aroundbooks

aroundbooks

31. mars 2010

Ord for dagen






Lots of people want to have written; they don’t want to write.
Elizabeth George: Write Away




Og for den som skulle ha lyst på litt mer oversetterproblematikk, er det en interessant sak HER om hva en oversetter kan ha å stri med ("Det unyttige" - Tom Lotherington om oversettelsen av De velvillige.)

30. mars 2010

Om å lære å skrive





Bare et lite apropos til
forfatterutdannelse (jfr. PS-et i innlegget nedenfor):




«I find it both fascinating and disconcerting when I discover yet another person who believes that writing can’t be taught. Frankly, I don’t understand this point of view.
I’ve long believed that there are two distinct but equally important halves to the writing process: one of these is related to art; the other is related to craft. Obviously, art cannot be taught. No one can give another human being the soul of an artist, the sensibility of a writer, or the passion to put words upon paper that is the gift and the curse of those who fashion poetry and prose. But it’s ludicrous to suggest and shortsighted to believe that the fundamentals of fiction can’t be part of one’s education.
To believe this is akin to believing that no artistic medium can be taught. To believe that is to believe that no artistic medium has tools and techniques which the practitioner learns and then hones before she takes the leap from craft into art. Yet those who argue that writing can’t be taught would probably be the first to agree that the basic principles of sculpture, oil painting, watercolour, musical composition etc., ought to be dipped into before someone thinks herself a great master in any of those fields. Those very same people would also agree that everyone from Michelangelo to Johann Sebastian Bach probably had a bit of schooling in the field in which they excelled.
So, frankly, is the case for writing. Yet, for some reason, this logic tends to be thrown out of the window when it comes to the novel, to the poem, to the short story. It is indeed so much the case that I’ve discovered in my book-related travels over the past fifteen years entire countries where people honestly believe that writing is a mysterious process that you either understand intuitively or do not.
[...]
Craft is the point. Not art, which, as I’ve said, cannot be taught. Nor passion, which also cannot be taught. Nor discipline, which is essential but which, alas, also cannot be part of anyone’s coursework. Pure craft will not, of course, make someone Shakespeare. It won’t make someone William Faulkner or Jane Austen. But it can and will serve as a guide, as the soil into which a budding writer can plant the seed of her idea in order to nurture it into a story.
[...]
Here’s what I tell my students on the first day when I teach one of my creative courses.
You will be published if you possess three qualities: talent, passion, and discipline.
You will probably be published it you possess two of these three qualities: either a combination of talent and discipline or a combination of passion and discipline.
You will likely be published if you possess neither talent nor passion but still have the discipline. Just go to the bookstore and pick up a few ‘notable’ titles and you’ll see what I mean.
But if all you possess is talent or passion, if all you possess is talent and passion, you will not be published. The likelihood is you will never be published. And if by some miracle you are published, it will probably never happen again.»

Elizabeth George: Write Away

29. mars 2010

Kvinner i krig








Aftenposten har en artikkel i dag om en dansk kvinnelig soldat, premierløytnant Anne-Cathrine Riebnitzsky, som har skrevet bok om sine erfaringer fra krigen i Afghanistan. Artikkelen finnes også på Aftenpostens nettavis, HER.

Jeg har truffet denne forfatteren flere ganger under mine arbeidsopphold på Det Danske Forfatter- og Oversættercenter i Viborg, hvor jeg som regel er noen uker hvert år for å pleie kontakten med danske kolleger og dansk språk og kultur. Sist sommer fortalte hun meg at hun skrev på «selvbiografien» sin, noe som kanskje forklarer hvorfor Politikens anmelder har kritisert boken for å handle mer om forfatteren enn om forholdene i Afghanistan, og da spesielt afghanske kvinner, siden Riebnitzsky er tilknyttet en avdeling som beskjeftiger seg med kontakt med sivilbefolkningen, og for hennes vedkommende fortrinnsvis kvinner. Bokens tittel er da også Kvindernes krig, og da siktes det formodentlig både til de kvinnelige soldatene i Afghanistan på den ene side og afghanske kvinner på den annen side. Stor oppmerksomhet i Danmark har boken uansett fått. Politikens anmeldelse HER.

Da vi satt der på den danske herregården i juni i fjor og skrev på hvert vårt, og hun fortalte at hun snart skulle til Afghanistan igjen, prøvde jeg å forestille meg hvordan det måtte være. Fra dansk idyll til noe som vel må kunne karakteriseres som det totalt motsatte i enhver forstand, geografisk, kulturelt og politisk. For meg kommer omtalen av hennes bok som et apropos til en av de siste bøkene jeg leste, nemlig den afghansk-franske forfatteren Atiq Rahimis Tålmodighetens stein. En naken og vond bok (og velskrevet, siden han fikk Goncourt-prisen for den, Frankrikes høyeste litterære utmerkelse) om en kvinneskjebne i Afghanistan. Og fremragende oversatt til norsk av Tom Lotherington. En kort omtale av boken i Bok & Samfunn HER.

PS Riebnitzsky er både utdannet offiser i den danske hær og utdannet forfatter ved forfatterskolen i København (HER). En litt spesiell kombinasjon, kanskje. (Forfatterskolen i København har tydeligvis en veldig etablert posisjon i det danske litterære liv. Det virker på meg som om alle yngre danske forfattere har gått der. Det er også den eneste forfatterutdannelsen i Danmark, så vidt jeg vet.)

28. mars 2010

Kine var her







Gatekunst i nærmiljøet, fotografert på morgenturen i dag. Kine var her. Det kan jo selvfølgelig også ha vært en beundrer, men noe sier meg at Kine er meget ung, siden fortauet fører til den lokale barneskolen, og at det er hun selv som har satt sin signatur på verden. Måtte den bli like djerv og fargerik i fremtiden.

25. mars 2010

Tidsskriftet Biblioteket




Jeg har lurt på hvorfor jeg ikke har sett noe i avisene om det nye litterære tidsskriftet Biblioteket, som jeg presenterte to innlegg nedenfor. Det burde da være litt oppmerksomhet rundt en sånn publikasjon? I dag fikk jeg det i posten, og i følgebrevet står det at pressemelding sendes ut i disse dager. Jeg trodde det allerede var gjort. Opplaget oppgis å være 500, det høres ikke mye ut, så det er kanskje ikke tilgjengelig i enhver Narvesen-kiosk. Jeg er i hvert fall godt fornøyd med mitt eget oppslag og håper bladet klarer å overleve.

NB Jeg bare nevner at en av bøkene mine, Spøkelsesboka, var en av de 10 mest utlånte barnebøkene på Svelvik bibliotek i fjor. Ikke verdens mest oppsiktsvekkende nyhet, jeg innrømmer det, men for en forfatter er jo slikt alltid morsomt å høre.

24. mars 2010

En bok, et utdrag

Jeg hadde nylig et annet utdrag fra Bartleby & Co, men hvorfor ikke begynne med begynnelsen:

«Jeg har aldri hatt hellet med meg hos kvinnene, jeg bærer med resignasjon en bedrøvelig pukkel på ryggen, alle mine nærmeste slektninger er døde, jeg er en ynkelig ungkar som arbeider på et nitrist kontor. For øvrig er jeg en lykkelig mann. Og i dag er jeg lykkeligere enn noensinne, for jeg har nå, den 8. juli 1999, begynt på denne dagboken som også skal være en bok av fotnoter som kommenterer en usynlig tekst og som jeg håper vil vise at jeg ikke er en hvemsomhelst når det gjelder å spore opp bartlebyere.
For tyve år siden, da jeg var en ung mann, utga jeg en liten roman om kjærlighetens umulighet. På grunn av et traume som jeg snart skal redegjøre for, har jeg etter den tid ikke skrevet noe som helst, for jeg avstod tvert fra å gjøre det, jeg ble en bartleby, og herfra stammer også min interesse for dem.

Vi kjenner bartlebyene alle sammen, disse skapningene som bærer med seg en gjennomgripende avvisning av verden. De har sitt navn fra skriveren Bartleby, kontoristen i en fortelling av Herman Melville som ingen noensinne har sett lese, ikke engang en avis; han som lange stunder av gangen blir stående og glane ut av det bleke vinduet - som befinner seg bak et skjermbrett - på en murvegg i Wall Street; han som aldri drikker øl, aldri te, aldri kaffe som de andre; han som aldri har reist noe sted, for han bor på kontoret, selv søndagene tilbringer han der; han som aldri har fortalt hvem han er eller hvor han kommer fra, og heller ikke om han har slektninger i denne verden; han som, når man spør ham hvor han ble født eller om han vil påta seg et arbeid eller man ber ham fortelle noe om seg selv, alltid svarer med de samme ordene:
- Jeg vil helst slippe.

Jeg har en god stund gransket Bartlebys syndrom og dets brede spekter av uttrykksformer på diktekunstens område, jeg har studert denne lidelsen, samtidslitteraturens endemiske sykdom, den negative puls eller dragningen mot intetheten som gjør at enkelte forfattere, selv om de måtte ha en høyt utviklet litterær bevissthet (eller kanskje nettopp derfor), ikke får seg til å skrive noe; eller kanskje de skriver en bok eller to for så å vende litteraturen ryggen; eller kanskje de, etter uten problemer å ha satt i gang et arbeid, en dag blir paralysert for all fremtid.

Denne ideen om å skrive Nei’ets litteratur, den som tilhører Bartleby og kompani, kom til meg forrige tirsdag på kontoret da jeg syntes jeg hørte sjefens sekretær si i telefonen:
- Herr Bartleby sitter i et møte.

Jeg smilte for meg selv. Det er så godt som umulig å forestille seg Bartleby sitte i et møte med noen som helst, for eksempel innhyllet i et styremøtes knugende atmosfære. Da er det en enklere oppgave å gjøre det jeg har satt meg fore med denne dagboken eller samlingen av fotnoter, nemlig å skrive om en drøy håndfull bartlebyere, det vil si en drøy håndfull forfattere som er rammet av Sykdommen, av den negative puls.

Jeg hørte selvfølgelig «Bartleby» hvor jeg burde ha hørt sjefens etternavn, som klinger svært likt. og denne misforståelsen kunne ikke komme mer beleilig, for den satte meg i gang med et rykk. Endelig, etter femogtyve års taushet, bestemte jeg meg for å skrive igjen, og å spore opp de mest spektakulære tilfellene av litteraturvegring og vedkommende forfatteres utsøkte hemmeligheter.»

Enrique Vila-Matas: Bartleby & Co
Oversatt av Christian Rugstad


PS På årsmøtet i Norsk Oversetterforening sist lørdag satt jeg tilfeldigvis ved siden av min kollega som har oversatt Vila-Matas, Christian Rugstad, og han fortalte meg dessverre at Solum forlag visstnok ikke har planer om å utgi mer av Vila-Matas på norsk. Til gjengjeld skulle Christian sende meg et eks av Den vertikale reisen, som jeg hittil bare har lånt på biblioteket, men som jeg selvfølgelig gjerne vil ha selv. Jeg elsker å få bøker av kolleger, gjerne med en hilsen i.

18. mars 2010

Nytt tidsskrift





Første nummer av et nytt litteraturtidsskrift er rett rundt hjørnet, og jeg benytter anledningen til å reklamere litt for det, ikke bare fordi jeg er en av bidragsyterne.

Bladet sier om seg selv:

"Biblioteket er et nytt norsk litteraturtidsskrift for alle som liker å lese. Med artikler om alt fra krim og serielitteratur til de store klassikerne, og selvsagt også den nye litteraturen, tilbyr Biblioteket underholdning, kunnskap og inspirasjon. Gjennom Bibliotekets varierte innhold stiller vi også de store spørsmålene: Hva er egentlig god litteratur? Og hvorfor er den god?"

Å la være å skrive






"Jeg stod tidlig opp i dag. Mens jeg laget frokost, tenkte jeg på alle dem som ikke skriver, og det slo meg at over 99 prosent av menneskeslekten faktisk foretrekker - i reneste Bartlebystil - å la være å skrive."

Enrique Vila-Matas: Bartleby & Co
Oversatt av Christian Rugstad

16. mars 2010

Dagens sitat






"I lang tid gikk jeg skriftlig til sengs."

Georges Perec
(sitatet hentet fra
Vila-Matas: Bartleby & Co)


NB Melvilles novelle "Bartleby the scrivener" som Vila-Matas har latt seg inspirere av, finnes i bind 1 av Bokklubbens trebinds novelleantologi Amerika forteller. "Kopisten Bartleby" er tittelen, oversatt av Aasmund Brynildsen.
Et hørespill basert på denne novellen ble sendt i NRK i 1967, og novellen kom i nynorsk oversettelse på Samlaget i 2001.

15. mars 2010

En bok, et utdrag


















Den peruanske forfatteren Julio Ramón Ribeyro - walserianer i sin diskresjon, for han skrev alltid som på tå hev for ikke å støte på sin egen blyghet eller, man vet jo aldri, Vargas Llosa - bar på en fornemmelse, som gradvis ble en overbevisning, om at det finnes en rekke bøker som tar del i Nei'ets historie, selv om de ikke eksisterer. Disse fantombøkene, disse usynlige tekstene måtte være disse som en dag banker på vår dør og som er borte når vi åpner opp; vi åpner døren og de er ikke der lenger, de er gått sin vei. Det var ganske sikkert en stor bok, den store boken som var inni oss, den vi var utpekt av skjebnen til å skrive, vår bok, den vi aldri noensinne vil kunne skrive eller lese. Men denne boken eksisterer, må ingen tvile på det. Den venter bare på å finne sin plass i Nei'ets litteraturhistorie.

"Da jeg nylig leste Cervantes," skriver Ribeyro i Nederlagets forlokkelse, "feide et vindpust gjennom meg som jeg dessverre ikke fikk tid til å fange (hvorfor? noen forstyrret meg, telefonen ringte, jeg vet ikke), jeg husker at jeg ble grepet av en plutselig trang til å begynne på noe ... men straks løste alt seg opp. Vi bærer på en bok alle sammen, kanskje en stor bok, men den kommer sjelden til syne i vårt indre livs tummel og forvirring, eller så er den så rask at vi ikke får tid til å harpunere den."

Enrique Vila-Matas: Bartleby & Co
Oversatt av Christian Rugstad

Dagen i dag

Nettopp som all blogge-entusiasme har forlatt meg, forhåpentligvis midlertidig, opprinner paradoksalt nok dagen i dag, da denne bloggen etter all sannsynlighet vil runde treff nr. 100 000 etter ca tre og et halvt års aktivitet. Det er jo en milepæl og et slags jubileum.

12. mars 2010

Ord for dagen





"Dag for dag forlenger jeg listen over ting jeg ikke snakker om; den største filosofen ville være den hvis liste var lengst."

Nicolas Chamfort: Maksimer og tanker

7. mars 2010

Leserapport












Om det gikk litt tregt med Ivan Klimas Kjærlighet og søppel, gikk det desto raskere med Thomas J.R. Marthinsens Du. At jeg har vanskelig for å legge fra meg en bok jeg har begynt på, er alltid et kvalitetstegn i mine øyne, og det var tilfelle med Du. Men la meg aller først si at jeg er imponert over omslaget, som forfatteren har formgitt selv. Det er ikke ofte man ser, og resultatet er helproft.

Sjangeren er «fortellinger», det vil si kortprosa. 34 fortellinger om 34 forskjellige mennesker. Det forekommer meg at kortprosa er veldig in for tiden, særlig blant unge debutanter. En lettvint måte å begynne på, vil noen kanskje tenke, men jeg tror nok ikke det. Korttekster er kanskje lettere tilgjengelige for leseren enn en kompakt roman, men noen snarvei for forfatteren er det neppe. Enten kan man skrive eller så kan man ikke, uansett sjanger.

Og Marthinsen kan. I hver av de korte tekstene får vi et innblikk i en menneskeskjebne, observert av fortelleren, et jeg som skriver til et du. Språket er så økonomisk som sjangeren krever, men ikke minimalistisk. Marthinsen sier akkurat nok til at leseren får satt sin egen fantasi i sving og blir meddiktende. Av en eller annen grunn minner denne boka meg om Trude Marsteins Gjøre godt, som jeg også likte veldig godt og ble imponert over. Det har kanskje noe å gjøre med at teksten virker så enkel, beskrivelsene så hverdagslige, men samtidig er så dyptloddende.

Jeg så at en annen blogger, jeg husker ikke hvem, var kritisk til at Marthinsen satte navn på du-figurene, men min oppfatning er at det bare gjør objektene tydeligere. Uten denne tydeliggjøringen ville fortellingene miste noe av koloritten. Hvor bevisst eller ubevisst navnene er valgt i de enkelte historiene, har jeg ingen klar formening om. Det tror jeg ikke har noen betydning heller. Men det er viktig for historiene at de er der.

Marthinsen tar for seg de helt store temaene i menneskelivet, og jeg blir alltid imponert over unge debutanter (Marthinsen er 25 ennå et par uker) som har en innsikt og observasjonsevne og modenhet som jeg selv ikke var i nærheten av i den alderen. Og evnen til å gi det et litterært uttrykk.
En god debut. Men en debut. Og for å være litt kritisk til slutt: Er Marthinsen en eksponent for det jeg kaller «skriveflinkhet», eller er han et ekte kunstnerisk talent? Det gir Du meg, alle sine kvaliteter til tross, ikke noe klart svar på, slik en debutbok sjelden gjør.

6. mars 2010

En oversetterutfordring

I den svenske krimmen jeg oversetter, og som nå er kommet til finpuss-stadiet, forekommer følgende setning:

"Han drog igen dörren till lägenheten och gick ut i köket med skorna på."

Oppgaven er: Grei ut om denne setningen. Med vilje oppgir jeg ingen kontekst. Jeg kan også si at det ikke ligger noen språkmessige utfordringer her, så jeg er ikke ute etter forslag til hvordan den skal oversettes. Hva er da det interessante med denne enkle og ukompliserte setningen?


OK, jeg skal komme med forklaringen.
"Hvis jeg går inn på kjøkkenet med skoene på, hvilket humør er jeg i da ...? Så sint av jeg gir blaffen? Så glad at jeg gir blaffen? Så lei meg at jeg ...?" sier kommentatoren Scribo. Og personen det er snakk om her, er nettopp lei seg, fordi dama (rettere sagt elskerinnen) har slått opp med ham. At han går inn i leiligheten sin og fortsetter inn på kjøkkenet uten å ta av seg skoene, indikerer altså at han er i en opprørt sinnstilstand. Hvorfor synes jeg dette er interessant? Fordi det viser at språk ikke bare er språk, men også kultur. Denne setningen forteller noe om en svensk sosial konvensjon, nemlig den tvangsmessige vanen med å ta av seg skoene når man kommer inn et sted, om så hjemme hos seg selv. Det gjør man også i Norge, vil noen nå straks si. Ja, men det er en forskjell. En av kommentatorene sier han er fornøyd bare folk tar av seg lua. Og her har vi forskjellen. I Norge har vi et relativt avslappet forhold til dette, men i Sverige er det tvangspreget. I Norge vil en gjest naturlig ta av seg på beina, i hvert fall gjøre mine til det, men ofte få beskjed (som i mitt hjem) om å beholde skoene på. Noe avhengig av vær- og føreforhold, selvsagt. Jeg snakker nå fortrinnsvis om sommerhalvåret og normalt, tørt vær. Selv føler jeg det ytterst ubehagelig å gå rundt i sokkelesten, og jeg vil ikke at mine gjester skal utsettes for det samme ubehag.
Men i Sverige er denne regelen absolutt, det er derfor jeg bruker uttrykket "tvangspreget". Å bryte denne konvensjonen i Sverige er til de grader i strid med takt og tone, på en helt annen måte enn i Norge, og for den saks skyld også i Danmark. Den siterte setningen sier derfor noe om personens sinnstilstand. Ved å beskrive at han låser seg inn i sin egen leilighet og durer rett ut på kjøkkenet uten å ta av seg skoene, viser forfatteren at han er ute av seg. Show, don't tell. Et bilde en svensk leser umiddelbart vil forstå, men som en norsk leser ikke vil ta med den samme selvfølge. Som oversetter har jeg imidlertid ingen mulighet for å formidle denne nyansen. Her er det ikke annet valg enn å oversette setningen direkte. Sånn sett spiller det ingen rolle i dette tilfellet om oversetteren har denne kulturelle kunnskapen eller ikke, men generelt er det selvfølgelig viktig at oversettere kjenner ikke bare språket de oversetter fra, men også kulturen det fungerer i. Det var det jeg ville vise.

5. mars 2010

"Å skape gode oversettelser krever teft, kløkt og flaks"






A propos kollega Jon Rognliens utsagn om oversettelse to innlegg nedenfor, gjør jeg oppmerksom på at han utdyper sine synspunkter i en kronikk i Morgenbladet i dag.
Mer om Jon Rognlien kan du leser HER, på Wikipedia.

2. mars 2010

Hva er god oversettelse?















Oversetternes skytshelgen, St. Hieronymus, igjen. Han strevde nok han også.


Det finnes mange definisjoner på hva god oversettelse er. Noen endegyldig definisjon finnes selvsagt ikke, selv om man nok kan snakke om visse hovedkriterier. Selv erfarne oversettere er slett ikke alltid enige med hverandre - og ofte ikke engang med seg selv. På oversetternes e-postforum O-ringen, hvor oversettere hjelper hverandre med faktaopplysninger, tolkninger, løsningsforslag og mye annet, kan diskusjonen gå høyt. Fra en diskusjon nå nylig siterer jeg fra et av innleggene, som uavhengig av diskusjonens tema sier mye klokt om hva oversettelse er.

"Vår oppgave som oversettere er å få til en tekst som hverken peker på at den kommer fra et annet idiom (språk) eller peker på at den er blitt oversatt. Den oversatte teksten skal gi leseren en opplevelse av å oppleve verket direkte - om mulig. For å få til det, må man nettopp være villig til å gjøre litt drøye ting fra tid til annen.
Vi kan ikke legge oss flate og si at vi bare oversetter det som står i originalen. Det holder ikke! Originalen er en annen bok! Vi må være POLYFIDELES - vi må være tro mot en rekke forskjellige partnere på samme tid - mot originalens innhold, stil og intensjon, - mot målspråkets krav og begrensninger, - mot oppdragsgivers ønsker og lyster, - mot lesernes forutsatte kompetanse - og ikke minst mot oss selv som oversettere, vår stemme, vårt toneleie."


Jon Rognlien

1. mars 2010

Ny oversetterblogg





A propos oversettelse, som har vist seg å være et populært tema i denne bloggen, gjør jeg oppmerksom på DENNE bloggen som en kollega av meg nylig har startet, og som handler nettopp om oversettelse. Se også innlegget under.

OBS: Personen på bildet er ikke medlem av Norsk Oversetterforening.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...