aroundbooks

aroundbooks

4. mars 2011

"Leseren skal være advart", eller farvel Goethe.









Kanskje Goethe burde gitt seg mens han var på høyden?


I en veldig kort leserapport noen innlegg nedenfor ga jeg uttrykk for at Goethes Wilhelm Meisters vandreår er noe av det kjedeligste jeg har lest. I går ga jeg opp, etter å ha tvunget meg gjennom omtrent halvparten av boken. Dette med å gi opp en bok er jo noe som diskuteres på bokblogger. Jeg hadde opprinnelig som krav at en bok skulle fenge meg allerede fra første side. Det har jeg gått vekk fra etter hvert, av og til kan en bok trenge litt tid på å komme under huden på en, men jeg ser ingen grunn til å lese en bok ferdig for enhver pris dersom den viser seg å være gørr kjedelig. Og det er nettopp det Wilhelm Meisters vandreår er.

Jeg kan ikke si at jeg ikke ble advart. I forordet, som er skrevet av bokens oversetter, Sverre Dahl - en meget anerkjent tyskoversetter for øvrig, for eksempel fikk han Kritikerlagets oversetterpris for Wilhelm Meisters læreår i 2003 - blir leseren faktisk advart mot boken. Han sier bl.a.:
«Alderdomsromanen Wilhelm Meisters vandreår er ingen enhetlig fortellende roman, men består av en lang rekke mer eller mindre heterogene innslag, både i form og innhold. Her finner vi bl.a. en rammefortelling, diverse brev, dagbokutdrag, teoretiske, filosofiske og religiøse refleksjoner, omstendelige tekniske beskrivelser, ni innskutte noveller, hovedsakelig om kjærlighetsforhold, og dessuten to lange avdelinger med fyndord. Alt dette skaper et uoversiktelig bilde, som også gjorde at romanen fant liten forståelse hos samtidens lesere i første halvdel av 1800-tallet. Men siden den tid har romanen utviklet seg i store sprang, og på 1900-tallet er nettopp Wilhelm Meisters vandreår av mange forskere blitt betraktet som en svært viktig forløper for en moderne, oppløst romanform, slik vi i tyskspråklig litteratur for eksempel kjenner den fra de mer essayistiske romanene av Robert Musil og Hermann Broch, til dels også Thomas Mann. [...] Leseren skal være advart mot en oppmerksomhetskrevende og tidvis noe fjern og omstendelig bok, men samtidig ønsket velkommen til en uhyre tankevekkende reise inn i den store Goethes mangslungne alderdomsverden.»

En oppmerksomhetskrevende og tidvis noe fjern og omstendelig bok ... ja, det skal være sikkert og visst. Farvel, Goethe, du har fått nok av min oppmerksomhet for denne gang.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Dette med å gi opp en bok er et sårt punkt. Lenge kunne jeg rett og slett ikke, men har etter hvert begynt å gjøre det, selv om jeg avskyr meg selv for det. Apropos tyskspråklig litteratur: Jeg ga opp Thomas Mann, Trolldomsfjellet. _Det_ er noe av det kjedeligste jeg har lest. Men det er vel noe med den jeg ikke har skjønt.

Sjeldnere enn sorte svaner sa...

Det er ingen skam å legge vekk en bok som ikke griper en.
"Trolldomsfjellet" er tung - tung og langdryg, men du verden for en bok. Selv husker jeg Freuds "Drømmetydning" (husker ikke om det bokens navn) som usedvanlig tunglest, og skuffende kjedelig. Ikke forstod jeg mye da, heller. Det begynner å bli noen år siden jeg ... kremt, bladde meg gjennom den.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...