aroundbooks

aroundbooks

24. desember 2009

Kristins første julenatt på Husaby








«Kristin stod opp og gikk ut i ytterdøren. Det var så mørkt og regntungt ute at der syntes hverken måne eller stjerner. Men hun tenkte at det måtte nu være midnatt snart. Hun tok lykten i forstuen, gikk inn og tente den. Så kastet hun kåpen på seg og gikk ut i regnet.
«I Jesu navn,» hvisket hun, og korset seg tre ganger da hun tren ut i natten.
Øverst i tunet lå prestehuset. Det stod tomt nu. Siden Erlend var blitt løst av bannet, hadde det ikke vært høgendesprest på Husaby; av og til kom en av hjelpeprestene i Orkedal over og leste messe, men den nye presten som var satt til kirken, var i utlandet med mester Gunnulf; de var nok venner fra skolen. De hadde vært ventet hjem isommer - nu mente Erlend at de kom vel ikke til landet før etter våren. Gunnulf hadde hatt lungesott i sin ungdom, så han ville neppe reise på vintertiden.
Kristin låste seg inn i det tomme, kalde hus og fant kirkenøkkelen. Så stod hun litt. Det var svært hålket - og belgmørkt og vind og regn. Det var vågalt av henne å gå ute ved nattetid, og mest julenatt, da alle uvetter var i luften. Men hun kunne ikke gi det opp - hun måtte til kirken.
«I Guds den allmektiges navn går jeg her frem,» hvisket hun ut i været. Lysende for seg med lykten satte hun føttene hvor gresstufser og sten stakk opp av hålken. I mørket syntes veien til kirken svært lang. Men tilslutt sto hun på hellen foran døren.
Inne var sviende kaldt - meget kaldere enn ute i regnet. Kristin gikk frem til korbuen og knelte ned for krusifikset, som hun skimtet i mørket over seg.
Da hun hadde lest sine bønner og reist seg opp, stod hun litt. Det var som hun hadde ventet at noe skulle hende henne. Men intet skjedde. Hun frøs og var redd i den mørke, øde kirke.
Hun snek seg opp til alteret og lyste på billedene. De var gamle, stygge og barske. Alterbordet var den nakne sten - duker, bøker og kar visste hun lå nedlåst i en kiste.
I langhuset løp det en pall langs veggen. Kristin gikk ned og satte seg; lykten stilte hun på gulvet. Kåpen hennes var våt, og hun var våt og kald på føttene. Hun prøvde å trekke et ben opp under seg, men da kom hun til å sitte så vondt. Så svøpte hun kåpen godt omkring seg, og strevde for å samle tankene sine om dette, at nu var det igjen den hellige midnattsstund da Kristus lot seg føde av Maria mø i Betlehem.»

Fra Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter. Husfrue (1921)

1 kommentar:

livetleker sa...

Tenk at jeg skal være så glad i denne Kristin Lavransdatter. Det undrer meg. Etter å ha lest bøkene som sekstenåring, har jeg tatt dem fram igjen, - langsomt. Kransen leste jeg om igjen for noen år siden, Husfrue nå i høst. Deilig! Jeg tenkte å finne plass til Korset nå i vår, selv om Thvs gamle tante sa at jeg skulle sprae den til jeg ble gammel.

Takk for fint innlegg, og god jul til deg og dine.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...