aroundbooks

aroundbooks

26. juni 2010

En bok, et utdrag

«Faktisk minner Stifter meg til stadighet om Heidegger, om denne latterlige nasjonalsosialistiske nikkersfilisteren. Har Stifter på mest uforskammede vis gjort den store litteraturen til kitsch, så har Heidegger, Schwarzwald-filosofen Heidegger, gjort filosofien til kitsch, Heidegger og Stifter har på hver sin måte gjort filosofien og litteraturen til uhelbredelig kitsch. Heidegger, som krigs- og etterkrigsgenerasjonene kom løpende til og som de overøste med motbydelige og stupide doktoravhandlinger mens han ennå var i live, ser jeg alltid sitte på benken ved siden av sin kone utenfor huset i Schwarzwald. Der sitter hun mens hun i sin perverse strikke-entusiasme uavbrutt strikker vinterstrømper til ham av ull som hun selv har klippet av sine egne Heidegger-sauer. Heidegger kan jeg ikke se annerledes enn sittende på benken utenfor Schwarzwald-huset, ved siden av sin kone, som gjennom hele hans liv behersket ham totalt og som strikket alle strømpene hans og heklet alle luene og som bakte brødet og vevet sengetøyet hans og som til og med selv laget sandalene hans. Heidegger var et kitsch-hode, sa Reger, akkurat som Stifter, men dog mye mer latterlig enn Stifter, som jo faktisk var et tragisk fenomen, i motsetning til Heidegger, som alltid bare var komisk, like småborgerlig som Stifter, like ødeleggende stormannsgal, en svaktenker fra lave fjellområder, akkurat passende for den tyske filosofiske suppegryte. Heidegger slurpet de i seg alle sammen, i flere tiår, mer enn noen annen, fylte de opp sine tyske germanist- og filosofimaver med ham. Heidegger hadde et helt vanlig ansikt, ikke noe åndsansikt, sa Reger, han var et tvers igjennom uåndelig menneske, blottet for enhver fantasi, blottet for enhver sensibilitet, en urtysk filosofidrøvtygger, en uavlatelig drektig filosofiku, sa Reger, som beitet på den tyske filosofien og som gjennom flere tiår lot sine kokette kukaker falle på den i Schwarzwald. Heidegger var noe i retning av en filosofisk ekteskapssvindler som klarte å sette en hel generasjon tyske humanister på hodet, sa han. Heidegger er en frastøtende episode i tysk filosofihistorie, sa Reger i går, en episode som alle vitenskapstyskere var med på og som de fortsatt er med på. I dag er Heidegger fremdeles ikke helt gjennomskuet, Heideggerkua er riktignok noe avmagret, men Heideggermelken melkes fortsatt. Heidegger i sine krøllete nikkers utenfor det forlorne tømmerhuset i Todtnauberg er blitt stående for meg som det virkelig avslørende fotografiet, tankefilisteren med den svarte Schwarzwald-luen på dette hodet hvor den tyske åndssvakheten stadig ble kokt opp, sa Reger. Når vi er blitt gamle, har vi jo vært med på svært så mange morderiske moter, alle disse morderiske kunstmotene og filosofimotene og forbruksvaremotene. Heidegger er et godt eksempel på hvordan det ikke blir annet enn noen latterlige fotografier og noen enda latterligere skrifter igjen av en filosofimote som engang grep hele Tyskland. Heidegger var en filosofisk markskriker som stod der på torvet og bare hadde stjålne varer å tilby, alt av Heidegger er annenhånds, han er og blir prototypen på en ettertenker som manglet absolutt alle forutsetninger for å tenke selv. Heideggers metode bestod i uten skrupler å gjøre andres store tanker til sine egne små tanker, slik var det. Heidegger forminsket alt stort, for at det skulle bli tyskmulig, forstår De, tyskmulig, sa Reger. Heidegger er den tyske filosofiens småborger, han som trakk sin kitsch-nattlue ned over tysk filosofi, den svarte kitsch-nattluen som Heidegger alltid hadde på seg, ved enhver anledning.»

Thomas Bernhard: Gamle mestere
Oversatt av Sverre Dahl

3 kommentarer:

scribo sa...

"Martin Heidegger, filosof, var elev av Husserl, som han i 1928 etterfulgte som professor i Freiburg in Breisgau. Han utviklet Husserls fenomenologi til den såkalte eksistensfilosofi. Gjennom en "Analytik der Alltäglichkeit" søkte Heidegger å vise menneskets manglende evne til å nå fram til virkelig eksistens. Angst er menneskets grunnstemning, bekymring grunnlaget for dets handling."
Thomas Bernhard, anerkjent internasjonalt, ikke nasjonalt, hva/hvem skal vi tro på? Objektivitet, er det mulig?

Tehme Melck sa...

Jeg vil tro at Bernhard er så subjektiv som det er mulig. I "Gamle mestere" rakker han ned på alt og alle, og man skjønner hvorfor han ble betraktet som "statsfiende nummer en" i hjemlandet. Men er det Bernhard selv som mener alt dette? Jeg prøver å minne meg selv mens jeg leser om at dette er fiksjon. Eller? Et annet spørsmål jeg stiller meg, er om det ikke finnes en kjerne av sannhet i de voldsomme angrepene hans, skjønt når det gjelder Heidegger spesielt, har jeg ikke forutsetninger for å mene noe som helst.

Cyno Grassator sa...

Stilen mot ideene, som Céline sa. Formuleringskunst med høyt oppdrevet aggresjon, en salve mot vanetenkningen. Man behøver ikke være enig i disse karakteristikkene for å finne dem underholdende og på en måte befriende. Det er for lite av dette i norsk litteratur. Vi vil heller ha det hyggelig og være venner.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...