aroundbooks

aroundbooks

24. februar 2010

Verdens langsomste leser (eller lesningens lykksalighet)








"Av og til tenker jeg at jeg er verdens langsomste leser [...] Jeg sitter (eller ligger - faktisk har jeg også begynt å å og stå, alt for avvekslingens skyld) og leser, og plutselig skyter en setning meg ut i verdensrommet, og så sitter jeg der og tenker på noe interessant en fire minutters tid, før jeg er tilbake i boka, og neste setning sender meg ut på vandring igjen. Der kan tenke dere selv. En garvet leser som John Sutherland snakker i sin nye bok om en slags normal lesetid for romaner på cirka tre timer. Tre timer! Da er jeg ikke kommet til side femti engang. Det er kanskje en grunn til at det ikke ble så mange Dickens på meg (ærlig talt: ble det noen?) og at jeg ikke strakk det lenger i Dostojevskij-land enn til Idioten og Forbrytelse og straff (og gjentatte ganger abortert lesning av Brødrene Karamasov).
Idioten på tre timer, vel, det er en vakker tanke. At å lese en roman tidsmessig er som å gå på kino, i teateret, på konsert - eller på fotballkamp, for den saks skyld. Men kanskje er den langsomme og ukonsentrerte lesningen en - tror jeg - produktiv yrkessykdom? Jeg ser det i den nye boka til Nick Hornby. Også han leser temmelig langsomt. Og ofte uhyre samvittighetsfullt. Man leser ikke bare det man leser. Man assosierer, forviller seg inn på sidespor, får ideer til ting man vil skrive, eller gjøre, eller burde gjøre, eller man forstår plutselig hvorfor det gikk så forferdelig galt med de menneskene på den festen man var på sist lørdag, og så er man blitt ukonsentret og feilleser litt, og feillesningen skaper nye ideer, og så videre."

Tor Eystein Øverås: "Lesning i hastighetens tidsalder" i Livet! Litteraturen! (2009)
Opprinnelig publisert i Klassekampen 2. desember 2006.
Bøkene Øverås omtaler er John Sutherland: How to Read a Novel. A User's Guide og Nick Hornby: The Complete Polysyllabic Spree.


Å, som jeg kjenner meg igjen i dette. I "gjentatte ganger abortert lesning av Brødrene Karamasov", for eksempel (jeg har aldri kommet gjennom den første boka engang). Men også den langsomme lesningen, alle sidesporene, alle tankene og ideene og assosiasjonene som dukker opp, alle understrekningene som må gjøres, famlingen etter kladdeblokken jeg alltid har for hånden for å notere det som dukker opp, ord og formuleringer jeg kan bruke i en oversettelse jeg holder på med, ting jeg skal huske, bøker jeg må sjekke ... Lesning som læring, inspirasjon, opplevelse ... For en lykke!

3 kommentarer:

Beatelill sa...

Dette var et flott innlegg :) Jeg stresser litt av og til fordi jeg ikke alltid leser like raskt. Noen ganger leser jeg fort og andre ganger går det veldig tregt. Da er det godt å bli minnet på at dette er ingen OL-gren der det er om å gjøre å komme fortest mulig i mål :)

Anonym sa...

Jeg tenker at man ved å lese en bok på 3 timer, kanksje ikke får med seg alt? Er det forfatterens mening at dens historie skal leses på 3 timer? Og får man fullt utbytte av boken ved å tilbringe så kort tid med den?

Bai sa...

Ein av dei tinga eg synest er fint med å lese, er at det tar lang tid. Alt anna går så fort, på tv, på film, på dataen. Men lesninga er liksom sakte og eg vil at ho skal vere det.

Eg les sjeldan ein roman på 3 timar. Ikkje fordi eg ikkje klarer å lese fort nok, men fordi eg vil lese sakte, lytte til orda og oppleve romanen. Ikkje bare bla gjennom og bli ferdig. Det er derfor eg liker å lese.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...