aroundbooks

aroundbooks

18. oktober 2010

Taterpigen

Jeg leser Aina Bassos bok av året; Fange 59. Taterpige. Det føltes alltid litt skummelt å lese en bok av noen man kjenner, selv om det i dette tilfellet "bare" er et bloggbekjentskap. Vil man klare å si sin ærlige mening da? Nå vel, ærlighet kan jo anta mange former, også diplomatiske. Jeg ble likevel litt lettet da dette var en bok som rev meg som leser med fra første stund, i mine øyne et kriterium på kvalitet, og for meg dessuten langt på vei en nødvendighet for at jeg skal gidde å bruke tid på akkurat den boken fremfor utallige andre.
Aina Basso er historiker av utdannelse, og henter sitt litterære råstoff fra historiske arkiver. Det kan være farlig, det kan lett ende opp med usynlige "Obs: research" i margen. Skal det lykkes som litteratur, må det løftes ut av det faglige, ut av arkivene, og ... ja, gjøres til litteratur. Det vil i dette tilfellet si at historikeren må være mer forfatter enn historiker. Og det lykkes Aina Basso med. Man kan godt si at hun rir to hester, men det er greit når resultatet blir så litterært og kunstnerisk vellykket som her. Om hennes forrige bok, debutboken Ingen må vite, sa en anmelder følgende: "Romanen nærmer seg poesien [...] Basso har en imponerende følsomhet i måten hun forteller historien på." Det gjelder også årets bok om taterjenta. Også den har en slags collageaktig oppbygning, der korte fortellende tekster både i nåtid og tilbakeskuende på jentas taterliv veksler med sitater fra historiske arkiver, de sistnevnte akkurat så få og velvalgte at de går naturlig inn i helheten.
Collagen bindes naturlig sammen av et imponerende litterært driv, med beskrivelser så sylskarpe og tydelige at vi ser mennesker, hus og landskap for oss, og samtidig med en vàr poesi som gjør det hele så utrolig vakkert. Bare denne beskrivelsen av et vann i vårløsningen: "Innsjøen er stor, vidar og strekker seg til alle kantar. Isen har losna. No ligg han grønleg glatt, oppsprokken, med vatnet sigande innover seg, ikkje ein del av han lenger tørr."
Basso kan kunsten å si akkurat nok; dette er en tekst hvor det ikke er et ord for mye, men heller ikke et ord for lite. Det er ingen minimalistisk tekst som sådan, bare et svært bevisst valg av ord og virkemidler.
At vi så lærer litt historie underveis, om Norge anno dazumal, og om det folkeferdet som kalles tatere, kommer som en bonus. Aina Basso har neppe fått den beskjeden Sigrid Undset fikk i sin tid, om at historiske romaner ikke lå for henne (men Undset tok som kjent en grusom hevn.) Historiske romaner ligger så absolutt for Aina Basso, det har hun nå vist med to bøker.
Hva Aina Basso tenker om veien videre som forfatter, vet jeg ikke. Jeg tenker at hun før eller siden kommer til å slippe det historiske og "bare" skrive ut fra seg selv, eller i hvert fall at det historiske ikke blir like fremtredende som utgangspunkt. Ikke fordi det svekker hennes litterære prestasjoner slik det nå er, men fordi det kan være en naturlig ambisjon å ha når talentet nå er demonstrert og erfart. Med den aktiviteten Basso utfolder, er hun dessuten langt på vei allerede etablert i forfatterrollen.

3 kommentarer:

mette sa...

i fraværet av påtrengende metaforbruk, blir denne boka utrolig sterk. bl.a. jeg ♡ den.

Ingrid Svennevig Hagen sa...

Jeg leser den nå og har akkurat den samme følelsen som deg: Det er vanskelig å kritisere noen når man "kjenner" dem. derfor var jeg også svært glad da jeg umiddelbart lot meg rive med av boka. Anmeldelse følger når jeg har lest den ferdig.

Hege sa...

Det er flere av "mine" boggere som har skrevet bok etter at jeg begynte å lese dem, og jeg har hatt den samme engstelsen. Hva skal man si hvis man ikke liker boka? Jeg ble liksom lettet og glad da jeg skjønte hvor godt jeg kom til å like Børge Skråmestøs Tårer i champagnen.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...