den går ut på å vekke døde folk til live og gjøre dem til zombier og vampyrer for å hindre menneskeheten i å lage et sprengstoff som kan ødelegge hele universet. Jeg er ganske spent, må jeg si. Filmen er fra 1956.

Mafiøst





Ikke en lokal utgave av Gudfaren, bare undertegnede iferd med å skrive dette innlegget. Jeg har nylig gjenoppdaget gleden ved å skrive for hånd.






En tidligere sogneprest i vår lokale, katolske menighet døde nylig, gammel og sikkert mett av dage. Jeg kjente ham ikke, og deltok ikke i begravelsen, men det gjorde mange andre, så mange at politiet måtte ordne trafikken da gravfølget skulle begi seg til fots fra kirken til kirkegården. I følget var det selvsagt mange katolske prelater, noen av høy rang. Katolske prester ekviperer seg gjerne hos dertil egnede skreddere i Roma og kan, sett med norske øyne, fortone seg som ganske eksotiske i full mundur. Det spektakulære opptoget tiltrakk en del skuelystne, og politiets nærvær skal ha fått enkelte av bivånerne til å konkludere med at mafiaen måtte ha vært representert i gravfølget. Jeg vet selvsagt ikke om den salige pater hadde kontakter i slike kretser, men jeg finner det overordentlig tvilsomt, for ikke å si direkte usannsynlig. Men et katolsk show off av denne kaliber er ikke noen dagligdags foreteelse i småbyen, så vi får vel bare godta at utenforståendes fantasi kan ta litt av når de skal tolke det de ser ut fra det de tror de vet om det katolske, basert på mer eller mindre tabloide medier, TV-serier og film.

En bok, et utdrag








Banaka var stygg og kunne vanskelig vekke slumrende sanser i en kvinne. Tamina skjenket te i hans kopp, og han takket henne ualminnelig høflig. For øvrig følte de seg alle vel hos Tamina, og Banaka avbrøt snart den obligatoriske konversasjonen og henvendte seg smilende til Bibi:
«Jeg har hørt at De vil skrive en bok? Hva skal den handle om?»
«Ganske enkelt,» sa Bibi. «En roman. Om hvordan jeg ser verden.»
«Roman?» spurte Banaka og en tydelig misbilligelse kom frem i stemmen.
«Det behøver jo ikke nettopp å være en roman,» rettet Bibi ubestemt.
Banaka sa: «Forestill Dem en roman. Mange forskjellige figurer. Vil De innbille oss at De vet alt om dem? At De vet hvordan de ser ut, hva de tenker, hvordan de kler seg, hvilken familie de kommer fra? Innrøm like godt, det kan overhodet ikke interessere Dem!»
«Det er sant,» sa Bibi. «Det interesserer meg ikke.»
«De er vel klar over,» sa Banaka, «at romanen er en frukt av menneskelige illusjoner om at man kan forstå den andre. Men hva vet vi egentlig om hverandre?»
«Ingen ting,» sa Bibi.
«Det er sant,» sa Joujou.
Filosofiprofessoren nikket samtykkende.
«Det eneste vi kan gjøre,» sa Banaka, «er å legge frem en melding hver om oss selv. Alt annet overskrider våre rettigheter. Alt annet er løgn.»
Bibi samtykket begeistret. «Det er sant! Helt sant! Jeg vil altså slett ikke skrive noen roman! Det er ikke det riktige uttrykk. Jeg hadde tenkt å skrive presis som De sa, om meg selv. Legge frem en beretning om mitt liv. Samtidig vil jeg ikke skjule at mitt liv er ganske alminnelig, at jeg egentlig ikke har opplevd noe merkelig.»
Banaka smilte: «Det har overhodet ingen ting å si! Sett utenfra har jeg heller ikke opplevd noe merkelig.»
«Ja!» ropte Bibi, «helt riktig sagt! Sett utenfra har jeg ikke opplevd noe. Sett utenfra! Jeg føler nemlig at min indre erfaring er så mye verd at det vil lønne seg å skrive om den og at den kunne interessere andre også.»
Tamina skjenket te til alle og var glad for at begge mennene som var steget ned fra Olympen og inn i hennes leilighet, var vennlige mot venninnen.
Filosofiprofessoren dampet på sin pipe og gjemte seg bak røken som om han skammet seg.
«Det vet vi allerede fra James Joyce,» sa han, «at vårt livs største eventyr er eventyrets fravær; Odysseus som hadde kjempet ved Troja, var på hjemvei over havet, han styrte selv sitt skip, han hadde en elskerinne på hver øy, nei, dette er ikke vårt liv. Homers Odysséen er flyttet inn i oss. Den er inderliggjort. Øyer, hav, siréner som forfører oss, Ithaka som drar oss tilbake til seg, alt dette er i dag bare røster i vårt indre.»
«Ja! Nettopp slik er det jeg føler også!» ropte Bibi og henvendte seg igjen til Banaka: «Derfor hadde jeg tenkt å spørre Dem om hvordan man skal bære seg at. Jeg har ofte følelsen av at hele min kropp er full av en trang til å uttrykke seg. Tale. Uttale seg. Noen ganger tenker jeg at jeg blir gal, slik føler jeg meg helt sprengfull, jeg får lyst til å skrike, De, herr Banaka, De kjenner det helt sikkert. Jeg ville uttale mitt liv, mine følelser, som er helt ualminnelige, det vet jeg, men når jeg setter meg ned med et papirark foran meg, vet jeg plutselig ikke hva jeg skal skrive om. Så tenkte jeg at dette helt sikkert må være et teknisk spørsmål. Tydeligvis mangler jeg noen kunnskaper, som De besitter. For De har jo skrevet så vakre bøker ...»

Jeg lar dere slippe å høre foredraget som de to Sokrateser holdt for den unge frue om kunsten å skrive. Jeg vil fortelle noe annet. Nylig tok jeg drosje fra den ene enden av Paris til den andre og drosjesjåføren ga seg i prakt med meg. Han led av sykelig søvnløshet. Det fikk han under krigen. Han hadde vært sjømann. Hans skip ble torpedert. Han svømte i tre dager og tre netter. Så ble han reddet. Flere måneder svevet han mellom liv og død. Han ble frisk igjen, men mistet søvnen.
«Jeg har en tredjedel mer liv enn Dem,» smilte han.
«Og hva gjør De med den tredjedelen De får i tillegg?» spurte jeg.
«Jeg skriver,» sa han.
Jeg spurte hva han skrev.
Han skriver om sitt liv. En historie om mannen som svømte i havet i tre døgn, kjempet med døden, mistet søvnen og likevel beholdt kraften til å leve videre.
«De skriver for Deres barn? Som en familiekrønike?»
Han lo bittert: «Mine barn ville ikke interessere seg for det. Jeg skriver det som en bok. Jeg tenkte at den kunne være til hjelp for mange.»
Samtalen med drosjesjåføren kastet plutselig et lys over forfattervirksomhetens vesen for meg. Vi skriver bøker fordi våre barn ikke interesserer seg for oss. Vi henvender oss til en anonym verden fordi konen stikker fingrene i ørene når vi snakker til henne.
Dere vil kanskje innvende at i drosjesjåførens tilfelle dreier det seg om en grafoman, og ingen forfatter. Vi må altså først avklare begrepene. En kvinne som skriver fire brev om dagen til sin elskede, er ikke grafoman, men en forelsket kvinne. Men min venn som skaffer seg fotokopier av sine egne kjærlighetsbrev for å kunne utgi dem en gang, er grafoman. Grafomani er ikke en trang til å skrive brev, dagbøker, familiekrøniker (det vil si, skrive for seg selv og sine nærmeste), men en trang til å skrive bøker (altså skaffe seg et publikum av ukjente lesere). I den forstand er drosjesjåførens og Goethes lidenskap den samme. Det som skiller Goethe fra drosjesjåføren, er ikke forskjellen i lidenskap, men forskjellen i resultat.
Grafomani (besettelsen av en trang til å skrive bøker) blir nødvendigvis til en masseepidemi der samfunnsutviklingen oppfyller tre vesentlige betingelser:
1) høy grad av almen velstand som gjør det mulig for folk å vie seg til unyttig beskjeftigelse;
2) høy grad at atomisering av samfunnslivet og derav følgende almen ensomhet for den enkelte;
3) radikal mangel på samfunnsomveltninger i folkets indre liv. (Ut fra denne synsvinkel forekommer det meg å være typisk at i Frankrike, hvor det stort sett ikke skjer noe, er prosenten av forfattere enogtyve ganger større enn i Israel. Bibi uttrykte seg for øvrig presis når hun sa at sett utenfra hadde hun ikke opplevd noe. Nettopp denne mangelen på livsinnhold, denne tomheten er den motor som driver henne til å skrive.)
Resultatet påvirker imidlertid årsaken med tilbakevirkende kraft. Den almene ensomheten bevirker grafomani, men massegrafomanien forsterker og forøker samtidig den almene ensomheten. I sin tid hadde oppfinnelsen av boktrykkerkunsten gjort det mulig for menneskeheten å kommunisere med hverandre. I den universale grafomanis tid får bokskriving omvendt mening: alle er omringet av sine egne bokstaver som av en mur av speil som ingen røst utenfra kan trenge igjennom.

Milan Kundera: Tamina . Oversatt fra tsjekkisk av Milada Blekastad.
(Senere norsk utgave har tittelen Latterens og glemselens bok, som er overensstemmende med den franske tittelen, Le livre du rire et de l’oubli, og formodentlig også med den tsjekkiske originalen, Kniha smíchu a zapomnêní.)

24. juli 2009

Herman Bangs lange vei






For ti minutter siden ringte det på døra, og utenfor sto en blid, yngre herremann som forkynte at han kom fra transportfirmaet UPS med en pakke til meg. Den inneholdt fem bøker, nærmere bestemt Herman Bangs samlede romaner. Verket omtalte jeg i DETTE innlegget da jeg var på Det Danske Forfatter- og Oversættercenter i begynnelsen av juni. Jeg bestilte da bøkene fra min danske nettbokhandel, Saxo, for å få dem mens jeg fortsatt var i Danmark. Slik gikk det ikke. Det danske postvesenet klarte å rote bort pakken et sted mellom København og Viborg, og den nådde aldri meg. Frustrert telefon til Saxo etter at jeg hadde kommet hjem, men de ordnet opp og sendte nye bøker til min norske adresse, uten rådyr utenlandsporto. Dessverre bruker Saxo UPS til utenlandske leveranser, og UPS klarte også å rote bort pakken (det er ikke den første uheldige erfaringen jeg har med dette firmaet). I begynnelsen av uken ble jeg oppringt av en svensktalende UPS-dame som lurte på om pakken hadde kommet frem. Det hadde den ikke, men damen lovet at de skulle spore den opp. Det har de tydeligvis klart, for i dag mottok jeg som sagt bøkene. Omsider. Men den som venter på noe godt osv.
PS. Nå er kanskje ikke kjøp av danske bøker så aktuelt for lesere av denne bloggen, men for dem det måtte interessere, kan jeg opplyse at jeg nå har gått over til Arnold Busck. Min første bestilling der, nå nylig, var meg i hende i løpet av fire dager, uten det minste problem, og til lavere forsendelsesomkostninger enn Saxo. Og uten at UPS var innblandet ...

Norsk hage-identitet








Foto: Bambus i min egen hage.


Skal Norge beholde selvrespekten som kulturnasjon, må vi begynne å stelle i hagen. Det er der vi er i nærkontakt med naturen.

En interessant artikkel om nordmenn og hager i Morgenbladet i dag. Sitatet over er ingressen fra nettversjonen, ingressen i avisen lyder: "Nok skogsromantikk, la oss drømme oss bort i hagen i stedet."


Denne interessante artikkelen er tilgjengelig for alle HER. Interessant, ja, men jeg synes alt har en tendens til å bli så polarisert her i landet. Enten det ene, eller det andre. Hvorfor ikke begge deler? En typisk dag for meg, som for eksempel i dag, begynner med at jeg står tidlig opp, spiser frokost og kjører ut i skogen. Der går jeg opp på en topp på 500 meter (utgangspunktet ligger på 150 m, men de gjenstående 350 m er jævlig bratte, unnskyld uttrykket). Opp- og nedstigning tar meg en time, med kjøring til og fra og dusj etterpå bruker jeg i alt ca to og en halv time). Dette gjør jeg for trimmens skyld, og for å nyte naturen. Uansett vær. Jeg nyter nemlig alle former for vær. Regnvær, for eksempel, er jo deilig å gå i. Naturen ser annerledes ut, lukter annerledes og oppleves annerledes i regn enn i sol. Men det er klart - nå er jeg en ganske hard core gåer , som går intensivt minst to timer hver dag året rundt (noen dager bruker jeg ca. tre og en halv time på å gå). Femhundremeterstoppen bestiger jeg i perioder. Denne uken har jeg vært der fire ganger, av i alt 24 ganger hittil denne sesongen. Bortsett fra bikkja, går jeg alene. Turene er både trim og meditasjon.

Når jeg spiser lunsj midt på dagen nå om sommeren, sitter jeg på uterommet (et slags bislag) og ser ut over hagen, som er relativt stor, og tross eiendommens sentrale beliggenhet helt avsondret fra omverdenen med store hekker og trær. Både når jeg sitter og ser på den, og beveger meg i den, for eksempel når jeg går ned i den japanske avdelingen og tenner lyktene der i skumringen, kommer jeg lett i en meditativ stemning. Det er kanskje en annen form for meditativ stemning enn når jeg halser av sted ute i skogen, men den ene er ikke mer eller mindre verdifull for meg enn den andre. Jeg sliter når jeg går opp på femhundremeterstoppen (noe av poenget er jo nettopp at det skal være så slitsomt som mulig), og bak den japanske hagen ligger hundrevis av slitsomme arbeidstimer med graving, steinbæring etc. For meg er det altså ikke spørsmål om enten eller, ikke om naturen eller hagen, men om begge deler. Jeg er både natur- og hageelsker, og jeg ser egentlig ikke motsetningen. For meg henger det ene sammen med det andre og omvendt. Men som sagt - det er en interessant artikkel. Noe av det beste med artikler som dette, er at de kanskje kan gjøre folk litt mer bevisste når det gjelder måten å tenke hage på. Det brukes generelt altfor lite fantasi på hager her i landet, folk er så utrolig konvensjonelle. Min hage er forresten også litt for konvensjonell, bortsett fra den japanske delen. Men det har jeg tenkt å gjøre noe med.

23. juli 2009

Hund for sin mann





Siden i hvert fall én fast leser av denne bloggen er hunde(eier)hater (og sjelden unnlater å gjøre oppmerksom på det når jeg treffer ham), bringer jeg et bilde av hunden min, Billie. Det er uansett lenge siden jeg har hatt noe hundebilde nå. Billie er en blandingshund, oppkalt etter Billie Holiday; med andre ord en tispe. (Noen har allerede sett dette bildet på Facebook.)

22. juli 2009

Mann for sin hage




Investoren Jan Haudemann-Andersen og jeg befinner oss nok i hver vår verden økonomisk sett, men hagegleden er kanskje noe av den samme. I hvert fall ble jeg inspirert av DENNE artikkelen.

Foto: Hosta i min egen hage.

En bok, et utdrag

Fru Flanders hadde latt lampen brenne i stuen. Der var brillene hennes, sytøyet; og et brev med stempel fra Scarborough. Hun hadde ikke trukket for gardinene heller.
Lyset strålte ut over gressflekken; falt på den grønne bøtten med gullstripe rundt og på astersen som vaiet voldsomt ved siden av den. For vinden raste over kysten, kastet seg mot åsene og sprang, i brå kast, opp på ryggen av seg selv. Som den spredte seg ut over byen i dalsøkket! Som lysene syntes å blinke og skjelve for vindens raseri, lys på havnen, lys i soveromsvinduer høyt oppe! Den drev mørke bølger foran seg, den for over Atlanterhavet og slengte stjernene over skipene hit og dit.
Det lød et klikk i stuen. Herr Pearce hadde slukket lampen. Hagen sluknet. Den var bare en mørk flekk. Hver tomme var våt. Hvert gresstrå var bøyd av regnet. Øyelokk ville ha klistret seg igjen av regnet. Hvis man lå på rygg ville man ikke ha sett annet enn rot og forvirring - skyer som snurret og snurret, og noe gult og svovelaktig i mørket.
De små guttene i soverommet mot veien hadde sparket av seg teppet og lå under lakenet. Det var varmt; ganske klamt og fuktig. Archer lå utstrakt, med den ene armen slengt over puten. Ansiktet blusset; og da den tette gardinen blåste litt ut, snudde han seg og åpnet øynene halvt. Vinden fikk faktisk duken på kommoden til å blafre litt, og slapp inn litt lys, slik at den skarpe kanten på kommoden ble synlig, rett opp til der hvor noe hvitt bulte ut; og en blank stripe kom til syne i speilet.
I den andre sengen ved døren lå Jacob og sov, sov dypt, fullstendig bevisstløs. Sauekjeven med de store gule tennene lå ved føttene hans. Han hadde sparket den inn mot fotgjerdet i jernsengen.
Ute falt regnet hardere og mer direkte etter hvert som vinden løyet i de tidlige morgentimene. Astersen var slått til jorden. Den vesle bøtten var halvfull av regnvann; og den opalskjoldede krabben gikk sakte rundt og rundt på bunnen og prøvde med de svakelige bena å klatre oppover den bratte kanten; prøvde igjen og falt ned, og prøvde igjen og igjen.

Virginia Woolf: Jacobs rom.
Oversatt av Merete Alfsen

21. juli 2009

Dagsrapport med Sancerre





Jeg nyter sommeren, jeg nyter livet, jeg nyter til og med å arbeide. Og når dagens dont er tilbakelagt utpå kvelden, nyter jeg å dele dagens kulinariske høydepunkt med min hustru, på uterommet, med utsikt over hagen. I dag en ubeskrivelig god hjemmelaget fiskesuppe. På tidligere anbefaling av en venn fikk den følge av en hvitvin, en Sancerre La Terre des Anges. Vinen (takk, Olav) var like ubeskrivelig god som suppen, og det hele gikk opp i en høyere, salig enhet. Til måltidet hørte også isvann og brød med aioli, og til dessert var det friske bær fra hagen og litt camembert. Forgyll hverdagen, sier nå jeg.
Som også tidligere nevnt her i bloggen, samler jeg på blåhvitt porselen. Tallerkenene, som fikk sin debut under dette måltidet, er antikke, fra Rörstrands Shanghai-service. Jeg kjøpte nylig 6 stk av dem i en lokal brukthandel. Fra tidligere har jeg en kopp fra Rörstrands nåtidige Ostindia-serie i tekopp-samlingen min.

Vår frelser holdt seg til vin og vann, og som troende katolikk synes jeg selvsagt han er et godt eksempel, på dette som på andre områder. En pen karaffel eller flere bør man holde seg med. De kan kjøpes for en billig penge på Tilbords eller for den saks skyld Nille, man trenger ikke krystall. Hver morgen fyller jeg en karaffel med friskt vann fra springen, putter oppi en sitronskive og setter karaffelen i kjøleskapet. Så har jeg isvann med et hint av sitron til middagen om kvelden (jeg hater isbiter). Dette er godt og gratis (en sitron koster ikke mange kronene og holder lenge. Skrubb og skyll skallet før du skjærer pga eventuelle sprøytemidler). Utrolig at folk bruker penger på mineralvann tilsatt kunstig smak, f.eks. Farris.

Den vanskelige Beckett





En kommentator på en annen blogg gjorde meg oppmerksom på Torsten Ekboms bok om Samuel Beckett (Ekbom er en svensk forfatter og kulturjournalist). Som lesere av denne bloggen kan ha fått med seg, er Beckett en av mine yndlingsforfattere. (Det er mulig jeg gjentar meg selv en del i dette innlegget.) Min strategi når det gjelder Beckett er å gi blaffen i om han er vanskelig eller ikke, og oppleve ham. Og Beckett er en forfatter som lar meg oppleve mye, som pirrer min egen fantasi, som tilfredsstiller min hang til det merkelige og absurde, og - som jeg ofte har påpekt - har mye humor.

Baksideteksten til Ekboms bok lyder slik:

Torsten Ekbom går i denne fyldige og velskrevne boken om Samuel Beckett gjennom hele forfatterskapet fra tidlig på 30-tallet og frem til nobelprisvinnerens siste og minimalistiske verker fra 80-årene.
I en inntrengende analyse av dette særegne litterære univers legger forfatteren vekt på at svartsynets mester aldri resignerer.
Det eksisterer en ukuelig lyst til å protestere mot livets håpløse bestemmelse hos alle Beckets figurer, og en stor humor ligger bak hans litterære visjon.

La meg her bare skyte inn at det kanskje kan virke som om jeg motsier meg selv når jeg sier at jeg ikke har forutsetninger for eller kunnskaper til å analysere Beckett, men bare er ute etter å oppleve ham, og samtidig tyr til sekundærlitteratur, slik jeg også gjør i andre tilfeller, for eksempel gjorde jeg det da jeg leste Ulysses av Joyce, en annen av mine yndlingsforfattere. Det er ingen selvmotsigelse her, for min lesing av sekundærlitteratur har bare ett mål, nemlig å forsterke leseropplevelsen. Slik jeg bestemmer over min egen lesing, slik bestemmer jeg også over lesingen av sekundærlitteraturen. Jeg tar det jeg kan bruke, det som interesserer meg, det jeg klarer å forstå, resten overlater jeg til andre.

Så et sitat fra Ekboms bok, om denne vanskelige Beckett:

Beckett er utvilsomt en vanskelig og krevende forfatter, lærd og lukket, et takknemlig objekt for sinnrike hermeneutiske utlegninger. Bygger romanen Watt på Wittgensteins filosofi? Hvilken rolle spilte Heidegger og Sartre? Er Beckett kartesianer, eksistensialist, symbolist, heideggerianer, absurdist, agnostiker, ateist, manikeist, nihilist, mystiker, buddhist, senmodernist, preminimalist eller poststrulturalist?
Liknende spørsmål kommer sikkert - så lenge sivilisasjonen består - til å luftes i Akakakakademiet for Antropopopometri, som Godots Lucky maner fram i sin berømte «tenkning».

Men i alt det innfløkte og vanskelig tilgjengelig hos Beckett må man ikke glemme enkelheten.
En landevei. Et tre. Kveld.
Det nakne scenebildet i Godot feier bort all teaterstaffasje. Beckett snakker om «grunntoner», som han forsøker å gjøre så sterke som mulig. I et brev til en instruktør insisterer han på «den største enkelhet med hensyn til dramatikkens situasjon og problem».
Grunntonene: fødsel, liv, kjærlighet, smerte, død, intethet. De såkalte evige spørsmål, fortersket allerede i Gilgamesj-eposets kileskrift.
«Jeg elsker de gamle spørsmålene,» utbryter Hamm i Sluttspill. «Å, det er ingenting som de gamle spørsmålene og de gamle svarene!»
Enkelhet på det elementære menneskelig plan behøver ikke å gjøre krav på originalitet, og derfor blir kritikken så feilrettet når en av de ledende Beckett-kjennerne, John Fletcher, skriver: «Jeg tør påstå at om man skulle trekke ut en livsfilosofi av Becketts verk, vil den vise seg å være bemerkelsesverdig uinteressant.» Det kan for så vidt være sant at Becketts livsfilosofi ikke skiller seg nevneverdig fra for eksempel Predikerens. Grunntonenes akkorder er evig de samme. Predikerens tomhet klinger ikke med andre toner i Leopardis dikt.
Men Fletcher føyer vel å merke til: «Store forfattere kan ikke parafraseres.» Det kunstneriske uttrykket er, som Beckett skriver i det tidlige essayet om Joyce, en udelelig helhet av form og innhold. Og i denne helheten finnes den umiskjennelige, vanskelig definerbare Beckett-atmosfæren, sammensmeltningen av farse og moralitet, slapstick og tragedie.
For den som vil trenge inn i denne verdenen, er noen ord av den franske skuespillerinnen Madeleine Renaud verd å ta med på veien: «Den beste måten å forstå Beckett på, er å lese ham uten å lete etter noen annen filosofi enn en stor menneskelig medfølelse.»

Oversatt av Tone Formo

20. juli 2009

Katolikken Oscar Wilde



«Vatikanet hyller Oscar Wilde» lød en overskrift i Dagbladet på lørdag. Og ingressen lyder: «Vatikanets offisielle avis kan ikke få fullrost den kjente homofile forfatteren.» Og siden selve artikkelen knapt utgjør mer enn et par notiser i omfang, kan vi jo ta med hele greia: «Til tross for den katolske kirkes fordømmelse av homofil praksis, trykket Vatikanets offisielle avis, L’Osservatore Romano, denne uken en overstrømmende anmeldelse av en ny bok om Oscar Wilde, som ble straffedømt for å leve som homofil på slutten av 1800-tallet. Ifølge The Guardian (HER) beskrives Wilde i avisen som en lysende analytiker av den moderne verden.
- Wilde var en mann som bak en amoralsk maske spurte seg selv hva som var rettferdig og hva som var feilslått, skriver artikkelforfatteren Andrea Monda. - Bak masken gjemte han en dyp kjennskap om livets mystiske verdi.
Wilde konverterte til katolisismen kort tid før sin død i 1900. L’Osservatore Romano skriver at «forfatterens eksistensielle vei kan bli sett på som en lang og vanskelig reise mot det lovede land som gir oss grunn for å være til, en vei som ledet ham til å konvertere til katolisismen».
Avisen minner om at Wilde selv treffende beskrev den katolske kirken som en religion for helgener og syndere. ’For respektable mennesker,’ skrev Wilde, ’greier det seg med den anglikanske kirken.’»

18. juli 2009

Ord for dagen

"One of love's greatest drawbacks is that, for a while at least,
it is in danger of making us seriously happy."


Alain de Botton: Essays in Love

17. juli 2009

Den japanske hagen akkurat nå









Bare et lite bilde fra den japanske hagen min akkurat nå.

En bok, et utdrag

«I løpet av tiden etter at jeg rømte, hadde jeg oppdaget at å fortelle folk en flik av sannheten, altså at jeg var forfatter, ga meg en nyttig og fleksibel dekkhistorie. Det var vagt nok til at det kunne forklare at jeg ble lenger enn tenkt eller reiste brått, og ordet research omfattet såpass mye at det ga grunnlag for diverse forespørsler, for eksempel om transport og reisemuligheter eller forfalskede dokumenter, noe jeg jo innimellom var tvunget til. Dessuten ga dekkhistorien meg et visst monn privatliv. Den enkle trusselen om å legge ut i det vide og brede om hvordan det gikk med skrivingen, var som regel nok til at alle, bortsett fra de mest uforbederlig nysgjerrige, skygget unna.

Og jeg var forfatter. I Australia hadde jeg skrevet siden jeg var tidlig i tjueårene. Jeg hadde akkurat begynt å etablere meg etter å ha fått utgitt mine første skriverier, da ekteskapet mitt gikk i oppløsning, jeg mistet omsorgsretten til datteren min, og mistet livet mitt i dop, kriminalitet, fengsel og flukt. Men selv som rømling var det å skrive noe jeg gjorde hver eneste dag, som del av en instinktiv rutine. Selv mens jeg satt der på Leopold’s, hadde jeg lommene fulle av notater, rablet ned på servietter, kvitteringer og diverse papirbiter. Jeg holdt aldri opp med å skrive. Jeg skrev alltid, uansett sted og omstendigheter. En av grunnene til at jeg husker disse tidlige månedene i Bombay så godt, var at jeg straks skrev om mine nye venner og samtalene oss imellom når jeg ble alene. Og å skrive var en av tingene som gjorde at jeg klarte meg. Disiplinen og abstraksjonen som krevdes for å nedtegne livet mitt i ord, hver eneste dag, hjalp meg å leve med skammen og skammens nærmeste slektning, desperasjonen.»

Gregory David Roberts: Shantaram.
Oversatt av John Erik Frydenlund.

16. juli 2009

Shantaram







Forleden dag kom en bok til meg på uvanlig vis. En person i min umiddelbare nærhet har vært ute og reist, til fjerne himmelstrøk, og fikk en bok stukket i hånden av en medreisende som reiselektyre på hjemveien. En typisk bok av den typen man kjøper på flyplasser, vil jeg tro. Selv flyr jeg ikke, så jeg vet ikke. Vedkommende lurte på om boka var noe for meg. Jeg rynket på nesen da jeg så den. Jeg hadde aldri hørt om Shantaram av Gregory David Roberts, men bladde pliktskyldigst litt i den - og var solgt. Siden har jeg funnet ut at boka flere ganger har vært på listen over de 10 mest solgte billigbøkene nå i sommer, og da Mari Osmundsen valgte fem bøker i Dagbladet 22. juni i år, var Shantaram én av dem med følgende begrunnelse:

«Bokens forteller rømmer fra et australsk fengsel tidlig på 80-tallet, og havner i Bombays slum. Han organiserer helsehjelp for slumboere, verves av mafiaen, blir adoptert av en indisk storfamilie og treffer sitt livs store kjærlighet. Romanen sies å være selvbiografisk, og så sikker er fortellerstemmen at denne leseren med glede har latt seg overbevise.»

Dagbladets anmeldelse av Shantaram finner du HER.

Shantaram sparket rett og slett bein på meg. Ingenting skulle tilsi at dette var en bok for meg, men først åpnet, klarte jeg ikke å legge den fra meg. En fantastisk, besettende roman, selvbiografisk får man tro - røverfortelling, kjærlighetsroman, gangsterhistorie og skjebnedrama ifølge baksideteksten. Noen ganger blir man bare så sjarmert at man gir seg over, det kan skje både når det gjelder mennesker og bøker. Gregory David Roberts gir meg assosiasjoner til Eric Maria Remarque, til Torgrim Eggen, til Orhan Pamuk. Ifølge Adresseavisen: »Den er ganske enkelt fantastisk, spennende, rørende, dramatisk og melodramatisk, høylitterær og lavlitterær i en kompott som yter denne røverhistorien full rettferdighet.»

Ord for dagen





«Det er viktig å lese klassikerne innimellom for å holde målestokken intakt.»

Torben Brostrøm
dansk litteraturkritikks «grand old man» i Information 9. juli 2009

14. juli 2009

12. juli 2009

Bokmerker og bokbuffé




Via DENNE bloggen: Bokmerker.org, ble jeg oppmerksom på DENNE siden: Bokbuffeen.no, hvor du kan kjøpe bøker (restopplag) direkte fra forfatterne. Ta en titt på begge. Ifølge Virrvarr er Bokmerker.org Norges beste bokblogg (det ble altså ikke meg ...), og en bokbuffé med nedsatte bøker rett fra forfatteren, med mulighet for signering, er vel ikke verst?

En bok, et utdrag









«Leve og dikte opp. Jeg har prøvd det. Jeg må ha prøvd det. Å dikte opp. Det er ikke det rette ordet. Ikke leve heller. Det gjør ingenting. Jeg har prøvd. Mens alvorets store villdyr kom og gikk inne i meg, rasende, brølende, og flenget med opp. Jeg har gjort det der. Helt alene også, godt gjemt, jeg har spilt innbilsk narr, helt alene, i timevis, ubevegelig, ofte stående oppreist, som forhekset, stønnende. Ja, bare stønn. Jeg har ikke vært i stand til å leke. Jeg snurret rundt, klappet i hendene, løp, ropte, så meg selv tape, så meg selv vinne, jublende, lidende. Så plutselig kastet jeg meg over leketøyet, hvis det fantes noe, for å ødelegge det, eller over et barn, for å forvandle dets lykke til et vræl, eller så rømte jeg, jeg løp og gjemte meg i en fart. De fulgte etter meg, de store, de rettferdige, de innhentet meg, slo meg, jaget meg tilbake til runddansen, til leken, til fryden. For jeg var allerede i alvorets klør. Det har vært min store sykdom. Jeg ble født alvorlig, slik andre er født med syfilis. Og det er i fullt alvor jeg har forsøkt å ikke være det lenger, å leve, å dikte opp, jeg vet hva jeg mener. Men hver gang jeg forsøkte på nytt, mistet jeg besinnelsen, kastet meg ned i mitt dype mørke som mot frelsen, kastet meg for føttene på ham som hverken er i stand til å leve eller tåler å se at andre gjør det. Leve. Jeg snakker om det uten å vite hva det vil si. Jeg har forsøkt meg på det uten å vite hva jeg forsøkte på. Kanskje har jeg allikevel levd, uten å vite det. Jeg lurer på hvorfor jeg snakker om alt dette. Å, ja, det er for å bli kvitt kjedsomheten. Leve og få til å leve. Ingen vits i å anklage ordene lenger, de er ikke mer innholdsløse enn det de bærer med seg.»

Samuel Beckett: Malone dør. Oversatt fra fransk av Anne Elligers og Erik Ringen.

Baksideteksten lyder slik:

«Malone dør er andre bok i Samuel Becketts romantrilogi, som også omfatter Molloy og Den unevnelige. Bøkene ble utgitt mellom 1951 og 1953 og ble forfatterens gjennombruddsverk.

«Jeg kommer jo tross alt omsider til å være helt død snart.» Slik åpner Malone fortellingen om hvordan han fyller tiden mens han venter på livets slutt. Med sin skrøpelige kropp er det lite han kan foreta seg. Men han har blyant, papir og en grenseløs fantasi. Fra sykesengen gir han liv til utrolige skikkelser, og etter hvert er verken forteller eller leser helt sikre på hvor skillet går mellom Malone selv og de personene han finner opp. Malone dør har vært gjenstand for utallige fortolkninger. Mange har lest romanen som et av de verkene der Beckett tydeligst skildrer det sammensatte forholdet mellom en forfatter, hans personer og hans verk.»


PS Jeg var ikke klar over at dette var en trilogi før jeg (omsider) leste baksideteksten. Man bør alltid lese baksideteksten før man leser en bok, men denne gangen gjorde jeg nå ikke det. Men til min store glede hadde Haugenbok begge de to andre også til nedsatt pris, kr. 99 per stykk. Nå er de bestilt, slik at trilogien kan bli komplett.

10. juli 2009

Leserapport







Jeg er ferdig med Brodecks rapport, og dermed har jeg lest de to bøkene av Philippe Claudel som er oversatt til norsk. Jeg håper innstendig at flere vil komme. Jeg har omtalt lesingen av både Grå sjeler og Brodecks rapport her i bloggen underveis. Det er sjelden jeg uforbeholdent anbefaler bøker - enhver har sin smak og sine preferanser - men når det gjelder Claudel, gjør jeg det, for anledningen med en annens ord enn mine egne, HER på bloggen Sjeldnere enn sorte svaner. Det er fyr som kan uttrykke seg, og som yter Claudel og bøkene hans rettferdighet i sin omtale.

Jeg kan for egen del tilføye at bekjentskapet med Claudel er en skjellsettende opplevelse i mitt liv som leser. Det er sjelden noe står frem som så kvalitativt annerledes, så ekte, så fullstendig noe for seg selv i positiv forstand, og som gjør meg glad på litteraturens vegne, til tross for den dystre tematikken i begge disse bøkene.

Etter Claudel leste jeg Inghill Johansens Forsvinne, som jeg plukket med meg fra biblioteket nylig fordi den ble ganske mye omtalt da den kom ut tidligere i år. Så vidt jeg husker, var alle omtalene udelt positive. HER er Dagsavisens anmeldelse. Jeg må innrømme at denne boka ikke begeistret meg. Jeg sier ikke at jeg opplevde den som dårlig, jeg sier ikke at jeg angret på at jeg leste den eller at den var tung å komme gjennom (den er på litt over 100 sider og består av en rekke korte tekster), men jeg hadde ingen opplevelse av dette subtile «mellom linjene» som blant annet etter Dagsavisens anmelders mening skal prege disse tekstene. Jeg skjønner at tittelen, Forsvinne, er et nøkkelord til å forstå disse tekstene, jeg ser sammenhengen, men jeg opplevde altså ikke noe. Kanskje det er jeg som er en dårlig leser. For en gangs skyld hadde jeg følelsen nettopp av ikke å forstå, men kanskje det ikke var noe mer å forstå? Kanskje det var mer det at jeg ikke opplevde noe? Jeg har prøvd å finne ut hvorfor disse tekstene ikke funket for meg. Jeg tror jeg opplevde dem som for flate på en måte, det manglet en form for galskap i dem, noe som fikk dem til å dirre. Andre opplever tydeligvis dette motsatt, jfr. anmeldelsene.

Nå har jeg begynt å lese Becketts Malone dør. Beckett er en av mine yndlingsforfattere, sammen med Joyce. Det er naturlig å nevne de to sammen. Beckett skjønner jeg ingenting av, men det prøver jeg heller ikke på. Beckett lar meg oppleve så mye. Beckett er så absurd som jeg liker. I hans tekster opplever jeg rikelig av det jeg kaller galskap, dessuten er det mye humor i dem. Beckett setter noe i gang i hjernen, jeg har det morsomt og slapper av med Beckett. Om jeg «skjønner» Beckett eller ikke, bekymrer meg ikke det minste. Jeg opplever ham, og det er opplevelser jeg er ute ette som leser. r

I leserapportene og leselistene her på bloggen holder jeg meg til skjønnlitteratur. Innimellom leser jeg mye annet, som akkurat nå Susan Sontags bok om kunstfortolkning - jeg liker tittelen Against Interpretation, jfr det jeg skrev om Beckett - og hennes tidlige dagbøker. En bok om James Joyces Ulysses ankom også postboksen forleden dag: Ulysses and Us. The Art of Everyday Living, av Declan Kiberd, som er professor i anglo-irsk litteratur ved University College i Dublin. Hans innledning har den noe nedslående overskriften "How Ulysses Didn’t Change Our Lives". Før Ulysses, skriver han, ble vanlige mennesker stort sett behandlet ganske nedlatende i litteraturen. Ulysses er nettopp en hyllest til det vanlige menneske, til hverdagslivet i en travel by. Joyce ville at alle skulle lese Ulysses, især vanlige mennesker, dem boken handlet om. Slik har det ikke gått. Ulysses er blitt kuppet av akademia, og det inntrykket som er skapt av Ulysses som en vanskelig tilgjengelig bok, har gjort at få våger seg på den. Paradoksalt nok er det en feiret bok, Kiberd sier: «It is quite impossible to imagine any other masterpiece of modernism having quite such an effect on the life of a city» (jfr. Bloomsday). Og det langt utenfor Dublins grenser, kan vi vel trygt si. Men den leses altså ikke. Som et kuriosum, men nok et ganske typisk sådant, kan nevnes at Hemingways eksemplar av Ulysses, som i dag befinner seg i John F. Kennedy Library, var uoppskåret, dvs. ulest, bortsett fra noen sider helt først og sist. Og det til tross for at Hemingway betraktet Joyce som lederskikkelsen blant intellektuelle i Paris på 1920-tallet.

På baksideteksten til Kiberds bok står det blant annet:

«This great modernist masterpiece, which for so many readers seem so intimidating, is a book that can teach us how to live better lives.

Declan Kiberd shows that Ulysses, far from being the epitome of elitism, was always intended as a book for common people. It was rooted in their experience and offers humane vision of a decent life under the dreadful pressures of the modern world. Leopold Bloom, the book’s hero, shows the young Stephen Dedalus how he can grow and mature as an artist and as a tolerant, adult human being. […] Apparently banal, he embodies an intensely ordinary kind of wisdom, and in this way offers us a model for living well.»

En interessant innfallsvinkel til Ulysses, og svært i tråd med Joyces egen intensjon, slik jeg oppfatter det.
Jeg tror man skal nærme seg Ulysses som man etter min mening skal nærme seg Becketts bøker - som opplevelser. Jeg brukte selv litt hjelpelitteratur da jeg leste Ulysses i fjor, og hadde utbytte av det, det gjelder bare å være herre over sin egen lesing og sette sin egen opplevelse i høysetet. Det kan det bli mange gode leseopplevelser av. Min egen lesing av Ulysses blogget jeg en del om, jfr temaet ULYSSES under dette innlegget.

PS. Jo, det er Marilyn Monroe som leser Ulysses på forsiden av Kiberds bok (bildet). Dette bildet har jeg skrevet om i et tidligere innlegg i bloggen, som du finner HER. Jeg vet ikke hvorfor bildet som illustrerte dette innlegget har forsvunnet i mellomtiden, men nå er det jo uansett i dagens innlegg.

8. juli 2009

Ord for dagen







"Writing is a beautiful act. It is making something that will give pleasure to others later."

Susan Sontag: Reborn. Early diaries 1947-1964

7. juli 2009

Feriefilm






"Etterkrigstidas feriefilmer var eskapisme for de som ikke hadde råd til egen ferie, mens dagens filmer uttrykker vår besettelse av terror og vold, mener Cinematekets Kjell Runar Jensen".
Slik lyder en overskrift på forsiden av Klassekampen i dag. Jeg har ennå ikke lest artikkelen den henviser til, men tenkte: feriefilm, hva er feriefilm for meg? Jo, den ultimate feriefilmen for meg, det må være Hr. Hulots ferie (Les vacances de M. Hulot) av og med Jacques Tati. Oscar-nominert for beste manus i sin tid. Jeg hadde glemt at jeg hadde den. Den skal jeg jammen se i kveld.

[litt senere]

Jeg burde visst ha lest artikkelen med en gang, for Hr. Hulots ferie var jo nevnt:

"Tatis film harselerer over fenomenet 'sommerferie' og den masseturismen man så allerede da. Folk dro på de samme stedene og gjorde de samme tingene, forteller Kjell Runar Jensen, som mener Tatis snart 60 år gamle film fortsatt treffer godt i sin beskrivelse av det overopphetede, masete og absurde strandlivet moderne bymennesker seg ut til å foretrekke om sommeren."

Fra det ene til det andre ...






"Just as I was once terrifiedly and neurotically religious and thought I should one day become a Catholic, so now I feel that I have lesbian tendencies ..."
Susan Sontag: Reborn. Early diaries 1947-1963. Hamish Hamilton, London 2008.


To bøker av Susan Sontag i posten i dag, fra amazon.co.uk: Reborn. Early diaries 1947-1963 og Against Interpretation and Other Essays.

6. juli 2009

Mandagsord







Slik dine dager er, slik er ditt liv. Jeg vet ikke hvem som har sagt det, men det er sant. Hvis du vil vite hvordan livet ditt er, skal du bare se hvordan en vanlig dag er.

Hva har min dag bestått av, så langt? Jeg sto opp til vanlig tid, spiste min sedvanlige frokost (en halv rød grapefrukt, en porsjon havregrøt, en skonrok med ost, et bløtkokt egg og et glass vann). Etterpå tok jeg bikkja i bilen og kjørte ut i skogen, hvor jeg besteg den høyeste fjelltoppen i nedre del av Telemark fylke, Vestre Vealøs på 500 m. Etter hjemtur og dusj satte jeg meg til skrivebordet og jobbet til lunsj. Lunsjen nå for dagen består av et smørbrød med tunfiskmousse. Denne lager jeg av en boks med tunfisk i vann (vannet helles fra) rørt sammen med en stor spisesje crème fraîche, en dæsj olivenolje med grønn sitron (Huile d’Olive au Citron pressé Vert) fra den eksklusive olivenbutikken i Vibesgate (i Oslo) som jeg ikke husker navnet på akkurat nå, jo Oliviers & Co heter den), salt og pepper og litt basilikum. Jeg har ikke noen oppskrift, bare heller ingrediensene i en bolle og rører sammen med en gaffel. Det holder til to dager. Tunfiskmoussen legger jeg oppå en ristet skive med ovnsbakt, grovt brød med solsikkefrø (Pain de Campagne, kjøpt i den lokale Coop-butikken), med rikelig med rucola-salat oppå. Ved siden av har jeg en oppskåret tomat, fortrinnsvis en godt moden klasetomat, og brune oliven med stein fra den lokale asiamatbutikken. Til dette drikker jeg en stor kopp te (China Keemum) med akasiehonning og skummet melk (derav nicket Tehme Melck). Til dessert: Biola-youghurt og jordbær.

Deretter jobbing til klokken seks. Middagen besto i dag av et kyllingsmørbrød. Som underlag det samme som nevnt til lunsj, dvs en ristet brødskive belagt med rucolasalat. En kyllingfilet bankes flat, vendes i olje/salt/pepper og stekes på glovarm grillpanne med dype riller. Da trenger man ikke noe fettstoff i pannen, fileten blir rask gjennomstekt og får en deilig grillsmak (og mørke render etter rillene i pannen). Til dette en enkel salat med hjemmelagd dressing av olje/balsamicoeddik, samt igjen en oppskåret tomat og oliven som nevnt over. Og så rødvin og vann. Vannet har jeg tilberedt tidligere på dagen: en karaffel med kaldt vann fra springen, tilsatt to oppskårne sitronskiver og satt i kjøleskapet. Alt blir så superkaldt og godt i det nye, eksklusive, stålgrå Miele-kjøleskapet mitt (kjøpt brukt av en god venninne som nylig flyttet fra et stort hus til et enda større hus hvor allslags kjøleskap var integrert og vel så det).

Desserten ses på bildet: mer rødvin, mer vann, noen druer, og camembert på den nye, tynne speltkjeksen fra Sætre. Dette nytes med utsikt til en stor hage avskjermet av trær og hekker, hvor regnet faller med et stille sus og omverdenen anes som en fjern lydkulisse. En CD-spiller i strategisk nærhet sørger for bakgrunnsmusikk i form av danske Marie Key Band (som ingen andre nordmenn enn jeg trolig har hørt om).
Men det får så være.

Til desserten leser jeg en artikkel i helgens nummer av Morgenbladet, om en vin-nerd og filosof fra Bergen som hevder at vin urettmessig er forbigått i estetikkens filosofi. Avslutningen på artikkelen virker mildt beroligende på en uvitende vinnyter som meg:
 For en alminnelig vinelsker, som ikke bryr seg mer om det hun drikker enn at der er rødt eller hvitt: Er det lov å nøye seg med en vurdering i kategoriene liker - ikke liker?
 Klart det er det. Men man kan gå videre og få nye opplevelser. Det er beklageligvis avhengig av innsats, sier vinfilosofen i Bergen.

Før det har filosofen vært innom diverse interessante momenter, blant annet sansenes hierarki. Helt siden Platon og Aristoteles er det de intellektuelle sansene, altså syn og hørsel, som er blitt dyrket. De kroppsnære sansene, smak, berøring og lukt, er blitt utdefinert av estetikken, sier professoren. Som om jeg skulle ha sagt det selv, og som jeg, for luktens vedkommende, var inne på i DETTE innlegget.

Men tilbake til dagen/livet. Noen vil kanskje mene jeg er veldig opptatt av mat, men maten er nødvendige og velkomne avbrekk i en dag som stort sett består av arbeid. Jeg tror det var Hamsun som kalte arbeidet noe i retning av en velsignet trelldom, og det gjør jeg også. Jeg elsker å jobbe, og både som drosjeeier tidligere i livet og nå i den senere delen av livet som oversetter/forfatter har jeg kunnet glede meg over en stor arbeidskapasitet.

Den maten jeg har nevnt her, har jeg lagd selv. Den er enkel, kalorifattig og raskt lagd. Ferdigmat kommer ikke innenfor veggene her i huset. Når jeg er så opptatt av mat som jeg er nå, kan det skyldes at jeg er gressenkemann i ukevis og må lage alt selv. Vanligvis er det ikke jeg som lager mat, bortsett fra frokost og lunsj til meg selv (min hustru og jeg spiser aldri disse måltidene sammen). Middagen derimot, lages som regel ikke av meg, bortsett fra visse retter og den tradisjonelle lørdagspizzaen. Middagen er til gjengjeld dagens fellesmåltid ved seks-syvtiden om kvelden, etter at dagens dont er over, og det er tid for å slappe av og nyte. Det samme mønsteret følge jeg når jeg er alene. Når jeg nå er ferdig med middagen (og bloggingen), skal jeg lese og kanskje se en film. Eller jeg skal kanskje bli sittende her på uterommet, drikke mer rødvin, høre på mer musikk (Povl Dissing, jeg holder meg til danskene i dag) og fortsette å høre på det stille suset fra regnet. Jeg har ikke noe behov for andre stimulanser enn dem jeg finner i meg selv og mine umiddelbare omgivelser. Et vesentlig element i disse omgivelsene er fraværende, men i den sammenheng erfarer jeg sannheten i Tor Jonssons postulat om at «nærast er du når du er borte» (jeg vet forresten ikke hvor enig jeg egentlig er i det, men det er en annen sak). En av livets aller største nytelser er uansett å ha noe å se frem til, men det trenger ikke å komme i konflikt med nytelsen av nuet.

PS Hvis det var noen mening med dette innlegget, måtte det være at jeg er fornøyd med livet. Min vektlegging av hverdagens betydning har jeg også vært inne på i DETTE innlegget.

4. juli 2009

En bok, et utdrag










Man må jo ha mat, selv i varmen, selv om det er ferie, selv om alt mulig. Noen vil kanskje kunne hente inspirasjon i følgende utdrag fra Becketts Watt, en av mine yndlingsbøker, men bare kanskje, for det er snakk om en relativt arbeidskrevende prosess som de færreste antagelig vil gå i gang med. Men dog en rett som passer året rundt.

«Mr Knotts måltider skapte svært lite bryderi.
Lørdag aften ble det tilberedt og kokt et tilstrekkelig kvantum mat som var nok for Mr Knott en hel uke.
Denne retten inneholdt matvarer av forskjellig slag, så som supper av forskjellig slag, fisk, egg, vilt, fjærkre, kjøtt, ost, frukt, alt av forskjellig slag, og selvfølgelig brød og smør, og den inneholdt også de mer vanlige drikkevarer som absint, mineralvann, te, kaffe, melk, eksportøl, pils, whisky, konjakk, vin og vann, og den inneholdt også mange ting man tar for helsen, som insulin, dititalin, kalomel, jod, morfindråper, kvikksølv, kull, jern, kamille og ormepulver, og selvfølgelig salt og sennep, pepper og sukker, og selvfølgelig litt salicylsyre, for å sinke gjæringsprosessen.
Alt dette, og mange andre ting som er for tallrike til å nevnes, ble godt blandet i den berømte gryten og kokt i fire timer, til innholdet fikk en konsistens av sørpe eller grøt, og alt det gode som kunne spises, og alt det gode som kunne drikkes, og alt det gode som skulle inntas for helsens skyld, var blitt uløselig sammenblandet og forvandlet til noe som hverken var mat eller drikke eller medisin, men noe fullstendig nytt og godt, og hvor selv den minste skjefull øyeblikkelig åpnet appetitten og lukket den, stimulerte tørsten og slukket den, hemmet kroppens vitale funksjoner og styrket dem, og gikk behagelig til hodet.
Det falt på Watt å veie opp, måle og telle, med den største nøyaktighet, alle de ingredienser som utgjorde denne retten, og å tilberede alt det som krevde tilberedning før det skulle i gryten, og å blande alt sammen grundig uten at noe gikk til spille, slik at ingrediensene ikke kunne skjelnes fra hverandre, og deretter få den til å koke, og når den kokte holde den på kokepunktet, og når den hadde kokt skulle han ta den av og sette den til kjøling på et kjølig sted. Dette var en oppgave som til det ytterste tok på Watts psykiske og fysiske krefter, så krevende og anstrengende var den. Og når været var varmt kunne det enkelte ganger forekomme, når han blandet, naken til livet, og rørte med begge hender med den store jernsleiven, at tårene dryppet, tårer etter mental tretthet, fra ansiktet og ned i gryten, og fra brystet og under armene, svettperler, som anstrengelsen fremkalte, ned i gryten. Hans moralske reservasjoner ble også satt på en hard prøve, så stor var ansvarsfølelsen hans. For han visste, som om han var blitt fortalt det, at oppskriften til denne retten aldri var blitt forandret, siden den ble bestemt, for lenge lenge siden, og at råvarene, doseringen og mengden av ingrediensene som ble benyttet, var utregnet med den grundigste nøyaktighet, for at Mr Knott skulle få en rett på fjorten fullstendige måltider, hvilket vil si syv lunsjretter, syv fullstendige middagsretter, det maksimum av nytelse som var forenlig med hans fortsatte sunnhetstilstand.
Denne retten ble servert Mr Knott kald, i en bolle, presis klokken tolv midt på dagen, og presis klokken syv om kvelden, hele året.»

Fra Samuel Beckett: Watt, noveller, tekster. Gyldendals Lanterne-bøker 1976. Watt er oversatt av Olav Angell.

3. juli 2009

Noen momenter










1) Det er Kafkas fødselsdag i dag.

2) Lederen i Rødt, Torstein Dale, sier i Aftenposten i dag at Rødt er for å utvide offentlige innkjøpsordninger innen alle litterære sjangre. Rødt er også for offentlig fullfinansiering av kulturlivet. Jeg synes det er verd å merke seg.

3) Morgenbladet melder i en notis i dag at de britiske kjedene Tesco og WH Smith har The Crimes of Josef Fritzl: Uncovering the Truth på sin liste over anbefalte bøker til farsdagen. I en WH Smith-filial var boka plassert under et skilt med teksten "Dads Are Heroes".

4) Morgenbladet melder også at Frankfurter Allgemeine Zeitung denne uken markerer hundreårsdagen til den uruguyanske forfatteren Juan Carlos Onetti, etter avisens (og kanskje mange andres mening) en av det 20. århundres største forfattere. Ja vel - igjen en stor forfatter der ute, som jeg ikke engang har hørt om. To av hans bøker foreligger på norsk; Siste farvel og Verftet.

5) Dagens Næringsliv har i morgen et intervju med Hanne Ørstavik, som en gang fikk dype depresjoner av dårlige kritikker, men som nå er blitt en mye gladere person. Det er alt vi får vite om HØ i teaseren i dagens avis, intervjuet kommer som sagt i morgen.

2. juli 2009

Oslo by night (nostalgia)









Tehme Melck: Oslo Nostalgia (foto ca. 1977)





«Gateprostituerte tilbake i Oslo», melder Aftenposten i dag, både papir- og nettutgaven. Jeg gidder ikke å lese artikkelen, nøyer meg med overskriften, men blir inspirert til å komme med følgende bekjennelse: Jeg har stor erfaring med prostituerte. Utsagnet er hundre prosent sant, men samtidig opptrer jeg nå som illusjonist, det vil si tryllekunstner, jeg får leseren til å se noe som ikke finnes i virkeligheten. Og i motsetning til en ekte tryllekunstner/illusjonist, avslører jeg mitt nummer: Min erfaring med prostituerte er profesjonelt betinget, som drosjekusk. Prostitusjon er en av de bransjene drosjebransjen kommer i nærkontakt med. Horer og horekunder sykler ikke, og tar ikke bussen. Mange horekunder kjører egen bil, ja vel, men ellers er det drosje som gjelder. En drosjekusk ser kjønnsmarkedet fra første parkett. Det kan man like eller ikke like, men det hører til jobben. Og selv om dette foregår, eller foregikk, året rundt, forbinder jeg det spesielt med sommeren, med slike kvelder og netter som vi har nå, tropenetter, da Oslo fremstår som en eksotisk by. La meg gjøre en ting klart: Jeg har ingen politiske og/eller moralske synspunkter på prostitusjon. Prostitusjon har alltid eksistert og vil alltid eksistere i en storby. En erfaren og klok drosjekusk ser mye menneskelig atferd som han kanskje undrer seg over, men han nøyer seg med å være en observatør. For å si det rått og brutalt: Så lenge folk ikke pisser, driter og spyr i bilen (jeg har selvfølgelig opplevd alt dette) er det meste greit. Hva folk foretok seg før de kom inn i bilen, og hva de foretar seg etterpå, er likegyldig. Intet menneskelig er en drosjekusk fremmed, for å si det med en velkjent frase. Og som jeg har sagt før, når jeg har mimret om min fortid som drosjeeier i hovedstaden: Hvis du ikke tåler et nokså vidt spekter av menneskelig atferd, er drosjeyrket ikke noe for deg. Da bør du kjøre pakker eller pizza i stedet, og ikke mennesker. Men det er utrolig mye mer morsomt og utfordrende å kjøre mennesker, bare så det er sagt. Og potensielt farlig, i en storby. Det må man også takle.
En natt som denne, en tropenatt i Oslo, var jeg på vei inn til byen etter å ha levert et selskap ute på Bygdøy. Oslonatten er som et eventyr, et potpurri av dufter, av oppmagasinert varme fra dagen, av mennesker og lyder. Sommer-Oslo sover egentlig aldri, og en drosjekusk sover i hvert fall ikke bort sumarnatta. Plutselig kom et kvinnemenneske ravende ut fra Bygdøyskogen og praiet meg. En drosjekusk har alltid sin egen sikkerhet i ryggmargen, særlig nattestid. I løpet av sekunder må han bruke sin erfaring og teft på å avgjøre om han skal stoppe for en viftende hånd eller ikke. I dette tilfellet registrerte jeg raskt at damen var i nød, men samlet og ikke beruset. Ikke en prostituert av narkomantypen. Så jeg stoppet. Hun hadde hatt en ubehagelig erfaring med en kunde i Bygdøyskogen, og det bar hun preg av, men ville ikke gå i detaljer overfor meg. Greit nok. Mitt forslag om politi/legevakt ble blankt avvist. Greit nok det også. Ved hjelp av remedier jeg hadde for hånden; våtservietter, Farris, sminkespeil og –lys på passasjersetet foran - kanskje jeg måtte frem med bilapoteket også, det husker jeg ikke - benyttet hun turen inn til byen til å fikse på fasaden. Håndvesken, med sminkesaker, hadde hun i behold. Etter hvert så hun ganske presentabel ut. Gjentatte forslag fra meg om politi/legevakt ble iherdig avvist. Vi hadde det faktisk ganske hyggelig, og jeg innbiller meg at det hjalp henne å prate med en nøytral person, som jeg var i dette tilfellet. Hun skulle til strøket, tilbake på jobb. Og slik ble det. Etter en hyggelig avskjed var det bare å finne ny kunde for oss begge. En likhet mellom prostitusjonsyrket og drosjeyrket er at vi gjerne finner kundene på gaten. Andre likheter er at vi er ofte er alene med kundene, og ofte på øde steder nattestid.
«Er», sier jeg. Men det er fortid. En for lengst forgangen fortid. Min nåværende, sølvgrå Mercedes har et utstyrsnivå og en komfort jeg bare kunne drømme om dengang, men den har aldri hatt drosjelampe på taket og har aldri kjent storbynattens magi. Men det har jeg.
Og for at litteraturen skal få sitt (siden dette tross alt er en litterær blogg): "I denne sene time er kun nøden og lasten våken", som Hermann Hesse sier. Han kjente nok storbynatten han også.

Marta Norheims boktips i sommer




HER finner du Marta Norheims tips for hva du skal lese i sommer. Jeg lånte faktisk en av disse bøkene på biblioteket nylig, Inghill Johansens Forsvinne, og har tenkt å lese den når jeg nå straks er ferdig med Philippe Claudels Brodecks rapport. Litt orientert om ny norsk litteratur må man prøve å holde seg.

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...