29. mars 2011

23. mars 2011

Graham Greene - endelig






Helt siden jeg leste Graham Greenes Toget til Istanbul (Stamboul Train, Greenes første litterære suksess, forøvrig) tidligere i vinter, tror jeg underbevisstheten var klar over at jeg kom til å lese mer av Greene. Det varte da heller ikke lenge før neste bok "kom til meg", nemlig Utbrent (A Burnt-Out Case), en bok jeg ikke engang visste at jeg hadde, men som altså gjorde oppmerksom på sin eksistens da jeg tok en titt i hylla for å se hva jeg egentlig hadde og ikke hadde av Graham Greene, som med 28 bøker er en av de best representerte skjønnlitterære forfatterne i min boksamling. Det rare er, at til tross for at jeg alltid har regnet Greene som en av mine yndlingsforfattere, har jeg egentlig lest svært lite av ham. Bedre sent enn aldri.
Grunnen til at han har vært så til stede i mitt litterære univers, er nok hans katolske tematikk, som jeg, som selv er katolikk, føler meg hjemme i. I tiden før og etter annen verdenskrig opererte man med begrepet "den katolske roman", bøker som imidlertid neppe hadde så veldig mye annet til felles enn at forfatterne var katolske og befattet seg med katolsk tematikk i sine verk. Typiske eksponenter for dette var Bernanos og Mauriac i Frankrike, og Greene og Waugh (han med Brideshead) i England. Greene fraskrev seg for øvrig betegnelsen "katolsk forfatter", han var, ifølge eget utsagn, en katolikk som også var forfatter. Det forhindrer ikke at det katolske er en svært dominerende faktor i bøkene hans. Problemstillingene er imidlertid ikke så eksplisitt katolske at bøkene ikke kan leses med stort utbytte av alle, jfr, hans enorme popularitet i sin tid (han leses formodentlig fortsatt), men jeg vil likevel mene at lesere som er fortrolige med katolsk mentalitet og tankegang har større utbytte av dem enn andre. I omtaler av Greene er det særlig fire bøker som fremheves som "katolske": Brighton Rock, Makten og æren (The Power and the Glory), Den dypeste grunn (The Heart of the Matter) og, den som ofte omtales som den mest katolske av dem alle, Slutten på leken (The End of the Affair). Hvorfor den jeg leser nå, Utbrent, ikke regnes blant de katolske, stiller jeg meg undrende til, siden den er så katolsk som den kan bli. Men det skyldes kanskje at den ikke regnes som en vesentlig bok i forfatterskapet, i motsetning til de fire nevnte.
I begynnelsen skilte Greene mellom entertainments, det vil si underholdningsromaner, eksempelvis Toget til Istanbul og Vår mann i Havana, og novels, det vil si seriøse romaner, som igjen de fire nevnte "katolske" bøkene er eksempler på. Det forhindret ikke at Greene tok opp seriøse temaer i underholdningsromanene og kunne være svært underholdende i de seriøse romanene, og i hans samlede verker, som utkom 1970-1982 er denne distinksjonen helt forlatt.
En av grunnene til at Greene ikke ville kalles en katolsk forfatter, kan vel ha vært at han ikke var en "oppbyggelig" sådan, i motsetning til for eksempel de nevnte franske forfatterne. Greene ble ansett for å være utfordrende og for å "kokettere med synden". Utsagn som dette kjente sitatet fra Den dypeste grunn: "Kirken kjenner alle reglene, men den vet ikke hva som foregår i et eneste menneskehjerte", bidro vel heller ikke til å gjøre ham populær i klerikale kretser (og er forørvrig, etter mitt syn, svært urettferdig overfor Kirken). Greene, som levde fra 1904-1991, konverterte i 1926, sluttet å praktisere som katolikk i 1950-årene, men ble igjen praktiserende katolikk på sine eldre dager da han var bosatt i Sveits.
Toget til Istanbul ga meg mersmak på Greene, Utbrent ga meg så lyst på enda mer at jeg gikk i gang med et av hans absolutte hovedverk, Den dypeste grunn, allerede samme kveld som jeg avsluttet Utbrent. Leseåret 2011 skal bli et Graham Greene-år for meg.

18. mars 2011

Velkommen







Dette har ikke mye med bøker å gjøre, det var da heller ikke meningen. Det snødde da jeg gikk tur i dag morges, et lite tilbakeslag for våren, av det slaget som er så typisk for mars. Senere på dagen truet sola med å bryte gjennom skydekket, og så var det plutselig vårlig igjen. Poenget med bildet er å vise at jeg er forberedt på våren, dvs trekkfuglenes tilbakekomst. Jeg har nemlig hengt opp tre nyinnkjøpte fuglekasser, som nå venter på beboere. Det blir spennende. Tror forresten jeg skal kjøpe enda noen kasser. To av kassene henger på egen grunn, den på bildet henger i skogen rett på den andre siden av gjerdet, vendt mot min hage. Der er det et kommunalt lite skogholt som er et populært tilholdssted for fugler. Når man ser på bildet, skulle man ikke tro at jeg bor sentralt i en by, men det gjør jeg. Den store hagen min er fullstendig avskjermet av egne og andres trær. (flere hagebilder ved å trykke på temaet HAGE, under)

13. mars 2011

En av de beste bøkene jeg har lest








Jeg har nettopp lest en av de beste bøkene jeg noen gang har lest. Den heter Gjørme. En kjærlighetshistorie , og er skrevet av Øyvind Strand, som debuterte med denne boka i fjor.
Om prosessen som førte til denne boka, sier forfatteren i et intervju med NRK (HER)at «ett eller annet sted underveis, så fødtes drømmen og behovet for å finne mitt eget uttrykk, min egen stemme eller språk». Og det har forfatteren til de grader lyktes med. Hvis man med Langeland skal skille mellom språk- og handlingsdrevne bøker, så er denne først og fremst språkdrevet. Jeg skulle ønske jeg selv hadde språk til å karakterisere dette språket på den måten det fortjener, men det er jeg redd jeg ikke har. Men jeg kan jo gi noen små smaksprøver. La meg bare først si at denne boka handler om ANGST, en ikke helt uvanlig sykdom, men som jeg aldri har sett bedre og mer troverdig beskrevet i skjønnlitteraturen enn her. Men angst har en årsak, og bakgrunnen for hovedpersonen Olavs angst får vi avdekket etter hvert.

«Jeg er fullstendig livsudyktig, målt med vanlig målestokk, om den stokken i det hele tatt finnes, men jeg har ofte lurt på hva som er galt med meg, og jeg vet ikke annet å si enn at jeg ikke fungerer. Jeg er så forferdelig redd, det er det hele. Jeg er redd kløe i halsen og hoste, gamle, tynne damer, fly, hunder, toaletter, parkeringshus og naboer. Jeg er redd kjærlighetsfilmer, utgangsdører, heiser og trange T-skjorter og trapper som går i ring, og jeg må holde meg for ørene og se bort når noen sier fine ting til hverandre eller kysser på film, og jeg våger aldri å sette meg helt ned på et toalett [...]»
Noe av det verste for hovedpersonen er imidlertid å gå i butikken, noe mange med angst vil kjenne seg godt igjen i. Han kan bare gå i butikken når det er lite folk og han har klar bane ut, og han kan bare kjøpe noen få ting av gangen.

«En kjærlighetshistorie» er undertittelen, og en kjærlighetshistorie er det. Den begynner da hovedpersonen er elleve år: «Jeg gikk inn i en gate jeg kjente fra før. Gaten var fri for asfalt, bare grus, og jeg gravde et hull, tok fem skritt tilbake, lagde en strek med foten, kastet to klinkekuler, den nærmest hullet fikk begynne og alt var ved det vanlige og vante, og jeg ante ingenting om at mitt livs viktigste møte bare var noen få og regnfylte minutter unna.
Regnet ødela stadig hullet, jeg reparerte det, fjernet vannet med hendene, tok fem skritt tilbake, streket opp med foten, og det var da jeg fikk øye på henne. Hun sto i inngangen til et portrom, og jeg hadde aldri sett henne før, enda jeg kjente alle som bodde i den gaten og i de andre gatene og de som bodde i skråningen opp mot skogen og fjellet [...] Hun var så vakker og tynn og håret hennes var svart som bek, og jeg kan enda huske og kjenne varmen som fulgte hvert skritt hun tok mot meg. Da hun kom nærmere, så jeg at hun hadde en nydelig liten nese og ville, brune øyne som smilte om kapp med munnen, men jeg ante ingenting om hvilken rolle hun skulle komme til å spille i livet mitt [...]»

Parallelt med kjærlighetshistorien kommer det som sagt frem hva som ligger bak angsten, og det er en fortelling om overgrep. Det hele er fortalt i et språk som på samme tid er uendelig poetisk og uendelig nakent og smertefullt, og alt i alt gjør det denne boka så uendelig sterk og vakker og vond at jeg aldri har lest maken.

Forlaget (hjemmeside HER) omtaler boka slik:
«Olav er en mester med klinkekuler. En dag det regner møter han Ina. Han er elleve år, og på veien hjem blir han utsatt for det unevnelige. Gjørme er historien om den umulige balansegangen i skjæringspunktet mellom et maltraktert liv og kjærligheten.

Jeg var bare en liten gutt da jeg ble inntatt av redsel og dødsangst, og jeg var gjennomvåt, avkledd, lurt, overmannet og gjennomboret, og siden har jeg hatt en mer eller mindre konstant redselfull og råtten smak i munnen og der finnes ingen trøst, bare en loslitt drøm om Ina og Juni.»

Juni er datteren som Olav og Ina får, og Olavs hjelpeløse forhold til henne er så nydelig beskrevet at man kan grine bare av det.

Da jeg googlet denne boka, kunne jeg ubegripelig nok ikke finne en eneste anmeldelse. Er det fordi den er utgitt på et lite og for meg (og sikkert for mange andre) ukjent forlag i Bergen? Kanskje det. Hvor selvbiografisk denne boka er, vet ikke jeg, men når man leser på forfatterens egen blogg (HER), får man et inntrykk av at han har brukt egne erfaringer som råstoff. HER er Wikipedias artikkel om forfatteren.

4. mars 2011

"Leseren skal være advart", eller farvel Goethe.









Kanskje Goethe burde gitt seg mens han var på høyden?


I en veldig kort leserapport noen innlegg nedenfor ga jeg uttrykk for at Goethes Wilhelm Meisters vandreår er noe av det kjedeligste jeg har lest. I går ga jeg opp, etter å ha tvunget meg gjennom omtrent halvparten av boken. Dette med å gi opp en bok er jo noe som diskuteres på bokblogger. Jeg hadde opprinnelig som krav at en bok skulle fenge meg allerede fra første side. Det har jeg gått vekk fra etter hvert, av og til kan en bok trenge litt tid på å komme under huden på en, men jeg ser ingen grunn til å lese en bok ferdig for enhver pris dersom den viser seg å være gørr kjedelig. Og det er nettopp det Wilhelm Meisters vandreår er.

Jeg kan ikke si at jeg ikke ble advart. I forordet, som er skrevet av bokens oversetter, Sverre Dahl - en meget anerkjent tyskoversetter for øvrig, for eksempel fikk han Kritikerlagets oversetterpris for Wilhelm Meisters læreår i 2003 - blir leseren faktisk advart mot boken. Han sier bl.a.:
«Alderdomsromanen Wilhelm Meisters vandreår er ingen enhetlig fortellende roman, men består av en lang rekke mer eller mindre heterogene innslag, både i form og innhold. Her finner vi bl.a. en rammefortelling, diverse brev, dagbokutdrag, teoretiske, filosofiske og religiøse refleksjoner, omstendelige tekniske beskrivelser, ni innskutte noveller, hovedsakelig om kjærlighetsforhold, og dessuten to lange avdelinger med fyndord. Alt dette skaper et uoversiktelig bilde, som også gjorde at romanen fant liten forståelse hos samtidens lesere i første halvdel av 1800-tallet. Men siden den tid har romanen utviklet seg i store sprang, og på 1900-tallet er nettopp Wilhelm Meisters vandreår av mange forskere blitt betraktet som en svært viktig forløper for en moderne, oppløst romanform, slik vi i tyskspråklig litteratur for eksempel kjenner den fra de mer essayistiske romanene av Robert Musil og Hermann Broch, til dels også Thomas Mann. [...] Leseren skal være advart mot en oppmerksomhetskrevende og tidvis noe fjern og omstendelig bok, men samtidig ønsket velkommen til en uhyre tankevekkende reise inn i den store Goethes mangslungne alderdomsverden.»

En oppmerksomhetskrevende og tidvis noe fjern og omstendelig bok ... ja, det skal være sikkert og visst. Farvel, Goethe, du har fått nok av min oppmerksomhet for denne gang.

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...