aroundbooks

aroundbooks

26. desember 2010

Ny teknologi

Innlegget under er nesten litt morsomt. Da jeg oppdaget det, skjønte jeg først ikke hvor det kom fra. Men så gikk det opp for meg at jeg må ha sendt denne Z-en i vanvare når jeg har lekt meg med den nye androide smarttelefonen som jeg fikk til jul. Sånn kan det gå når ukyndige personer skal foreta teknologiske kvantesprang ...

24. desember 2010

God jul









God jul til alle lesere av denne bloggen.
Håper boknissen kommer til dere alle!

16. desember 2010

Kjenner meg igjen ...





Når jeg ser noen med en bok i hånden, må jeg straks finne ut hvilken bok det er. Det er nesten manisk.
Maria Gripe: Skyggen over steinbenken

13. desember 2010

Ord for dagen






Jeg klarte ikke å lese den. Menneskehjernen er ikke så kompleks.

Sa Einstein da han leverte tilbake en Kafka-bok til Thomas Mann.

(Sitat hentet fra Agnes Ravatns høgkulturelle adventskalender på Samlagsbloggen.)

10. desember 2010

Oversetterblogg: Gerbrand Bakker: Ovenpå er det stille





Oversetterblogg: Gerbrand Bakker: Ovenpå er det stille: "Av oversetter Hedda Vormeland Det gis ut mye skjønnlitteratur i Norge hvert år. Mye er viktig og bra, mye er også middelmådig, en del er di..."

Vær innom Oversetterbloggen i det siste? Trykk på overskriften, så kommer du dit.

9. desember 2010

Fra dagens post og andre kilder










Jul i Rådhusgata - forfatternes og oversetternes julehefte. Med bidrag av Britt Karin Larsen, Gro Dahle, Mona Høvring, Endre Ruset, Torstein Bugge Høverstad, Linde Hagerup, Anna Fiske og Thomas Lundbo. Lekkert design (Avrio Design, Anne Vines) og hyggelig og faglig relevant innhold, bl.a. Høverstads artikkel om å oversette Dickens' A Christmas Carol.












Fjorårets julebok fra Gyldendal var en litterær godbit, en ikke tidligere utgitt tekst av Gunnar Larsen. Det var kanskje derfor mine forventninger var store i år, og skuffelsen desto større da årets julebok viste seg å handle om ... fotball. Det hjelper ikke at den er skrevet av Kjartan Fløgstad, jeg åpner den ikke. Jeg hater sport og idrett generelt, og fotball spesielt.













Jeg er en relativt flittig bibliotekbruker, og rett som det er tar jeg med meg en bunke hjem bare for å bla litt og ta noen smakebiter. Denne bunken er delvis preget av litt research jeg skal drive i forbindelse med en ny oversettelse, av en ungdomsroman i sjangeren science fiction. Det innebærer at jeg må legge an en litt annen språklig palett enn jeg pleier å bruke.














Mitt eget julekort i år, foto fra Bøkeskogen i Larvik sist vinter.















Billie ligger på sofaen på kontoret mitt og følger med på alt jeg gjør. Jeg har lovet henne en lang tur senere i ettermiddag.

6. desember 2010

Møte med en poet







Mathias R. Samuelsen
Foto fra Kolon Forlags nettside



Jeg var på Gyldendals julefest på fredag, en av årets store begivenheter for gyldendøler. Lokalet var allerede godt fullt da jeg ankom, og selv om jeg egentlig kjenner mange, fant jeg ikke umiddelbart noen å snakke med. I slike situasjoner har jeg etter hvert gjort det til en vane å finne en person som heller ikke har noen å snakke med, og innlede en samtale med vedkommende, for eksempel ved å spørre om hun eller han er forfatter. I denne forsamlingen er sjansen selvsagt stor for at vedkommende er nettopp det, men det kan også være en Gyldendal-ansatt eller -pensjonist, en fra bokhandelbransjen, en illustratør, manusvasker, korrekturleser eller annet.

I dette tilfellet viste det seg å være en forfatter jeg henvendte meg til, en ung mann med en diktsamling bak seg på Kolon forlag (et underbruk av Gyldendal). Jeg hadde ikke hørt om hverken ham eller boken, men nysgjerrigheten ble pirret. Å debutere som forfatter er som kjent litt av et nåløye å komme igjennom, og det forekommer meg at å debutere med en diktsamling om mulig er en trangere nåløye enn de fleste. Den unge poeten var velutdannet, bereist og kunnskapsrik, og vi hadde en givende samtale, blant annet om oversetterproblematikk. Han hadde en master om den amerikansk lyriker Gary Snyder (som du kan se noen dikt av HER), og drev selv med gjendiktning.

Da jeg kom hjem, gikk jeg på Kolons hjemmeside og fant forfatteren HER og omtale av boken HER.

Det er ikke første gang jeg på denne måten får kjennskap til forfattere og bøker jeg aldri har hørt om. Det gjør meg litt glad, faktisk, på litteraturens vegne, at det finnes så mye bra der ute som lever sitt stille liv i skyggen av bestselgerhysteriet som ser ut til å ri både bokhandel og medier. Man kunne selvfølgelig ønske at disse forfatterne og bøkene deres fikk mer av den oppmerksomheten de fortjener, men det viktigste er at de er.

30. november 2010

Denne utrolige boken









Fernando Pessoa
Street art fra Lisboa
foto: Børge Skråmestø



«Og så, med ett, stod han foran den: Fernando Pessoa, O LIVRO DO DESASSOSSEGO. Egentlig var det utrolig, men han hadde reist til Lisboa uten å tenke på at han reiste til Bernardo Soares’ by, regnskapsassistenten som arbeidet på Rua dos Douradores, og som Pessoa lot tenke de tankene han skrev ned, mer ensomme enn alle tanker verden hadde hørt om både før og etter ham.
[...]
«Vet De hvordan jeg opplever denne utrolige boken?» spurte senor Simões da han slo inn prisen i kassen. «Det er som om Marcel Proust skulle ha skrevet Michel de Montaignes Les Essais.»


Fra Pascal Mercier: Nattog til Lisboa.
Oversatt av Geir Pollen.
O LIVRO DO DESASSOSSEGO = UROENS BOK.

27. november 2010

Den første chic lit?







"Madame Bovary is many things - a perfect piece of fictional machinery, the pinnacle of realism, the slaughterer of Romanticism, a complex study of failure - but it is also the first great shopping and fucking novel."

Sitat fra DENNE artikkelen av Julian Barnes i London Review of Books, om engelske oversettelser av Madame Bovary spesielt - og om oversetterproblematikk generelt.

25. november 2010

Og ikke nok med det ...






"[K]an noen si meg når i helvete jeg skal få tid til å lese det alt sammen?" [...] "Jeg har over ti tusen bind fra før. Av dem er det ca fire tusen jeg ikke har rukket å lese. Vanligvis leser jeg to bøker i uken. To bøker i uken er lik 104 bøker pr år. For å pløye gjennom fire tusen bind trenger jeg ca 40 år. Jeg er 43 år gammel. Innen jeg er ferdig med å lese de bøkene jeg allerede har kjøpt, vil jeg være 83 år gammel. Og ikke nok med det..." Det svartnet for øynene og han måtte lene seg mot husveggen. "Og ikke nok med det", hvisket Felix Bartholdy til murpussen. "Jeg fortsetter å kjøpe. Jeg hamstrer. Jeg karrer til meg det jeg ser. Jeg er syk. Jeg kjøper minst fem ganger så mange bøker som jeg leser. Jeg har hyllene fulle av bøker som jeg aldri kommer til å åpne. Det bare øker og øker. Jeg kan ikke gå forbi en bokhandel. Jeg leser kataloger på sengen, kritikker på do og har alltid vesken full av litterære tidsskrifter. Og jeg kan ikke stoppe. Jeg kan ikke stoppe!"

Sitat fra Syvsoverskens dystre frokost av Tor Åge Bringsværd, funnet hos Bokelskere.
Bildet er fra mitt eget kontor ...

24. november 2010

På toget












«Dagen som gjorde at ingenting lenger skulle bli det samme som før i Raimund Gregorius’ liv, begynte som utallige andre dager.»



Slik begynner Nattog til Lisboa av Pascal Mercier, som jeg nå har anskaffet meg og leser. Unektelig en god åpningssetning, ikke sant? Den pirrer nysgjerrigheten og drar leseren inn (det eneste jeg har å utsette på den, er at den nesten virker utstudert ...). Og så er det noe med tog, noe som innebærer forandring; oppbrudd, bevegelse, ankomst. Tenk på Graham Greenes Toget til Istanbul og Agatha Christies Mord på Orientekspressen (vel det samme toget?) En kultivert pendant til amerikanernes litterære road movier.

Språket i Nattog til Lisboa er nydelig, som alltid i Geir Pollens oversettelser fra tysk. For Pascal Mercier later til, sitt franskklingende navn til tross, å være en tysktalende (og -skrivende) sveitser.
Det er ikke måte på hvilke superlativer denne boken har høstet, og den er solgt i millionopplag. Når jeg, som vanligvis styrer unna bestselgere, leser den, er det fordi jeg merket meg den på grunn av et sitat eller to som gjorde at den fenget oppmerksomheten, lenge før jeg ble klar over at den var en bestselger.

22. november 2010

En kommentar til innlegget nedenfor

Aina Basso kommenterer i DETTE innlegget på bloggen sin et spørsmål hun har fått fra flere, nemlig om hun har tenkt å fortsette å skrive historiske romaner eller om hun også kan tenke seg å skrive romaner fra vår tid - eller uten tid, som hun selv legger til. Hun henviser blant annet til mitt innlegg nedenfor, og siterer meg når jeg sier: «Jeg kunne veldig godt tenkt meg at hun våget å slippe taket i det historiske og lot det Moro omtaler som «den poetiske fortellerstemmen» få friere rom. Så å si velge mellom faghistorikeren og forfatteren.»
Men jeg har en viktig fortsettelse, jeg sier: «Men det er ikke et valg hun ta, med den evnen hun har til å ta et historisk materiale og innordne det i sitt eget kunstneriske prosjekt.»

Jeg stiller egentlig ikke noe spørsmål om hvorfor hun skriver historiske romaner. Hun kan skrive, og hun er historiker av fag, altså lar hun seg inspirere av historiske kilder. I blogginnlegget drøfter hun hva en historisk roman egentlig er. Jeg oppfatter ikke bøkene hennes som historiske romaner som sådan, men som gode skjønnlitterære romaner basert på historisk stoff.

Årsaken til at hun skriver slike bøker, gjør hun utmerket rede for i blogginnlegget.
Når Natalie Normann i en kommentar til Bassos innlegg skriver: «Av en eller annen merkelig grunn er det alltid folk som synes at man skal skrive noe annet enn det man skriver,» må det forstås slik at det også er myntet på meg. Men jeg har ikke noe ønske om at Aina Basso skal skrive noe annet eller annerledes (i motsetning til anmelderen jeg refererer til i innlegget nedenfor). Jeg har det aldeles utmerket med de to bøkene Basso har skrevet hittil, noe jeg har gitt tydelig uttrykk for. Men nettopp fordi Basso i tillegg til et opplagt talent også tydeligvis har et (mål)bevisst forhold til det å være forfatter, er jeg nysgjerrig på hvor veien går videre. Man kunne tenke seg at de historiske romanene var en begynnerfase, en trygg begynnelse på veien til noe annet, gitt forankringen i hennes eget fag. Men slik er det altså ikke - som hun selv forklarer, skriver hun om det hun skriver fordi det er noe der for henne, noe hun finner der, i menneskene, som hun vil utforske. Og det er helt utmerket, det var veldig fint å få hennes egne tanker om hva og hvorfor hun skriver. Dermed er vi for så vidt også tilbake i min egen viktige tilføyelse, nemlig at slik jeg ser det, er valget mellom faghistorikeren og forfatteren ikke et valg Aina Basso ta, fordi hun har den evnen hun har til å ta et historisk materiale og innordne det i sitt eget kunstneriske prosjekt. For det er mennesker Aina Basso skriver om. Mennesker i en historisk kontekst, ja vel, men vi lever alle i en historisk kontekst som er en av de faktorene som former vårt liv.

Aina Basso spør: «Når 99 % av samtidsforfattarane våre skriv om si eiga samtid - er det ikkje berre fint at nokon ikke gjer det?» Jo, det er det. Og det er viktig at en forfatter finner sitt eget. Det er også en del av et ekte talent.

21. november 2010

Taterpigen vender tilbake

Gabriel Michael Vosgraff Moro har lest Aina Bassos Fange 59. Taterpige og anmeldt den i siste nummer av Morgenbladet. «Nesten for solid roman om tukt og temming av annerledeshet» lyder ingressen. Moros problem later til å være at han synes boka er for god, derfor leter han desperat etter noe å utsette på den. Det må være et kinkig utgangspunkt for en anmeldelse.

Moro synes altså som jeg, at Basso er en god forfatter og at det er en god bok. Også han merker seg at Basso holder faghistorikeren godt i tømme, «hun holder seg eksemplarisk unna det tungrodde, her er ingen uttværende se-på-meg-og-min-research-passasjer. Den poetiske fortellerstemmen er balansert og karakterene står i sentrum og levendegjøres som mennesker. Jeg tror på det Basso forteller, og jeg føler tillit til at det historiske materialet er korrekt. [...] I kombinasjon med utdrag fra dokumenter som romanens handling løst bygger på, forsterkes inntrykket av en stødig forteller som skriver med rot i en historisk fortolket virkelighet. De korte kapitlene og bruken av presens gir fart og driv til et ellers poetisk og billedskapende språk, er vakkert nynorsk som lar fortiden tre levende frem i flotte observasjoner.»

Det boka mangler, ifølge Moro, er «et brudd med forventninger», skjønt helt sikker er han ikke, for han sier samtidig at det kanskje er «et urettferdig krav og en billig innvending».

Moro sammenligner med Sofia Coppolas film Marie Antoinette, der et par Converse-sko kan ses i en scene hvor dronningen kler på seg. Coppola plasserte, ifølge Moro, skoene der for å tydeliggjøre at Marie Antoinette var tenåring. Jeg må innrømme at jeg ikke husker disse skoene fra da jeg så filmen, men jeg husker i hvert fall at filmens formspråk var estetisk nydelig og uhøytidelig i forhold til historiske fakta. Sara Stridsbergs «uerbødige tekstcollager og lek med kildematerialet» trekkes også inn.

Moro sier: «Idet jeg dras mot slutten, for spennende er det, og fint skrevet, så tar jeg meg i å lengte etter at noe ekstraordinært skal skje, om ikke annet, så bare etter en gjenstand eller tanke jeg ikke forventer skal høre til i tiden det fortelles om.» Men igjen er anmelderen usikker på seg selv: «Jeg sier kanskje, for her er jeg på utrygg grunn ...»

Man kan tolke Moro dit hen at uansett hvor god han synes boka er, skulle han likevel ønske at Basso hadde skrevet en annen bok.
Moro slår tross alt fast at Basso er en god forfatter. Men har Moro vært en god leser i dette tilfellet? Jeg mener nei. For det første synes jeg sammenligningen med Coppola er tåpelig, og like tåpelig synes jeg hans ønske om «et brudd med forventninger» er.

Sånn jeg opplever bokas slutt, er det nettopp det at det ikke skjer noe som er så nervepirrende og sterkt. Det sier nettopp noe om Marias innestengte tilværelse. Livet hennes er kjørt inn på et sidespor. Helt til siste stund drømmer hun om noe annet, men innser tydeligvis at slaget er tapt.

Når det er sagt, vil jeg gjenta noe jeg var inne på da jeg skrev om boka mens jeg leste den. Jeg lurer på hva Basso har tenkt å gjøre videre. Jeg kunne veldig godt tenkt meg at hun våget å slippe taket i det historiske og lot det Moro omtaler som «den poetiske fortellerstemmen» få friere rom. Så å si velge mellom faghistorikeren og forfatteren. Men det er ikke et valg hun ta, med den evnen hun har til å ta et historisk materiale og innordne det i sitt eget kunstneriske prosjekt.

20. november 2010

Lørdag ettermiddag









Holly Hunter og Nicolas Cage i Coen-brødrenes "Raising Arizona".



Jeg så på Skavlan i går. Jeg ser jo ikke fjernsyn, og jeg tror jeg aldri har sett dette programmet før, i hvert fall ikke fra begynnelse til slutt. Men det gjorde jeg altså i går. Hvorfor? Fordi jeg hadde sett på Nytt på nytt (et av mine meget leilighetsvise og få unntak fra ikke-se-fjernsyn-prinsippet) og ikke gadd å slå av, eller for å være helt ærlig var det vel fordi jeg ville se Holly Hunter, som kom helt til slutt i programmet.

Det var formodentlig flere enn meg som oppfattet at programmet begynte med en oversettertabbe. I forbindelse med en nyutkommet amerikansk bok om den svenske diplomaten Jan Eliasson, sa Elisasson at det var så mye oppstyr at han ble "generad". Dette ble oversatt med "sjenert". Men skandinaviske språk er et minefelt av det vi kalle falske venner, dvs. ord som skrives likt, men har ulik betydning. Å være "generad" på svensk er å være "brydd" eller "flau", og det burde teksteren nesten ha skjønt ut fra konteksten. Sjenert heter "blyg" på svensk.

I går var jeg en tur i byen og stakk innom bokhandelen for å se om de tilfeldigvis skulle ha Nattog til Lisboa i en billigutgave. Jeg så ikke noe til den, og gadd ikke å spørre heller, men skrådde over rådhusplassen til biblioteket, hvor jeg regnet med å finne den. Det gjorde jeg ikke, for den var utlånt, så det er kanskje en populær bok. Jeg skal uansett snart til Oslo, og da kommer jeg til å kjøpe den i kontantsalget på Norli. Jeg hadde imidlertid ikke lyst til å forlate biblioteket tomhendt, så jeg kikket litt i hylla for nyheter og plukket med meg to skjønnlitterære bøker og en sakprosabok: Komposisjon i hvitt og grønt av Anne Gjeitanger, Stormkyss av Ingrid Z. Aanestad og Kvinner, Wien og klagesang av Elisabeth Beanca Halvorsen. Den siste har undertittelen: Om Elfriede Jelineks forfatterskap.

Foreløpig har jeg bare åpnet den siste, men jeg vil ikke si at jeg leser den, jeg leser i den. Den minner litt i formen om Grabriel Michael Vossgraff Moros bok om Wittgenstein, som jeg tidligere har omtalt. Forfatteren vandrer rundt i Wien på jakt etter Jelinek, bokstavelig talt, idet hun håper å få se henne på en av Wiens litteratkafeer, men uten resultat. Innimellom gir hun oss innblikk i Jelineks liv og verk. Om forholdet mellom Jelinek og Thomas Bernhard skriver hun:

"På grunn av sine haterklæringer til Østerrike blir Thomas Bernhard og Elfriede Jelinek ofte sammenliknet med hverandre. Begge skriver moralistisk og har et musikalsk språk, men Bernhard har ifølge Jelinek, i motsetning til henne selv, "ikke noe desidert politisk standpunkt, men er etter mønsteret til en kverulant rett og slett imot alt".

Jeg har aldri lest noe av Jelinek, og vet heller ikke om jeg kommer til å gjøre det. Bernhard har jeg lest flere bøker av.

Som sagt vet jeg ikke om jeg leser boken om Jelinek eller ikke. Det er noe deprimerende med henne, og jeg vet ikke om jeg orker å lese en hel bok om henne. Jeg tror Jelinek mangler humor, mens Bernhard er så sprø at han blir morsom, enten det er tilsiktet eller ikke.

De andre bøkene jeg tok med fra biblioteket, har jeg ikke engang bladd i. Jeg kommer nok til å gjøre det, og så får vi se om jeg får lyst til å lese en av dem, eller begge. Jeg er nysgjerrig på unge norske forfattere.

18. november 2010

Leserapport

Jeg har omsider lest ferdig Jonathan Franzens Mistrivselssonen. En selsom leseopplevelse. Boka kjedet meg så å si fra første stund, men jeg bestemte meg for å lese den ferdig, og det har jeg altså gjort. Nå i ettertid klarer jeg rett og slett ikke å bestemme meg for om dette var en god eller dårlig bok. At Franzen tydeligvis regnes som en av de største amerikanske forfatterne i dag, interesserer meg lite. Det vil si: Det var derfor jeg bestemte meg for å lese en bok av ham, og Mistrivselssonen kjøpte jeg på billigsalg. e

Ifølge baksideteksten "forteller Franzen om en oppvekst med konstant flau overfølsomhet. Han gir oss underholdende og undersøkende øyeblikk av innsikt. Enten han skriver om eksplosive kristne ungdomsfellesskap på syttitallet, Kafkas innflytelse på hans egne langtrukne forsøk på å miste dyden, eller det intrikate nettet som binder sammen fugletitting, hans eget ekteskap og drivhuseffekten, er Franzen alltid engasjert og tilstedeværende. Hans personlige historie om guttungen fra Midtvesten som gjorde New Yorker av seg, forteller han med nådeløs humor og stor kjærlighet, som i sine romaner. Resultatet er blitt et fengslende portrett av en mann, hans familie og vår tid."

Franzen er født i 1959 og er bare ni år yngre enn meg. Jeg kan kjenne meg igjen i mye av det han beskriver, som betydningen av tegneserien Knøttene, religiøse ungdomsbevegelser (jeg tilhørte ikke selv noen sånn, men de var typiske for tiden), og en del andre ting. Men altså -- "engasjert"? "tilstedeværende"? "fengslende"? Jeg vet sannelig ikke. Boka kjedet meg. Gjenkjennelse til tross var det uengasjerende lesing. Har det noe med språket å gjøre? Jeg opplevde det som flatt og fargeløst, og jeg tror ikke det skyldes oversettelsen.

Boka kategoriseres som "En personlig fortelling", altså en biografisk beretning og ikke en roman. Kanskje jeg burde gi Franzen en sjanse til og lese en av romanene hans. Jeg vet ikke. Lesingen av denne boka har selvfølgelig ikke gitt noen brennende trang til å lese mer av Franzen.

På den annen side vet jeg ikke hva jeg skal lese nå. Kanskje Nattog til Lisboa, en bok som av uforklarlige grunner har festet seg i bevisstheten?

13. november 2010

Bokmesserapport








Jeg er i København på den store årlige litterære begivenheten på disse kanter, nemlig bokmessen BogForum. Jeg bor på samme hotell som Gunnar Staalesen og Fay Weldon, samt 35 danskoversettende oversetterkollegaer fra hele verden. Den danske stat betaler reise og opphold for oss. Dessuten kommer vi gratis inn på bokmessen (via VIP-inngangen) og får gratis lunsj i utstiller-kantinen. Torsdag holdt vertskapet (Statens kunstråd) middag for oss, med foredrag av den kjente danske språkprofessoren Jørn Lund, som på sitt sedvanlige spirituelle vis snakket om det danske språks situasjon i dag. Alle disse oversetterne, fra Russland, Tyskland, Nederland, Italia, Spania og jeg vet ikke hvor, snakker sammen på dansk. Jeg er eneste unntak, for jeg snakker norsk, om enn et tillempet norsk, fordi jeg bevisst velger ord og uttrykk som ligger nær dansk. Det gjør at mine dansktalende kolleger forstår meg, selv om de ikke kan norsk, bortsett fra noen få som oversetter fra både dansk og norsk.
Alle har vi altså et forhold til dansk og behersker dansk på den ene og/eller den andre måten. Det er derfor vi er her. Og for hver gang vi er her, betalt eller ikke betalt av den danske stat, utvider vi forhåpentligvis vårt kjennskap til dansk språk og dansk kultur og blir forhåpentligvis enda bedre danskoversettere.

9. november 2010

Fra dagens post (eller: alle tings forgjengelighet)

Kjære Jørn Roeim

Gyldendal Norsk Forlag gjennomfører et par ganger i året en større vurdering av forlagets lagerbeholdning. Resultatet er at en del titler blir tilbudt bokhandelen til nedsatte priser, og en del titler dessverre besluttes makulert, etter at de har vist seg vanskelig å få solgt ut også til redusert pris. Dette er bakgrunnen for at restopplaget av din bok Sitater på liv og død nå vil bli makulert.

Det er 543 eksemplarer på lager av Sitater på liv og død. I henhold til Normalkontrakten gis forfatteren anledning til å overta restopplaget vederlagsfritt mot å dekke frakt og håndtering. Det er dessverre ikke lenger mulig for forfattere selv å hente bøkene på Forlagssentralen, da ordningen medførte betydelige problemer med uavhentede pakker i deres ekspedisjon. De forfatterne som har anledning til det, kan hente inntil 100 bøker gratis i Gyldendalhuset. Etter avtale bestiller vi bøkene hit til forlaget, og de bes hentet i løpet av den etterfølgende uken.Dersom du ikke kan hente bøker i forlaget eller ønsker flere enn 100 ex., må bøkene sendes via posten eller Tollpost. For dette fakturerer vi kostnader for frakt og ekspedisjon etter disse satsene:

Inntil 25 ex.: Gratis forsendelse
mellom 25 og 100 eksemplarer: kr 250,- + mva.
mellom 100 og 250 eksemplarer: kr 500,- + mva.
over 250 eksemplarer og forsendelser til utlandet (uavhengig av antall): kontakt forlaget for prisoverslag.

Vi gjør oppmerksom på at forsendelser med Tollpost leveres på døra og at det må være noen tilstede for å ta imot varene og kvittere for mottatt gods. Hvis ikke, tas bøkene med tilbake og det påløper lagerleie som faktureres mottaker.

Vi kan dessverre ikke angi klokkeslett for levering, kun dato.
Vi sender bøkene til kun én adresse.

Det er fint om du tar kontakt snarest mulig og innen 16. november med beskjed om hvor mange eksemplarer du eventuelt ønsker å overta og hvilken adresse det skal sendes til. Fint om du også oppgir telefonnummer.

7. november 2010

Norsk er et klønete språk



Bak denne oversetterprofileringsvideoen står Norsk oversetterforening, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Norsk audiovisuell oversetterforening. Skrevet og lest av Erik Skuggevik. (Vær obs på at den må ses "begge veier" - det er slik poenget kommer frem. Tar ca 4 minutter.)

6. november 2010

4. november 2010

På grensen til mistrivsel







Jeg vet ikke om det er et organisert salg etter ikke, men de siste ukene har jeg funnet bunkevis med sterkt nedsatte bøker i noen lokale Notabene-butikker. Nå leser jeg en av dem, Jonathan Franzens Mistrivselssonen, nedsatt fra kr. 339 til kr. 39. Dette er ikke tilfeldig - jeg hørte nylig omtale av Franzsens siste bok i NRK P2 en dag jeg var ute og kjørte (jeg hører ofte på P2 i bilen).

Jeg kan gjerne tilstå at jeg overhodet ikke er oppdatert når det gjelder nyere amerikansk litteratur, og jeg vet ikke om amerikansk litteratur generelt interesserer meg så mye i det hele tatt. Men omtalen av Franzens siste bok pirret en viss interesse, og da jeg kom over en sterkt nedsatt bok av ham, tenkte jeg at det var en gyllen anledning til å stifte nærmere bekjentskap med denne forfatteren, som så vidt jeg har forstått er det heteste navnet blant unge amerikanske forfattere.
Foreløpig har jeg lest rundt 30 sider, og jeg kjeder meg i den grad at jeg har lurt på om jeg skal legge boka fra meg for godt. Det er lenge siden jeg har vært i den situasjonen; jeg tror det er flere år siden sist jeg ga opp en bok.

Da jeg søkte etter et bilde av boka på nettet, kom jeg over DENNE anmeldelsen på NRKs nettavis. Jeg er ikke sikker på om det gjør boka mer spennende i mine øyne, men jeg kommer antagelig til å lese litt mer skjerpet. Jeg gir i hvert fall Franzen en sjanse til, den foreløpige mistrivselen til tross.

2. november 2010

30. oktober 2010

Ord for dagen

Most people are other people. Their thoughts are someone elses opinions, their lives a mimicry, their passions a quotation.

Oscar Wilde


28. oktober 2010

I skyggen av fortiden






Jeg er i Berlin for tiden, og i dag har jeg vært på Hitler-utstillingen i Deutsches Historisches Museum: "Hitler und die Deutschen. Volksgemeinschaft und Verbrechen" (Hitler og tyskerne. Nasjonalt fellesskap og forbrytelser (el. ugjerninger). Rett utstilling på rett plass - det er en historisk utstilling, i den forstand at slik utstilling om Hitler og hans forhold til det tyske folk, og omvendt, aldri har vært vist før. Den har vakt oppmerksomhet langt utenfor Tysklands grenser, og har også vært omtalt i norske medier. Utstillingen spenner fra Hitlers spede debut som politiker, fremveksten av nasjonalsosialismen, 2. verdenskrig og frem til i dag. Tyskerne er nemlig ikke ferdig med Hitler, og blir det formodentlig aldri. Eller som det står i museets egen omtale:

"Auch 65 Jahre nach dem Ende des Zweiten Weltkriegs bleiben Hitler und der Nationalsozialismus brisante Themen. Jede Generation stellt sich ähnliche Fragen:
Wie war Hitler möglich? Wie konnten Hitler und der Nationalsozialismus, die für Krieg, Verbrechen und Völkermord verantwortlich waren, bis zum Schluss auf eine breite Akzeptanz in Deutschland bauen? Warum waren viele Deutsche bereit, ihr Handeln auf den »Führer« auszurichten und somit die NS-Diktatur aktiv zu unterstützen?"

Ja, hvordan var dette mulig? Hvordan kunne et helt folk la seg forføre av en forbryterbande? Svaret er selvsagt meget komplekst, en vesentlig del av det ligger i behovet for "en sterk mann" etter 1. verdenskrig, keiserdømmets undergang og Weimar-republikken. Tyskerne led nød, i den grad at mennesker døde av sult. Hitler skapte orden og ga sosial trygghet. Men til en grusom pris ...

Som sagt: Hverken tyskerne (eller vi) blir noen gang ferdig med Hitler. Utstillingens siste avdeling har da også tittelen "Hitler und kein Ende" og handler om Hitler i etterkrigstidens tyske medier og tysk kunst. Blant annet har han prydet flere titalls forsider av nyhets- og aktualitetsmagasinet Der Spiegel i forskjellige sammenhenger. I dette rommet ble det også vist flere filmer som parodierer Hitler. Jeg gjengir en av dem "HER, Walter Moers "Ich hock' in meinem Bonker"", en animert film med Hitler og hans hund Blondi, alene igjen i førerbunkeren i et utbombet Berlin (beklager reklamen før filmsnutten). Et kor oppfordrer Hitler til å overgi seg, men han gjentar som et mantra at han overgir seg aldri.

Det føltes ikke godt å sitte å le av dette, med all den grusomhet og elendighet som preget de andre rommene i utstillingen - man kan trygt si at humor ikke var tema i utstillingen som sådan. Men lo gjorde jeg, om enn så diskré som mulig. Her er filmteksten på både tysk og engelsk (en liten oversetterbemerkning: ”Sau” betyr ikke ”sau” på tysk, men ”grisepurke” (etymologisk formodentlig i slekt med vårt "sugge".) Som skjellsord tilsvarer det med andre ord det norske ”svin”. ”Nazisau” = ”nazisvin”. Men "sau" er langt oftere brukt på tysk enn "svin" er på norsk.

Ich hock in meinem Bunker mitten in Berlin

Ich habe Blausäurekapseln und genug Benzin

Die Luftwaffe ist futsch, die Marine, das Heer

Der zweite Weltkrieg macht keinen Spass mehr

Kapitulation nä, da halt ich nix davon

Ich habe über mir drei Meter Stahlbeton

Kapitulation Nee Nee

Mir bleibt noch Blondie und ne Flasche Chantré.

Adolf du alte Nazisau

Kapitulier doch endlich

Das habt ihr euch so gedacht, dass ich kapituliere!

Ich kapituliere niemals!

Ich bin mit 53 Ländern im Kriegszustand

Und die Bomben nicht auf Engeland sondern Deutschland

Diese alliierten Bomberverbände nerven

Weil die nicht nur Bomben sondern Bombenteppiche werfen

Keiner hört mehr auf mich jeder macht was er will

Und hinter allem steckt dieser Churchill

Das tut weh, das tut weh, ich steh allein

da mit Blondie und ner Flasche Chantré.

Adolf du alte Nazisau

Kapitulier doch endlich

Nein, ich kapituliere nicht!

Ich kapituliere niemals!

Das kommt öberhaupt nöcht in die Töte, dass sich der Churchill

hinterher noch ins Fäustchen lacht!

Nein, dieser Churchill! Ich kapituliere nicht! Ich kapituliere niemals!

Also sowas! Ist ja gut Blondie! Ja wir kapitulieren nicht!

Nein keine Angst, nein wir werden den Krieg vielleichtsogar noch gewinnen!

Denke schon. Bin noch ganz zuversichtlich.

Eigentlich.

Ach, jetzt kommt der Abspann.Walter Moers… Mhm… Soso.

Halt – dassja viel zu schnell! Mach do nomal zuröck! Halt!

m… ist ja alles auf englisch.. komisch.

GFP: Großer Führerbunker… wahrscheinlich falsch geschrieben.


English Lyrics:

Berlin 1945. The world is burning, Germany is lying in ashes and Japan isnt

doing well anymore either. But one person isnt giving up.

There’s still light in the Führerbunker…

I’m sitting in my bunker in the middle of berlin

I’ve got cyonide caps and plenty gasoline

The Luftwaffe is kaputt, the Messerschmidts are far

The second World War isn’t fun anymore.

Surrender – nope, that’s not my cup of tea

I’ve got tons of concrete protecting me

No, surrender, Nein

Cause I’ve got Blondie and a bottle of Wine.

“Adolf, you bloody nazi pig

will you finally capitulate”

Me give up? Not in your wildest dreams!

I will never give up! Fuck!

I’m in state of war with 53 countries

and the bombs not on England but on Germany

these aliied bomber formations are nerving

because there throwing not bombs but bomb carpets

Nobody listens to me, everybody does what they want

and behind everything is this Churchill guy

that hurts, that hurts, I’m standing alone

with Blondie and a bottle of Chantré

“Adolf, you bloody nazi pid

will you finally capitulate”

No, I capitulate not!

I never capitulate!
No fucking way at all that Churchill

should laugh up his sleeves in the end!

No, this Churchill guy! I capitulate not! I never capitulate!

Well, I never! There, there, Blondie. Yes, we won’t capitulate!

No, fear not, we still might even win the war!

Think so. I’m still quite confident.

Actually.

Ah, now there’s the end credits.

Walter Moers… Mhm… I see.

Stop – that’s much too fast! Make it rewind! Stop!

that’s all in english… strange.

GFP: Great Führerbunker… probably misspelled.

18. oktober 2010

Taterpigen

Jeg leser Aina Bassos bok av året; Fange 59. Taterpige. Det føltes alltid litt skummelt å lese en bok av noen man kjenner, selv om det i dette tilfellet "bare" er et bloggbekjentskap. Vil man klare å si sin ærlige mening da? Nå vel, ærlighet kan jo anta mange former, også diplomatiske. Jeg ble likevel litt lettet da dette var en bok som rev meg som leser med fra første stund, i mine øyne et kriterium på kvalitet, og for meg dessuten langt på vei en nødvendighet for at jeg skal gidde å bruke tid på akkurat den boken fremfor utallige andre.
Aina Basso er historiker av utdannelse, og henter sitt litterære råstoff fra historiske arkiver. Det kan være farlig, det kan lett ende opp med usynlige "Obs: research" i margen. Skal det lykkes som litteratur, må det løftes ut av det faglige, ut av arkivene, og ... ja, gjøres til litteratur. Det vil i dette tilfellet si at historikeren må være mer forfatter enn historiker. Og det lykkes Aina Basso med. Man kan godt si at hun rir to hester, men det er greit når resultatet blir så litterært og kunstnerisk vellykket som her. Om hennes forrige bok, debutboken Ingen må vite, sa en anmelder følgende: "Romanen nærmer seg poesien [...] Basso har en imponerende følsomhet i måten hun forteller historien på." Det gjelder også årets bok om taterjenta. Også den har en slags collageaktig oppbygning, der korte fortellende tekster både i nåtid og tilbakeskuende på jentas taterliv veksler med sitater fra historiske arkiver, de sistnevnte akkurat så få og velvalgte at de går naturlig inn i helheten.
Collagen bindes naturlig sammen av et imponerende litterært driv, med beskrivelser så sylskarpe og tydelige at vi ser mennesker, hus og landskap for oss, og samtidig med en vàr poesi som gjør det hele så utrolig vakkert. Bare denne beskrivelsen av et vann i vårløsningen: "Innsjøen er stor, vidar og strekker seg til alle kantar. Isen har losna. No ligg han grønleg glatt, oppsprokken, med vatnet sigande innover seg, ikkje ein del av han lenger tørr."
Basso kan kunsten å si akkurat nok; dette er en tekst hvor det ikke er et ord for mye, men heller ikke et ord for lite. Det er ingen minimalistisk tekst som sådan, bare et svært bevisst valg av ord og virkemidler.
At vi så lærer litt historie underveis, om Norge anno dazumal, og om det folkeferdet som kalles tatere, kommer som en bonus. Aina Basso har neppe fått den beskjeden Sigrid Undset fikk i sin tid, om at historiske romaner ikke lå for henne (men Undset tok som kjent en grusom hevn.) Historiske romaner ligger så absolutt for Aina Basso, det har hun nå vist med to bøker.
Hva Aina Basso tenker om veien videre som forfatter, vet jeg ikke. Jeg tenker at hun før eller siden kommer til å slippe det historiske og "bare" skrive ut fra seg selv, eller i hvert fall at det historiske ikke blir like fremtredende som utgangspunkt. Ikke fordi det svekker hennes litterære prestasjoner slik det nå er, men fordi det kan være en naturlig ambisjon å ha når talentet nå er demonstrert og erfart. Med den aktiviteten Basso utfolder, er hun dessuten langt på vei allerede etablert i forfatterrollen.

11. oktober 2010

Ny bok








En av de tidligere bøkene mine - og kanskje den tittelen jeg har vært mest fornøyd med!


En ny bok er levert, som kommer i april på mitt faste forlag Gyldendal og i Bokklubben Barn. Jeg befinner meg fortsatt innen mitt spesialfelt, som jeg kaller «litterært bearbeidet tradisjonslitteratur» for barn, men med den ikke uvesentlige forskjellen at tradisjonslitteraturen denne gangen er et vedheng til en selvskreven tekst. Paranoid redd for å bli kopiert som jeg er, vil jeg fortsatt ikke si hva boka handler om, men jeg mener igjen å ha laget en bok som ikke ligner på noe noen har gjort før (det er derfor jeg er redd for å bli kopiert, det er jeg nemlig blitt før).
Jeg har en del bøker bak meg på GBU (Gyldendal Barn & Ungdom) etter hvert, grovt regnet er det vel en 12--13 stykker. Mange har kommet i flere opplag og nyutgaver. For meg er det å utgi bøker på en måte en rutine, det er jobben min. Men samtidig er hver bok unik, og det er like lite en selvfølge for meg å få antatt en bok som det er for en debutant. Rent bortsett fra at jeg ikke sitter hjemme og biter negler og venter på forlagets dom over et innsendt manus - bøkene mine blir til ved at jeg presenterer en idé for redaktøren min, som jeg har jobbet sammen med alle de ca 14 årene jeg har vært på Gyldendal. Bøkene blir derfor egentlig antatt allerede på idéplanet, og så vidt jeg husker har det knapt skjeddd at jeg ikke deretter har klart å realisere ideen.
Men hver bok er som sagt unik - og hver virkeliggjøring en seier og en stor personlig tilfredsstillelse. Det vet alle som skriver.

8. oktober 2010

Nobelprisen







Den peruanske forfatteren Maria Vargas Llosa har som kjent fått årets nobelpris i litteratur. Greit for meg, hadde jeg så nær sagt. Den eneste boka av ham jeg har i hylla, er Pantaléon og tjenerinnene, som kom på norsk i 1974, originalen er fra 1973. Jeg leste et lite stykke i den i sin tid, men langt fra alt. Nøyaktig hvor langt jeg leste er lett å se fordi det på den tiden fortsatt kom usprettede bøker hvor sidene måtte sprettes opp med papirkniv eller annet egnet redskap.

For oss som er gamle nok til å huske hvor stor latinamerikansk litteratur var på 70- og 80-tallet, er Llosa selvsagt et kjent navn. Jeg har imidlertid langt flere bøker av Gabriel García Márquez, som fikk nobelprisen allerede i 1982. Det er ikke så lenge siden jeg leste hans selvbiografiske Leve, for å fortelle, som han utga i 2002, og som kom på norsk året etter. Det heter seg visst at ingen skriver noe av verdi etter å ha fått nobelprisen, men Márquez må da være et eksempel på det motsatte. Det er neppe vanskelig å finne flere eksempler heller.

Når det gjelder årets tildeling, virker det på meg som om Svenska Akademien har drevet et slags opprydningarbeid på 2000-tallet ved å gi prisen til folk som for lengst skulle hatt den, som Harold Pinter i 2005, Doris Lessing i 2007 og nå Llosa i år. Litterært verdige mottagere er de vel alle, men det er noe som skurrer med timingen her. Har Akademien vanskelig for å orientere seg i det mer nåtidige litterære landskap?

Svenska Akademiens store unnlatelsessynd er imidlertid at Astrid Lindgren aldri fikk nobelprisen. Det kommer jeg aldri over, og i mine øyne vil det alltid stå som fullstendig uforståelig og utilgivelig. I det tilfellet ville ikke en kjeft ha kritisert dem for å gi prisen til en svensk forfatter.

Kommer prisen noen gang igjen til å bli gitt en skandinavisk forfatter? Jeg tviler. Jon Fosse er vel den sterkeste kandidaten, ved siden av den svenske lyrikeren Tomas Tranströmer. Begge to er meget kjent internasjonalt, Fosse antagelig mest. Det går jo an å håpe.

5. oktober 2010

Found in Translation






En leseverdig artikkel om å oversette, lese og skrive av Michael Cunningham, forfatteren av The Hours, finner du HER.

26. september 2010

Hvis jeg skulle hatt en blogg til









Hvis jeg skulle hatt en blogg til, ville den nok handlet om hage (men tre blogger er mer enn nok; lenke til de to andre nederst til venstre). Jeg har en stor hage som jeg tilbringer mye tid i, nærmest året rundt faktisk (den japanske delen av hagen fungerer hele året hvis det ikke er altfor mye snø), men selvfølgelig særlig i sommerhalvåret, som for meg strekker seg fra påsketider og til frosten går i bakken om høsten. Her er et bilde av to hus som er tilkommet denne sommeren, et drivhus og et fuglehus. Drivhuset har svart til forventningene og vel så det. Jeg er glad jeg lyttet til rådet om ikke å kjøpe for lite drivhus. Mitt er på 10,5 kvadrat, stort nok til å bevege seg rundt i. Drivhussesongen er straks over, mens fuglehussesongen står for døren, selv om det allerede er tatt i bruk. Kjøpte det nylig på Plantasjen. Det står i stil med huset mitt.

20. september 2010

The Bittersweet Art of Cutting Up Books






Da jeg skulle finne en illustrasjon til innlegget nedenfor, guglet jeg på "many books" og kom over DENNE siden med eksempler på hva man også kan gjøre med bøker. Helt utrolig.

Fem-seks romaner per dag

Les HER om studenten i Volda som leser fem-seks romaner per dag, og som låner åtti bøker i slengen på biblioteket. Skjønt han er visst forhenværende student, logisk nok, det kan jo ikke bli mye tid til overs til studier. Derimot har han åpnet eget bruktbokutsalg for å kvitte seg med alle bøkene som hoper seg opp. Høres noe manisk ut for meg, men hver sin (lese)lyst.

13. september 2010

En leseopplevelse nærmer seg slutten









Krig og fred nærmer seg slutten, og det har vært en stor leseopplevelse. Jeg siterer fra baksiden av tredje bind:

"Russlands store virkelighetsskildrer og drømmer har ikke bare som andre diktere gjengitt et kulturtrinn og det såkalte gode selskaps liv i og utenfor Russlands hovedsteder, men han har i sitt største verk Krig og fred malt en tidsalder, en hær, et folk og en historisk avgjørelse av første rang."
Georg Brandes

"Krig og fred har makt og bredde som et veldig epos, hvor både smått og stort har fått rom, det heroiske og det idylliske, all livsens mangfoldighet, anskuet og skildret av en mester som både eier innfølingsevnen, friske sanser og vid menneskekunnskap."
Francis Bull

"Jeg kjenner ingen roman som byr på en slik overflod av spenning, menneskekunnnskap, medfølelse og visdom."
Olof Lagercrantz

Noen bilder fra en nyere tysk fjernynsfilmatisering av verket finnes HER. (Regi Robert Dornhelm, 2007). Til orientering er denne serien å få på DVD på Platekompaniets nettbutikk til en overkommelig pris og med norske undertekster.

1. september 2010

Postrapport









Denne boka kom i posten i dag. Gleder meg til å lese den. I dette tilfellet kommer jeg til å være en forutinntatt leser; jeg tar det for gitt at boka er god.

30. august 2010

Hvordan velge?

Et velkjent problem for lesende mennesker er at det er mer bøker enn tid. Man må velge hvilke bøker man skal lese og hvilke man ikke skal lese. Jeg har flere ganger vært inne på at min lesing styrer seg selv, at valgene så å si tas for meg, eller kanskje rettere sagt av underbevisstheten. Enten valgene er bevisste eller ikke, spiller ytre påvirkninger selvsagt en rolle, som for eksempel andre bokblogger og andres anbefalinger. Anmeldelser og omtaler, særlig i Bokmagasinet i Klassekampen og i Morgenbladet, er også viktige. Første gang jeg leste en anmeldelse (husker ikke hvor) av Lars Saabye Christensens nye roman Bernhard Hvals forsnakkelser tenkte jeg at den må jeg lese. Så leste jeg en mer negativ anmeldelse (husker ikke hvor jeg leste den heller) og ble litt betenkt. Så leste jeg anmeldelsen i Bokmagasinet sist lørdag. Den avsluttes slik: "Når romanen i tillegg er to hundre sider for lang til at ordflommen, all 'overflødigheten', får rammer til å bryne seg imot, kan vi etterkomme Bernhard Hvals ønske og la ham gå ubemerket hen."
Da velger jeg å gjøre det. Å la denne boka gå ubemerket hen. Kanskje går jeg glipp av noe, kanskje ikke. Det kan jeg ikke spekulere over. Valget er tatt. Det er så mye å velge i.

26. august 2010

Situasjonsrapport

Det blir dårlig med blogging for tiden. Det skyldes i det vesentlige at jeg har vært intenst opptatt med å gjøre ferdig min nye bok, samt at dette er en fest-intensiv tid i bokbransjen. Er det ikke i dag den sagnomsuste Aschehougs hagefest finner sted? Jeg blir ikke invitert dit, og det samme kan det være. Forrige uke var det høstfest hos Gyldendal, som er "hjemme" for meg, og i begynnelsen av denne uken var jeg på fest hos Cappelen Damm. (Min festrapport fra forrige års høstfest hos Gyldendal kan leses i DETTE innlegget.)

I dag fikk jeg sendt boka fra meg, så nå er det bare å vente spent på tilbakemelding fra redaktøren. Om halvannen uke skal vi ha møte med illustratøren. Boka skal være ferdig i april neste år, og etter planen skal den være hovedbok i Bokklubben Barn.

Nå tar jeg meg litt ferie (bare en oval helg), for første gang siden november i fjor. Når jeg kommer tilbake, er det bare å ta opp igjen og gjøre ferdig en stor oversettelse som jeg måtte avbryte i slutten av juli for å jobbe med min egen bok.

16. august 2010

Mesteren og Margarita






Takket være Dipsolitteraten fikk jeg sett første episode av den russiske TV-filmatiseringen av Mesteren og Margarita på NRK2 i går kveld. Det angrer jeg ikke på. Det begynner å bli en stund siden jeg leste boken, men jeg tok den frem og bladde litt i de første sidene, og det forekom meg at filmatiseringen var usedvanlig tro mot teksten. Det likte jeg. Også ellers var det kvalitet på alle punkter. Jeg må innrømme at jeg også likte spesielt at det var en russisk filmatisering, med ukjente (for oss), men glimrende skuespillere, som selvsagt snakket russisk. Ikke fordi jeg har noe forhold til russisk eller det minste kjennskap til det, men fordi jeg av og til blir så lut lei den angloamerikanske kulturdominansen som vi lider under - ja, bokstavelig talt lider under - i vår del av verden. Det gjelder nesten på alle områder, fra litteratur til musikk og film. Jeg nevnte for noen år siden her i bloggen en liste i en eller annen avis over de ti beste krigsfilmene, hvoran 9 mener jeg å huske var amerikanske. Selvsagt. Den tiende var antagelig tysk eller fransk. Filmen som etter min og mange andres mening virkelig er verdens beste krigsfilm, den sovjetiske Gå og se! var overhodet ikke nevnt. Skal vedde på at de som hadde satt opp listen ikke engang hadde hørt om den.
Selv foretrekker jeg både musikk og filmer fra andre kulturer. Når det gjelder musikk, har jeg aldri tilhørt eller dyrket den angloamerikanske pop/rock-kulturen, og når det gjelder film lar jeg meg ikke overkjøre av Hollywoods propaganda-apparat. Det betyr ikke at jeg ikke ser amerikanske filmer, men at jeg velger bort svært mye. Tarantino liker jeg. Jeg så Ingloriuos Basterds nå nylig, og syntes den var praktfull. Men det er jo litt interessant at den suverent beste skuespilleren var tysk-østerrikske Christoph Waltz, som innkasserte en høyst velfortjent Oscar for beste mannlige birolle. Tenk i det hele tatt hva som finnes av talenter og ressurser utenom den angloamerikanske sfære, som vi dessverre sjelden eller aldri hører eller ser! (Dårligste skuespiller i Inglorious Basterds var Brad Pitt - selvfølgelig, hadde jeg så nær sagt - som med sin umodenhet, sitt påklistrede kjekkasflir og sitt generelt manglende talent ødelegger enhver rolle.)
Men for å vende tilbake til Mesteren og Margarita: Jeg gleder meg til neste episode. Burde selvsagt lest boken parallelt, men vet ikke om jeg rekker å kombinere med Krig og fred, som jeg ikke klarer å legge fra meg.

Et innlegg om Mesteren og Margarita finner du HER, på bloggen Bokmerker.

11. august 2010

Leserapport






Krig og fred er en voldsom materie å gi seg i kast med, men lesingen flyter forbausende lett. Jeg er nå i gang med bok 2 (av 3). Første bok sluttet med slaget ved Austerlitz 2. desember 1805, der Napoleon slo de russisk-østterikske styrkene.
Som tidligere bekjent har jeg aldri lest noe av Tolstoj før, og min kunnskap om ham har stort sett bestått i vissheten om at han er en av de store russere. Jeg har ennå ikke skaffet meg Kjetsaas bok om ham, men nysgjerrigheten etter å vite mer om både forfatteren og verket førte meg til en liten ekspedisjon i egne hyller. Mens jeg har fullt opp av norsk litteraturhistorier, viste det seg at det var dårligere bevendt med verdens litteraturhistorie. Jeg har den store i 12 bind som kom i Bokklubben Nye Bøker i 1981, og så har jeg Harold Blooms Vestens litterære kanon, pluss Haarberg/Selboe/Aarset: Verdenslitteratur. Bloom skriver nesten bare om en bok som heter Hadsji Murat, som jeg aldri har hørt om. Den kom på norsk i 1929, ser jeg, og i ny oversettelse ved Geir Kjetsaa i 1996, med tittelen skrevet Hadzji Murat.
Haarberg/Selboe/Aarset opplyser at Turgenjev opprinnelig ble betraktet som den viktigste russiske forfatteren, men at Tolstoj og Dostojevskij senere har inntatt den rollen. I sin korte omtale plasserer de Tolstoj idémessig og litterært, men konsenterer seg mest om Anna Karenina når det gjelder omtale av verkene.
Tolvbindsverket Verdens Litteraturhistorie tar Tolstoj grundig for seg, ikke minst Krig og fred.

«Over det mektige lerretet Tolstoj spente opp, gled franskmennenes, østerrikernes og russernes keisere, Napoleons tapre marskalker, habsburgernes drevne diplomater og de prøyssiske strateger som forberedte slagene med vitenskapelig pedanteri. Ikke mange fikk bli stående på pidestallen. Heller ikke hans egne berømte landsmenn, selv om de tar seg betraktelige mindre ynkelige ut enn representantene for det hovmodige Vest-Europa. Varme i stemmen fikk han bare når han talte om de navnløse soldatene og de få offiserene som ikke skilte seg fra dem. De var de og det rrussiske folks spintane reisning mot okkupanten som vant seieren over Napoleon.

Krig og fred er likevel mer enn en historisk roman. Det som ligger i tittelens fred, dvs. skildringen av familiene Rostov, Bolkonskij, Kuragin osv., fyller halvparten av det store verket. Det er balanse mellom de to elementene. Tolstoj foretok denne avveiningen ut fra sin overbevisning om at dagliglivet går sin gang mer eller mindre uanfektet, hvor katastrofale de historiske begivenheter enn er. De enkle kjensgjerninger - fødsel, det daglige brød, kjærligheten, døden - var mer vesentlige for epokens mennesker enn den såkalte historie. Hvor dyktig han enn malte krigen, hvilken innsikt han enn hadde i det diplomatiske og politiske spill, var det kanskje i skildringen av det elementære liv hans talent frodigst kom til utttrykk

Dette forsøket på å innfange helheten medførte at hans persongalleri ble enormt. I alt 559 personer opptrer i romanen. Det beundringsverdige er ikke mylderet, men den sikkerhet hver enkelt er tegnet med. Fra hovedpersonene - det er et halvt snes av dem - til bifigurene er de tegnet så presist og sterkt at de får kjøtt og blod, tenker og sanser hver på sin måte. Tolstoj har avlurt dem deres karakteristiske trekk, lyttet til alt det menneskene røper seg ved, og med en sjelden intuisjon sluttet seg til deres tanker og følelser. Hans mottagelighet synes å være uten grenser og hans åpenhet for inntrykk alltid like klar og frisk. Hans personer lever i en verden som ses, luktes og føles slik vi selv gjør det når vi er mest opplagt.

Krig og fred bæres ikke av en dramatisk komposisjon som Dostojevskijs romaner, den flyter av sted som en elv, snart raskere, snart langsommere. Scene følger på scene, de er ikke bundet sammen, men står hver for seg som avrundede og sluttede mikrokosmer. Det som holder det hele sammen er den illusjon av tid som går, den illusjon av bevegelse som forplanter seg til leseren. Men at boken skulle mangle struktur, som ofte hevdet, er uriktig. Det skjulte reisverk er kontrastprinsippet, som antydes alt i tittelen og som hviler på livsoppfatningen at sorgen og gleden de vandrer til hope».

Det jeg kanskje savner, er en nærmere redegjørelse for de litterære teknikkene Tolstoj bruker. De er mange og varierte, fra bred episk skildring til krigsreportasje og en foregripelse av Joyces og Prousts «stream of consciousness». Hemingway så ham som en læremester når det gjaldt realistiske og uheroiske krigsskildringer, direkte merkbart bl.a. i Klokkene ringer for deg. I tillegg til de eminente personskildringene er det en rekke skildringer av ulike scener, så vel utendørs som innendørs, som får leseren til å se det hele for seg, en slags litterær clair-obscur-teknikk, helt makeløst gjort. Man merker den tåkemettede luften mot huden, kjenner kruttlukten, hører stemmer og rop, raslingen i kjoler når adelen fester, duften av mat.

5. august 2010

Velskrevet om barndom

En leser spurte hva jeg syntes om Ina Åsheims Mamma vet ikke hva som er deilig. Det har jeg sagt noe om på DENNE siden hos Deichman, der 365 lesere uttaler seg om hver sin bok i år.

Intervjuet med forfatteren, som jeg siteter fra, kan leses i sin helhet HER.

1. august 2010

"Nå, hva sier De så, fyrste?"







Som sagt i innlegget under, er nyhetshylla på biblioteket en viktig jaktmark for å finne bøker å lese. En annen viktig jaktmark er mine egne hyller. Forleden kom jeg over et sitat fra Krig og fred som jeg gjerne ville se nærmere på. Krig og fred hadde jeg i hylla. Når det gjelder skjønnlitteratur, har jeg i en viss grad konsentrert meg om hovedverker. Jeg har imidlertid så vidt jeg kan huske aldri lest noe av Tolstoj. Letingen etter sitatet medførte en del bladring (min utgave er for øvrig en tre binds Lanterne-utgave fra 1968), og underveis ble jeg så grepet at jeg rett og slett måtte lese Krig og fred i sin helhet. Nå klarer jeg knapt å legge den fra meg. Det er noe med de store russiske klassikerne - jeg leste Dostojevskijs Raskolnikov (Forbrytelse og straff) i fjor - som er veldig betagende. Det litterære motstykket til å høre Chopin, på en måte. Oversettelsen, av Erik Krag, en formodentlig for lengst avdød kollega, er fra 1930, men har tålt tidens tann. Det er det ikke alle oversettelser som gjør.

PS Som så mange andre verker i verdenslitteraturen, er også Krig og fred kommet i beskåret utgave på norsk. Dipsolitteraten har et interessant innlegg om dette HER: "Hvem skar i teksten?". Oversetteren av min versjon, Erik Krag, har selv følgende lille innledning i Lanterne-utgaven:
"Da jeg i 1930 oversatte Krig og fred, foretok jeg i samråd med forlaget endel forkortelser i det meget omfangsrike verk. De bestod hovedsakelig i at endel betraktninger av historiefilosofisk eller strategisk karakter ble sløyfet, betraktninger som av de aller fleste lesere ville føles som longører. Derimot kunne det kritiseres at der var utelatt noen jaktskildringer. Disse er derfor tatt med i denne nye utgave av min oversettelse. Likeså noen få andre kapitler som ikke er av avgjørende betydning for handlingen, men som gir noe av den historiske bakgrunnen og tidskoloritten."


Så spørs det hvem som er den egentlige synderen, forlaget eller oversetteren. Uansett er dette en nedlatende holdning overfor såvel forfatter som lesere som heldigvis er utdatert i dag. Jeg ser av NORBOKs baser at Krig og fred er kommet i en nyere oversettelse av Geir Kjetsaa, som også har skrevet en bok om Tolstoj. Jeg må jo si at jeg blir veldig nysgjerrig, for det første på om Kjetsaas oversettelse er fullstendig, og på hvordan den fungerer sammenlignet med Krags. Foreløpig synes jeg som sagt at Krags språk står glimrende til tiden og miljøet; om det har gulnet litt, er det bare kledelig. Men nå blir jeg bare nødt til å se Kjetsaas også. Hans bok om Tolstoj må jeg også ta en titt på.

26. juli 2010

Hvem er C. Carfagna?






Nyhetshylla på biblioteket er en av mine foretrukne litterære jaktmarker. Forleden dag tok jeg med meg en roman som het Kontortid. Utrolig velskrevet, jeg begynte så vidt på den i går. Jeg blir alltid like imponert hver gang jeg treffer på en forfatter som har et originalt og eget språk. Forfatterens navn tydet på at dette er en oversatt bok, men det viste seg å ikke være tilfelle. Derimot er det tydeligvis et psevdonym. Er det noen som har lest denne boken, og som eventuelt vet hvem forfatteren er? Ikke fordi det er så viktig, men nysgjerrigheten blir jo vekket.

HER er Dagbladets anmeldelse.

24. juli 2010

Paris


«On the first day, trying to practice the language I had understood to be French, I decided that Paris was best experienced in a state of silent contemplation.»
Graham Robb i Parisians - An Adventure History of Paris
(Han koketterer nok litt når det gjelder språket, for Graham Robb er Ph.D. i fransk)


Jeg leser alltid annonsene for Tronsmo bokhandel i lørdagsutgaven av Klassekampen. Én bok fanget interessen i dag; Graham Robbs Parisians - An Adventure History of Paris:

«Fra historiens blindspor og bakevjer strømmer denne utrolige samlingen fortellinger om Paris. Graham Robb har tidligere skrevet biografier om Rimbaud, Balzac og Hugo, men nå er det selve byen Paris’ personlighet han tar for seg, gjennom en rekke avstikkere fra den kjente historien. Her er Napoleons første samleie, Marie-Antoinette på vidvanke og andre utflukter med blant andre Baudelaire, Proust, Hitler og de Gaulle, som tar deg fra Louvre ned i katakombene, gjennom Latinerkvarteret og langt ut i forstedene, dypt inn i byens mystikk.»

Bokens pris hos Tronsmo er kr. 289, innbundet utgave. Etter en sjekk hos Amazon viser det seg at det er den amerikanske utgaven Tronsmo selger, til tross for at forfatteren er engelsk. Den amerikanske utgaven koster ca. 118 kroner hos Amazon.com og den engelske utgaven ca. 90 kroner hos Amazon.co.uk. Jeg har nå bestilt den engelske utgaven fra Amazon.co.uk fordi den tilgjengelige smaksprøven på boken der ga mersmak (Robb skriver elegant og morsomt), og selvsagt fordi jeg ikke gidder å betale mer enn nødvendig for en bok.

Hva jeg skal med en bok om Paris, vet jeg ikke riktig. Jeg har aldri vært der, og vet heller ikke om jeg noen gang kommer dit. Jeg har litt av det samme problemet med Paris som jeg hadde før jeg var i Italia for første gang for noen år siden. Man har hørt så utrolig mye om hvor fantastisk alt er, og alle forteller en hva man må se. Når det gjaldt Italia, ga jeg ganske enkelt blaffen i alt jeg «måtte» se, og dro dit på helt egne premisser. Det gikk veldig fint. For eksempel bodde jeg i San Terenzo, en liten by ved Genovabukta, hvor Byron og Shelley holdt til i sin tid. Hotellet lå ut mot stranden hvor Shelleys lik ble brent etter drukningen. Har hittil ikke truffet på noen andre som har vært akkurat der.
Samme metode kan kanskje brukes hvis jeg drar til Paris.

21. juli 2010

Absolutt fri for intelligens









I Selvopptatte memoarer beskriver Stendhal et nytt bekjentskap på denne måten:

" ... en pensjonert offiser, dekorert ved Waterloo, absolutt fri for intelligens og om mulig enda mer for fantasi, en idiot, men beleven og med så mange kvinner på sin merittliste at han var blitt oppriktig om deres antall."

19. juli 2010

Svar på spørsmål





Dipsolitteraten har utfordret/tagget meg til å svare på noen spørsmål. Og det gjør jeg her:


Hvilken bok leser du akkurat nå?
Har nettopp avsluttet Mamma vet ikke hva som er deilig av Ina Åsheim (norsk debutant), og regner med at Stendhals Selvopptatte memoarer blir neste.

Hvor liker du best å lese?
I meget avslappet stilling, dvs i en lenestol med beina på bordet, eller liggende på sofaen eller i sengen.


Hvilken bok skulle du ønske kunne bli filmatisert?

Herman Bangs Fædra kunne blitt en nydelig film.

Hva er favorittboken din?
Der må jeg vel nesten si Tre mann i en båt av Jerome K. Jerome. Men Becketts Watt og Joyces Ulysses er også gode kandidater.

Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene? Hvilke?
Jeg har ingen plan. Er åpen for innfall, og regner med at den rette boken/de rette bøkene vil innfinne seg. Tror sannsynligheten er stor for at det blir en bok av året, kanskje ved hjelp av nyhetshylla på biblioteket.

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?
Umulig å si, men denne forsiden (bildet) appellerte både på den ene og den andre måten. Lagde nylig en klassisk pizza margharita etter oppskrift fra denne boken, og den ble bare himmelsk.

Jeg lar stafetten gå videre til Børge Skråmestø, thauke2 og Aina Basso.

15. juli 2010

Mer om bokdatabase

Jeg valgte programmet BookCollector, se lenke til firmaets hjemmeside i innlegget under. PRO-versjonen av programmet koster ca 400 kroner. Det har mange funksjoner, kan lett tilpasses egne behov, og hele listen kan overføres til iPhone. Nå har jeg riktignok ikke iPhone, men kanskje det blir min neste mobil.

Underveis i denne prosessen ble jeg oppmerksom på nettsiden Bokelskere, som jeg selv har hatt lenke til i lang tid, men aldri sett ordentlig på. Der man kan helt gratis opprette sitt eget bibliotek, og dele det med andre. Når jeg valgte å ikke satse på det, var det fordi det har færre funksjoner og ikke kan overførest til mobiltelefon. Derimot skal det bare noen tastetrykk til for å overføre data fra BookCollector til Bokelskere, så jeg har opprettet en "filial" på Bokelskere.

Foreløpig har jeg lagt inn 30-40 bøker i den nye basen. Det holder å skrive inn ISBN-nummeret, så henter programmet inn øvrige data fra nettet. Men selv det å skrive inn ISBN-nummer er tidkrevende, så nå har jeg bestilt en strekkodeleser som forhåpentligvis vil gjøre registreringen mye raskere.

Siden det er mengden av bøker som gjør at jeg har anskaffet et slikt program, sier det seg selv at jeg må legge inn mange bøker før det skal ha noen praktisk nytte. Men jeg tenker at det kan gjøres litt planmessig, for eksempel ved å ta hele kategorier av gangen. Og selvfølgelig registrere alle nyanskaffelser etter hvert som de kommer.

12. juli 2010

Bokdatabase

Som tidligere nevnt klarer jeg ikke lenger å holde oversikt over boksamlingen min, som etter hvert omfatter ca 7000 bøker, og som fortsatt øker. I går var jeg i bruktbokbutikken Halfdans bokhus (tidligere omtalt i DETTE innlegget), og var flere ganger i tvil om hva jeg hadde eller ikke hadde. Av 25 innkjøpte bøker ble det heldigvis bare én duplikat. Jeg har tidligere sondert litt på nettet for å finne en bokdatabase som kan holde orden på samlingen, men av en eller annen grunn er det aldri blitt til at jeg har anskaffet et slikt program. I går sjekket jeg litt på nettet igjen, og syntes at DETTE programmet virket mest interessant. Jeg har nå lastet ned en prøveversjon som jeg leker meg litt med. Det holder å taste inn ISBN-nummeret, så kommer alt opp automatisk. Det er selvfølgelig et voldsomt arbeid å få registrert alt, men med et slikt program kan jeg i hvert fall registerere nye bøker etter hvert som de kommer. Er det noen som har erfaring med slikt?

8. juli 2010

Leserapport









Ferdig med Thomas Bernhards Gamle mestere. Bernhard er et navn jeg lenge har hatt i bevisstheten, men ikke lest. Nå har jeg plutselig lest tre bøker av ham; Mine priser, Wittgensteins nevø og Gamle mestere. Og jeg kommer garantert til både å anskaffe og lese mer av ham.

Forleden dag fikk jeg beskjed (SMS) fra biblioteket om at Mamma vet ikke hva som er deilig av Ina Åsheim, som jeg hadde bestilt, hadde kommet. På tide med noe nytt og norsk igjen. Jeg er blitt nysgjerrig på denne boka gjennom omtaler og fordi forfatteren er her fra hjembyen, om enn helt ukjent for meg. Jeg har bare så vidt begynt på den, igjen registrerer jeg at korttekster er veldig in nå. Sammenhengen i disse korttekstene gjør at boka omtales som en roman. Jeg liker korttekster, enten de henger sammen og utgjør en tematisk helhet eller ikke, som jeg har vært inne på i andre innlegg nylig synes jeg det er befriende som leser å slippe unna fortellingen, den episke tvangstrøya som må gå fra A til B. Forlagets omtale av boka HER.

Hver gang jeg er på biblioteket tar jeg en titt i hylla for nyheter. Denne gangen tok jeg med meg Stendhals Selvopptatte memoarer, og Daniel Kehlmanns Berømmelse. Den første fenget med en gang, den andre ikke. Kehlmanns bok betegnes på forsiden som «Ny, intens bok av forfatteren til suksessen Oppmålingen av verden». Den har jeg ikke lest, men lurer på om jeg har den. Kanskje ikke den heller fenget, og at jeg bare la den fra meg i sin tid?

Stendhal, derimot, kommer jeg nok til å lese. Stendhal blir bare mer og mer anerkjent, har jeg inntrykk av, og det betones at han var forut for sin tid. «Jeg er aldeles overbevist om at eneste motgift som kan få leseren til å glemme de evinnelige Jeg som forfatteren kommer til å skrive, er fullkommen oppriktighet. Vil jeg ha mot til å fortelle om ydmykende ting uten å redde dem med endeløse forord? Jeg håper det.»
Dette kunne vel nesten Knausgård ha skrevet?

Jeg har forresten ikke lest Knausgård ennå, bare til en viss grad fulgt med i debatten. Ingenting av det jeg har lest om eller fra Knausgårds bøker har jeg gitt meg spesielt lyst til å lese dem, og jeg lar meg ikke bevege av moter og trender når det gjelder lesing.

30. juni 2010

Art-ig

Artsnavn av alle slag er ofte et problem for oversettere. Planter, dyr, fugler, fisk ... mange av dem har vi jo ikke her i landet engang, og betegnelsene kan være mange. Det latinske artsnavnet er ofte redningen, men ikke alltid. Her er to eksempler på komplikasjoner med artsnavn, DETTE fra Aftenposten, om en finsk oversetter som forvekslet to sopper og DETTE fra bloggen Epistler (oversetter Tom Lotherington, som har vært ute og spist middag med nobelprisvinneren J.M.G. Le Clézio på norgesbesøk.)

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...