aroundbooks

aroundbooks

17. juni 2010

En bok, et utdrag

«Mens jeg satt der med min venn ved muren i Nathal, tenkte jeg, hva er det vel for en vei Paul har gått i over sytti år. At han de første årene hadde vokst opp så velstående og beskyttet som noe menneske kunne være i et nærmest uuttømmelig Østerrike, at han selvfølgelig hadde gått på det berømte Theresiangymnaset, men så, selvbevisst, hadde staket ut sin egen kurs, stikk i strid med familiens, og hadde lagt bak seg nettopp det som overfladisk betraktet hadde vært de wittgensteinske verdiene, nemlig å være rik og velstående og beskyttet, for til syvende og sist å føre en såkalt åndseksistens for å redde seg selv. Slik hans onkel Ludwig hadde gjort flere tiår før, kan man si at han hadde stukket av fra og lagt bak seg alt det som også hadde gjort ham mulig og dermed gjort seg umulig for sin familie, akkurat som hans onkel Ludwig før ham. Mens Ludwig gjorde seg til den umulige filosofen, gjorde Paul seg til den umulige gale, og det er jo ikke dermed sagt at bare filosofen kan betegnes som en sådan, om han, som Ludwig, skriver ned og utgir sin filosofi; nei, filosof er han også om han ikke utgir noe av det han har filosofert, altså også om han ikke skriver og ikke utgir noe. En utgivelse tydeliggjør jo bare og lager oppstyr om det som er tydeliggjort, og som uten utgivelse ikke kan bli tydelig og ikke kan lage oppstyr. Ludwig var den som utgav (sin filosofi), Paul var den som ikke utgav (sin filosofi) og som Ludwig i bunn og grunn var den fødte publisist (av sin filosofi), var Paul den fødte ikke-publisist (av sin filosofi). Men begge var de, hver på sin måte, de store, alltid provoserende og egenrådige og opprørske tenkerne som deres samtid og ikke bare den kan være stolt av. Naturligvis er det synd at ikke Paul, i motsetning til Ludwig, har etterlatt oss nedskrevne og trykte og altså publiserte bevis for sin filosofi, mens vi altså har slike bevis i hånden og i hodet fra hans onkel Ludwig. Men det er tøv å foreta en sammenligning mellom Ludwig og Paul. Jeg snakket aldri med Paul om Ludwig, og ikke noen gang om dennes filosofi. Bare en sjelden gang og for meg temmelig umotivert, sa Paul Du kjenner jo min onkel Ludwig. Ikke mer. Ikke en eneste gang snakket vi om Tractatus. Men en eneste gang sa Paul at hans onkel Ludwig hadde vært den galeste i familien. Mangemillionæren som landsbylærer, det er vel litt av en perversitet, synes du ikke? hadde Paul sagt. Jeg vet til denne dag ikke noe om Pauls faktiske forhold til sin onkel Ludwig. Jeg spurte ham heller aldri om det. Jeg vet ikke engang om de to noensinne traff hverandre. Jeg vet bare at Paul alltid tok sin onkel Ludwig i forsvar når familien Wittgenstein gikk løs på ham, når de gjorde narr av filosofen Ludwig Wittgenstein, som, så vidt jeg vet, gjennom hele sitt liv var en pinlig figur for dem. Ludwig Wittgenstein hadde på samme måte som Paul Wittgenstein, bestandig vært en narr for dem som utlandet, som alltid har hatt et øre for det forskrudde, hadde gjort stor. Hoderystende moret de seg over at verden hadde kastet seg over familienarren deres og at den ubrukelige plutselig var blitt berømt og en åndsstørrelse i England. I sitt hovmod avviste Wittgensteinene ganske enkelt filosofien hans og viste ham ikke engang den ringeste respekt, men straffet ham til denne dag med forakt. Som i Paul har de til denne dag heller ikke i Ludwig sett annet enn en forræder. Som Paul har de også skilt ut Ludwig. Som de skammet seg over Paul, så lenge han eksisterte, har de også til denne dag skammet seg over sin Ludwig, det er sannheten, og selv Ludwigs i mellomtiden betydelige berømmelse har ikke minsket deres vanemessige forakt for filosofen i et land hvor Ludwig Wittgensteins betydning ennå i dag nærmest er lik null og hvor man ennå i dag nesten ikke kjenner ham. Sannheten er at folk i Wien i dag ikke engang har anerkjent Sigmund Freud, ja ikke engang riktig lagt merke til ham, det er et faktum, de er altfor perfide til det. Og med Wittgenstein er det ikke annerledes. Min onkel Ludwig, det var for Paul alltid den mest respektfulle bemerkning han kom med, men som han aldri våget seg til å utdype og som han, den likeledes merkede, heller lot ligge. Hans forhold til onkelen som var blitt stor i England, er virkelig aldri blitt helt klart for meg.»

Thomas Bernhard: Wittgensteins nevø.
Oversatt av Sverre Dahl

2 kommentarer:

Geir Isaxen sa...

Det kan ta litt tid før man blir fortrolig med Thomas Bernhards stil. Alle de innskutte bisetningene, alle paranteser og ikke minst gjentagelsene. En skulle tro at teksten da blir oppstykket og vanskelig å lese, - men han reddes av rytmen. Bernhard er musikalsk.
Dessuten tror jeg det var hans personlige "stemme". Etterlignet av mange.

Anonym sa...

Altså er det all grunn til å ta av seg hatten for oversetter Sverre Dahl. En fantastisk jobb han har gjort, etter dette utdraget å dømme.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...