aroundbooks

aroundbooks

28. mai 2010

Leserapport

Nå er det kanskje noen som tror at jeg har sluttet å blogge, men jeg har ikke det. Ikke har jeg sluttet å lese heller. Jeg har omsider blitt ferdig med Becketts Molloy, og etterpå slappet jeg av med Thomas Bernhards Mine priser. Lars Myttings Vårofferet har jeg også lest, anmeldt i Klassekampen sist lørdag. Jeg skal skrive et eget innlegg om Myttings bok (som jeg fikk av forlaget). Den er bare helt fantastisk god etter min mening, så er i hvert fall det sagt.

Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal lese. Det er en litt pussig situasjon, for som alle lesende og bokbloggende mennesker vet, er det så uendelig mange bøker å lese. Men jeg har det i hvert fall sånn at noen ganger har jeg én eller flere bøker på en imaginær liste, som jeg har bestemt meg for å lese, mens andre ganger står jeg der og vet plutselig ikke hvilken bok jeg skal begynne på. Og sånn har jeg det akkurat nå. Min metode da, er å forholde meg helt rolig og avventende og vente til en bok "kommer til meg". Jeg skal på biblioteket i dag eller i morgen, og kanskje det dukker opp noe da.

Hvis noen har noen anbefalinger, er det bare å komme med dem, selv om jeg på en måte er litt skeptisk til anbefalinger. Folk og leseopplevelser er så forskjellige. På den annen side har jeg mange ganger oppdaget bøker og forfattere hos andre bokbloggere, for eksempel var det Dipsolitteraten som gjorde meg oppmerksom på Vila-Matas, som var en åpenbaring for meg. Men akkurat nå har jeg så lite tid til å lese andres blogger.

19. mai 2010

"Biblioteket" lever videre

I forbindelse med vitseartikkelen min (to innlegg nedenfor) omtalte jeg det nye litterære tidsskriftet Biblioteket og dets ubemerkede eksistens. I forgårs fikk jeg denne mailen fra dem, som jeg deler med bloggens lesere:

Kjære Jørn Roeim,

Lørdag 12. juni lanseres Bibliotekets andre nummer, som er et spesialnummer i sin helhet viet til krimlitteratur. Bidragene er fra Nils Nordberg, Knut Nærum, Vidar Sundstøl, Jørn Lier Horst, Jørgen Jæger, Kurt Hanssen, Elin Nesje Vestli og Birger Baug.

I den forbindelse ønsker vi deg hjertelig velkommen til Bibliotekets første lanseringsfest! Festlighetene foregår på Last Train (Karl Johans gate) kl 19. Det blir åpen fest, så det er bare å ta med seg venner og kjente. Vi håper at du har tid og lyst til å feire Biblioteket sammen med oss!


Hilsen Line og Norunn
Tidsskriftet Biblioteket

13. mai 2010

Ensomhet













«Ensomhet, det finnes så mange typer ensomhet, det finnes den du kjenner ved middagsbordet, hjemme hos deg selv, i den samtalen dere har, foreldrene dine og søsknene dine, ensomheten i de ordene som oftest bare er ord og ikke mening, ensomheten i døden, den som tar vekk, en far, en pappa, det er den ensomheten du finner i et dårlig vennskap, lengselen etter fellesskap, lengselen etter noe - hva som helst - bare det inneholder et gram av forståelse, kulturell ensomhet, et møte med et nytt land og ingen å dele det med, den ensomheten jeg følte i Frankrike, den urbane ensomheten, som jeg kalte den for meg selv når jeg tuslet gatelangs eller satt på kafé og prøvde å finne energi og mot nok til å slå av en prat med servitrisa.»

Kathrine Nedrejord: Transitt.

11. mai 2010

Hva er vitsen?










Tidligere i år bidro jeg med en artikkel til det nystartede litterære tidsskriftet Biblioteket. Litt mystisk, dette tidsskriftet; hadde jeg ikke fått tilsendt et eksemplar, ville jeg tvilt på at det eksisterte. Jeg har ikke sett en eneste omtale av det i mediene, lanseringen må nærmest ha skjedd i det skjulte, og hjemmesiden blir ikke oppdatert. Jeg har tidligere omtalt bladet i DETTE innlegget. Nå legger jeg ut artikkelen her.



Vitsen er en av de eldste litterære sjangrer som finnes, beslektet med eventyr, sagn og myter. Vitser ble fortalt rundt leirbål i steinalderen og av hoffnarrene i middelalderen. Den eldste vitseboken vi kjenner til, stammer fra de gamle grekere. I dag finner vi vitser i alle varianter i underholdningsliv og medier. Vi finner dem ikke minst i litteraturen, i alt fra rene vitsebøker til høyverdig litteratur. James Joyce, Samuel Beckett og vår egen Kjartan Fløgstad er eksempler på anerkjente forfattere som ikke går av veien for å bruke velkjente vitser i sine litterære verker. Det er sikkert ikke lenge siden du selv hørte eller fortalte en vits -- alle kan vi noen, selv om vi klager over at vi aldri husker dem. De er en del av vår felles kulturelle ballast.

Men hva er vitsen med vitsen? Et vittig hode har sagt at humor er det man ikke har når man prøver å forklare det. Likevel forskes det på humor og latter generelt og på vitsen spesielt innen et vidt spekter av fagområder. Psykologer, hjerneforskere, lingvister og folklorister -- humor er et mangesidig fenomen med mange innfallsvinkler, og humorforskning er langt fra noen eksakt vitenskap. Og like lite som blomstene trenger botanikk for å vokse, trenger vi teorier eller forklaringer om humor for å vite hva vi opplever som morsomt, eller for den saks skyld hva som er «meningen» med en vits.

For mange er det ukjent at selveste Freud skrev en hel bok om vitser -- Vitsen og dens forhold til det ubevisste. Freud fremhever vitsen og dens lek med ord først og fremst som en kilde til lyst, og som en «frisone» på linje med drømmene, der vi kan unndra oss overjegets strenge kontroll og la hemningene fare. Lystprinsippet og realitetsprinsippet er motsetninger, og nettopp motsetninger er selve vitsens vesen, det er gjennom motsetninger -- inkongruenser -- at vitsens poeng oppstår. Motsetninger mellom hva vi forventer og hva vi får høre, motsetninger mellom ulike betydninger av ord, motsetninger mellom det normative og det ukorrekte.

Når jeg blir spurt om jeg har en yndlingsvits, tar jeg ofte den om mannen som er inne i en musikkbutikk for å kikke på pianoer, og som spør ekspeditøren: «Si meg -- dette pianoet her, er det med garanti?» «Ja visst,» svarer ekspeditøren, «vi garanterer at det er et piano.» I enhver normal samtale ville det være underforstått hva slags garanti det var snakk om, men i vitsen snakker de to medvirkende ut fra vidt forskjellige premisser og dermed forbi hverandre. En absurd, lattervekkende motsetning oppstår.

Kan man spøke med alt? er et spørsmål som ofte stilles. Svaret er ja i den forstand at intet menneskelig er vitsen fremmed. Det oppstår vitser om absolutt alt, fra de mest uskyldige temaer til tabubelagte temaer som sex, død og katastrofer.
Men spørsmålet kan også besvares med et nei i den forstand at man ikke bør fortelle en hvilken som helst vits om et hvilket som helst tema til hvem som helst når som helst og hvor som helst. En velvalgt vits til de rette tilhørerne i det rette øyeblikk kan spre glede og latter, mens det motsatte kan skape pinlig og trykket stemning eller bent frem såre og fornærme. De fleste mennesker reserverer instinktivt «fæle» vitser til familie- eller vennekretsen hvor man enten er trygg på reaksjonen eller eventuelle anstøt nøytraliseres av nære personlige relasjoner.
«Fæle» vitser er alt annet enn politisk korrekte, men vi ler av dem likevel, om enn med dårlig samvittighet og kanskje med skamfølelse. Men når vi ler for eksempel av vitsen om Hitler som beklager seg over den høye gassregningen, betyr ikke det at vi er rasister eller onde mennesker. Vi ler fordi vi reagerer på det absurde motsetningsforholdet mellom vitsens kynisme og vår egen viten om ondt og godt.

Vitsen er som sagt en litterær sjanger med mange fasetter, og det gjelder å se sitt publikum an. Som forfatter av vitsebøker for barn har jeg så å si oppfunnet min egen sjanger som jeg kaller «litterært bearbeidet tradisjonslitteratur». Det vil si at jeg bruker barns muntlige tradisjonslitteratur, først og fremst vitser og gåter, som et råstoff som jeg bearbeider gjennom utvelgelse, tematisering og utforming. Vitsene i mine bøker inneholder ikke kontroversielle temaer, de skal først og fremst more. Og å more, det er et edelt fag, som Goethe sier i Faust. Men vitsen er litteratur med lav status, og barn er en målgruppe med tilsvarende lav status.
Barns fortellertradisjon, det vil si deres vitser og beslektede litterære sjangrer (gåter, spøkelseshistorier, ordleker, regler og rim) begynte man først å ta alvorlig i annen halvdel av 1900-tallet. En norsk pioner på området er Åse Enerstvedt, som i sin bok Kongen over gata (Universitetsforlaget 1971) presenterte den første store studien av barns lek, inkludert deres muntlige fortellertradisjon, det vil si deres ordlek. De senere årene er det særlig professor Frode Søbstad og førsteamanuensis Ivar Selmer-Olsen ved Høgskolen for førskolelærerutdanning i Trondheim som har forsket på dette feltet her i Norge.

Når det gjelder barns vitser, kan vi igjen stille spørsmålet om de har noen mening. De fleste voksne vil nok mene at det er bare tull og tøys. Og på en måte har de rett, for barns vitser har, i likhet med det meste av humor, som sin primære funksjon å more. Men som vi vet -- spøk er ikke alltid bare spøk, og alvor ikke alltid bare alvor.
Enkelt uttrykt kan vi si at barns vitser, som positive og ubevisste bivirkninger, blant annet formidler språklig, kulturell og sosial kompetanse. En vits som:

Adam: Elsker du meg?
Eva: Ja, hvem ellers?

gir bare mening når man har den nødvendige kulturhistoriske kunnskapen for å forstå den, det vil si kjennskap til Bibelens skapelsesberetning.

Vitsen om pinnsvinet som ikke følte seg helt pigg, formidler kunnskap om at ord kan ha flere betydninger.
Atskillig kunnskap om språk og ord er det også i denne:

-- Hei, jeg hørte at du var syk. Er du bra igjen nå?
-- Jeg er ikke bra, men bedre.
-- Så bra at du er bedre!
-- Ja, men det hadde vært bedre om jeg var bra.

Og denne vitsen:

Moren: -- Det var to sjokoladekaker i skapet, men nå er det bare én. Har du noen forklaring på det?
Sønnen: -- Det var så mørkt at jeg ikke så den andre.

forteller at det ikke er pent å stjele, at anledning gjør tyv, og at det er upraktisk å ha det så mørkt at man ikke ser hva man gjør!
Et opprørsk element kan det også være i vitser. I de voksnes verden kan vitsen være både protest og overlevelsesmekanisme, enten mot autoriteter eller mot enda alvorligere forhold som krig og undertrykkelse. Med en vits som denne:

Oppgitt mor: -- Har jeg ikke sagt tusen millioner ganger at du ikke skal overdrive sånn!

viser barn at de gjennomskuer at voksne autoriteter ikke alltid lever som de lærer. Den forteller også at ikke alle idealer og normer her i verden lar seg etterleve i det virkelige liv.
Et viktig aspekt ved vitser og formidling er selvsagt at de formidler kunnskap til seg selv. Det å kjenne vitser, gåter, spøkelseshistorier og lignende fortellinger, er i seg selv en viktig litterær og kulturell kompetanse.

Vil du høre en vits?
Katte med slips.
Vil du høre resten?
Rumpa til presten.

Dette er et vers vi alle kan. En eller annen gang, et eller annet sted, bare hører vi det -- av en eller annen. Og så kan vi det. Dette nonsens-verset er like utbredt som den mest tradisjonelle julesang. Er det noe annet enn tull og tøys, en lek med ord og rim? Tja, det inneholder mange tradisjonelle vitseelementer, som inkongruens (katt med slips), tabu (rumpe) og autoritet (presten). Og det har spørsmål-og-svar-form, slik vi kjenner fra gåter og gåtevitser, til tross for at det egentlig er mer en fortelling enn en gåte.

I motsetning til alt det barn lærer av voksne, får de den kunnskapen som vitser formidler, stort sett av hverandre. Og vitser er en litterær sjanger som bokstavelig talt er som skapt til å deles, siden den opprinnelig er en muntlig tradisjon. Når vi leser en vitsebok, kan vi godt sitte og humre og le for oss selv, men enda morsommere blir det når vi kan lese høyt for andre, ikke minst fordi mange vitser i dag har form av gåter. (Hvorfor ble det så mørkt i fruktfatet? Fordi pæra gikk.) Delt latter er dobbel glede.

Og dermed er ringen sluttet i den forstand at det eneste svaret vi egentlig kan gi på hva som er vitsen med vitsen, er at spørsmålet unndrar seg et konkret svar. Vi kan peke på en del betydninger vitsen har, men ikke noen dypereliggende mening som sådan. Som forfatteren Tor Ulven sier i forordet til den norske oversettelsen av Freuds bok om vitsen: «Hva er vitsen med vitsen? For de fleste er spørsmålet overflødig, ettersom meningen med en vits opplagt er å få tilhørerne til å le. Og hva er meningen med å le? Å føle lyst. Og hva er meningen med å føle lyst? Spørsmålsrekken fører åpenbart ut i det absurde.»
Og er ikke det greit -- at ikke alt har en mening, at vi ikke kan forklare alt? Er ikke det ganske morsomt i seg selv? En meningsfylt meningsløshet, nærmest på vitsens egne premisser!

Jørn Roeim
Publisert i tidsskriftet "Biblioteket" mars 2010.

9. mai 2010

Så godt du kan













Og hvis du ikke kan leve ditt liv slik du gjerne ville,
så prøv i det minste dette,
så godt du kan: Vanær det ikke
ved for mye kontakt med verden,
ved for mye bevegelse og prat.

Vanær det ikke ved å røre ved det,
dra ofte rundt med det og vise det frem
i de daglige meningsløsheter som finnes
i selskapsliv og omgang med mennesker;
da ender livet som en brysom gjest.


Konstantinos P. Kavafis: "Så godt du kan".
Fra Siden jeg ikke kan tale om min kjærlighet. Dikt i utvalg. Cappelen 2002.
Gjendiktet fra gresk av Kjell Arild Pollestad.

Tilfeldighetene har villet det slik at jeg akkurat nå oversetter en bok hvor det forekommer noen sitater fra dikt av Kavafis, en forfatter jeg ikke har vært borti før. En ikke spesielt god norsk Wikipedia-artikkel om Kavafis finnes HER. Kavafis regnes i dag som en av Hellas' betydeligste lyrikere, og jeg skjønner hvorfor.

8. mai 2010

Bokblogger







DETTE må da være en av de mest omfattende og beste listene over norske bokblogger? Ikke bare bokblogger, riktignok, men mange av dem.

7. mai 2010

Damen på kyrkogården






Spøkelsesboka er blitt til Damen på kyrkogården och andra spökhistorier. Alltid morsomt å bli oversatt, selvsagt. De tidligere svenske utgivelsene mine har solgt bra. Fra før har denne boka kommet i to utgaver på norsk, samt lydbok.

Den er illustrert av Werner Grossmann.

5. mai 2010

Kathrine Nedrejord: Transitt (leserapport)






Det går fortsatt tregt med Becketts Molloy. Den er umulig å lese fort slik jeg pleier. Siden jeg er en del på biblioteket for tiden fordi jeg holder på med en oversettelse med mange sitater, plukket jeg med meg litt skjønnlitteratur fra hylla for nye bøker. Jeg måtte ha avveksling fra Beckett. Det fine med denne hylla er at der finner man bøker man nettopp har sett omtaler av i avisene. En av bøkene jeg tok med meg, sannsynligvis fordi jeg har lest om den og lagret den i bakhodet, var Transitt av Kathrine Nedrejord. Debutant.
Boka irriterte meg fra første stund. Jeg opplevde Nedrejords språk ikke bare som et kunstspråk, men som et kunstlet språk. Dessuten er hun en av disse som ikke bruker objektspronomenet ham, men han. Det lyder helt sprøtt i mine ører:

"Men hvorfor fortalte du oss ikke om han? Hvem er han? Hvordan møtte du han? Får vi møte han? Ja, sier jeg, dere får møte han. De får møte han." Hva i all verden er så galt med å si ham, som i mine ører er det eneste korrekte? (At Per Petterson gjør et nummer av ikke å bruke denne objektsformen, får så være. Han er vel ideologisk forpliktet til å ha sitt manierte raddisspråk.)

Svesismen "takke ja" må vi også døye. (Vi har omsider klart å bli kvitt svesismen "geniforklart", men svesismene "takke ja/nei" er jeg redd vi må slite med en stund.)

Strengt tatt er det også sånn at kjærlighet ikke "starter", men "begynner", jfr. sitatet øverst til venstre. Det er motorer og andre tekniske ting som starter. Men et godt sitat er det uansett, om enn tanken ikke er helt original.

Men hva handler så denne boka om? Kort fortalt om en ung kvinne som flytter hjem til Oslo etter noen år i Paris, hvor hun har jobbet som sekretær i et advokatfirma og hatt et forhold til en av advokatene der, en gift familiefar godt eldre enn henne. Det er ingen sexskildringer i denne boka, for den som måtte ha forhåpninger om det. Det er heller ingen ytre dramatikk av noe slag. Den unge damen kretser rundt sin egen navle, kan man si. Boka er skrevet i jeg-form.

Dette høres hverken spesielt interessant eller spesielt bra ut, gjør det vel? Men da jeg først hadde kommet i gang med den, besto den prøven over alle prøver; jeg klarte nemlig ikke å legge boka fra meg. Det kan selvfølgelig skyldes pur lettelse over å slippe unna Becketts noe innestengte univers for en stund, men det er nok bare en liten og helt uvesentlig del av forklaringen. Transitt sto støtt på egne ben. Det kunstlete språket kan ikke ha vært så kunstlete likevel, og den unge damens kretsing rundt sin egen navle hadde andre dimensjoner enn som så. Forfatterkunst er vel nettopp, blant annet, å skrive om banale og hverdagslige ting på en allmenn- og eviggyldig måte, gjøre det til kunst. Og det gjør Nedrejord. Mine negative reaksjoner innledningsvis ble etter hvert helt uinteressante, selv objektsformene sluttet å irritere meg, teksten sugde meg inn og eliminerte alt annet. En stort bedre attest kan jeg ikke gi en bok. Og så dette forunderlige igjen, som jeg senest opplevde med Thomas J.R. Marthinsens Du; hvordan kan så unge forfattere være så kloke? Hvordan kan de være sånne menneskekjennere, observere så skarpt? Få små detaljer til å bli symboler på noe større? Nettopp sånne ting det er jo noe av det som gjør dem til forfattere, selvsagt, men i så ung alder? Det imponerer meg.

I Nedrejords tekst er det også noe med timingen. Denne teksten henger veldig sammen, alt kommer når det skal komme, det må være en form for musikalitet her, som jeg liker godt. Jeg opplever det ofte sånn når jeg leser, at det som gjør en tekst god, er at den har en rytme i seg, at den svinger, akkurat som musikk. Og det gjør denne teksten.

HER er en anmeldelse av Transitt fra Tønsbergs Blad. "Løfterik debut", er tittelen. Ja, det får man si.

1. mai 2010

DEN Hambro














Stortingspresident C.J. Hambro på sokkel i Studenterlunden, skuende mot Stortinget. Eget foto.




En av kommentatorene roter litt med Hambroene i en kommentar til innlegget "Ett verk, to oversettere" to innlegg nedenfor. Det var ikke DEN Hambro som hadde oversatt Beckett, men en av sønnene, som en annen kommentator gjør oppmerksom på. DEN Hambro var Carl Joachim Hambro (1885-1964), politiker, journalist, forfatter, litteraturkritiker, oversetter. På Stortinget fra 1919 til 1957 (!), de fleste årene som stortings- eller odelstingspresident. Men også en meget aktiv oversetter. (Siden vi er midt i tiden for sentrale datoer fra annen verdenskrig, kan det i parentes nevnes at det var Hambros fortjeneste at kongefamilien kom seg unna tyskerne da Norge ble okkupert.)

Flere av sønnene var også oversettere, den mest markante het det samme som faren, Carl Joachim Hambro (1914-1985), filolog, skolemann og kjent oversetter, formann i Norsk Oversetterforening 1961-65. Og det er han som nevnes i innlegget om Beckett.

Men la oss nå se på hva en annen sønn, juristen og journalisten Johan Hambro (og jammen var han ikke oversetter han også) sier om faren i biografien han utga om ham i 1985:


«Oversettelser kom fra hans hånd i en uopphørlig strøm. Han begynte da han var tyve år gammel, i de neste 35 år gikk det med akselererende fart. Alltid fant han tid til dette arbeidet. Det kjentes ofte som et tungt åk, til tider gav det ham en særlig glede, og det ble ikke sjelden kritisert. Blant gledene var hans oversettelser av Dickens - blant dem den første norske utgave av David Copperfield og hans yndling Pickwick Klubben. Som ung mann hadde han utgitt flere av Kiplings dikt på norsk. I slutten av 1920-årene gav han seg i kast med en langt større oppgave - Kiplings romaner og fortellinger i seks bind som forelå i 1929. Det var noe ved Kipling og hans India som appellerte til eventyrlysten i CJH. Vanskelig som oppgaven var, frydet han seg over den - og mobiliserte alle sønner til studier av anglo-indiske og andre ordbøker så de i ung alder ble fortrolige med Universitetsbiblioteket og oppslagsverkene der. Han oversatte for mange forskjellige forlag - engelsk, amerikansk, fransk litteratur, H.G. Wells, Sinclair Lewis, Victor Hugo. De gav levebrødet, det var den borgerlige beskjeftigelse. Han oversatte høyverdig litteratur og han tok den mindre lødige når nødvendigheten krevet det. I en klasse for seg selv var en serie bøker som noen vil kalle høyverdige, andre verdiløse underholdningsbøker. Gjennom en årrekke led CJH av noe han selv nærmest betraktet som en hemmelig last, og han hadde den sorteste samvittighet når han hengav seg til den. Denne lasten var kriminalbøker som han leste med gutteaktig begeistring. Mange som kjente hemmeligheten, undret seg over at han kunne passe denne lasten inn i sin døgnrytme. Forklaringen var vel at han leste dem med en slik utrolig fart at de tok lite av hans tid. Det skyldtes også at de for ham var nesten like god avspenning som søvn. Var han dødstrett, kunne et kvarters søvn - eller en halvtime med en god røverbok - gjøre ham utrett og opplagt. Takket være denne lasten sikret han seg eneretten til, og introduserte dermed på det norske marked, en av mestrene i denne genre - den belgisk-franske forfatter Georges Simenon. CJH oversatte et stort antall av hans bøker, men først under psevdonym så hemmeligheten skulle bli bevart - og ikke gi støtet til enda mer kritikk over måten han tjente sitt levebrød på. CJH oppdaget Simenon da han ennå var nokså ukjent også i Frankrike. Under et opphold i Paris kjøpte han, uten å ane konsekvensene, en tilfeldig valgt kriminalroman - Simenons Pietre le Letton. Han falt fullstendig, skrev til Simenon og sikret seg retten for hans neste seks bøker. Denne første kontakt mellom dem førte til et langvarig vennskap. Neste gang CJH skulle til Paris, varslet han Simenon på forhånd for å kunne treffe ham, han ville vite mer om denne eiendommelige forfatteren. Han hadde bare én dag, og som vanlig skulle han på teater med tanke på Det Nye. Simenon kom bilende inn til Paris for å møte CJH, han kunne først komme om kvelden, så de ble enige om å sees i teatret. Simenon ble forsinket, de traff hverandre i første mellomakt - og kontakten var så momentan at de ble enige om å sløyfe resten av forestillingen. CJH inviterte Simenon til middag, men de følte begge at samtale var all den stimulans de trengte. Så ble de to gående gatelangs ved Seinen til klokken tre om natten.»

Johan Hambro: C.J. Hambro. Liv og drøm.
Aschehoug 1985.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...