aroundbooks

aroundbooks

26. februar 2009

Ord for dagen











"Vi skriv fleire og lengre bøker enn nokon gong, og vi rekk å lese ein stadig mindre del av det som vert skrive."
Stephen J. Walton i Skaff deg eit liv! Om biografi. Samlaget 2008.


Akk ja. Walton skriver mye om at en biograf må velge, men det må man sannelig som leser også i vår tid. I hvert fall jeg får av og til en nagende følelse av at det er mye der ute jeg går glipp av, men det demper heldigvis ikke gleden over og opplevelsen av det jeg leser, selv om det bare er noen dråper i et stort hav ...

24. februar 2009

Hvorfor er biografier så populært?









Hvorfor er det så populært med biografier? Den amerikanske biografen Justin Kaplan mener, ifølge Stephen J. Walton, at «biografien er ein reaksjon mot ’det dystre, det groteske og den psykiske isolasjonismen i ein stor del av den seriøse samtidslitteraturen’ [...] Samtidslitteraturen er altså så trøysteslaus at biografien må trå til med personar som vi får lov å ta del i livet til».
Kanskje det? Jeg har også hørt det samme argumentet brukt som forklaring på hvorfor krim er så populært, men nå husker jeg ikke hvor jeg så det.

Jeg vet ikke helt om jeg kjøper dette, jeg kjenner meg i hvert fall ikke igjen i denne beskrivelsen av samtidslitteraturen, selv om det skal innrømmes at jeg for min del har stor sans for «rar» litteratur, gjerne det absurde. Men det er da vel nok av forfattere som gjør det forfattere har gjort til alle tider, nemlig å fortelle en god historie, og da selvfølgelig om mennesker?

Når det gjelder biografiens popularitet, tror jeg forklaringen heller ligger i at den handler om virkelige mennesker, og at det for mange er enklere og mer givende å forholde seg til enn oppdiktede mennesker. Greit nok det. En velskrevet biografi kan kanskje være vel så medrivende og fortelle oss like mange sannheter om menneskene og livet som en velskrevet roman. Men for meg blir det «virkelige» fort en slags begrensning. Det spennende ved litteraturen for meg, er først og fremst de uendelig mange spennende mulighetene som ligger i det å fremstille virkeligheten og menneskelige erfaringer i dikterisk form, og hvordan det utfordrer oss som lesere og setter vår egen fantasi i sving og kanskje resulterer i uante opplevelser og erkjennelser. Dét kan ikke biografienes «virkelighet».

Når det gjelder krim, tror jeg det er snakk om at det er en sjanger som er så enkel og forutsigbar (bortsett fra spenningen knyttet til hvem som er morderen) at det fungerer som en slags time out for hjernen, vi kan bli så besatt av en krim at vi glemmer alt annet og oppnår noe som minner om total avslapning, omtrent som når man løser kryssord. Derfor stilles det heller ikke store litterære krav til krim, en altfor «kunstnerisk» krim ville rett og slett falle utenfor sjangeren.

22. februar 2009

Biograferte biografer








England kan vel antagelig karakteriseres som biografienes hjemland, jfr. innleggene «Dr. Johnson» og «Pingvinifisering» litt nedenfor. «England er såpass biografibefengt,» skriver Walton, «at jamvel biografane vert biograferte der, ei glede norske biografar enno har i vente.» Tja, hverken Tor Bomann-Larsen eller Ingar Sletten Kolloen har så vidt jeg vet fått sin biografi ennå, i motsetning til Johnson-biografen Boswell og andre engelske biografer.

21. februar 2009

Radio Days





Takket være DETTE danske firmaet, som har et imponerende utvalg Woody Allen med skandinavisk teksting, har jeg hamstret Woody Allen-klassikere til den store gullmedalje. I kveld blir det Radio Days.

"E-postar i samling"







I DETTE innlegget på Flimre-bloggen drøfter Aina hva som tas vare på, og hvordan, av det vi etterlater oss av skrift i våre dager. Det er jo ikke lite, og angår selvsagt biografisjangeren (som ifølge Walton egentlig ikke er en egen sjanger, men akkurat den definisjonsmessige grenseoppgangen får ligge nå). Ifølge Walton står den som vil skrive en biografi i dag, «overfor eit heilt nytt problem når det gjeld kjeldetilfanget, iallfall dersom ein skriv om ein person i nyare tid. Oftast har problemet for biografar vore å skaffe seg tilstrekkelig materiale til å føre ein rimeleg truverdig argumentasjon om livet til eit anna menneske. Med den mengda av elektronisk lagra data som no finst om oss, det enorme tekstlege fotavtrykket vi legg etter oss i kyberrommet, vil problemet framover bestå i å velje og å argumentere for kva det er legitimt å sjå vekk frå, kanskje ikkje eingong lese.»

Et annet sted sier Walton: «Det kan vere ille nok å sitje med fem band med Olav H. Hauges dagbøker. Om nokre år sit vi kanskje med atskillege band med brev. Men kan de tenkje dykk korleis det ville vere å arbeide seg gjennom ca. åtti år med Hauges e-postar i samling?»

Hvor verdifull all den tekstmengden vi etterlater oss i dag egentlig er for en biograf, opptar også den tyske Kafka-biografen Reiner Stach. I det omfattende og interessante forordet til første bind i sin ruvende Kafka-biografi (merkelig nok den første virkelig omfattende Kafka-biografi), Kafka. Die Jahre der Entscheidungen (Fischer 2002), skriver han følgende om internett som kildeområde:

«Enttäuschend auch der schäumende Überfluss des Internet: Lässt man bunte Bildchen, Zierschriften und Java-animationen einmal beseite, so erweist sich das web als durchaus sekundäres Medium. So gut wie alles, was zum Thema Kafka von Interesse ist, stammt wiederum aus dem Regal K, wo man es bequemer nachlesen können; zu schweigen davon, dass er hier keinerlei Qualitätsfilter gibt – mit den bekannten folgen. Die Bühne des jüngstens Mediums wird beherrscht vom Prinzip der Wiederholung und des entspannten Plagiats, und die Frage ist nur noch, ob das, was hier gespielt wird, die Steigerung, die Parodie oder schon der Verfall des Kafka-Kultus ist.»

Ein sekundäres Medium, Überfluss, Wiederholung, Plagiat (et sekundært medium, overflod, gjentagelser, plagiat) – ja, hvem har ikke gjort samme erfaring som Stach når man har prøvd å finne vettugt stoff på nettet.

Men hva gjør vi med posten vår? I gamle dager (som ikke er langt unna) hadde man tykke bunker med brev som man sparte på. En kjent scene i litteraturen også dette, ikke sant, folk som kommer over gulnede brevbunker etter for eksempel foreldrene, og oppklarer mysterier på den måten. Men hva med våre brev, det vil si e-postene?

Dr. Johnson






Mitt eget eks. av "den mest legendariske av alle engelske biografier".




Man kan vanskelig teoretisere rundt biografisjangeren i det omfanget Stephen J. Walton gjør uten å nevne boken som vel fremstår som selve innledningen til den moderne biografiens æra, nemlig James Boswells beretning om den engelske forfatteren, litteraten og leksikografen Samuel Johnson, på engelsk som regel referert til som Dr. Johnson, og for øvrig en gjenganger i sitatlitteraturen, ikke minst nettopp takket være Boswell. Originaltittel The Life of Samuel Johnson (1791), norsk (forkortet) utgave Samuel Johnsons liv (1951), oversatt av Solveig Tunold.
«Takket være Boswell går ‘Doktoren’ den dag i dag lys levende omkring, og Boswell følger like lys levende med og presenterer ham. Og ikke bare disse to, men hele den litterære og politiske samtid følger med dem – en unik personskildring og en ganske uvurderlig miljøskildring,» som det heter i det norske forordet.
Walton omtaler den som den «mest legendariske av alle engelske biografiar [...] ei bok på over 1000 sider der biografen så å seie følgjer gjenstanden rundt som ein skugge fram til han døyr i 1784».
Og fortsatt en høyst leseverdig og givende bok, kan jeg føye til for egen del.

En god Wikipedia-artikkel om Johnson finner du HER, og en tilsvarende om Boswell HER.

19. februar 2009

"Pingvinifisering"







I Stephen J. Waltons Skaff deg eit liv! Om biografi, som jeg leser litt til og fra, kom jeg over noe i går som jeg syntes var interessant. Han skriver om ulikheter innen biografiteori i forskjellige land, og nevner en forfatter ved navn Hermione Lee som etter Waltons mening har et spesifikt engelsk perspektiv (Lee, Hermione. 2005. Body Parts. Essays on Life-Writing. Chatto & Windus. London.) Med det mener han at det er et strukturelt trekk ved det engelske bokmarkedet som har farget Lees oppfatning av sjangeren per se. Og det er hans redegjørelse for dette engelske særtrekket som jeg syntes var interessant lesning:

«England har ein relativt stor bokmarknad, og det finst ein stor pingvinifisert middelklasse. Med dette meiner eg at det iallfall dei siste ca. sytti åra, sidan Penguin-bøkene tok til å kome ut i store opplag for lite pengar, har vore vanleg i store krinsar å skaffe seg kulturell kapital gjennom å lese. Ein kan til og med knyte dette opp til den tidlege ekspansjonen i England av et lesingsfremjande fenomen som pendling med tog og buss, som både byrja tidlegare og nådde eit større omfang enn i andre europeiske land, særlig i hovudstadsområdet, der reisene kunne være lange, altså i det «Metroland» som Julian Barnes har skrive om. Dei engelske mellomlaga skaffe seg altså kulturell kapital ved å lese, mens tyskarane gjekk på konsertar og franskmennene gjekk på kunstutstillingar, for å seie det svært skjematisk. Eitt resultat av dette er at den engelske bokmarknaden er mindre stratifisert enn t.d. den franske, samtidig som England har mangla ei sosialt koherent gruppe med grands intellectuels av den franske typen (jf. Debray 1979), lite talrike, men geografisk konsentrerte med felles bakgrunn, sterkt normativt sosialiserte, og diskuterande, ei gruppe som m.a.o. ligg godt til rette for sterke teoridanningar. Den engelske skriftkulturen har i mykje sterkare grad vore prega av ein middlebrow-kultur, og den sjangeren som framfor alle andre har fylt dette mellomromet mellom lågpannene og høgpannene, har vore biografien. Kjennskap til livet til ei rekkje sentrale aktørar i den felles skriftkulturen og i den politiske kulturen har vore eit absolutt danningskriterium i engelsk samfunnsliv, og dette fenomenet er på ingen måte slutt. Frå Jane Austen via George Orwell, Sylvia Plath og Ted Hughes, Jo Orton, til Alan Bennett og Alan Clark – namna er nokså vilkårleg valde og kunne supplerast i langdrag – er det ikkje nok, og kanskje ikkje eingong nødvendig, å kjenne skriftene til sentrale skriftkulturelle figurar, det viktigaste er å vete noko om dei, og til det har ein både biografiar, sjølvbiografiar, brevsamlingar og dagbøker i hopetal. Det er dette som gjer at Bennett kan seie at England er det landet der sladder er intellektualitetens akseptable ansikt, samtidig som han kanskje meir enn nokon annan nolevande skriftkulturell person i England har bidrege til det biografiske materialet om sin eigen person. Det er også denne biografiske tettleiken som gjer at England, iallfall England forstått som kulturell arena, har eit underleg preg av å vere både svært intimt og svært lite. Det kulturelle England er mykje mindre og meir kompakt enn det sosiale og geografiske England. Det har eit sterkt preg av innandørs, «our cosy little island», som Bennet kallar det.»

17. februar 2009

Haugdronninga





På kveldsturen i går kom jeg forbi noen småjenter som lekte i en snøhaug. En av dem kravlet seg til topps og forkynte: «Nå er jeg kongen på snøhaugen!»
Pussig, tenkte jeg, er ikke småjenter mer bevisste i våre dager? Ikke før hadde jeg tenkt tanken, så kom det selvkorrigerende fra toppen av haugen: «Eller dronning, kanskje.»
Ja visst, konstaterte jeg fornøyd idet jeg hastet forbi. Sånn skal det låte. Litt sent riktig nok, og litt nølende, men likevel.
Kanskje et eksempel på tankeoverføring? Eller et bevis på at verden tross alt går fremover (ifølge Fredrik Stabel har den ikke noe annet sted å gå).

(Tilfeldig illustrasjon fra nettet, utfra søkekriteriet "playing in snow". Ikke fordi jeg ikke er lei av vinteren, men det var moro å leke i snøen da man var liten ... Ake, lage snømann, snøhytte med fresende stearinlys om kvelden ... jo visst var det moro.)

16. februar 2009

Ord for dagen






"Om vi ikke alltid kjenner den rette tiden for en bok, så gjør merkelig nok ofte bøkene selv det."
Tehme Melck

PS Egentlig sa jeg dette i en kommentar til et innlegg på Flimre-bloggen, men ved nærmere ettertanke syntes jeg det var så godt sagt at det kunne være ord for dagen i dag. Det handler vel egentlig om det fenomenet jeg har vært inne på flere ganger før, at bøker "kommer til meg" uten at jeg har søkt dem eller hadde planer om å lese dem, det kan være bøker jeg har hatt stående i årevis eller overhodet ikke hørt om. Eller bøker jeg har lest før, og som vil bli lest igjen.

Snø









Parti fra gaten jeg bor i (mitt hus er ikke på bildet).


Det snør og det snør. Jeg begynner å bli seriøst lei av å bakse rundt med snøfreseren. Det virker som om vi har valget mellom pest eller kolera denne vinteren - snø eller kulde. Det vil si, noe valg har vi jo ikke, det er bare å ta det som kommer. Nå har jeg riktig nok, i motsetning til for eksempel Nils Kjær, en viss sans for de visuelle nytelsene både kulde og snø kan by på, men da jeg kom inn etter en liten morgenøkt med snøfreseren i dag, begynte jeg å fundere over hvilken litterær skildring av snø og vinter som har gjort størst inntrykk på meg. Svaret kom ganske raskt: Snø av Orhan Pamuk. Se bare her:

«I motsetning til gatene i en fraflyttet by, virket imidlertid ikke disse tomme gatene skremmende. I det oransje, blasse lyset fra gatelyktene og de gjenfrosne utstillingsvinduene stirret Ka fortryllet på de snødekte grenene til oleaster- og platantrærne, og det vakre gjenskinnet i isen som hang ned langs siden av lyktestolpene. Snøen dalte ned i en forheksende, nærmest høytidelig stillhet, og bortsett fra sine egne, nesten lydløse skritt og raske åndedrag, kunne han ikke høre noen ting. Ikke en eneste hund bjeffet. Det var som å ha nådd verdens ende, som om alt han kunne se, ja, hele skaperverket, lå der trollbundet av snøen som dalte ned.»

For å se hva jeg har skrevet om denne boken tidligere, trykk på temaet «Pamuk» under.

Hva er din yndlingsbok når det gjelder snø og vinter?

14. februar 2009

Dagen i dag




Her jeg noe forhold til dagen i dag, valentinsdagen? Egentlig ikke. Her i Norge er det vel bare enda en av disse høytidene som handelsstanden har importert for å øke omsetningen, men enhver kan jo gjøre det ut av dagen som man vil. Å vise at man setter pris på sin hjertes utkårede (hvis man har noen), er i seg selv en utmerket ting, men det bør vel helst skje litt hyppigere enn én dag i året? Hvis vi skal se litt seriøst på bakgrunnen for denne dagen, kan vi for eksempel ta en titt HER. Som så ofte står det nemlig en helgen bak.

13. februar 2009

Den store, lille forskjellen ...








Flere bloggere har i det siste omtalt romanen Mnem av Simon Stranger. Jeg ble så nysgjerrig på den at jeg lånte den på biblioteket. Da jeg kom hjem og kikket på den og så at den handlet om en konstruert by, tenkte jeg at herregud, er det ikke typisk for en mannlig forfatter å skape sitt eget univers, og er det så fryktelig interessant, er ikke det å lage byer noe de fleste av oss gjorde seg ferdig med i sandkassa? La meg straks si til Strangers forsvar at jeg ikke har lest boka hans. Kanskje gjør jeg ham blodig urett. 

Men det som slo meg, var om det virkelig er forskjell på hvordan kvinnelige og mannlige forfattere skriver, og også hvordan det skrives om dem. Jeg tok en liten titt i bokhylla, og kan godt innrømme at jeg lette bevisst etter sitater som underbygget min teori. Men da må jeg også tilføye at de var meget lette å finne.

Her er noen tilfeldige, eller ikke tilfeldige, sitater:

«’Mnem’ er en storslått og ambisiøs fortelling om hukommelse og glemsel, om en drøm som blir til et mareritt. Det sies at det ikke finnes grenser for hva en roman kan gjøre, og Simon Stranger tar dette utsagnet på alvor. I Mnem finnes fotografier, formler og tegneserier, essays, dikt og kortprosa. Resultatet er en bok uten sammenligning i norsk samtidslitteratur.»
Fra baksideteksten til Simon Strangers Mnem

«Jan Ove Knausgård debuterer med en roman så skarp, vakker og tragisk at leseren forstummes. I romanens psykologisk orientering skapes det assosiasjoner til mektige studier i menneskelivets irrasjonelle sider ført i pennen av størrelser som Dostojevskij og Hamsun.»
Jeanette Sky i Morgenbladet om Ute av verden 


«Thorvald Steen konstruerer som en anden Cees Noteboom, han formulerer sig med en hårdhed, som var det selveste Hemingway på en doven søndag – og oven i købet krydrer han sin fortælling med en bittersød humor, der ofte får leseren til at smile underfundig for sig selv.»
Fra Politikens anmeldelse av Thorvald Steens Don Carlos eller Giovanno

«Et stort, charmerende og vidunderligt generøst brag af en bog, hvor Saabye Christensen forløser hele sit potensiale som fortæller [...] Det er norsk slapstick forlenet med stor Hamsunsk indtryksømhed og en fortællerglede, der er sjælden, rig og givende.»
Henrik Wivel om Halvbroren i Weekendavisen 

«Ut og stjæle hester er helt fra tittelen av en juvel av en bok, varm, underfundig, sjarmerende, jordnær og realistisk, over et tragisk og dypt alvorlig tema [...] Dette er en stor prestasjon.»
Knut Faldbakken i VG

«Latours katalog av Nikolaj Frobenius er på mange måter en fabelaktig fortelling. Den har store overdrivelser, men likevel er ingenting overlatt til tilfeldighetene [...] et ambisiøst prosjekt, som Frobenius fullfører med presis stil.»
Cecilie Lund i Klassekampen


«Det er en helg i juli, i en vanlig norsk by. Noen reiser sin vei. Noen kommer. Noen forandres. Noen prøver å gjøre godt. Det handler om lidenskap og død, arbeid og flukt, fyll og forsoning, fortvilelse og omtanke, ønskedrømmer og sammenbrudd, sjalusi og tillit, makt og ydmykhet, overbevisning og benektelse, overgrep og kjærlighet, sykdom og lykke. Det handler om alt det som livet kan utsette oss mennesker for. En helg i juli, eller når som helst.»
Fra baksideteksten til Trude Marstein: Gjøre godt


«kallet – romanen undersøker hva en roman er, hva det vil si å skrive, hva det vil si å våkne og reise seg til en ny dag. Den spør hva det er å ville noe, i sitt eget liv og i forholdet til de andre. Hvem og hva er det som bestemmer?
Kallet-romanen er en roman om kunst, liv og erkjennelse. På en åpen måte undersøker den muligheter for bevegelse og forandring.»
Fra baksideteksten til Hanne Ørstavik: kallet - romanen

«Hjulskift er kjærlighetshistorien om bilselger Truls og litteraturprofessor Louise. Et møte mellom to som er fanget i hver sin kultur, intelligent og humoristisk fortalt.»
Fra baksideteksten til Vigdis Hjorth: Hjulskift

«Vigdis Hjorth berører et spesielt tema, den uansvarlige mor. Vi har møtt det før, men ikke slik, ikke så nyansert, varmt og forståelsesfullt som her.»
Tonje Tveite i Dagbladet (om Hjulskift)

«Tilnærmingar er en av de beste ’innside’-fortellinger om et barns følelsesliv jeg noensinne kan huske å ha lest.»
Torunn Borge i Dagsavisen, i en omtale av Gunnhild Øyehaugs Knutar

«Før du sovner er en oppfinnsom, spirituell og skarpt humoristisk roman, en innstendig fortelling om en ung kvinne som langsomt lærer seg å snakke sant.»
Fra baksideteksten til Linn Ullmann: Før du sovner


Gutta bygger byer og konstruerer, de sammenlignes med Hamsun, Hemingway og Dostojevskij, de utfører «store prestasjoner», «mektige studier», «ambisiøse prosjekter» og «forløser hele sitt potensial som forteller». Prøver de fortsatt å imponere jentene, sånn som i puberteten?

Og jentene, de sitter pent ved pulten og gjør oppgavene sine. De utforsker det nære, menneskene rundt seg, familierelasjoner, de er «nyanserte», «varme» og «forståelsesfulle». I motsetning til gutta sammenlignes de aldri med kjente litterære storheter. 

Mitt materiale er sparsomt, og jeg utgir ikke dette for å være noen vitenskapelig undersøkelse. Jeg påstår heller ikke at det ikke er forskjell på menn og kvinner, for det er det selvfølgelig. Og kanskje er det bare så enkelt som at de naturgitte forskjellene viser seg i litteraturen de skaper? Men det er vel kanskje også en del kulturbetingede forskjeller ute og går, her som på andre områder?

Et annet, og etter min mening like interessant aspekt, er hvordan menn og kvinners litteratur omtales. Hvorfor betegnes for eksempel ikke Marsteins bok som et «ambisiøst prosjekt» med sitt persongalleri på 118 individer? Kanskje det har vært gjort, hva vet jeg. Men det kan virke på meg som om gutta, akkurat som på skolen, har lettere for å gjøre seg bemerket. Kanskje noen har forsket på dette, jeg kan umulig være den første og eneste som har festet seg ved disse problemstillingene. Jeg synes bare det er litt interessant. 

12. februar 2009

Hukommelsens irrganger (2)








I innlegget «Hukommelsens irrganger» (fire innlegg nedenfor) omtalte jeg Bernhard Schlinks roman Høytleseren (Der Vorleser), som nå er filmatisert, og som jeg hadde glemt at jeg hadde lest, inntil en omtale av filmen i Aftenposten allerede dagen etter satte hukommelsen på gli. Og når hukommelsen først hadde kommet på gli, husket jeg denne boken som en stor leseopplevelse. Jo da, jeg er klar over at mange vil se en selvmotsigelse her, men dem om det. Jeg fastholder uansett at den var en stor leseopplevelse da jeg leste den for over ti år siden. Det gjelder imidlertid tydeligvis ikke for alle, så jeg dro på biblioteket i dag for å ta et gjensyn med den. Vel tilbake ved skrivebordet slår jeg opp på en tilfeldig side og leser følgende:

«Hvorfor blir jeg så trist når jeg tenker tilbake på denne tiden? Er det lengselen etter tapt lykke – og lykkelig var jeg i de følgende uker, da jeg virkelig arbeidet som en gal og stod til eksamen, og vi elsket med hverandre som om ingenting annet betød noe her på jorden. Er det kunnskapen om det som kom etterpå, og at det bare var noe som allerede var der, som siden kom frem i lyset?

Hvorfor? Hvorfor slår det som var vakkert for oss, sprekker fordi det gjemte avskyelige sannheter? Hvorfor forbitres erindringen om lykkelige år sammen, når det viser seg at den andre i alle disse årene hadde en elsker? Fordi man ikke kan være lykkelig i en slik situasjon? Men man var jo lykkelig! Mange ganger er en smertefull slutt allerede nok til at erindringen blir utro mot lykken. Fordi lykke kun er ekte når den varer i all evighet? Fordi bare det kan ende i smerte som allerede i utgangspunktet har vært smertefull, skjønt ubevisst og uerkjent? Men hva er en ubevisst og uerkjent smerte?»

(Oversatt av Torodd Lien)

Er ikke dette vakkert? Er ikke dette god litteratur? (Og bekrefter ikke dette min litterære hovedteori om at all litteratur dypest sett handler om kjærlighet?) Jo.

11. februar 2009

Lokk for skrivere




Kom oooooordaaaaa!
Kom oooooordaaaaa!
Hoi! Kom nå da, orda!
Så skal vi skrive litt
i dag også!

(Man kan eventuelt spille et av Griegs lyriske stykker før og etter for stemningens skyld, men det er ikke påkrevet.)

10. februar 2009

"Litterært avfall"











«Berre éin ting overlever, skriv Løland. Berre ein einaste ting: Kunsten! Kunsten. Når han er stor nok, frigjer kunsten seg frå tida si, frå fortida og framtida, og strekkjer seg over dei stengsla menneska i all sin avgrensa natur og levealder stangar mot. Eit målarstykke, ein melodi, nokre rimande linjer eller ei ekstraordinær handling, ein flik av kvardagen lausriven frå den same kvardagen og omgjord til noko flott. Noko magisk, det er kunst. Verken meir eller mindre. Løland er kunst. Øvre Richter Frich og De knyttede næver, derimot, er ikkje berre trivialia, det er avfall. Rett og slett litterær skit og lort frå folk med avgrensa sjelsliv og tru på overmennesket. Og denne Øvre sjølv er ikkje noko anna enn ein ærendsgut for styresmakter med store og farlege ambisjonar. Og kva slags namn er det eigentleg? Ikkje eit skikkeleg namn i det heile. Eit forfina austlandsnamn er det, eller bergensk, eller kor i hoen det måtte kome frå? Same det, for med så flust av konsonantar hive inn mellom vokalane kan det berre stamme frå éin stad. Tyskland, sjølvaste keisarriket. Namnet er herma så godt ein har fått det til etter tyske stavemåtar. Og kva trur de dei skreiv i Stavanger Aftenblad om denne Frich ein gong i fjor sommar. Jo, at han skreiv om ein Jonas Fjeld, som var sjølvaste erketypen på det dei norske raseforskarane hadde sagt var den reine nordiske rasen: høgreist, blond og høgpanna, med eit friskt og tiltalande ytre, eit ope og humørfylt sinn, eit sylande skarpt intellekt og ikkje lite godt utstyrt nedantil. Denne ekte skandinaven, Jonas Fjeld, var helten i Frichs kriminalromanar, og dei kriminelle var lågpanna, mørke, korte, krokete, tause og tungsindige, og kunne dei velje, dreiv dei for seg sjølv gjennom dei mørkaste bakgatene, framande som dei var med både skikk og bruk og folk. Kort sagt, dei som stod for dei ureine innslaga i den nordiske rasen, eit slags ugras som heldt ut trass i både statleg og privat luking. Men det kunne berre vere snakk om tid. For dei lågpanna hadde beviseleg lågare intelligens enn dei høgpanna. Derfor var Jonas Fjeld lege, mens bandittane ikkje eingong hadde kome seg gjennom omgangsskulen.»

Frå Edmund Austigard: Krinsereglane, roman Samlaget 2005.

Meir om Frich HER.

For anledning har eg avfotografert det eg sjølv har av Øvre Richter Frich (eg har også Christopher Hals Gylseth sin biografi, ... selv selv til det ytterste. Øvre Richter Frich og hans forfatterskap, Cappelen 1997). Eg vil tru at lesinga av Frich sine bøker utgjer eit nærmast rituelt stadium i alle lesande gutars liv, i generasjon etter generasjon, det er bøker ein les i slukealderen, utan tanke på kor politisk ukorrekt det er, for slikt har ein enno knapt høyrt om på det stadiet og er lukkeleg fri frå å måtte take standpunkt til, det er berre spennande, ganske enkelt. Det blir i alle fall ordna opp i tinga; dei snille og sterke grip inn, og dei slemme får den lagnaden dei fortener.

9. februar 2009

Torgrim Eggen-nytt







Kulturdelen av Aftenposten melder i dag at Torgrim Eggen "pusser opp" sin roman Gjeld, som foregår i 1991 og handler om den økonomiske nedturen etter den såkalte jappetiden på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-årene. Årsaken er at boken skal ut på nytt igjen (i april) på grunn av dagens finanskrise. Han endrer ikke på handlingen - den skal fortsatt foregå i 1991, men han "pusser den opp slik man pusser opp båter om våren" fordi noe ikke har tålt tidens tann, som han sier. Dessuten skriver han et nytt etterord.

Og til høsten kommer han trolig med en helt ny roman.

8. februar 2009

Hukommelsens irrganger




I Dipsolitteratens siste quiz (HER) var jeg helt utenfor. Og jeg som trodde jeg hadde litt oversikt i hvert fall. Etter en del nokså hodeløs gjettevirksomhet måtte jeg bare gi opp. Jeg skal ikke påstå at det ødela kvelden for meg, og at jeg gikk til sengs i formørket sinnstilstand, men noe bortimot.

Boken det dreide seg om, viste det seg, var Høytleseren av Bernhard Schlink. Som sagt fullstendig ukjent for meg, bortsett fra at jeg hadde registrert at det var en bok som het det, formodentlig fra bokklubbbrosjyrer og lignende.

Helt ubegripelig, den burde tydeligvis være kjent nok - se bare hva Wikipedia skriver: «In 1995 he published The Reader (Der Vorleser), a partly autobiographical novel about a teenager who has an affair with a woman in her thirties who suddenly vanishes but whom he meets again as a law student when visiting a trial about war crimes. The book became a bestseller both in Germany and the United States and was translated into 39 languages. It was the first German book to reach the number one position in the New York Times bestseller list. In 1997 it won the Hans Fallada Prize, an Italian literary award, and the Prix Laure Bataillon for works translated into French. In 1999 it was awarded the "WELT - Literaturpreis" of the newspaper Die Welt.» (Hele Wikipedia-artikkelen om Schlink finnes HER.)

Og denne boken hadde jeg altså ikke peiling på. Eller? For hva skuer mitt øye på førstesiden av Kulturdelen da jeg åpner Aftenposten neste morgen, om ikke annet enn bilde fra og omtale av filmatiseringen av boken, med Kate Winslet i den kvinnelige hovedrollen. Jeg hadde ikke hørt om filmen før heller, må jeg åpent innrømme.
Men - billedteksten åpnet hukommelsen da jeg så at det dreide seg om en ung manns forhold til en eldre kvinne. Han er 15, hun 36 da de treffer hverandre før krigen. De har et forhold, men forbindelsen opphører. Som jusstudent etter krigen møter han henne igjen som anklaget i en krigsforbrytersak. Visst har jeg lest denne boken! Det må ha vært da den kom på norsk i 1997. Jeg husker den til og med som en stor leseopplevelse, selv om utsnittet som var gjengitt i quizen, var borte fra hukommelsen og sa meg ingenting. Men nå skal boken anskaffes og leses igjen.

6. februar 2009

Flammesvar

Og Flammes svar (jfr. innlegget under), i dagens nummer av Dagsavisen, står, foruten på side 6 i papirutgaven, å lese HER.

4. februar 2009

Kompisklubben Flamme







Er Flamme forlag en kompisklubb der alle forfatterne kopierer forlegger Nils-Øyvind Haagensen? Det kan du lese mer om i Dagsavisen i dag, eller HER

3. februar 2009

"I nølingen nøler han ikke"










Om kvelden, i stedet for å ta frem boken/bøkene jeg egentlig leser, hender det at jeg vandrer litt langs bokhyllene og finner frem et lite utvalg bøker som jeg blar i. For, som jeg har bekjent før, i tillegg til å være en planmessig leser, er jeg også en bladrer. Å sette seg til med en slik bunke er som et litterært tapasmåltid. Det kan komme mange velsmakende godbiter ut av det. I går kveld blant annet denne:

«Og vi kan spørre, som Heidegger, hva er litteraturens opphav, og svaret må bli forfatteren, hvis vi skal svare som filosofen, for «Kunstneren er verkets opphav», som igjen blir til gjennom sitt verk, som kunstner, forfatter, og vi er like langt, som hos Franz Kafka der han nøler overfor sin forlovede, tviler på ekteskapet, tviler på sin skrift, samtidig som det er ekteskapet som skaper mannen, skriften, forfatteren, og han nøler, velger ikke ektemannen, forfatterskapet, legger ut muligheten, setningen, og trekker begge deler tilbake, plusser i samme slengen på en liste over alle de tenkelige negative konsekvenser av et giftermål, og dette er Kafkas vesen, uten tvil, i nølingen nøler han ikke, det er hans vesen, som mann og som kunstner, forfatter, er og blir han den store europeiske nøleren, etter mønster av andre nølere selvfølgelig, særlig Flaubert, som var mesternøleren inntil Kafka kom og tok over tronen.»

Morten Claussen: Livet i Venedig. En litterær reise. Solum 2006.

2. februar 2009

Hva skal jeg si?














Tehme Melck: Innendørs landskap med fjell og skyer



Vel. Hva skal jeg si? Nå skal jeg ikke gjøre dette til en veldig personlig og følelsesladd greie, men uberørt blir man jo ikke av sånne tilbakemeldinger (jfr. kommentarene til innlegget nedenfor). Om jeg aldri så mye blogger for min egen skyld, er bloggingen også en form for kommunikasjon, for å bruke et litt forslitt moteord. Ainas «eg trur du vil sakne det» har unektelig mye for seg (jeg har begynt å savne det etter bare ett døgn ...), og Cyno Grassators forslag om en mellomløsning tangerer en tanke jeg selv var inne på, nemlig å redusere aktiviteten. Det vil i praksis si at jeg fritar meg selv fra mitt selvpålagte krav om minst ett innlegg per dag, og så får vi se. Men pausen blir neppe så lang likevel.

1. februar 2009

BLOGGPAUSE

Jeg gjør nå som Spectatia (HER), jeg tar en pause fra bloggingen. Jeg har nå blogget relativt intenst i over to år - med intenst mener jeg godt over ett blogginnlegg per dag i gjennomsnitt. Bloggingen tar tid, tid jeg nå ønsker å bruke på andre ting. Jeg kommer helt sikkert til å savne bloggingen, men håper savnet blir oppveid av tilfredsheten over å få tid til andre prosjekter.

Et alternativ til å ta helt pause kunne selvsagt være å redusere aktiviteten, men for meg er det litt sånn enten-eller, så målet er å ta HELT pause i hvert fall i en måneds tid - og kanskje for alltid. Vi får se.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...