1. august 2009

Den erotiske blanklinjen








Det var Aina som fikk meg til å ta frem Kristin Lavransdatter igjen på grunn av DETTE innlegget. Og jeg hadde knapt begynt å bla i den før jeg skjønte at nå må jeg lese den om igjen. Noen bøker må det - leses om igjen. Jeg leste akkurat noen kloke ord om gjenlesing, men husker ikke hvor. Irriterende. Kan det ha vært på en annen blogg? Nå vel. Og når jeg først hadde funnet frem Kristin Lavransdatter, var det også Aina som med kommentaren til innlegget nedenfor; «Det veldig poetiske er ofte ikkje så poetisk, som redaktøren min plar seie», fikk meg til å se nærmere etter hvordan en virkelig skrivekunstner som Undset skildrer det første erotiske møtet mellom bokens to hovedpersoner.

Kristin og Erlend har søkt tilflukt for været i en utløe. Uværet driver over - «Nu må jeg gå», sier Kristin, og Erlend svarer: «Det må du vel.» Han tok om hennes fot: «Du blir våt - du får ri og jeg får gå - ut av skogen -» Han så så underlig på henne. Kristin skjelver, fordi hjertet hennes banker sånn, tror hun. Her er det virkelig snakk om «show, don’t tell». Med subtil skrivekunst formidler Undset spenningen mellom dem; det er nå det skal skje. De vet det nok, både hun og han, kanskje mer ubevisst enn bevisst, men forfatteren gjør leseren til sin fortrolige, så leseren er ikke et øyeblikk i tvil. De kommer seg ikke ut av løa, og slik kulminerer det: «Hun seg bakover i høyet med åpne armer og lot Erlend gjøre som han ville.»

Deretter følger en blanklinje.

Og så: «Hun satt rett opp og ned, da Erlend løftet hodet fra armene sine.» Undset sier med andre ord ingenting om selve akten, hun overlater alt til leserens fantasi. Men det som sies, både før og etter, det dirrer som spente buestrenger. Først bygger hun opp en nesten uutholdelig spenning i forkant, og mindre spent er det ikke etterpå. For hva nå? «Kristin bøyde hodet - for hvert ord han sa, syntes hun den tid som lå foran henne, syntes lengre og mer umulig å tenke - klosteret, Jørundgård - det var som fløt hun på en strøm, der bar bort fra det alt sammen.»

Men det er de to nå, i et fellesskap av lyst og skjebne:
«Ligger du alene i det loftet, nu dine frender er reist,» spurte Erlend. «Da kommer jeg og taler med deg i kveld, vil du lukke meg inn?»
«Ja,» sa Kristin sakte. Og så skiltes de.»

Hvem sier mest? Hvem gir leseren den største opplevelsen, hvem tar pusten fra leseren? Roberts med sine «raviner av nytelse», «kaskader av satenghud» og solvogner og elver og hav og hva ikke - eller nobelprisvinneren Undset med sin blanklinje? Svaret gir seg selv.

Denne blanklinjen må selvsagt ikke forveksles med et tomrom, den er alt annet. Den er breddfull av innhold på grunn av det som står foran og etter. Men for en sublim, kunstnerisk løsning, tenk å få sagt så mye med en blanklinje! Det må være den mest storslåtte blanklinjen i verdenslitteraturen. Men samtidig som Undset gir fritt frem for leserens fantasi, slår hun også av kameraet. Ikke i moralens, enn si moraliseringens, navn - Undset er ingen moralist, hun er fullblods forfatter, intet menneskelig er henne fremmed - men kanskje av ganske alminnelig anstendighet. Det som skjer mellom Kristin og Erlend i blanklinjen, er privat, det har ingen andre noe med. Vi kan fantasere om det, og det gjør vi nok, men vi får ikke være bivånere. Også det er sublimt. Mange moderne forfattere kunne ha noe å lære av mesteren når det gjelder antydningens kunst. Ikke alt kan eller bør skildres. Men det er sannelig ikke enhver skriver gitt å få sagt så mye med det usagte heller.

Når jeg omtaler dette som det første erotiske møtet mellom Kristin og Erlend, er det en sannhet med modifikasjoner. Undset rasjonerer med godsakene. De har riktig nok ikke ligget med hverandre før, men det egentlige første møtet, det skjebnesvangre, skjellsettende, skjer litt tidligere, mens Kristin er i klosteret, nærmere bestemt under Bondegildet den 20. juli, Margretmessedagen. Etter festen om kvelden, langt utpå natten, da "bålene bare er noen hauger av ildmørje som svartnet mere og mere", går Kristin og Erlend vekk fra de andre, gjennom urtehagen (Edens hage?), bare de to. De kommer til enden av stien, til et steingjerde ut mot skogen. Erlend hjelper henne over - når hun skal hoppe ned på den andre siden, tar han henne imot i armene sine, setter henne ned i gresset og kysser henne. Kristin er maktstjålet, og når Erlend skiller silkeserkens folder ganske litt og kysser innimellom, blir hun het inn i hjerterøttene. De setter seg med ryggen mot steingjerdet, hun med hodet i hans fang, og slik sitter/ligger de natten igjennom.
Det er her de egentlig går over en grense, symbolisert ved steingjerdet de forserer. Det er Erlend som er den aktive, det er han som hjelper henne over grensen, både konkret og i overført betydning. Hun er forlovet med en annen, med Simon Darre, men han har aldri fått det til å kile i magen på henne. Han er mer eller mindre utvalgt til hennes kommende ektemann av familien, altså et tiltenkt arrangert ekteskap - Kristins far liker ham, og tenker dessuten praktisk; jordene deres grenser opp til hverandre. Men Erlend vekker kvinnen i henne, og deretter er det ingen vei tilbake. Etter natten ved steingjerdet er hun hans. Det erotiske møtet i løa senere, fullbyrdelsen av den lidenskapen som er tent, er bare en naturlig følge av denne første natten.

5 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg leser Husfrue på nytt nå, og det er en voldsom opplevelse. Jeg leste hele trilogien da jeg var i sekstenårsalderen, og elsket den. Senere har jeg lest hele og deler av Kransen, blant annet sammen med elevene mine. En venninne sa at dette er en tekst som vokser med deg, og det er jammen sant. Jeg ser Kristing med helt andre øyne nå enn da jeg var seksten. Den gang var jeg like forelsket i Erlend som Kristin var. Nå elsker jeg Simon Darre. Jeg tror jeg vil blogge litt om den selv når jeg er ferdig med å lese.

Og til blanklinjen. Det er så sant det du skriver. Jeg husker jeg så en film med Michelle Pfeiffer (Skrives det sånn), - The age of innocence. Den filmen inneholder en vanvittig erotisk scene: En mann og en kvinne sitter alene i en lukket vogn. Han tar av henne en hanske, - finger for finger. Mer er det ikke. Gisp!

I Et dukkehjem blir også noe hengende i luften. Nora viser Doktor Rank silkestrømpene sine, flørter med ham og sier at han bare få rse ankelen, - men så ombestemmer hun seg og lar ham røre hele strømpen, - helt opp. Erotisk så det holder for meg.

Fin post.

Aina Basso sa...

Å, The Age of Innocence er fantastisk. Du burde lese boka!

Elles sjølvsagt einig i at Undset si erotiske scene er langt meir interessant enn den sveittesildrande ravine-scena.

Apropos Kristin Lavransdatter, så trur eg det snart er tid for gjenlesing. Eg hadde same oppleving som deg, livetleker, for eg las også om Kristin som sekstenåring. Og difor gadd eg ikkje lese ferdig andreboka eingong. Men eg har ei kjensle av at eg vil oppleve det heile noko annleis no.

Odette de Crécy sa...

Kanskje vi har et språk som egner seg bedre til blanklinjer....
Har lest skildringer på engelsk som ikke virker like pinlige, som oversettelsen til norsk gjør.

Lille søster sa...

Fint innlegg!
Kristin Lavransdatter er en sånn bok som man kan lese mange ganger og vektlegge helt forskjellige ting. Jeg leste Kransen og Husfrue i tenårene, og var mest interessert i kjærlighetshistorien. Syntes Erlend var helt perfekt. Ble bare irritert på Kristin fordi hun alltid var så sur og grinete etter at de ble gift. Senere forsto jeg henne godt. Og jeg fikk også veldig sansen for Simon Darre. Da jeg leste bøkene i tjueårsalderen, fokuserte jeg mer på forholdet mellom Kristin og foreldrene, særlig faren, det er nydelig skildret. Kanskje det er på tide med en gjenlesning. Som vil gi meg noe annet enn de to andre lesningene.

Er enig med dere andre om The age om innocence. Både boka og filmen.

Sesselja sa...

Herlig innlegg!
Og nå må jeg med skam innrømme at jeg hverken har lest Kristin Lavransdatter eller noe annet av Undset - og det til tross for at jeg har samtlige bøker hun har skrevet stående i bokhylla. Men jeg lurer på om ikke dette innlegget har pirret leselysten min litt. Kanskje det er på tide å hente henne frem fra eksilet under trappa.