29. april 2010

What's in a name?





Under en middag i regi av oversetterforeningen i fjor kom jeg i snakk med en kollega som viste seg å forske i litterær onomastikk, et emne jeg ikke engang hadde hørt om. En meget kort Wikipedia-artikkel om temaet finnes HER. Her finner man også en referanse til artikkelen "Personnavn i litteraturen" i Norsk Litterær Årbok 2006, av Benedicta Windt, som er identisk med den omtalte kollegaen. Benedicta Windt-Val, som hun heter nå, er, foruten oversetter og for tiden styremedlem i Norsk Oversetterforening, nybakt dr. philos. i dette temaet og formodentlig en av Norges fremste kapasiteter på området. Da jeg hørte henne fortelle om hva hun drev med, og hennes interesse for navnenes betydning i Sigrid Undsets litteratur spesielt, tenkte jeg at dette må vi høre om i foredragsrekken Katolsk Forum, som jeg er med og arrangerer i den katolske menigheten jeg tilhører. I går kveld hadde vi gleden av å ha Benedicta på besøk. Hun er ikke selv katolikk, men er av visse årsaker fortrolig med den katolske sfære og har således langt større forståelse for og innsikt i Undsets forhold til katolisismen enn mange forskere for hvem dette er fremmed mark.
Foredraget hun holdt for oss i går, handlet om navnenes betydning i Sigrid Undsets to konversjonsromaner Gymnadenia og Den brennende busk. Windt-Val omtaler selv foredraget slik:

De såkalte konversjonsromanene, "Gymnadenia” og
“Den brennende busk”, inneholder flere dimensjoner enn
Undsets øvrige samtidsromaner - religiøse, politiske, ideologiske, kulturelle, sosiale og psykologiske.

Tobindsverket er blitt betegnet på ulike måter: som en en realistisk roman,
en konversjonsroman, en fortelling om “en sjelelig reise”, en idéroman,
en moderne utviklingsroman, en psykologisk utviklingsroman og
en katolsk propagandaroman. Noen kritikere har vært opptatt av
verkets selvbiografiske trekk og hevder at Paul Selmers liv i større
eller mindre grad speiler Sigrid Undsets egen vei frem til den
katolske kirken. Det er med andre ord et verk med mange ulike nivåer.

Persongalleriet i romanene er stort og omfatter personer fra
tre generasjoner, hjemmehørende i ulike miljøer i inn- og utland,
og navnene på mange av disse personene fungerer som nøkler til
en bedre forståelse av verkenes tematikk og av
personenes karakter og handlemåte."

Windt-Val formidlet, gjennom et usedvanlig velstrukturert og inspirerende foredrag, et vell av fakta om disse bøkene, belyst gjennom Undsets omhyggelig bevisste navnevalg. Og Undset er ikke den eneste forfatteren som bruker navn på denne måten; jeg fikk forståelsen av at det er vanligere at forfattere gjør det enn at de ikke gjør det. Uhyre fascinerende. En helt ny innfallsvinkel til litteraturen.

24. april 2010

Ett verk, to oversettelser








Je suis dans la chambre de ma mère. C'est moi qui y vis maintenant. Je ne sais pas comment j'y suis arrivé. Dans une ambulance peut-être, un véhicule quelconque certainement. On m'a aidé. Seul je ne serais pas arrivé. Cet homme qui vient chaque semaine, c'est grâce à lui peut-être que je suis ici. Il dit que non. Il me donne un peu d'argent et enlève les feuilles.

Samuel Beckett: Molloy. 1951
Åpningsordene i den franske orginalteksten

Jeg er i min mors værelse. Det er meg som lever her nå. Jeg vet ikke hvordan jeg er kommet dit. Kanskje i en ambulanse, i hvert fall i et eller annet slags kjøretøy. Noen hjalp meg. Jeg ville ikke ha klart det alene. Det er en fyr som kommer hver uke - kanskje det er takket være ham jeg er her. Men han blånekter. Han gir meg litt penger og tar med seg bladene.
Carl Hambros oversettelse, Cappelen 1964

Jeg er i værelset til moren min. Det er jeg som bor her nå. Jeg vet ikke hvordan jeg kom hit. Kanskje i en sykebil, i alle fall i et eller annet kjøretøy. Jeg ble hjulpet. Alene hadde jeg ikke klart det. Denne mannen som kommer hver uke, kanskje er det takket være ham at jeg er her. Han sier det ikke er det. Han gir meg litt penger og tar med seg arkene.
Erik Ringens oversettelse, Cappelen 2006

21. april 2010

En bok, et utdrag







«Ved et firemannsbord innerst på Botticelli med to ledige stoler og en tom vinflaske satt lyrikeren Thomas Bang-Ahnelsen og stirret fortapt inn i sin elskedes øyne, trolig på leting etter stoff til sin neste diktsamling. Hun hadde slått opp med ham tidligere på kvelden, men ble sittende for å høre hva han hadde å si til sitt forsvar. Han var dypt ulykkelig og lurte på om han noensinne ville være i stand til å gi denne bunnløse følelsen et adekvat dikterisk uttrykk. Det var et formproblem; han måtte skrive dikt uten bunn. Avgrunner av dikt om hennes øyne, grå og grønne, som så på ham akkurat som før, men uten kjærlighet, om sorgen, ja om sorgen over at hun ikke var død, men valgte å leve videre uten ham, selv om hun såvidt han visste ikke hadde noen annen mann hun heller ville ha. Det var bare det at han, i hennes øyne, grå og grønne, ikke strakk til. Sorgen over dette måtte han skrive dikt om, bunnløse dikt, grå og grønne som øynene hennes.

På Botticelli møtes alle som betyr noe, og veldig mange andre. Gaute går også dit, etter sjauen med transparentene. Lokalet er oversiktlig og egner seg godt for folk som gjerne vil bli sett. Gautes første innskytelse er å sette seg ved Bang-Ahnelsens bord, for det er ikke mange andre ledige seter, og de pleier å si, Gaute og Thomas, hver gang de møtes, at vi må ses en dag, vi må ta en øl, men det blir aldri noe av. Vennskapet er mer potensielt enn reelt, og nå merker selv Gaute med sine kortvokste antenner at han ikke er velkommen. Dikteren er i en skapende transe av sorg og må ikke forstyrres. Bortenfor lyrikeren sitter konserndirektør Raaten sammen med noen av forlagets vakreste redaktører, konsulenter og forfattere, som en sjeik med gullkort og spanderbukse. De dyrker en kultivert lystighet. En fyr som Gaute Ytring kan nikke kollegialt til mange ved bordet; til og med direktøren er han på hils med, men det er ingen som ber ham sitte ned. En ting er at han hører til på Vettug, en annen at han er en middelaldrende mann med lav underholdningsverdi, en tredje at han som forfatter må kunne sies å være mislykket. Dessuten er han kjent for å drikke mye, og noen vil si altfor mye, når vinen er gratis. Alt dette vet de vakre menneskene rundt Raatens bord, så de nikker tilbake og ser straks en annen vei.

Men Gaute Yttring er gammel aktivist, og nå står Vettugs skjebne på spill. Han trekker en stol inntil bordet og setter seg ubedt ned mellom en naturlig blond nynorskbruker med solid benbygning og en yppig barnebokredaktør med sterk utstråling. Fra denne strategiske posisjonen forsøker han å fange direktør Raatens oppmerksomhet. Raaten må ta til vettet, han må overtales til å gi opp slaktingen av Vettug-forlaget om han så skal bli nødt til å sitte der og ødelegge kvelden for hele selskapet. Delt løsning, tenker han. Han må få Raaten til å innse at delt løsning er det eneste akseptable. Og Gaute tror på ordets makt. Her må vi få til en delt løsning! sier han og dunker fingeren i marmorplaten.

Raaten er imidlertid ute for å hygge seg; han forsøker så godt han kan å overse inntrengeren. Selv om han har kjøpt opp Vettug, har han ikke forpliktet seg til å overta omsorgen for forfatterne. Tvert imot, litt av vitsen er nettopp å kvitte seg med de minst lønnsomme forfatterskapene, det litterære daukjøttet, og da vil nok dessverre Yttrings backlist havne i faresonen. Dette kunne han ha lyst til å si høyt, men han holder seg. Han er sprekkeferdig av maktbrynde, men han er også slu som en rev, og er det noe reven kan, så er det å ligge lavt i terrenget og ikke røpe sine planer. Det er likevel et bevende dilemma: Med noen få korthugne setninger kunne han satt denne bustete forfatteren på plass, demonstrert sin makt og fått fred til å ha det hyggelig med utvalgte deler av staben.

Han vet ennå ikke hvem av dem han kommer til å ta med seg hjem; beslutningen ble forpurret ved at denne uvedkommende mannen dukket opp. Raaten er 37 år og betrakter alle som er eldre enn ham som mislykkede individer dersom de hverken er rike eller berømte. I stillingen som forlagsdirektør er han dessverre nødt til å pleie omgang med en god del slike folk. Halvgamle forfattere som sutrer over at bøkene deres ikke blir markedsført, alt mens de er uttalte motstandere av det de foraktfullt kaller markedstenkningen, legger på beslag på en altfor stor del av hans arbeidstid, og nå sitter han tross alt her på Botticelli og holder fritid.»

Tom Lotherington: Delt løsning


En del av dem som leser denne bloggen, er selv i bokbransjen, og vil nikke mer eller mindre gjenkjennende til scener som beskrevet over. Noe vil de i hvert fall kjenne seg igjen i. De fleste av bloggleserne er formodentlig folk i helt andre bransjer, interessert i bøker og litteratur. Av dem igjen er det noen som skriver for seg selv og drømmer om å utgi bok. Her får man da et lite innblikk i hvordan det er å være innenfor. Det gjør man også i denne festrapporten som jeg skrev etter Gyldendals høstfest i fjor. Men mest handler det å være forfatter og/eller oversetter om å sitte alene ved skrivebordet og prøve å skape noe. (Det gjelder særlig forfattere, siden oversettere slipper å måtte finne på plot og handling og persongalleri og sånne ting.) Noen av oss er så heldige at vi klarer å skape nok, og/eller får oversetteroppdrag nok, til å klare å brødfø oss på det. Det er ikke så lite bare det. Det eneste frynsegode man kan oppnå i skrivebransjen, er formodentlig gratis rødvin på forlagsfestene.

17. april 2010

En bok, et utdrag







"Jeg må ha sovnet, for plutselig var en kjempestor måne rammet inn av vinduet. To sprinkler delte den i tre deler, hvorav den i midten ble værende konstant, mens den høyre litt etter litt vant det som den venstre mistet. For månen beveget seg fra venstre mot høyre, eller værelset beveget seg fra høyre mot venstre, eller kanskje begge deler på en gang, eller kanskje begge beveget seg fra venstre mot høyre, bare at værelset beveget seg saktere enn månen, eller at de beveget seg fra høyre mot venstre, men at månen gjorde det saktere enn værelset. Men kan man snakke om høyre og venstre under slike omstendigheter? At det foregikk i ekstremt komplekse bevegelser, det var det ingen tvil om, men likevel virket det som en så enkel sak, dette store, gule lyset som skred langsomt forbi bak sprinklene mine, og som smått om senn ble spist opp av den ugjennomsiktige veggen, som til slutt formørket det. Lysets rolige bevegelse skrev seg inn på veggene, i form av et skinnende felt med loddrette streker som et kort øyeblikk begynte å skjelve på grunn av noen blader, hvis det var blader, og som i sin tur forsvant og lot meg sitte igjen i mørket. Så vanskelig det er å snakke behersket om månen! Månen er så dum. Det må være rumpa si den viser oss hele tiden."

Samuel Beckett: Molloy
Oversatt fra fransk av Erik Ringen

12. april 2010

Tilbakemelding



Jeg blir litt glad, jeg, og nesten litt stolt, når jeg får sånne kommentarer som jeg fikk i går:

"Eg observerte forresten ei av dine bøker under "stillelesing" i fjerde klasse her om dagen. Eleven hadde store problem med å lese stille, fordi ho var så morsom."

Nå er jeg riktig nok ikke helt ukjent med hyggelige tilbakemeldinger, så vel fra foreldre som fra målgruppen selv, for eksempel i form av den lettere absurde opplevelsen jeg fortalte om i DETTE innlegget.

Jeg må fortelle om en annen tilbakemelding også. For ikke så lenge siden fortalte en mor, som jeg kjenner, og som hadde fått noen av bøkene mine til sønnen sin, som går i småskolen, at sønnen hadde knekt lesekoden ved hjelp av mine bøker. Hittil hadde han ikke vært noe interessert i bøker og lesing, men nå var han plutselig blitt det. Ikke lenge etter traff jeg sønnen på skolevei, da jeg var på morgentur med bikkja. Han takket for bøkene og fortalte at nå leste han både det ene og det andre, blant annet Rampete Robin. Det var et eller annet opplegg på skolen hvor han fikk diplom per leste hundre sider.

Nå har det seg sånn at jeg kjenner min kollega som oversetter Rampete Robin - jeg har bistått henne med Rampete Robins Vitsebok, og hun har dessuten brukt en del av mine ting i et leseverk hun har redigert (jeg er representert i flere leseverk etter hvert) - så jeg ringte henne og spurte om hun hadde lyst til å støtte en ung, nyvakt leser med noen Rampete Robin-bøker. Det ville hun gjerne. Allerede dagen etter fikk jeg en stor eske med masse Rampete Robin-bøker i posten, som straks ble overlevert den unge storleseren. Det kan være veldig morsomt med overflod i den alderen. Jeg husker fortsatt en gang jeg fikk en hel liten eske med blyanter fra noen slektninger i Amerika da jeg gikk i barneskolen.
Den unge mannen leser og leser og har sikkert ervervet seg flere diplomer. Men viktigere er at han formodentlig også har ervervet seg leseglede og glede over bøker.

Som belønning fra moren fikk jeg en flaske rødvin, en Valpolicella Classico 2008 fra Luigi Righetti, som var så god at jeg måtte på Polet og kjøpe en hel kartong av den.

Forfattertilværelsen har sine gode sider.

10. april 2010

Dagsrapport








Jeg er en dårlig leser for tiden. Forleden kveld overrasket jeg meg selv ved å legge fra meg Becketts Molloy og finne frem en bunke hagebøker i stedet. Det må ha noe med årstiden å gjøre - hagesesongen er i gang. Solen flommer, det går an å innta lunsjen på uterommet igjen. Beckett ble plutselig så tung. Og blogginspirasjonen er fortsatt på et lavmål. Jeg får ta en titt på biblioteket og se om jeg finner noe som begeistrer, noe jeg ikke kan la være å lese. (Som katolikk har man jo dessuten svært mye avislesestoff for tiden ... Selv min egen sogneprest prydet forsiden på VG i uken som gikk.)

Men to lange hundeturer hver dag og intens hagejobbing tar på kreftene. Jeg har jo andre ting å gjøre også; oversettelser, korrekturer, to bokprosjekter som skal i havn. Hele påsken gikk med, men som frilanser lever man et usynkront liv. I hvert fall gjør jeg det. Usynkront med omgivelsene, mener jeg.

For en tid siden omtalte jeg så vidt et bokprosjekt hvor jeg har vært ghost writer, og Lille søster sa i en kommentar at hun gjerne ville høre mer om det. Et vennepar av oss opplevde for et års tid siden dramatisk sykdom, der han svevet mellom liv og død noen uker og hun skrev dagbok for å holde hodet over vannet. Helsepersonellet mente at dagboken burde bli bok, og så ble det min jobb å "se på det". Resultatet var at jeg bearbeidet hele dagboken og sendte manuset til tre forlag. Det er visstnok ikke helt stuerent å sende manus til flere forlag på en gang, men jeg gjorde nå det. Nå utgir jeg jo bøker selv hele tiden, men de er for det første i en helt annen sjanger og blir aldri til ved at jeg sender inn manus, men ved at jeg presenterer ideer for min faste redaktør i Gyldendal B&U. Jeg er derfor, paradoksalt nok, ganske uvant med å sende inn et manus og så gå og vente på resultatet. Av de tre forlagene svarte ett straks at det ikke var i deres gate. Greit nok. De to andre var to store forlag, og begge ville ha manuset! Det var jo helt fantastisk. Det ene, Cappelen Damm, var mer entusiastisk enn det andre, og resultatet var at boka nå er i produksjon og kommer til høsten. Å få napp to steder med en dokumentarisk bok er faktisk ikke så verst akkurat nå, da forlagene er litt mer påholdne enn ellers med hva de antar og ikke antar. Når det gjelder min rolle i dette, kan man si at uten dagbokskriveren ingen historie, men uten meg ingen bok. Min rolle er imidlertid ghost writerens, og jeg kommer som sådan til å bli nevnt i boka på en eller annen måte, men dagbokskriveren kommer til å stå som forfatter. Dette er avtalt oss imellom og med forlaget, det samme er fordeling av royaltyen.
Det er første gang jeg gjør en sånn jobb, og første gang jeg befatter meg med sjangeren dokumentar. Jeg føler meg derfor nesten som en debutant, også fordi det er et helt nytt forlag for meg. Nå har jeg riktig nok oversatt en del for Cappelen Damm i årenes løp, men det er første gang jeg utgir noe der, så det er en ny rolle.

Det andre bokprosjektet jeg holder på med, er i min egen gate og for mitt vanlige forlag Gyldendal Barn & Ungdom, altså humor for barn. Som vanlig basert på tradisjonslitteratur, men med en helt ny vri denne gangen som så vidt jeg vet ikke er gjort før. Jeg kan ikke si noe om dette, bortsett fra at eget forfattet stoff kommer til å utgjøre hoveddelen av boka. Ideen er antatt av forlaget og Bokklubben Barn, hvor den etter planen skal være hovedbok en gang til neste år. En viss spenning knytter seg selvsagt til om jeg klarer å realisere prosjektet etter intensjonene, men det pleier å gå bra.

Men akkurat nå er det på tide å komme seg ut i hagen og bedrive anleggsgartnervirksomhet.

5. april 2010

Den vestlige kanon





"Vestens største forfattere undergraver alle verdier, både våre og sine egne. Forskere som anstrenger seg for å finne kilden til vår moral og politikk hos Platon eller hos Jesaias har ikke kontakt med den samfunnsmessige virkelighet vi lever i. Hvis vi leser den vestlige kanon for å forme våre sosiale, politiske eller personlige moralske verdier, tror jeg fullt og fast at vi vil bli monstre av selvgodhet og utnytting. Det å lese for å tjene en eller annen ideologi er, etter min vurdering, det samme som ikke å lese i det hele tatt. Tar vi imot estetisk styrke, settes vi i stand til å lære hvordan vi skal tale med oss selv og hvordan vi skal utholde oss selv. Den sanne bruk av Shakespeare eller av Cervantes, av Homer eller av Dante, av Chaucer eller av Rabelais er å forøke ens eget voksende, indre selv. Bevissthetens dialog med seg selv er ikke først og fremst en sosial realitet. Alt det den vestlige kanon kan gi deg, er den rette bruk av din egen ensomhet, den ensomhet hvis endelige form er konfrontasjon med din egen dødelighet."

Harold Bloom: Vestens litterære kanon
Oversatt av Jan Brage Gundersen

4. april 2010

Les skjønnlitteratur!





Gode nyheter på NRKs nettavis i dag: Å lese skjønnlitteratur er rett og slett sunt. Bare les HER.

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...