aroundbooks

aroundbooks

26. desember 2011

Å lese er å velge

For la oss si hundre år siden kunne et lesende menneske ha bortimot full oversikt over hva som ble utgitt av bøker, skille ut det man ikke ville lese, og overkomme å lese det man ville lese. I dag er dette en umulighet på grunn av mengden.

Å lese i dag innebærer dermed også at man hele tiden må velge. Ikke bare skille ut det man ikke vil lese fra det man vil lese, men også velge ut - blant alle de bøkene man har lyst til å lese - det man foretrekker fremfor andre, og til syvende og sist: Det man kan overkomme å lese.

Jeg har grublet litt over hvordan jeg selv velger. Jeg tenker meg at jeg grovt sett kan dele disse valgene inn i to kategorier; de lange linjene og de korte.
De lange linjene består av klassikere, det man kan kalle kanoniske bøker, samt forfattere jeg har hatt et forhold til over lengre tid, det vil si forfattere som jeg kanskje har hatt «perioder» med, men som jeg også vender tilbake til. Dette er som regel forfattere som er godt representert i egne hyller. Graham Greene er et godt eksempel.

De korte linjene består av forfattere jeg leser en eller flere bøker av, kanskje på innskytelse, etter tips fra andre, eller det man kan kalle tilfeldigheter. Jeg har i opptil flere tidligere innlegg beskrevet hvordan bøker nærmest «faller i hendene» på meg på biblioteket, for eksempel. Eller hvordan uleste bøker i egne hyller plutselig kan påkalle seg oppmerksomhet og forlange å bli lest, kanskje etter å ha stått der i flere årtier.

Som det fremgår av årets leseliste (se spalte til venstre på siden), leste jeg nylig Dylan Thomas’ Portrett av kunstneren som hvalp. Hvorfor gjorde jeg det? Jeg har aldri hatt noe forhold til Dylan Thomas og så vidt jeg vet aldri lest noe av ham, selv om han selvfølgelig er et kjent navn også for meg. Men jeg vet hvorfor jeg plutselig lånte denne boka på biblioteket og leste den. I et interjvu tidligere i høst bet jeg meg merke i denne uttalelsen fra Ragnar Hovland, antagelig i en enquete over hvilke bøker som hadde betydd noe spesielt for forfatterne som ble intervjuet. Om Thomas’ bok sa Ragnar Hovland: «Uventa møte med ein skrivemåte eg ikkje hadde møtt før og som fekk meg til å ønskje eg kunne skrive slik.»

Formuleringen «ein skrivemåte eg ikkje hadde møtt før» pirret nysgjerrigheten i meg, siden jeg har en forkjærlighet for det Henrik M. Langeland kaller «språkdrevne» bøker. Jeg tror ikke det er noe som fascinerer meg så sterkt som når jeg støter på en forfatter som så å si har sitt eget språk, som skriver på en måte jeg ikke har opplevd før.

Og ganske riktig - Dylan Thomas var en slik forfatter. Det var en fantastisk leseopplevelse. Jeg skal komme tilbake til boka i et eget innlegg.
Slik ble altså dét valget foretatt.

Som det også fremgår av leselisten, har jeg også lest tre krimbøker i høst, av Jørn Lier Horst. Jeg vil ikke kalle dette en lang linje, siden jeg ikke er glad i krim og en krimbok jo ikke er en bok man vender tilbake til. Når jeg velger å lese tre bøker av én forfatter innen en kategori jeg ikke liker, skyldes det noe så prosaisk som at jeg kjenner forfatteren og derfor, primært sett ut fra ren høflighet, også vil ha lest bøkene hans og kjenne forfatterskapet hans. En helt grei grunn, synes jeg. Det er derimot ikke av høflighet at jeg faktisk er kommet til å like bøkene hans. Når det først skal være krim, tror jeg ikke at jeg kunne vært heldigere.

Siden jeg omtrent ikke leser annen krim, har jeg selvsagt dårlig med sammenligningsgrunnlag, men litt har jeg da lest, og Horts bøker liker jeg fordi 1) de er ikke utpenslet når det gjelder grusomheter (dette vil noen kanskje protestere mot, jfr. det hodeløse liket av en ung jente på Torget i Larvik, men jeg mener nå likevel at jeg har mine ord i behold), 2) de foregår på steder i mitt nærmiljø, 3) de er skrevet i et liketil, funksjonelt språk og har troverdige miljøskildringer både av politi og forbrytere. Som de fleste vil vite, er forfatteren selv kriminaletterforsker og bruker selvsagt sin yrkeskunnskap og -erfaring når han skriver, men ikke på noen show-off-måte).

Det var dét valget. To eksempler på det jeg kaller «korte linjer».
Akkurat nå leser jeg Brødrene Karamasov. Det er et eksempel på et valg som følger en lang linje. Dostojevskij er en klassiker, en kanonisk forfatter, og jeg har alltid hatt et forhold til Brødrene Karamasov idet jeg har prøvd å lese boken noe sånt som fire ganger før, uten å klare å trenge gjennom den. En tilfeldig bemerkning under Gyldendals julemiddag i år fikk meg til å finne den frem igjen, med klar intensjon og i sikker forvissning om at denne gangen skulle jeg lese den. Og virkelig - jeg leser den nå med en helt annen fordypning og iver enn før. Lesetakten er god, og ingenting tilsier at jeg ikke skal lykkes i å lese Brødrene Karamasov denne gangen.

Vi har nettopp lagt bokhøsten bak oss, en tid hvor den litterære overfloden nærmest overvelder oss, i hvert fall oss som leser Klassekampen og Morgenbladet. Anmeldelser og annonser er fulle av superlativer og anbefalinger. Hva skal man kjøpe, hva skal man lese? Merethe Lindstrøms siste roman trekkes frem som en av høstens beste, Sara Stridsbergs Darling River er «ubeskyttet tekst fra en naturkraft» - det lyder jo spennende og utfordrende - Mette Karlsviks bok om Björk «gløder av energi og vilje til lys». Cathrine Knudsen skriver fletta av de fleste i Norge i dag ifølge Klassekampen, ifølge Morgenbladet inneholder hennes siste roman «noe av den beste prosaen utgitt på norsk i år». Slik kunne man ramse opp i nær sagt det uendelige. La oss for all del håper at kritikerne har rett; la oss håpe at det virkelig skrives så mye bra i Norge.

Men hva skal man velge? Det er dét som er spørsmålet. Kan jeg la være å lese Cathrine Knudsen, for eksempel? Kan jeg la være å lese «noe av den beste prosaen utgitt på norsk i år?» Svaret er: ja. Jeg tror faktisk jeg kan det. De smakebitene jeg har lest av Cathrine Knudsen, har ikke gitt mersmak. Kanskje er det hennes skyld, kanskje er det min skyld. Det er ikke godt å si.

Poenget er at jeg nå er fremme ved ett av mine kriterier for valg. Jeg foretar i veldig liten grad mine valg ut fra anmeldelser. Det beror neppe på at jeg ikke har tillit til anmelderne, men anmelderne kan ikke tenke og føle for meg. Deres kriterier er ikke mine. Rent fornuftsmessig burde jeg jo lese Cathrine Knudsen, for nå å bruke henne som eksempel, siden hun skriver så gnistrende godt. Men jeg velger ikke ut fra fornuft. Jeg velger ut fra inspirasjon, innskytelser, tilfeldigheter som ikke er tilfeldigheter, kimer som en gang er plantet, og som plutselig kan våkne til liv av en bemerkning, en pirring av nysgjerrigheten, noe som plutselig hentes frem fra hukommelsen. Tusen ulike grunner som unndrar seg en rasjonell forklaring - det er de valgene som fungerer best!

Det kan godt hende jeg hadde lest Dylan Thomas hvis en anmelder hadde trukket ham frem fra glemselen, men Hovlands bemerkning talte direkte til det kreative i meg. Hvis Jørn Lier Horst hadde fått dårlige kritikker (det får han ikke), hadde jeg lest ham likevel.

At opptil flere nålevende og gnistrende gode moderne norske norfattere kanskje må vike plassen for Dostojevskij, gjør meg ingenting. Ikke fordi jeg ikke vil lese nåtidig norsk litteratur, for det vil jeg gjerne, og det gjør jeg også, men bare gjennom en hardhendt utvelgelsesprosess ut fra mine egne helt personlige og helt uutgrunnelige kriterier.

18. desember 2011

Et barns jul i Wales








Det var om ettermiddagen på julaften og jeg var i fru Protheros hage, der jeg ventet på kattene, sammen med sønnen hennes, Jim. Det snødde. Det snødde alltid i julen. Desember, slik jeg husker den, er hvit som Lappland, selv om det ikke fantes noen reinsdyr. Men det fantes katter. Tålmodige, kalde og forherdete, med hendene pakket inn i sokker, ventet vi for å kaste snøball på kattene. De skulle snike seg sidelengs over de hvite bakgårdsmurene, spyttende og snerrende, glatte og lange som jaguarer og med grusomme værhår, og de skarpsynte jegerne Jim og jeg, med pelslue og mokasiner fra Hudson Bay, like bortenfor Mumbles Road, skulle slynge de dødbringende snøballene våre mot det grønne i øynene på dem.

De kloke kattene dukket aldri opp. Vi var så stille, to eskimotrippende arktiske krypskyttere i den innsvøpende stillheten fra det evige snøværet - evig, helt siden onsdag, slik at vi absolutt ikke hørte fru Prothero som ropte fra iglooen sin nederst i hagen. Eller, hvis vi hørte det likevel, virket det for oss som det fjerne skriket fra vår fiende og vårt bytte, naboens polarkatt. Men snart ble stemmen høyere. «Brann!» ropte fru Prothero, og hun slo på middagsgongongen.

Og vi løp ned i hagen, men snøballene i armene våre, og ordentlig røyk veltet ut fra spisestuen, og gongongen dundret, og fru Prothero ropte ut om undergangen som en utroper i Pompeii. Dette var bedre enn om alle kattene i Wales hadde stått på muren i en lang rekke. Vi bykset inn i huset, bevæpnet med snøballer, og stanset ved den åpne døren til det røykfylte rommet. Det var virkelig noe som brant, kanskje det var herr Prothero, som alltid pleide sove middag der med en avis over ansiktet. Men han sto midt i rommet og sa «for en fin jul» og slo etter røyken med en tøffel.

«Tilkall brannvesenet!» ropte fru Prothero mens hun dundret på gongongen.
«De er sikkert ikke der,» sa herr Prothero, «siden det er jul.»
Det var ingen brann å se, bare skyer av røyk, og herr Prothero som sto midt inne i dem, mens han veivet med tøffelen som om han dirigerte.
«Gjør noe,» sa han.
Og vi kastet snøballene våre inn i røyken - jeg tror vi bommet på herr Prothero - og løp ut av huset mot telefonkiosken.
«Vi ringer politiet også,» sa Jim.
«Og ambulansen.»
«Og Ernie Jenkins, han liker branner.»
Men vi ringte bare brannvesenet, og snart kom brannbilen og tre store menn med hjelmer slepte en brannslange inn i huset og herr Prothero kom ut akkurat i tide før de satte den på. Ingen kunne hatt en mer bråkete julaften. Og da brannmennene skudde av brannslangen og sto der i det våte røykfylte rommet, kom Jims tante, frøken Prothero, ned og gløttet inn til dem. Jim og jeg ventet, svært stille, for å høre hva hun ville si til dem.

Hun visste alltid hva hun skulle si. Hun så på de tre store brannmennene som sto der med de skinnende hjelmene sine, i røyk og glødende kull og snøballer som smeltet, og hun sa: «Vil dere ha noe å lese?»

Fra Dylan Thomas: Et barns jul i Wales
Oversatt av Geir Gulliksen
Illustrert av Trina Schart-Hyman

15. desember 2011

Hvorfor jeg elsker Amazon





Ser dette ut som en mann du har lyst til å handle bøker hos? Mitt svar er JA. Amazons grunnlegger og leder, Jeff Bezos. Amazon er verdens største nettbutikk.



Dette innlegget er egentlig et tilsvar til Elins og Odettes kommentarer til innlegget under. Jeg har prøvd flere andre utenlandske bokhandler på nett, blant annet The Book Depository på Elins anbefaling for et par år siden, men jeg har alltid vendt tilbake til Amazon.
Noe av forklaringen på min forkjærlighet for Amazon er nok at jeg har fulgt Amazon hele veien, fra avisene skrev at verdens største nettbokhandel var under etablering. «Der skal jeg handle,» tenkte jeg, og ikke før var nettbokhandelen Amazon.com en realitet i 1995, så gjorde jeg ord til handling - bokstavelig talt. Jeg må ha vært ikke bare en av Amazons tidligste kunder overhodet, men også en av de første norske. Vi «pionerene» ble overøst med gaver; kaffekrus, musematter, bokmerker etc. Gavedrysset opphørte naturligvis etter hvert som kundemassen økte. Så fort Amazon fikk sin engelske avdeling, Amazon.co.uk, gikk jeg over til å handle der på grunn av kortere leveringstid. Jeg tør nesten ikke si hvor mye jeg handler på Amazon.co.uk, men det er i hvert fall flere ganger i måneden. Bøker og CD-er. Mange CD-er er billigere på Amazon enn på Platekompaniet, selv med porto.

En av grunnene til at jeg har forblitt lojal mot Amazon, er den forbilledlige kundebehandlingen. Amazon har fra første stund overbevist meg om - og vist i praksis - at de legger meget stor vekt på service og god kundebehandling. Jeg har et ganske ferskt eksempel fra mitt eget kundeforhold. Jeg opplevde nylig at en sending på to bøker brukte usedvanlig lang tid - flere senere plasserte bestillinger ankom i mellomtiden. Jeg sendte da en mail til Amazon og gjorde oppmerksom på dette. Dette var svaret jeg fikk:

Hello Jørn Roeim,

Thanks for contacting Amazon.co.uk.

I’m sorry to hear that you haven’t received your order - it should be with you by now.

The order must have been lost in transit.

Hence, I’ve placed a new order [ordrenummer fjernet av meg] for the same items to be sent to the same delivery address:

[adresse/kontaktopplysninger fjernet av meg]

We’ll send it to you as soon as possible. There’ll be no additional charge for the replacement order.

To see the estimated delivery date of your order, please visit Your Account from our home page:

[nettadresse fjernet av meg]

Under "Orders" click the "Your Orders" button, and sign in with your e-mail address and password. You’ll then be able to see a delivery estimate below the heading "Items Not Yet Dispatched". Simply click on the name of the item below the delivery estimate to see the current availability time.

If the original parcel arrives before the replacement has been sent, please cancel your replacement order via the "Cancel item" button beside your order information in Your Account.

If the original parcel arrives afterward, please keep it with our compliments, as the cost of returning of this parcel would be prohibitively expensive. Perhaps you’d like to donate it to a charity in your area if you feel it would be appropriate to do so.

I hope this helps and that we’ll see you again soon.

Thnak you for shopping with Amazon.co.uk.

Did I solve your problem?

If yes, please click here:
http://www.amazon.co.uk/gp/help/survey?p=A1YOCEL1XDIOUP&k=hy

If no please click here
http://www.amazon.co.uk/gp/help/survey?p=A1YOCEL1XDIOUP&k=hn

To contact us about an unrelated issue, please visit the Help section of our website: http://www.amazon.co.uk/help

Warmest regards,


Madabhushi
Amazon.co.uk
Your feedback is helping us build Earth's Most Customer-Centric Company.

Mer imøtekommende enn dette kan en kundehenvendelse av denne typen ikke besvares. Erstatningsbøkene (som jeg ikke betalte for) ankom kort etter, og ikke lenge etter der igjen ankom den opprinnelige sendingen, som altså må ha blitt kraftig forsinket et sted på veien, og som jeg ifølge Amazon bare kunne beholde.

«Your feedback is helping us build Earth’s Most Customer-Centric Company» lyder avslutningen på mailen fra Amazon. Det er store ord, men min erfaring, som altså dekker hele Amazons historie, er at de virkelig mener det de sier. Jeg har ikke én dårlig erfaring med Amazon. Alt går på skinner. Utvalget er enormt. Nettsidene praktfulle. Alle anbefalingene og søkemulighetene nyttige. Få, om noen, kan konkurrere med Amazon når det gjelder kundevennlighet og service.
Jeg har virkelig følt meg hjemme der, hele tiden siden 1995.

Og når vi først snakker om nettbokhandler: HER handler jeg danske og svenske bøker. Det lar seg dessverre ikke gjøre lenger direkte fra Danmark og Sverige på grunn av vanvittig høy porto. Men i denne nettbokhandelen er leveringsomkostningene til å leve med. Raskt og greit går det også.

13. desember 2011

Hvorfor jeg noen ganger kjøper to bøker når jeg egentlig bare skal ha én.







Jeg handler mye på Amazon.co.uk, og hvis jeg kjøper bare én bok, for eksempel en paperback som er ganske lett, blir portoen uforholdsmessig høy. Derfor slenger jeg gjerne på en bok til, sånn at portoen relativt sett blir lavere.

Nylig kjøpt jeg Dylan Thomas’ Portrait Of The Artist As A Young Dog,, som jeg nettopp har lest i norsk oversettelse ved Harald Sverdrup - Portrett av kunstneren som hvalp. Dette var en så stor leseopplevelse at jeg måtte ha originalen for å sammenligne. Den norske utgaven lånte jeg på biblioteket, og jeg har hatt et svare strev med å få tak i et eget eksemplar. Den er ikke å oppdrive antikvarisk. Omsider fant jeg et nettantivkariat som hadde den i bibliotekinnbinding. Det er noe bokelskere hater, som vi vet, men det var det eneste jeg fikk tak i.

Den engelske utgaven var en flis av en paperback. Altså trengte jeg en bok til. Jeg vet ikke hvorfor det ble Collected Poems av W.H. Auden (1907--1973), som jo også er en av britenes store poeter. Han tilhører den kategorien forfattere som burde hatt nobelprisen, men ikke fikk den. Det sies at noe av grunnen var at han visstnok gjorde en del tabber under oversettelsen av Hammarskjölds Veimerker, og at han dessuten under et besøk i Stockholm antydet at Hammarskjöld var homoseksuell, i likhet med Auden selv. Det gjorde vel kanskje også sitt at Auden var en forfatter som nødig fremhevet seg selv.

Collected Poems er en nydelig bok, innbundet og på nesten tusen sider. Det var en nytelse å bla i den. Auden er jo en relativt tilgjengelig poet. De fleste kjenner hans «Funeral Blues», eller «Stop All The Clocks», som blir lest opp under begravelsen i den kjente filmen «Fire bryllup og en gravferd». HER er en Youtube-snutt fra filmen hvor John Hannah som Matthew leser diktet. Og slik ser det ut på trykk:


Stop all the clocks, cut off the telephone,
Prevent the dog from barking with a juicy bone,
Silence the pianos and with muffled drum
Bring out the coffin, let the mourners come.

Let aeroplanes circle moaning overhead
Scribbling on the sky the message He Is Dead,
Put crêpe bows round the white necks of the public doves,
Let the traffic policemen wear black cotton gloves.

He was my North, my South, my East and West,
My working week and my Sunday rest,
My noon, my midnight, my talk, my song;
I thought that love would last for ever: I was wrong.

The stars are not wanted now: put out every one;
Pack up the moon and dismantle the sun;
Pour away the ocean and sweep up the wood;
For nothing now can ever come to any good.

12. desember 2011

Om Dostojevskij og Brødrene Karamasov







Som sagt har jeg nok en gang gått i gang med Dostojevskijs Brødrene Karamasov. Når jeg sier «nok en gang», betyr det at jeg har prøvd opptil flere ganger før, uten å komme lenger enn et stykke uti første bok (jeg har en tobindsutgave i Lanterne-serien). Det er lenge siden forrige forsøk. Grunnen til at jeg tar den frem igjen nå, er en tilfeldig replikk under Gyldendals julemiddag nylig (hvorfor jeg velger å lese de bøkene jeg gjør, skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg).

Denne gangen kan jeg på forhånd si at jeg skal gjennom hele verket. Men først litt om forfatteren. Dostojevskij er det man på engelsk kaller «a household name», et navn alle lesende mennesker er fortrolig med, som Kafka, Dickens, Joyce og andre.

Jeg innså imidlertid at min konkrete kunnskap om Dostojevskij var begrenset, så jeg begynte med å orientere meg om hvem han egentlig var. Et stort spørsmål, selvsagt - det var ikke snakk om å pløye gjennom tykke biografier, men å innhente elementære leksikalske og litteraturhistoriske fakta. Jeg hadde to kilder i bokhylla, Verdens Litteraturhistorie fra Cappelens Forlag/Bokklubben Nye Bøker 1972, og Tore Zetterholm: Levende Litteratur, Den norske Bokklubben 1986.
Dostojevskij levde fra 1821 til 1881. Faren var lege ved et fattighospital i Moskva, en brutal og usympatisk type som higet etter å komme inn i tidens eneste virkelig respekterte stand, godseierstanden, noe han også lyktes med, bare for å ende med å bli drept av sine livegne på grunn av sin dårlige behandling av dem. Skjebnene på sykehuset, farens tyranniske behandling av kone, barn og undersåtter, og Dostojevskijs egen epilepsi, ga ham tidlig erfaring med lidelse og menneskelig elendighet. Han var et ensomt barn som leste mye. Allerede som 14-15-åring bestemte han seg for å bli forfatter.

I 1849, like etter gjennombrudd som forfatter med Fattige folk og Dobbeltgjengeren, ble han arrestert for revolusjonær konspirasjon, utsatt for en skinn-henrettelse etter ordre fra tsaren og deretter sendt til mange års tukthus i Sibir. Fengselsopplevelsene ga ham et litterært råstoff som han senere utnyttet. Lidelsens og ondskapens problem sto sentralt hos Dostojevskij.

Dostojevskij tilhører den russiske realismen, men i motsetning til for eksempel Tolstoj ligger Dostojevskijs realisme på det indre plan. Det er menneskesjelens drama han fremstiller. Hans dyptloddende menneskeskildring og psykologiske innsikt var forut for sin tid og pekte frem mot vår tid. I sin samtid sto han i skyggen av Turgenjev og Tolstoj, men ettertiden har fullt ut anerkjent hans moderne menneskeforståelse og forutseenhet når det gjaldt politiske retninger som stalinismen og nazismen. Dostojevskij er derfor på en helt annen måte aktuell i vår tid enn sine samtidige russiske kolleger, og bare Tolstoj kan gjøre ham rangen stridig som Russlands største forfatter.

Mens de andre betydelige russiske forfatterne var store naturskildrere, var Dostojevskij på hjemmebane i storbyen. «Leiegårdenes fattigdom og råskap, stanken av kål og avfall i baktrappene, gatenes trøstesløshe en dirrende varm julidag, kjellersjappenes ølskravl og fyllebetroelser, det unge menneskes ensomhet midt i stimmelen - alt dette ble Dostojevskijs spesielle doméne. Han følte at han var mer i pakt med sin tid enn hans store kolleger, som for ham representerte en periode i russisk litteratur som snart var ute. De tilhørte adelstradisjonen, hans de mer eller mindre proletariserte massene i storbyen», som det heter i Verdens litteraturhistorie.

I dette verkets omtale av Dostojevskij heter det også:
«Ved første blikk kan det virke forbausende at Dostojevskij bygde opp sine store bøker som kriminalromaner, enda de er livsanskuelsesverker hvor skikkelsene kjemper med hverandre på liv og død som inkarnasjoner av ideer. Når han løftet denne genren opp i ’finkulturen’, skyldtes det vel at han etter tukthus-årene ikke kunne ryste av seg forbrytelsens og forbryterens problem. Ved å konfrontere sine personer med den kriminelle handling kunne han komme helt ned til det nakne menneske, avdekke de dypeste drifter og støte fram til grensene for den menneskelige frihet. At han valgte kriminalromanens form, kan sikkert også bero på at spenningsmomentet, som han virtuost fremkaller med alle midler, ved retarderinger og foregripelser, mystifikasjoner og vill-leding av leseren, holder leseren fast, hvor kaotisk den verden enn er som han maner fram, og hvor mange plan han enn skyter inn over hverandre. For å holde sammen på sine kompliserte konstruksjoner anla han dessuten et dramatisk prinsipp: han førte handlingen gjennom en rekke sammenstøt, de såkalte skandalescener, fram til kulminasjonen i den endelige katastrofe.»

Den første av de store romanene, var Forbrytelse og straff (1866), også kjent som Raskolnikov etter hovedpersonen. Brødrene Karamasov var Dostojevskijs siste verk og i enhver forstand hans største. «Som så ofte før er det en roman om forbrytelse og straff, om ideer og karakterer som støter sammen i konflikter, om Guds og Satans kamp om sjelene. Selv historien er enkel nok. Det er et fadermord som setter handlingen i gang, og det dreier seg om oppklaringen av det. Det veldige stoffet holdes sammen ved at alle de impliserte i kriminaldramaet tilhører samme familie. Faren og hans sønner har foruten sin individuelle eksistens en symbolsk mening. De er igjen legemliggjørelse av ideer.» Det kan her innskytes at faren i Brødrene Karamasov har hentet atskillige trekk fra Dostojevskijs egen far.

Så mye om forfatteren og verket på dette stadiet. Denne presentasjonen av Dostojevskij er ikke grundig eller omfattende på noen måte, men det var det jeg følte jeg trengte som et lite grunnlag for å gå i gang.

Først da jeg hadde skrevet dette, gikk jeg i min egen hylle for å se hva jeg egentlig hadde av Dostojevskij. Jeg trodde jeg hadde bare Raskolnikov (Forbrytelse og straff) og Brødrene Karamasov. Det var for så vidt riktig, men jeg var ikke klar over at jeg hadde Brødrene Karamasov i to oversettelser, Olaf Brochs fra 1915 (Lanterne-utgave 1967) og Geir Kjetsaas fra 1993 (Solum Forlags utgave av Dostojevskijs samlede verker). I tillegg til disse hadde jeg riktignok også En forfatters dagbok, et utvalg presentert og oversatt av Geir Kjetsaa, Gyldendal 1980. Men så viste det seg at jeg også hadde noen bøker om Dostojevskij i hylla for russisk og øst-europeisk skjønnlitteratur. De skulle jo egentlig stått et helt annet sted. Det dreier seg om Geir Kjetsaa: Lutring gjennom lidelse, som nettopp handler om Brødrene Karamasov (Universitetsforlaget 1980), og en liten biografi på svensk av Hans Levander. Dermed slipper jeg å kjøpe noe tilleggslitteratur, slik jeg tenkte (browset litt på Amazon i går).
Jeg burde jo hatt Dostojevskijs samlede verker. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har det. Eller jo, kanskje. Jeg tror jeg aldri har likt det grafiske designet på Solums utgave av Dostojevskijs samlede.
Når det gjelder de to oversettelsene jeg har å velge mellom, velger jeg Brochs, blant annet fordi jeg mangler bind III av Kjetsaas. At Brochs er i to bind og Kjetsaas i tre, antyder nok at Brochs er noe forkortet. Det var ikke uvanlig tidligere. Men det få så være. Jeg er så glad i den gamle Lanterne-utgaven, så det blir den. Men det kan godt hende at jeg skal prøve å skaffe meg Dostojevskijs samlede.
Jeg har knapt kommet i gang med lesingen, den står foreløpig litt på vent mens jeg gjør meg ferdig med Jørn Lier Horsts Vinterstengt. Den skal jeg komme tilbake til.
Når jeg kommer skikkelig i gang med Brødrene Karamasov, skal jeg gjøre noe jeg ofte har tenkt på, men hittil aldri prøvd i praksis, nemlig å gjøre notater mens jeg leser, for å holde oversikten. Det vrimler jo av mennesker i russiske romaner, og navnene er fremmedartede. Men det med å ta notater underveis kan antagelig også være nyttig i andre sammenhenger, blant annet med tanke på bloggingen.

Til slutt bare noen ord om hvorfor jeg har tenkt å komme gjennom Brødrene Karamasov denne gangen. Først og fremst fordi jeg ganske enkelt har bestemt meg for det, og fordi denne motivasjonen har ligget og modnet lenge. Jeg har etter hvert fått mer og mer sans for kanonisk lesning og har for eksempel lest Ulysses, Krig og fred og Unge Werthers lidelser her i bloggen. Det å faktisk ha lest en verdensberømt bok mener jeg kan sammenlignes med å ha besøkt en av de store turistattraksjoner i verden, eller å ha sett et av de store kunstverk. Det er en spesiell opplevelse å ha opplevd noe med sine egne sanser, også i litteraturen.

7. desember 2011

Mer om kjærlighet til litteraturen

Bernhard Ellefsens utsagn om bokblogger i siste nummer av Vagant, har vakt reaksjoner, blant annet i denne bloggen (se innlegget nedenfor). Ellefsen nevner bloggen Bokmerker.org spesielt som et eksempel på amatørisme innen bokblogger. Også jeg følte meg truffet, som man kan se av innlegget nedenfor. I sin kommentar til mitt innlegg viser Ellefsen til DETTE innlegget (med hans kommentar), på bloggen Kommafeil. Her sier han blant annet at han har til gode å lese en god tekst på en bokblogg.

Jeg har ikke kapasitet til å ta for meg alle argumenter for og imot. For min egen del holder jeg på at jeg skriver primært for meg selv, som den private leser (les: amatør) jeg er. Hvis noen av bloggens lesere har utbytte av det, ser jeg det som en bonus.

Men Ellefsens utsagn har også satt i gang noen tanker, som faller sammen med tanker jeg har gjort meg angående egen blogging. Det har nemlig plaget meg, og sannsynligvis vært en vesentlig årsak til pausene jeg har hatt, at jeg i perioder har syntes at jeg har blogget for dårlig. Det går særlig på at jeg ikke synes jeg har vært grundig nok i behandlingen av de bøkene jeg skriver om, og ikke skrevet godt nok.

Dette har jeg delvis kompensert for ved kvantitet i form av kjappe kommentarer, sitater etc. seg selv. Dette oppfattes av leserne kanskje ikke som entydig negativt, idet «småstoff» jo både liver opp og kan være interessant (slik jeg selv for eksempel synes når det gjelder de små notisene i Klassekampen).

Men likevel. Det spørs om man ikke skylder seg selv - og sine omgivelser, siden denne private bloggingen foregår i et offentlig medium og den således ikke egentlig er privat lenger - å gjøre dette så godt man kan. Vær bevisst på hva man driver med.

I kommentaren på Kommafeil sier Ellefsen blant annet dette, som jeg bet meg merke i:

«Jeg tror rett og slett bokbloggere forvalter mer kapital enn de selv er klar over, og det blir voldsomt tilslørende når man ved første tegn til kritikk føler sin «kjærlighet til litteraturen» tråkket på. Man kan ikke trekke seg tilbake og si at man «bare» deler av sin entusiasme og leseglede. Enhver offentlig ytring er en handling som medfører krav og konsekvenser. Som sagt har jeg ikke noe imot at bloggere deler leseopplevelser, men når man setter skrivevirksomheten i system, oppnevner en redaksjon, og får tusenvis av lesere må man akseptere at man har beveget seg over i en annen del av offentligheten.»

Nå har jeg riktignok hverken en redaksjon eller tusenvis av lesere, men jeg synes likevel at Ellefsen har et poeng. Jeg vil også sitere fra Bharfots kommentar til innlegget nedenfor: «Slik jeg leser Ellefsen vil han ikke dagens bokblogger til livs, men savner en type akademisk orienterte blogger i tillegg, som kunne gi mer enn ren personlig anbefaling av litteratur. Noe slikt kunne jeg også tenke meg å lese, selv om jeg har stor glede av mange norske bokblogger idag.»

Hvor akademisk orientert Aroundbooks eventuelt kan bli, kan nok diskuteres siden jeg ikke er akademiker. Amatørstemplet kan jeg nok ikke kvitte meg med. Konkrete anbefalinger av hva folk skal lese, har jeg også voktet meg vel for å gi.

Men når alt kommer til alt må jeg noe motstrebende innrømme at den opprinnelige irritasjonen over Ellefsens utsagn i Vagant er blitt avløst av inspirasjon til å blogge bedre. Så får vi se hva det fører til i praksis, om noe.


NESTE: I mitt neste innlegg kommer jeg sannsynligvis til å skrive om mitt n'te forsøk på å lese Brødrene Karamásov. Det var en samtale under Gyldendals julemiddag nylig som satte prosessen i gang og fikk meg til å hente frem min gamle Lanterne-utgave av verket. Og noe sier meg at denne gangen skal jeg komme helt gjennom. Dette leseprosjektet kommer jeg til å blogge om.

4. desember 2011

Kjærligheten til litteraturen

Som noen vil ha oppdaget, har jeg begynt å blogge igjen. Lettelsen jeg følte ved å slutte å blogge, ble etter hvert avløst av et savn, og nå er jeg altså i gang igjen. Siden jeg mener at man bør være bevisst på hva man bruker tiden sin til, har jeg tenkt litt over hvorfor jeg blogger. Svaret er todelt: Jeg får et mer bevisst forhold til min egen lesing ved å blogge om den, og bloggingen gir meg et fellesskap med andre lesende mennesker. Jeg blogger altså primært for min egen del. Hvis mine tanker og erfaringer rundt egen lesing kan gi andre noe, er det hyggelig. Som jeg har gjort oppmerksom på før, er jeg ingen faglitterat, det vil si jeg er ikke litteraturhistoriker, litteraturviter eller profesjonell kritiker. Riktignok er jeg forfatter og oversetter av yrke, men det handler mer om praksis enn om teori.

I siste nummer av Vagant er det en artikkel hvor vi bokbloggere får det glatte lag. Jeg siterer:

«I likhet med Facebook og Twitter, har bloggene forskjøvet tyngdepunktet i den offentlige samtalen: Diskusjon om litteratur, filosofi og ideer foregår nå like mye i digitale publiseringskanaler som i avisenes og tidsskriftenes debattspalter, og konsekvensene er tidvis nedslående. For eksempel i litteraturkritikken, hvor amatørismen har glade dager på blogger som bokmerker.org. Entusiasme og halvkvedede viser utgir seg for å være anmeldelser og lesninger, og ut med badevannet forsvinner så vel kritikernes faglighet som den velskrevne og observante fortolkningen. Man kan ta seg i å bli dystopisk når den studentikose «kjærligheten til litteraturen» skal leses på linje med kritikken til en Ane Farsethås eller en Espen Søbye.»

Artikkelen er skrevet av Bernhard Ellefsen, doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Agder, der han arbeider med en avhandling om romaner av jødisk-amerikanske forfattere (Saul Bellow, Norman Mailer og Philip Roth).

Min kommentar til dette er at jeg for eget vedkommende fullt og helt vedstår meg min «amatørisme». Som sagt blogger jeg om bøker for å få et mer bevisst forhold til min egen lesning og dele min lesning med andre på samme plan. Jeg prøver ikke et øyeblikk å innbille hverken meg selv eller andre at jeg bedriver grundige anmeldelser eller tunge faglige lesninger. Når det er sagt, vil jeg ha meg frabedt artikkelforfatterens akademisk arrogante nedvurdering av min (og andre bokbloggeres) kjærlighet til litteraturen. For meg er kjærligheten til litteraturen så ekte som den kan bli, og den har vært en del av mitt liv siden jeg lærte å lese. Det er mitt bestemte inntrykk at bokbloggere flest i likhet med meg selv ikke utgir seg for å være noe annet enn de er og ikke later som om de har en kompetanse de ikke har. Hvis doktorgradsstipendiaten ikke kan tolerere ganske vanlige lesende menneskers kjærlighetsforhold til litteraturen, er det kanskje en side ved litteraturen han ikke helt har skjønt.

2. desember 2011

Centurionens sang












Skal vi likegodt ta hele diktet? (jfr. innlegget nedenfor). Jeg synes det er så vakkert. En romersk soldats kjærlighetserklæring til Britannia, Romerrikets nordligste utpost, et land han har vært med på å okkupere i mange år. Tidspunktet er ca 300 år e.Kr.




CENTURIONENS SANG
av Rudyard Kipling

Legat, jeg fikk beskjed inatt: at min kohort skal dra
med skib til Portus Itius; mot Rom går ferden da.
Jeg har gjort alt parat til ferd; ombord er mine menn.
La nu en annen ta mitt sverd. Befal meg bli igjen!

Her i Britannia har jeg tjent - fra Vectis like frem
til Muren - gjennom førti år. Her er mitt liv, mitt hjem.
Inatt glapp alt for min forstand; men nu er timen nær
da jeg blir hjemkalt til mitt land. Mitt land? Det er jo her.

Her hvor jeg vant mitt navn og her min gjerning høstet lønn,
hvor mine kjære døde er: min hustru og min sønn,
hvor minner, vaner, virkestund, kamp og kjærlighet og ve
har gitt meg rot i britisk grunn. Kan jeg forlate dét?

God nok for meg er denne trakt, dens folk, dens luft og jord.
Hva er all Sydens purpurprakt mot himlens skift her nord?
Desembersvart av usnedd sne? Den lette perleskys august?
Et hvelv av stålgrå mars? En junis lange lys?

Følg dere Rhodanus på vei mot grønn olivengren
og drueløv, dit solvarm bris har feid Nemausus ren
ved Arelates trippel-port; men la meg dvele her
hvor en halsstarrig britisk ek gjør front mot Sydens trær!

Dra dere den aurelske vei, hvor pinjene står skrått
og kranser det tyrrhenske hav, som skinner påfuglblått.
Dra dit hvor laurbær kjempes om - men glemmes noengang
en lukt av bregnekratt i flom? Av solet hagtornhang?

La meg få tjene dette land - jeg gjør hva dere vil:
drenerer myr, gjør vei i stand, gir folkets tropper drill.
Gi meg en leir i vest etsteds, en øde grensetrakt,
en mo med venner under gress: der jeg kan holde vakt.

Legat, jeg gråter her jeg står. Kohorten drar sin vei!
Her har jeg tjent i førti år. Hva er da Rom for meg?
Her finnes alt jeg holder av. Min skjebne: her er den.
Det kan jeg ikke reise fra. Befal meg bli igjen!

(Oversatt av André Bjerke)

1. desember 2011

Desembersvart av usnedd sne








Desembersvart av usnedd sne.


Jeg måtte tenke på denne strofen av Kipling i dag, fra diktet "Centurion", oversatt av André Bjerke. Det handler om en romersk soldat som har vært stasjonert så lenge i Britannia (førti år) at han føler han har slått rot der. "Hva er vel Sydens purpurprakt mot himlens skift her nord?", sier han, og som eksempler på den nordiske himmelens skiftninger, nevner han "Desembersvart av usnedd sne", "Den lette perleskys august", "Et hvelv av stålgrå mars" og "En junis lange lys". "Desembersvart av usnedd sne" passer godt også på himmelen her nå, synes jeg (bortsett fra de dagene da himmelen er blå), og for så vidt også på landskapet, etter den varmeste november på over hundre år. Og for meg kan det gjerne fortsette sånn hele vinteren.

PS Om jeg har begynt å blogge igjen? Ja, kanskje det.

25. september 2011

Siste innlegg i Aroundbooks.



Løvblad, egen tegning (årstidsaktuell).




Kjære lesere, jeg har avsluttet denne bloggen. Jeg trodde jeg skulle holde på en måned til; da ville jeg har blogget nøyaktig i fem år. Nå ble det fire år og elleve måneder. Det er ikke så verst uansett, synes jeg selv. I løpet av 1795 dager har jeg skrevet 1614 innlegg, det vil si at jeg nesten har klart å innfri mitt selvpålagte krav om ett innlegg per dag. En blogg må være aktiv.
Nå vil vel kanskje noen regne med at det bare er en pause igjen, jeg har hatt flere av dem de siste årene, men denne gangen er det endelig. Grunnen er for det første at jeg vil bruke tiden til andre ting - blogging tar tid, og det er så mye jeg skulle ha skrevet om som jeg ikke rekker å skrive om. Det gir dårlig samvittighet. For det andre er jeg helt tom for inspirasjon og synes ikke jeg klarer å opprettholde kvaliteten. Det gir også dårlig samvittighet.
Jeg tror at 5 år er relativt lang tid i bloggsammenheng, og det har vært en svært interessant erfaring å blogge. Jeg har alltid sett på det som en form for publisering, men det har i høy grad også en sosial side, som har gitt mange hyggelig blogg-bekjentskaper. Bloggen har tatt mye tid, men også gitt mye tilbake. Noe av det jeg har gledet meg mest over, er at opptil flere andre bokbloggere har nevnt min blogg som en av sine første inspirasjonskilder.
Men ingenting varer evig, og nå er det altså slutt for mitt vedkommende. Takk til alle som har fulgt denne bloggen.

11. september 2011

Heltaeligt




Jeg bare elsker DENNE bloggen. Tror ikke det dreier seg om en kommersiell tegneserie, men det kunne det godt ha vært. Den har en slags frekk oppriktighet som minner meg litt om min norske yndlingstegneserie Zofies verden, selv om de samtidig er svært ulike. Men heltaeligt (helt ærligt) krever stor fortrolighet med det danske språk for at man skal forstå den og ha utbytte av den. En ting er at den er håndskrevet, men det er også snakk om et svært muntlig dansk

9. september 2011

En av de nydeligste setningene jeg har lest på en stund



Gjennom persiennene i soveværelsesvinduet sivet det inn kjølig, fuktig luft fra en sommer som var blitt trett.

Fra Jonathan Franzen: Korrigeringer
Oversatt av Jorunn og Arne-Carsten Carlsen
Eget foto. (Bildet heter "Oktobermorgen" og er tatt i Norsk Oversetterforenings leilighet i Berlin. Det ble nylig vist på den årlige stipendutstillingen i Telemark Kunstnersenter.)

7. september 2011

En vase med solsikker



«Bladene på solsikkene hadde svarte flekker og var kantet med bleke tegn på alderdom; hodene var kjøttaktige og strålende, tunge som brownies, tykke som håndflater. Midt i en solsikkes kansasansikt var det en svakt bleknet knapp innenfor en svakt mørkere ring. Naturen, tenkte Chip, kunne knapt ha tenkt ut en mer innbydende seng for et lite, bevinget insekt å tumle inn i. Han rørte ved den brune fløyelen, og ekstasen skyllet over ham.»

Jonathan Franzen: Korrigeringer
Oversatt av Jorunn og Arne-Carsten Carlsen
Eget foto

4. september 2011

"Jeg var trygg så lenge jeg ikke kunne lese"





Nedenfor er et sitat fra Graham Greenes essay "The Lost Childhood". Barndommens uskyld endte visst for Greene da han lærte å lese. "I was safe as long as I could not read," sier han. Det er flere ting jeg stusser ved i dette essayet, blant annet det første avsnittet, hvor han sier at det er bare i barndommen at bøkene virkelig påvirker oss, og at vi senere i livet stort sett leser for å bli underholdt eller for å få våre meninger og synspunkter bekreftet. Jeg kan ikke forstå at Greene virkelig mente dette. Som forfatter måtte han da ha et ønske og et håp om å påvirke folk med det han skrev? Personlig kunne jeg ikke vært mer uenig - jeg leser i hvert fall for å bli påvirket - for å lære, oppleve, utvide horisonten, men veldig gjerne også for å bli provosert.

Og så dette med at han var trygg så lenge han ikke kunne lese. Nå kan jeg, i motsetning til Greene, riktig nok ikke huske det eksakte øyeblikket da jeg kunne lese og bøkenes verden åpnet seg, men det kan i hvert fall ikke ha vært noe skremmende øyeblikk, jeg må snarere ha opplevd det som om verden åpnet seg, som om jeg hadde tatt et gedigent skritt videre mot noe høyst attråverdig.

Kanskje jeg misforstår ham, kanskje jeg ikke leser ham godt nok. Han gir jo også uttrykk for den begeistringen man leser med som barn. Men når han spør: "What do we ever get nowadays from reading to equal the excitement and the revelation in those first fourteen years?" er jeg altså uenig med ham. Jeg opplever i hvert fall selv at jeg fortsatt leser med noe nær den samme begeistringen som den gang. Lesingens magi har aldri sluppet taket i meg, og jeg håper at den aldri gjør det heller.


«Perhaps it is only in childhood that books have any deep influence on our lives. In later life we admire, we are entertained, we may modify some views we already hold, but we are more likely to find in books merely a confirmation of what is in our minds already: as in a love affair it is our own features that we see reflected flatteringly back.

But in childhood all books are books of divination, telling ut about the future, and like the fortune-teller who sees a long journey in the cards or death by water they influence the future. I suppose that is why books exited us so much. What do we ever get nowadays from reading to equal the excitement and the revelation in those first fourteen years? Of course I should be interested to hear that a new novel by Mr. E.M. Forster was going to appear this spring, but I could never compare that mild expectation of civilized pleasure with the missed heartbeat, the appalled glee I felt when I found on a library shelf a novel by Rider Haggard, Percy Westerman, Captain Brereton og Stanley Weyman which I had not read before. It is in those early years that I would look for the crisis, the moment when life took a new slant in its journey towards death.

I remember distinctly the suddenness with which a key turned in a lock and I found I could read - not just the sentences in a reading book with the syllables coupled like railway carriages, but a real book. It was paper-covered with the picture of a boy, bound and gagged, dangling at the end of a rope inside a well with the water raising above his waist - an adventure of Dixon Brett, detective. All a long summer holiday I kept my secret, as I believed: I did not want anybody to know that I could read. I suppose I half consciously realized even then that this was the dangerous moment. I was safe so long as I could not read - the wheels had not begun to turn, but now the future stood around on bookshelves everywhere waiting for the child to choose - the life of a chartered accountant perhaps, a colonial civil servant, a planter in China, a steady job in a bank, happiness and misery, eventually one particular form of death, for surely we choose our death much as we choose our job. It grows out of our acts and our evasions, out of our fears and out of our moments of courage. I suppose my mother must have discovered my secret, for on the journey home I was presented for the train with another real book, a copy of Ballantyne’s Coral Island with only a single picture to look at, a coloured frontispiece. But I would admit nothing. All the long journey I stared at the one picture and never opened the book.»

Graham Greene: The Lost Childhood.
Collected Essays, Penguin 1970.


28. august 2011

Aroundbooks avslører!





Slipp håndtaket når du vrir heter Tor Åge Bringsværds nye bok. Pussig tittel, har jeg tenkt. Hvor har han fått den fra? Boka er utgitt på Cappelen Damm, men denne bloggen kan nå avsløre at tittelen kommer fra herretoalettet i Ibsensalen i Gyldendalhuset! En sann dikters kreativitet hviler aldri, selv ikke på WC!


27. august 2011

Litterære karakteristika






Hos Ibsen kommer det alltid noen på besøk.






Hos Shakespeare er det alltid noen som prøver å tilrane seg makt.








Hos Dostojevskij er det alltid noen som har gjort noe umoralsk.







Hos Hamsun er det alltid noen som gjør noe irrasjonelt. 




Henrik H. Langeland

24. august 2011

Leserapport i august

«Humorous writers tend to be sad at heart,» sa den tsjekkisk-kanadiske forfatteren Josef Skvorecky i et intervju i Paris Review. Jeg hadde aldri hørt om ham før. Det trigget min nysgjerrighet, og jeg gjorde et nytt og spennende litterært bekjentskap. De to av bøkene hans som finnes på norsk, ble skaffet av det lokale biblioteket og raskt lest. Herlig skrivekunst, bøker av den typen jeg ikke klarer å legge fra meg. Og glimrende oversatt, Herlige tider av Kari Kemény og Ferenc Kemény, og Bass-saksofonen av Ådne Goplen. Rene lesefesten. Spesielt spennende synes jeg det er å finne sånne gode forfattere som er helt ukjente i det norske litterære bildet, fremragende forfattere som Litteraturhuset og det rådende litterære motebildet ikke engang har hørt om.

Nå har jeg gått over til krim. Jeg har aldri vært noen fan av krim, og i prinsippet leser jeg ikke krim, akkurat som jeg i prinsippet ikke ser norsk film. Heldigvis har jeg det sånn at jeg bestemmer over prinsippene og ikke omvendt. Det innebærer at jeg gjør unntak når det passer meg.
Et stort navn innen norsk krim akkurat nå, er Jørn Lier Horst, forfatterkollega på Gyldendal, selv om vi driver med svært forskjellige sjangre. Da jeg besøkte ham p på skrivestua hans nylig, fikk jeg to av bøkene hans signert (jeg elsker å få signerte bøker av forfatter- og oversetterkolleger), og har nettopp lest den ene; Bunnfall.

Som mange vil vite, er Jørn kriminalsjef i det virkelige liv. Han skriver selvsagt ikke om virkelige saker, men kan tross alt høste fra sin yrkeserfaring som politimann. Han er også en sjenerøs fyr som gjerne hjelper oversettere med fagterminologi. Dessuten er vi telemarkinger begge to, selv om Jørn har gjort vestfolding av seg og nå regner seg som det. Bøkene hans utspiller seg på hans hjemtrakter, dvs. Larvik og Stavern. Det er kjente strøk også for meg, min barndom sommerparadis var Brunlanes, særlig Blokkebukta i Helgeroa. Dette og andre kjente stedsnavn kryr det av i Bunnfall, blant annet Langangen, hvor oldefaren min var lærer i sin tid. Larvik kommune og Porsgrunn kommune grenser opp til hverandre.

Hos Jørn traff jeg også Thomas Enger, en stigende krim-stjerne hos Gyldendal. Sympatisk kar, som jeg også har truffet på Gyldendal-fest. Og når jeg likevel er i gang med krim, kan jeg jo lese en bok av ham også, så det står på min imaginære liste over fremtidig lesing.

Men først er jeg en tur innom Jonathan Franzen. Jeg leste hans selvbiografiske Mistrivselssonen i november i fjor, og var ikke udelt begeistret for den. Men «kanskje jeg burde gi Franzen en sjanse til og lese en av romanene hans» skrev jeg den gangen. Og det gjør jeg altså nå, nærmere bestemt Korrigeringer. Noe av grunnen til at jeg gir Franzen en sjanse til, er at jeg hørte et utdrag fra hans siste bok, Frihet i radio da denne ble lansert. Jeg likte det jeg hørte. Jeg har Frihet også, men nokså tilfeldig valgte jeg altså Korrigeringer i første omgang. Og jeg liker det jeg leser. Jeg synes Franzen skriver drivende godt og fryder meg over formuleringer som «Alfred subbet fremover med den rykkete fremdriften til en som vet at han får vanskeligheter hvis han må stanse og starte på nytt» og «Alfred falt over Chip med et rykk, lik en mann som har kjempet seg frem gjennom vann, og grep Chips hånd og håndledd som om de var livliner». Dessuten er Franzen, som alle store forfattere, en skarp observatør av mennesker og en forteller av rang, med en elegant underliggende humor.
Franzen oversettes til norsk av Jorunn og Arne-Carsten Carlsen.

17. august 2011

Ord for dagen


När jag var kulturnisseförfattare skröt kollegorna om hur LITE de skrev varje dag och hur MÅNGA år det tagit att skriva den nya boken. Nu när jag är deckarförfattare skryter kollegorna om hur MYCKET de skriver varje dag och hur FÅ månader/veckor de behöver för att skriva en bok.

Håkan Östlundh







Håkan Östlundhs første bok foreligger nå på norsk, oversatt av undertegnede.

12. august 2011

På sykkeltur i Klassekampen














Bloggeren på sykkel i Berlin for et par år siden. Jeg kjører bil til og fra Berlin, men bruker sykkel i Berlin (jeg har sykkel til rådighet der).



Jeg blir stadig gledelig overrasket over hvor mye det er å lese i Klassekampen, og hvor deilig u-tabloid den er. Nesten hvert eneste utgave av Klassekampen (jeg har dagsabonnement) gir meg noe i form av kunnskap, inspirasjon etc. Jeg får mer input på områder som betyr noe for meg, som for eksempel litteratur, kunst, kultur, historie, i Klassekampen enn mange andre steder.




I spalten GOD BOK hver fredag presenterer norske forfattere og litteraturvitere en utvalgt forfatter. I dag skriver Johan Harstad om David Byrnes bok Bicycle Diaries. David Byrne var et ukjent navn for meg, men for mange andre sikkert kjent: frontfigur i Talking Heads, solomusiker, grafisk designer, fotograf, billed- og installasjonsmusiker med mer (og en ivrig syklist og sykkel-lobbyist), og en av de nålevende kunstnerne Harstad setter absolutt høyest. Jeg må få tilføye her at når jeg ikke har hørt om ham, er det antagelig fordi jeg er helt ukjent med den anglo-amerikanske rockemusikkulturen som de fleste av mine jevnaldrende deler. Den har aldri interessert meg.
Sykling derimot, interesserer meg. Jeg har alltid syklet, og jeg sykler fortsatt. Jeg har også alltid hatt bil, og er fortsatt bilist.

I min første tid som drosjeeier i Oslo hadde jeg ikke råd til privatbil, og brukte sykkel som privat fremkomstmiddel, blant annet til å frakte avkom til og fra barnehagen. En paradoksal situasjon for så vidt; å eie en stor, fin bil, og så ikke kunne bruke den selv når jeg ikke var på jobb. For når ikke jeg kjørte bilen, så gjorde sjåførene mine det. Mens jeg altså syklet. Kombinasjonen yrkessjåfør/syklist var ikke så dum - evnen til å lese trafikksituasjoner satt i ryggmargen, og intim kjennskap til gatenettet gjorde det mulig å legge opp trygge og gode sykkelruter.

Som syklist er man liksom mer til stede enn når man sitter inni den boblen som en bil er. Som Harstad skriver om Byrne (det kunne like gjerne vært sagt om meg): "Sittende marginalt høyere enn man gjør i en vanlig bil, med panoramautsikt over omgivelsene, med tydeligere tilstedeværelse i byens lykter, lyder og temperatur, har han skaffet seg et opplevelsesfortrinn som stadig ser ut til å overraske og glede ham."

I en del år syklet jeg ikke, men tok det opp igjen for tre-fire år siden. I dag har jeg to sykler, en vanlig sykkel som jeg bruker til lokaltransport i hjembyen, og en sammenleggbar sykkel, kjøpt i København i fjor, som jeg har med i bilen. Når jeg er i Oslo, som jeg relativt ofte er, setter jeg bilen i parkeringshus og sykler fornøyd omkring på den sammenleggbare. Som syklist er man utrolig fri, man kommer jo frem nærmest overalt, kjapt og effektivt hvis man bare skal fra A til B, men man kan også ta seg all verdens tid når man sykler, man kan stoppe hvor som helst og når som helst, man ser og opplever ting på en helt annen måte enn med bil, man kommer i kontakt med mennesker, ja, i det hele tatt, sykkel er tingen.

Dette trenger jeg ikke David Byrne til å fortelle meg, så jeg ser ikke noen grunn til å kjøpe boken. Ut fra "sniktitten" på Amazon.co.uk begynner den dessuten med påstanden om at "A bike is the world's most used form of transportation", men det er feil. Den vanligste formen for menneskelig forflytning er nemlig å bruke bena. Byrnes bok var tydeligvis heller ikke inspirerende nok til å få Johan Harstad til å begynne å sykle igjen. "En dag skal jeg ut på sykkel igjen," sier han riktignok, men det lyder altfor vagt til at jeg tror på det.Men en givende artikkel var det uansett, som blant annet resulterte i dette blogginnlegget.

11. august 2011

Bøker som mangler en bokstav




Dette har jeg ikke sett før, det var utrolig morsomt. Hentet fra Tuva Ørbeck Sørheims blogg Mellombloggen. Hele innlegget HER, og et lite utdrag her:

Elsk meg bort fra min ristende barndom – Johan Borgens sterke oppgjør med kolikk
Ysterier – Knut Hamsuns systematiske gjennomgang av norsk osteproduksjon på 1890-tallet.
Andstrykere – Knut Hamsuns ukjente sequel til «Hesteviskeren»
Rist som faen – Ari Behn lærer å danse
Blid gudinne – sjølvbiografien til Anne Holt


Mange gode er det også på DETTE blogginnlegget hos Anita. Det er visst på Twitter dette foregår, men det er et ukjent medium for meg.

Tid for krim








Jeg elsker å få bøker av forfatter- og oversetterkolleger, og jeg er selvsagt også sjenerøs med mine egne. I går var jeg en tur hos Jørn Lier Horst på skrivestua hans på festningen i Stavern, egentlig for å få hjelp med litt polititerminologi i forbindelse med en krim-oversettelse jeg holder på med. Jørn er jo både politimann og forfatter, og alltid villig til å hjelpe med fagterminologi. Og så byttet vi noen bøker. Thomas Enger kom forresten også innom, krimforfatter og gyldendøl han også.



26. juli 2011

Velg selv!








Jeg har lyst til å komme med et lite apropos til innlegget nedenfor. Å lese er å velge, det tror jeg de fleste er enige om. Men også på lesingens områder er det forbausende mange konvensjonelle mennesker. For noen innlegg siden spurte jeg om hva det er med Murakami. Jeg kan ikke se annet enn at det er snakk om en form for litterært massehysteri. Også lesere går i flokk, som mennesker på så mange andre områder. Det skuffer meg litt, for jeg trodde lesere var relativt bevisste mennesker. En annen konvensjon når det gjelder lesing, er at man skal lese noe lett om sommeren. Hvorfor i all verden? I DETTE innlegget på bloggen sin tidligere i sommer, angående sommerlektyre, sier Børge Skråmestø at man trenger ikke lese det som alle andre leser, man kan for eksempel variere litt og heller prøve en av verdens mest berømte romaner, i dette tilfelle Far Goriot av Balzac (i parentes bemerket finnes denne boka i minst tre ulike oversettelser til norsk, og også med tittelen Gamle Goriot). En glimrende idé, jeg har selv en gang forfektet at sommeren er en ypperlig tid å lese klassikere på, og at det å lese klassikere uansett er en god idé i seg selv.

Dette med at man ikke trenger å lese det alle andre leser, tar også Merete Morken Andersen til orde for i Skriveboka:

"Du trenger ikke lese det alle andre leser
[...] Det er lett å få en følelse av at man har en slags forpliktelse til å lese de bøkene som "alle andre" leser og snakker om for øyeblikket, for å vise verden at man er oppdatert. Men dersom du er en virkelig skriver, er det slett ikke sikkert at du finner de bøkene som passer for deg i Bokklubben eller i avisenes anmeldelser av høstens bøker. Kanskje må du lete utenfor ditt eget land, utenfor din egen tid. Hvis du for et øyeblikk klarer å legge vekk tanken på at all litterær utvikling går som en rettlinjet pil i én retning, altså at litteraturen blir bedre og bedre, kan det være at de verdener og tanker som fins i eldre litteratur, fremstår i nytt lys.

Da er biblioteket bra å ha. Stol på tilfeldighetsprinsippet. Gå rundt mellom hyllene og kjenn etter hvilke bøker som fanger oppmerksomheten. Lån dem med hjem. Gi dem en sjanse, minst tjue sider, og vær villig til å komme boka i møte. Livet som skriver handler mye om å strekke seg, og bøker er som folk; noen må man bruke tid på å bli kjent med, men man får desto mer tilbake når vennskapet er etablert."

Selv leser jeg nå altså den tsjekkiske forfatteren Josef Skvoreky, som jeg aldri hadde hørt om før han ganske nylig dukket opp ved en tilfeldighet og forlangte en plass i min bevissthet. Hans Herlige tider er en aldeles herlig bok, og det slår meg hvor heldige vi er, vi som slipper å streve oss gjennom Murakami eller andre oppblåste motefenomener på det litterære område.

Min oppfordring er: Tenk selv! Ta egne valg! Gå utenom den litterære allfarvei! Hvis du finner de store leseopplevelsene blant bokhandelens bestselgere, så greit, men du kan like gjerne finne dem på biblioteket, som Merete Morken Andersen så varmt anbefaler, en anbefaling jeg varmt slutter meg til  - eller kanskje i dine egne hyller?

25. juli 2011

Josef Skvorecky




Lest noe av Josef Škvorecký i det siste? Nei? Du har kanskje ikke hørt om ham engang? Ifølge en italiensk nettside jeg nettopp var innom, er han omtrent like kjent i hjemlandet Tsjekkia som Milan Kundera. Begge er for øvrig eksil-tsjekkere, Kundera i Frankrike siden 1975 og Skvorecky i Canada siden 1968. En engelsk Wikipedia-side for Skvorecky finnes HER, og HER er forfatterens egen hjemmeside.

Hvis du aldri har hørt om Skvorecky, er vi i samme båt, i hvert fall var vi det inntil ganske nylig, da jeg kom over følgende sitat av Skvorecky på Paris Reviews FB-side: Humorous writers tend to be sad at heart. Ingen original tanke, akkurat, men den traff meg (jeg jobber jo med humor selv) uten at jeg skal psykologisere over det. HER er hele intervjuet med Skvorecky i Paris Review.

Skvorecky, tenkte jeg - hvem er det? Og så fant jeg raskt ut at han var en litterær størrelse. Dette er et tema jeg tidligere har vært inne på i bloggen, og som stadig fascinerer meg, alle disse forfatterne - store forfattere - fra for eksempel sentraleuropeiske land, som vi aldri har hørt om her i landet.

Neste punkt var selvsagt å finne ut om noe av Skvorecky hadde kommet på norsk. Det tvilte jeg sterkt på, men ble overrasket: To av bøkene hans er kommet på norsk. Den ene er novellesamlingen Bass-saksofonen og den andre er den selvbiografiske romanen Herlige tider. En tekst om de viktigste tingene i livet. Det lokale biblioteket hadde dem ikke, men skaffet dem raskt, så nå leser jeg Herlige tider av Josef Skvorecky. Den handler om gymasiasten Daniel Smiricky, som er forfatterens alter ego. Og hva er de viktigste tingene i livet for Danny? Jenter og jazz. Baksideteksten lyder slik:

«Hva straffer du meg for, Gud? Hvorfor skapte du piker i det hele tatt hvis en god katolikk ikke engang kan legge hånd på dem?» sukker den kåte unggutten Daniel.
Daniel Smiricky er gymnasiast i en liten by i Tsjekkoslovakia under krigen, og hans eneste interesser er jenter og jazz. Jazzen utgjør hans intellektuelle univers og meddelelsesform, jentene og de utallige mislykkede forsøk på å oppnå deres ’gunst’ hans ’praksis’. Alle de vakre jentene i den lille byen later til å ha inngått en sammensvergelse mot ham og morer seg kostelig.
’Herlige tider’ foregår under den andre verdenskrig. Mot problemene med Gestapo og krigens vold trer fortellingens bittersøte ironi, vidd og livsglede fram i skarpt relieff.»

20. juli 2011

Ord for dagen i dag


Du er bare én
av mange, den
eneste av alle

Fra "Talls tale"
Tom Lotherington: Iakttagelser, dikt 1975 

Foto fra Vigelandsanlegget i Frognerparken
Tehme Melck

17. juli 2011

Bøkers skjebne




Da jeg var hos Halfdans bokhus i Drangedal nylig (se noen innlegg nedenfor eller trykk på temaet), viste det seg at lyrikkhyllen var svært velfylt fordi Halfdan hadde overtatt en del lyrikk fra Nissedal folkeboksamling. Jeg benyttet anledningen til å kjøpe tre diktsamlinger av forfatter- og oversetterkollega Tom Lotherington, debutboken Hverdagsfantasier (1972), Det kan ikke fortsette slik (1975) og Vanegalleriet (1978), alle i originalinnbinding. Fra før av har jeg hans tre romaner, pluss biografiene om Wildenvey og Harald Sverdrup. Dermed mangler jeg nå tre av hans i alt ti bøker, diktsamlingene Tilstander (1978) og iakttagelser (1996), og gjendiktningen av Blaise Cendrars Prosa om den transsibirske jernbanen (1994).





Det burde ikke ha kunnet fortsette slik, men det gjorde det.



Ifølge Halfdan hadde Nissedal folkeboksamling usedvanlig mye lyrikk. Det er imidlertid mulig at biblioteksjefens lyrikkinteresse var omvendt proporsjonal med låntagernes, siden ingen av Lotheringtons tre diktsamlinger noen gang hadde vært utlånt. De to første var usprettede, og ikke et datostempel var å finne noe sted. Det er nesten som om tittelen Det kan ikke fortsette slik var blitt en kommentar til sin egen skjebne. Men alt har en ende, også disse tre bøkenes passive tilværelse i Nissedal folkeboksamlings hyller. Etter å ha blitt omsatt i Halfdans bokhus for kr. 10 per stykk, er de nå forflyttet til en ny tilværelse i mine hyller. Om de blir sprettet og/eller lest, kan jeg ikke garantere, men nå har de i hvert fall status som samleobjekter.





Tom Lotherington i datidig forfatterpositur.
Debutboken Hverdagsfantasier (1972)

15. juli 2011

How to Read a Novel




Endelig har jeg kjøpt How to Read a Novel av John Sutherland. Virkelig på tide! Ifølge forfatteren selv "a truly important book". I hvert fall en både underholdende og lærerik bok om kunsten å lese. Her er forordet:





I recall one evening walking to the underground with AS Byatt, after a day's teaching. We were both then lecturers in the same English Department. Why, I asked, did she publish so much higher journalism: I couldn't open a copy of a literary supplement or an opinion-forming magazine without seeing her name. It was great stuff, but why so much?

"Because I need shoes," she replied, dryly, "and I like to buy new ones from time to time." She then went off to get her train to Wandsworth.

Nowadays the author of Possession could outbuy Imelda Marcos - were she so inclined. Probably Wandsworth, too. And when she writes (she still does a lot of it in the prints), I suspect, Dame Antonia now writes for herself: not for shoe-leather. And very well she writes.

Most authors' motives are impure (what was it Byron said: "money, fame, and the love of beautiful women"?) My motives in writing How to Read a Novel were, I admit, mixed. No beautiful women, alas. Shoes? Perhaps.

A main motive, the worm in my apple, was embarrassment. Embarrassment, that is, at how little fiction I've read, set against the mass there is to read. It's the familiar "so many novels, so little time" problem. It's also an insoluble problem. The stuff spills out faster than one can even read the listings of what one will never get round to reading. Every time one logs on to amazon, there's another half million - all yours for a click and a flash of plastic. The buying experience has been sped up to nano-seconds. Reading practice is something else: even the most practised reader of fiction will be doing well to manage a page a minute.

One can, of course, as recommended by the witty Frenchman Pierre Bayard, whose Comment parler des livres que l'on na pas lus? (How to Talk About Books One Hasn't Read) was published in 2007, go in for the higher bluffery. Since - as Bayard shrewdly points out - the person (or class) you're talking to won't probably have read the book either, you can usually fake it. But, possibly, someone will have read what you haven't and are talking about, with all the confidence of the consummate un-reader. Sod's law applies to literary conversation as much as to anything else in life. At one's back one always hears the whirring of the bullshit meter (is there a French word for "bullshit"? How about "sod's law"?)

How best to invest one's tiny mite: the (say) 1,001 novels one can read in a lifetime? Our current addiction to "best ever", "must read", "bestseller" lists, charts, and tables reflects that anxiety. This taxonomic desperation originated, literary historians record, in the 1890s, at exactly the same time, as the historians elsewhere record, that the number of new novels produced annually began to overflow the containers society has for them.

As a number of reviewers pointed out (some indulgently, others less so) How to Read a Novel did not, in any detail, instruct on how to read, so much as how to position oneself to undertake that act. How, as it were, to close in on the novel, fending off commercial coercion, word-of-mouth seductions, the herd instinct to thunder along behind the crowd - above all, how to dig out the right book from the huge mass available.

An ever more massive mass. On the day I'm writing this, Forbes Magazine proclaims last year to have been the richest ever for the human race. I would wager that, for English Language readers, 2006-7 was also the richest-ever year for fiction. And, for a certainty, 2008 will be even richer. This is not merely a function of ever more new novels as the fact that - unlike other products - old novels do not disappear once consumed. Like old soldiers, they never fade away. The must-read archive gets bigger and bigger. Bestseller lists used to contain ten titles. Now it's up to a hundred. It's like a mountain which grows faster than any reader can climb. How to be well-read in the 21st century? Can one be well-read?

As the sad witness of lottery winners testifies, vast wealth seldom makes life easier. We are, as regards the range, quality, and sheer number of novels available to us in 2007, better off than all generations before us. "Embarrassment" is inadequate to describe the dilemmas this unprecedented richness poses. It is not (as it was in my youth) disposable cash which defines the dilemma as available time. We live longer than they did but even if we lasted as long as Swift's Struldbrugs the reader's eye would never catch up with the writer's hand.

A related, more intractable, and perennially fascinating issue is why we need so much narrative in our lives. It's not just novels. Why is it that 100 per cent of what is shown on our cinema screens, over fifty percent on our TV screens is fictional narrative. Even newspaper and magazine articles are sucked, inexorably, to the condition of "stories" with beginnings, middles, and ends.

Why, in a life where (as a modern Gradgrind would say) Fact is paramount, hurry incessant, and the real world so pressing do we crave such large, time-wasting, doses of fiction? Dickens, the creator of Gradgrind, proposes one answer: "people muth't be amuth'd", as the circus-master Sleary (rather too liquidly in my view) insists.

Imagination, Dickens argues, must be fed if we are to live full lives: deny that nourishment, and life shrivels. Man does not live by fact alone. One of the novelist's targets in Hard Times (along with the political economists, the utilitarians, and Preston's striking textile workers) was the anti-fiction prejudice the newly founded public libraries in Britain.

The public library battle has been well won. The novel triumphs on its shelves. But in the interwar years of the 20th century, fiction faced an even sterner cultural test than the stony faced public librarian. How could reading novels justify itself as a university subject? Belletrism - the notion that fictional prose was an art which connoisseurs could relish like fine wine was deemed to be beneath the level of an academic "discipline". Too weak-wristed. Something strenuous was required - as strenuous as Anglo Saxon, or classics.

From Cambridge University came a saving strategy - a way of reading novels as "critically" as philologists read Ormulum or chemists turned blue litmus paper red. Fiction the new puritans of reading declared, had two contrary characters. The first (wholly deleterious) was escapist. The novel, like gin, was the shortest way out of Manchester, or wherever. On its wings, little Wellsian people, leading their little lives, could drug themselves into accepting those little lives. The mill-girl, dosing herself with regular drams of romance from Peg's Paper, or the Kippsian counter-jumper with a "shilling shocker" stuck in his hip pocket was the image associated with this fiction. Critical sneer was the approved dismissive technique.

There was, however, another worthier kind of fiction which offered engagement, not escape from the real world. These novels lent readers (the relatively few capable of profiting from the loan) the privilege of sharing a superior sensibility: seeing the real world through other eyes which rendered the world more, not less, real. The trick was to separate one kind of novel from the other. The faculty required, for this operation, was "discrimination". The critical razor, applied to the mass, could find the vein of gold among the mountainous dross.

Famously the Leavises, with whom this harsh doctrine is principally associated, found room on their bookshelves for only a yard or two of truly worthwhile works (together with the yard or two of their own - justifying the first yard). The avatar was DH Lawrence. The stricter sect of Leavisites held to the belief that after Lawrence, there was nothing. The rim of the fictional universe had been reached with Women in Love.

It was an intellectually gratifying, and highly economic doctrine, but radically ungenerous. Those who, like myself, were subjected to it in the decades that its parsimony dominated university study of fiction felt that it left one culturally airless. There was all that activity, elsewhere, which one was prohibited from even thinking about.

In recent years more relaxed, and intellectually curious academic disciplines (notably literary sociology, and media studies) have widened the gate from its Leavisian straitness. I have even read answers on Jackie Collins in finals papers, and (many, many) dissertations on graphic fiction. Neil Gaiman is now scrutinised as rigorously as was once the artist-prophet of Eastwood.

But the big questions remain. Why so many novels? How should we (can we) deal with them? Why do we need them? And, if we need them, how do we make the necessary moves so as to invest our reading time wisely.

There are, I think, no easy answers. My own view is that with the rise of the novel (as Ian Watt memorably called it) in the eighteenth century, human consciousness was as revolutionised as it was by Watt and steam power, by the 1832 Reform Act and the extension of the franchise, or even (to be personal) by the 1963 Higher Education Robbins Report.

With mass access to fiction it became legitimate for any literate persons, of any class, to fantasise infinite possibilities, and to feed those possibilities back into their own lives. That life became larger and more potential.

Making the right choices, however, as in all other defining areas of life remains life's most difficult thing. Not least, I would argue, with the novels one chooses as companions along the way.

12. juli 2011

Om boksamlinger og boksamlinger







Dipsolitteraten intervjuer med stor entusiasme andre bloggere om bøker, jeg hadde selv æren av å være førstemann ut. Til nå er det blitt 13 intervjuer med stor spennvidde og mange interessante synspunkter og mange innfallsvinkler til bøkenes verden. I intervjuet med bloggeren og litteraturisten Spectatia , bet jeg meg merke i dette svaret på spørsmålet om hva hun synes om et hjem uten bøker:

Jeg synes det er artigere å komme inn i et hjem med bøker enn i ett uten. Men bare det at det finnes bøker er ikke nok, for mange bøker er jo akkurat like intetsigende som eierne sine.

Ja, faktisk, det har man jo erfart. En boksamling er en personlig ting, like mye en avspeiling av sin eier som smaken på andre områder. Nå er det vel min erfaring at intetsigende mennesker sjelden har det man kan kalle en boksamling i det hele tatt, men at det er forskjell på boksamlinger er helt sikkert. Det erfarte jeg ikke minst for noen år siden da jeg drev antikvariat og fartet rundt til folk for å kjøpe bøkene deres. Nå har jeg jo levd et liv med bøker selv og samlet og handlet på antikvariater, så det var kanskje ikke så rart at jeg raskt oppøvet et blikk for hvilke boksamlinger som var noe å ha og ikke - hvilke som bare måtte skipes videre til Fretex eller loppemarkeder, og hvilke som jeg straks så rommet skatter som andre ville være villige til å betale for. Paradoksalt nok var det ofte sånn at de med uinteressante samlinger hadde størst illusjoner om verdien av dem, mens de med interessante samlinger hadde mer beskjedne forventninger. Som i all handel dreier også antikvarvirksomhet om å kjøpe billig og selge dyrt, for å si det kynisk, men jeg tror jeg kan si at jeg betalte en anstendig pris for samlinger som var noe å ha. Som altså var ganske sjeldne. (En annen ting var at arvinger av og til var villige til å godta hva som helst bare for å bli kvitt bøker de hverken hadde interesse av eller plass til selv, selv om det kunne dreie seg om interessante samlinger sett fra et antikvarsynspunkt.)
Hva var så forskjellen på en god og en dårlig samling? Hva var jeg villig til å betale for og hva ikke? For det første er det nokså lett å se om folk har en genuin kjærlighet til bøker eller ikke. Og da mener jeg ikke bare om folk liker å lese - bare leselyst i seg selv kan godt resultere i hyllemetre med uinteressante bokklubbøker (bokklubbbøker fra Bokklubbens glansperiode, med sitt uniformerte utseende, er bruktbokhandleres skrekk, bare overgått av bøker med bibliotekinnbinding). Ikke for å være snobbete, men de interessante samlingene finner man ofte hos folk med høy akademisk utdannelse, slike samlinger er ofte ikke bare preget av et bestemt fagfelt, men også av kulturell interesse og orientering. Og av økonomiske ressurser. Og hvis eieren i tillegg har slektledd bak seg med lignende ressurser, og til alt overmål også er det man kaller en personlighet, kan en antikvar føle lykken smile.
Selv elsker jeg selvfølgelig å komme i hjem med mange bøker, og jeg elsker å se i bokhyllene til folk. Et bedre utgangspunkt for interessante og entusiastiske samtaler kan vel knapt tenkes, samtidig som man gjerne også får en påminnelse om hvor forskjellige vi mennesker er, og hvor forskjellige liv vi lever. For en boksamling er og blir en avspeiling av sin eier, som sagt. Når jeg ser i mine egne hyller, er det livet mitt jeg ser.

8. juli 2011

En hyllest til regnet







Skal man tro mediene nå om sommeren, er regn noe av det mest katastrofale man kan bli utsatt for. Bak dette banale skvalderet lurer forestillingen om det perfekte sommervær, som bare fører til frustrasjon fordi det er en illusjon.

Akkurat nå sitter jeg på «uterommet», en liten overbygd terrasse hvor jeg tilbringer store deler av sommeren og inntar alle måltider med utsikt over hagen. Hagen min er ganske stor, og helt avskjermet fra omverdenen med hekker og bugnende løvtrær.

Regnet siler, og jeg nyter det i fulle drag. Sommerregn har sin egen lyd, et vakkert, monotont sus som ingen musikk kan måle seg med, og det fremkaller helt spesielle farger og ikke minst dufter. Dufter av gress og vekster og fuktig jord. Det er nesten til å bli beruset av, i den grad at rødvin nærmest blir overflødig.

HER er et innlegg fra juli 2008, da jeg også satt på uterommet som i dag og nøt regnet.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...