aroundbooks

aroundbooks

30. desember 2009

Bakerapport i romjula





Biscotti. Tørre italienske småkaker som smaker utrolig godt. Mine er med finhakket appelsinskall og hakkede mandler, men man kan smaksette dem med nesten hva som helst. Smaker godt til kaffe, sies det. Jeg drikker ikke kaffe, men de er gode uten kaffe også!



Forleden dag bakte jeg biscotti for første gang, og i går bakte jeg Focaccia pugliese med tomater og hvitløk til middag (ledsaget av spinatsalat, men den var det ikke jeg som laget). Focacciaen etter en oppskrift i Paul Hollywoods bok 100 smakfulle brød, som jeg har nevnt tidligere. Det var der jeg fant oppskriften på det franske landbrødet som nå er blitt det daglige brød her i huset, og som jeg derfor baker stadig vekk. Jeg hadde litt problemer en stund med at skorpen ikke ble sprø, men det var bare å flytte stekebrettet en rille opp i ovnen, så var det problemet løst. Jeg husket tydeligvis ikke hvilken rille jeg hadde bakt det på første gang. Man må gjøre sine erfaringer, finne ut av ting.





Jeg hadde aldri bak focaccia før heller, men den ble også vellykket. Alt ble spist opp! Jeg skal likevel gjøre noen små justeringer neste gang. Blant annet vil jeg prøve med oppskårne soltørkede tomater i deigen. Focaccia kan man jo også tilsette hva som helst, tomater som her, eller poteter, oliven etc. Bak focacciaen står "Berlin-kua", en "spareku" i støpejern kjøpt på loppemarked i Berlin i fjor høst, og tidligere omtalt her i bloggen.

27. desember 2009

Leserapport i romjula







Like før jul var jeg ferdig med å lese Laxness’ Verdens lys -- en fantastisk bok -- og plutselig visste jeg ikke hva jeg skulle gå i gang med. En paradoksal situasjon, i og med at man stadig føler at det er så mye man skulle ha lest. Men plutselig oppstår det et slags tomrom. Jeg gikk på biblioteket og plukket med meg følgende fra hylla for nye bøker: Tor Eystein Øverås: Livet! Litteraturen!, Arne Ruste: Piken i bakspeilet, Kurt Johannessen: Hendinga og Ellisiv Lindkvist: Alt jeg skriver er sant. Dagen etter dro jeg tilbake til biblioteket og lånte Den vertikale reisen og Kortfattet innføring i den bærbare litteraturen av Enrique Vila-Matas, som ble anbefalt av en annen blogger, Dipsolitteraten hvis jeg ikke husker feil.

Tor Eystein Øverås’ bok består av 56 artikler hvor forfatteren «søker å nærme seg livet gjennom litteraturen og litteraturen gjennom livet ved å lese Orhan Pamuk, J.M. Coetzee, P.O. Enquist, Virginia Woolf og mange andre» ifølge baksideteksten. Mange av disse artiklene har stått i Klassekampen.
Øverås skriver usedvanlig godt og tilgjengelig. En herlig bok, rett og slett, for alle leseglade mennesker. Øverås skriver underholdende og personlig og formidler både litteraturglede og -kunnskap.

Arne Rustes bok har jeg bare bladd i foreløpig. Johannessen lånte jeg fordi jeg nylig så noe av ham i et tidsskrift -- var det siste nummer av Vagant? Men Hendinga fenget meg ikke, så den la jeg raskt fra meg.

Ellisiv Lindkvists Alt jeg skriver er sant, derimot, likte jeg så godt at jeg fikk lyst til å lese den om igjen med en gang jeg var ferdig med den. Kortprosa er sjangeren. På en måte minner hun meg om Agnes Ravatn.

Når det gjelder Vila-Matas vekket ikke boka om den bærbare litteraturen noen umiddelbar begeistring hos meg, derimot gikk det bedre med Den vertikale reisen, så nå er jeg i gang med den.

Til jul fikk jeg Tomas Espedals Imot kunsten. Espedal er en av mine favoritter, og i denne boka har han utviklet sin særegne skrivestil ytterligere. Etter å ha lest litt synes jeg imidlertid at den lignet for mye på hans tidligere bøker hva tematikken angår. Det føltes veldig som å lese det samme, om enn på en litt annen måte. Derfor har den stoppet litt opp foreløpig, men jeg kommer så absolutt til å gi den en sjanse til, og får kanskje en annen opplevelse når jeg trenger ordentlig inn i den.

24. desember 2009

Kristins første julenatt på Husaby








«Kristin stod opp og gikk ut i ytterdøren. Det var så mørkt og regntungt ute at der syntes hverken måne eller stjerner. Men hun tenkte at det måtte nu være midnatt snart. Hun tok lykten i forstuen, gikk inn og tente den. Så kastet hun kåpen på seg og gikk ut i regnet.
«I Jesu navn,» hvisket hun, og korset seg tre ganger da hun tren ut i natten.
Øverst i tunet lå prestehuset. Det stod tomt nu. Siden Erlend var blitt løst av bannet, hadde det ikke vært høgendesprest på Husaby; av og til kom en av hjelpeprestene i Orkedal over og leste messe, men den nye presten som var satt til kirken, var i utlandet med mester Gunnulf; de var nok venner fra skolen. De hadde vært ventet hjem isommer - nu mente Erlend at de kom vel ikke til landet før etter våren. Gunnulf hadde hatt lungesott i sin ungdom, så han ville neppe reise på vintertiden.
Kristin låste seg inn i det tomme, kalde hus og fant kirkenøkkelen. Så stod hun litt. Det var svært hålket - og belgmørkt og vind og regn. Det var vågalt av henne å gå ute ved nattetid, og mest julenatt, da alle uvetter var i luften. Men hun kunne ikke gi det opp - hun måtte til kirken.
«I Guds den allmektiges navn går jeg her frem,» hvisket hun ut i været. Lysende for seg med lykten satte hun føttene hvor gresstufser og sten stakk opp av hålken. I mørket syntes veien til kirken svært lang. Men tilslutt sto hun på hellen foran døren.
Inne var sviende kaldt - meget kaldere enn ute i regnet. Kristin gikk frem til korbuen og knelte ned for krusifikset, som hun skimtet i mørket over seg.
Da hun hadde lest sine bønner og reist seg opp, stod hun litt. Det var som hun hadde ventet at noe skulle hende henne. Men intet skjedde. Hun frøs og var redd i den mørke, øde kirke.
Hun snek seg opp til alteret og lyste på billedene. De var gamle, stygge og barske. Alterbordet var den nakne sten - duker, bøker og kar visste hun lå nedlåst i en kiste.
I langhuset løp det en pall langs veggen. Kristin gikk ned og satte seg; lykten stilte hun på gulvet. Kåpen hennes var våt, og hun var våt og kald på føttene. Hun prøvde å trekke et ben opp under seg, men da kom hun til å sitte så vondt. Så svøpte hun kåpen godt omkring seg, og strevde for å samle tankene sine om dette, at nu var det igjen den hellige midnattsstund da Kristus lot seg føde av Maria mø i Betlehem.»

Fra Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter. Husfrue (1921)

Hjemmelaget gave


Det skal være så miljøvennlig å gi julegaver man har laget selv. Det har jeg gjort for første gang i år. Bare én av gavene, riktignok, og bare en "førjulsgave". Det var et fransk landbrød, som jeg pakket inn på denne måten, med selvlaget etikett. Det skulle til noen byfolk på landet, folk som liker Home&Cottage-stilen, og var midt i blinken.
Det franske landbrødet til Paul Hollywood (nærmere omtalt og avbildet et par innlegg nedenfor, 18. desember) er nå blitt det daglige brød her i huset. Jeg er veldig fornøyd med å ha kommet i gang med å bake igjen, og med å ha funnet dette brødet. Nå er vi selvforsynte med brød her i huset.

23. desember 2009

Spørsmål og svar







Hvilken hunderase er den mest språkmektige?
Over-setteren.

(Hørt på NRK P3 i formiddag.)

19. desember 2009

Kunstnerliv i desember

Til glede (kanskje) for gamle og nye lesere bringer jeg dette innlegget for fjerde år på rad. Jeg kunne jo gjort det til en litterær quiz og spurt hvem som har skrevet dette, men det ville nok raskt bli avslørt av lesere med god hukommelse.





Kunstnerliv i desember (av en som ikke var med)

Folk lå så meget før i tiden. De lå ved universitetet, de lå på landet om sommeren ... og noen kom seg aldri på bena igjen. Og malerne -- ja, de lå og malte, i Telemark og på Fleskum og hvor det nå var.
Skredsvig, Krohg, Kittelsen og andre i kretsen rundt dem lå i en årrekke oppe ved Stange mølle og malte om vintrene. Ja, de malte ikke korn, selvfølgelig, men bilder. Møllemesteren der, Ole Pastosen, var meget kunstinteressert og elsket å ha de store mestere boende hos seg.

Ikke før hadde sneen lagt seg i desember, så strømmet kunstnerne ut fra innestengte atelierer og røykfylte vinstuer. Nå var tiden inne for å dra opp til Pastosen på Stange! Og så bar det i vei med hest og slede oppover Trondheimsveien så det gnistret fra meiene. De var gjerne en tre--fire hestespann i følge, og sledene var fylt til randen av de reisekledde malerne og alt utstyret deres. Skredsvig og Krohg satt alltid i den første sleden, staute og imponerende som de var, innhyllet i sine omfangsrike saueskinnspelser og med det lange kunstnerhåret flagrende i vinden.

Med latter og leven kjørte de frem, og god niste hadde de med. Brennevinskaggen ble kastet fra slede til slede, og hver og en tok dyktig for seg av innholdet. Etter hvert som det bar oppover flatbygdene, ble de naturligvis mindre treffsikre, og det hendte seg mer enn en gang at kaggen havnet langt ute i snefonnene. Da ble hestene stanset under megen jubel og halloi, og så var det gjerne Kittelsen som måtte bykse seg frem i sneen for å finne kaggen igjen. Han var så aldeles forlibt i sneen, Kittelsen, og best som han kavet og lette der ute i drivene, så malte han et snelandskap eller to, det kunne være seg en underlig snetung gran eller en liten snedekt kirke.
Så fant han brennevinskaggen, og så hev han seg opp i sleden igjen, og så gikk den lystige ferden videre.

Det var nesten som et eventyr da de sent på kvelden kjørte inn i tunet på Møllegården, hvor lyset strømmet fra alle vinduer og liflige dufter sivet ut fra kjøkkenet. I svalen sto Ole Pastosen og tok imot, mens tjenestefolkene flokket seg nysgjerrig i døråpningen. De ville jo gjerne se storfolkene som skulle komme til gårds, som ventelig kan være. Ikke før hadde sledene stanset på gårdsplassen, så røk flere av de yngre kunstnerne overende i nærmeste snødrive, utmattet og drukne etter den livlige ferden opp gjennom bygdene. Skredsvig og Krohg stablet dem på bena igjen og hadde mye moro med dem. Så benket de seg rundt langbordet på Møllegården, og der manglet det ikke på mat og drikke, må vite. Det varte ikke lenge før stemningen var høy, og prismer og paradokser svirret i luften. Særlig Skredsvig var så kroket i ord at de andre mest måtte gi seg over, men også han far sjøl på garden bidro med saftige historier. Han likte å smøre tykt på, Pastosen.

Ett år undret Skredsvig seg over hvor Pastosens halvvoksne datter Hedevig var blitt av, siden hun ikke var å se noe sted. Da Ole Pastosen fortalte at hun lå ovenpå og var syk av tæring, ble det en voldsom oppstandelse. «Syk pike!» ropte Krohg ekstatisk. «Dette er et motiv vi har ventet på, venner!» Og så føk han opp fra bordet, så flasker og glass hoppet, og de andre var ikke sene om å følge etter. Opp trappen bar det, og inn på Hedevigs værelse. Krohg var først oppe med staffeliet, og satte i gang med å male den syke piken så oljefargene sprutet. Det ble en del disputt blant de andre om hvem som skulle ha de beste plassene, særlig den unge Munch gjorde sitt beste for å trenge seg frem, men det varte ikke lenge før alle var i gang. Det ble ganske overfylt i det lille rommet etter hvert, og snart var luften tykk av terpentindunst og tobakksrøk. Det var slett ikke bra for den lille syke Hedevig, som lå der i sengen, blek og stille, støttet opp av puter, og stirret lengselsfullt ut gjennom vinduet ... (fortsettes ... kanskje ... jeg mener, Hedevig dør formodentlig ... ja, ikke bare formodentlig, men ganske sikkert ... og det er jo så trist ... så jeg vet ikke om jeg klarer å skrive mer ...)

Prioritering







- Jeg går fra Marcel.
- Hvorfor?

- Han trenger meg ikke! Han er kun glad i bøkene sine. Jeg pantsatte ringen min for å betale husleie. Jeg la pengene på nattbordet. Da jeg kom tilbake, hadde han brukt dem på en førsteutgave av Balzac.

Samtale mellom Musette (Christina Murillo) og Mimi (Evelyne Didi) i Aki Kaurismäkis La vie de bohème (1992).


For en herlig film dette var! Kan absolutt anbefales. Her er et utdrag av en omtale på IMDb:

Aki Kaurismaki is one of the most important modern directors. He manages to make a movie out of nothing just like, say, Mike Leigh. And his characters are simply every-day people, whom he manages to transform into convincible movie heroes or, most likely, antiheroes. This movie is not different: it is very sad and also joyous at the same time. It treats a very serious subjects (pourness, loneliness, desperation) without being pathetic or overblown and it makes, in the most beautiful way, a strong connection between the characters and the viewer.

18. desember 2009

Bakerapport

OBS Dette innlegget er korrigert og utvidet. Jeg skrev først at brødet inneholdt basilikum, men det skulle være oregano. Dessuten har jeg tilføyd oppskriften nederst.




Ferskt og velduftende fransk landbrød etter oppskrift i Paul Hollywood: 100 smakfulle brød (Damm 2005). Oversatt av Ellen Christensen.



Som nevnt i forrige bakerapport fikk forsøkene med Morten Schakendas bok meg til å finne frem en helt annen bakebok, nemlig Paul Hollywoods 100 smakfulle brød, som kom på norsk i 2005. Hollywood er en engelsk baker som har vært sjefsbaker på flere av verdens ledende hoteller og som nå driver eget firma som leverer brød til restauranter og supermarkeder i London, i hvert fall gjorde han det på det tidspunktet da boken kom.

Jeg har aldri prøvd noen av oppskriftene hans, boken har bare stått i hylla. Som nevnt i omtalene av Schakendas bok var det to oppskriftene jeg prøvde der, loff og havrebrød, ikke spesielt spennende. Dessuten var det litt komplisert å skulle ha litt loffdeig i havrebrøddeigen, for det medførte jo at jeg måtte bake loff først. Og loffen og havrebrødet var altfor like, nærmest to varianter av samme brød. Dessuten opererer Schakenda bare med store oppskrifter, 3 store brød av gangen, nesten for mye for bollen på en Kenwood-maskin (som er mer tilpasset 2 brød). Ved siden av Schakendas relativt kompliserte prosedyrer gjør mengden i seg selv at det blir mye jobb, både tidsmessig og fysisk, å bake etter hans oppskrifter. Det ødela litt av moroa for meg. Mengder og ingredienser kan man selvsagt modifisere selv, og jeg kommer kanskje til å prøve havrebrødet hans med redusert mengde og et større innslag av de grove kornsortene. Men jeg liker best gode oppskrifter som jeg kan holde meg til.

Hollywood opererer med mindre mengder og enklere prosedyrer. Jeg valgte å begynne med fransk landbrød. Relativt enkelt, og greit med at oppskriften var på bare ett brød. Noe av clouet her er at det tilsettes oregano, fortrinnsvis fersk, men det gikk bra med tørket fra boks også. Dette brødet ble virkelig kjempegodt, foruten at det ser dekorativt ut. Jeg måtte prøvesmake det mens det ennå var varmt, og det var så godt at jeg kunne spist og spist uten noe som helst på. Men jeg prøvde det med både camembert og appelsinmarmelade, og det var bare helt himmelsk, en oppfatning som ble delt av flere enn meg. Jeg fikk faktisk straks en bestilling på et slikt brød som skal brukes som julegave!

Pain de campagne - fransk landbrød
400 g hvetemel pluss litt til utbaking
100 g fint rugmel
1 1/2 ts salt
30 g gjær (jeg brukte 1 pose tørrgjær)
50 g mykt smør (jeg brukte Kviteseid-smør)
1 stor bunt frisk oregano uten stilker, finhakket
(jeg brukte en neve tørket oregano fra boks)
3 dl vann

Ha alle ingrediensene unntatt vannet i en bolle. Tilsett vann litt etter litt og bland med hendene til alt melet er godt blandet inn.
Legg deigen over på en lett melet overflate og elt godt i 6 minutter (jeg brukte kjøkkenmaskin).
Legg deigen tilbake i bollen og la den heve i 2 timer.
Legg papir på et stekebrett. Hell deigen ut på bakebordet og lag en stor kule som du klemmer litt flat med hendene og drysser over mel. Skjær en firkant i toppen av brødet med en skarp kniv før du legger det over på stekebrettet og lar det etterheve i 1 time.
Varm ovnen til 220 grader og stek i 30 minutter, til brødet er gyllenbrunt.
La det avkjøles på rist.

PS Til å skjære snitt i brød før steking bruker jeg en skalpell, slik Schakenda anbefaler i sin bok. Min er faring er at det skal godt gjøres å finne en kniv som er så skarp at man ikke drar deigen med seg. Skalpeller kjøpes på apoteket, de har både engangs og med utskiftbare blad.

17. desember 2009

Venn eller fiende?

På baksiden av Klassekampen i forgårs, tirsdag 15. desember, skrev Ellisiv Lindkvist om "verdens ensomste yrke", det vil si forfatteryrket. Det er jo slik vi forfattere og for den saks skyld også oversettere (mange av oss er begge deler) liker å fremstille det. I realiteten finnes det selvsagt mange andre ensomme yrker også, men vi har liksom tatt hevd på denne beskrivelsen. Slik synes Lindkvist det er når hun sitter hjemme og skriver på en roman: "Hver dag må jeg begrunne det jeg gjør. Hver dag må jeg selv lage rammer så arbeidsdagen blir noe av. Hver dag må jeg motstå fristelser som blogger, facebook, twitter, underskog."
Lett å kjenne seg igjen i det. Det første jeg gjør når jeg setter meg ved skrivebordet om morgenen, er å sjekke besøkstallet på bloggen og eventuelt skrive et blogginnlegg. Å blogge er det jeg har mest lyst til, men straks oppstår det da en stressende konflikt inni meg fordi jeg føler at jeg stjeler tid fra meg selv. Akkurat nå trosser jeg dette og blogger likevel. Før jeg begynner å jobbe, kommer jeg også til å ha vært innom Facebook, og mens jeg jobber, kommer jeg til å sjekke blogg, mail, Facebook, børsen og minst én nettavis ganske mange ganger. Av og til prøver jeg å sette betingelser for meg selv, for eksempel at jeg skal ha oversatt så og så mange sider før jeg gjør noe annet. (I parentes kan det bemerkes at det er noe lettere å jobbe som oversetter enn som forfatter, for man trenger jo ikke å sitte å dikte - innholdet i det man skriver, foreligger jo allerede. Da er det selvfølgelig lettere å sette seg konkrete mål i form av et visst antall sider.)
Også Lindkvist påpeker at nettsteder som de nevnte først og fremst ses på som tidstyver. Men så spør hun: Hvis det er slik at dette er verdens ensomste yrke, hvorfor ses de da ikke på som venner? "Blogger, facebook, twitter, underskog kan være venner som trøster og gir gorde råd framfor en fiendtlig tidstyv. På facebook kan du få hjelp fra en av dine 618 venner til å lese en tekst du står fast med. Du kan holde kontakten med forfatterne du møtte på Gotland som kommer fra Tyskland, Sør-Afrika og Sverige. På Underskog kan du, mens du sitter alene og skriver, gå inn i tråden og gjette på "Hvor er dette sitatet fra". De som er aktive i tråden er ofte litterater og forfattere, den gir inntrykk av fellesskap og miljø. Er det verre enn en som på jobben slår av en prat med en kollega ved siden av kaffetrakteren? Har du en blogg eller leser andres blogger kan du følge med på kollegers skriveprosess."
Så kommer hun med et vesentlig poeng synes jeg: "Likevel er også jeg redd for å bli spist opp av tull og fjas via blogger, facebook, twitter, underskog. Jeg er streng med meg selv."
Nettopp, og her er poenget: Faren for å bli distrahert ligger selvsagt ikke utenfor oss selv, men i oss selv. Det springende punkt er om vi selv er vår egen venn eller fiende. Er det noe dette "verdens ensomste yrke" krever, er det selvdisiplin. Friheten til å disponere sin egen tid har man i rikt monn, men å kunne håndtere denne friheten er noe helt annet. Man må være streng med seg selv, som Lindkvist sier. "Sånn hadde jeg aldri klart å jobbe," er en replikk jeg ofte hører når jeg sier hva jeg driver med og hvordan arbeidsdagen min er, helt alene på mitt eget arbeidsrom i mitt eget hus. Hver dag er det bare jeg som avgjør om det skal bli en vellykket arbeidsdag eller ikke.
La oss si at det var et bevisst valg å starte arbeidsdagen i dag med å skrive dette blogginnlegget. Som de fleste bloggere sikkert har erfart, går tiden uhyggelig fort når man blogger. En time er ingenting.
Klokka har fortsatt ikke passert ni. Dagen ligger ennå hel og fin foran meg. Mye kan bli gjort. Det er helt opp til meg. Og nettopp derfor velger jeg å ikke bruke tid på å finne illustrasjon til dette innlegget. Jeg bestemmer meg også for å la Facebook være i fred til jeg synes jeg har fortjent en liten pause. Nå skal det jobbes.

16. desember 2009

Ord for dagen






Det er berre av praktiske grunnar at eg er glad for å vere norsk, og eg kan ikkje seie at eg er spesielt glad i landet mitt. Eg er glad i Noreg på same måte som eg er glad i ei bukse som passar. Og i det siste har eg eigentleg gått mest i skjørt.

Agnes Ravatn: Stillstand. Sivilisasjonskritikk på lågt nivå. Samlaget 2009.

Bortsett fra det med skjørt, kjenner jeg meg veldig igjen i Ravatns forhold til det å være norsk.

"Stillstand er essay frå stader og situasjonar der ingenting skjer. Forfattar og journalist Agnes Ravatn har på slentrande vis, iblanda mild sosial angst, oppsøkt plassar i det norske samfunnet som vanlegvis ikkje blir kommenterte, som tingretten, klosteret og talarstolen på 17. mai. Ravatn er frekk, lur, observant og morosam og avslører uvesentlege detaljar om folk du ikkje visste at du var interessert i å vite meir om."

14. desember 2009

Bakerapport









Ikke noe galt å si om havrebrødet, men det kunne gjerne vært grovere etter min smak.


Havrebrød er bakt, og det ble fint, på mer enn én måte. Selve baksten var vellykket, men jeg hadde ventet meg et grovere brød. Men når jeg ser på ingrediensene, kunne det jo ikke bli særlig grovt med den sterke dominansen av hvetemel. Dette kommer jeg til å justere neste gang. Nå var det både smaksmessig og konsistensmessig for likt loffen jeg bakte først. Både loffen og havrebrødet hang godt sammen uten å være tunge. Havrebrødet var også like fint når det ble tint opp igjen etter frysing. Ikke det jeg vil karakterisere som et spennende brød, men et greit og anvendelig hverdagsbrød på grunn av form og konsistens. For eksempel må det egne seg godt til matpakke.

Som tidligere nevnt har Schakenda et kapittel om pizza, og nå på lørdag prøvde jeg hans hvite pizzasaus (rømme, hvitløk, oregano, salt og pepper). Jeg har selvsagt brukt rømmedressing til pizza, men aldri hatt rømme pizzaen. Men det ble fantastisk godt! Bare så det er nevnt.





Etter å ha prøvd to av Schakendas oppskrifter, fant jeg frem en annen bakebok jeg kjøpte for noen år siden, men som jeg aldri har prøvd, nemlig 100 smakfulle brød av Paul Hollywood. Paradoksalt nok, for det var neppe Schakendas mening å få leseren til å søke etter mer spennende brød i andres bøker. Men Schakenda skal selvfølgelig få flere sjanser. Er det dessuten ikke ofte slik med kokebøker, at man bare finner noen få gode oppskrifter i hver? At man må plukke litt her og der? Det er i hvert fall min erfaring.

11. desember 2009

Tiden det tar








Som nylig nevnt kjøpte jeg forleden to kokebøker, Camilla Jensens Bønner og linser (omtalt et par innlegg nedenfor) og Morten Schakendas bakebok, som visstnok er kåret til årets kokebok. I går var tiden inne for å prøve den sistnevnte. Valget falt på havrebrød. Men en av ingrediensene var "ferdig hevet loffdeig". Jeg måtte med andre ord bake loff før jeg kunne bake havrebrød! Makan. Men greit nok, jeg bakte loff, og satte tilstrekkelig av loffdeigen i kjøleskapet til bruk i havrebrøddeigen i dag. Men Schakenda kunne vel gitt leserne en oppskrift på bare litt loffdeig siden han anbefaler dette brukt i andre oppskrifter? Jeg kan sikkert klare å regne ut det selv, men likevel.







Fersk, egenprodusert loff.





Uansett var det greit nok å begynne å bake loff, og loffene ble både fine og gode. Havrebrødbakeprosessen er i skrivende stund allerede i gang. I denne boken tar baking tid, til dels mye tid. Schakenda kaller tid for "den hemmelige ingrediensen" og forklarer hvorfor. Han kunne kanskje vært enda mer detaljert i forklaringene her og der -når han f.eks. sier "avkjøl brødene på rist" vil en amatør kanskje ikke skjønne om brødene da først skal tas ut av formene eller ikke. Selv har jeg bakt nok til å vite at det skal de. Men ut fra det inntrykket jeg har dannet meg så langt, er boken både inspirerende og meget tilgjengelig skrevet. Boken har oppskrifter på et rikt utvalg av bakervarer fra brød til boller, wienerbrød, skoleboller, croissanter, briocher, focaccia og pizza. En egen "sandwich-skule" er det også (som får tennene til å løpe i vann), og sannelig også noen middagsretter som Schakenda bruker restvarmen i de avanserte vedfyrte bakerovnene sine til, men som selvsagt lar seg lage like greit i vanlig ovn.
Det hele er meget lekkert fotografert av Pål Rødahl (som hvis jeg ikke husker feil var en av dem som var med og startet Fotogalleriet i Oslo i sin tid?).

Det eneste jeg så absolutt misliker med denne boken, er det malplasserte kjendisinnslaget, blant annet et forord av Leif Ove Andsnes. Ikke noe galt med Andsnes, snarere tvert imot, han har bare ingenting i denne boken å gjøre. Schakenda burde hatt såpass tillit til seg selv og sitt eget prosjekt at han hadde spart boken for kjendisvenn-jåleri av denne typen. Innslaget med Ingrid Espelid Hovig stiller i samme kategori, siden hun bare opptrer som kjendis og ikke tilfører boken noe faglig. Da er presentasjonene av lokale bønder og matprodusenter atskillig mer velvalgte og med til å gi boken karakter.
Og for å gjøre oss ferdig med det negative: Som norske sakprosabøker flest mangler boken register. Hva er det med norske forlagsredaktører? Vet de ikke hva register er, eller synes de det er feigt å finne lettvint frem til ønsket sted i en bok ved hjelp av dette fremragende hjelpemiddelet? I en bok som dette burde register vært en selvfølge.

Men nå må jeg ned på kjøkkenet og fortsette bakeprosessen.

10. desember 2009

Stemning








Hver dag eter det ulne mørket litt mer av den svake demringen.
Alle lys er tent hele dagen. Det er like under jul.


Cora Sandel: Alberte og Jacob

8. desember 2009

Bønner og linser, folkens







På Gyldendals julefest i forrige uke snakket jeg blant mange andre med forfatteren av kokeboken Bønner og linser. Man går rundt og mingler, ikke sant, og bortsett fra store ånder som for eksempel Kjartan Fløgstad og Herbjørg Wassmo er det jo en masse forfattere man hverken har hørt om eller sett før. Selv er jeg hverken-eller - riktignok er jeg Gyldendal-veteran, men kan ikke påberope meg å være hverken en stor ånd eller særlig kjent.

Når man kommer i prat på en sånn fest, begynner man gjerne med å fortelle hverandre hvorfor man er der, for forfatteres vedkommende hvilke(n) bøker/bok man har begått.
Min umiddelbare reaksjon da jeg hørte tittelen Bønner og linser, var at det hørtes kjedelig ut. Men egentlig er jeg jo veldig glad i hvert fall i bønner (linser har jeg ikke så stor erfaring med), i særdeleshet kikerter, også kjent som garbanzobønner. Så med kikerter som utgangspunkt ble det en hyggelig og givende samtale med en kokebokforfatter som så vidt jeg oppfattet er debutant. Boka har allerede gjort seg bemerket, er kommet i flere opplag og er visstnok også nominert til en internasjonal kokebokpris.

Da jeg gjorde min årlige julebokhandel hos Norli dagen etter, havnet to kokebøker i kurven -Morten Schakendas bakebok (som jeg skal komme tilbake til) og Camilla Jensens bønne- og linsebok. Begge disse bøkene er visuelt meget tiltalende, med glimrende fotografier, og så personlige i formen at det er hyggelig bare å bla i dem. Alt tyder imidlertid på at disse to også er gode kokebøker som virkelig kan brukes.
Så tiltalende og inspirerende fortonte Bønner og linser seg at jeg måtte prøve den allerede i går. Valget falt på ”Bønner på himmelseng”, siden det dreide seg om en variant av en rett jeg ofte lager, nemlig hummus med salat. Vanligvis lager jeg salaten, som jeg legger oppå hummusen, av hakket rødløk, hakket agurk og hakket tomat, med dressing. I oppskriften i Bønner og linser besto salaten av hvitløk, revet skall av sitron, finhakket bladpersille, hvite bønner, kikerter og rødløk. Oppskriften sto i kapitlet ”Sideretter, salater og småretter”, men for folk med vegetariske sympatier er dette en grei nok hovedrett, særlig med brød til. Og den ble faktisk veldig god, det må jeg si.

I oppskriften sto det at hvitløken skulle knuses i morter. Rent bortsett fra at det er altfor sjelden jeg får brukt det gamle arvestykket av en støpejernsmorter jeg har, lærte jeg nå at støtt hvitløk gjør usedvanlig mye av seg. Det må være den aller mest effektive måten å benytte hvitløk på. Dermed blir det støtt hvitløk i stedet for hvitløkspulver i pizzasausen til lørdag.
I oppskriften står det at denne retten passer godt sammen med kylling, og det skal jeg prøve med restene i dag. Det vil si at denne retten ga nesten to middager for to personer.

Etter denne vellykkede første erfaringen med Bønner og linser varer det neppe lenge før jeg går løs på den igjen.

PS: Restene smakte utrolig godt til stekt kyllingfilet i dag. Egner seg nok bedre som tilbehør eller på en bufé enn som hovedrett, slik det antydes i oppskriften. Og forresten - er det ikke merkelig hvordan noen retter formelig blir bedre dagen etter?

5. desember 2009

Fire av årets bøker (og litt til)

Jeg var på Gyldendals julefest i går og lar fire av dem jeg snakket med være representert med hver sin bok i dette innlegget, med lenker til forlagets presentasjon av boken på sin nettside.






Merete Junker: Jenta med ballongen








Jørn Lier Horst: Nattmannen









Arne Ruste: Piken i bakspeilet









Camilla Jensen: Bønner og linser



Og Ragnhild Hemsing og Hallgrim Hansegård spilte og danset.

4. desember 2009

Et dikt en fredag kveld















VED VINEN

La oss sette oss godt tilrette
og drikke vår vin.
Og la våre begre fylles til randen!

La oss glemme at våren snart er forbi -
den kommer igjen!
Tøm ditt beger
mens munnen er villig og varm!

Å, kunne vi glemme at også vårt livs vår
sakte glir bort,
og at vi lenge har følt
vinterens strenge tid.

Wang Wêi (699-759)

Fra Arne Dørumsgaard: Evige tegn
Klassisk kinesisk poesi
Annen samling
Dynastiet T'ang (618-906)



Dipsolitteraten oppfordret meg til å "latmannsblogge" et tilfeldig dikt. Siden jeg meget beleilig befant meg i biblioteket i et kloster, gikk jeg bort til hylla for lyrikk og kikket litt. Valget falt ganske raskt på denne samlingen med klassisk kinesisk poesi ved Arne Dørumsgaard. Vakker bok, forresten, utgitt på Dreyer i 1971, et kulturforlag som for lengst har opphørt å eksistere. Boka var så fin at jeg fikk lyst til å se etter den antikvarisk. Årstiden i diktet stemmer dårlig med adventstiden, men livets vår forlater oss jo alle før eller siden. Vin kan uansett alltid være til trøst, ikke minst i livets sensommer (jeg synes ikke jeg har nådd helt til livets høst ennå). Kveldens vininntak skal for øvrig foregå på Gyldendals juleselskap, som i skrivende stund begynner om en drøy time. Jeg må kle meg om, og så tar jeg apostlenes hester fatt nedover Bogstadveien.

2. desember 2009

Skriv!






Apropos Jan Erik Vold (innlegget nedenfor) gjenga jeg nylig, i DETTE innlegget, følgende utsagn som han kom med i Klassekampens bokmagasin: Ved å skrive lærer man seg å tenke.

I siste nummer av det faglitterære tidsskriftet Prosa (utgitt av Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening), som jeg fikk i posten i går, har Karin Sveen en anmeldelse av to skrivebøker; Merete Morken Andersens Skriveboka og Anders Johansens Skriv!, og i omtalen av sistnevnte bok utdypes nettopp sammenhengen mellom skriving og tenkning. Ifølge Sveen betrakter Johansen språkarbeid som «en tenkningens teknologi».

Han går løs på forestillingen om at det skal være et statisk skille mellom kunnskap og språk, et skille som i praksis kommer til syne som en kronologisk arbeidsrekkefølge. Først innhentes kunnskap, data og dokumentasjon; deretter skrives teksten ned. Særlig gjelder dette akademia, der språkarbeid ofte neglisjeres i undervisning og veiledning.

Johansen argumenterer iherdig mot det gavnløse i å følge en slik kronologi. Språket er ikke å forstå som en ventende emballasje til et ferdigpakket innhold. Det er språkarbeidet som skriver fram innholdet, skaper tenkningen, setter kunnskapen i bevegelse, gir den uventet retning og original form. Det er noe slikt tittelen oppfordrer til, å tvinge opp skrivedøra fra første stund og vriste nye tanker ut av språkets gamle grep.

Oppfordringen går til enhver, akademikeren som bare har forskningsartikkelen igjen av prosjektet, dokumentarforfatteren som ruger over sine funn, studenten som ikke tør skrive før hun har lest seg opp til hun stuper, og for den saks skyld romanforfatteren som mener å ha hele boka i hodet uten å ha skrevet ei linje. Men det er altså ved skrivebordet fortellinga begynner, det er da ideene lokkes fram, det er der ideer får kropp og fasong, poengterer Johansen. Fortrinnsvis der, vil jeg legge til, for når skrivinga først er i gang, utløses plutselige tanker og fantasier overalt.

Spartacus forlags egen presentasjon av boka finner du HER.

Julebok fra Gyldendal











Det er tradisjon i forlagene at man hvert år sender en julebok til venner og forbindelser, fremstilt spesielt til dette formålet. Årets julebok fra Gyldendal, som jeg fikk i dag, vil jeg betegne som en liten perle: To i Oslo. En avisføljetong, av Gunnar Larsen. Med etterord av Jan Erik Vold. (Jan Erik Volds far var Dagblad-kollega med Gunnar Larsen.) Boken omtales i Geir Morks forord/julehilsen som "en i norsk litteraturhistorie uregistrert og pikant roman". Uregistrert fordi den bare gikk som avisføljetong i Dagbladet i 1934, pikant sannsynligvis fordi den er en lett fordekt fremstilling av Gunnar Larsens privatliv: "I ettertid og med fasit i hånd innser vi at her legges et levd dobbeltliv ut i avisspaltene fra Gunnar Larsens side", ifølge Volds etterord. Vold redegjør ganske detaljert for dette, men det vil føre for langt å gjengi det her.
La meg bare si at Gunnar Larsen er en forfatter jeg setter svært høyt, og jeg tror jeg har alt av ham. Årets julebok fra Gyldendal var derfor meget kjærkommen.
To i Oslo er en veldig Gunnar Larsensk-tittel. Forelskelse og kjærlighet er typiske temaer, og få, om noen, har skildret Oslo som ham. I artikkelen "Oslo og litteraturen" i tidsskriftet St. Hallvard i 1928 skrev han:

Vi har aldri fått den store Oslo-romanen, den som gir hele byens duft og farve, lys og linjer fra Ekeberg til langt inn i Nordmarka, den som knytter trådene og søker sammenhengen, gir hjem og uteliv, innfødte og innflyttere - hele tonen og klangen, blåveis-turer på Bygdø, fjorden, åndsliv og forretningsliv, Akerselva, havebyene [...] Vi eier ikke en roman om Oslo som ånder av en hemmelig stolthet over byen.

Fire år senere, i 1932, avhjalp Larsen selv dette savnet med sin debutroman, I sommer, ifølge Vold "en kjærlighetsroman så sjarmerende, velskrevet, tidsaktuell i tonen og pregnant i replikken at den blir årets litterære sensasjon".

Den som ikke har lest Gunnar Larsen, har virkelig noe til gode. Og jeg har To i Oslo til gode, som først nå, etter 75 år, er kommet i sin helhet i bokform.

Omslagstegningen er av Per Krohg, tegnet for Dagbladet 10. mars 1934.

1. desember 2009

En bok, et utdrag

Livets lys av Halldór Kiljan Laxness handler om gutten Olafur Karason Ljosvikingur, som fører en mildt sagt miserabel tilværelse som legdebarn på gården Fotur under Fotafotur. Slik begynner boka:

«Han står i fjæra under gården sammen med en tjeld og en pist og ser på bølgedraget. Kanskje skulker han arbeidet. Han er et legdebarn, derfor er det som lever i ham en verden for seg, et annet blod, uten slektskap med de andre. Han er ikke en del av noe, men står utenfor, og ofte er det tomt omkring ham, og det er lenge siden lengselen våknet i ham etter en uforklarlig trøst.»

En uforklarlig trøst finner han i en religiøs åpenbaring, da Gud manifesterer seg for ham en dag ute i naturen.
«’Gud, gud, gud,’ sa han og skalv av kjærlighet og ærbødighet, kysset jorda og grov fingrene ned i grasvorden. Han hadde en sterk følelse av velvære også etter at han begynte å komme til seg selv; han ble liggende, lå stille i ekstase og kjente det som det aldri mer kunne falle noen skygge over hans liv.»

Så vel går det dessverre ikke; prøvelsene står i kø. Han må slite og trelle på gården, tynnkledd i kulda, og blir i tillegg direkte mishandlet med juling og knapp kost. Etter et sammenbrudd blir han sengeliggende og har det brukbart en stund, men så:

«Men etter som det led på, søkte hjertelaget det gamle genget på ny, og folk sa høyt og tydelig hva de mente om denne legdeungen som lå her og fordøyde og innbilte seg at han var syk, mens andre måtte trelle for ham. Husfruen Kamilla skrev til far hans i en by langt borte og ville ha større bidrag. Så begynte gutten å gå oppe og bar vann igjen. Han hadde ofte ulidelig hodeverk, men ingen ville høre på sykdomssnakk lenger; det var vår snart og nok å ta seg til - spa ut hardtråkket møkk av sauefjøset, breie den over jordene, knuse den. Han hadde nesten aldri ro til samvær med guddommen.»


Det eneste lysstreifet utenom troen, er hangen til bok og skrift og et brennende ønske om å bli skald. Han lærer å lese og skrive, men bøker er det knapt med. En bok han klarer å tuske til seg og bærer som en skatt på brystet under klærne, blir tatt fra ham når han skal skifte undertøy etter vinteren (!). «Nei nå mener jeg,» sa fostermora. «Herren være meg nådig. Hva er det for faenskap han har innpå kroppen? [...] Hvem har gitt deg denne boka? [...] Legg denne faenskapen under gryta, og det straks.»

Hans forsøk på å dikte blir ikke møtt med blidere øyne. «Da kvelden kom, hadde alle hørt visa. De kastet seg over skalden alle som en; hver på sitt vis. ’Jaså, så den vesle snørrungen har begynt med skittprat alt,’ sa brødrene. [...] ’Han bare later som han har diktet det,’ sa ungjenta Jana, ’han har nok bare hørt det et eller annet sted og stjålet det.’»

Forfatteren har sine ord i behold: «Ja, det er vanskelig å være dikter ved det ytterste hav.»

Helsa blir bare verre, og til slutt vil de ikke ha den pleietrengende og uproduktive legdegutten på gården lenger. Flyttemannen Reimar kommer og henter ham, og frakter ham vekk på en båre spent mellom to hester. Ferden opp i den islandske fjellheimen gjør sjuklingen fra seg av angst. Han er sikker på at båra skal velte når som helst, og er overbevist om at han vil være død før de når opp på høyfjellet.
Men Reimar flyttemann har hørt «at sjukingen hadde gaver for diktekunst», og begynner å deklamere så mye vidunderlig poesi at Olafur glemmer all frykt.

«Du er da ikke skald?» sa han omsider.
«Å, det fins vel knapt skalder som er oftere på folketunge, min venn,» svarte Reimar skald. «Spør kvinnfolkene i Svidinsvik! Hele fire rimeflokker kan jeg vedgå meg, med forlov, min venn - Rimer om Memrok og Kalibab, Rimer om Nagel og Apagitta, Rimer om Engilråd Samseyardronning og Rimer om Rokkefor og Kamenber - foruten all nåtidspoesien, slikt som over tjue bryllupsdikt, femti minnedikt, som jeg aldri lar gå for under femogsytti øre stykket, og bort imot to hundre kjærlighetsdikt til gutter og jenter, i andres navn, og da har
jeg ikke nevnt personlige dikt som jeg har laget rett ut av hjertet, om utroskap i Svidinsvik for eksempel, om ulykker, tobakksmangel, fyll og slik bortetter. Sist, men ikke minst, er jeg så fri, min venn, å nevne mindre diktninger, som for eksempel hesteviser, sjømannsviser, viser om lekre saker, nidviser, liderlige viser, barnerim, bakvendte viser, kunstferdige viser og viser laget på stående fot. Ja, jeg tror nok jeg kan si jeg har klemt sanggudinna til skambeinet, gutt.»

Halldór Kiljan Laxness: Livets lys
Oversatt av Wilhelm Kaurin

Den norske Wikipedia-artikkelen om Laxness finnes HER.
Laxness (1902-1998) var selv fra tidlig alder av fast bestemt på å bli forfatter. Han mottok nobelprisen i litteratur i 1955, og er blitt betegnet som «den siste nasjonalskald».
I 1923 konverterte han til katolisismen og tok mellomnavnet Kiljan etter den irske martyren St. Kilian. Sitt forhold til troen og den katolske kirke har han beskrevet i romanen Den store væver fra Kashmir, som ble utgitt i Norge i dansk oversettelse i 1975.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...