aroundbooks

aroundbooks

25. november 2009

Intern humor? Meir om Brontë-søstrene frå Lesja






«Intern humor» er overskriften på Morgenbladets anmeldelse av Botheim-søstrenes debutroman Ramstein pensionat, som jeg nettopp har lest. «Kryssklipping blir ikkje automatisk interessant litteratur,» er anmelderen Nora Simonhjells konklusjon. Jeg konkluderer med at hun ikke likte boka så godt som jeg gjorde. For det første har hun problemer med å se boka som en roman, samtidig som hun sier at «romanen er jo den sjangeren som stadig fornyar seg. Men dersom noko skal kunne kallast ein roman, må det vere noko som gjer teksten estetisk interessant». Jeg er usikker på hva anmelderen legger i «estetisk interessant». Vi er nok i det hele tatt uenige, anmelderen og jeg. Jeg er for eksempel ikke enig i at både by- og bygdeportretter preges av klisjeer. Det er en lettvint påstand å komme med, og etter min mening stemmer den ikke. Anmelderen har heller ikke sans for boka som fellesprosjekt: «I eit intervju får eg vite at søstrene har insistert på å skrive halvparten av boka kvar, og, ja mest ned til ordnivået har dei arbeidd etter prinsippet om annankvart ord. Det kollektive og kontrastive med skriveprosessen skin tydeleg igjennom. Fleire av fragmenta får dermed noko hakkete over seg.» Fortsatt er anmelderen og jeg uenige: Jeg lot meg under lesingen imponere nettopp av «det kollektive og kontrastive». I mine øyne ga det teksten en ekstra nerve. Imponerende og morsomt samarbeid, tenkte jeg. Humoren går også anmelderen hus forbi: «Boka insisterer på at ho er morosam.» Til det må jeg bare si at jeg selv har en stor forkjærlighet for humor i litteraturen og at jeg jobber med humor i mine egne bøker. Overfor meg som leser nytter det ikke å «insistere på å være morsom». Jeg har vært borti mange bøker som har utgitt seg for å være morsomme, men som ikke er det. Men Ramstein pensionat er morsom. Jeg vil faktisk gå så langt som til å si at nettopp humoren er et av mest overbevisende trekkene ved denne boka. «Intern» opplever jeg den ikke som. Men kanskje den ble litt for subtil for anmelderen? Eller kanskje det bare er et spørsmål om smak og behag, hva vet jeg.

Bare ett sted er jeg enig med anmelderen: Hun siterer fra samme sted i boka som jeg også gjorde i mitt innlegg om den 19. november (litt lenger nede). «Her finst det ei interessant spenning i teksten,» sier anmelderen. «Dessverre blir ho ikkje utvikla.» Jeg er enig i at denne teksten fremhever seg med en spesiell litterær kvalitet, men for meg, i langt større grad enn for anmelderen, inngår den i det jeg opplever som en vellykket og underholdende helhet. Anmelderen ville i det hele tatt hatt en annen bok. Det ville ikke jeg. Dermed ikke sagt at det ikke skal bli spennende å se hva «de norske Brontë-søstrene» gjør neste gang, hvis det blir noen neste gang, for litteraturhistorien har vel neppe noen eksempler på at et søskenpar har skapt et skjønnlitterært forfatterskap sammen? Det er vel spesielt nok bare med denne ene boka? Men om de nå skriver videre, sammen eller hver for seg, er det klart at deler av denne boka, som ovenfor nevnte fragment, kan være mer interessante enn andre deler av boka å utvikle videre. Her er nok anmelderen og jeg enige. Og talent skorter det neppe på hos de to søstrene.

1 kommentar:

Aina sa...

Eg trur dette handlar om humor, eller rettare sagt: ulik sans for humor.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...