aroundbooks

aroundbooks

31. august 2009

Ord for dagen

"Det er bare å tenke tanken: du skal leve hele livet med deg selv. Du kan finne en ny kjæreste, du kan forlate familie og venner, reise bort, finne en ny by og nye steder, du kan selge det du eier og kvitte deg med alt du ikke liker, men du kan aldri - så lenge du lever - bli kvitt deg selv."

Tomas Espedal: GÅ. (Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv)

Dette sitatet er en reprise; jeg hadde det også i april 2007 (denne bloggen er snart tre år gammel). Men det er et veldig godt sitat da? Tomas Espedal uttrykker seg svært aforistisk, det er mange brukbare sitater i bøkene hans. Det blir mye Tomas Espedal nå, jeg vet ikke hvorfor, eller jo, det var dette intervjuet i siste nummer av Morgenbladet, eller kanskje det egentlig var synet av ham på Gyldendals høstfest, han har en intens, fortettet utstråling (bare se på bildet i Morgenbladet), og jeg visste at jeg som leser ikke var ferdig med ham, noe som også har manifestert seg i at jeg har hatt stående på nattbordet i flere år uten å bla mer i den enn jeg gjorde like etter at jeg hadde kjøpt den, men i går kveld tok jeg den frem igjen og begynte å lese den, for nå vil den leses fra perm til perm, jeg vet ikke hvorfor dette skulle ha et par år på å modnes, sånt trenger man ikke spekulere på for man finner neppe noe svar uansett. Lesingen lever sitt eget liv, det er noe av det spennende med den. Noen ganger kan den styres, andre ganger må man bare gi etter og la seg lede av den.

HER kan du lese om et møte bloggeren Bharfot hadde med Tomas Espedal. Og HER et intervju på Bergen Offentlige Biblioteks hjemmeside (de har mange gode forfatterintervjuer!).

30. august 2009

Hva er det jeg skriver?

«Hva er det jeg skriver? Jeg skriver en bok om det å gå. Det har jeg holdt på med i mer enn tre år. Jeg skriver og går. Leser og går. Jo mer jeg går, desto vanskeligere er det å skrive. Det er som om gåingen undergraver skrivingen. All denne gåingen har forstyrret og til dels ødelagt skrivingen. Gåingen gjør meg urolig, den går i blodet. Så snart jeg begynner å gå, tenker jeg bare på gåingen og alt det som hører gåingen til: hvor skal jeg sove, følg nøye med stien, snart begynner det å regne, det er tid for å spise, hvor finner jeg vann? Bare sjelden tenker jeg på det å skrive, og da tenker jeg at det å skrive er unødvendig. At skrivingen bare forstyrrer meg. Og at tanken på det å skrive står imellom meg og selve gåingen: å se, å lytte, lukte, gå. Hvor rent og riktig jeg tenker når jeg går! Derfor må jeg slutte med all denne gåingen. Jeg må slå meg til ro. Holde meg inne. Først da er det kanskje mulig å skrive noe tilfredsstillende om det å gå.»

Tomas Espedal: Dagbok

28. august 2009

"Å skrive tar livet av meg"

"Å skrive tar livet av meg. Skrivesituasjonen bryter meg helt ned. Det blir bare verre og verre for hver bok. Men det er nå hva jeg driver med. Og jeg løper ikke for å trene meg opp, nei. Fra dem som løper kommer det bare tom og intetsigende litteratur."

Tomas Espedal i et intervju i siste nummer av Morgenbladet.

Tomas Espedal løper ikke, nei, han går, akkurat som jeg. Det har han skrevet en bok om, som heter , og som jeg har, men som jeg ikke har lest, men som er god å ha og som jeg vet kommer til å gi meg mye glede en dag. Tilfeldighetene har også villet det slik at jeg kjenner noen av de traktene på Vestlandet som han går i. Men han går mange andre steder også, jeg har bladd så mye i boken at jeg vet det.
Når Espedal sier at fra dem som løper kommer det bare tom og intetsigende litteratur, er det selvsalgt fordi gåing, i motsetning til løping, er forenlig med meditering og tankevirksomhet. Løpere har som regel musikk på øret, de er med andre ord ikke til stede i det de gjør, men bringer sin egen narsissistiske, teknosentrerte virkelighet med seg ut i naturen, noe som er fullstendig malplassert. Dermed avskjærer de seg ikke bare fra de verdifulle impulsene omgivelsene kunne gitt dem, men også fra sin egen indre kreative prosess. Folk som går er til stede i det de gjør, de har en totalopplevelse av det de foretar seg. For den som går, går synsinntrykkk og lydinntrykk opp i en høyere enhet og stimulerer tanker og fantasi. Å gå er det ideelle tempoet for sjelen.

Intervjuet med Espedal er for øvrig ledsaget av et portrett som jeg gjerne skulle tatt selv. Espedal var på Gyldendal-festen i forrige uke, og hver gang jeg ser ham får jeg lyst til å snakke med ham, men så tenker jeg at da bør jeg ha lest først. Så jeg venter til jeg har gjort det.

Og hvis man blar om (i siste nummer av Morgenbladet), kommer man til en anmeldelse av Trude Marsteins siste bok, Ingenting å angre på, en veldig god anmeldelse, ikke god fordi anmelderen tydeligvis liker boka, men god fordi det forekommer meg å være en veldig velskrevet anmeldelse, en anmeldelse som er en leseopplevelse i seg selv, og som gir meg lyst til å lese boka. Jeg hører til dem som ble veldig imponert over Marsteins forrige bok, den med det usannsynlig store persongalleriet, Gjøre godt.

21. august 2009

Festrapport







Eksempel på mingling. Fra venstre mot høyre: forlagsredaktør XX, forfatter YY, forfatter og oversetter ZZ, og nederst undertegnede (skoene er mine ca tyve år gamle svarte Sebago-mokkasiner, meget velholdte, og som man ser ulastelig blankpussede).



I går var jeg på høstfest hos Gyldendal. Gyldendals høstfest er ikke like sagnomsust som Aschehougs hagefest, men gjev nok for gyldendøler. En eller annen ondskapsfull person har riktignok uttalt at det bare er de som blir invitert på Aschehougs hagefest som teller i norsk kulturliv, og jeg blir ikke invitert dit. Man trenger ikke være Ludvig Holberg for å trekke den logiske konklusjonen av dette. Til gjengjeld håndhilste direktøren i Gyldendal Litteratur hjertelig på meg da jeg ankom Sehesteds plass i går ettermiddag, og det holder for meg. Det gjorde også inntrykk på security-personalet i døra, kunne jeg se. De trodde sikkert at jeg var noen, mens jeg i virkeligheten har mer enn nok med bare å være meg selv.

Inne var alt som det pleide, det vil si folksomt og ståkete, og akustikken like elendig. Ove Røsbak leste fra det jeg går ut fra er en bok av året, og det gjorde han utrolig godt, med hele kroppen, rene showet, og etterpå var det mat og drikke og mingling. Mingling går i hovedsak ut på at folk du hadde en hyggelig prat med i fjor og innbilte deg at du ble litt kjent med, ikke kjenner deg igjen året etter. Dermed må du finne noen nye å prøve å ha en hyggelig prat med, sånn at det er noen andre som ikke kjenner deg igjen til neste år. En oversetterkollega som pleier å mobbe meg fordi jeg er hundeeier, mobbet meg i år for en dialekt jeg ikke snakker. Men han skal ha kred for variasjonen.

Da jeg hadde fått meg litt mat (etter å ha stått i matkø sammen med blant andre Ingrid Espelid Hovig), tok jeg en prat med dem jeg hadde bestemt meg for å prate med, det vil si redaktørene mine. Det er jo ikke så ofte man ser dem ansikt til ansikt. For dem er dette jobb, så man kan like gjerne benytte anledningen til en jobbprat. I slike sammenhenger blir man ofte presentert for andre av redaktørens forfattere, ikke minst debutanter som er så ivrige og entusiastiske som man skal være når man har fått virkeliggjort forfatterdrømmen og deltar i det pulserende forlagsfestlivet for første gang. Når man befinner seg på Gyldendals høstfest, er man ikke wannabee lenger.

Selv klarer jeg ikke engang å komme i gang med den vanskelige tolvteboka (eller hva det nå er, jeg har mistet tellingen), men det problemet er det ingen som snakker om. Verden kunne allikevel ikke care less, kanskje ikke jeg heller når det kommer til stykket. (I parentes bemerket har jeg aldri skjønt hvilket stykke man skal komme til, men det er så mye jeg ikke skjønner.)

Ved halv ni-tiden forlot jeg festen like edru som da jeg kom, viklet den sølvgrå ekvipasjen min ut av det labyrintiske parkeringshuset den var plassert i, og fulgte ledestjernen hjemover i kveldsmørke og piskende regn.

17. august 2009

Ord for dagen

I am never bored anywhere; being bored is an insult to oneself.
-Jules Renard

Dagens ord er hentet fra DENNE bloggen.

10. august 2009

Ord for dagen







"Forget for a moment the loneliness and fear, the paranoia and financial unsecurity. Being a Writer is great fun. But there is a catch. You have to write."

Louise Doughty: A Novel in a Year

9. august 2009

Leserapport






Jeg er nettopp ferdig med Malone dør av Beckett, andre bok i romantrilogien som ble Becketts litterære gjennombrudd tidlig i 1950-årene. De andre bøkene i trilogien er Molloy og Den unevnelige. Hadde jeg visst da jeg begynte på den at Malone dør var andre del av en trilogi, ville jeg kanskje lest bøkene i kronologisk rekkefølge, men jeg vet ikke om det er noen sammenheng mellom dem. Jeg innbiller meg at de like gjerne kan leses hver for seg, jeg tror for eksempel ikke at Malone opptrer i alle. Da burde jo trilogien ha endt med Malone dør. Jeg gleder meg uansett til de to andre bøkene.

Samtidig leser jeg Shantaram, som tidligere omtalt. En diger lefse på 900 sider. Roberts skriver drivende godt, mye action, gode skildringer av mennesker og miljøer. Om det er hans egen historie eller ikke, slik han hevder, spiller ingen rolle. Illusjonen er god nok. Boka er full av siterbare formuleringer som «Det finnes ikke noe mer deprimerende enn gode råd», «Depresjoner er noe som bare rammer mennesker som ikke vet hvordan de skal være lei seg» og «Man aner ikke hvilket privilegium det er å kunne få snakke sitt eget språk før man blir tvunget til å stotre på noe andres», for å nevne noe av dem jeg har merket meg.

Av og til liker jeg å lese flere bøker på en gang for variasjonens skyld. Shantaram er en stor munnfull, og jeg synes det er greit å kunne variere med noe helt annerledes, som for eksempel Beckett. Da jeg var ferdig med Malone dør, kikket jeg i stabelen med nyankome, uleste bøker for å finne en ny bok å lese samtidig med Shantaram. Valget falt på Lotte i Weimar av Thomas Mann. Lotte er den kvinnelige hovedpersonen i Goethes berømte Unge Werthers lidelser. I Manns bok kommer hun, som aldrende kvinne, til Weimar, offisielt for å besøke sin søster, men med den baktanken å treffe sin ungdoms flamme, dikteren Goethe, som altså gjorde henne udødelig gjennom sin roman. Siden Manns bok er en eneste stor referanse til Unge Werthers lidelser, ble det imidlertid meningsløst å lese Lotte i Weimar uten å ha lest Unge Werthers lidelser først, og den har jeg aldri lest. Jeg måtte ta en titt i tyskhylla for å se om jeg i det hele tatt hadde den, og det hadde jeg, i to eksemplarer til og med. Jeg har kanskje trodd at den var i to bind. Men så fikk jeg luket ut en dublett, og fikk plass til Grass’ Når løken skrelles.

Min utgave av Unge Werthers lidelser er bokklubbutgaven fra 1999, i Lotte Holmboes oversettelse. Pen bok. Tiltalende bokutstyr og typografi. Men med illustrasjoner av Arne Nøst, og når jeg sier men, er det fordi jeg finner disse illustrasjonene direkte malplasserte i denne boken, uansett hvor kunstnerisk høyverdige de måtte være. Tegningene hans kommuniserer overhodet ikke med Goethes tekst, slik jeg opplever det, med sitt altfor modernistiske, nærmest groteske uttrykk. Hvordan i all verden har de tenkt i bokklubben? Gamle kobberstikk eller enkle, naturalistiske strektegninger hadde vært det rette. Heldigvis er Nøsts feilslåtte illustrasjoner samlet i tre separate bolker slik at man bare kan bla forbi dem.

Men teksten - for en nydelig bok Unge Werthers lidelser er. Jeg har en gang her i bloggen sagt at det ikke er noen bøker man lese, men som også meddelt har jeg siden kommet til at kanonisk lesing har mye for seg – det er ikke så dumt å kjenne sine klassikere. For det første fordi de er gode, men også fordi det er en del av almendannelsen, for å være orientert, etc., etc. Det er noe annet å snakke om for eksempel Joyces Ulysses når man rent faktisk har lest den (slik jeg gjorde i fjor), og Unge Werthers lidelser stiller selvsagt i samme kategori. (Det skal for ordens skyld innskytes at det fortsatt er nok av klassikere igjen som jeg ikke har lest.) I etterordet skriver Åse-Marie Nesse:

«DIE LEIDEN DES JUNGEN WERTHERS var Europas første bestseller. Like etter utgivelsen i 1774 ble den oversatt til en rekke språk, i Italia kom den i 9 nye oversettelser i løpet av en 75-årsperiode, i England 12, og i Frankrike 25! På norsk ble den ikke utgitt før i 1820, men siden er det kommet flere oversettelser, og nå altså i en ny utgave til Goethes 250-års jubileum. Selv til en avkrok i Norge fant Werther veien: I biblioteket på baroniet i Rosendal har jeg nylig funnet en praktutgave med kobberstikk, trykt i 1775!»

Og nå leser også jeg denne berømte romanen, for deretter å gå i gang med Lotte i Weimar igjen.

8. august 2009

En bukett solsikker




En av livets nytelser er friske blomster, men med de prisene og det begredelige utvalget vi blir avspist med her i landet, kan man ikke akkurat gå berserk på dette området. Noe av det som gjør størst inntrykk på nordmenn i Danmark, i hvert fall på meg, er blomsterbutikkene, med et utvalg og priser vi bare kan drømme om. Dessverre har jeg heller ikke noe særlig med snittblomster i hagen (og straks tenker jeg på Danmark igjen, på Karen Blixens Rungstedlund, med en egen avdeling i parken bare for snittblomster, hvor Blixen kunne hente materiale til sine mange blomsterarrangementer). Nå vel, av og til finnes det solstreif i mørket. En bondegård på disse kanter har selvplukk av solsikker, og der var jeg innom etter morgenturen i dag og plukket meg en bukett til svært overkommelig pris. Så nå kan jeg gå helgen i møte med sol både ute og inne.

7. august 2009

Visdomsord fra Mattilsynet





Nabodistriktet har hatt en stor oljekatastrofe etter et skipshavari. Et av aspektene ved dette er konsekvensene for sjømat fra dette området. Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (Nifes) skal nå analysere fisk, krabbe og skjell fra områdene i nærheten av skipet. I denne forbindelse uttaler Mattilsynet: Fisk og sjømat som lukter eller smaker olje skal ikke spises.

Det er når man leser slike gode råd det går opp for en hvor sårt man savner Norsk Dusteforbund.

6. august 2009

Den rette tittelen

«Og naturligvis den gangen, da jeg var i gang med min tredje roman, uttegnet til den minste detalj; en eneste setning på 400 sider, med et vell av frislupne parenteser; idiosynkratiske, hysteriske, fjollete, og etter tre års arbeid oppdaget jeg til min forskrekkelse at det var noe som ikke stemte; det var tittelen som ikke stemte, på en måte var den ustemt vis-à-vis den voksende ensetningsteksten; ustemt og med feil tone, og etter så mange år, og med de jeg hadde igjen, for jeg hadde utregnet tiden det ville ta; det ville ta fem år og det tok fem år, men ikke to år til med en gal, ustemt, feilintonert tittel, det var ikke mulig, og for å bøte på skaden tok jeg til å tenke, og tenksomt tok jeg til å skisse den ene tittelen etter den andre, side opp og side ned; det hjalp ingenting, jeg sto fast, lenge sto jeg fast, som fastfryst, for jeg våget ikke å fortsette med ensetningsteksten, ettersom den fryktelig ustemte tittelen kunne påvirke det som jeg skulle til å skrive, nå som jeg visste at den var floskulent, idiotisk, feiltonet, eller som Adorno bemerker om en av sine egne titler, avvist av sin forlegger som «føljetongprega og billig», at den var temmelig dum, en vits, «bonmot», som min, den var en vits, men så, til alt hell, var det som om jeg ble anropt, slik en Zadik vil hevde at han blir det; påkalt, anropt, var det slik, slik kunne det ha vært, slik var det, som om den krøkkete, leddaktige, ensetningsteksten bad om sin rette tittel, og påpekte hvor jeg skulle gå for å finne den, og gjett om jeg hoppet i stolen idet jeg oppdaget hva jeg kunne gjøre, rett under nesetippen, så å si, og hvor blind hadde jeg ikke vært, ettersom tittelen hadde vært der hele tiden og det eneste jeg behøvde å gjøre, uten å forstyrre den ensetningslange teksten, jeg bare forkortet den, ved å ta vekk åpningsordene, som kunne minne om en ordinær setning og isolerte den som en tittel og jeg var ikke i tvil; det var dette som var den rette tittelen: Naturligvis måtte hun ringe.

Ole Robert Sunde: Jeg er et vilt begrep. Essays 2007. «Om titler».

4. august 2009

Ord for dagen

«Jeg avbryter her for å notere at jeg føler meg i usedvanlig fin form. Kanskje jeg er gått fra vettet.»

Malone i Samuel Beckett: Malone dør.
Oversatt av Erik Ringen og Anne Elligers.

1. august 2009

Den erotiske blanklinjen








Det var Aina som fikk meg til å ta frem Kristin Lavransdatter igjen på grunn av DETTE innlegget. Og jeg hadde knapt begynt å bla i den før jeg skjønte at nå må jeg lese den om igjen. Noen bøker må det - leses om igjen. Jeg leste akkurat noen kloke ord om gjenlesing, men husker ikke hvor. Irriterende. Kan det ha vært på en annen blogg? Nå vel. Og når jeg først hadde funnet frem Kristin Lavransdatter, var det også Aina som med kommentaren til innlegget nedenfor; «Det veldig poetiske er ofte ikkje så poetisk, som redaktøren min plar seie», fikk meg til å se nærmere etter hvordan en virkelig skrivekunstner som Undset skildrer det første erotiske møtet mellom bokens to hovedpersoner.

Kristin og Erlend har søkt tilflukt for været i en utløe. Uværet driver over - «Nu må jeg gå», sier Kristin, og Erlend svarer: «Det må du vel.» Han tok om hennes fot: «Du blir våt - du får ri og jeg får gå - ut av skogen -» Han så så underlig på henne. Kristin skjelver, fordi hjertet hennes banker sånn, tror hun. Her er det virkelig snakk om «show, don’t tell». Med subtil skrivekunst formidler Undset spenningen mellom dem; det er nå det skal skje. De vet det nok, både hun og han, kanskje mer ubevisst enn bevisst, men forfatteren gjør leseren til sin fortrolige, så leseren er ikke et øyeblikk i tvil. De kommer seg ikke ut av løa, og slik kulminerer det: «Hun seg bakover i høyet med åpne armer og lot Erlend gjøre som han ville.»

Deretter følger en blanklinje.

Og så: «Hun satt rett opp og ned, da Erlend løftet hodet fra armene sine.» Undset sier med andre ord ingenting om selve akten, hun overlater alt til leserens fantasi. Men det som sies, både før og etter, det dirrer som spente buestrenger. Først bygger hun opp en nesten uutholdelig spenning i forkant, og mindre spent er det ikke etterpå. For hva nå? «Kristin bøyde hodet - for hvert ord han sa, syntes hun den tid som lå foran henne, syntes lengre og mer umulig å tenke - klosteret, Jørundgård - det var som fløt hun på en strøm, der bar bort fra det alt sammen.»

Men det er de to nå, i et fellesskap av lyst og skjebne:
«Ligger du alene i det loftet, nu dine frender er reist,» spurte Erlend. «Da kommer jeg og taler med deg i kveld, vil du lukke meg inn?»
«Ja,» sa Kristin sakte. Og så skiltes de.»

Hvem sier mest? Hvem gir leseren den største opplevelsen, hvem tar pusten fra leseren? Roberts med sine «raviner av nytelse», «kaskader av satenghud» og solvogner og elver og hav og hva ikke - eller nobelprisvinneren Undset med sin blanklinje? Svaret gir seg selv.

Denne blanklinjen må selvsagt ikke forveksles med et tomrom, den er alt annet. Den er breddfull av innhold på grunn av det som står foran og etter. Men for en sublim, kunstnerisk løsning, tenk å få sagt så mye med en blanklinje! Det må være den mest storslåtte blanklinjen i verdenslitteraturen. Men samtidig som Undset gir fritt frem for leserens fantasi, slår hun også av kameraet. Ikke i moralens, enn si moraliseringens, navn - Undset er ingen moralist, hun er fullblods forfatter, intet menneskelig er henne fremmed - men kanskje av ganske alminnelig anstendighet. Det som skjer mellom Kristin og Erlend i blanklinjen, er privat, det har ingen andre noe med. Vi kan fantasere om det, og det gjør vi nok, men vi får ikke være bivånere. Også det er sublimt. Mange moderne forfattere kunne ha noe å lære av mesteren når det gjelder antydningens kunst. Ikke alt kan eller bør skildres. Men det er sannelig ikke enhver skriver gitt å få sagt så mye med det usagte heller.

Når jeg omtaler dette som det første erotiske møtet mellom Kristin og Erlend, er det en sannhet med modifikasjoner. Undset rasjonerer med godsakene. De har riktig nok ikke ligget med hverandre før, men det egentlige første møtet, det skjebnesvangre, skjellsettende, skjer litt tidligere, mens Kristin er i klosteret, nærmere bestemt under Bondegildet den 20. juli, Margretmessedagen. Etter festen om kvelden, langt utpå natten, da "bålene bare er noen hauger av ildmørje som svartnet mere og mere", går Kristin og Erlend vekk fra de andre, gjennom urtehagen (Edens hage?), bare de to. De kommer til enden av stien, til et steingjerde ut mot skogen. Erlend hjelper henne over - når hun skal hoppe ned på den andre siden, tar han henne imot i armene sine, setter henne ned i gresset og kysser henne. Kristin er maktstjålet, og når Erlend skiller silkeserkens folder ganske litt og kysser innimellom, blir hun het inn i hjerterøttene. De setter seg med ryggen mot steingjerdet, hun med hodet i hans fang, og slik sitter/ligger de natten igjennom.
Det er her de egentlig går over en grense, symbolisert ved steingjerdet de forserer. Det er Erlend som er den aktive, det er han som hjelper henne over grensen, både konkret og i overført betydning. Hun er forlovet med en annen, med Simon Darre, men han har aldri fått det til å kile i magen på henne. Han er mer eller mindre utvalgt til hennes kommende ektemann av familien, altså et tiltenkt arrangert ekteskap - Kristins far liker ham, og tenker dessuten praktisk; jordene deres grenser opp til hverandre. Men Erlend vekker kvinnen i henne, og deretter er det ingen vei tilbake. Etter natten ved steingjerdet er hun hans. Det erotiske møtet i løa senere, fullbyrdelsen av den lidenskapen som er tent, er bare en naturlig følge av denne første natten.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...