30. juni 2010

Art-ig

Artsnavn av alle slag er ofte et problem for oversettere. Planter, dyr, fugler, fisk ... mange av dem har vi jo ikke her i landet engang, og betegnelsene kan være mange. Det latinske artsnavnet er ofte redningen, men ikke alltid. Her er to eksempler på komplikasjoner med artsnavn, DETTE fra Aftenposten, om en finsk oversetter som forvekslet to sopper og DETTE fra bloggen Epistler (oversetter Tom Lotherington, som har vært ute og spist middag med nobelprisvinneren J.M.G. Le Clézio på norgesbesøk.)

29. juni 2010

Leserapport

Om sommeren er lesetid eller ikke, er for meg et helt uinteressant spørsmål. Årstidene påvirker ikke hva eller hvordan jeg leser. For tiden lar jeg meg, som jeg var inne på i et annet innlegg nylig, lede av lesingen, noe jeg synes er veldig spennende. For tiden er «Østerrike» stikkordet, og jeg aner sant å si ikke hvorfor. Jo, det begynte vel med at jeg av en eller annen grunn, som også er helt obskur for meg, leste Bernhards Mine priser. Deretter gjorde en av mine faste lesere meg oppmerksom på Gabriel Moros 365 dager med Ludwig Wittgenstein, og så fulgte Bernhards Wittgensteins nevø. Underveis selvfølgelig ispedd en del bladring i andre bøker, blant annet i Wittgensteins egne.

Flamme-singelen Kollasj av David Shields fikk meg til å kjøpe boka som Kollasj er et utdrag av, Reality Hunger. Og i en artikkel i siste nummer av Vagant, nevner Susanne Christensen, en av Klassekampens bokanmeldere, denne boken. «Shields bog består af 618 fragmenter - de fleste citater alle mulige steder fra - som skal overbevis os om at nonfiction is the new fiction, at romanen som vi kender den, med fiktive karakterer og sirlige plotlinjer, er død som en sild, og at diverse former for «reality-based art» så som biografien, dokumentaren, det personlige essay, performancekunst og teknikker som sampling og appropriation er the shit.»

Til dette vil jeg bare si som jeg har sagt før, at romanen aldri kommer til å dø, til det rommer den altfor mange muligheter som kunstnerisk medium. Ikke engang i sin konvensjonelle form kommer romanen til å dø, men for meg er det den eksperimentelle, ukonvensjonelle romanen, særlig på det språklige område, som er den mest spennende.
(Men et lite apropos her er det jo at jeg selv kommer med en dokumentar på Cappelen Damm nå i august, godt skjult som ghost writer riktignok. Gun Vik: Din hånd i min, er boken. Men alle burde vel skrive en roman en eller annen gang? Eller?)

Et annet litterært tidsskrift som nettopp ankom en postboks nær meg, var Bokvennen. Dermed var jeg tilbake til Gabriel Moro igjen, for han er jo Bokvennens nye redaktør, og han har etter min mening virkelig gitt bladet et løft, både innholds- og utseendemessig. I et stort og interessant intervju snakker Tomas Espedal ikke bare nettopp om det jeg nettopp har vært inne på i forbindelse med romanen, nemlig det språklig spennende kontra den konvensjonelle fortellingen: «Jeg er glad for at det finnes noen som skrivger gode fortellinger, men det interesserer meg ikke. Mange av de bøkene som folk leser, kalrer jeg faktisk ikke å lese. Jeg prøver gang på gang, men får det ikke til. Det jeg identifiserer meg med, er det som ikke er godt fortalt. De siste ti årene har jeg nesten bare lest samtidslyrikk. Det har gitt meg presise språkopplevelser. jeg synes litteratur først blir interessant der det er vanskelig [...] Språkarbeid er det største privilegiet en kan ha, siden språket er det mest verdifulle vi har. Med en gang man blir klar over at man arbeider med det vakrest og alvorligste medium vi har, går det ikke an å skrive setninger som «hun gikk bortover korridoren på høye hæler klikk, klakk». Alle kan skrive slike setninger. Men hvem kan skrive frem det urovekkende, det man aldri før har sett, men likevel kjenner igjen? Setninger som tar pusten fra deg, som får deg til å gråte?»
«Blir du noen gang misunnelig når du leser?» spør intervjuerne, og Espedal svarer: «Jaja! Virkelig. Jeg blir faktisk ofte knust. Peter Handkes Mitt år i Ingenmannsbukten (1994) tok nesten livet av meg. Jeg forstår den dag i dag ikke hvordan han klarte å skrive den boken. Den gjorde meg så misunnelig at jeg holdt på å gi opp som forfatter.»

Dette gjorde meg så nysgjerrig at jeg måtte ta en tur på biblioteket og låne Handkes Mitt år i Ingenmannsbukten. Jeg har bare bladd litt i den foreløpig, men nok til å skjønne hvorfor den gjorde inntrykk på Espedal. Men noen grunn til misunnelse har han ikke, etter min mening. Jeg synes Espedal skriver bedre.

Men Handke - dermed var jeg tilbake til Østerrike igjen. Og sannelig hadde ikke Bokvennen også en artikkel om Jelinek. Østerrike igjen. Hun har jeg forresten aldri lest noe av, kanskje jeg skulle prøve? Jeg må også lese mer av Herta Müller, ikke østerriker riktignok, men i hvert fall i det tyske språkområde.

Men nå må jeg først og fremst lese ferdig Gamle mestere.

Apropos Espedal og samtidslyrikken, så er han veldig opptatt av Ann Jäderlund og hennes spennende språkbehandling. Kanskje på tide at jeg også tar frem den boka jeg har av henne, som jeg hittil bare har bladd litt i.

26. juni 2010

En bok, et utdrag

«Faktisk minner Stifter meg til stadighet om Heidegger, om denne latterlige nasjonalsosialistiske nikkersfilisteren. Har Stifter på mest uforskammede vis gjort den store litteraturen til kitsch, så har Heidegger, Schwarzwald-filosofen Heidegger, gjort filosofien til kitsch, Heidegger og Stifter har på hver sin måte gjort filosofien og litteraturen til uhelbredelig kitsch. Heidegger, som krigs- og etterkrigsgenerasjonene kom løpende til og som de overøste med motbydelige og stupide doktoravhandlinger mens han ennå var i live, ser jeg alltid sitte på benken ved siden av sin kone utenfor huset i Schwarzwald. Der sitter hun mens hun i sin perverse strikke-entusiasme uavbrutt strikker vinterstrømper til ham av ull som hun selv har klippet av sine egne Heidegger-sauer. Heidegger kan jeg ikke se annerledes enn sittende på benken utenfor Schwarzwald-huset, ved siden av sin kone, som gjennom hele hans liv behersket ham totalt og som strikket alle strømpene hans og heklet alle luene og som bakte brødet og vevet sengetøyet hans og som til og med selv laget sandalene hans. Heidegger var et kitsch-hode, sa Reger, akkurat som Stifter, men dog mye mer latterlig enn Stifter, som jo faktisk var et tragisk fenomen, i motsetning til Heidegger, som alltid bare var komisk, like småborgerlig som Stifter, like ødeleggende stormannsgal, en svaktenker fra lave fjellområder, akkurat passende for den tyske filosofiske suppegryte. Heidegger slurpet de i seg alle sammen, i flere tiår, mer enn noen annen, fylte de opp sine tyske germanist- og filosofimaver med ham. Heidegger hadde et helt vanlig ansikt, ikke noe åndsansikt, sa Reger, han var et tvers igjennom uåndelig menneske, blottet for enhver fantasi, blottet for enhver sensibilitet, en urtysk filosofidrøvtygger, en uavlatelig drektig filosofiku, sa Reger, som beitet på den tyske filosofien og som gjennom flere tiår lot sine kokette kukaker falle på den i Schwarzwald. Heidegger var noe i retning av en filosofisk ekteskapssvindler som klarte å sette en hel generasjon tyske humanister på hodet, sa han. Heidegger er en frastøtende episode i tysk filosofihistorie, sa Reger i går, en episode som alle vitenskapstyskere var med på og som de fortsatt er med på. I dag er Heidegger fremdeles ikke helt gjennomskuet, Heideggerkua er riktignok noe avmagret, men Heideggermelken melkes fortsatt. Heidegger i sine krøllete nikkers utenfor det forlorne tømmerhuset i Todtnauberg er blitt stående for meg som det virkelig avslørende fotografiet, tankefilisteren med den svarte Schwarzwald-luen på dette hodet hvor den tyske åndssvakheten stadig ble kokt opp, sa Reger. Når vi er blitt gamle, har vi jo vært med på svært så mange morderiske moter, alle disse morderiske kunstmotene og filosofimotene og forbruksvaremotene. Heidegger er et godt eksempel på hvordan det ikke blir annet enn noen latterlige fotografier og noen enda latterligere skrifter igjen av en filosofimote som engang grep hele Tyskland. Heidegger var en filosofisk markskriker som stod der på torvet og bare hadde stjålne varer å tilby, alt av Heidegger er annenhånds, han er og blir prototypen på en ettertenker som manglet absolutt alle forutsetninger for å tenke selv. Heideggers metode bestod i uten skrupler å gjøre andres store tanker til sine egne små tanker, slik var det. Heidegger forminsket alt stort, for at det skulle bli tyskmulig, forstår De, tyskmulig, sa Reger. Heidegger er den tyske filosofiens småborger, han som trakk sin kitsch-nattlue ned over tysk filosofi, den svarte kitsch-nattluen som Heidegger alltid hadde på seg, ved enhver anledning.»

Thomas Bernhard: Gamle mestere
Oversatt av Sverre Dahl

24. juni 2010

Ord for dagen







"To write only according to the rules laid down by masterpieces signifies that one is not a master but a pupil."

David Shields: Reality Hunger.

19. juni 2010

José Saramago er død










"Et menneske burde lese litt av hvert, i hvert fall det man rekker over, og mer bør man ikke kreve, livets korthet og verdens utbredelse tatt i betraktning. Man kan begynne med de titlene ingen kan unnslippe, nemlig de såkalte lærebøkene, som om ikke alle bøker er det, og denne katalogen vil variere alt etter den kunnskapens kilde man søker til og den autoritet som vokter dette oppkommet. Når det gjelder Ricardo Reis, som har fått sin skolegang hos jesuittene, kan vi danne oss en tilnærmet idé, selv om våre læremestre er så forskjellige, både de av i går og de av i dag. Deretter kommer ungdomstidens tilbøyeligheter, nattlig lektyre, de forbigående besettelser, sturm und drang som ansporer til selvmord eller til flukten fra det, så voksenlivets alvorligere lektyre, og når man så er nådd et visst punkt i livet, leser vi alle mer eller mindre de samme tingene, dog med den ytterst store og almene fordelen de levende har fremfor de døde, nemlig at de førstnevnte kan lese det de sistnevnte aldri rakk å stifte bekjentskap med."

José Saramago: Det året Ricardo Reis døde
Oversatt av Christian Rugstad

17. juni 2010

En bok, et utdrag

«Mens jeg satt der med min venn ved muren i Nathal, tenkte jeg, hva er det vel for en vei Paul har gått i over sytti år. At han de første årene hadde vokst opp så velstående og beskyttet som noe menneske kunne være i et nærmest uuttømmelig Østerrike, at han selvfølgelig hadde gått på det berømte Theresiangymnaset, men så, selvbevisst, hadde staket ut sin egen kurs, stikk i strid med familiens, og hadde lagt bak seg nettopp det som overfladisk betraktet hadde vært de wittgensteinske verdiene, nemlig å være rik og velstående og beskyttet, for til syvende og sist å føre en såkalt åndseksistens for å redde seg selv. Slik hans onkel Ludwig hadde gjort flere tiår før, kan man si at han hadde stukket av fra og lagt bak seg alt det som også hadde gjort ham mulig og dermed gjort seg umulig for sin familie, akkurat som hans onkel Ludwig før ham. Mens Ludwig gjorde seg til den umulige filosofen, gjorde Paul seg til den umulige gale, og det er jo ikke dermed sagt at bare filosofen kan betegnes som en sådan, om han, som Ludwig, skriver ned og utgir sin filosofi; nei, filosof er han også om han ikke utgir noe av det han har filosofert, altså også om han ikke skriver og ikke utgir noe. En utgivelse tydeliggjør jo bare og lager oppstyr om det som er tydeliggjort, og som uten utgivelse ikke kan bli tydelig og ikke kan lage oppstyr. Ludwig var den som utgav (sin filosofi), Paul var den som ikke utgav (sin filosofi) og som Ludwig i bunn og grunn var den fødte publisist (av sin filosofi), var Paul den fødte ikke-publisist (av sin filosofi). Men begge var de, hver på sin måte, de store, alltid provoserende og egenrådige og opprørske tenkerne som deres samtid og ikke bare den kan være stolt av. Naturligvis er det synd at ikke Paul, i motsetning til Ludwig, har etterlatt oss nedskrevne og trykte og altså publiserte bevis for sin filosofi, mens vi altså har slike bevis i hånden og i hodet fra hans onkel Ludwig. Men det er tøv å foreta en sammenligning mellom Ludwig og Paul. Jeg snakket aldri med Paul om Ludwig, og ikke noen gang om dennes filosofi. Bare en sjelden gang og for meg temmelig umotivert, sa Paul Du kjenner jo min onkel Ludwig. Ikke mer. Ikke en eneste gang snakket vi om Tractatus. Men en eneste gang sa Paul at hans onkel Ludwig hadde vært den galeste i familien. Mangemillionæren som landsbylærer, det er vel litt av en perversitet, synes du ikke? hadde Paul sagt. Jeg vet til denne dag ikke noe om Pauls faktiske forhold til sin onkel Ludwig. Jeg spurte ham heller aldri om det. Jeg vet ikke engang om de to noensinne traff hverandre. Jeg vet bare at Paul alltid tok sin onkel Ludwig i forsvar når familien Wittgenstein gikk løs på ham, når de gjorde narr av filosofen Ludwig Wittgenstein, som, så vidt jeg vet, gjennom hele sitt liv var en pinlig figur for dem. Ludwig Wittgenstein hadde på samme måte som Paul Wittgenstein, bestandig vært en narr for dem som utlandet, som alltid har hatt et øre for det forskrudde, hadde gjort stor. Hoderystende moret de seg over at verden hadde kastet seg over familienarren deres og at den ubrukelige plutselig var blitt berømt og en åndsstørrelse i England. I sitt hovmod avviste Wittgensteinene ganske enkelt filosofien hans og viste ham ikke engang den ringeste respekt, men straffet ham til denne dag med forakt. Som i Paul har de til denne dag heller ikke i Ludwig sett annet enn en forræder. Som Paul har de også skilt ut Ludwig. Som de skammet seg over Paul, så lenge han eksisterte, har de også til denne dag skammet seg over sin Ludwig, det er sannheten, og selv Ludwigs i mellomtiden betydelige berømmelse har ikke minsket deres vanemessige forakt for filosofen i et land hvor Ludwig Wittgensteins betydning ennå i dag nærmest er lik null og hvor man ennå i dag nesten ikke kjenner ham. Sannheten er at folk i Wien i dag ikke engang har anerkjent Sigmund Freud, ja ikke engang riktig lagt merke til ham, det er et faktum, de er altfor perfide til det. Og med Wittgenstein er det ikke annerledes. Min onkel Ludwig, det var for Paul alltid den mest respektfulle bemerkning han kom med, men som han aldri våget seg til å utdype og som han, den likeledes merkede, heller lot ligge. Hans forhold til onkelen som var blitt stor i England, er virkelig aldri blitt helt klart for meg.»

Thomas Bernhard: Wittgensteins nevø.
Oversatt av Sverre Dahl

14. juni 2010

Ord for dagen

"Konvensjonell skjønnlitteratur lærer oss at livet er et sammenhengende, fattbart hele som avrundes med en elegant utført avslutning. Men livet - å stå på hjørnet og henge, å svitsje mellom kanalene, prøve å finne ut av ting, av et forhold som går dårlig, få vite at en god kompis døde i går - det kommer susende mot oss, som skinnende splinter."

"Fortellerkunsten later til å si at alt som skjer, har en årsak, og jeg får lyst til å si at
nei, det har ikke det."

David Shields: Kollasj. Flamme-singel.
David Shields hjemmeside HER

12. juni 2010

Lesetanker på en lørdag







Jeg har latt meg lede av lesingen inn i en Wittgenstein-Bernhard-verden. Akkurat nå leser jeg Bernhards Wittgensteins nevø. Det er den andre boken av Bernhard jeg leser på kort tid; den forrige var Mine priser. Under lesingen av disse var jeg lenge usikker på hva jeg syntes om Bernhard, om jeg likte ham eller ikke. Det er i hvert fall ikke vanskelig å skjønne hvorfor han var omdiskutert og til dels upopulær i hjemlandet. En sær forfatter, vil jeg karakterisere ham som. Men sær i negativ eller positiv forstand?

En passasje i David Shields Kollasj, en Flamme-singel jeg nylig mottok, fikk det til å gå et lys opp for meg.

«Jeg elsker litteratur, men ikke fordi jeg liker historier i og for seg. Nesten alle grep i den tradisjonelle romanen framstår som ufattelig forutsigbare for meg, trøtte, forserte og egentlig formålsløse. Jeg klarer aldri å huske hva karakterene heter eller hva de har sagt, ytre detaljer eller handlingsforløp. Det er uklart for meg hva ved den menneskelige tilstand som liksom avdekkes av slike narrativ. Derimot blir jeg tiltrukket av litteratur som en måte å tenke på, som bevissthet, sannhetssøken. Jeg liker verk som, ikke bare side for side, men linje for linje fastholder det forfatteren virkelig vi si og ikke bare setter sin lit til at det forfatteren vil si på mystisk vis siver ut gjennom sprekker i narrativet, slik jeg opplever at de fleste noveller og romaner gjør.»

Dermed fikk jeg også forklaringen på hvorfor jeg har tenkt på Ørstavik mens jeg leser Bernhard. De virker jo så ulike. Men likheten ligger selvfølgelig i dette som Shields sier, i litteraturen som en måte å tenke på, som bevissthet, som sannhetssøken. Dette synes jeg at jeg finner hos Bernhard, hos Ørstavik, hos Beckett, hos Joyce, hos Woolf, for å nevne noen. Takket være Shields lille Flamme-singel fikk jeg satt ord på hva som gjør at jeg opplever noe spesielt ved å lese slike forfattere. Når språket ikke bare formidler ytre handling, men selv blir handling, en ferd inn i det ukjente så vel hos forfatteren som leseren. Når dette funker, blir lesingen helt fantastisk, en helt annen opplevelse.

9. juni 2010

Forfatterbloggen avvikles

Fikk nettopp denne mailen:

FORFATTERBLOGGEN AVVIKLES

Bokklubben beklager å meddele at Forfatterbloggen avvikles fra og med 1. september.

Har du publisert innhold du ønsker å beholde for fremtiden?
Da ber vi deg om å kopiere/flytte dette innholdet innen 1. september.
Benytt f.eks. "Lagre som" under menyen "Fil" i nettleseren for å lagre innleggene, eller benytt klipp og lim for å lagre teksten i egne dokumenter.

Har du tekniske spørsmål rundt avviklingen, send en e-post til bloghjelp@bokklubben.no

Vi takker alle bidragsytere for interessante innlegg i de årene bloggen har eksistert.

Med vennlig hilsen
FORFATTERBLOGGEN

8. juni 2010

Skriveråd



Mange gode skriveråd for å skrive skjønnlitteratur finner du HER. Her finner du blant annet gullkorn som
"Marry somebody you love and who thinks you being a writer's a good idea." (Richard Ford),
"Do not place a photograph of your ­favourite author on your desk, especially if the author is one of the famous ones who committed suicide."
(Roddy Doyle),
og mange flere.

5. juni 2010

Lesetanker på en lørdag

Jeg skrev for noen dager siden at jeg ikke visste hva jeg skulle lese, og at jeg ventet på at neste bok skulle "komme til meg". Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver det i anførselstegn, kanskje for ikke å gi inntrykk av at jeg tror det ligger noe overnaturlig bak. Men det er uinteressant for meg om det ligger noe bak eller ikke - faktum er at bøker ofte dukker opp og fanger min oppmerksomhet på uforklarlig vis.

Det innebærer kanskje, tror jeg, at man på en måte gir seg over til lesingen og lar den bestemme. Det igjen innebærer at man stiller seg åpen for innfall, assosiasjoner og tilfeldigheter som kanskje ikke er tilfeldigheter, men en form for synkronitet - jeg vet ikke. Da jeg nå nylig skrev at jeg ventet på at neste bok skulle komme til meg, tok det ikke lang tid før den gjorde det. Det tok faktisk bare noen minutter. Boken lå nemlig foran meg på skrivebordet, og det var Gabriel Moros 365 dager med Ludwig Wittgenstein. Det var Kirsten i bloggen Gjennom ordene som hadde tipset meg om den, og jeg hadde lånt den på biblioteket. Hva er så merkelig med å lese en bok man har lånt på biblioteket, tenker noen kanskje. Poenget er at akkurat denne boken hadde festet seg i oppmerksomheten, og så kan man spørre seg om hvorfor det. For det andre låner jeg langt flere bøker på biblioteket enn jeg leser - det hender at jeg tar med meg en stor bunke hjem for bare å smake på de fleste av dem og returnere dem ulest. Jeg kunne ha valgt så mye annet, men jeg valgte altså akkurat denne. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror ikke det var tilfeldig.

For eksempel viste det seg at jeg hadde hele fem bøker av Wittgenstein, altså må jeg ha interessert meg for ham. Jeg må altså ha en slumrende interesse for Wittgenstein. Når jeg ikke husket at jeg hadde interessert meg for ham, kan det nok være fordi Wittgenstein er en svært vanskelig materie, og at jeg kanskje, den gangen jeg interesserte meg for ham, syntes at jeg ikke skjønte noe som helst. Å si at jeg nå skjønner noe av Wittgenstein etter å ha lest Moros bok, er for drøyt å si, men nå vet jeg atskillig mer om Wittgenstein enn før og kan kanskje på en måte gå så langt som til å si at jeg har fått en slags fortrolighet med ham. Jeg kan ikke skjønne annet enn at Moros bok må være den ideelle innføring i Wittgenstein fordi den er så upretensiøs og tilgjengelig på den måten at en ukyndig leser nærmest stiller likt med forfatteren når han begynner sin utforskning av Wittgenstein. Forfatteren stiller for eksempel flere steder også spørsmålstegn ved sin egen tolkning, innrømmer sin egen usikkerhet, etc. Meget sympatisk. Dette er ikke en filosofisk fagbok, men en forfatters forsøk på å skrive et portrett av mennesket og filosofen Wittgenstein.

Da denne boken "kom til meg" (med eller uten anførselstegn), hadde jeg nylig lest Mine priser av Thomas Bernhard. Jeg vet ikke hva som fikk meg til å lese denne boken, bortsett fra at Bernhard hører til en av de forfatterne som er aktivt til stede i min bevissthet, men uten at jeg har lest noen av de bøkene jeg har av ham (Gamle mestere, pluss en til som jeg ikke husker).
Nå leser jeg en bok av Bernhard som heter Wittgensteins nevø. Det er med andre ord en forbindelse mellom Bernard og Wittgenstein. Det kommer også til uttrykk i Moros bok, som innledes slik:

Wien, sommeren 1999
Jeg sitter på Cagé Bräunerhof i Wien. Det er ikke mange andre gjester tilstede så tidlig på morgenen. Jeg vinker på en kelner. Han ser meg og gjør tegn til å komme. Jeg sier at jeg ønsker en kaffe Melange. Han nikker og forsinner nesten like fort som han kom. Til denne caféen gikk Thomas Bernhard jevnlig i mange år. Det er han som er grunnen til at jeg er her. I går kjøpte jeg et kort som viser Bernhard sittende på Café Brünerhof. Det første jeg gjorde i det jeg kom inn, var å prøve å sette meg nøyaktig der Bernhard satt. Jeg tror jeg har funnet riktig plass. Foran meg står et rektangulært marmorbord. Nå kommer kelneren. Han gir meg et brett med kaffe, sukker og et glass vann. Jeg lener meg rolig tilbake i den myke sofaen som strekker seg nedover hele langsiden. Jeg lukker øynene og bare er. Så kommer jeg til å tenke på noe Bernhard en gang sa om Wittgenstein. Bernhard hadde blitt spurt av en forlegger om ikke han kunne skrive noe om Wittgenstein. Etter å ha tenkt over spørsmålet, forklarte Bernhard i et brev hvor vanskelig han syntes det var å skulle skrive noe om mennesket Wittgenstein og hans filosofi. For Bernhard er Wittgenstein en poetisk hjerne. Og å skrive om ham ville være som å skrive om seg selv. Han stiller spørsmålet: Er det mulig å skrive om Wittgenstein uten å ødelegge seg selv? Men Bernhard klarer ikke å besvare spørsmålet og konkluderer: "Altså kan jeg ikke skrive om ham."

Moro forstår Bernhard. Også Moro finner det svært vanskelig å skrive om Wittgenstein. Han har mest lyst til å tie, sier han. Bare lese og betrakte, ikke analysere og rive ned. Hvor fører disse tankene meg? spør han. Han må tydeligvis ha kommet til en annen konklusjon enn Bernhard, siden han rent faktisk skriver en bok om Wittgenstein. En bok hvor jeg tror at man kommer Wittgenstein nærmere enn i svært mange andre bøker om Wittgenstein, enda jeg ikke har lest andre bøker om Wittgenstein enn denne.

Jeg kan fortsatt ikke gi noe svar på hvorfor bøker kommer til meg, men jeg elsker å gi meg hen til lesingen, la meg lede av den, la lesingen føre meg dit den vil - eller kanskje dit jeg ubevisst selv vil. Når man leser på denne måten, føles det ikke lenger plagsomt, slik det er for noen lesere, at det finnes så enormt mange bøker i verden og at det er så mye man aldri vil få lest, fordi man føler at man har sin egen meningsfylte vei i lesingen. Og det blir man en lykkelig leser av, i hvert fall gjør jeg det.

3. juni 2010

På jakt etter Wittgenstein





Jeg tror det var en kommentator her i bloggen som anbefalte Gabriel Michael Vosgraff Moros bok 365 dager med Ludwig Wittgenstein. Av en eller annen grunn bet jeg meg merke i den, og lånte den på biblioteket. En glimrende innføring i Wittgenstein må denne boka være; jeg klarte ikke å legge den fra meg. Da jeg leste den ferdig i går, ble jeg nysgjerrig på om jeg hadde noe av Wittgenstein i hylla. La meg si med en gang at jeg for lengst har mistet oversikten over hva jeg har og ikke har. Jeg har samlet på bøker hele mitt liv, og samlingen er aldri blitt desimert. Jeg opererer vel nå med et antall på cirka syv tusen. Tapet av oversikt fører til en del morsomme episoder, som for eksempel at jeg kjøper bøker jeg har fra før. Jeg kunne ikke huske at jeg hadde noe av Wittgenstein, men en kikk i avdelingen for filosofi (jeg har ikke akkurat innført Dewey-systemet, men en viss orden er det - sakprosaen er stort sett inndelt tematisk, og skjønnlitteraturen langt på vei alfabetisk. Men vi snakker hele tiden om en viss omtrentlighet.) avslørte at Wittgensteins Filosofiske undersøkelser befant seg der. Tydeligvis ulest. Men jeg kjøper så mangt "til senere bruk". Før eller siden får man bruk for det utrolige. Etter enda litt mer leting i filosofiavdelingen dukket sannelig også Kultur og værdi opp, med underittelen "Spredte bemærkninger". Med andre ord Wittgensteins Vermischte Bemerkungen, i dansk oversettelse. Jeg visste ikke at jeg hadde noen av dem, men den siste hadde jeg vitterlig gjort understrekninger i, så jeg må jo ha lest den, i hvert fall lest i den. To bøker av Wittgenstein - det var jo ikke verst.

Men så kom jeg til å tenke på en bunke bøker jeg har liggende på salongbordet på kontoret mitt, med litt sære forfattere som Cioran, Proust og Kafka. Kunne det være noe Wittgenstein der, kanskje? Det kunne det. Der dukket både et av hans hovedverk, Tractatus Logico-Philosophicus og Den ukjente dagboken opp. Pluss den norske utgaven av Vermischte Bemerkungen, Filosofi og kultur - spredte bemerkninger. Oversatt av Knut Olav Åmås forøvrig, som Moro stadig refererer til, og som har skrevet en bok om Wittgensteins norgesopphold. Med andre ord viste det seg at jeg hadde hele 5 bøker av Wittgenstein. Den ukjente dagboken må jeg forresten også ha lest i, for jeg har sitert fra den her i bloggen. Det kom faktisk som en overraskelse på meg at jeg allerede hadde Ludwig Wittgenstein som tema her. Moros bok var forresten så god at den må jeg bare også ha. Jeg skal skrive mer om den siden.

2. juni 2010

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...